Verdensbanken: Det blir færre fattige hvis arbeidstakere fratas rettigheter..
Når Verdensbanken avgjør hvilke land som skal innvilges lån, bygger den i stor grad på bankens egne ”Doing Business”-rapporter. De så første gang dagens lys i 2003 og er – i følge Verdensbanken – den av bankens publikasjoner som trykkes i størst opplag. 2008-utgaven tar for seg 178 land.
Hensikten med ”Doing Business”-rapportene er å fortelle hvor det er enklest å drive næringsvirksomhet, og en del av ”Doing Business”-kriteriene er vettuge nok. Men når det gjelder forholdene i arbeidslivet, er budskapet: det er bedre jo enklere ansettelser og oppsigelser kan foregå.
Land defineres som investeringsfiendtlige
- hvis de har regler for maksimal arbeidstid,
- hvis deltidsarbeidere har fulle sosiale rettigheter,
- hvis oppsigelser skal varsles - og hvis det fins regelverk for hvordan oppsigelser skal skje,
- hvis de har regler for hvem som skal gå først eller sist ved oppsigelser,
- hvis arbeidsgivere må bidra økonomisk ved arbeidsulykker,
- hvis arbeidsgivere må bidra til å finansiere sjukeforsikring, fødselspermisjoner og pensjonsordninger for sine ansatte,
- hvis tariffavtaler forhandles nasjonalt eller bransjevis og ikke på bedriftsnivå.
Land er også investeringsfiendtlige hvis de har ei minstelønn som er mer enn en fjerdedel av verdiskapningen per ansatt. Det vil i mange land bety ei lønn under Verdensbankens egen grense for ekstrem fattigdom på 1 dollar dagen.
Land rykker opp på ”Doing-Business”-skalaen ved å svekke rettighetene for de ansatte. Saudi Arabia kommer høyt opp fordi det der er fritt fram for arbeidsgivere både ved ansettelser og oppsigelser. Fagforeninger er forbudt, og kvinner kan bare jobbe i bestemte yrker. Sør-Afrika kommer derimot dårlig ut fordi landet har regler som diskriminerer hvite både ved ansettelser og oppsigelser.
Arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” bygger på at enhver regulering av arbeidslivet bare fører med seg ulemper og ingen fordeler. En kunne flire av slike indekser dersom de ikke hadde så store virkninger. Både Verdensbanken og IMF, Det internasjonale valutafondet, bruker dem i praksis når de skal avgjøre hvilke land som skal gis hvilke lån på hvilke vilkår.
I 2008-utgaven er Georgia satt på topp fordi landet har den mest ”fleksible reguleringen” av arbeidslivet i hele verden. En ny lov for arbeidslivet gir arbeidsgiverne rett til å si opp ansatte uten begrunnelse og gir arbeidsgiverne full styringsrett over arbeidsforhold som de før måtte forhandle med de ansatte om. Loven fastslår at en fagforening bare kan godkjennes hvis den har over 100 medlemmer på en arbeidsplass, at ingen streik kan vare mer enn 90 dager, og at fagforeninger kan forbys hvis de ”oppmuntrer til sosial konflikt”.
I følge 2007-utgaven til ”Doing Business” skulle den nye loven ”hjelpe arbeidere til å finne seg bedre jobber” og dermed til økonomisk vekst. Men siden 2006 har tallet både på arbeidsløse og på fattige økt i Georgia.
Georgia er bare ett av mange land der arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” er brukt til ”å fremme - og til å rose - de land som gjennomfører vidtrekkende avregulering av arbeidslivet – helt uten hensyn til virkningen på fattigdomsutviklingen, sysselsettingen, lønningene, arbeidsforholdene og respekten for ansattes grunnleggende rettigheter”. Det hevder ITUC/Global Unions, den verdensomspennende sammenslutningen av nasjonale fagbevegelser og internasjonale bransjeforbund.
Andre suksesshistorier finner ”Doing Business 2008” i Afghanistan, Belarus, Colombia, Eritrea, Haiti, Saudi-Arabia og Usbekistan. Alle ligger godt foran de fleste land i Vest-Europa. Norge ligger for eksempel bak land som Armenia, Mongolia og Jemen.
Hovedbudskapet til Verdensbanken er at det ikke bare blir flere som vil investere i et land hvis ansatte har få rettigheter. Det vil også føre til raskere vekst og mindre fattigdom.
Dette budskapet styrer også mye av virksomheten både til Verdensbanken og IMF. En oversikt utgitt av ITUC/Global Unions trekker fram ferske eksempler fra 16 land på hvordan Verdensbanken og IMF har lagt ”Doing Business”- indeksen til grunn for å kreve avregulering av arbeidslivet som vilkår for lån og annen støtte
Slik svekker Verdensbanken og IMF lovgivningen for arbeidslivet i mange land rundt om i verden. De indirekte virkningene er også opplagte. Når Verdensbanken og IMF stiller krav som uttrykkelig er basert på ”Doing Business”- indeksen, styrker det de arbeidsgiverne som ser seg tjent med avmektige ansatte.
Verdensbanken hevder at den støtter det arbeidet som ILO gjør for å sikre arbeidstakere over hele kloden mot vilkårlig behandling og overgrep. Samtidig legger den til grunn en arbeidslivsindeks der land som undergraver innsatsen til ILO, kommer best ut.
Mens ILO kritiserer Kina for at det bare fins statskontrollerte fagforeninger, Colombia for drapene på dusinvis av fagorganiserte hvert år, Saudi-Arabia for totalforbudet mot fagforeninger, så kommer Kina, Colombia og Saudi-Arabia svært godt ut på arbeidslivsindeksen til ”Doing Business 2008”.
Verdensbanken har ifølge ITUC/Global Unions aldri lagt fram noen dokumentasjon som kan vise at et sterkt regulert arbeidsmarked hindrer at det investeres i nye jobber. De årlige ”Doing Business”-rapportene ser dessuten helt bort fra den samfunnsøkonomiske og sosiale begrunnelsen for at land begrenser arbeidstida eller utvikler gode velferdsordninger.
Andre studier og rapporter fra Verdensbanken viser at et godt regulert arbeidsliv kan trekke til seg investeringer og føre til trygg økonomisk vekst. Men det er ”Doing Business”-rapportene som spres i det største opplaget, og det er de som brukes mest direkte når Verdensbanken og IMF blander seg inn i hvordan lovgivningen for arbeidslivet skal være i land som søker lån og annen støtte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. november 2008)
tirsdag 25. november 2008
Kapitalflyt som tabu
Er vi dømt til finanskriser hvis kapitalflyten blir hellig?
Vi har vært her før. 1929 er årstallet som satte djupe spor etter seg her i landet. I Asia, Russland og Argentina slo siste valuta- og finanskrise brutalt inn bare for ti år sia.
Den såkalte Asia-krisa tvang Verdensbanken og IMF til å innrømme at kontroll med kapitalbevegelser i hvert fall kunne vurderes, og UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et oppgjør med den frie kapitalflyten.
Stortinget diskuterer hver høst hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant kommuner og forbrukere. Debatten dreier seg om noen få milliarder opp eller ned. Samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med titalls milliarder kroner når det er penger å tjene på det – fordi det ikke er mulig for Finansdepartementet å styre det samlede utlånet. Den styringa forsvant da det ble fritt fram å flytte penger over grensene våre for tjue år sia.
