Gjeldskrisa sprer seg

Krisepakkene til EU og IMF har bare løst kortsiktige problemer

De europeiske finansmarkedene roa seg i jula. Noen trodde det lovte godt. Det gjorde det ikke. Etter nyttår strømmer faremeldingene fra oss fra alle kanter. Nettstedet www.eurointelligence.com følger utviklingen fra dag til dag. Her er noen av bekymringene tirsdag og onsdag i denne uka:

Wolfgang Münchau i Financial Times fastslår på tirsdag at finansmarkedene nå for første gang vurderer vest-europeisk økonomi som mer risikofylt enn den øst-europeiske. Det eneste ledende politikere er enige om, er at krisa vil korrigere seg sjøl bare en sikrer likviditeten til bankene. Det har vist seg som ønsketenkning.

Krisa rammer ikke bare små land i periferien av eurosonen. Siste uke havna Belgia på det finansielle sklibrettet. Den belgiske statsgjelda er i ferd med å bli større enn nasjonalproduktet. Det kan bli katastrofalt i et land som har vært uten regjering i snart et halvt år, og der fransk- og flamsktalende lammer hverandre i en konflikt som truer med å sprenge landet i to.

Italia kan bli neste land som kan få krisestemplet på seg. Statsgjelda er nesten like stor som den belgiske, og regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut på salg. Politisk er situasjonen like perspektivløs som i Belgia. Regjeringen er så handlingslamma at en ”ledende italiensk intellektuell” på spørsmål om euroen kan bryte sammen, svarte at det var mer sannsynlig at Italia brakk i to.

De store krisepakkene som EU og IMF har gått sammen om, har ikke løst annet enn noen kortsiktige problemer. Da statsminister Papandreou for et år sia måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men ville bli så stort som 12,7 prosent, forlangte

EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter og med økte skatter og avgifter.

Den greske regjeringen fulgte opp med en innstramningsplan som utløste kraftig sosial uro og voldsomme demonstrasjoner. Utover våren 2010 ble det mer og mer klart at innstramningene til den greske regjeringen ikke løste noen problemer. Renta på greske obligasjonslån steg fra dag til dag. Noen nedbetaling av gresk gjeld ble mer og mer umulig.

På de internasjonale finansmarkedene er det ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av långivere som vil være sikre på at de kan få tilbake pengene sine.

Det endte med at EU-kommisjonen fikk i stand et gigantlån til Hellas på 110 milliarder euro i samarbeid med IMF og i forståelse med regjeringene i eurostatene –innen rammen av en samla krisepakke på 740 milliarder euro hvis flere land skulle trenge hjelp.

Det var en svært kortvarig ”løsning”. Det ble snart klart at Irland, Portugal, Spania og Italia kunne havne i dragsuget etter Hellas. Renta på statsobligasjoner var på vei oppover for alle fire land.

I november 2010 ble Irland påtvunget et tilsvarende lån på rundt 85 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass.

Krisepakkene kunne bare være kortsiktige løsninger siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på disse lånepakkene. Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste.

Men ikke alle land har like stor statsgjeld – målt i forhold til BNP og betalingsevne. Dette fører til at Tyskland betaler langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Irland, Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har blitt stadig større helt fram til skrivende stund (januar 2011). Daglige oversikter fins på nettstedet www.eurointelligence.com. Enorm blir renteforskjellen når de som vurderer å kjøpe statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.

Hellas måtte på onsdag betale ei rente på 12 prosent når de legger ut nye statsobligasjoner, Irland må betale 9,5 prosent, Portugal 6,6 prosent, Spania 5,5-6 prosent og Italia nesten 5 prosent. Rentenivået øker fra uke til uke. De rentene som Belgia og Frankrike må betale, er også på vei oppover.

Alt i alt skylder Hellas, Irland, Portugal og Spania 2.200 milliarder dollar til bankene. Britiske banker har lånt dem 324 milliarder dollar, tyske har lånt dem 410 milliarder dollar og franske har lånt dem 510 milliarder dollar. Da kan krisehjelpa fra EU og IMF på 740 milliarder euro fort bli for lite.


