fredag 5. juni 2015

Tortur i terrorkrigen


Obama har fullmakter nok til å reise straffesak mot dem som hadde ansvaret for Abu Ghraib og Guantánomo.

Ifølge Amnesty International var det i 2013 141 land som tok i bruk «tortur og uverdig behandling» mot mennesker. Uverdig behandling kan være så mangt, og det kan også være store forskjeller mellom land i hvilket omfang tortur brukes.

Etter terroraksjonen mot World Trade Center i september 2001 fikk torturdebatten i USA og Europa ny intensitet og nytt dramatisk alvor. Avsløringene fra Abu Ghraib-fengslet utafor Bagdad og Guantánamo på Cuba ble etter hvert satt i sammenheng med «forbedrede avhørsteknikker» som særlig visepresident Richard Cheney var aktiv pådriver for både foran og bak kulissene.

Uttrykket «enhanced interrogation techniques» er stadig oftere forstått som dekknavn for bestemte former for tortur i CIA-regi (eks: water-boarding).

Andre dagen som president lovte Obama at de «forbedrede avhørsteknikkene» til Bush-Cheney-CIA skulle avvikles øyeblikkelig. I tillegg skulle fengselsanlegget i Guantánomo nedlegges i løpet av et år.

Seinere er tonen mindre tøff, hva enten det gjelder å ta et oppgjør med tortur, Guantánomo eller overvåkingen av alt og alle i «krigen mot terror»

Etter alt å dømme, fikk Obama slutt på torturen fra amerikansk side. Men FNs torturkonvensjon som trådte i kraft i 1987, og er ratifisert av 157 land, inneholder noe mer enn et forbud mot alle former for tortur. Den krever også at tortur skal etterforskes og straffes.

Til nå er ingen fra Bush-perioden tiltalt for tortur i USA. Justisdepartementet har nøy seg med en begrensa undersøkelse av om det ble brukt avhørsmetoder som gikk utover de som Bush-Cheney-regimet hadde godkjent. Undersøkelsen førte ikke fram til at noen ble tiltalt.

Det ble overlatt til Kongressen å undersøke videre. En komité leda av senator Dianne Feinstein la i desember 2014 fram en kjemperapport på 6700 sider om CIA-torturen fra Bush-Cheney-perioden. Bare sammendraget er på 528 sider. (En grundig gjennomgang fins på www.nybooks.com 5.2.2015)

Rapporten fastslår at avhørsmetodene var mye mer brutale enn det som har vært kjent. Likevel var en av hovedkonklusjonene at avhørsmetodene ikke var effektive. De ga verken viktig informasjon eller samarbeid med fangene. CIA er uenig i den konklusjonen. Samtidig benekter CIA at det dreide seg om tortur.

På dette punktet kan det vel hende at både konklusjoner og argumenter er i overkant strategiske. Når de som har stått for det som kan ha vært tortur, er de som sterkest understreker at avhørsmetodene virkelig var effektive, er det vanskelig å vite hva de egentlig forteller.

Obama erkjenner at tortur ble brukt, og at f.eks. waterboarding er tortur. Men når han avstår fra å undersøke torturen fra Bush-tida mer inngående – og derfor heller ikke reiser tiltale mot noen – så gjør han tortur til en beklagelig handlingsmåte og ikke til en forbrytelse.

Det kan oppfattes som et fritt fram-budskap for framtidige presidenter hvis sikkerhetstruslene vurderes som dramatiske nok. Sikkerhetsorgan i andre land merker seg nok også praksisen til Obama mer enn hvilke ord han bruker om tortur.

CIA-direktør John Brennan har da også uttrykkelig nekta å utelukke Bush-tidas «forbedrede avhørsmetoder» når en annen administrasjon tar over. Som han har sagt: «Vi gjorde mye riktig på ei tid da det ikke var noen enkle svar.»

Obamas løfte nummer to om å legge ned Guantánomo i løpet av et år, er heller ikke holdt. Den gang var det 241 fanger der. Nå er det gått over seks år, og det er fortsatt 127 fanger i Guantánomo. De fleste av dem har vært der mer enn et tiår – uten å få vite hva de anklages for.

Fem av dem mistenkes for å ha vært med på å planlegge 11. september-aksjonen. De skulle ha vært stilt for en føderal domstol på Manhattan, men det ble blokkert av republikanske politikere som mente at sikkerhetsrisikoen var for stor. De skal i stedet stilles for en militærkommisjon i Guantánomo sammen med et trettitall andre.

Neste problem for denne rettssaken er at Obama-administrasjonen har hemmeligstempla alt som angår CIAs eventuelle bruk av tortur. Det har gjort det vanskelig for forsvarerne å forholde seg til bevismaterialet. Tida går, og det er uvisst om den militære kommisjonen kan nå fram til en avsluttende dom mens Obama enda er president.

59 fanger regnes ikke som så farlige at det er noen grunn til å holde dem i Guantánomo, men 52 av dem er fra Jemen, og der har sikkerhetssituasjonen vært så «uforutsigbar» at de ikke er sendt dit.

Da er det igjen 35 som er «for farlige til å løslates», samtidig som det ikke er nok bevismateriale til å få dem dømt.

Da Obama overtok som president, hadde han fullmakt til å behandle fanger i Guantánomo etter eget skjønn. Men etter hvert vedtok Kongressen stadig flere begrensninger på denne handlefriheten. Obama vurderte å bruke vetoretten sin mot slike Kongress-vedtak, men valgte å signere dem. Men han har fortsatt rett til å løslate fanger som ikke er tiltalt for noe, og han kan fortsatt bestemme å legge ned Guantánomo-anlegget.

