fredag 30. juli 2010

Krisa sett fra Madrid

- Vi er enige om beskrivelsene, diagnosen og analysen. Det er handling venstresida mangler!


Når europeiske venstresosialister møtes i Madrid, er det krisa det snakkes om, også i pausene. Det er et bilde uten lyspunkter som presenteres. Fortvilelse veksler med raseri. Men det ender med besvergelser når det kreves veier ut av krisa.

For hvem hører på? For spanjoler flest framstår krisa som noe som kom veltende inn i Spania fra utlandet. Hvordan ta opp kampen mot noe slikt?

Bakteppet er dystert: Arbeidsløsheten er oppe i 20 prosent. Blant ungdom har den passert 40 prosent. Det er mye større tall enn ellers i Vest-Europa.

Spanske tall over arbeidsløshet er vanskelige å tolke. Spansk økonomi er i stor grad bygd på svart arbeid. Hvor mange som faktisk ikke har noen jobb å gå til, er derfor uvisst. Men når den offisielle arbeidsløsheten stiger fra 12 til 20 prosent på et par år, har nok den reelle arbeidsløsheten også gått i været.


Partileder Cayo Lara i Izquierda Unida, et slags spansk SV, trekker opp hovedbildet:
Byggebransjen har falt som en stein. Bare fem prosent har vært bygd med offentlige midler, og nå skal det spares. Byggevirksomhet i privat regi, enten det er for turister, boligsøkende eller næringslivet, står stille.

De fleste tør heller ikke bruke penger. Så sparinga øker. For bankene var kriseåret 2009 det beste året på lenge.

Ett tiltak har den spanske venstresida, den til venstre for sosialdemokratene, lansert. Skattene kan økes. Skattenivået i Spania ligger 7 prosentpoeng under gjennomsnittet i EU.

Men foreløpig er det høyresida som går fram på meningsmålingene. Folk fortviler over krisa, men ikke over kapitalismen.


Andre innledere fyller ut bildet. Det oversettes til avbalansert engelsk, så for meg er det mimikk og kroppsspråk som formidler engasjementet.

- Hver femte innbygger regnes som fattig. Minstelønna er 633 euro i måneden (med dagens kurs 5100 kroner). Det er langt under gjennomsnittet i EU. Det gjelder også de sosiale ytelsene.

- Foreløpig er ikke dagpengene rørt. Men de er lave, 420 euro i måneden, og varer bare et halvt år.

- Skattene er degressive, skatteprosenten avtar når inntekten øker.

- Korrupsjon gjennomsyrer samfunnet, særlig bygg- og anleggsbransjen.

- Politisk har markedene skapt en konservativ tsunami.

- Også på venstresida sies det ofte at ”vi trenger mer Europa”, men hvilket Europa trenger vi?

- Fra lederen i Attac Spania fikk vi høre: Folk ser nå staten som en fiende, ikke som en støtte i livet.

- Willy Meyer, medlem av EU-parlamentet for Izquierda Unida, var den som ville diskutere politiske løsninger: ”Vi er enige om beskrivelsene, diagnosen og analysen. Nå må vi endre hvordan venstresida oppfører seg. For den har ikke satt viktige spor etter seg i denne krisa.”


I mai kom EU etter mye om og men fram til sin foreløpige kriseløsning. Sammen med IMF satses det 750 milliarder euro for å hindre at tragedien i Hellas skal spre seg til Spania, Portugal og Italia. Det er snakk om en svært kortsiktig løsning, for milliardene skal gis som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på denne lånepakka.

Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste. Den spanske regjeringen har varsla kutt på 65 milliarder euro. Det er antakelig på ingen måte nok for å få ned et budsjettunderskudd på over ti prosent av nasjonalproduktet. Men det smerter i et samfunn som på forhånd er i krise.

Som ellers i Europa øker tallet på eldre mennesker. Pensjonsalderen er i dag 65 år. Den skal fra 2013 øke med to måneder per år slik at den i 2025 kommer opp i 67 år. En serie med andre tiltak skal også bidra til å redusere pensjonsutgiftene.

