fredag 18. september 2009

Valget – det har vi nå

Prøv lokalt, hvis det ikke skjer noe sentralt!

Det holdt – så vidt. Fire nye år har vi fått - nei, det har vi gitt hverandre. Hva bruker vi denne gjensidige, men svært så forgjengelige gaven til? Det er det vi raskest mulig må bestemme oss for.

Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det regjeringspartiet som gikk fram ved valget.

Arbeiderpartiet hadde to valgkampsaker. Den ene var å fortelle at det kunne gjøres mye for de eldre, de sjuke, de unge osv. for de 20 milliardene som Høyre ville gi i skattelette hvert år – eller for de 70 milliardene som Fremskrittspartiet ville gi bort. Den andre valgkampsaken var å lene seg på det rødgrønne prosjektet som om det var Arbeiderpartiets prosjekt.

Arbeiderpartiet lanserte ingen framtidsprosjekter som kunne vekke entusiasmen for fire nye år. Mange nok velgere valgte likevel Jens som det tryggeste vernet mot Siv.

Jeg skrev før valget: ” Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.” Det var ikke slik det gikk.

Innad i regjeringen har velgerne gitt Arbeiderpartiet en sterkere stilling enn til nå. Det er liten grunn til å tro at det vil anspore Arbeiderpartiets statsråder til å friske opp rødfargen og grønnfargen på den politikken som skal føres.

Det betyr at enda mer enn i forrige periode er potensialet for det rødgrønne samfunnsprosjektet avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.

De første par ukene kan regjeringsplattformen påvirkes. Men det må ikke slutte der. Alle som vil noe annet enn å hilse en blågrå høyre-regjering velkommen i 2013, må ikke la de tre regjeringspartiene i fred de neste fire åra. Da er ideer, forslag og handlingsorienterte debatter langt viktigere enn kritikk over alt som ikke er bra nok.

Det beste vernet av gyteområdene i Lofoten er for eksempel et gjennomarbeida opplegg for en næringspolitikk bygd på fornybar energi. Fra alle hold, fra FN-instanser, fra OECD og fra EU-kommisjonen, fra vårt eget lavutslippsutvalg er det lagt fram overbevisende dokumentasjon på at en overgang fra fossil energi til fornybar energi gir jobber til langt flere mennesker og er samfunnsøkonomisk lønnsom alt i et 10-15 års perspektiv.

Denne innsikten må bli lokal og konkret. Også store og små kystsamfunn vil være tjent med overgangen fra det fossile til det fornybare.

Men da må det politiske presset ikke bare komme fra miljøaktivister – ære være dem – men også fra et nettverk av arbeidsgrupper som kan overbevise lokale næringsinteresser, fagforeninger og myndigheter om at lokalsamfunnet og distriktet er tjent med å legge grunnlaget for det næringslivet vi må leve av når oljen tar slutt.

Slik må det jobbes også med andre samfunnsforbedringer som står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det må bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn
med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss.

De politiske aktivistene i partiene til venstre, inkludert de i AP og AUF som vil noe med det rødgrønne prosjektet, må ut av sine sjølpålagte sosiale båser. Vi må oppsøke pådriverne i eget lokalsamfunn og vi må oppsøke miljøer som vi tradisjonelt ikke jobber i forhold til, i næringslivet, i media, i det mangfoldige lokale organisasjonslivet.

Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt. Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.

Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.

Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.

Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Men argumentet kan snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!

Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?

Slik kunne vi fortsette, felt for felt, utfordring for utfordring. Demokratiet forvitrer, skoletaperne øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten må kjempes fram også lokalt. Min opplisting her er på ingen måte fullstendig.

Hvis slikt politisk arbeid kan utløses, hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det spinkle rødgrønne flertallet legge grunnlaget for et rødgrønt samfunnsprosjekt som kan vare utover de neste fire åra. Det virkelige valget, det står vi foran nå.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. september 2009)

En regjering å presse

Valget mellom rødgrønt og blåsvart

Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.

For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?

Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.

I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.

I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.

Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.

Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.

Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!

Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.

Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.

Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.

Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.

Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.

Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.


Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.

Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.

Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)