Det kan være opptil 60 forskjellige råstoffer i en mobiltelefon. Slikt blir det storpolitikk av
De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.
Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.
Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).
Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.
Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.
Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.
EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.
Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.
På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.
I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.
Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.
Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.
Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.
I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.
EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.
Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)
tirsdag 20. desember 2011
Fra Durban til Beijing?
Vil klimautfordringene være uløselige inntil energiteknologien er ”Made in China”?
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Klima-gambling
Markedet for kjøp og salg av klimakvoter kan bli like sårbart for spekulasjon som finansmarkedene har vært
”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.
For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.
Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.
Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.
Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.
EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.
Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.
Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.
En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.
Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.
Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.
I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.
På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)
”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.
For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.
Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.
Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.
Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.
EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.
Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.
Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.
En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.
Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.
Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.
I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.
På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)
Varsko fra ILO
- Den sosiale uroen kan bli dramatisk hvis jobbene blir borte
En fersk ILO-rapport sender en inntrengende advarsel til regjeringer både i rike og fattige land: De nærmeste månedene vil avgjøre om så mange kastes ut i arbeidsløshet at den sosiale uroen blir dramatisk. (”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”)
I store deler av verden er tilliten til regjeringene lavere enn før krisa. Tilliten er lavest i USA, Europa, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. Der har halvparten av borgerne ikke tillit til regjeringene sine.
Her i Europa oppfattes regjeringene som marionetter for ytre makter som tvinger i gjennom oppsigelser, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter. De indignerte har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må skjule innholdet i politikken sin så godt de kan for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Sosial uro har økt både i vestlige land, i Nordafrika og i Midtøsten – i mindre grad i Asia. Uroen har stabilisert seg i Afrika sør for Sahara og den har gått ned i Latin-Amerika. Uroen kan øke raskt hvis krisa ikke snart kommer under kontroll. Lite tyder på det.
I 40 prosent av de 119 statene som ILO har data fra, har levestandarden gått ned. Både i USA og i flere europeiske land regner lønnstakerne med at lønningene vil falle.
Tallet på jobber er i ferd med å avta i 2 av 3 industriland. I EU må det skapes 4,5 millioner nye jobber for å komme tilbake der en var i 2007. Globalt trengs det 80 millioner nye jobber i løpet av 2012 og 2013.
Arbeidsløsheten blant ungdom er skremmende høy, og den har vart lenge. I de 48 land ILO har tall for, har arbeidsløsheten blant ungdom vært over 20 prosent siden andre kvartal i 2009, kan bli gående årevis uten arbeidserfaring og vil kunne ende som ei lavlønnsgruppe i ytterkant av arbeidslivet livet ut.
Krisa har ført til at mange har gitt opp å søke jobber. I USA og Europa har over 8 millioner mennesker i yrkesaktiv alder forlatt arbeidsmarkedet siden første kvartal 2009.
ILO-rapporten ser ikke lønnsmoderasjon som noen løsning. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I 83 prosent av de land som ILO har data fra, har kapitaleierne økt sin andel av overskuddet i økonomien. I EU har lønnsandelen i industrien falt fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Lavere lønninger har heller ikke ført til mer sysselsetting. I stedet er økt forbruk finansiert ved å stifte mer gjeld. Dette bidro til gjeldsbobler som til slutt sprakk, først i USA og deretter i mange andre land. I Europa var Island, Irland og Spania verst utsatt for slike gjeldsbobler.
Samtidig er det ingen tendens til at lønnsmoderasjonen har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – er konklusjonen i ILO-rapporten
Veksten har stoppa opp i økonomiske stormakter som USA, Japan og alle større EU-land. Veksten går ned også i mange større utviklingsland og såkalt ”framvoksende” økonomier (land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika) – de som har holdt verdensøkonomien i gang etter at finanskrisa slo til høsten 2008.
EU-kommisjonen har skrudd forventningene til året 2012 ned flere hakk. I vår var prognosen en vekst på 1,9 prosent. I forrige uke ble veksten i 2012 anslått til 0,6 prosent. Så lav vekst betyr at enda flere vil miste jobbene sine.
Veksten i Tyskland er i forhold til i vår satt ned fra 1,9 til 0,6 prosent, i Frankrike fra 2,0 til 0,6 prosent, i Storbritannia fra 2,1 til 0,6 prosent og i Italia fra 1,3 til 0,1 prosent. Til nå har hver prognose ligget lavere enn den forrige.
En av årsakene er at den offentlige støtteinnsatsen til banker og næringsliv avsluttes og erstattes av hardhendt innstramningspolitikk. Regjeringene trekker også mye mindre i lag enn de gjorde i 2008-09 – ifølge ILO. Hvis de kunne gå sammen om en mer ekspansiv krisepolitikk, ville alle land ha fordeler av det.