Arbeidsgiverne hilser endringene velkommen, mens de to store fagbevegelsene, CC OO (den største og mest radikale) og UGT (den sosialdemokratiske) sto sammen om store streiker mot pensjonsreformen rundt månedsskiftet februar/mars.

Etter harde forhandlinger kom lønnsoppgjøret i privat sektor til slutt i havn i februar. Det ga minimale lønnsøkninger de nærmeste åra, 1 prosent i 2010 og under 2 prosent både i 2012 og i 2013. Det er lagt inn en sikkerhetsventil hvis prisene stiger mer enn forutsatt.

De siste månedene har prisene vært stabile eller sunket svakt. Det betyr at de som har klart å holde på jobben, ikke rammes økonomisk av krisa. Men andre i familien kan ha blitt arbeidsløse.

Offentlig ansatte vil derimot merke krisa direkte på pungen. Lønningene deres skal ned med 5 prosent neste år. Det skal også bli færre ansatte i det offentlige. Når offentlig ansatte slutter i jobben, skal bare hver tiende av dem erstattes av en ny person.


Også i landbruket slår krisa inn. I vinter protesterte rasende bønder over hele landet med slagordet ”Landsbygda er på vei mot ruin, gjør noe nå!”

Landbrukspolitikken til EU er lagt om slik at markedene avgjør inntektene for bøndene i større grad enn før. Dette har gitt økt makt til de store matvaregrossistene.

For produsentene har prisene på nesten alle produkter falt. Samtidig har kostnadene økt kraftig. Offisielle tall viser at inntektene i det spanske landbruket gikk ned med 26 prosent fra 2003 til 2008.


Nesten seks millioner av dem som bor i Spania, er født i andre land, de fleste i Marokko. Arbeidsløsheten er langt større blant arbeidsinnvandrerne enn blant spanske arbeidstakere.

Regjeringen begynte for et år sia å betale for å få arbeidsløse innvandrere fra land utafor EU til å reise tilbake til hjemlandet. Den tilbyr rundt 80.000 kroner til dem som reiser hjem. Til nå er det hovedsakelig søramerikanere som har slått til på dette.

Begge de to store fagbevegelsene har gått mot denne ordningen. De har i stedet foreslått at arbeidsinnvandrere uten jobb kan få fornya oppholdstillatelsen i Spania.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. juli 2010)

Sprikende staur i G20

Verdensregjering med god tid sjøl om arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy”


Topplederne for G20 møtes stadig oftere. 26-27. juni møttes de i Toronto og vedtok at underskuddene på statsbudsjettene skal halveres innen 2013 og at statsgjelda ikke skal øke etter 2013.

G20-møtet ga mange løfter, men etterlot få håp om konkret handling. Statslederne vil ”lukke gapet” mellom rik og fattig, øke innsyn, mestre korrupsjon og hvitvaskingen av penger. Men hvordan alt det skal skje, ble overlatt til to arbeidsgrupper å finne ut av.

Ingen fikk det helt som de ville på G20-møtet. Obama sliter med stor statsgjeld, men våger ikke slå på bremsene ennå. Det kan kvele svake tegn til oppgang før de har festna seg. Det er i tillegg naturligvis ingen fordel for USA om markedene i Europa skrumper inn.

EUs sentralbanksjef Jean-Claude Trichet ser det stikk motsatt. Han mener at budsjettunderskuddene må ned for at bankvesenet skal ha tillit til den offentlige politikken som føres. ”Tillit er en nøkkelfaktor for vekst og hvis du ikke har tillit til at den økonomiske politikken er trygg, så får du ingen vekst.”

Men hvordan få veksten i gang igjen når underskuddene på statsbudsjettene skal halveres på tre år? Det vil bety at penger trekkes ut av det økonomiske kretsløpet, at mange offentlig ansatte mister jobben – og dermed inntektene, og at ringvirkninger vil spre seg til mange sektorer i samfunnet.

Sentralbanksjefen får riktig nok støtte av IMF. I fjor var det tilløp til at IMF anbefalte andre løsninger i enkelte land, for eksempel ved å foreslå ekspansive statsbudsjett for å få arbeidsløsheten ned. Men fra februar i år er IMF tilbake på det gamle sporet: Først sunne statsfinanser, så sunne at tilliten til den økonomiske politikken gjenopprettes blant banker og bedrifter, og så er grunnlaget for ny vekst lagt.