Den samlede pengemengden lar seg ikke styre lenger når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS – eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land .
En offentlig regulering av lånemengden i samfunnet forutsetter at vi kan regulere valutastrømmene over grensene våre. Kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen.
Hvis vi innfører begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, vil mye endre seg. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt høy sysselsetting. Det kan også hindre at de med mest penger å plassere, kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons- og trygdeordningene.
Men er det mulig med slik kapitalkontroll i dag? Svaret var ja – i følge UNCTAD, IMF og Verdensbanken den gang finanskrisa slo til for ti år sia. Det de var uenige om, var hvor lurt det er - og i hvilket omfang kapitalkontrollen bør settes inn.
Valuta- og finanskrisene i 1998 førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslår at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
UNCTAD-rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll også fra det nyliberale 1990-tallet. Kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner: som ledd i overordna økonomistyring på kort sikt og for å oppnå langsiktige utviklingsmål. Kontrollen kan ta mange former og rettes mot ulike typer pengeflyt. UNCTAD-rapporten går i detalj inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt om i verden.
Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, ved at salg av verdipapirer til utlandet forutsetter offentlig godkjenning, og ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.
Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt eller begrenses ved at det lages egne regler for utenlandske investorer. Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap. Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd. Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken. Alt slikt forbys riktig nok i EØS, men de fleste land i verden er ikke med der.
Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyt ut av landet kan rette seg både mot direkte-investeringer og mot kjøp av verdipapir i utlandet. Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, f.eks. ved å kreve at profitten blir stående innenlands et bestemt tidsrom.
Det kan legges begrensinger på hvor store aksjeposter innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet. Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta slik at den ugunstige kursen brukes ved de pengebevegelsene som en ønsker å begrense.
Lista til UNCTAD er lang - og kan leses på to måter: som oversikt over hva slags kapitalkontroll som faktisk brukes rundt om på kloden - og som ei liste over hvilke virkemidler Norge har sagt fra seg retten til å bruke gjennom medlemskapet i EØS.
UNCTAD-rapporten viser at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten over grensene. Teknologien gir også muligheter for oversikt og kontroll - hvis den politiske viljen er til stede.
UNCTADs konklusjon var klar: Regjeringer må fortsatt ha rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner etter egen vurdering.
Året etter var også Verdensbanken og IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999 gikk erkjennelsen i samme retning: "Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep …”
Skal vi kanskje begynne å pirke ved ett av EØS-avtalens tyngste tabuer?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. oktober 2008)
Vi har vært her før. 1929 er årstallet som satte djupe spor etter seg her i landet. I Asia, Russland og Argentina slo siste valuta- og finanskrise brutalt inn bare for ti år sia.
Den såkalte Asia-krisa tvang Verdensbanken og IMF til å innrømme at kontroll med kapitalbevegelser i hvert fall kunne vurderes, og UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et oppgjør med den frie kapitalflyten.
Stortinget diskuterer hver høst hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant kommuner og forbrukere. Debatten dreier seg om noen få milliarder opp eller ned. Samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med titalls milliarder kroner når det er penger å tjene på det – fordi det ikke er mulig for Finansdepartementet å styre det samlede utlånet. Den styringa forsvant da det ble fritt fram å flytte penger over grensene våre for tjue år sia.
Den samlede pengemengden lar seg ikke styre lenger når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS – eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land .
En offentlig regulering av lånemengden i samfunnet forutsetter at vi kan regulere valutastrømmene over grensene våre. Kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen.
Hvis vi innfører begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, vil mye endre seg. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt høy sysselsetting. Det kan også hindre at de med mest penger å plassere, kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons- og trygdeordningene.
Men er det mulig med slik kapitalkontroll i dag? Svaret var ja – i følge UNCTAD, IMF og Verdensbanken den gang finanskrisa slo til for ti år sia. Det de var uenige om, var hvor lurt det er - og i hvilket omfang kapitalkontrollen bør settes inn.
Valuta- og finanskrisene i 1998 førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslår at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
UNCTAD-rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll også fra det nyliberale 1990-tallet. Kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner: som ledd i overordna økonomistyring på kort sikt og for å oppnå langsiktige utviklingsmål. Kontrollen kan ta mange former og rettes mot ulike typer pengeflyt. UNCTAD-rapporten går i detalj inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt om i verden.
Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, ved at salg av verdipapirer til utlandet forutsetter offentlig godkjenning, og ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.
Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt eller begrenses ved at det lages egne regler for utenlandske investorer. Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap. Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd. Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken. Alt slikt forbys riktig nok i EØS, men de fleste land i verden er ikke med der.
Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyt ut av landet kan rette seg både mot direkte-investeringer og mot kjøp av verdipapir i utlandet. Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, f.eks. ved å kreve at profitten blir stående innenlands et bestemt tidsrom.
Det kan legges begrensinger på hvor store aksjeposter innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet. Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta slik at den ugunstige kursen brukes ved de pengebevegelsene som en ønsker å begrense.
Lista til UNCTAD er lang - og kan leses på to måter: som oversikt over hva slags kapitalkontroll som faktisk brukes rundt om på kloden - og som ei liste over hvilke virkemidler Norge har sagt fra seg retten til å bruke gjennom medlemskapet i EØS.
UNCTAD-rapporten viser at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten over grensene. Teknologien gir også muligheter for oversikt og kontroll - hvis den politiske viljen er til stede.
UNCTADs konklusjon var klar: Regjeringer må fortsatt ha rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner etter egen vurdering.
Året etter var også Verdensbanken og IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999 gikk erkjennelsen i samme retning: "Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep …”
Skal vi kanskje begynne å pirke ved ett av EØS-avtalens tyngste tabuer?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. oktober 2008)
Uansett president
Finanskrisa gjør det umulig med rakettskjold og ny kapprustning uten en hysterisk krigspsykose.
Uansett hvilken president som velges, står USA foran et grunnleggende veivalg som vil få betydning for hele verden. Finanskrisa stiller veivalget skarpt. Skal USA videreføre ”krigen mot terror” og i tillegg utløse en nye kapprustning slik Bush-regjeringen har lagt opp til? Eller trappe ned krigføringen i Irak og Afghanistan og legge rakettskjoldet på is?
Finanskrisa krever at store statsmidler satses for å hindre at konkursraset fortsetter i amerikansk finansliv. De pengene har ikke USAs regjering.
Statsfinansene er kjørt i grøfta, skatteøkninger sitter langt inne, krigene og ny kapprustning koster penger som må lånes utenlands.
Problemet bak problemene er at USA har levd over evne i flere tiår. Det har hele det amerikanske samfunnet gjort. Det har staten gjort. Det har de fleste amerikanere gjort.
År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. År etter år har det gått flere penger ut av statskassa enn det har gått inn. År etter år har folk flest hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Det amerikanske samfunnet er ikke bare i finanskrise, det er inne i en økonomisk blindvei som det ikke er lett å komme ut av. Finanskrisa gjør at det ikke er like lett som før å lukke øynene for disse grunnleggende problemene. Derfor spør stadig flere: hvordan kom vi hit?
Det amerikanske samfunnet har levd over evne fordi det i så stor grad – og så lenge – har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. Det kan gå lenge, men det fins ei grense for hvor mye og hvor lenge det kan lånes.