ILO kritiserer at regjeringene har lagt for lite vekt på jobbskaping som krisetiltak. I stedet har de satt inn alt på å roe ned finansmarkedene. I USA og Europa er bankene hjulpet ved å kutte i andre offentlige utgifter. Velferdsordninger og faglige rettigheter rammes. Det skaper verken vekst eller nye jobber, fastslår ILO-rapporten.
Det er derimot gjort lite for å begrense handlefriheten i finanslivet – den som så ellevilt førte verden ut i krisa. I USA og Europa er bankene likevel ikke tilbake i normal virksomhet. Mange mindre bedrifter har problem med å skaffe seg lån når de trenger det.
De som har penger til overs, ser seg om etter andre steder og måter å plassere pengene på. De framvoksende økonomiene trekker til seg store kapitalmengder, men det meste er såkalt flyktig kapital, kapital som det er lett å flytte vekk hvis det er mer å tjene på å plassere den andre steder i verden. Ifølge ILO-rapporten har kapitalinnstrømningen ikke ført til investering i produktiv virksomhet.
Mange spekulanter har dessuten flytta virksomheten sin fra finansmarkedene over til andre markeder – til mat- og råvaremarkedene og til nye markeder som kvotemarkedet for CO2-utslipp. Det går an å tjene penger på alle markeder som innebærer kjøp og salg en gang i framtida. Det spiller ingen rolle om det er matvarer, olje, metaller eller CO2-kvoter som kjøpes og selges.
All spekulasjon skaper uro på markedene. På verdensmarkedet svinger matvareprisene nå dobbelt så kraftig som i perioden 2006-2010. Det fører til at mange matvareprodusenter ikke tar sjansen på å investere i økt produksjon. Det gjelder særlig småbønder som har lite å falle tilbake på hvis de skulle satse for optimistisk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. november 2011)
En fersk ILO-rapport sender en inntrengende advarsel til regjeringer både i rike og fattige land: De nærmeste månedene vil avgjøre om så mange kastes ut i arbeidsløshet at den sosiale uroen blir dramatisk. (”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”)
I store deler av verden er tilliten til regjeringene lavere enn før krisa. Tilliten er lavest i USA, Europa, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. Der har halvparten av borgerne ikke tillit til regjeringene sine.
Her i Europa oppfattes regjeringene som marionetter for ytre makter som tvinger i gjennom oppsigelser, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter. De indignerte har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må skjule innholdet i politikken sin så godt de kan for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Sosial uro har økt både i vestlige land, i Nordafrika og i Midtøsten – i mindre grad i Asia. Uroen har stabilisert seg i Afrika sør for Sahara og den har gått ned i Latin-Amerika. Uroen kan øke raskt hvis krisa ikke snart kommer under kontroll. Lite tyder på det.
I 40 prosent av de 119 statene som ILO har data fra, har levestandarden gått ned. Både i USA og i flere europeiske land regner lønnstakerne med at lønningene vil falle.
Tallet på jobber er i ferd med å avta i 2 av 3 industriland. I EU må det skapes 4,5 millioner nye jobber for å komme tilbake der en var i 2007. Globalt trengs det 80 millioner nye jobber i løpet av 2012 og 2013.
Arbeidsløsheten blant ungdom er skremmende høy, og den har vart lenge. I de 48 land ILO har tall for, har arbeidsløsheten blant ungdom vært over 20 prosent siden andre kvartal i 2009, kan bli gående årevis uten arbeidserfaring og vil kunne ende som ei lavlønnsgruppe i ytterkant av arbeidslivet livet ut.
Krisa har ført til at mange har gitt opp å søke jobber. I USA og Europa har over 8 millioner mennesker i yrkesaktiv alder forlatt arbeidsmarkedet siden første kvartal 2009.
ILO-rapporten ser ikke lønnsmoderasjon som noen løsning. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I 83 prosent av de land som ILO har data fra, har kapitaleierne økt sin andel av overskuddet i økonomien. I EU har lønnsandelen i industrien falt fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Lavere lønninger har heller ikke ført til mer sysselsetting. I stedet er økt forbruk finansiert ved å stifte mer gjeld. Dette bidro til gjeldsbobler som til slutt sprakk, først i USA og deretter i mange andre land. I Europa var Island, Irland og Spania verst utsatt for slike gjeldsbobler.
Samtidig er det ingen tendens til at lønnsmoderasjonen har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – er konklusjonen i ILO-rapporten
Veksten har stoppa opp i økonomiske stormakter som USA, Japan og alle større EU-land. Veksten går ned også i mange større utviklingsland og såkalt ”framvoksende” økonomier (land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika) – de som har holdt verdensøkonomien i gang etter at finanskrisa slo til høsten 2008.
EU-kommisjonen har skrudd forventningene til året 2012 ned flere hakk. I vår var prognosen en vekst på 1,9 prosent. I forrige uke ble veksten i 2012 anslått til 0,6 prosent. Så lav vekst betyr at enda flere vil miste jobbene sine.