Obama kan ikke gjenvelges i 2016. Samtidig står han overfor en Kongress dominert av republikanerne. Dermed får han ikke i gjennom lover som republikanerne går imot.

Men amerikanske presidenter har vide fullmakter til å styre uten å gå lovveien. Obama har f.eks. styrka miljøvernet, forbedra innvandringspolitikken og forholdet til Cuba i kraft av presidentfullmakene.

Ifølge Kenneth Roth kunne han reise straffesak mot dem som godkjente torturmetodene til CIA, legge ned Guantánamo, ikke ta i bruk militærkommisjoner som domstoler og sette effektive grenser for hva og hvem som kan overvåkes elektronisk. Det har Obama ikke gjort. Han har halvannet år å gjøre det på.

Kilde: Kenneth Roth: «Obama & Counterterror. The Ignored Record”, New York Review of Books, 5.2.2015

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. mai 2015)                                                             

 

 

 

Arbeidsgiverne snur!


Endelig ei gladmelding: ILO kan fortsette som vaktbikkje over det globale arbeidslivet

I slutten av februar i år sto det i fagblader i land etter land etter et møte i ILO: «Arbeidsgiverne godtar streikeretten!».

Noen nyhetssak utover fagbladene ble det ikke, verken i aviser eller på tv-skjermene. Men for millioner på millioner av mennesker i og utafor det lønna arbeidslivet hadde mye stått på spill. I nesten tre år hadde livsfarlige arbeidsvilkår, barnearbeid og drap av faglige tillitsvalgte kunnet pågå uten at ILO kunne fortsette å dokumentere det i grundige, årlige rapporter om situasjonen i ILOs 185 medlemsland.

Her er historia bak gladmeldinga:

Fra juni 2012 har det vært full skjæring mellom arbeidstaker-sida og arbeidsgiver-sida i FNs viktige arbeidsorganisasjon ILO. Arbeidsgiver-delegasjonen nekta plutselig å godta at ILO-konvensjon 87 sikra noen streikerett. Det står ikke noe direkte om streikeretten i denne konvensjonen, men i praksis har ILO - med full støtte også fra arbeidsgiver-sida – i tiår lagt til grunn at streikeretten har et trygt feste i konvensjon 87 som fastslår retten til å organisere seg i arbeidslivet.

Den strategisk viktige «ILO-komiteen for foreningsfrihet» (CFA) har i konkrete saker bekrefta denne sammenhengen mellom foreningsfrihet og streikerett nesten 3000 ganger uten at det har vært noen uenighet som det.

Konflikten har i tre år lamma arbeidet til ILO på viktige områder. Siden ILO er bygd opp på et trepartssamarbeid mellom fagforeninger, arbeidsgivere og regjeringer, kan ingen ting skje hvis den ene parten trekker seg. ILO kunne ikke lenger sette søkelyset sitt mot hva mennesker ble utsatt for i det globale arbeidslivet.

Så seint som i november i fjor var konflikten like fastlåst. Det var ekstra ille midt i en situasjon der arbeidslivet hardna til i store deler av verden, på grunn av økende konkurranse på tvers av grenser, langvarig økonomisk krise og den nyliberale brutaliteten fra mange arbeidsgivere og regjeringer (Se kronikken min 3.1.2015)

Så plutselig, i slutten av februar, avblåses konflikten. Arbeidsgiverne godtar streikeretten!  Og like viktig: de deltar som før i det viktige arbeidet som ILO står for.

Hva hadde skjedd?


Arbeidstaker-sida hadde i lengre tid jobba for at spørsmålet om streikejussen i ILO måtte forelegges den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. Det ville ikke arbeidsgiverne være med på, og mange nok regjeringer fra Asia og Afrika støtta arbeidsgiverne til at de hadde flertall på ILOs styremøte i november. USA var også imot å gå til Haag-domstolen, mens Kina lot være å stemme.

Dermed blei saka sparka videre til en tre-dagers ILO-konferanse i slutten av februar. Dagen før konferansen gikk det ut en oppsiktsvekkende felleserklæring fra arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Der sto det – lett forkorta – at «retten til arbeidskonflikt er anerkjent av partene i ILO.»Denne kuvendinga fra arbeidsgiverne hadde ikke kommet av seg sjøl. I over seksti land hadde fagbevegelsen organisert aksjonsdager. I tillegg hadde den greid å overbevise stadig flere regjeringer om at Haag-domstolen måtte kobles inn.

Det viste seg da også på ILO-møtet i februar at regjeringene bortimot enstemmig ville la Haag-domstolen ta avgjørelsen. Men enda viktigere: Regjeringene markerte i tur og orden at streikeretten var en grunnleggende og nødvendig del av ILO-reglene.

Det starta med Venezuela som - på vegne av statene i Latin-Amerika og Karibia – slo fast at «folkeretten ser streikeretten som en essensiell del av foreningsfriheten og retten til å organisere seg».

På vegne av den afrikanske gruppa ble det sagt fra Zimbabwe at den ville legge fellesuttalelsen fra arbeidsgiverne og fagforeningene til grunn.

Talspersonen fra Latvia viste - på vegne av EU og EU-statene - til at FN-pakten om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfatter streikeretten. 140 land hadde ratifisert både denne FN-pakten og ILO-konvensjon 87: «Retten til å streike var derfor en konsekvens av foreningsfriheten sjøl om den ikke var uttrykkelig nevnt i konvensjon nr. 87

Det samme var konklusjonen til talspersonen fra USA som understrekte at «foreningsfriheten og særlig arbeideres rett til … å fremme og beskytte interessene sine ikke kunne gjøres fullt ut uten å verne om streikeretten.»