Amerikanske verdipapirer for svimlende 10 tusen milliarder dollar eies nå fra utlandet. Utenlandske sentralbanker står for tre tusen milliarder av dette. Det norske oljefondet har skaffa seg amerikanske verdipapirer for 45 milliarder dollar – før fallet i aksjekursene.
Sentralbankene i Japan og Kina topper lista. De eier amerikanske verdipapirer til nesten tusen milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media, særlig fordi kineserne eier mer for hvert år som går. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
I en del byer rundt om i USA fins det såkalte gjeldsklokker. De viser hvor stor statens gjeld er blitt og er satt opp av noen som ikke liker statsgjeld. Klokka på Times Square i New York måtte gi opp for et par uker sia. Da hadde statsgjelda passert 10 tusen milliarder dollar, og klokka hadde ikke nok nuller til å klare et slikt tall.
10 tusen milliarder dollar betyr med dagens dollarkurs 800.000 kroner for en familie på fire. Regner en inn de helse- og trygdeforpliktelsene som staten har tatt på seg, er statsgjelda oppe i 59 tusen milliarder dollar.
Helse- og trygdeforpliktelsene vil øke kraftig i tida framover, blant annet fordi andelen eldre øker så mye. Regjeringens egne tall viser at om tredve år vil alle statsinntektene gå med til å dekke slike bundne utgifter – hvis skattene holdes på samme nivå som i dag. Da blir det ingen ting til skole, rettsvesen, veibygging, militærutgifter og alt det andre som finansieres over statsbudsjettet.
Hvis underskuddene på statsbudsjettet skulle dekkes ved å ta opp nye lån, ville statsgjeldas andel av nasjonalproduktet dobles fram til 2040 og dobles enda en gang fram til 2060. I 2080 vil statsgjelda i så fall være seks ganger så stor som USAs nasjonalprodukt.
Dermed har amerikanske politikere kniven på strupen. Midt i ei finanskrise der det må sprøytes inn masse penger for å sikre at banker og forsikringsselskap overlever, må enda mer grunnleggende problemer håndteres.
700 milliarder dollar skal det i første omgang satses for å hindre at konkursraset i finansverdenen fortsetter. Det er ingen liten sum. Det svarer til 55.000 kroner fra hver familie på fire. Hvor tas pengene fra?
Økt skatt sitter langt inne – uansett hvem som blir president. De store postene på statsbudsjettet kan det bli ekstra vanskelig å røre når boligen trues, bensinen blir dyrere og jobbene mer utrygge.
Settes det fart på seddelpressa, går inflasjonen i været. Det må sentralbanken stoppe med høyere rente. Dermed mister mange jobben, det blir mindre penger blant folk, og det blir enda flere som mister jobben.
Hvis olje og andre råvarer prises i euro i stedet for i dollar, hvis dollaren ikke lenger oppfattes av regjeringer og bedrifter som ”sikker som banken”, kan finansieringen av amerikansk overforbruk plutselig ta slutt.
Det er ikke gitt at resten av verden fortsatt vil finansiere en supermakt som innenlands lever over evne - og som utenlands har råd til over sju hundre militærbaser i andre land, til å føre kriger i Irak og Afghanistan og true med krig mot Iran.
Skal amerikansk opinion godta at USA fortsatt skal spille rollen som verdenspoliti, må den skremmes slik Bush klarte det etter 11. september. Frykten for iranske raketter er begrunnelsen for rakettskjoldet. Russernes krig i Georgia kan bli påskuddet for å flytte de amerikanske basene enda nærmere Russland og for å utvide NATO. Det var en krig som de 200 amerikanske rådgiverne i Georgia ikke kan ha gjort mye for å avverge.
Rakettskjold, baser og krigføring koster penger. Finanskrisa gjør at den nye presidenten bare vil ha penger til slikt hvis det bygges opp en ny, kraftig krigspsykose i USA. Bare slik kan oppmerksomheten dreies vekk fra det økonomiske uføret det amerikanske samfunnet har havna i.
Det valget står USA foran – uansett hvem som blir president etter Bush.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. oktober 2008)
Uansett hvilken president som velges, står USA foran et grunnleggende veivalg som vil få betydning for hele verden. Finanskrisa stiller veivalget skarpt. Skal USA videreføre ”krigen mot terror” og i tillegg utløse en nye kapprustning slik Bush-regjeringen har lagt opp til? Eller trappe ned krigføringen i Irak og Afghanistan og legge rakettskjoldet på is?
Finanskrisa krever at store statsmidler satses for å hindre at konkursraset fortsetter i amerikansk finansliv. De pengene har ikke USAs regjering.
Statsfinansene er kjørt i grøfta, skatteøkninger sitter langt inne, krigene og ny kapprustning koster penger som må lånes utenlands.
Problemet bak problemene er at USA har levd over evne i flere tiår. Det har hele det amerikanske samfunnet gjort. Det har staten gjort. Det har de fleste amerikanere gjort.
År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. År etter år har det gått flere penger ut av statskassa enn det har gått inn. År etter år har folk flest hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Det amerikanske samfunnet er ikke bare i finanskrise, det er inne i en økonomisk blindvei som det ikke er lett å komme ut av. Finanskrisa gjør at det ikke er like lett som før å lukke øynene for disse grunnleggende problemene. Derfor spør stadig flere: hvordan kom vi hit?
Det amerikanske samfunnet har levd over evne fordi det i så stor grad – og så lenge – har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. Det kan gå lenge, men det fins ei grense for hvor mye og hvor lenge det kan lånes.
Amerikanske verdipapirer for svimlende 10 tusen milliarder dollar eies nå fra utlandet. Utenlandske sentralbanker står for tre tusen milliarder av dette. Det norske oljefondet har skaffa seg amerikanske verdipapirer for 45 milliarder dollar – før fallet i aksjekursene.
Sentralbankene i Japan og Kina topper lista. De eier amerikanske verdipapirer til nesten tusen milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media, særlig fordi kineserne eier mer for hvert år som går. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
I en del byer rundt om i USA fins det såkalte gjeldsklokker. De viser hvor stor statens gjeld er blitt og er satt opp av noen som ikke liker statsgjeld. Klokka på Times Square i New York måtte gi opp for et par uker sia. Da hadde statsgjelda passert 10 tusen milliarder dollar, og klokka hadde ikke nok nuller til å klare et slikt tall.
10 tusen milliarder dollar betyr med dagens dollarkurs 800.000 kroner for en familie på fire. Regner en inn de helse- og trygdeforpliktelsene som staten har tatt på seg, er statsgjelda oppe i 59 tusen milliarder dollar.
Helse- og trygdeforpliktelsene vil øke kraftig i tida framover, blant annet fordi andelen eldre øker så mye. Regjeringens egne tall viser at om tredve år vil alle statsinntektene gå med til å dekke slike bundne utgifter – hvis skattene holdes på samme nivå som i dag. Da blir det ingen ting til skole, rettsvesen, veibygging, militærutgifter og alt det andre som finansieres over statsbudsjettet.
Hvis underskuddene på statsbudsjettet skulle dekkes ved å ta opp nye lån, ville statsgjeldas andel av nasjonalproduktet dobles fram til 2040 og dobles enda en gang fram til 2060. I 2080 vil statsgjelda i så fall være seks ganger så stor som USAs nasjonalprodukt.
Dermed har amerikanske politikere kniven på strupen. Midt i ei finanskrise der det må sprøytes inn masse penger for å sikre at banker og forsikringsselskap overlever, må enda mer grunnleggende problemer håndteres.