Stikk i strid med alle begrunnelser som ble brukt ved etableringen av EUs valutaunion, har unionen vist seg å øke de økonomiske forskjellene mellom medlemsstatene. For at land i det sørlige EU skulle være konkurransedyktige i forhold til EU-land i nord, måtte lønninger og priser i sør gå ned med 30 prosent. En så kraftig deflasjon ville øke all utenlandsgjeld med like mange prosent – og da ville gjeldsbyrden bli helt utålelig. Det betyr at land i sør enten måtte devaluere, dvs. gå ut av valutaunionen eller velge å slå seg konkurs – ifølge Wolfgang Münchau.

Foreløpig forverres situasjonen på begge måter. Gjelda øker mest i sør, og prisene stiger raskere i sør enn i nord. Som Münchau lakonisk fastslår: Spania i økonomisk depresjon har en høyere inflasjon enn Tyskland i en boom.

For Münchau er løsningen at bankene europeiseres, at sentralbanken tar over alle statsobligasjoner, og at statsbudsjettene samordnes. Det siste er alt i gang, men de to andre bitene krever traktatendring. Slike endringer må alle regjeringene være enige om.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.januar 2011)

Lønnsdumping i Danmark

Mattias Tesfaye: ”Det blir færre som vet hva vi mener når vi sier noe.”

For en del arbeidsinnvandrere nærmer det seg slavelignende forhold, sa lederen i Malernes Fagforening, Bo Rosschou, på en faglig konferanse i København nylig.: ”Det er sterke krefter vi står overfor, hvor mafiametoder, tilslørte pengestrømmer og korrupsjon spiller en stor rolle.”

Forskere, faglige tillitsvalgte og politikere fra partiene til venstre i dansk politikk var skjønt enige: utfordringene i arbeidslivet er dramatiske. Det haster å snu utviklingen. Da trengs det en strategi som partier og fagforeninger kan stå sammen om.

Det var konklusjonen da nærmere 200 tillitsvalgte fra 40 fagforeninger møttes i København.
Partiene var Socialdemokratene, Socialistisk Folkeparti og Enhetslisten. De to første tar mål av seg til å få på plass en rødgrønn flertallsregjering ved neste valg til Folketinget. Enhetslisten presser effektivt på fra venstre.

