- Er ikke Obama sosialist, så er han i hvert fall islamist
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
fredag 29. oktober 2010
- Den smarte bakveien
Høyreseieren etterlater ubesvarte spørsmål: Hvordan kunne Reinfeldt vinne?
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