Veksten i Tyskland er i forhold til i vår satt ned fra 1,9 til 0,6 prosent, i Frankrike fra 2,0 til 0,6 prosent, i Storbritannia fra 2,1 til 0,6 prosent og i Italia fra 1,3 til 0,1 prosent. Til nå har hver prognose ligget lavere enn den forrige.
En av årsakene er at den offentlige støtteinnsatsen til banker og næringsliv avsluttes og erstattes av hardhendt innstramningspolitikk. Regjeringene trekker også mye mindre i lag enn de gjorde i 2008-09 – ifølge ILO. Hvis de kunne gå sammen om en mer ekspansiv krisepolitikk, ville alle land ha fordeler av det.
ILO kritiserer at regjeringene har lagt for lite vekt på jobbskaping som krisetiltak. I stedet har de satt inn alt på å roe ned finansmarkedene. I USA og Europa er bankene hjulpet ved å kutte i andre offentlige utgifter. Velferdsordninger og faglige rettigheter rammes. Det skaper verken vekst eller nye jobber, fastslår ILO-rapporten.
Det er derimot gjort lite for å begrense handlefriheten i finanslivet – den som så ellevilt førte verden ut i krisa. I USA og Europa er bankene likevel ikke tilbake i normal virksomhet. Mange mindre bedrifter har problem med å skaffe seg lån når de trenger det.
De som har penger til overs, ser seg om etter andre steder og måter å plassere pengene på. De framvoksende økonomiene trekker til seg store kapitalmengder, men det meste er såkalt flyktig kapital, kapital som det er lett å flytte vekk hvis det er mer å tjene på å plassere den andre steder i verden. Ifølge ILO-rapporten har kapitalinnstrømningen ikke ført til investering i produktiv virksomhet.
Mange spekulanter har dessuten flytta virksomheten sin fra finansmarkedene over til andre markeder – til mat- og råvaremarkedene og til nye markeder som kvotemarkedet for CO2-utslipp. Det går an å tjene penger på alle markeder som innebærer kjøp og salg en gang i framtida. Det spiller ingen rolle om det er matvarer, olje, metaller eller CO2-kvoter som kjøpes og selges.
All spekulasjon skaper uro på markedene. På verdensmarkedet svinger matvareprisene nå dobbelt så kraftig som i perioden 2006-2010. Det fører til at mange matvareprodusenter ikke tar sjansen på å investere i økt produksjon. Det gjelder særlig småbønder som har lite å falle tilbake på hvis de skulle satse for optimistisk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. november 2011)
søndag 2. oktober 2011
Island ut av krisa?
Islendingene lot bankene gå konkurs og innførte kapitalkontroll. Det gjorde verken Hellas, Irland eller Portugal.
Mens Hellas, Irland og Portugal filleristes av EU og IMF uten at det hjelper stort, er Island på god vei ut av de verste kriseproblemene. Det kunne finansminister Steingrimur Sigfusson redegjøre for på en krisepolitisk konferanse for europeiske venstrepartier i Amsterdam.
Krisa på Island høsten 2008 var både eksplosiv og brutal. Fra en dag til neste, fra 29. til 30. september ble overmodig velstand til katastrofe for de fleste på Island.
Det økonomiske tilbakeslaget var atskillig kraftigere enn i alle EU-land utenom Estland og Irland. Arbeidsløsheten vokste mer enn i de aller fleste EU-land. Den islandske staten var gjeldfri i 2007, men de tre spekulasjonsbankene til finansvikingene hadde høsten 2008 en samla gjeld på rundt ti ganger det islandske nasjonalproduktet. Så ille var det ikke noe annet sted i Europa.
Mindre enn tre år etter fastslår både OECD og IMF at Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Island har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien vil vokse med 2-3 prosent både i 2011 og 2012. Underskuddet på statsbudsjettet er snudd fra ti prosent av bnp i 2009 til tre prosent på to år.
Arbeidsløsheten er på 6,5 prosent, bare halvparten av nivået i Hellas, Irland og Portugal. Andelen som har et arbeid å gå til, er fortsatt den høyeste i Europa, åtte prosentpoeng over den norske. Inflasjonen, som var over 18 prosent i januar 2009 er nede på 2,8 prosent i april 2011.
Det var ingen enkel eller populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert, men verst er det gått dem med innskuddsbaserte private pensjonsordninger. Mange av dem har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.
Mye var konsekvenser av den brutale virkeligheten på fristilte markeder. Ytre makter slo også ubønnhørlig til. Som vilkår for lån satte IMF allerede i november 2008 opp et knallhardt program for å sanere den islandske økonomien.
Fem ganger måtte den islandske regjeringen stå skolerett for IMF: Er det kutta nok i offentlige utgifter? Går inflasjonen og rentenivået nok ned?