I løpet av konferansen hagler det med eksempler.
- Slakteribransjen er en stor bransje i Danmark. Var. Tusenvis av arbeidsplasser flyttes til Tyskland. Der jobbes ”på polske vilkår” med lønninger mellom to og seks euro timen. I Danmark er også det store flertallet på slakteriene polakker, men de er med i fagforeningene og jobber på danske vilkår.
Ved lønnsoppgjøret i vår krevde arbeidsgiverne at slakteriarbeiderne skulle gå 20 prosent i lønn. Det ble avvist etter megling, men utflyttingen til Tyskland kan skyte ny fart.
- Danske sjåfører konkurrerer med sjåfører som tjener 30 til 50 kroner timen. Danske transportselskap åpner filialer i Tyskland og ansetter sjåfører fra Øst-Europa. Det er logisk nok at 2/3 av varetransporten over danske grenser besørges av tyske og østeuropeiske biler.
- Danmarks neststørste IT-firma, CSC, har de siste åra henta minst 900 indere fra datterselskapet sitt i India. De har fått dansk arbeidstillatelse fordi de på bakgrunn av en såkalt ”beløpsordning”. Da er vilkåret at de skal ha mer enn 375.000 kroner i årslønn. I virkeligheten får de 285 kroner dagen i diett i tillegg til indisk lønn på mellom 3000 og 5000 kroner måneden.
Da en av dem til slutt vågde å si ifra, ble han sendt hjem på dagen. Hvis de slutter i jobben før det er gått to år, har de forplikta seg til å betale en bot på 35.000 kroner. Det er ei årslønn for dem som har ei indisk månedslønn på 3000 kroner. De må fraskrive seg alle krav i Danmark for å få tilbake jobben i CSC i India. I Danmark risikerer de å siktes fordi de jobber ulovlig, dvs. for mindre enn ei årslønn på 375.000 kroner!
- Forskerne på FAOS regner med at det er 44.000 østarbeidere i Danmark. Toppen tiendeparten faller inn under en dansk tariffavtale. I byggebransjen jobber minst hver tredje svart.
- Fire faglærte polakker tok kontakt med Malernes Fagforening fordi de hadde jobba for Fitness World i fem uker uten betaling. De var faglærte men var ansatt som ufaglærte. 43 andre faglærte polske murere, tømrere og malere var i samme situasjon.
- Storentreprenøren Pihl og Søn, som har dominerende innflytelse i arbeidsgiverforeningen Danske Byggeri, lager underentrepriser med ungarske kontraktører i stedet for å ansette.
- Et bulgarsk ektepar sto for rengjøringen på Hotel BelAir mot en brutto månedslønn på 10.000 kroner – uten kvittering, overtidsbetaling og fridager. De bodde i et lite kjellerrom på hotellet der husleia ble dobla da de henta småbarna sine fra Bulgaria. De ble sagt opp på dagen da en fagforening blanda seg inn.
- Til litauere ansatte i et litauisk firma jobber i et gartneri 14 timer om dagen. De skal klippe 100.000 stiklinger om dagen og plante dem i 25.000 blomsterpotter. I så fall er bruttolønna 10.500 kroner i måneden.

Den rykende ferske boka ”Vi er ikke dyr, men vi er tyskere. Working poor på Danmarks dørtrin.” av den 29 år gamle tilitsvalgte mureren Mattias Tesfaye er stappfull med andre eksempler fra mange deler av arbeidslivet. Boka er et forsøk på å sprenge tausheten – eller likegyldigheten - omkring utviklingen i arbeidslivet. Denne tausheten gjør at ”det er færre som vet hva vi mener når vi sier noe”.

Spør etter boka i bokhandlene, så den kan bli bestilt, kjøpt, lest og forstått også i Norge! Eller bestill den direkte fra www.sohn.dk.

”Det er like vanskelig å flytte regjeringen i slike spørsmål som å flytte på en kirkegård”, var professorens kommentar.

Enda verre kan det bli å flytte på EU. Det kom mange krav om en sosialprotokoll knytta til EU-traktaten og om at utstasjoneringsdirektivet må endres. Folkebevegelsens medlem av EU-parlamentet, Søren Søndegaard, minte om at hvis en sosialprotokoll skal få traktatstatus, må alle 27 regjeringer være enige om det. Og hvis utstasjoneringsdirektivet skal endres, må det ¾ flertall til i EUs ministerråd. Begge deler har lange utsikter siden ikke en gang den danske regjeringen vil støtte slike forslag.

Derfor var oppfordringen til Søndegaard: Tvers igjennom EU-lov til seier. Bare ved effektiv kamp mot sosial dumping – om nødvendig på tvers av EU-regler for å avsløre hva EU-systemet står for – kan mange nok mobiliseres til forsvar for danske lønns- og arbeidsforhold og danske velferdsordninger.


I Danmark har fagbevegelsen tatt på seg ansvaret for at tariffbestemt lønn skal sette standarden også i den uorganiserte delen av arbeidslivet. Det skjer gjennom utstrakt bruk av boikott, blokade og sympatiaksjoner for å presse uvillige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler eller til i det minste å betale lønninger på høyde med tarifflønningene. Dette er faglige kampmidler som norsk fagbevegelse ikke i samme grad har lovgrunnlag til å ta i bruk.

