lørdag 15. august 2009

Øst-Europa nullstilles

I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.

Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.

Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.

Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.

I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.

Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.

Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..

Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.

Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.

Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.

IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.

Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”

EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.

Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.

Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.

Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..

Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.

I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.

Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.

Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.

Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.

EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.

Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.

Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.

Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)

torsdag 6. august 2009

Kampen om Icesave

Desperate islendinger i kamp mot EU, IMF, egen regjering – og Norge

Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.

Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.

Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.


Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.

Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.

Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.

I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.

Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.

Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.

Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.

Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.

Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.


Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.

Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.

Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.

Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.


Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.

For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.

Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)

- Smash Sinn Fein!

Partiet som kom inn i EU-parlamentet fra to land, men ikke nå lenger

De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”

Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.

Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.

De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.

Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.

Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.

Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.

Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.

Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.

Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.

Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.

Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.

De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.

De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.

Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.

Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.

Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.

Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.

Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.

Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.

Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)