Nesten alle regjeringer tok riktignok det forbeholdet at streikeretten ikke var absolutt. Den kunne begrenses under visse omstendigheter. Men det var slik streikeretten var godtatt av arbeidsgiver-sida i ILO før 2012.

Dermed har arbeidsgiver-sida gitt opp den steilheten som de sto fram med i 2012, men den store endringen er at regjeringene nå uttrykker seg med langt større forpliktelse om streikeretten – og gjør det bortimot enstemmig.

 
Så kan en fundere over et par spørsmål: Hvorfor snudde arbeidsgiverne – og hvorfor skifta så mange regjeringer holdning til streikeretten fra november til februar?

Arbeidsgiversida i ILO opplevde vel at de fikk kniven på strupen da det ble klart at regjeringene så enhetlig støtta kravet om å la Haag-domstolen avgjøre om streikeretten var del av ILO-regelverket

Og regjeringene?

I størstedelen av Europa har krisekaoset slått over i sosialt og politisk kaos. Samtidig er det sånn i land etter land at jobbene, særlig de nye jobbene, er mer utrygge enn før og gir mindre herredømme over eget liv og egen framtid.

For mange regjeringer har det vært et mål at slik skal det være. Det er da arbeidslivet blir smidig nok til at det kan møte de nye utfordringene – til beste for oss alle, som det heter.

For arbeidsgivere i Europa er faren for streik mindre enn på lenge. Europeiske regjeringer venter seg heller ingen store streikebevegelser i dagens kriselandskap.


Men velgernes tillit har de ikke. Det ser ut som om velgerne kan flytte seg hvor som helst – og i hvert fall vekk fra dagens regjeringspartier. Så da frister det kanskje å komme fagbevegelsen i møte en gang imellom – om det så dreier seg om retten til å streike.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. april 2015) 

Uten staten går det ikke


Offentlig forskningsinnsats måtte til for å gjøre Silicon Valley til et fruktbart dalføre

Mariana Mazzucato var høydepunktet for de nærmere 1000 deltakerne på årskonferansen til Manifest for et par uker sia. Som et stormvær feide hun slapp tro på markedenes ufeilbarlige nødvendighet til side.

I Norge som i andre land har såkalt «næringsnøytralitet» stått sentralt i all næringspolitikk. Også fra AP-hold har det vært lagt til grunn at det ikke er statens oppgave å «peke ut vinnere» - verken blant alternative teknologier, bransjer eller bedrifter. En stat som prøver seg på noe sånt, bommer så ofte og så grovt at det er å sløse med «skattebetalernes penger».

I boka “The Entrepreneurial state. Debunking Public vs. Private Sector Myths” fra 2013 hevder Mariana Mazzucato det stikk motsatte: Staten kan både velge feil og satse feil, men så godt som alle de «vinnerne» som har revolusjonert teknologi- og næringsutviklingen det siste halve århundret, har tatt imot avgjørende og omfattende offentlig støtte.

Det gjelder så forskjellige områder og bransjer som IKT-teknologien, internettet, den nye bioteknologien, nanoteknologien, overgangen til fornybar energi som vind- og solkraft og utviklingen av mange epokegjørende nye legemidler.

Hele grunnlaget for IKT-revolusjonen ble finansiert av offentlige instanser i USA gjennom mangeårige program fra den spede starten og helt fram til at det gikk an å tjene penger på å ta de nye teknologimulighetene i bruk.

Som Mazzucato understreker: Ingen private investorer eller markedskrefter kunne ha drevet fram denne teknologien – ikke en gang kommersialiseringen av teknologien. Silicon Valley skapte derfor ikke seg sjøl. Enorme offentlige grunnlagsinvesteringer måte til for å gjøre dalføret fruktbart for hundrevis av små og store dataselskap.

Mazzucato går grundig fram for å påvise at dominerende selskap som Apple og Google ikke ville ha kunnet utvikle den teknologien som de har basert både sin inntjening og sin enorme markedsmakt på.

Internettet starta som en teknologisk visjon i offentlige forskningsmiljøer, og der mange offentlige instanser bidro til en skrittvis utvikling av den nye teknologien – og også til hvordan den kunne tas i bruk for næringsformål.

Mazzucato henter flest eksempler fra USA, blant annet for å sprenge myten om at det er der det frie initiativet er minst hemma av offentlige innblanding. Men grunnlaget for mange bioteknologiske gjennombrudd, de såkalte molekylære antistoffene, ble f.eks. oppdaga og utvikla i britiske offentlige laboratorier.

Grunnlaget for å utvikle fornybar energi i stor nok skala til at slik energi kan bli økonomisk lønnsom, er også lagt av statlige finanskilder.  Slik var det i USA, i Tyskland med den statlige investeringsbanken KfW og med tilsvarende utviklingsbanker i Kina og Brasil.

Slik er det – også omkring vindkraften i Danmark - lagt til rette for å utvikle fossilfri energi på en måte som private investorer ikke kunne ha utløst på egen hånd.

Det mest overraskende i boka til Mazzucato er skildringen av hvor avgjørende offentlig forskning har vært - og fortsatt er - for den farmasøytiske industrien. Det er en bransje som er på profitt-toppen her i verden, og samtidig en bransje som mer aggressivt enn de fleste begrunner sine høye priser med hvor dyrt det er å utvikle nye medisiner. Den unnslår seg heller ikke for å fortelle skattebetalere – og velgere – om hvor skadelig det er med «offentlig innblanding» i næringslivet.

Det sier mye om det herskende ideologiske klimaet at så mye av denne innsatsen i offentlige laboratorier og fra offentlige utviklingsorgan «holdes skjult» for å unngå oppmerksomhet om denne «innblandingen» fra det offentlige i næringsutviklingen.