Da den rødgrønne regjeringa overtok i februar 2009, satte den hardt mot hardt: Island er et nordisk velferdssamfunn, og det skal landet fortsatt være. Vi skal kutte det som må til, men vi skal sjøl avgjøre hvor og hvordan det skal kuttes.
Etter harde basketak innså IMF-forhandlerne at Island hadde en regjering som mente alvor, og som kunne holde det den lovte. Fra da av var IMF en samarbeidspartner, mens EU fortsatt var sta motpart.
Fem ganger fastslo IMF at alt gikk som det skulle - slik at nye porsjoner av IMF-lånet og låna gitt av de nordiske regjeringene og Polen kunne betales ut. 26. august kunne IMF fastslå at hele
saneringsopplegget var gjennomført til punkt og prikke. Den sjette og siste porsjonen kunne betales ut.
Irland og Island havna i katastrofal krise av samme grunn: I begge land tok en håndfull spekulanter kontrollen over de store bankene, og med bankene som springbrett kaste de seg ut i spekulasjoner som hele samfunnet må svi for i årevis. De toppolitikerne som hadde ansvaret for å gripe inn, var gjennom bekjentskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk. Ofte var det også lønnsomt å se vekk.
To grunnleggende politiske grep skilte Island fra Irland: Islandske myndigheter lot de store forretningsbankene bankene gå konkurs, og de innførte full kontroll med kapitalflyten inn til Island og ut av Island. Det berga det islandske samfunnet fra skjebnen til det irske.
Islandske myndigheter gjorde det samme som de andre nordiske regjeringene gjorde under den nordiske bankkrisa tidlig på 1990-tallet: De lot spekulasjonsbankene gå konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene. I stedet oppretta de nye banker for innenlandske formål. Seinere har de fått de største utenlandske kreditorene til å ta over to av de tre storbankene. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.
Like viktig var det andre grepet, kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville mangedobla gjelda for alle som hadde tatt opp lån i utlandet, men som hadde inntektene sine i islandske kroner. For det var ikke bare banksjefer og deres vennekrets som hadde spekulert over evne. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Fra høsten 2008 satt de igjen med ei gjeld i utenlandsk valuta langt over salgsverdien av boligen, bedriften eller båten.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk, for et sted må de jo bo. Regjeringen har nekta banker og andre kreditorer å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i den boligen som de strengt tatt ikke eier lenger, forskyves stadig noen måneder av gangen.
Men på kort sikt har den svake islandske krona hatt sine fordeler: den har gjort islandske varer og tjenester billige i forhold til utenlandske. Eksporten fra Island og turismen til Island har økt jamt og trutt, mens importen er lavere enn før. Dette har gitt et stadig stigende handelsoverskudd som skaffer hard valuta til ei slunken statskasse.
Det beste tegnet for framtida: arbeidsinnvandrerne blir! Det er bedre å være arbeidsløs på Island hvis alternativet er å jobbe svart i Polen. På grunn av krisa har regjeringen sørga for at arbeidsløse får dagpenger i fire år, ett år mer enn før.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. oktober 2011)
Mens Hellas, Irland og Portugal filleristes av EU og IMF uten at det hjelper stort, er Island på god vei ut av de verste kriseproblemene. Det kunne finansminister Steingrimur Sigfusson redegjøre for på en krisepolitisk konferanse for europeiske venstrepartier i Amsterdam.
Krisa på Island høsten 2008 var både eksplosiv og brutal. Fra en dag til neste, fra 29. til 30. september ble overmodig velstand til katastrofe for de fleste på Island.
Det økonomiske tilbakeslaget var atskillig kraftigere enn i alle EU-land utenom Estland og Irland. Arbeidsløsheten vokste mer enn i de aller fleste EU-land. Den islandske staten var gjeldfri i 2007, men de tre spekulasjonsbankene til finansvikingene hadde høsten 2008 en samla gjeld på rundt ti ganger det islandske nasjonalproduktet. Så ille var det ikke noe annet sted i Europa.
Mindre enn tre år etter fastslår både OECD og IMF at Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Island har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien vil vokse med 2-3 prosent både i 2011 og 2012. Underskuddet på statsbudsjettet er snudd fra ti prosent av bnp i 2009 til tre prosent på to år.
Arbeidsløsheten er på 6,5 prosent, bare halvparten av nivået i Hellas, Irland og Portugal. Andelen som har et arbeid å gå til, er fortsatt den høyeste i Europa, åtte prosentpoeng over den norske. Inflasjonen, som var over 18 prosent i januar 2009 er nede på 2,8 prosent i april 2011.
Det var ingen enkel eller populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert, men verst er det gått dem med innskuddsbaserte private pensjonsordninger. Mange av dem har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.
