Er Tyskland krisefri?

Også i Tyskland rammer kriseløsningene dem som tåler det minst


Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.

Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.

Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?

2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.

Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .

Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.

Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!


Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.

Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.

Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.

I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.

Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.

Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.

Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.


I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.

Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.


Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.

Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.

Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.


Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.

Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.

Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)

Egypts sosiale opprør

Forventningspresset kan true et sårbart egyptisk demokrati etter valget til høsten


Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.

Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.

Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.


Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.

Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.

Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene

Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.


Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.

Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.

Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.

Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.

På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.

De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.

Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.

Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.

Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.


Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).

ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.

Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.

Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”

Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)

Kampen om Arktis

Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.


Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.

Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.

De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.

Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.

Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”

Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.

Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.


De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.

Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.

Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.

Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.

Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.

For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.

Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.

Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.

I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..

Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.



Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.

Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.

Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)

56 JSF mot hva?

Vi veit ikke en gang hvilken regjering vi har når 56 JSF kampfly skal tas i bruk.


Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.

Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.

Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.

I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?

Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.

Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.

Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.


Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.

Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.

De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.

Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?

Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?

Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?

Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.


Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.

Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.

Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.

Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.

Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)