Mazzucato dokumenterer på mange måter at den private risikokapitalen langt på vei er en myte. I forhold til de store teknologiinnovasjonene våger den private risikokapitalen seg fram først når risikoen er lav nok til at det virker trygt å investere. Og da skjer det ofte i ly av offentlige garantier eller andre støtteordninger.

De store teknologigjennombruddene krever både målbevisst langsiktighet og tålmodig kapitalinnsats. Der det ikke ligger til rette for kjapp fortjeneste, bidrar private investorer ikke til å utvikle teknologien. De kommer først inn når de grunnleggende teknologiske innovasjonene er gjort.

Men skal det offentlige kunne satse offensivt nok på store teknologiske gjennombrudd, trengs det penger. Teknologiske gjennombrudd som bare på svært lang sikt kan bli lønnsomme, kan bare finansieres hvis det offentlige har store nok inntekter.

Da er det særlig problematisk at de storkonsern som i størst grad skummer fløten av offentlig finansierte teknologiinnovasjoner gjør alt de kan for å unngå effektiv skattlegging. De største og mest vellykte internasjonale konsern sørger for å få regnskapsført mest mulig av superprofitten sin i land der skattene er særlig lave.

Slik finner Mazzucato eksempel på eksempel på at fellesskapet, via offentlige instanser, tar risikoen, mens private næringsinteresser stikker avgårde med profitten.

Den økonomikrisa som europeiske land sliter med å komme seg ut av, er i seg sjøl et eksempel på hvor tafatt den private risikokapitalen fungerer.

Det er ingen mangel på penger i dagens EU, men de er på feil sted. De er ikke hos folk flest, men i finansinstitusjoner som i løpet av krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon.

Årsaken er opplagt. Etter år med kutt i jobber, lønninger og trygder er det ikke noen til å kjøpe de varene og tjenestene som kunne vært tilbudt.

For Mazzucato er løsningen store offentlige investeringsprogram med hovedvekt på den infrastrukturen som må til for å løfte europeiske land ut av den kuttpolitikken som rammer mennesker brutalt og lammer FoU-innsatsen så kraftig, både den offentlige og den private.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. mars 2015)                                                            

 

 

 

 

onsdag 26. november 2014

Hvorfor ikke 50 fylker?


 Kan vi avblåse opprivende debatter om kommunesammenslåing ved å dele opp fylker?


Kravet om færre og større kommuner kommer fra mange hold og med mange begrunnelser, som f.eks. at «utviklingen krever det»

Derfor var det befriende at Norvald Mo, statssekretær fram til valget i fjor og sentral i mange LO-sammenhenger, i intervju med Klassekampen på tirsdag gikk inn for å dele opp fylker i stedet for å slå sammen kommuner.

For fenten år sia var det et hardt politisk trykk for å slå sammen fylker til langt større regioner. Mine egne motforestillinger la jeg fram i en lengre artikkel med overskriften «Heller 50 fylker enn 150 kommuner» i tidsskriftet «Plan» vinteren 2000.

Synspunktene mine endte vel den gang i løs luft. De fikk en viss tilslutning i enkelte av fylkeslaga i SV, og landsmøtet i 2001 tok inn en setning i arbeidsprogrammet om at «flere av fylkene er i dag for store til at det kan tas hensyn til at folk skal kunne påvirke avgjørelser som angår dem.» Det mener jeg fortsatt.

Det fins ingen klar fasit om hva som er "riktig" størrelse på lokale og regionale forvaltningsenheter. 

De fleste er vel enige om mange lokale forvaltningsoppgaver bør ivaretas av organ som dekker større områder enn kommuner på 2-5000 innbyggere. Men det betyr ikke at ikke kommuner på 2-5000 innbyggere kan ivareta andre lokale forvaltningsoppgaver vel så bra som – og ofte bedre enn - større kommuner. Det fins også lokale forvaltningsoppgaver der kommuner på 10-15.000 innbyggere kan bli for små.

Jeg ser likevel få tungtveiende grunner til å slå sammen kommuner på brei basis. De fleste undersøkelser av "kostnadene" ved små kommuner forutsetter at de kommunale ytelsene har samme "kvalitet" for innbyggerne i store og små kommuner. Altså at ytelser "nærfra" kan sidestilles kvalitativt med ytelser "langveisfra". Jeg tviler på at det er riktig, og jeg mener at forskjellen i kvalitet er vel verdt å ta vare på.

Den smidigste løsningen på det jeg vil kalle "det lokale forvaltningsproblemet" - det at enkelte kommunale forvaltningsoppgaver løses best i større enheter enn i dagens kommuner - er å se kommunenivået i sammenheng med det fylkeskommunale nivået. Men da må fylkeskommunene komme ”nærmere” kommunene enn dagens fylkeskommuner har muligheter til.

Det kan vi oppnå ved å dele opp dagens fylker, f.eks. i 2-3-4 småfylker avhengig av lokale forhold. Dette kan gjøres på mange vis, f.eks. slik:

Disse småfylkene, vi kan gjerne kalle dem regionkommuner, beholder de fleste oppgavene som dagens fylkeskommuner tar seg av. I tillegg overtar regionkommunene en god del oppgaver som i dag løses ved interkommunalt samarbeid mellom kommuner. Dermed gis slike interkommunale tiltak en klar forankring i en forvaltning (forvaltningen i den nye regionkommunen) underlagt folkevalgt kontroll av regiontinget i regionkommunen.

Det vil være viktig at denne oppgavefordelingen mellom kommuner og de nye regionkommunene ikke fastlegges sentralt, men avtales lokalt. Det innebærer at kommunene overfører oppgaver til regionkommunene i den grad de ser seg tjent med det.

