Mål: Soria Moria III Island vil ha ansvaret for det globale finansraset prøvd rettslig. Vil ikke vi det?
De nordiske regjeringene har inngått en avtale med IMF om ei lånepakke til Island på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs i underkant av 4 milliarder kroner.
Tragedien for Island er at denne lånepakka bare kommer til utbetaling hvis Island overholder den såkalte Icesave-avtalen med Storbritannia og Nederland.
Som filial av den islandske storbanken Landsbanki tilbød nettbanken Icesave så høye renter at den på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs for et år sia, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro, mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Det er EØS-avtalen som fører til denne delingen av ansvar. Den gir innskytere rett til å få dekt innskudd opptil 20.887 euro hvis en bank går konkurs. Det betyr at Island må ut med rundt 32 milliarder norske kroner for å dekke sin del av garantiansvaret.
Den islandske regjeringen erkjenner at Island normalt ville ha et slikt garantiansvar. Men den argumenterer for at den aktuelle finanskrisa har så globale årsaker at det er helt urimelig at det lille islandske samfunnet skal påføres så enorme påkjenninger.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske til å dekke garantiansvaret sitt. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent – altså til nærmere 50 milliarder norske kroner. Det er godt over halvparten av det islandske nasjonalproduktet slik det var før krisa slo ut.
Den islandske regjeringen har derfor satt mye inn på at hele Icesave-avtalen må bringes inn for EFTA-domstolen, den domstolen som er øverste domsinstans innen EØS.
Den vil prosedere på at et lite land som Island med 320.000 innbyggere ikke kan pålegges å dekke så stor del av tapene til 400.000 utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der hele banksystemet har brutt sammen – både globalt og på Island.
Det er del av prosedyren at det islandske samfunnet ikke kan påføres enorme skadevirkninger i lang tid framover for at britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
IMF har dessuten sin del av ansvaret for at islandsk økonomi gikk helt av sporet. I sine årlige gjennomganger fastslo IMF helt fram til da verdensøkonomien gikk av hengslene høsten 2008 at islandsk økonomi er ”misunnelsesverdig” og at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”. Det bidro naturligvis til at utenlandske innskytere satte inn så betydelige beløp i Icesave.
Som Eva Joly påpekte i den artikkelen som sto i Aftenposten og mange andre europeiske aviser 1. august: Det er hemningsløs avregulering av finansmarkeder fra myndigheter over hele verden som førte til finansraset, en avregulering som IMF og EU var med på å drive fram. Nå er internasjonal solidaritet det minste en kan forlange for å hjelpe de menneskene som er hardest ramma av et ras de ikke sjøl har utløst.
Ut fra slike betraktninger har Island vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og ville ha hele avtalen opp for EFTA-domstolen. IMF har kontant avvist å vente på en slik rettslig prøving etter tungt press fra den britiske og nederlandske regjeringen. De nordiske regjeringene – også den norske – har kjørt samme tøffe linje overfor Island.
Brutal overmakt har pressa den islandske regjeringen inn i ei knipe som den ikke kan vri seg unna ved egen hjelp. På den ene sida tvinger Icesave-avtalen Island til å betale 7-8 prosent av sitt løpende nasjonalprodukt hvert år (!) mellom 2016 og 2024 til utenlandske innskytere. På den andre sida faller hele lånepakka til IMF og de nordiske statene på rundt 30 milliarder kroner vekk hvis Island ikke godtar Icesave-avtalen.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig norsk lån på størrelse med lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene, dvs. rundt 30 milliarder kroner, ville gi Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Foreløpig er Færøyene eneste land som har gitt lån uten å kreve at Island godtar Icesave-avtalen. Lånet er på godt over 300 millioner norske kroner. Denne solidariteten til Island er i samsvar med hvordan fiskere har kausjonert for hverandre i generasjoner langs kystene våre når noen var i knipe.
Fattiglandet Polen har også vært rausere enn de nordiske regjeringene. Den polske regjeringen krever riktig nok at Island godkjenner Icesave-avtalen. Men renta er satt så lavt som to prosent fram til 2015 og bare 1,3 prosent deretter på et lån på èn milliard norske kroner!