G20-lederne erkjenner at oppgangen er ”ujamn og skjør” og at arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy” i mange land. Imens drar USA og EU så godt de kan hver sin vei i den økonomiske politikken.

Vedtaket på toppmøtet kritiseres derfor både for at det spriker, for at det er lite forpliktende og for at det ikke kan gjøres noe mot land som bryter vedtaket.


På ett punkt var enigheten overveldende: Finanslivet må reguleres mye strengere. Politikere fra USA og EU er blant dem som har brukt store ord om hvordan en nå skal hindre banker og andre utlånere i å ta uforsvarlige sjanser – eller ty til rett og slett samfunnsskadelige utlånsmetoder. Men hvordan slå ned på uforsvarlig bankatferd uten å strupe den nødvendige og nyttige utlånsvirksomheten?

Det er enighet om at det er bankene – og ikke skattebetalerne – som må bære byrdene ved framtidige bankkriser. Men hvordan det skal skje, overlates til det enkelte land. Omsetningen kan skattlegges, profitten kan skattlegges, utlån kan skattlegges. Men hvordan skattlegge og hvor mye, det må hver regjering finne ut av – og få flertall for i hvert sitt parlament. Så kan denne bankskatten stå på konto til neste bankkrise kommer.

Slike former for bankskatt er ikke retta mot spekulasjon. Snarere tvert imot. Dette blir en skatt for å holde banker skadesløse hvis det oppstår ei ny bankkrise. Det kan oppmuntre til spekulasjon i stedet for å hindre spekulasjon.

Tiltak som virkelig kunne bety noe mot verdensomspennende spekulasjon, må nødvendigvis ha bred internasjonal støtte. En avgift på finansielle transaksjoner vil for eksempel være mest effektiv hvis den omfatter alle land. Men her er uenigheten stor mellom G20-regjeringene.

IMF har i et innspill til G20-toppmøtet argumentert mot en slik avgift. IMF vil heller ha en avgift på bankvirksomhet, enten på overskuddet eller på omsetningen. Slike avgifter vil også gi inntekter til slunkne offentlige kasser – og hvis en vil, til FN. Men de vil ha liten virkning på dem som spekulerer i stor skala. Da er en avgift på aksjekjøp og valutatransaksjoner det effektive. Den retter seg særlig mot dem som flytter store beløp mange ganger i døgnet.


Siden krisa slo ned høsten 2008 har det vært tre G20-møter der alle har vært enige om å stå sammen i ett og alt. I Toronto brast enigheten. Nå står statene fritt til å velge en politikk som er ”differensiert og skreddersydd” til de nasjonale prioriteringene økonomisk og politisk. ”Våre utfordringer er så varierte som våre nasjoner”, var retorikken som Obama valgte for anledningen.

Vedtakene i Toronto – så omtrentlige de enn er - er bare foreløpige. Endelig vedtak skal fattes i Seoul i november. Der skal har den såkalte Basel-kommisjonen for internasjonalt bankvesen legge fram et forslag til nye kapitalkrav til banker og andre finansinstitusjoner. Her er det USA som er pådriver, mens EU holder igjen.

Faktaboks:

Lenge var de G7 – de sju store og sterke som styrte verdensøkonomien fordi de dominerte den. Det var USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. De sto for 60 prosent av all produksjon i verden og kunne regne OECD, Verdensbanken, IMF og WTO som sine styringsredskap.

I Verdensbanken og IMF har de hatt flertall i styrene. Men i WTO har alle land én stemme. Dermed må alle vedtak fattes enstemmig. Det gikk slik USA og EU ville så lenge utbrytere kunne bankes på plass uten alt for stor oppmerksomhet.

Det snudde i Seattle i 1999. Da ville ikke den tredje verden finne seg i diktatene lenger. Siden toppmøtet i Doha i 2001 står forhandlingene om neste generasjon WTO-avtale bom fast. I Cancun i 2003 kunne det se ut som om USA, EU og Japan hadde klart å sprenge Kina, India og Brasil ut av u-landsfronten. Det har gjort forhandlingene mer kaotiske og har ført til at G7 nå er erstatta av G20. 172 av FNs medlemsland er ikke med i G20.