Dette vil med ett slag avskaffe dramatikken omkring temaet kommunesammenslåing. De enkelte kommunene vil bestå som de enhetene vi kjenner i dag, men vil stå fritt til å føre forvaltningsoppgaver opp til den nye, nære regionkommunen dersom det er hensiktsmessig.

Samtidig gis kommunene i den nye regionkommunen rett til løpende å vurdere oppgavedelingen mellom kommune og region. I stedet for opprivende debatter om kommunesammenslåing med endelig vedtak i Stortinget vil vi få praktiske løsninger oppgave for oppgave etter felles diskusjoner lokalt i den nye regionkommunens 3-5-10 kommuner.

En slik oppdeling er antakelig minst viktig i Vestfold og Østfold, men er samtidig ikke til hinder for at Oslo og en del omegnskommuner går sammen i en storbyregion med Oslo som en kommune blant flere.
                                              
Valdres er for meg en opplagt kandidat til å bli et småfylke/regionkommune.  Valdres er en enhet med naturlige geografiske grenser, med klar kulturell identitet, med en størrelse som gir befolkningen mulighet til å forholde seg til de problemene som oppstår og til de organ som skal ta avgjørelser på vegne av befolkningen. La meg bruke to illustrasjoner:

Illustrasjon 1: Fylkesnivået har knapt det som kalles en «felles offentlighet». Det føres sjelden fellesdebatter om samme sak i alle deler av fylket. Vi har riksmedia som sikrer et minstemål av en felles rikspolitisk offentlighet. Men vi har ingen tilsvarende fylkesmedia – utover lokalsendingene til NRK. De sendingene makter ikke å skape en felles fylkespolitisk offentlighet.

Derimot er landet delt i avisdistrikt som gir langt bedre utgangspunkt for en felles offentlighet enn hva dagens fylker kan gi. I mange fylker vil avisdistrikt derfor kunne bli den naturlige ramma for en regionkommune.

Illustrasjon 2: Det er fylkesnivået som er det problematiske nivået for de aller fleste folkelige organisasjonene Det er vel kjent for alle som har drevet frivillig organisasjonsarbeid på fylkesnivået.

Organisasjoner som drives av tillitsvalgte på fritida, får i de fleste fylker ikke fylkesnivået til å fungere. Lange avstander og lang reisetid fører til at de fleste slike organisasjoner velger - demokratisk sett - halvgode løsninger. Enten settes fylkesstyrene sammen av folk fra en håndfull kommuner sentralt i fylket, eller så reduseres tallet på styremøter så mye at virksomheten lider.

I "småfylket Valdres" ville det ikke være noe problem å ha et fylkesstyre med medlemmer fra alle deler av fylket, ikke bare fra alle kommuner. Og det ville heller ikke være noe problem å møtes på kveldstid en vanlig hverdag.

Hvis slike frivillige organisasjoner i tillegg kunne arbeide opp mot en forvaltning og et folkevalgt styre med samme begrensede geografiske ramme, ville mulighetene for reell medvirkning og mobilisering bedres radikalt.

Så la oss drukne Jan Tore Sanner i forslag til kommunereform som han ikke har tenkt på!

 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. november 2014 )
 

Det blå-blå "Vekk herfra!"


Tåler ikke Erna og Siv at Norge topper lista til OECD for sosial rettferdighet?

Det er ingen grunn til å tvile: Små sosiale forskjeller er bra for oss alle – bare ikke for Erna og Siv.

Richard Wilkinson og Kate Pickett viste i boka «Ulikhetens pris» hvordan små forskjeller i et samfunn er til fordel både for fattig og for rik. På alt fra trivsel til kriminalitet fant det ut at også den velstående delen av samfunnet får et bedre liv når ulikhetene i samfunnet er små.

Thomas Piketty har fått verdensberømmelse fordi han har dokumentert at velstand nå samler seg i stadig høyere hauger omkring de aller rikeste. Den grunnleggende årsaken er at kapitalmengden i samfunnet øker raskere enn produksjonen av varer og tjenester. Samtidig er skattene redusert – mest på de største inntektene og formuene,

Nå banker OECD det samme fast i en stort anlagt undersøkelse om sosial rettferdighet (Sustainable Governance Indicators 2014). Det er de nordiske velferdsstatene som skiller seg ut i Europa og resten av OECD-området: De ligger på topp – ikke bare i sosial rettferdighet– men også når det gjelder tillit, styringsevne, folkelig engasjement - og økonomisk utvikling.

OECD-undersøkelsen tar for seg tre hovedområder: Politikkresultater, demokrati og styringsforhold. På alle de tre områdene ligger fire nordiske land, Norge, Sverige, Danmark og Finland –som perler på ei snor – øverst på topp av de 41 OECD-statene. Bare på området«politikkresultater» kiler Sveits seg inn på en tredjeplass.

Island og Norge er de sosialt mest rettferdige av alle 41 OECD-land, og de fem nordiske statene er i en egen liga (a league on their own) - i følge OECD-undersøkelsen.

Målt med Gini-koeffisienten hadde Danmark og Norge de minste inntektsforskjellene med Sverige og Finland på delt femteplass. Kvinnelønna er klart lavere enn mannslønna i alle OECD-land, også i Norden. Sverige og Norge kom likevel – trist for kvinnene ellers i Europa - best ut blant de 41 landa

De nordiske statene ligger helt på topp når det gjelder sosialt rettferdig adgang til utdanning og«rettferdighet mellom generasjonene».

I spørsmål om «sosial bærekraft» - hvor stabil er den sosiale politikken og de sosiale resultatene- er de nordiske statene også på topp, bortsett fra at New Zealand tar tredjeplassen.