Russland trakk derimot på torsdag et lånetilbud på drøyt 3 milliarder norske kroner med henvisning til at deres egne statsinntekter svikter så dramatisk.
Den unnskyldningen har ikke den norske regjeringen. Foreløpig begrenser den norske støtten seg til en kredittavtale som gir den islandske sentralbanken rett til å hente inn inntil 4 milliarder norske kroner. De 30 milliardene Island trenger, endrer ikke hverdagen til noen av oss her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. oktober 2009)
lørdag 14. november 2009
Mål: Soria Moria III
Den mest radikale regjeringsplattformen i Europa – hvis mange nok følger den opp
For alle som tar det rødgrønne prosjektet på alvor, kan regjeringsplattformen deles i tre: Deler av plattformen kan drive norsk politikk i riktig retning, deler av plattformen er vag, uklar eller skyver avgjørelser ut i tid, og deler av plattformen driver norsk politikk i feil retning.
Vi kan ha ulike meninger om hvor plattformen er bra nok, hvor den er uklar og hvor den provoserer. Men alle som ønsker et kraftfullt rødgrønt prosjekt, må sette inn innsats både der hvor Soria Moria II kan drive norsk politikk i riktig retning, der hvor regjeringsplattformen er uklar, og der hvor den driver norsk politikk i feil retning.
Det siste er mest opplagt, så jeg begrenser meg her til de delene av regjeringsplattformen som kan drive norsk politikk i riktig retning. Jeg skriver uttrykkelig ”som kan” – fordi de eneste garantiene ligger i en sterk politisk mobilisering utafor regjering og Storting.
For første gang åpner en norsk regjeringserklæring for at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi. Bare en brei og grunnleggende debatt, blant annet om førsteslagsstrategien, kan sikre at utenriks- og forsvarsministeren møter sine kolleger i NATO godt nok skodd både med standpunkter og argumenter.
Det sto ingen ting om våpeneksport i Soria Moria I. Nå står det at Norge bare skal eksportere til land som avgir en sluttbrukererklæring – og at regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. Dermed blir det viktig å engasjere seg i hva som skal stå i en slik sluttbrukererklæring
Regjeringen skal få utreda virkningene av EØS-avtalen, og det stilles klare krav til bredde og allsidighet: Det offentlige utvalget skal være ”bredt sammensatt”, det skal foreta en ”bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen … på alle samfunnsområder”. Ett moment er ikke nevnt: at avtalen skal vurderes mot realistiske alternativ til EØS. Men det kan bli et krav som ikke kan avvises hvis det reises sterkt nok av mange nok.
Når Soria Moria II åpner for et likestillingsløft, men uten å bruke ordet likestillingspott, må alle gode krefter langt utover kvinnedominerte forbund, jobbe aktivt for at partene i arbeidslivet ved de neste lønnsoppgjøra faktisk hever kvinnelønna i forhold til mannslønna – og at regjeringen legger penger inn for å få til noe slikt.
Når Soria Moria II har et samfunn uten fattigdom som mål, må mange offentlige ytelser økes og forbedres. Men like viktig er det å utvikle et arbeidsliv som både begrenser lønnsdumpinga og den sosiale ulikheten som konkurransen på fristilte markeder tvinger fram. Med dagens utfordringer – og bindinger gjennom EØS-avtalen – er dette en enorm utfordring
Kapitlet om miljøpolitikk er på papiret en klar forbedring. Hvis forbedringen blir på papiret, betyr det at miljøaktivistene får for lite støtte fra fagforeninger, lokale myndigheter og andre politiske miljøer.
Avsnittet om handels- og utviklingspolitikk er særlig bra og gjør Norge til et foregangsland internasjonalt. Slik var det også sist – til tross for at pådriverne utafor Storting og regjering er få og møter sterk og godt organisert motstand fra norske næringsinteresser.
Som for fire år sia skal norsk bistand – også den som gis gjennom Verdensbanken – ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Men pass på – og reager!
Soria Moria II fastslår i flere sammenhenger at regjeringen vil ”styrke fattige lands mulighet og evne til å sikre nok mat til egen befolkning”. Skulle det skje for kraftløst, er det ikke nok at Aksel Nærstad reagerer. Han må få aktiv støtte fra organisasjoner og miljøer som ikke har dette som hovedsak.