G20 ble formelt stifta i 1999, men har først fått reell betydning de siste par åra. I tillegg til G7-statene omfatter G20 av EU, Argentina, Australia, Brasil, India, Indonesia, Kina, Mexico, Russland, Saudi-Arabia, Sør-Korea og Tyrkia.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. juli 2010)

Kinesiske svaler?

Det kinesiske kommunistpartiet på stram line mellom arbeid og kapital


Nyhetsmeldinger fra Kina bør alltid tas imot med skepsis: Fra et så enormt og mangfoldig land, er alt sant. Men om det som er sant, også er typisk eller vanlig, er umulig å fastslå på avstand.

Når nyheter om kinesisk arbeidsliv spres over hele verden, er det kanskje fordi det er så uvanlig at det blir en nyhet av det. Eller er det slik at nyheten lar seg spre fordi myndighetene ser seg tjent med det?

I vinter gikk det en melding verden rundt om at ti unge arbeidere ved samme fabrikk, Taiwan-eide Foxconn i Shenzhen, i løpet av noen måneder hadde tatt sine egne liv. I media ble søkelyset umiddelbart satt mot umenneskelige arbeidsforhold og levekår. Det var det sikkert grunn til ut fra hva vi ellers veit om industriområdet Shenzhen ved grensa til Hong Kong, byen som har vokst fra landsbygd til Kinas største by med 30 millioner innbyggere på et tiår.

Foxconn har 260.000 ansatte, like mange som det fins industriarbeidere i Norge, og mye tyder på at de har vært behandla slik som andre land vi ikke liker å sammenlikne oss med, behandler krigsfanger.

I Kina har hundrevis av millioner vært på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.

Nylig kom meldingen om at Foxconn dobler lønna. Fra oktober settes den opp til 2.000 yuan i måneden. Ville det skjedd hvis de ti ikke hadde tatt livet av seg? Det veit vi naturligvis ikke, men oppmerksomheten omkring sjølmordene ble en belastning for Apple, Dell og HP som hadde Foxconn, verdens største elektronikkprodusent, som underleverandør.


Andre nyheter har også fått oppmerksomhet langt utafor Kina. Ved en Honda-fabrikk gikk arbeiderne til streik – og fikk månedslønna opp i 1900 yuan, en økning på 25 prosent. Dette utløste streiker ved andre Honda-fabrikker.

Det er kommet mange slike meldinger i det siste. Streiker sprer seg over hele landet. Det meldes også at byer og regioner øker minstelønna. Beijing setter opp minstelønna med 20 prosent.

Det er ikke så bra som det høres – så lav som minstelønna har vært, så mange lønnsnedslag arbeidere har måtet tåle de siste par åra – og så sterk som inflasjonen har vært.

Men det påfallende er at nyhetene om sjølmordene på Foxconn og den vellykte streiken ved Honda gis store oppslag i media –i kinesiske media - innbakt i budskapet: ”Nå må det være slutt på billig-arbeidet”!

Det er utenlandske eiere som brukes som skyteskive i disse ”nyhetene”, særlig taiwanske og japanske. Hensikten er nok likevel at også innenlandseide og vestlige bedrifter skal skremmes.

Men hvorfor skremme?

Da verdensøkonomien tok til å skrante høsten 2008, ble den kinesiske eksportindustrien hardt ramma. Millioner av arbeidere mista jobben og måtte tilbake til den landsbygda de kom fra.

I denne situasjonen la regjeringen hardt om kursen. Økt innenlandsk kjøpekraft skulle erstatte sviktende eksportmarkeder. Bøndene fikk bedre betalt for varene sine. Ledige bygningsarbeidere skal bygge ut offentlig infrastruktur i stedet for å bygge nye eksportbedrifter. En plan om å doble jernbanenettet innen 2020, skal forseres slik at nettet dobles innen 2015.

Høyere lønn i utenlandseide bedrifter passer godt inn i den nye strategien – også om streik må til for å øke lønningene. Sett fra Beijing fins det likevel grenser som ikke må krysses. Lønningene må ikke stige så mye så raskt at det utløser inflasjon. De må heller ikke stige så mye at eksportbedriftene priser seg ut av markedene sine.