«Sosial inkludering» foregår best i Norge og Sverige, med Finland og Danmark på femte og sjette plass. På«sosialt samhold og ikke-diskriminering» kom Norge best ut med Sverige, Finland og Danmark på de neste plassene.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom ligger Island best an med Tsjekkia og Nederland på de neste plassene. Så kommer Norge og Finland, mens Danmark og Sverige (på plassene 11 og 12) glir bakover i forhold til en tilsvarende undersøkelse fra 2011.

Men barnefattigdom tas åpenbart på alvor overalt i Norden. Der er rekkefølgen øverst på tabellen Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige.

Sosialt rettferdig adgang til arbeidslivet skjer best på Island og i Norge. Norge har den klart laveste arbeidsløsheten, og også den laveste langtidsarbeidsløsheten. I tillegg er Norge også vurdert å ha den mest effektive arbeidsmarkedspolitikken

Trygdesystemene setter fire nordiske land på topp – i rekkefølge Norge, Danmark, Island og Finland – med Sverige (etter åtte år med Reinfeldt) haltende etter på en niendeplass.

OECD-undersøkelsen har også sett på kvaliteten ved demokratiet i sine 41 medlemsstater. Da er det Sverige, Finland, Norge og Danmark som topper lista.

Det skyldes bl.a. at den«politiske kompetansen» til borgere, organisasjoner og parlamentsmedlemmer i de fire store nordiske land er den høyeste i OECD-området – med Norge aller høyest.

Når det gjelder spesielt «borgernes politiske kompetanse» er de fem nordiske land blant de sju beste med Danmark øverst og Norge på fjerdeplass i OECD-området. Derimot kommer Norge helt øverst når det gjelder den politiske kompetansen i organisasjonslivet – med Sverige, Finland og Danmark på rekke og rad deretter.

OECD-undersøkelsen bruker store ord om hva nordiske land har fått til av sosial rettferdighet, demokratiske samfunnsforhold og politisk effektivitet.

Den avsluttende konklusjonen er: «Det å skape like muligheter for å delta er mer enn en etisk og sosial forpliktelse for å sikre solidaritet og gjensidig ansvar i samfunnet. Det er en fundamental investering i bærekraften til våre samfunn.»

OECD-rapporten understreker samtidig at de nordiske land er blant dem som har mestra den økonomiske krisa best i Europa. Innad i EU har gapet mellom det kriseramma sør og mer velstående land i nord økt betydelig. Dette er «en høyst eksplosiv situasjon» for det sosiale samholdet og den sosiale stabiliteten innen EU - er hovedkonklusjonen i OECD-undersøkelsen.

IMF la i februar 2014 fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har også gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Piketti vil også ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene. Vår egen Høyre/Fr.P-regjering gjør det motsatte: fjerner arveavgiften og reduserer skatten på formue, først og fremst på de største formuene. Den veit hva den vil. Veit velgerne det?

Viktigste kilder:

«Social Justice in the EU – A Cross-national Comparison» 2014

«Nachhaltiges Regieren in der OECD und EU. Wo steht Deutschland? 2014

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. november 2014 )


torsdag 23. oktober 2014

Ebola før i tida

 

Med lokale tiltak fikk acholi-folket i Uganda det store ebola-utbruddet i 2000 til å dø ut

Oppmerksomheten min ble fanga av første setning i én-spalter langt inne i Financial Times. Der sto det at acholi-folket nord i Uganda hadde stoppa et ebola-utbrudd med egne krefter – uten hjelp fra andre land og dermed uten å skremme resten av verden.

Siden jeg som fredskorpsdeltaker var nær nabo til acholi-folket et par år på 1960-tallet, måtte jeg lese spalta ned.
Det beskjedne oppslaget stilte kontrasten skarpt: I Vest-Afrika kobles for tida ebola-trusselen med maskerte  hvite fremmede som i romdrakter braser inn med sprøyter og likposer i hendene. Når de tar blodprøver av sjuke barn, dør barna. De døde blir effektivt gravlagt fortest mulig uten at slekta får tatt farvel slik den er vant til, blant annet med å ta på den døde.

Var det et friskt nyhetsoppslag uten hold?
En halvtime på Google ga meg 5-6 større vitenskapelige artikler og en haug med avisartikler som alle bekrefta det samme: Et kraftig ebola-utbrudd i 2000-2001, det største inntil da, ble håndtert lokalt og stoppa lokalt nord i Uganda.
Det første tilfellet ble identifisert 30 august 2000 og de siste 9. januar. Epidemien døde dermed ut på litt over fire måneder - til tross for at det i utgangspunktet starta minst like omfattende og skremmende som utbruddet i Vest-Afrika i sommer.  Det strømte på med ebolarammede allerede de første dagene.
I alt ble 425 mennesker smitta, og 224 døde. Det var en dødelighet på 53 prosent – et  andel som det er vanskelig å få lavere når noen først er smitta.
Men det særegne var at utbruddet lot seg stoppe uten hjelp fra utlandet. Derfor spredte ikke utbruddet den type  panikk i andre land som vi har sett de siste ukene.

Hvordan fikk de det til der oppe i et lutfattig og krigsherja område lengst nord i Uganda?
 
