Når hollendere trengs

Europa preges av økende fremmedfrykt og politisk høyredreining. Hvor lenge?


Europa er i krise. Markedsliberal politikk har gjort arbeidslivet til langt mer av ei urovekkende slagmark enn før. I mange land er tilværelsen råere og mer brutal– både i og utafor arbeidslivet.

Denne uka har to årskonferanser satt søkelyset på denne utviklingen. Manifest Analyse stilte på sin årskonferanse på tirsdag spørsmålet ”Hva skjer med den norske modellen?”. Konferansen samla 950 deltakere, de fleste faglige tillitsvalgte, til et tettpakka program breddfullt med knallharde politiske utfordringer. Ingen gikk uberørt hjem.

Forskningsstiftelsen FAFO samla dagen etter 4-500 med gjennomgående mer makt i det norske samfunnet til sin 2011-konferanse med hovedtema ”Ny kamp om migrasjon, arbeidsliv og velferd - høyredreining i Europa?" Mange gikk nok mer uberørt hjem sjøl om konferansen ble avslutta med vin og tapas.

De to konferansene vender seg til ulike målgrupper, og det kan virke urimelig å sette dem opp mot hverandre. FAFO-konferansen har prisverdige ambisjoner om å presentere forskningsbaserte innsikter der hvor Manifest-konferansen satser mest på handlingsbaserte innsikter fra grasrota i arbeidslivet.

Den ene tilnærmingen utelukker ikke den andre. Men det blir ofte noe valent over det FAFO tar i – som om motsetningene i samfunnet er noe forskning skal ha armlengdes avstand fra. Det er kanskje betegnende at det var tre hollandske forskere som la inn mest sosial temperatur i innledningene sine på FAFO-konferansen.

Anton Hemerijck tok for seg de påkjenningene som velferdsordningene utsettes for rundt om i Europa, Maarten Keune påkjenningene for fagbevegelsen, mens utviklingen av fremmedfrykt og fremmedhat var temaet til Peter Geschiere.


De nye påkjenningene er utløst av det som høsten 2008 starta som ei finanskrise. Den slo raskt over i ei krise for det næringslivet som produserte varer og tjenester. Derfra var det kort vei til dagens krise for statsfinansene i de fleste land i Europa.

Ropet om statlig hjelp var unisont – både fra den politiske venstresida og fra høyresida. Venstresida ville redde arbeidsplassene, mens høyresida ville sørge for at finansverdenen kunne finne veien til bake til ”business as usual”.

Bare statene kunne redde bankene - enten de hadde penger eller ikke. Hadde de ikke, fikk de låne. For ingen andre enn finansministrene hadde både plikt og gode grunner til å ta ansvaret for å holde liv i samfunnsøkonomien.

De fleste finansministre måtte låne, for få av dem vågde å øke skattene midt i ei krise der både bedrifter og stadig flere forbrukere fikk problem med å greie utgiftene sine. Dermed økte underskuddene i statsfinansene og den samlede statsgjelda.


Norge var i fjor eneste land i Europa med overskudd på statsbudsjettet, et overskudd så stort som 9,4 prosent av bruttonasjonalproduktet. Bare i Luxemburg og Estland var underskuddet lavt nok til å holde seg unna EUs øvre grense på tre prosent for slike underskudd. Polen, Portugal og Frankrike hadde underskudd oppunder 8 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Slovakia, Litauen og Latvia var underskuddet over 8 prosent, i Spania og Hellas over 9 prosent. Storbritannia hadde et underskudd på 10 prosent og Irland ett på 34 prosent! (Economist 10.2.2011)

Slike underskudd kan ingen statskasse tåle lenge. Men det er ikke nok å få underskuddene ned. De store underskuddene de siste par åra har i mange land økt statsgjelda så kraftig at den ikke kan betjenes hvis den ikke kan reduseres. Altså må enda kraftigere innstramning til – lenge.

Få regjeringer våger å øke skattene. Det betyr at alt satses på kutt i offentlige utgifter. Og hvis situasjonen er så akutt at noen skatter må økes, kreves det ekstra store kutt i offentlige utgifter.

Ifølge Maarten Keune slår situasjonen svært forskjellig ut for fagbevegelsen i privat og offentlig sektor.

I land med sterke bransjeforbund håndteres situasjonen i privat sektor fortsatt gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Men mange forhandlinger og avtaler desentraliseres, i siste instans helt ned til bedriftsnivå.

Streng lønnsmoderasjon er klimaet omkring alle disse forhandlingene. Ofte ender de med at fagforeningen eller forbundet godtar å jobbe for lavere lønn for å hindre oppsigelser. Et annet utfall er at de ansatte beholder timelønna, men jobber færre timer i uka.

I land der tariffavtalene stort sett har vært inngått bedrift for bedrift, har bedriftsledelsen stadig oftere diktert innholdet i nye avtaler uten forhandlinger med de ansatte.


I offentlig sektor er løsningene enklere, men verre for dem som jobber der. Der forhandles det ikke. I land etter land setter myndighetene setter alle avtaler til side. Kriseløsningene faller som sleggeslag mot de offentlig ansatte. De må finne seg i kraftige lønnskutt – hvis de ikke sies opp på kort varsel.

I Spania skjæres lønningene til offentlig ansatte ned fem prosent, i Irland med seks prosent, i Hellas med 12-20 prosent, i Romania med 25 prosent. I andre land fryses lønningene til offentlig ansatte samtidig som oppsigelsene hagler ned. Men de offentlige budsjettene er så ute av balanse at dette bare er starten, ifølge Maarten Keune.

Så langt legges de desidert tyngste byrdene ved kriseløsningene på offentlig ansatte. Samtidig svekkes velferdsordningene. Hevdvunne sosiale ytelser begrenses eller fjernes, pensjoner kuttes og pensjonsalderen økes.

Så skjer det da heller ikke uten sverdslag. Massedemonstrasjonene i Hellas, Irland, Portugal og Spania bærer bud om alvoret i den sosiale situasjonen. Det verste er at nasjonalistiske strømninger basert på fremmedfrykt og det som verre er, sprer seg som en kreftsvulst fra land til land.

Norge er i utkanten av denne utviklingen, men kan dras inn i denne malstrømmen fortere enn vi aner. Analysene våre må derfor avspeile uro og svare på krava om effektivt forsvar for standardene i arbeidslivet. Distansert ro er det siste vi trenger.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. mars 2011)