Men kinesiske arbeidere har mye å gå på før det skjer. Innen forbrukerelektronikk utgjør lønningene i Kina bare fem prosent av utsalgsprisen i USA. Om lønningene i Kina øker med 40-50-60 prosent, betyr det lite eller ingen ting for prisen til forbruker.


Den eksplosive industrialiseringen i Kina siden slutten på 1980-tallet skapte industrielle øyer i et hav av arbeidsløshet, undersysselsetting og sjølberging. Lenge har øyene kunnet vokse uten å øke lønningene eller bedre arbeidsforholda.

Nå meldes det fra flere hold at bedrifter sliter med å skaffe nok ansatte. Færre søker arbeid, og de finner seg ikke lenger i hva som helst.

Om ikke inntektene på landsbygda har økt så mye enda, så har standardene økt. Stadig flere familier har innlagt vann, strøm, veiforbindelse, kanskje også internett. Ungdommen som drar til kysten på jakt etter jobb, venter høyere standard enn før – påstås det.

Kinesiske samfunnsvitere diskuterer derfor om arbeidsmarkedet i Kina nærmer seg et vippepunkt. Til nå har industri-imperiene kunnet diktere både lønn, arbeidsforhold og boforhold for de ansatte. Den kinesiske landsbygda hadde utømmelige mengder av arbeidsvillig ungdom. Men tallet på ungdom mellom 15 og 24 år vil synke med 30 prosent de neste ti åra.


Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.

I 1982 ble streikeretten tatt ut av forfatningen – akkurat i passe tid før markedsøkonomi og private eiere begynte å skyve til side systemet av statseide og statsstyrte bedrifter. Det er riktig nok ikke forbudt å streike. Men det er forbudt å organisere seg utafor den offisielle fagbevegelsen ACFTU.

Med sin nye linje – hvis det dreier seg om noe annet enn enslige svaler – har myndighetene begitt seg ut på stram line mellom ansatte og bedriftsledelse, mellom arbeid og kapital, om en vil. Til nå har partiorgan og lokale myndigheter oftest støtta bedriftsledelsen i arbeidskonflikter. Det har fagbevegelsen også gjort. Er dette begynnelsen på noe nytt? Eller bare noen svaler?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. juni 2010)

torsdag 1. juli 2010

Folkefiende nummer én

Goldman Sachs er kapitalmakt på det verste – men bestemmer politikk både i USA og i EU.


Investeringsbanken Goldman Sachs er kalt finanslivets folkefiende nr. 1. Til tross for det er banken en av de viktigste rådgiverne til EU-kommisjonen og til regjeringer i USA når regulering av finansmarkedene diskuteres.

Goldman Sachs har tjent enormt på den finanskrisa som har ramma resten av verden, har skjøvet millioner av mennesker ut i sult ved matvarespekulasjon, har bidratt til at krisa i Hellas ble ekstra kraftig og at redningstiltaka kom alt for seint.

Året 2008 var katastrofalt for de fleste finansinstitusjoner, men Goldman Sachs noterte seg for et overskudd på 2,3 milliarder dollar. Overskuddet steg til 11,4 milliarder dollar i 2009.


Om finanssvindelen: 16. april reiste finanstilsynet i USA, The Securities and Exchange Commission (SEC), sak mot Goldman Sachs for at den hadde svindla amerikanske huseiere for milliarder av dollar ved å føre europeiske finansselskap bak lyset.

Tidlig i 2007 la Goldman Sachs opp til et dobbeltspill omkring eiendomsmarkedet i USA. Der var mange pådytta lån som det var opplagt at de ikke kunne betale tilbake – lån som ble knadd sammen i store og uoversiktlige gjeldspakker kalt CDO-obligasjoner som så ble solgt videre til dem som ikke skjønte hva de kjøpte.

Dobbeltspillet besto i at det på den ene sida ble inngått et samarbeid med et stort hedgefond som skulle satse store summer på å inngå veddemål imot disse CDO-obligasjonene, dvs. tjene på om de gikk nedenom. På den andre sida klarte Goldman Sachs å forlenge livet til markedet for CDO-obligasjoner ved å få til kjempesalg av slike obligasjoner til bl.a. tyske IKB Deutsche Industriebank og nederlandske ABN Amro.