Ebola-utbrudd stiller to utfordringer:  Hvordan hindre at den sjuke dør – og hvordan hindre at sjukdommen sprer seg. Acholi-folket hadde ingen annen metode for å hindre at sjuke døde enn å gi dem vann, mat og tett omsorg, bl.a. ved å vaske vekk blod som stadig renner ut fra ansiktsåpningene.
Derimot hadde de et sett med forholdsregler, etter alt å dømme utvikla gjennom generasjoner, for å hindre at smittsomme sjukdommer sprer seg. Antropologen Barry Hewlett sammenfatta forholdsreglene slik etter at han dro opp til acholi-folket i forbindelse med utbruddet i 2000-2001:
-          Den sjuke må isoleres i et hus langt unna andre hus. Ingen har lov til å oppsøke den sjuke.
-          Det beste er at en som har overlevd epidemien, sørger for mat og stell av den sjuke. Hvis overlevende ikke kan gjøre det, tar en eldre kvinne eller mann seg av den sjuke.
-          To lange stokker av elefantgras settes opp på hver side av døra i huset der en sjuk ligger.
-          Landsbyer eller husklynger med sjuke merkes med to lange stolper med en stokk på tvers.
-          Alle må holde seg mest mulig i ro og aldri gå til andre landsbyer.
-          Gravide og barn må være særlig omhyggelige med å holde seg unna den sjuke.
-          Hold fred i omgivelsene til den sjuke, unngå harske ord og konflikter innen familien.
-          Ingen må danse eller ha sex.
-          Spis ikke mat du får fra andre – og ikke råttent eller røkt kjøtt.
-          Når de sjuke blir friske (symptomfri), må de holdes isolert i en måned før de kan ferdes fritt i landsbyen.
-          Hvis personen dør, skal han/hun gravlegges i utkanten av landsbyen. Personer som har overlevd sjukdommen – eller har stått for det daglige stellet av den sjuke – tar seg av gravleggingen.
 Denne lista over forholdsregler kan variere noe, avhengig av hvem en spør. Men kjernen, isolasjon og en serie krav til alle i miljøet omkring den sjuke, er felles.
De fleste som var ramma av ebola-smitte ved utbruddet i 2000 ble isolert på Lacor-sjukehuset i utkanten av Gulu, den største byen nord i Uganda. Men de tradisjonelle forholdsreglene mot smittsomme sjukdommer som acholi-folket kjente til, var likevel viktige. De bidro til at befolkningen skjønte alvoret i situasjonen og at smittede måtte isoleres så strengt som det ble gjort ved dette sjukehuset.
Likevel var det også den gang de samme fryktreaksjonene som nå gjør det så vanskelig å begrense epidemien i Vest-Afrika: Smittede som gjemmer seg vekk for å unngå det de oppfatter som «den visse død» hvis de havner på sjukehus - og innlagte pasienter som i desperasjon og med uutholdelige smerter rømmer fra isoleringen på sjukehuset. Men det var atskillig mindre av slikt enn det ser ut til å være i Vest-Afrika i dag.
 
 
 Acholi-folkets forholdssregler  hadde feste i noen forestillinger som ikke hadde noe vestlig medisinsk-faglig grunnlag. Her er kortversjonen:
Tradisjonelt er helseplagene delt i to grupper. De fleste sjukdommer og lidelser har bestemte årsaker og møtes med konkrete tiltak, hva enten en går til lokale helbredere eller ikke.
Sjukdommer av epidemisk karakter, som meslinger, hjernehinnebetennlse og kopper tilskrives derimot et gemo, noe farlig og uhåndterlig, men som  samtdig er en grunnleggende del av tilværelsen. Det kan f.eks. komme som straff for måten en lever på. Et gemo kan komme plutselig og slå ned på mange mennesker slik at mange dør. Sjukdommer framkalt av et gemo kan ikke helbredes, bare møtes med isolering og tett nærvær med mennesker som også isoleres.
 
Det fins åpenbart ingen dokumentasjon over hvor lenge acholi-folket har reagert på denne måten. Men flere kilder nevner at eldre mennesker oppfatter dem som urgamle, noe som fantes lenge før europeere kom til Uganda.
Ebola ble ikke identifisert av den vestlige helsevitenskapen før i forbindelse med utbruddet i Kongo i 1976. En veit ikke hva det var som utløste utbruddet. Det jobbes med å finne fram til en vaksine, foreløpig forgjeves.  Eneste mottiltak er fortsatt å sørge for å styrke det generelle immunforsvaret med vann, mat – om nødvendig intravenøst – og med tett omsorg av den sjuke. Derfor er helsepersonell særlig utsatt for smitte.
I noen av de kildene jeg fant fram til, spekuleres det om ebola har eksistert lenge i Afrika. Når det går så lang tid mellom utbruddene, kan det skyldes at ebola-smitten har base hos dyr som flaggermus og apekatter, men at den av og til springer over i mennesker hvis kontakten med slike dyr blir for tett.  
 Viktigste kilder:
Barry S Hewlett: The Cultural Contexts of Ebola in Northern Uganda, Washington 2001
M. Lamuna (m.fl.): «Containing a haemorrhagic fever epidemic: the Ebola experience in Uganda (October 2000-January 2001), Int. Journal of Infectious Diseases, nr. 8/2004)

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 18. oktober 2014) 

søndag 19. oktober 2014

WHO roper varsko


                                                                    
Kan overforbruk av antibiotika føre til at vi taper kampen mot smittsomme sjukdommer?

 
I april la Verdens helseorganisasjon, WHO, fram en 230 siders rapport om hvordan antibiotika-resistens setter leger og sjukehus sjakk matt («Antimicrobial resistance: global report on surveillance»). Rapporten bygde på materiale fra 114 land og viser at slik resistens spres i alle deler av verden og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land.

Effektiv antibiotika-medisin har gjort det mulig å leve både lenger og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være forbi.

WHO-rapporten konkluderer med at «problemet er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin». Det trengs raskest mulig en kraftig og samordna internasjonal mobilisering for å hindre at vanlige infeksjoner og mindre skader tar liv.