Fire krav sto i sentrum for debatten, solidaransvar, bestilleransvar, tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag og innsynsrett for tillitsvalgte.
- Solidaransvar: Hovedentreprenører må stå økonomisk ansvarlig for at tariffavtalen overholdes av hele kjeden av underentreprenører – ”til det ytterste ledd i kjeden” som de har uttrykt det, i Danmark kalt ”kjedeansvar”.
- Bestilleransvar: Den som bestiller en tjeneste eller et byggeoppdrag må stå økonomisk ansvarlig for manglende utbetaling av lønn (også feriepenger og pensjoner) fra leverandør eller entreprenør.
- Tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag: det skal være et anbudskrav at entreprenører dekkes av tariffavtale og at de bare kan bruke underentreprenører som også er dekt av tariffavtale. I tillegg skal det kreves plasser for lærlinger.
- Innsynsrett. Tillitsvalgte skal ha rett til innsyn i hvilke lønninger som faktisk betales på alle ledd i en entreprenørkjede. Da må de gis rett til å komme på uanmeldt besøk i selskap i hele kjeden for å sjekke lønns, arbeids- og boforhold.

Danmark har ingen ordning for å allmenngjøre tariffavtaler. Fra mange hold ble det krevd at en gikk i gjennom erfaringene med den norske ordningen, men det var også mange skeptikere: Hvis også uorganiserte automatisk skal ha tarifflønn, vil ikke det svekke oppslutningen om fagforeningene?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. desember 2010)

Det lysner i øst

Sosial uro og spontan organisering tvinger fram et bedre arbeidsliv i Kina

1.august i fjor satt fire kraftverkarbeidere fra Hunan ved inngangen til det mest prestisjefylte universitetet i Beijing, Tsinghua universitet, mens studenter i strie strømmer gikk ut og inn. De fikk den oppmerksomheten de var ute etter da de tok fram en kjøkkenkniv og etter tur skar av seg tuppen på lillefingeren.

Det var en desperat protest mot at de sammen med 15 andre var sagt opp fra de faste jobbene sine i et fylkeskraftverk og var overført til et slags vikarbyrå med tilfeldige oppdrag og lavere lønn. I mer enn to år hadde de prøvd utallige instanser, og møtt byråkratiske og juridiske stengsler overalt.

Det er ingen sak å samle hundrevis av slike skrekkhistorier om kinesisk arbeidsliv fra engelskspråklige nettsteder som www.clb.org (China Labour Bulletin) og www.chinalaborwatch.org. Men viktigere er det at på de samme nettstedene trer det fram et helhetsbilde med langt mer oppmuntrende perspektiver.

Knapt noe sted i verden har hverdagsklassekampen i det siste ført til så løfterike resultater for så mange som i Kina. Tilbakeslagene er mange, og sikkert bitre for dem det rammer. Men de mange små og store seirene demper nå fattigdommen og umyndiggjøringen blant de kinesiske arbeidermassene langt mer effektivt enn myndighetene kunne få til gjennom politiske vedtak.

Årsaken er enkel. Det begynner å bli knapphet på arbeidskraft i mange regioner og mange bransjer. Det gjør at arbeidsfolk ikke lenger kan bys hva som helst av lønn og arbeidsvilkår.

Offentlige myndigheter lokalt og på riksnivå kan heller ikke stå fram med samme ufølsomhet overfor hvordan millionene av arbeidstakere tenker og handler. Overgrep i arbeidslivet blir nå slått opp også i offisielle media.


Kjempekonsernet Foxconn, som med sine 200.000 ansatte leverer elektronikk bl.a. til Apple, Dell og HP, fikk i fjor vinter oppmerksomhet over hele verden på grunn av en serie med sjølmord blant de ansatte. Det førte til høyere lønn, men fortsatt under den lokale minstelønna, og enkelte forbedringer i arbeidsvilkåra.

Foxconn holder til i Shenzhen, det enorme industridistriktet med 30 millioner innbyggere like nord for Hong Kong. I fjor sommer meldte konsernledelsen at lønningene skal økes på ny, nå med 30 prosent. Det skjedde en måned før den offisielle minstelønna i Shenzhen skulle økes med 20 prosent.