Mye var konsekvenser av den brutale virkeligheten på fristilte markeder. Ytre makter slo også ubønnhørlig til. Som vilkår for lån satte IMF allerede i november 2008 opp et knallhardt program for å sanere den islandske økonomien.
Fem ganger måtte den islandske regjeringen stå skolerett for IMF: Er det kutta nok i offentlige utgifter? Går inflasjonen og rentenivået nok ned?
Da den rødgrønne regjeringa overtok i februar 2009, satte den hardt mot hardt: Island er et nordisk velferdssamfunn, og det skal landet fortsatt være. Vi skal kutte det som må til, men vi skal sjøl avgjøre hvor og hvordan det skal kuttes.
Etter harde basketak innså IMF-forhandlerne at Island hadde en regjering som mente alvor, og som kunne holde det den lovte. Fra da av var IMF en samarbeidspartner, mens EU fortsatt var sta motpart.
Fem ganger fastslo IMF at alt gikk som det skulle - slik at nye porsjoner av IMF-lånet og låna gitt av de nordiske regjeringene og Polen kunne betales ut. 26. august kunne IMF fastslå at hele
saneringsopplegget var gjennomført til punkt og prikke. Den sjette og siste porsjonen kunne betales ut.
Irland og Island havna i katastrofal krise av samme grunn: I begge land tok en håndfull spekulanter kontrollen over de store bankene, og med bankene som springbrett kaste de seg ut i spekulasjoner som hele samfunnet må svi for i årevis. De toppolitikerne som hadde ansvaret for å gripe inn, var gjennom bekjentskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk. Ofte var det også lønnsomt å se vekk.
To grunnleggende politiske grep skilte Island fra Irland: Islandske myndigheter lot de store forretningsbankene bankene gå konkurs, og de innførte full kontroll med kapitalflyten inn til Island og ut av Island. Det berga det islandske samfunnet fra skjebnen til det irske.
Islandske myndigheter gjorde det samme som de andre nordiske regjeringene gjorde under den nordiske bankkrisa tidlig på 1990-tallet: De lot spekulasjonsbankene gå konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene. I stedet oppretta de nye banker for innenlandske formål. Seinere har de fått de største utenlandske kreditorene til å ta over to av de tre storbankene. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.
Like viktig var det andre grepet, kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville mangedobla gjelda for alle som hadde tatt opp lån i utlandet, men som hadde inntektene sine i islandske kroner. For det var ikke bare banksjefer og deres vennekrets som hadde spekulert over evne. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Fra høsten 2008 satt de igjen med ei gjeld i utenlandsk valuta langt over salgsverdien av boligen, bedriften eller båten.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk, for et sted må de jo bo. Regjeringen har nekta banker og andre kreditorer å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i den boligen som de strengt tatt ikke eier lenger, forskyves stadig noen måneder av gangen.
Men på kort sikt har den svake islandske krona hatt sine fordeler: den har gjort islandske varer og tjenester billige i forhold til utenlandske. Eksporten fra Island og turismen til Island har økt jamt og trutt, mens importen er lavere enn før. Dette har gitt et stadig stigende handelsoverskudd som skaffer hard valuta til ei slunken statskasse.
Det beste tegnet for framtida: arbeidsinnvandrerne blir! Det er bedre å være arbeidsløs på Island hvis alternativet er å jobbe svart i Polen. På grunn av krisa har regjeringen sørga for at arbeidsløse får dagpenger i fire år, ett år mer enn før.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. oktober 2011)
torsdag 22. september 2011
En stat i Statoil?
Med statsministeren som informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en (avmektig) stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en (avmektig) stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
Det virkelige valget
Den som ved dette valget vender ryggen til SV, truer det rødgrønne samfunnsprosjektet
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kamper trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kamper trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
tirsdag 6. september 2011
En stat i Statoil
Med statsministeren som informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
Det virkelige valget
Den som ved dette valget vender ryggen til SV, truer det rødgrønne samfunnsprosjektet
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kampen trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kampen trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
søndag 7. august 2011
På vei inn i ny krise?
Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant
FN-rapporten ”The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” (omtalt i Klassekampen 23. juli) fastslår at økonomikrisa har slått hardt ut i store deler av verden.
- 95 land har hatt nedgang i gjennomsnittsinntekten.
- 50-80 millioner flere mennesker lever i ekstrem fattigdom.
- Over 1 milliard mennesker lever i sult. Det er flere enn noen gang.
Enda mer alvorlig er det at feilaktig krisepolitikk fra mange regjeringer, og fra EU og IMF, kan kaste oss inn i ei ny krise som kan sette enda kraftigere spor etter seg.