WHO-rapporten går særlig inn på resistensen mot antibiotika i bakterier som utvikler blodinfeksjoner, diaré, lungebetennelse, dysenteri, urinveisinfeksjoner og gonoré. Eksempler på slike bakterier er E. coli, salmonella og shigella. Det mest illevarslende er at pasienter får med seg antibiotika-resistente bakterier etter opphold på sjukehus, særlig etter operasjoner. Her er noen eksempler:

·         Antibiotika brukt mot E. coli møtte på 1980-tallet så godt som ingen resistens. I mange land er behandlingen nå så godt som uten virkning.

·         Gonoré lar seg snart ikke behandle hvis en ikke finner fram til nye, effektive medisiner. Hvert år registreres det over ett hundre millioner nye tilfeller av gonoré.

·         Tuberkulose blir etter hvert vanskeligere å behandle i stadig flere deler av verden. I 2012 var det nesten 9 millioner mennesker som ble ramma av tuberkulose. WHO fant ut at i 2011var nesten en halv million nye tuberkulosetilfeller resistente mot de fleste typer antibiotika.

·         De vanlige medisinene mot malaria virker også dårligere enn før.

 WHO har med stor kraft advart mot at vi er på vei inn i en post-antibiotisk verden der en sår hals eller et skrubbsår på kneet kan ta livet av et barn.

Den britiske helsedirektøren, Sally Davies, er skremt – «ikke bare som lege, men som mor, kone og venn».: «Vi taper kampen mot smittsomme sjukdommer. Sannheten er at vi misbruker antibiotika som pasienter, leger, turister og i maten vår. Om noen få tiår kan vi dø av de vanligste operasjoner og av plager som vi i dag lett kan behandle.» (Southnews 22.7.2014)


I India ble det i 2006 identifisert et enzym, NDM-1, med den egenskapen at det kan endre bakterier og bl.a.gjøre dem immune mot antibiotika. Gener fra dette enzymet kan lett hoppe fra en bakterie til en annen. Opprinnelig var enzymet funnet bare i E.coli-bakterier, men det er nå oppdaga i mer enn 20 forskjellige bakterier.

Når de mest brukte antibiotika-medisinene ikke virker, blir nyere og sterkere medisiner tatt i bruk. De har ofte flere uheldige bivirkninger og er som regel mye dyrere.

Dessverre går det stadig lengre tid mellom hver gang en finner fram til nye antibiotika-medisiner. Ifølge WHO-rapporten var det helt tilbake på 1980-tallet at det siste gjennombruddet med en hel gruppe nye antibiotika-medisiner ble utvikla.


En akselererende antibiotika-resistens utvikler seg innen husdyrhold i store deler av verden – ifølge WHO-rapporten. Antibiotika har i stort omfang blitt brukt for å få husdyr og oppdrettsfisk til å vokse fortere. Resistente bakterier kan så spre seg til mennesker gjennom maten.

Ifølge Nationen (13.9) er hver tredje kyllingfilet i Norge smitta med den antibiotika-resistente bakterien ESBL.

Den norske kyllingavlen forsvant i 1994 da det ble åpna for import av avlsdyr til alle fjørfeproduksjoner.  Nå kommer de fleste avlskyllingene fra det skotske avlsselskapet Aviagen – og da har noen av dem, kanskje bare 2-3 prosent, med seg ESBL. Men hver avlskylling blir opphav til mange flokker av kylling, slik at resistensen etter hvert kan spre seg langt.

 «Vi får ikke bukt med dette problemet før vi får stoppet innførselen av bakterien», sa tilsynsdirektør Kristina Landsverk til Nationen (13.9).

Men Mattilsynet har ikke lov til å stanse importen av avlkyllinger med resistente bakterier. Det sørger den veterinæravtalen med EU som Stortingsflertallet godkjente i desember 1998 - mot stemmene til SV og Senterpartiet og sju enkeltrepresentanter fra andre partier.

Veterinæravtalen innebar at Norge måtte slutte med den veterinære grensekontrollen av levende dyr, kjøtt, fisk og meieriprodukter fra andre EU/EØS-land. En samla veterinærstand advarte mot avtalen. Det gjorde også Statens helsetilsyn.

Da den antibiotika-resistente bakterien MRSA ble oppdaga i gris i fjor, krevde Mattilsynet full nedslaktning av de besetningene der bakterien var oppdaga. Det er ifølge Mattilsynet ikke mulig å gjøre for kylling. I Danmark er grisebesetningene så gjennominfisert med MRSA at nedslaktning der ikke nytter – ifølge det danske mattilsynet


Her i Europa gjør det ikke situasjonen bedre at EU har fått lovfesta pasientrettighetsdirektivet. Det ble godkjent som del av EØS-avtalen av Stortinget i juni 2013. Direktivet gir pasienter rett til å få betalt utgifter til helsebehandling i andre land i EU-/EØS-området så sant behandlingen ville blitt dekka i Norge.

Direktivet åpner for at Norge kan kreve at helsebehandling i utlandet skal godkjennes på forhånd. Men helseminister Bent Høie feier denne muligheten til side. Pasientrettighetsdirektivet skal settes ut i livet her i Norge uten noe krav om forhåndsgodkjenning. Prinsippet om fullstendig fritt sjukehusvalg over hele EU-/EØS-er kongstanken til helseministeren.

Det er ingen tvil om at grensekryssende helsetjenester øker problemet med multiresistente sykehusbakterier. Blir dette et alvorlig problem, oppstår spørsmålet om norske myndigheter kan nekte forhåndsgodkjenning av behandling i andre EU-/EØS-land ved å vise til at smittesituasjonen er verre der enn i Norge? Men da må vi først bli kvitt Høie.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4. oktober 2014)