Kampen er også sosial

Makthaverne i Egypt er samtidig marionetter for Verdensbanken og IMF.


Internasjonale media har hatt det meste av oppmerksomheten retta mot Tahrirplassen og mot den enorme mobiliseringen på tvers av sosiale lag for politisk frihet. Men årelange protester mot økonomisk urett og underkastelse bidrar også til det voldsomme trykket som settes inn mot regimet.

Når en prosesjon av dommere i svarte drakter marsjerer inn på Tahrirplassen med det taktfaste ropet: ”Mubarak, hvordan fikk du de 70 milliardene?”, blir kontrasten satt på spissen i forhold til de 40 prosent av egypterne som ifølge Verdensbanken lever for under to dollar dagen.

Fra hele landet meldes det om streiker og demonstrasjoner med sosiale krav i tillegg til de politiske. På torsdag var det streiker innen busstransport, jernbane, strømforsyning, tekstil- og stålindustri, bryggerier og sjukehus. De sosiale krava rettes mot arbeidsløsheten, inflasjonen, de lave lønningene og de enorme inntektsforskjellene.

Streikene har fått den nye visepresidenten Omar Suleiman til å skremme med de militære. I en TV-sending på tirsdag sa han rett ut at hvis streikene og demonstrasjonene fortsetter, vil det komme et militærkupp.


2. februar valgte den offisielt godkjente fagbevegelsen ETUF side – så ettertrykkelig som det er mulig. Den ga i en uttalelse ”full støtte til legitimiteten til president Hosny Mubarak”. Og videre: Alle egyptere må nå lage en solid front mot ”mistenkelige bevegelser finansiert fra utlandet”.

ETUF har i flere tiår vært et redskap for regimet til Mubarak. Det er ikke lov å organisere seg utafor ETUF. Bare én gang etter 2004 har ETUF – motvillig – godkjent en streik. Likevel har det vært nærmere 600 streiker mellom 2004 og 2008. 400.000 mennesker har vært med i disse streikene.

Den store styrkeprøven skjedde våren 2008 i Mahalla, en industriby nord for Kairo. Der la 25.000 ansatte ned arbeidet i protest mot lav lønn. Samtidig reiste de et nasjonalt krav: De forlangte en offentlig minstelønn for hele Egypt på 1200 egyptiske pund – eller rundt 1300 kroner i måneden.

Da studentene ville gjøre 6. april til aksjonsdag til støtte for Mahalla-arbeiderne, okkuperte sikkerhetspolitiet bedriften med stor brutalitet og tvang streikeledelsen i kne. Men det ga støtet til ”6.april-bevegelsen” som er en av de viktigste organiserte kreftene på Tahrirplassen.


Offisielt og i internasjonal statistikk går det så det suser økonomisk i Egypt. Den økonomiske veksten har ligget på 5-8 prosent i året helt fram til det siste. Det betyr en dobling av egyptisk bnp på et tiår.

Det var ikke sånn jeg opplevde møtet med egyptere i heksegryta for turisme i Luxor for tre år sia. Sjåføren Azab, som også hadde full jobb som lærer, båtføreren Hamada og teppehandleren Mohammad var i sine storfamilier de eneste med faste pengeinntekter. Og de inntektene holdt ikke tritt med prisene. Kjøtt var oppe i 35 kroner kiloen. Prisen for sukker var dobla på få år. Fire egg kunne en før få for et pund. Nå kosta to egg tre pund.

Min undring: Hvordan kunne dette henge sammen med en årlig bnp-vekst på 5 til 8 prosent?

Årsaken er enkel og opprørende: Det føres en politikk som ”opprettholder lave lønninger, gjør jobber utrygge og motvirker fagorganisering.” (www.solidaritycenter.org)

Kravet om en slik politikk kom utafra i 1991. Da krevde IMF og Verdensbanken det som så vakkert heter ”strukturtilpasninger’’. Det innebar bl.a. omfattende privatisering av offentlige tjenester og av statsbedrifter. Krava ble enda mer pågående i 2004. Fra da av var Egypt underlagt en samfunnsomdanning i entydig nyliberal retning.

Privatiseringen av offentlige tjenester førte til færre jobber, lavere lønninger, tøffere arbeidsforhold og mer bruk av korttidskontrakter. Det samme skjedde i statsbedrifter som ble overtatt av private eiere.

Privatiseringene førte til at sysselsettinga i offentlig sektor mellom 1998 og 2006 gikk ned fra 39 prosent til 30 prosent av den samlede sysselsettinga i landet. Men nedgangen ble på ingen måte fanga opp av det som i Egypt kalles den ”formelle” privatsektoren. Der økte sysselsettinga bare fra 8 til 10 prosent.

Det var den ”uformelle” delen av arbeidslivet som økte i omfang, fra 53 prosent til 60 prosent. Der fins det ingen helseforsikring eller andre sosiale ytelser. Det gjør det heller ikke i privateide bedrifter.


Mye av industriveksten skjer i et tjuetall frisoner med i alt 740 bedrifter (mai 2009). Der er skattene lave, og faglige rettigheter fins ikke. Også utafor frisonene fins det knapt fagforeninger i private bedrifter.

Disse frisonene suger til seg utenlandsk kapital fordi lønningene er så lave. Der finner en både Levi Strauss, Walmart, The Gap og tekstilkonsern fra Kina og India. Fra frisonene i Egypt har de tollfri eksport både til EU og til USA.

Lønnsnivået er ekstremt lavt. Egyptiske tekstilarbeidere tjener 47 prosent av hva tekstilarbeidere tjener i Tunis, 36 prosent av hva de tjener i Marokko og 32 prosent av hva de tjener i Tyrkia. Det er derfor fare for at egyptiske maktforhold mellom arbeid og kapital kan presse lønningene nedover også i andre land i Midt-Østen.

Ifølge Verdensbanken er nesten halvparten av alle egyptere (44 prosent) enten ”ekstremt fattige” eller ”fattige”. De fattige er da de som tjener under 1500 kroner i året (”ikke nok til å dekke grunnleggende matbehov”) mens de ekstremt fattige tjener 1050 kroner i året. Etter århundreskiftet har andelen økt både av fattige og av ekstremt fattige.(”Egypt: A Poverty Assessment Update”, Verdensbanken 2007)

Den nyliberale samfunnsomdanningen er ikke til fordel for mer enn den øverste tiendedelen av befolkningen, hevdes det. Så falt Azab, Hamada og Mohammad på plass.

Men for den konsernstyrte klodens mange marionetter står mye på spill.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. februar 2011)