Arbeidsliv i krise

Fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne

I over 20 år har budskapet vært det samme over hele Europa: Konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle.

Konkurransen skal erstatte det ineffektive med det effektive, bedre produktiviteten, utnytte kapital, naturressurser og arbeid mer effektivt, senke prisene, øke realinntektene og gi samfunnsøkonomiske gevinster som vi alle vil dra nytte av.

Det går av og til svært annerledes. En viktig grunn er at konkurranse på markedene for varer og tjenester også øker konkurransen mellom arbeidstakerene på arbeidsmarkedet. Da er det maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som avgjør hva som skjer, og hvordan fordeler og ulemper fordeles.


Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.

Bedrifter med tariffavtaler kom i stigende grad under press fra konkurrenter som drev uten avtale. Det slo blant annet ut i at lønnsutviklingen i flere år ble langt lavere enn lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen – den lønnsveksten du får utenom de sentrale lønnsoppgjørene, ved lokale forhandlinger eller fordi du finner deg en annen jobb – har lenge vært negativ i Tyskland!


Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder (utenom Polen).

7 millioner tyskere har i dag det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (rundt 3500 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.

Ordningen med minijobber ble innført som et tiltak for å sluse arbeidsløse inn i arbeidslivet. Teorien var at lavlønnssektoren var for liten. Det var for få med lave lønninger. Eller sagt annerledes: mennesker med lave yrkeskvalifikasjoner tjente for godt. Det sa OECD, og det sa EU-kommisjonen.

Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viser at det skjer i stadig mindre grad. For tjue år sia lyktes det for hver femte lavtlønte. Nå er det bare hver tolvte som kommer seg ut av lavlønnssituasjonen.

Lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Mange fagforeninger har de siste åra gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn.


Det er ikke bare slik at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavtlønte sank tydelig fra 2004 til 2006, altså midt i høykonjunkturen, i vest fra 7,25 euro til 6,89 og i øst fra 5,48 euro til 4,86.

1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Det var 400.000 flere enn to år tidligere. Med slike lønninger er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.


Den økonomiske politikken drar også i feil retning: Lønnsandelen før skatt er sunket fra 75 prosent i 1980 til 64 prosent i første halvår av 2008. Men etter skatt sank lønnsandelen enda mer, fra 44 prosent i 1980 til 33 prosent i første halvår av 2008, altså med en fjerdedel.

Det har ført til at ikke bare lønnsforskjellene, men også inntektsforskjellene, øker raskere i Tyskland enn i noe annet OECD-land.

Det var etter 2000 at utviklingen ble dramatisk. Fram til 2006 økte den rikeste tiendedelen inntektene sine med 31 prosent i forhold til 1992, mens den fattigste tiendedelen gikk 13 prosent ned(!) i inntekt.

Målt mot andre land ser det lite lystelig ut. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Italia med 7 prosent, i Frankrike med 10 prosent, i Sverige, Danmark og Finland med 18-19 prosent og i Storbritannia med 26 prosent. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.


Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet.

At arbeidskostnadene synker i forhold til andre land, er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at den innenlandske kjøpekraft øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene ute i verden som har holdt veksten oppe i Tyskland.

Den globale kriseutviklingen innebærer at markedene nå svikter over hele verden. Det rammer tysk økonomi særlig sterkt. Lav lønnsvekst blir faktisk en belastning siden den gjør tysk økonomi ekstra avhengig av hvordan eksportmarkedene utvikler seg.


I årevis har ledende økonomer og politikere i Tyskland krevd lønnsmoderasjon. Det ville være bra for eksporten og ville dessuten dempe utflaggingen av tyske bedrifter til land med lavere arbeidskostnader.

Men teorien bak kravet om lønnsmoderasjon har slått feil. Hvis en sammenlikner Tyskland med land der arbeidskostnadene er på omtrent samme nivå, men der lønningene øker fra år til år, så er det i Tyskland sysselsettingen har økt minst og den økonomiske veksten er svakest.

Den tyske politikken provoserer dessuten land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.

Tyske forskere innrømmer da også at andre europeiske land rammes av at Tyskland faktisk driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala. Det er ekstra plagsomt for land som er i valutaunion med Tyskland og det øker spenningene innad i denne unionen.


(Viktigste kilder: Böckler Impuls 3/2008 og WSI-Mitteilungen 8, 9 og 11-12/2008)


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mai 2009)