Både IKB Deutsche Industriebank og ABN Amro gikk etter hvert på store tap som tyske, nederlandske og britiske skattebetalere i siste instans må bære. Men Goldman Sachs tjente på det.


Om matvarekrisa: Enda mer brutalt gikk Goldman Sachs fram under matvarekrisa i 2007-2008. Tallet på sultrammede og underernærte rundt om i verden økte med 100 millioner, og på verdensmarkedet økte matvareprisene dramatisk. Prisene begynte å øke i 2006 og økningen fortsatte til langt inn i 2008. Hveteprisen økte for eksempel til det tredobbelte på to år.

Når prisstigningen ble så voldsom, skyldtes det i stor grad spekulasjon. For dem med ledig kapital ble det fristende å tjene raske penger på å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at det ville øke prisene ytterligere, og så selge når prisene var økt. Goldman Sachs var aktivt med – og visste hva de gjorde: ”Uten tvil har økt strøm av fond inn i varemarkedet økt prisene”, var bankens egen oppsummering.

På alle ledd i matvarekjeden har det vært nyttig å kunne finansiere virksomheten i påvente av at produktene til slutt kunne bli solgt til forbrukerne. Men det siste tiåret har de såkalte ”indeksspekulantene” invadert matvaremarkedet med sine veddemål omkring prisutviklingen for de store varegruppene. Slike veddemål fikk langt større betydning for prisutviklingen enn tilbudet og etterspørselen av de ulike matvarene.

Goldman Sachs er en av de fire store indeksspekulantene på råvare- og matvaremarkedene. De andre tre er Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank. Enten det dreier seg om olje, ris eller hvete er det spekulasjonen som driver det hele. Den underliggende verdien av varen blir i slike situasjoner like uvesentlig som på markedet for brukte frimerker. Det er i spekulasjonen de store gevinstene ligger. Det var langt på vei matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs armslag under finanskrisa.


Om Hellas: 11 EU-land kom med i EUs valutaunion fra starten i 1999. Hellas var ikke blant dem siden landet hadde for store underskudd på statsbudsjettet og for stor statsgjeld. På ulike vis greide greske regjeringer å skjule den virkelige situasjonen slik at Hellas ble tatt opp som euro-medlem i 2001. Også seinere har det vært viktig å skjule at budsjettunderskuddene og statsgjelda var langt over det som regelverket til valutaunionen tillater.

Goldman Sachs var aktivt med på dette spillet og bidro med å få en milliard dollar ut av det greske statsregnskapet. En serie valutatransaksjoner med fiktive valutakurser førte til at Hellas fikk overført penger som ikke ble registrert som lån. Dette innebar at betaling av renter ble skjøvet ut i tid, noe som etter hvert ført til store belastninger på den greske statsøkonomien. Men Goldman Sachs har tjent penger på det.


Om regulering av finansmarkedet: I 2004 klarte Goldman Sachs å overbevise Bush-regjeringen om at det lille som fantes av regulering burde avvikles. Det var best om investeringsbankene regulerte seg sjøl. Hele verden fikk oppleve hva det førte til. Sjefen for Goldman Sachs, Henry Paulson, ble to år seinere finansminister. To av hans forgjengere som banksjef har også fått ledende regjeringsstillinger, og den tredje ble valgt inn i Senatet.

Slike overganger mellom toppolitikk og næringsliv er like vanlige i EU. I forhold til Goldman Sachs har de gått motsatt vei. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs, Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti. Alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked.

Til tross for alt Goldman Sachs har stått for, har banken vært med i ekspertgruppene til EU-kommisjonen om finansregulering de siste åra. Banken var med da EU-kommisjonen skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes. Da EU-kommisjonen satte ned en ”høynivågruppe” på sju medlemmer for å få råd om tiltak mot finanskrisa, var en rådgiver for Goldman Sachs én av de sju.

Viktigste kilder:
The People versus Goldman Sachs”, www.corporateeurope.org
Sold Out – How Wall Street Betrayed America”, www.wallstreetwatch.org

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. juni 2010)