700 milliarder dollar skal det i første omgang satses for å hindre at konkursraset i finansverdenen fortsetter. Det er ingen liten sum. Det svarer til 55.000 kroner fra hver familie på fire. Hvor tas pengene fra?
Økt skatt sitter langt inne – uansett hvem som blir president. De store postene på statsbudsjettet kan det bli ekstra vanskelig å røre når boligen trues, bensinen blir dyrere og jobbene mer utrygge.
Settes det fart på seddelpressa, går inflasjonen i været. Det må sentralbanken stoppe med høyere rente. Dermed mister mange jobben, det blir mindre penger blant folk, og det blir enda flere som mister jobben.
Hvis olje og andre råvarer prises i euro i stedet for i dollar, hvis dollaren ikke lenger oppfattes av regjeringer og bedrifter som ”sikker som banken”, kan finansieringen av amerikansk overforbruk plutselig ta slutt.
Det er ikke gitt at resten av verden fortsatt vil finansiere en supermakt som innenlands lever over evne - og som utenlands har råd til over sju hundre militærbaser i andre land, til å føre kriger i Irak og Afghanistan og true med krig mot Iran.
Skal amerikansk opinion godta at USA fortsatt skal spille rollen som verdenspoliti, må den skremmes slik Bush klarte det etter 11. september. Frykten for iranske raketter er begrunnelsen for rakettskjoldet. Russernes krig i Georgia kan bli påskuddet for å flytte de amerikanske basene enda nærmere Russland og for å utvide NATO. Det var en krig som de 200 amerikanske rådgiverne i Georgia ikke kan ha gjort mye for å avverge.
Rakettskjold, baser og krigføring koster penger. Finanskrisa gjør at den nye presidenten bare vil ha penger til slikt hvis det bygges opp en ny, kraftig krigspsykose i USA. Bare slik kan oppmerksomheten dreies vekk fra det økonomiske uføret det amerikanske samfunnet har havna i.
Det valget står USA foran – uansett hvem som blir president etter Bush.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. oktober 2008)
mandag 24. november 2008
Tarifflønn i Wal-Mart!
Dobbel salto i Kina: Både Beijing og Wal-Mart gir opp kampen mot tarifflønn.
For første gang inngår det amerikanske kjempekonsernet Wal-Mart tariffavtaler. Av alle steder skjer det i Kina der partiledelsen aldri har gitt arbeidstakere noen antydning av forhandlingsrett.
Symbolikken er sterk. Wal-Mart er verdens største selskap. Det har en omsetning på mer enn to norske statsbudsjett og går med større overskudd enn noe annet selskap. Det har 1,9 millioner ansatte og legger heller ned et kjøpesenter enn å godta at ansatte organiserer seg.
Ingen steder er det flere uorganiserte enn i Kina. Der er hundrevis av millioner på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. 150 millioner kinesere regnes som arbeidsløse. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.
Den sosiale brutaliteten i kinesisk arbeidsliv uttrykkes med en åpenhet som understreker avmakten. ”Hvis du ikke arbeider hardt nok i dag, må du i morgen jobbe hardt for å finne deg en annen jobb.” Den plakaten hang på veggen hos en underleverandør til Wal-Mart, meldte Washington Post – av alle – i en reportasje fra februar 2004. Inntil videre er mer enn 80 prosent av leverandørene til Wal-Mart kinesiske bedrifter.
Ingen ting passer Wal-Mart bedre enn et arbeidsliv som det kinesiske. Wal-mart etablerte sitt første varehus i Kina i 1996 og har nå 97 større kjøpesentre med over 50.000 ansatte i tillegg til 100 mindre varehus.
I tillegg er Wal-Mart storimportør av kinesiske varer. Hvis Wal-Mart regnes som et land, er det Kinas femte største eksportmarked foran både Tyskand og Storbritannia. Det gir makt det og.
Men altså ikke makt nok til å hindre det som Wal-Mart har klart å hindre overalt ellers i verden. 29.juli 2006 stifta 30 kinesere den første fagforeningen i et Wal-Mart-senter. Det skjedde i Quanzhou, en havneby med 600.000 innbyggere på sørøstkysten av Kina. De tredve hadde sendt en forespørsel til det en kunne kalle LO-avdelingen i Quanzhou om de kunne starte en fagforening på arbeidsplassen sin. Svaret var ja.
Deretter gikk det slag i slag. Før det var gått halvannen uke var det stifta fagforeninger ved fire andre Wal-Mart-sentre. Overalt var de lokale LO-lederne til stede.
Det var nok ingen tilfeldighet. Det stiftes ikke fagforeninger i Kina hvis ikke partiledelsen vil det, og det fins foreløpig ingen LO-ledere – heller ikke på lokalt nivå – som ikke er pekt ut av partiet.
I juli 2008 – snaue to år etter – undertegna Wal-Mart sin første tariffavtale med en kinesisk fagforening i Shenyang i Liaoning-provinsen nordøst for Beijing. Avtalen dekker lønn, arbeidstid, overtidsbetaling, betalt ferie og sosialforsikring. Lønningene skal øke med åtte prosent i år og nye åtte prosent til neste år. Siden prisene har steget med nærmere sju prosent siste året, skulle det bare mangle.
Allerede to uker etter at denne avtalen ble inngått, ble det klart at det blir tilsvarende tariffavtaler ved alle Wal-Mart-sentrene i Kina.
Nå fastslås det på nettsida til ACFTU, Kinas LO, at avtalene med Wal-Mart skal få også andre utenlandske selskap til å inngå tariffavtaler med sine ansatte. Det er de nok lite interessert i, så det trengs politisk press fra sentrale myndigheter for å få det til. Men det presset kan komme.
Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.
Men økende sosial ulikhet kan føre til sosial uro som ikke lenger kan temmes. I 2006 ble det etter offisielle tall registrert 94.000 ”større forstyrrelser av offentlig orden”, og det kom inn hundretusener av klager over urettferdige oppsigelser, ubetalte lønninger og andre overgrep i arbeidslivet.
Det første tegnet på at partiledelsen ser behovet for å utvikle en ”organisert kapitalisme”, kom i mars 2006 med et svært forsiktig forslag til ny lov for arbeidslivet.
Utenlandske konsern kasta seg inn i en samordna kampanje mot lovforslaget. AmCham (the American Chamber of Commerce) reagerte på vegne av 1500 selskap mot at kinesiske arbeidstakere skulle få noen lovfestede rettigheter. Det samme gjorde US-China Business Council på vegne av 250 USA-konsern og EUs handelskammer i Kina på vegne av 860 EU-konsern. ”Da flytter vi til India, Pakistan og Sør-Asia.,” sa en talsmann for det britiske handelskammeret.
Alle protestene førte til at den kinesiske regjeringen i desember 2006 dempa lovforslaget på enkelte punkter. Kinesiske arbeidere har derfor fortsatt ikke rett til å organisere seg på fritt grunnlag. Alle fagforeninger skal være del av ACFTU, den fagbevegelsen som myndighetene har full kontroll over. Klubbformannen er som oftest en fra bedriftsledelsen.
Det er fortsatt forbudt å gå til streik, og de ansatte har ingen krav på noen form for lønnsforhandling. Men bedriftene kan bli nødt til å forhandle med en fagforening eller en representant for de ansatte om arbeidsmiljø, sikkerhet og oppsigelser.