De fleste regjeringene reagerte raskt da finanskrisa sjokkerte verden høsten 2008. Offentlig støtte til banker og andre finansinstitusjoner bidro til å holde hjula i sving i næringslivet. Siden støtten ble satt inn samtidig i mange land, ble virkningene av finanskrisa langt mildere enn de ellers ville vært. Men de grunnleggende årsakene bak finanskrisa i 2007-8 er det gjort lite med – ifølge FN-rapporten
Støtten til finanslivet har økt statsgjelda til foruroligende nivåer. Allerede på G20-møtet i Toronto i juni 2010 var det enighet om at nå skulle stimulansene vekk. Det var om å gjøre å skaffe balanse i de løpende statsutgiftene raskest mulig og deretter få ned statsgjelda.
Faren er nå at stimulanstiltaka avvikles for tidlig, samtidig som de fleste regjeringene strammer kraftig inn på den offentlige økonomien for å få gjelda ned. Begge deler øker arbeidsløsheten og kan i verste fall kaste verdensøkonomien ut i ny krise, kanskje mer voldsom og mer langvarig enn den som ble utløst høsten 2008.
FN-rapporten lanserer den stikk motsatte krisepolitikken: En aktiv motkonjunkturpolitikk er det som trengs i alle land i krise. Handlingsrommet for en slik politikk må sikres også av IMF og Verdensbanken. Men både IMF og Verdensbanken fortsetter å knytte ”prosykliske vilkår” til den hjelpen de tilbyr, vilkår som forsterker konjunkturtendensene enten de går oppover eller nedover:.
FN-rapporten frykter at alle innstramningstiltaka vil drive verdensøkonomien inn i en langvarig stagnasjon. Investeringene vil holde seg lave, arbeidsløsheten vil ikke gå ned og kan komme til å stige så høyt at stadig flere gir opp å søke arbeid.
Det offisielle tallet på arbeidsløse er økt fra 178 millioner i 2007 til 205 millioner i 2009. Men særlig i utviklingsland er det avgjørende hva som skjer i den uformelle delen av arbeidslivet, der hvor folk livberger seg på måter som ikke registreres i offentlige statistikker, ved svart arbeid eller ved å søke tilbake til slekta på landsbygda.
I stigende grad kan det bli situasjonen også i europeiske land som Hellas, Italia, Spania, Portugal, Irland og i de baltiske statene hvis innstramningene blir så effektive som EU og IMF krever at de må bli.
Erfaringene fra Asia-krisa i 1997-98 viste at det ikke var nok å få arbeidsløse tilbake i jobb. Sosiale sikkerhetsnett måtte også på plass. Mennesker uten jobb måtte sikres et inntektsgrunnlag i form av sosialhjelp eller andre offentlige ytelser. Det bidro til økt kjøpekraft, til økt tilbud av varer og tjenester, og dermed til at flere fant seg arbeid.
FN-rapporten slår fast at inntektssikring og offentlige tjenester ikke er kostnader som samfunn ikke har råd til, men forutsetninger for at samfunnet skal ha råd til dem – hvis de doseres med fornuft. Godt planlagte og gjennomførte arbeidsmarkedstiltak er også ”utgifter til inntekts ervervelse”. De trengs for å få redusert arbeidsløsheten.
Det er heller ikke nok å få like mange i jobb som før finanskrisa. For siden da har titalls millioner nye arbeidsdyktige meldt seg til tjeneste – langt flere enn dem som har forlatt det aktive arbeidslivet på grunn av alder eller uførhet.
I tillegg var veksten før finanskrisa i flere år det som økonomene kaller ”jobbfattig”. Samfunnsøkonomien vokste, men uten at det ble særlig mange nye arbeidsplasser av det.
Utfordringen er å få til det FN-rapporten kaller ”jobbrik” vekst raskest mulig. Det gjelder både utviklingsland der færre er i jobb enn før, men i like stor grad europeiske land der arbeidsløsheten har bitt seg fast på et høyt nivå.
Får en ikke arbeidsløse tilbake i jobb, kan sosiale påkjenninger av alle slag komme til å øke. Det kan utløse sosial uro som kan ende med politiske kriser av uviss karakter og med uvisst forløp. Det er den trusselen som ligger og dirrer under det nøkterne språket i FN-rapporten.
FN-rapporten tar et kraftig oppgjør med påstanden om at det som er bra for veksten i den formelle økonomien også er bra for de fattige. I ly av dette perspektivet kunne regjeringene trygt se bort fra om ulikheten i samfunnet vokste. Men sosial ulikhet hemmer den type vekst som kommer de fattige til gode.
I tillegg bidro økende ulikhet også til å utløse finanskrisa både i USA og i andre land med en stor finanssektor. Midt på 1970-tallet tjente den rikeste prosenten i USA 8 prosent av nasjonalinntekten. Den andelen var tretti år seinere økt til 16 prosent. Så stor konsentrasjon av inntekter på et fåtall mennesker hadde det ikke vært i USA siden 1929, rett før verdenskrisa eksploderte.
