- Of course we can!

Varig vern av Arktis – det billigste tiltaket mot global oppvarming

- Arktis er ikke hellig, hvor skal vi ellers hente energi? Det spurte EUs energikommissær om på en konferanse i Brussel i september.

StatoilHydros Helge Lund lød som et lystig ekko da han på samme konferanse fastslo at Europa ikke har noe annet valg nå som virksomheten langs norskekysten avtar.


Isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.

FNs miljøprogram er kommet til at isen i Arktis kan være borte alt i 2040. I september fastslo US National Ice Center at Nordvestpassasjen nord for Canada og Nordøstpassasjen nord for Sibir var fri for is samtidig for første gang.

Samme måned påviste svenske og russiske forskere at millioner tonn av den kraftige klimagassen metan bobler opp fra havbunnen nord for Sibir. Det var ingen oppmuntrende melding siden det er lagra mer metan under havbunnen i Arktis enn det fins kullreserver på denne kloden.


Noen sammenhenger er særlig skremmende:
- Is reflekterer stråling fra sola, mens åpent hav absorberer slik stråling og varmes opp. Jo mindre is, jo mer av strålingen omdannes til varme. Det fører til at det blir enda mindre is.
- Enorme mengder metangass slippes fri når permafrosten slipper taket på tundraen i Sibir og i Canada. Metan er 20 ganger mer virkningsfull som klimagass enn CO2. Jo mer metan, jo raskere oppvarming, jo mindre permafrost og jo mer metan på vei opp i atmosfæren.

Når prosesser med så stor egentyngde blir sjølforsterkende, trengs det enorm innsats for å stoppe dem, og enda mer for å snu dem.

Men hvem snakker om å snu? Både næringsliv og næringspolitikere jubler. Endelig kan ressursene i Arktis gi profitt og arbeidsplasser!

Det er budskapet fra norsk hold, fra EU, fra USA og fra Canada. Og ingen behøver å lure på hva russerne står for når det gjelder ressursene mellom Sibir og Nordpolen.

”Etter oss kommer syndfloden”, skal det være sagt ved hoffet til Ludvig XV. Så ærlige våger ikke dagens statsministere og oljedirektører å være. Ikke offentlig.


USAs Geological Survey er kommet til at 22 prosent av de uoppdagede olje- og gassressursene i verden fins i Arktis. Fem land ligger i startgropene for å utnytte dem. Det er de som i media allerede har fått navnet ”de arktiske statene”, USA, Canada, Russland, Norge og Danmark, de som i henhold til Havrettskonvensjonen har rettigheter på kontinentalsokkelen i Arktis.

Ifølge EU-kommisjonen står EU klar til å utnytte oljen og gassen i Arktis. USA og Canada er alt i gang, mens president Medvedev planlegger å ”gjøre Arktis til Russlands ressursbase for det 21. århundret”.

Det er ikke egna til å berolige at Oljedirektoratet på sin nettside fastslår (24.8.08): ”Selv om det blir åpnet for letevirksomhet i arktiske områder, kommer det ikke til å skje i hele Arktis samtidig.”


Samtidig hevder både EU og vår egen rødgrønne regjering at til grunn for klimapolitikken ligger det ufravikelige målet om at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall, sier FNs klimapanel, må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990.

Skal det være mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt.

EU skal innen 2020 kutte utslipp med 20 prosent i forhold til nivået i 2005, men vil ta to tredeler av utslippene i andre deler av verden. Norge skal kutte med 30 prosent i forhold til nivået i 1990, men vil høyst ta halvparten innenlands. USA og Russland har ikke tatt på seg noen forpliktelser, og Canada trakk seg fra Kyoto-forpliktelsene sine i 2006 med utslipp 30 prosent høyere enn i 1990.

Hvis de fem ”arktiske statene” skal ta på alvor å kutte klimautslippene ned til en femtepart, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.


Men er det overhodet tenkbart?

Norge er det land i verden som mer enn noe annet land har råd til å la de arktiske olje- og gassressursene ligge urørt. Men det hjelper sjølsagt ingen at bare vi avstår fra å tjene penger på olje- og gassutvinning i Arktis.

Så spørsmålet blir: Kan vi få med oss noen andre på noe så himmelropende utrendy?

Russland? Canada? EU? Håpet om noe slikt er i utgangspunktet ikke en gang lyse-lysegrønt. Eneste halsbrekkende håp er … Barack Obama!

På de fleste områder vil Obama stå for ”business as usual”: Han vil trappe ned i Irak for å trappe opp i Afghanistan. Han er minst like Israel-vennlig som noen annen i Washington. Han vil redde banker og bilprodusenter, men få boligeiere. Han vil satse på en forsiktig helseform – hvis det er penger igjen når bankene og bilprodusentene har fått sitt..

Slik vil Obama skuffe de aller fleste både ute og hjemme. Men han vant valget på løftet om ”forandring”, og forandringen må være både viktig og synlig. Den globale oppvarmingen er mer grunnleggende enn alle andre utfordringer Obama står overfor. Skal oppvarmingen snus, må ”forandringen” komme raskt.

Hvert år tapt, kan bli et uopprettelig tap. Det internasjonale energibyrået IEA regner med at forbruket av energi kan øke med 50 prosent fram til 2030. ”Mesteparten av denne økningen må dekkes av fossile energikilder”, står det på nettsida til Olje- og energidepartementet. Det er det samme som å si at den globale oppvarmingen vil løpe løpsk


Barack Obama er eneste statsleder som kan stille seg i brodden for å verne Arktis. Jens Stoltenberg har sjansen til å ta det første initiativet: ”Of course we can!”

Så får resten av kloden – og alt som fins av miljøvernere - presse EU og Canada på plass. Og deretter overøse Russland med fristende nok samarbeidstiltak om å utvikle teknologi for fornybar energi og mer effektiv energibruk.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. januar 2009)