Dessuten skal alle ansatte ha en skriftlig kontrakt på at de er ansatt. Det var noe av det AmCham ikke likte fordi ”det strider mot rekrutteringssystemet for moderne bedrifter”.
Tariffavtalene med Wal-Mart har derfor ikke noe lovgrunnlag. Men partiledelsen i Beijing vil ha slike avtaler – og ikke bare med Wal-Mart.
Da blir det et tankekors at de herskende tankene i EU-systemet går i motsatt retning. Der blir det stadig mer forbudt for myndigheter å kreve at tariffavtaler skal følges for å hindre at konkurransen løper løpsk. Er det fra Beijing vi nå må håpe at kapitalismen skal ”siviliseres”?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 30. august)
For første gang inngår det amerikanske kjempekonsernet Wal-Mart tariffavtaler. Av alle steder skjer det i Kina der partiledelsen aldri har gitt arbeidstakere noen antydning av forhandlingsrett.
Symbolikken er sterk. Wal-Mart er verdens største selskap. Det har en omsetning på mer enn to norske statsbudsjett og går med større overskudd enn noe annet selskap. Det har 1,9 millioner ansatte og legger heller ned et kjøpesenter enn å godta at ansatte organiserer seg.
Ingen steder er det flere uorganiserte enn i Kina. Der er hundrevis av millioner på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. 150 millioner kinesere regnes som arbeidsløse. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.
Den sosiale brutaliteten i kinesisk arbeidsliv uttrykkes med en åpenhet som understreker avmakten. ”Hvis du ikke arbeider hardt nok i dag, må du i morgen jobbe hardt for å finne deg en annen jobb.” Den plakaten hang på veggen hos en underleverandør til Wal-Mart, meldte Washington Post – av alle – i en reportasje fra februar 2004. Inntil videre er mer enn 80 prosent av leverandørene til Wal-Mart kinesiske bedrifter.
Ingen ting passer Wal-Mart bedre enn et arbeidsliv som det kinesiske. Wal-mart etablerte sitt første varehus i Kina i 1996 og har nå 97 større kjøpesentre med over 50.000 ansatte i tillegg til 100 mindre varehus.
I tillegg er Wal-Mart storimportør av kinesiske varer. Hvis Wal-Mart regnes som et land, er det Kinas femte største eksportmarked foran både Tyskand og Storbritannia. Det gir makt det og.
Men altså ikke makt nok til å hindre det som Wal-Mart har klart å hindre overalt ellers i verden. 29.juli 2006 stifta 30 kinesere den første fagforeningen i et Wal-Mart-senter. Det skjedde i Quanzhou, en havneby med 600.000 innbyggere på sørøstkysten av Kina. De tredve hadde sendt en forespørsel til det en kunne kalle LO-avdelingen i Quanzhou om de kunne starte en fagforening på arbeidsplassen sin. Svaret var ja.
Deretter gikk det slag i slag. Før det var gått halvannen uke var det stifta fagforeninger ved fire andre Wal-Mart-sentre. Overalt var de lokale LO-lederne til stede.
Det var nok ingen tilfeldighet. Det stiftes ikke fagforeninger i Kina hvis ikke partiledelsen vil det, og det fins foreløpig ingen LO-ledere – heller ikke på lokalt nivå – som ikke er pekt ut av partiet.
I juli 2008 – snaue to år etter – undertegna Wal-Mart sin første tariffavtale med en kinesisk fagforening i Shenyang i Liaoning-provinsen nordøst for Beijing. Avtalen dekker lønn, arbeidstid, overtidsbetaling, betalt ferie og sosialforsikring. Lønningene skal øke med åtte prosent i år og nye åtte prosent til neste år. Siden prisene har steget med nærmere sju prosent siste året, skulle det bare mangle.
Allerede to uker etter at denne avtalen ble inngått, ble det klart at det blir tilsvarende tariffavtaler ved alle Wal-Mart-sentrene i Kina.
Nå fastslås det på nettsida til ACFTU, Kinas LO, at avtalene med Wal-Mart skal få også andre utenlandske selskap til å inngå tariffavtaler med sine ansatte. Det er de nok lite interessert i, så det trengs politisk press fra sentrale myndigheter for å få det til. Men det presset kan komme.
Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.
Men økende sosial ulikhet kan føre til sosial uro som ikke lenger kan temmes. I 2006 ble det etter offisielle tall registrert 94.000 ”større forstyrrelser av offentlig orden”, og det kom inn hundretusener av klager over urettferdige oppsigelser, ubetalte lønninger og andre overgrep i arbeidslivet.
Det første tegnet på at partiledelsen ser behovet for å utvikle en ”organisert kapitalisme”, kom i mars 2006 med et svært forsiktig forslag til ny lov for arbeidslivet.
Utenlandske konsern kasta seg inn i en samordna kampanje mot lovforslaget. AmCham (the American Chamber of Commerce) reagerte på vegne av 1500 selskap mot at kinesiske arbeidstakere skulle få noen lovfestede rettigheter. Det samme gjorde US-China Business Council på vegne av 250 USA-konsern og EUs handelskammer i Kina på vegne av 860 EU-konsern. ”Da flytter vi til India, Pakistan og Sør-Asia.,” sa en talsmann for det britiske handelskammeret.
Alle protestene førte til at den kinesiske regjeringen i desember 2006 dempa lovforslaget på enkelte punkter. Kinesiske arbeidere har derfor fortsatt ikke rett til å organisere seg på fritt grunnlag. Alle fagforeninger skal være del av ACFTU, den fagbevegelsen som myndighetene har full kontroll over. Klubbformannen er som oftest en fra bedriftsledelsen.
Det er fortsatt forbudt å gå til streik, og de ansatte har ingen krav på noen form for lønnsforhandling. Men bedriftene kan bli nødt til å forhandle med en fagforening eller en representant for de ansatte om arbeidsmiljø, sikkerhet og oppsigelser.
Dessuten skal alle ansatte ha en skriftlig kontrakt på at de er ansatt. Det var noe av det AmCham ikke likte fordi ”det strider mot rekrutteringssystemet for moderne bedrifter”.
Tariffavtalene med Wal-Mart har derfor ikke noe lovgrunnlag. Men partiledelsen i Beijing vil ha slike avtaler – og ikke bare med Wal-Mart.
Da blir det et tankekors at de herskende tankene i EU-systemet går i motsatt retning. Der blir det stadig mer forbudt for myndigheter å kreve at tariffavtaler skal følges for å hindre at konkurransen løper løpsk. Er det fra Beijing vi nå må håpe at kapitalismen skal ”siviliseres”?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 30. august)
Det enkleste er pistol
Hvis fred er målet, hvorfor er det så lett å finne penger til krig?
Skal vi kjøpe amerikanske eller svenske kampfly? Den diskusjonen fortrenger langt viktigere diskusjoner. For er det kampfly som gjør verden tryggere?
Vi trenger riktig nok fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for, til å oppdage hva som foregår der og til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Men skaffer vi oss 48 kampfly stappfulle av effektiv drapsteknologi, er faren for at de fleste vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at konfrontasjoner over norske farvann vil kreve så mye som 48 kampfly. Så hvorfor er ikke 24 kampfly nok?