Også denne gang ga de enorme inntektene på toppen i det amerikanske samfunnet rom for den spekulasjonen som sprengte alle forsvarlige rammer. De som satt med store formuer, søkte hektisk etter nye investeringsmuligheter på et stadig mer avregulert kapitalmarked. Løftene om profitt var størst der risikoen var størst - dersom bare den økonomiske veksten fortsatte. Det gjorde den ikke.
Når inntekter og formuer er jamt fordelt, dempes omfanget av risikofylt spekulasjon. Det er et sentralt budskap i denne FN-rapporten. Å skattlegge de rikeste hardt, er derfor nyttig på to måter. I dagens situasjon gir det mer penger til slunkne statskasser og kan dermed bidra til å få ned statsgjelda. Som FN-rapporten påpeker, kan det også forebygge framtidige spekulasjonskriser.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6.august 2011)
FN-rapporten ”The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” (omtalt i Klassekampen 23. juli) fastslår at økonomikrisa har slått hardt ut i store deler av verden.
- 95 land har hatt nedgang i gjennomsnittsinntekten.
- 50-80 millioner flere mennesker lever i ekstrem fattigdom.
- Over 1 milliard mennesker lever i sult. Det er flere enn noen gang.
Enda mer alvorlig er det at feilaktig krisepolitikk fra mange regjeringer, og fra EU og IMF, kan kaste oss inn i ei ny krise som kan sette enda kraftigere spor etter seg.
De fleste regjeringene reagerte raskt da finanskrisa sjokkerte verden høsten 2008. Offentlig støtte til banker og andre finansinstitusjoner bidro til å holde hjula i sving i næringslivet. Siden støtten ble satt inn samtidig i mange land, ble virkningene av finanskrisa langt mildere enn de ellers ville vært. Men de grunnleggende årsakene bak finanskrisa i 2007-8 er det gjort lite med – ifølge FN-rapporten
Støtten til finanslivet har økt statsgjelda til foruroligende nivåer. Allerede på G20-møtet i Toronto i juni 2010 var det enighet om at nå skulle stimulansene vekk. Det var om å gjøre å skaffe balanse i de løpende statsutgiftene raskest mulig og deretter få ned statsgjelda.
Faren er nå at stimulanstiltaka avvikles for tidlig, samtidig som de fleste regjeringene strammer kraftig inn på den offentlige økonomien for å få gjelda ned. Begge deler øker arbeidsløsheten og kan i verste fall kaste verdensøkonomien ut i ny krise, kanskje mer voldsom og mer langvarig enn den som ble utløst høsten 2008.
FN-rapporten lanserer den stikk motsatte krisepolitikken: En aktiv motkonjunkturpolitikk er det som trengs i alle land i krise. Handlingsrommet for en slik politikk må sikres også av IMF og Verdensbanken. Men både IMF og Verdensbanken fortsetter å knytte ”prosykliske vilkår” til den hjelpen de tilbyr, vilkår som forsterker konjunkturtendensene enten de går oppover eller nedover:.
FN-rapporten frykter at alle innstramningstiltaka vil drive verdensøkonomien inn i en langvarig stagnasjon. Investeringene vil holde seg lave, arbeidsløsheten vil ikke gå ned og kan komme til å stige så høyt at stadig flere gir opp å søke arbeid.
Det offisielle tallet på arbeidsløse er økt fra 178 millioner i 2007 til 205 millioner i 2009. Men særlig i utviklingsland er det avgjørende hva som skjer i den uformelle delen av arbeidslivet, der hvor folk livberger seg på måter som ikke registreres i offentlige statistikker, ved svart arbeid eller ved å søke tilbake til slekta på landsbygda.
I stigende grad kan det bli situasjonen også i europeiske land som Hellas, Italia, Spania, Portugal, Irland og i de baltiske statene hvis innstramningene blir så effektive som EU og IMF krever at de må bli.
Erfaringene fra Asia-krisa i 1997-98 viste at det ikke var nok å få arbeidsløse tilbake i jobb. Sosiale sikkerhetsnett måtte også på plass. Mennesker uten jobb måtte sikres et inntektsgrunnlag i form av sosialhjelp eller andre offentlige ytelser. Det bidro til økt kjøpekraft, til økt tilbud av varer og tjenester, og dermed til at flere fant seg arbeid.
FN-rapporten slår fast at inntektssikring og offentlige tjenester ikke er kostnader som samfunn ikke har råd til, men forutsetninger for at samfunnet skal ha råd til dem – hvis de doseres med fornuft. Godt planlagte og gjennomførte arbeidsmarkedstiltak er også ”utgifter til inntekts ervervelse”. De trengs for å få redusert arbeidsløsheten.
Det er heller ikke nok å få like mange i jobb som før finanskrisa. For siden da har titalls millioner nye arbeidsdyktige meldt seg til tjeneste – langt flere enn dem som har forlatt det aktive arbeidslivet på grunn av alder eller uførhet.
