Wall Street mot EU/IMF

Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest

”Hold fast ved velferdsstaten” melder Wall Street Journal, kapitalens hovedorgan i USA, på onsdag. Det står å lese som overskrift på redaksjonell plass, riktig nok med spørsmålstegn etter. Men budskapet er forbausende entydig:

Land med gode velferdsordninger tåler krisa bedre enn land med dårlige. Samtidig er det land med svake velferdsordninger som nå presses mest til å kutte dem.

Wall Street Journal viser til en undersøkelse av økonomene Dolls, Fuest og Peichl. De påviser at velferdsordninger kan fungere som ”automatiske stabilisatorer” i krisetider. Skatteordninger og sosiale overføringer kan gi viktige bidrag til å stabilisere samfunnsøkonomien når inntektene synker brått i et samfunn – enten det skjer ved at eksportmarkedene svikter, ved at det investeres mindre eller ved at arbeidsløsheten går i været. Hvis alt dette skjer samtidig, og det gjør det gjerne, kan virkningene spre seg både raskt og brutalt.

Automatiske stabilisatorer er alt som kan bidra til å dempe virkningene av slike brå fall i inntekt. Et høyt skattenivå er en fordel i slike situasjoner. De som går ned i inntekt, overfører deler av inntektstapet til det offentlige fordi skatten går ned. Er skattene progressive, blir virkningen ekstra stor. Gode velferdsordninger har samme virkning. Høye satser for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp bidrar til å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe.


Det er stor forskjell fra land til land hvor virkningsfulle de automatiske stabilisatorene er. Når arbeidsløsheten øker, erstattes 82 prosent av inntektstapet i Danmark ved hjelp av arbeidsløshetstrygd, sosialhjelp og ved at skatten går ned. Etter Danmark følger Sverige med 68 prosent, Tyskland med 62 prosent og Belgia med 61 prosent. Det er særlig arbeidsløshetstrygden som gjør at danskene skiller seg ut.

Snittet i EU ligger på 47 prosent. Av EU-statene ligger Estland lavest med 23 prosent, Italia med 31 prosent og Polen med 33 prosent. Gjennomgående er det sør og øst i EU at inntekten går mest ned når en mister jobben.


For samfunnsøkonomien som helhet betyr det mest hvor stor den offentlige sektoren er. Jo større offentlig sektor, jo mer bidrar den til automatisk stabilisering når ei krise slår inn.

Det betyr at det er i land med liten offentlig sektor ar det i krisetider er størst behov for å pumpe penger inn i økonomien. I den aktuelle krisa har det snarere vært motsatt. Det er i land med sterke automatiske stabilisatorer at regjeringene har satt inn mest krisestøtte til næringslivet – sjøl om forskjellen er liten.

Det er derfor ikke overraskende at det er land med sterke automatiske stabilisatorer som har tålt den aktuelle krisa best. Gode velferdsordninger er ikke bare bra i seg sjøl, men de har også bidratt til at hele samfunnet er mer motstandsdyktig mot økonomiske tilbakeslag.

Konklusjonen til Wall Street Journal er derfor klar: ”Nivået på de automatiske stabilisatorene i sørlige og østlige land i Europa bør ikke reduseres slik IMF og andre har anbefalt."

Det er de mest kriseutsatte EU-land, Hellas, Irland, Spania og Portugal som presses hardest til å skjære ned både på offentlig sektor og på sosiale støttetiltak. Det har både EU og IMF satt som vilkår for å gi støtte. Hellas er stilt overfor de mest drastiske kutt-krav. Men nylig har IMF ”anbefalt” Spania å redusere arbeidsløshetstrygden (som på forhånd er lav), kutte pensjoner og redusere helseutgiftene.


To diametralt motsatte perspektiv står mot hverandre. Det ene sier at nå må mer penger inn i samfunnsøkonomien, slik at det kjøpes mer varer og tjenester, slik at det investeres mer i framtidig produksjon, og slik at bankene tør å låne ut de pengene som de har fått i krisestøtte.

Det andre perspektivet krever at nå må det spares. Statskassene må ikke gå med underskudd, bedriftene vil bare tjene nok til at de investerer hvis de får sagt opp ansatte og i hvert fall ikke trenger å øke lønningene. Dette mener de fleste regjeringene. De får støtte av EU-kommisjonen, av IMF og av OECD.

De fleste land i Europa skjærer da også ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i sosiale overføringer.

Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Men det kortsiktige målet er å få orden på statsfinansene. Da må underskuddet på statsbudsjettet ned – og hvis statsgjelda er for stor, trengs det overskudd på statsbudsjettet i mange år framover.



Det er ingen tvil om at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.

Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.

Men faren er stor for at utgifter kuttes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.

Hold fast på velferdsordningene, er budskapet til Wall Street Journal. Det er i lengden best krisepolitikk.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. august 2010)