Rustningsindustrien er i dag viktigste drivkraft bak opprustning, våpenhandel og bruk av krig som konfliktløsning. Den sysselsetter mange, den holder hjul i gang når konjunkturene ellers svikter, den er oppdragsgiver og avtaker av en meningsløs stor del av den samlede forskningsinnsatsen – og den er ei tung og effektiv pressgruppe overfor politikere.
Slik er det i ekstrem grad i USA, men vi merker det også i Norge. Verre kan det bli siden flykjøp skal ”sukres” med bidrag utafra til kraftig oppbygging av militært relevant industri i Norge.
USAs evne til å føre krig bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen.
Er det mulig å tenke seg at innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, overvåking og informasjon som kan motvirke desinformasjon?
Overvåking for fred: Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende etnisk rensning og folkemord, av alle former for militær opprustning i strid med internasjonale traktater, både de traktatene vi har i dag og de vi vil trenge i framtida - og av legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA.
Informasjon for fred: Det er også et enormt behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater. Hvem kan stole på fortellingene fra Russland og Georgia?
Land uten stormaktsambisjoner har et særlig ansvar for å samarbeide både om overvåking og alternativ informasjon.
FoU for fred: Det trengs forskning for alt en kunne kalle fredsteknologi: Hva er det som hjelper når en konflikt faktisk holder på å utvikle seg?
Ett eksempel på slik fredsteknologi er dialogprosjektene til PRIO, Nansenskolen og flere norske høyskoler der palestinsk ungdom møter israelsk ungdom, der serbere møter albanere. Resultatene er ofte forbløffende gode.
Hvor mye Norge måtte endres hvis vi i stedet for ti dialogprosjekt finansierte ti tusen, har vi knapt fantasi til å forestille oss. Og hvis andre land fulgte opp slik det kunne bli ti millioner av dem, da ville også kloden endres.
Hvis morgendagens bevilgninger til overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, vil dette ”freds-industrielle komplekset” trygge sin egen vekst.
Hvert år er dialogprosjektene i fare. Det betyr lite – både i det store regnestykket og ute i verden – om tallet på norske dialogprosjekt halveres fra ti til fem. Derfor står de utsatt til. Men om det ikke var ti men i stedet ti tusen? Da ville en halvering utløse sterke protester fordi så mange ville bli berørt. Både her hjemme og der ute.
Treningsoppgaver og treningsleire på norsk jord mangler vi ikke. På alle asylmottak kan deltakere i dialogprosjekter gjøre en viktig jobb for å dempe motsetninger mellom etniske grupper. Tilsvarende utfordringer har vi når ungdom med ulik etnisk bakgrunn - også norsk - tørner sammen.
Blant asylsøkere og innvandrere fins det dessuten mange som har viktige kvalifikasjoner for forsoningsinnsats fordi de kan andre språk enn norsk og engelsk og kjenner den lokale kulturen i mange konfliktområder. Bedre anerkjennelse og integrasjon i norsk samfunnsliv enn opplæring i forsoningsinnsats er det vanskelig å gi dem.
Dette gir sjølsagt bare en antydning av hva et omfattende fredsprosjekt kan omfatte. La derfor konkrete forslag hagle inn over de politikerne som skal ta avgjørelsen om de 140 milliardene. Jeg tar gjerne imot ideer på nettadressen ds@stortinget.no. Blir de mange nok – og konkrete nok – sender jeg dem videre til dem som skal ta beslutningene i Storting og regjering.
140 milliarder kroner skal det koste å kjøpe og drifte 48 kampfly over en tredveårsperiode. Så la oss møtes på halvveien: La oss sette 70 milliarder kroner inn i et fredsprosjekt som kan utløse krav om tilsvarende fredsinnsats også i andre land – og nøye oss med den andre halvparten til det enkleste av alt – fortsatt kjøp av kampfly.
De rødgrønne partiene er på jakt etter saker som kan vise velgere at en helt annen verden virkelig er mulig – hvis det tenkes stort nok. Et grensesprengende fredsprosjekt er en investering i mennesker som krever at partier skal slåss for noe større enn dem sjøl – og i mennesker som vil melde seg til aktiv innsats i slike partier.
De første signalene kan gis i trontalen 3. oktober i det statsbudsjettet som legges fram 7. oktober. Den store anledningen til å overbevise oss om satsingen på fredstiltak får statsministeren i nyttårstalen.
SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre får finne andre anledninger til å vise hva de står for hvis fred er målet. Blir fredslavinen stor nok, kommer nok Siv løpende etter for å nå igjen folk flest.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 23. august 2008)
Skal vi kjøpe amerikanske eller svenske kampfly? Den diskusjonen fortrenger langt viktigere diskusjoner. For er det kampfly som gjør verden tryggere?
Vi trenger riktig nok fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for, til å oppdage hva som foregår der og til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Men skaffer vi oss 48 kampfly stappfulle av effektiv drapsteknologi, er faren for at de fleste vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at konfrontasjoner over norske farvann vil kreve så mye som 48 kampfly. Så hvorfor er ikke 24 kampfly nok?
Rustningsindustrien er i dag viktigste drivkraft bak opprustning, våpenhandel og bruk av krig som konfliktløsning. Den sysselsetter mange, den holder hjul i gang når konjunkturene ellers svikter, den er oppdragsgiver og avtaker av en meningsløs stor del av den samlede forskningsinnsatsen – og den er ei tung og effektiv pressgruppe overfor politikere.
Slik er det i ekstrem grad i USA, men vi merker det også i Norge. Verre kan det bli siden flykjøp skal ”sukres” med bidrag utafra til kraftig oppbygging av militært relevant industri i Norge.
USAs evne til å føre krig bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen.
Er det mulig å tenke seg at innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, overvåking og informasjon som kan motvirke desinformasjon?
Overvåking for fred: Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende etnisk rensning og folkemord, av alle former for militær opprustning i strid med internasjonale traktater, både de traktatene vi har i dag og de vi vil trenge i framtida - og av legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA.
Informasjon for fred: Det er også et enormt behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater. Hvem kan stole på fortellingene fra Russland og Georgia?
Land uten stormaktsambisjoner har et særlig ansvar for å samarbeide både om overvåking og alternativ informasjon.
FoU for fred: Det trengs forskning for alt en kunne kalle fredsteknologi: Hva er det som hjelper når en konflikt faktisk holder på å utvikle seg?
Ett eksempel på slik fredsteknologi er dialogprosjektene til PRIO, Nansenskolen og flere norske høyskoler der palestinsk ungdom møter israelsk ungdom, der serbere møter albanere. Resultatene er ofte forbløffende gode.
Hvor mye Norge måtte endres hvis vi i stedet for ti dialogprosjekt finansierte ti tusen, har vi knapt fantasi til å forestille oss. Og hvis andre land fulgte opp slik det kunne bli ti millioner av dem, da ville også kloden endres.
Hvis morgendagens bevilgninger til overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, vil dette ”freds-industrielle komplekset” trygge sin egen vekst.
Hvert år er dialogprosjektene i fare. Det betyr lite – både i det store regnestykket og ute i verden – om tallet på norske dialogprosjekt halveres fra ti til fem. Derfor står de utsatt til. Men om det ikke var ti men i stedet ti tusen? Da ville en halvering utløse sterke protester fordi så mange ville bli berørt. Både her hjemme og der ute.
