Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant
FN-rapporten ”The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” (omtalt i Klassekampen 23. juli) fastslår at økonomikrisa har slått hardt ut i store deler av verden.
- 95 land har hatt nedgang i gjennomsnittsinntekten.
- 50-80 millioner flere mennesker lever i ekstrem fattigdom.
- Over 1 milliard mennesker lever i sult. Det er flere enn noen gang.
Enda mer alvorlig er det at feilaktig krisepolitikk fra mange regjeringer, og fra EU og IMF, kan kaste oss inn i ei ny krise som kan sette enda kraftigere spor etter seg.
De fleste regjeringene reagerte raskt da finanskrisa sjokkerte verden høsten 2008. Offentlig støtte til banker og andre finansinstitusjoner bidro til å holde hjula i sving i næringslivet. Siden støtten ble satt inn samtidig i mange land, ble virkningene av finanskrisa langt mildere enn de ellers ville vært. Men de grunnleggende årsakene bak finanskrisa i 2007-8 er det gjort lite med – ifølge FN-rapporten
Støtten til finanslivet har økt statsgjelda til foruroligende nivåer. Allerede på G20-møtet i Toronto i juni 2010 var det enighet om at nå skulle stimulansene vekk. Det var om å gjøre å skaffe balanse i de løpende statsutgiftene raskest mulig og deretter få ned statsgjelda.
Faren er nå at stimulanstiltaka avvikles for tidlig, samtidig som de fleste regjeringene strammer kraftig inn på den offentlige økonomien for å få gjelda ned. Begge deler øker arbeidsløsheten og kan i verste fall kaste verdensøkonomien ut i ny krise, kanskje mer voldsom og mer langvarig enn den som ble utløst høsten 2008.
FN-rapporten lanserer den stikk motsatte krisepolitikken: En aktiv motkonjunkturpolitikk er det som trengs i alle land i krise. Handlingsrommet for en slik politikk må sikres også av IMF og Verdensbanken. Men både IMF og Verdensbanken fortsetter å knytte ”prosykliske vilkår” til den hjelpen de tilbyr, vilkår som forsterker konjunkturtendensene enten de går oppover eller nedover:.
FN-rapporten frykter at alle innstramningstiltaka vil drive verdensøkonomien inn i en langvarig stagnasjon. Investeringene vil holde seg lave, arbeidsløsheten vil ikke gå ned og kan komme til å stige så høyt at stadig flere gir opp å søke arbeid.
Det offisielle tallet på arbeidsløse er økt fra 178 millioner i 2007 til 205 millioner i 2009. Men særlig i utviklingsland er det avgjørende hva som skjer i den uformelle delen av arbeidslivet, der hvor folk livberger seg på måter som ikke registreres i offentlige statistikker, ved svart arbeid eller ved å søke tilbake til slekta på landsbygda.
I stigende grad kan det bli situasjonen også i europeiske land som Hellas, Italia, Spania, Portugal, Irland og i de baltiske statene hvis innstramningene blir så effektive som EU og IMF krever at de må bli.
Erfaringene fra Asia-krisa i 1997-98 viste at det ikke var nok å få arbeidsløse tilbake i jobb. Sosiale sikkerhetsnett måtte også på plass. Mennesker uten jobb måtte sikres et inntektsgrunnlag i form av sosialhjelp eller andre offentlige ytelser. Det bidro til økt kjøpekraft, til økt tilbud av varer og tjenester, og dermed til at flere fant seg arbeid.
FN-rapporten slår fast at inntektssikring og offentlige tjenester ikke er kostnader som samfunn ikke har råd til, men forutsetninger for at samfunnet skal ha råd til dem – hvis de doseres med fornuft. Godt planlagte og gjennomførte arbeidsmarkedstiltak er også ”utgifter til inntekts ervervelse”. De trengs for å få redusert arbeidsløsheten.
Det er heller ikke nok å få like mange i jobb som før finanskrisa. For siden da har titalls millioner nye arbeidsdyktige meldt seg til tjeneste – langt flere enn dem som har forlatt det aktive arbeidslivet på grunn av alder eller uførhet.
I tillegg var veksten før finanskrisa i flere år det som økonomene kaller ”jobbfattig”. Samfunnsøkonomien vokste, men uten at det ble særlig mange nye arbeidsplasser av det.
Utfordringen er å få til det FN-rapporten kaller ”jobbrik” vekst raskest mulig. Det gjelder både utviklingsland der færre er i jobb enn før, men i like stor grad europeiske land der arbeidsløsheten har bitt seg fast på et høyt nivå.
Får en ikke arbeidsløse tilbake i jobb, kan sosiale påkjenninger av alle slag komme til å øke. Det kan utløse sosial uro som kan ende med politiske kriser av uviss karakter og med uvisst forløp. Det er den trusselen som ligger og dirrer under det nøkterne språket i FN-rapporten.
FN-rapporten tar et kraftig oppgjør med påstanden om at det som er bra for veksten i den formelle økonomien også er bra for de fattige. I ly av dette perspektivet kunne regjeringene trygt se bort fra om ulikheten i samfunnet vokste. Men sosial ulikhet hemmer den type vekst som kommer de fattige til gode.
I tillegg bidro økende ulikhet også til å utløse finanskrisa både i USA og i andre land med en stor finanssektor. Midt på 1970-tallet tjente den rikeste prosenten i USA 8 prosent av nasjonalinntekten. Den andelen var tretti år seinere økt til 16 prosent. Så stor konsentrasjon av inntekter på et fåtall mennesker hadde det ikke vært i USA siden 1929, rett før verdenskrisa eksploderte.
Også denne gang ga de enorme inntektene på toppen i det amerikanske samfunnet rom for den spekulasjonen som sprengte alle forsvarlige rammer. De som satt med store formuer, søkte hektisk etter nye investeringsmuligheter på et stadig mer avregulert kapitalmarked. Løftene om profitt var størst der risikoen var størst - dersom bare den økonomiske veksten fortsatte. Det gjorde den ikke.
Når inntekter og formuer er jamt fordelt, dempes omfanget av risikofylt spekulasjon. Det er et sentralt budskap i denne FN-rapporten. Å skattlegge de rikeste hardt, er derfor nyttig på to måter. I dagens situasjon gir det mer penger til slunkne statskasser og kan dermed bidra til å få ned statsgjelda. Som FN-rapporten påpeker, kan det også forebygge framtidige spekulasjonskriser.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6.august 2011)
søndag 7. august 2011
Hva slags global krise?
FN tror på Helene Bank, Aksel Nærstad, Asbjørn Wahl og Tore Linné Eriksen, ikke på IMF
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra - om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting - og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår
Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni. Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.
Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.
Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:
Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.
Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.
En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.
Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF
Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.
Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.
I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.
Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.
Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.
Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.
Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.
Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.
Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.
Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten - gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. juli 2011)
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra - om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting - og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår
Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni. Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.
Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.
Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:
Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.
Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.
En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.
Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF
Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.
Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.
I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.
Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.
Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.
Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.
Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.
Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.
Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.
Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten - gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. juli 2011)
Høyre om - og så?
Politisk krise med aggressiv nasjonalisme kan komme til å overskygge den økonomiske
Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.
Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.
Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.
Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.
Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.
Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.
Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.
Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.
Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.
Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.
Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.
Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.
Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.
EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.
Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.
De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.
I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.
Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. juli 2011)
Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.
Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.
Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.
Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.
Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.
Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.
Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.
Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.
Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.
Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.
Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.
Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.
Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.
EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.
Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.
De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.
I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.
Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. juli 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