I tillegg var veksten før finanskrisa i flere år det som økonomene kaller ”jobbfattig”. Samfunnsøkonomien vokste, men uten at det ble særlig mange nye arbeidsplasser av det.
Utfordringen er å få til det FN-rapporten kaller ”jobbrik” vekst raskest mulig. Det gjelder både utviklingsland der færre er i jobb enn før, men i like stor grad europeiske land der arbeidsløsheten har bitt seg fast på et høyt nivå.
Får en ikke arbeidsløse tilbake i jobb, kan sosiale påkjenninger av alle slag komme til å øke. Det kan utløse sosial uro som kan ende med politiske kriser av uviss karakter og med uvisst forløp. Det er den trusselen som ligger og dirrer under det nøkterne språket i FN-rapporten.
FN-rapporten tar et kraftig oppgjør med påstanden om at det som er bra for veksten i den formelle økonomien også er bra for de fattige. I ly av dette perspektivet kunne regjeringene trygt se bort fra om ulikheten i samfunnet vokste. Men sosial ulikhet hemmer den type vekst som kommer de fattige til gode.
I tillegg bidro økende ulikhet også til å utløse finanskrisa både i USA og i andre land med en stor finanssektor. Midt på 1970-tallet tjente den rikeste prosenten i USA 8 prosent av nasjonalinntekten. Den andelen var tretti år seinere økt til 16 prosent. Så stor konsentrasjon av inntekter på et fåtall mennesker hadde det ikke vært i USA siden 1929, rett før verdenskrisa eksploderte.
Også denne gang ga de enorme inntektene på toppen i det amerikanske samfunnet rom for den spekulasjonen som sprengte alle forsvarlige rammer. De som satt med store formuer, søkte hektisk etter nye investeringsmuligheter på et stadig mer avregulert kapitalmarked. Løftene om profitt var størst der risikoen var størst - dersom bare den økonomiske veksten fortsatte. Det gjorde den ikke.
Når inntekter og formuer er jamt fordelt, dempes omfanget av risikofylt spekulasjon. Det er et sentralt budskap i denne FN-rapporten. Å skattlegge de rikeste hardt, er derfor nyttig på to måter. I dagens situasjon gir det mer penger til slunkne statskasser og kan dermed bidra til å få ned statsgjelda. Som FN-rapporten påpeker, kan det også forebygge framtidige spekulasjonskriser.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6.august 2011)
Hva slags global krise?
FN tror på Helene Bank, Aksel Nærstad, Asbjørn Wahl og Tore Linné Eriksen, ikke på IMF
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra - om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting - og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår
Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni. Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.
Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.
Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:
Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.
Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.
En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.
Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF
Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.
Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.
I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.
Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.
Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.
Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.
Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.
Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.
Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.
Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten - gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. juli 2011)
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra - om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting - og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår
Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni. Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.
Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.
Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:
Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.
Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.
En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.
Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF
Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.
Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.
I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.
Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.
Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.
Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.
Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.
Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.
Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.
Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten - gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. juli 2011)
Høyre om - og så?
Politisk krise med aggressiv nasjonalisme kan komme til å overskygge den økonomiske
Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.
Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.
Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.
Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.
Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.
Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.
Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.
Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.
Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.
Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.
Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.
Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.
Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.
EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.
Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.
De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.
I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.
Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. juli 2011)
Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.
Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.
Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.
Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.
Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.
Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.
Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.
Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.
Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.
Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.
Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.
Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.
Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.
EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.
Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.
De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.
I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.
Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. juli 2011)
onsdag 13. juli 2011
Er Tyskland krisefri?
Også i Tyskland rammer kriseløsningene dem som tåler det minst
Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.
Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.
Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?
2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .
Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.
Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!
Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.
I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.
Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.
Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.
Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.
I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.
Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.
Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.
Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)
Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.
Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.
Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?
2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .
Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.
Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!
Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.
I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.
Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.
Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.
Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.
I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.
Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.
Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.
Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)
tirsdag 5. juli 2011
Egypts sosiale opprør
Forventningspresset kan true et sårbart egyptisk demokrati etter valget til høsten
Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.
Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.
Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.
Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.
Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.
Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene
Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.
Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.
Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.
Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.
Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.
På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.
De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.
Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.
Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.
Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.
Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).
ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.
Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.
Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”
Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)
Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.
Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.
Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.
Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.
Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.
Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene
Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.
Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.
Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.
Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.
Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.
På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.
De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.
Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.
Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.
Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.
Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).
ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.
Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.
Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”
Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)
Kampen om Arktis
Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
56 JSF mot hva?
Vi veit ikke en gang hvilken regjering vi har når 56 JSF kampfly skal tas i bruk.
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
mandag 6. juni 2011
Den opplagte krigen?
Hvorfor ble mobilnettet i Libya et bombemål?
Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.
Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.
Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.
Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.
På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?
Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.
Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.
*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.
De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.
Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.
I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?
Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.
Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.
Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?
Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.
Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.
Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.
I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)
Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.
Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.
Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.
Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.
På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?
Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.
Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.
*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.
De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.
Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.
I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?
Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.
Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.
Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?
Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.
Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.
Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.
I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