Treningsoppgaver og treningsleire på norsk jord mangler vi ikke. På alle asylmottak kan deltakere i dialogprosjekter gjøre en viktig jobb for å dempe motsetninger mellom etniske grupper. Tilsvarende utfordringer har vi når ungdom med ulik etnisk bakgrunn - også norsk - tørner sammen.
Blant asylsøkere og innvandrere fins det dessuten mange som har viktige kvalifikasjoner for forsoningsinnsats fordi de kan andre språk enn norsk og engelsk og kjenner den lokale kulturen i mange konfliktområder. Bedre anerkjennelse og integrasjon i norsk samfunnsliv enn opplæring i forsoningsinnsats er det vanskelig å gi dem.
Dette gir sjølsagt bare en antydning av hva et omfattende fredsprosjekt kan omfatte. La derfor konkrete forslag hagle inn over de politikerne som skal ta avgjørelsen om de 140 milliardene. Jeg tar gjerne imot ideer på nettadressen ds@stortinget.no. Blir de mange nok – og konkrete nok – sender jeg dem videre til dem som skal ta beslutningene i Storting og regjering.
140 milliarder kroner skal det koste å kjøpe og drifte 48 kampfly over en tredveårsperiode. Så la oss møtes på halvveien: La oss sette 70 milliarder kroner inn i et fredsprosjekt som kan utløse krav om tilsvarende fredsinnsats også i andre land – og nøye oss med den andre halvparten til det enkleste av alt – fortsatt kjøp av kampfly.
De rødgrønne partiene er på jakt etter saker som kan vise velgere at en helt annen verden virkelig er mulig – hvis det tenkes stort nok. Et grensesprengende fredsprosjekt er en investering i mennesker som krever at partier skal slåss for noe større enn dem sjøl – og i mennesker som vil melde seg til aktiv innsats i slike partier.
De første signalene kan gis i trontalen 3. oktober i det statsbudsjettet som legges fram 7. oktober. Den store anledningen til å overbevise oss om satsingen på fredstiltak får statsministeren i nyttårstalen.
SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre får finne andre anledninger til å vise hva de står for hvis fred er målet. Blir fredslavinen stor nok, kommer nok Siv løpende etter for å nå igjen folk flest.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 23. august 2008)
Syndebukken i Genève
Det er i WTO u-land kan hindre at verden blir verre – hvis de står sammen.
India og Kina er i norske media framstilt som ”syndebukkene” bak sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Genève 29. juli. Det er den historien som USAs sjefsforhandler Susan Schwab solgte inn allerede før sammenbruddet var et faktum. Etter hvert er en annen framstilling blitt langt mer troverdig.
De fleste er enige om at forhandlingene sprakk på spørsmålet om den såkalte sikkerhetsmekanismen ved matimport. U-land er i forhandlingene tvunget til å godta store kutt i tollsatsene sine på import av matvarer hvis de vil ha bedre markedsadgang i rikere land. De har til gjengjeld krevd at de da må kunne øke tollen midlertidig i krisesituasjoner hvor matimporten øker så mye at den utkonkurrerer egne bønder.
USA var bare villig til å gi u-land en slik mulighet hvis matimporten økte med minst 40 prosent i løpet av et år. Det var uholdbart for de fleste u-land. De ville ikke vente til katastrofen hadde skjedd og bønder i store skarer ble drevet inn i arbeids- og utsiktsløsheten i slumbyene. De ville ha frihet til å øke tollen FØR matimporten økte for mye.
Forhandlingene foregikk i ei lita gruppe på bare sju land, og der var det Kina og særlig India som ikke ville bøye seg for USAs krav. Brasil godtok den pakka som forhandlingslederen fra New Zealand hadde lagt fram. Det ga Schwab anledning til å stemple India som hovedansvarlig for sammenbruddet i forhandlingene.
Men de indiske forhandlerne var ikke aleine. De kunne legge på bordet en fellesuttalelse til støtte for sitt syn fra G33 (45 u-land som står bak kravet om matsuverenitet), gruppa av afrikanske land, ACP-statene (i Afrika, Karibien og Stillehavet), MUL-statene (de som FN definerer som verdens ”minst utviklede”) og gruppa av land ”med små sårbare økonomier” (ei gruppe som sto fram på Doha-møtet i 2001).
Disse gruppene overlapper hverandre, men til sammen omfatter de over 100 av WTOs 153 medlemsland.
Fellesuttalelsen førte til at forhandlingslederen la fram et revidert forslag til sikkerhetsmekanisme som både India og Kina godtok. Det forslaget ville USA ikke en gang diskutere. Dermed var sammenbruddet et faktum.
Mange har undra seg over at så omfattende forhandlinger - der alle land måte innstille seg på til dels dramatiske kutt i tollen på landbruks- og industrivarer - kunne skjære seg på et så avgrensa punkt som en sikkerhetsmekanisme. Forklaringen kan være såre enkel. Var det blitt enighet om sikkerhetsmekanismen for matimport, ville bomull vært neste forhandlingstema.
USA subsidierer bomullsproduksjonen sin så kraftig at bomullsbønder i Afrika og Asia ikke kan konkurrere – ikke en gang på egne markeder. I tiår har derfor land i Afrika og Asia krevd at konkurransen må skje på like vilkår – uten subsidier. Det kravet har USA vridd seg unna gang på gang.
Det ville ikke vært mulig hvis landbruksforhandlingene hadde ført fram. USA har signalisert at de kan redusere handelsvridende landbruksstøtte med så mye som 70 prosent i snitt. Bomullsstøtten måtte ha vært kutta enda mer, siden det allerede er fatta et prinsippvedtak om at den skal kuttes mer enn annen landbruksstøtte.
Landbruksopplegget for 2008 (2008 Farm Bill) viser at Bush-regjeringen planlegger å øke bomullsstøtten de neste fem åra. Det hadde ikke vært lett å overbevise Kongressen i et valgår om at den i stedet måtte kuttes med mer enn 70 prosent.
I Genève valgte USA å verne sine 25.000 bomullsprodusenter på bekostning av 10 millioner bomullsproduserende småbønder i Afrika og 30 millioner bare i India. Det ville ikke vært en god sak å bryte forhandlingene på. I stedet ble India pekt ut som syndebukk – også i mange norske media.
Den forhandlingsrunden som nå pågår, skulle egentlig ha starta i Seattle i desember 1999. Men da sto u-land for første gang så steilt sammen, at det ikke ble noen start
Det var i stedet Doha-møtet i desember 2001 som ga startsignalet for den andre store forhandlingsrunden i WTO. Høsten etter 11. september var så sterkt prega av frykten for global terrorisme at u-landsfronten fra Seattle smuldra opp – med India og Cuba som tydeligste unntak.
I Cancun 2003 hadde viktige u-land funnet sammen igjen og fikk banka fast: Heretter kan forhandlinger i WTO bare føre til resultater hvis også u-land får noen fordeler. Siden da har forhandlingene gått framover i rykk og napp, avbrutt av lange perioder med stillstand.
Som før er det slik at EU og USA ikke vil slippe inn flere matvarer på markedene sine dersom ikke fattigere land senker tollen både på industrivarer og landbruksvarer og åpner seg for effektive tjenesteprodusenter fra nord.
Som før krever de fleste u-land at rike land fjerner all eksportstøtte på landbruksvarer, at de kutter kraftig i annen landbruksstøtte, og at de gir u-land rett til å beskytte næringer som er viktige for sin økonomiske utvikling.