Norges viktigste bidrag til en mer rettferdig verden er GATS-punktet i erklæringen. Der står det at Norge ikke skal ”stille krav til MUL-land om liberalisering av tjenestesektorer i GATS-forhandlingene” og at det heller ikke skal ”stilles krav overfor øvrige u-land som berører viktige offentlige tjenester innen utdanning, strøm- og vannforsyning”.
Dette er et felt der få, utenom leserne av Klassekampen, vil skjønne hva det dreier seg om, men jeg skal med glede sende over forklarende avsnitt til alle som kontakter meg på ds@stortinget.no. Vi kan stole på at Helene Bank og Linn Herning vil følge alt regjeringen foretar seg på dette området med falkeblikk. Til gjengjeld må mange miljøer mobiliseres hvis de roper varsko, for sterke norske næringsinteresser vil gjerne dra norsk politikk i annen retning.
Soria Moria II går inn for ”nye globale finansieringskilder” for å ”begrense de negative virkningene av globaliseringen”. Det nevnes internasjonal ”flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner”. Her må vaktbikkjene på plass for å sikre at regjeringen faktisk følger opp i alle internasjonale fora der slikt kan fremmes.
*
På mange områder og enkeltpunkter er regjeringsplattformen uklar. Mange avgjørelser og interne dragkamper utsettes, og mange utfordringer og politiske krav er ikke omtalt.
Regjeringen vil for eksempel styrke det nordiske samarbeidet. Det sto det ingen ting om i Soria Moria I. Hva det skal bety, står det lite om. Hundrevis av slike enkeltpunkter må fylles med konkret innhold. Det er en utfordring for oss alle – både som enkeltpersoner og som medlemmer av organisasjoner.
Avgjørelsen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja blir utsatt. Det står ingen ting om å innføre en omsetningsavgift for salg og kjøp av verdipapirer på Oslo Børs. Men det står heller ikke at regjeringspartiene avviser en slik avgift.
Det betyr det opplagte at hva Soria Moria II faktisk fører fram til, avgjøres av den politiske kampen ute i samfunnet.
Og for dem som irriterer seg over manglene ved Soria Moria II: Vi har fire år på oss til å arbeide fram forutsetningene for en Soria Moria III som endrer det norske samfunnet langt mer grunnleggende i solidarisk og økologisk forsvarlig retning. Den jobben kan ikke utsettes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. oktober 2009)
For alle som tar det rødgrønne prosjektet på alvor, kan regjeringsplattformen deles i tre: Deler av plattformen kan drive norsk politikk i riktig retning, deler av plattformen er vag, uklar eller skyver avgjørelser ut i tid, og deler av plattformen driver norsk politikk i feil retning.
Vi kan ha ulike meninger om hvor plattformen er bra nok, hvor den er uklar og hvor den provoserer. Men alle som ønsker et kraftfullt rødgrønt prosjekt, må sette inn innsats både der hvor Soria Moria II kan drive norsk politikk i riktig retning, der hvor regjeringsplattformen er uklar, og der hvor den driver norsk politikk i feil retning.
Det siste er mest opplagt, så jeg begrenser meg her til de delene av regjeringsplattformen som kan drive norsk politikk i riktig retning. Jeg skriver uttrykkelig ”som kan” – fordi de eneste garantiene ligger i en sterk politisk mobilisering utafor regjering og Storting.
For første gang åpner en norsk regjeringserklæring for at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi. Bare en brei og grunnleggende debatt, blant annet om førsteslagsstrategien, kan sikre at utenriks- og forsvarsministeren møter sine kolleger i NATO godt nok skodd både med standpunkter og argumenter.
Det sto ingen ting om våpeneksport i Soria Moria I. Nå står det at Norge bare skal eksportere til land som avgir en sluttbrukererklæring – og at regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. Dermed blir det viktig å engasjere seg i hva som skal stå i en slik sluttbrukererklæring
Regjeringen skal få utreda virkningene av EØS-avtalen, og det stilles klare krav til bredde og allsidighet: Det offentlige utvalget skal være ”bredt sammensatt”, det skal foreta en ”bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen … på alle samfunnsområder”. Ett moment er ikke nevnt: at avtalen skal vurderes mot realistiske alternativ til EØS. Men det kan bli et krav som ikke kan avvises hvis det reises sterkt nok av mange nok.
