Den opplagte krigen?

Hvorfor ble mobilnettet i Libya et bombemål?


Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.

Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.

Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.

Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.

På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?


Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.

Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.

Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.

*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.

I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.

De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.

Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.

Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.

*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.

I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?

Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.

Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.

Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?

Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.

Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.

Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.

I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)