Meldinger om slike lønnsøkninger kommer nå fra alle vekstområder i Kina. To forhold ligger bak. Det viktigste er at arbeidsmarkedet strammer seg til. Men protestviljen blant ansatte har også økt.

Kinesiske arbeidstakere har i dag verken rett til å organisere seg på fritt grunnlag, til å forhandle kollektivt eller til å streike. Likevel streiker de, og hvis mange nok lager bråk, kan det føre til forhandlinger med bedriftsledelse og lokale myndigheter.

Lokale myndigheter har inntil nylig vært en trygg støtte for arbeidsgiverne, særlig i utenlandsk-eide bedrifter. Det er de lave lønningene som et par tiår har sugd utenlandske investeringer til Kina. De lokale partipampene har sterke egeninteresser både politisk og økonomisk av at profitten er stor nok til at bedriftene har gode vekstvilkår. De har derfor vært aktivt med på å holde lønningene nede.

Det kan komme til å snu. Frykten for sosial uro tvinger i dag både sentrale og lokale myndigheter til å sette inn press særlig mot utenlandske arbeidsgivere. Dem er det mange av. Bare i Schenzhen-distriktet har 55.000 Hong Kong-bedrifter etablert seg og har der en samla arbeidsstokk på 10 millioner.

Også i offisielle media diskuteres det nå åpent om reelle lønnsforhandlinger er en forutsetning for å roe ned situasjonen i arbeidslivet. En talsmann for sentralledelsen i Beijing, Tan Haojun, har advart utenlandske bedriftsledere mot å ta for gitt ”toleransen, lydigheten og fliden” til kinesiske arbeidere. Skal de få ro på arbeidsplassen, kan de ikke lenger behandle fagforeningen som et redskap for å ”presse blod og svette” ut av arbeiderne sine. (www.clb.hk/en/node/100657)

I tidsskriftet Liaowing, organet for det offisielle nyhetsbyrået Xinhua, har det et års tid vært argumentert for at et system med reelle lønnsforhandlinger må til for å dempe uroen i arbeidslivet.

Men da må både sentrale og lokale myndigheter jobbe aktivt for at det ikke skal være slik at ”fagforeningen er redd for å snakke og ledelsen ikke vil snakke”. Det sies rett ut fra offentlig hold at ”fagforeninger må bli mer uavhengige av bedriften og tillitsvalgte må bli mer uavhengige av arbeidsgiveren for at konflikten mellom arbeid og kapital skal mildnes”.


Verdenskrisa slo hardt inn i Kina, mest direkte mot de eksportbransjene som har ført an i den økonomiske veksten. Mange bedrifter ga opp eller gjennomførte kraftige nedbemanninger. Arbeidsløse strømte i store skarer tilbake til landsbygda.

Det førte til harde kutt i lønningene i mange bedrifter. Men lønnsnedslaga var midlertidige. Alt høsten 2009 var lønningene på vei oppover igjen i de industrialiserte vekstområdene langs kysten.

Der må lønningene opp også fordi det skal mer til enn før for å få folk til å flytte fra hjemdistriktet sitt Mange bedrifter har derfor flytta innover i landet. Der er det lavere lønnsnivå og billigere tomter enn i kystdistriktene.

Men bildet av Kina som et så enormt lavlønnssluk at det tvinger sitt lave lønnsnivå inn på store deler av verden, kan snart bli misvisende. Inntektsdata kan tyde på at kinesiske arbeidstakere har hatt en klar vekst i reallønn i hvert fall fra midt på 1990-tallet. Veksten har vært særlig sterk etter århundreskiftet. Det gjelder både innen industri, gruver, byggebransjen, transport og tjenesteyting.

Det kinesiske samfunnet har fortsatt mange både akutte og kroniske utfordringer, ikke minst på miljøområdet. De sosiale utfordringene er også enorme. En fersk undersøkelse fra Beijing viser at folk der opplever de økte inntektsforskjellen som ”uutholdelige”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. januar 2011)