Når Soria Moria II åpner for et likestillingsløft, men uten å bruke ordet likestillingspott, må alle gode krefter langt utover kvinnedominerte forbund, jobbe aktivt for at partene i arbeidslivet ved de neste lønnsoppgjøra faktisk hever kvinnelønna i forhold til mannslønna – og at regjeringen legger penger inn for å få til noe slikt.
Når Soria Moria II har et samfunn uten fattigdom som mål, må mange offentlige ytelser økes og forbedres. Men like viktig er det å utvikle et arbeidsliv som både begrenser lønnsdumpinga og den sosiale ulikheten som konkurransen på fristilte markeder tvinger fram. Med dagens utfordringer – og bindinger gjennom EØS-avtalen – er dette en enorm utfordring
Kapitlet om miljøpolitikk er på papiret en klar forbedring. Hvis forbedringen blir på papiret, betyr det at miljøaktivistene får for lite støtte fra fagforeninger, lokale myndigheter og andre politiske miljøer.
Avsnittet om handels- og utviklingspolitikk er særlig bra og gjør Norge til et foregangsland internasjonalt. Slik var det også sist – til tross for at pådriverne utafor Storting og regjering er få og møter sterk og godt organisert motstand fra norske næringsinteresser.
Som for fire år sia skal norsk bistand – også den som gis gjennom Verdensbanken – ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Men pass på – og reager!
Soria Moria II fastslår i flere sammenhenger at regjeringen vil ”styrke fattige lands mulighet og evne til å sikre nok mat til egen befolkning”. Skulle det skje for kraftløst, er det ikke nok at Aksel Nærstad reagerer. Han må få aktiv støtte fra organisasjoner og miljøer som ikke har dette som hovedsak.
Norges viktigste bidrag til en mer rettferdig verden er GATS-punktet i erklæringen. Der står det at Norge ikke skal ”stille krav til MUL-land om liberalisering av tjenestesektorer i GATS-forhandlingene” og at det heller ikke skal ”stilles krav overfor øvrige u-land som berører viktige offentlige tjenester innen utdanning, strøm- og vannforsyning”.
Dette er et felt der få, utenom leserne av Klassekampen, vil skjønne hva det dreier seg om, men jeg skal med glede sende over forklarende avsnitt til alle som kontakter meg på ds@stortinget.no. Vi kan stole på at Helene Bank og Linn Herning vil følge alt regjeringen foretar seg på dette området med falkeblikk. Til gjengjeld må mange miljøer mobiliseres hvis de roper varsko, for sterke norske næringsinteresser vil gjerne dra norsk politikk i annen retning.
Soria Moria II går inn for ”nye globale finansieringskilder” for å ”begrense de negative virkningene av globaliseringen”. Det nevnes internasjonal ”flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner”. Her må vaktbikkjene på plass for å sikre at regjeringen faktisk følger opp i alle internasjonale fora der slikt kan fremmes.
*
På mange områder og enkeltpunkter er regjeringsplattformen uklar. Mange avgjørelser og interne dragkamper utsettes, og mange utfordringer og politiske krav er ikke omtalt.
Regjeringen vil for eksempel styrke det nordiske samarbeidet. Det sto det ingen ting om i Soria Moria I. Hva det skal bety, står det lite om. Hundrevis av slike enkeltpunkter må fylles med konkret innhold. Det er en utfordring for oss alle – både som enkeltpersoner og som medlemmer av organisasjoner.
Avgjørelsen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja blir utsatt. Det står ingen ting om å innføre en omsetningsavgift for salg og kjøp av verdipapirer på Oslo Børs. Men det står heller ikke at regjeringspartiene avviser en slik avgift.
Det betyr det opplagte at hva Soria Moria II faktisk fører fram til, avgjøres av den politiske kampen ute i samfunnet.
Og for dem som irriterer seg over manglene ved Soria Moria II: Vi har fire år på oss til å arbeide fram forutsetningene for en Soria Moria III som endrer det norske samfunnet langt mer grunnleggende i solidarisk og økologisk forsvarlig retning. Den jobben kan ikke utsettes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. oktober 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