WTO er i dag arenaen der den globale maktkampen mellom rik og fattig er mest uviss. Uten WTO ville økonomisk og teknologisk overmakt vært enerådende som maktmiddel i internasjonal handel. Det historiske vendepunktet kom i Seattle i 1999. For første gang kunne folkeflertallet på kloden mønstre effektiv politisk motmakt mot det vestlige konsernherredømmet.
WTO-reglene er fortsatt vridd like mye som før til fordel for verdens rike land, men etter Seattle 1999 har ikke USA og EU (og Norge) klart å vriste ut vesentlig flere fordeler enn de den gang hadde. Trass i alle sine skavanker som beslutningsarena er WTO en slagmark der milliardene av fattige mennesker ikke er dømt til å tape i kampen mot vestlig konsernmakt.
Det er riktig nok ikke i WTO verden kan bli bedre. Det sørger USA, EU - og Norge – for. Men det er der et tresifra antall u-land kan hindre handelsregler som gjør verden verre, hvis de klarer å stå sammen. Nærmere et globalt demokrati er vi ikke. Men noen skritt i riktig retning er tatt etter 1999.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 17. august 2008)
India og Kina er i norske media framstilt som ”syndebukkene” bak sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Genève 29. juli. Det er den historien som USAs sjefsforhandler Susan Schwab solgte inn allerede før sammenbruddet var et faktum. Etter hvert er en annen framstilling blitt langt mer troverdig.
De fleste er enige om at forhandlingene sprakk på spørsmålet om den såkalte sikkerhetsmekanismen ved matimport. U-land er i forhandlingene tvunget til å godta store kutt i tollsatsene sine på import av matvarer hvis de vil ha bedre markedsadgang i rikere land. De har til gjengjeld krevd at de da må kunne øke tollen midlertidig i krisesituasjoner hvor matimporten øker så mye at den utkonkurrerer egne bønder.
USA var bare villig til å gi u-land en slik mulighet hvis matimporten økte med minst 40 prosent i løpet av et år. Det var uholdbart for de fleste u-land. De ville ikke vente til katastrofen hadde skjedd og bønder i store skarer ble drevet inn i arbeids- og utsiktsløsheten i slumbyene. De ville ha frihet til å øke tollen FØR matimporten økte for mye.
Forhandlingene foregikk i ei lita gruppe på bare sju land, og der var det Kina og særlig India som ikke ville bøye seg for USAs krav. Brasil godtok den pakka som forhandlingslederen fra New Zealand hadde lagt fram. Det ga Schwab anledning til å stemple India som hovedansvarlig for sammenbruddet i forhandlingene.
Men de indiske forhandlerne var ikke aleine. De kunne legge på bordet en fellesuttalelse til støtte for sitt syn fra G33 (45 u-land som står bak kravet om matsuverenitet), gruppa av afrikanske land, ACP-statene (i Afrika, Karibien og Stillehavet), MUL-statene (de som FN definerer som verdens ”minst utviklede”) og gruppa av land ”med små sårbare økonomier” (ei gruppe som sto fram på Doha-møtet i 2001).
Disse gruppene overlapper hverandre, men til sammen omfatter de over 100 av WTOs 153 medlemsland.
Fellesuttalelsen førte til at forhandlingslederen la fram et revidert forslag til sikkerhetsmekanisme som både India og Kina godtok. Det forslaget ville USA ikke en gang diskutere. Dermed var sammenbruddet et faktum.
Mange har undra seg over at så omfattende forhandlinger - der alle land måte innstille seg på til dels dramatiske kutt i tollen på landbruks- og industrivarer - kunne skjære seg på et så avgrensa punkt som en sikkerhetsmekanisme. Forklaringen kan være såre enkel. Var det blitt enighet om sikkerhetsmekanismen for matimport, ville bomull vært neste forhandlingstema.
USA subsidierer bomullsproduksjonen sin så kraftig at bomullsbønder i Afrika og Asia ikke kan konkurrere – ikke en gang på egne markeder. I tiår har derfor land i Afrika og Asia krevd at konkurransen må skje på like vilkår – uten subsidier. Det kravet har USA vridd seg unna gang på gang.
Det ville ikke vært mulig hvis landbruksforhandlingene hadde ført fram. USA har signalisert at de kan redusere handelsvridende landbruksstøtte med så mye som 70 prosent i snitt. Bomullsstøtten måtte ha vært kutta enda mer, siden det allerede er fatta et prinsippvedtak om at den skal kuttes mer enn annen landbruksstøtte.
Landbruksopplegget for 2008 (2008 Farm Bill) viser at Bush-regjeringen planlegger å øke bomullsstøtten de neste fem åra. Det hadde ikke vært lett å overbevise Kongressen i et valgår om at den i stedet måtte kuttes med mer enn 70 prosent.
I Genève valgte USA å verne sine 25.000 bomullsprodusenter på bekostning av 10 millioner bomullsproduserende småbønder i Afrika og 30 millioner bare i India. Det ville ikke vært en god sak å bryte forhandlingene på. I stedet ble India pekt ut som syndebukk – også i mange norske media.
Den forhandlingsrunden som nå pågår, skulle egentlig ha starta i Seattle i desember 1999. Men da sto u-land for første gang så steilt sammen, at det ikke ble noen start
Det var i stedet Doha-møtet i desember 2001 som ga startsignalet for den andre store forhandlingsrunden i WTO. Høsten etter 11. september var så sterkt prega av frykten for global terrorisme at u-landsfronten fra Seattle smuldra opp – med India og Cuba som tydeligste unntak.
I Cancun 2003 hadde viktige u-land funnet sammen igjen og fikk banka fast: Heretter kan forhandlinger i WTO bare føre til resultater hvis også u-land får noen fordeler. Siden da har forhandlingene gått framover i rykk og napp, avbrutt av lange perioder med stillstand.
Som før er det slik at EU og USA ikke vil slippe inn flere matvarer på markedene sine dersom ikke fattigere land senker tollen både på industrivarer og landbruksvarer og åpner seg for effektive tjenesteprodusenter fra nord.
Som før krever de fleste u-land at rike land fjerner all eksportstøtte på landbruksvarer, at de kutter kraftig i annen landbruksstøtte, og at de gir u-land rett til å beskytte næringer som er viktige for sin økonomiske utvikling.
WTO er i dag arenaen der den globale maktkampen mellom rik og fattig er mest uviss. Uten WTO ville økonomisk og teknologisk overmakt vært enerådende som maktmiddel i internasjonal handel. Det historiske vendepunktet kom i Seattle i 1999. For første gang kunne folkeflertallet på kloden mønstre effektiv politisk motmakt mot det vestlige konsernherredømmet.
WTO-reglene er fortsatt vridd like mye som før til fordel for verdens rike land, men etter Seattle 1999 har ikke USA og EU (og Norge) klart å vriste ut vesentlig flere fordeler enn de den gang hadde. Trass i alle sine skavanker som beslutningsarena er WTO en slagmark der milliardene av fattige mennesker ikke er dømt til å tape i kampen mot vestlig konsernmakt.
Det er riktig nok ikke i WTO verden kan bli bedre. Det sørger USA, EU - og Norge – for. Men det er der et tresifra antall u-land kan hindre handelsregler som gjør verden verre, hvis de klarer å stå sammen. Nærmere et globalt demokrati er vi ikke. Men noen skritt i riktig retning er tatt etter 1999.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 17. august 2008)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
