Det kan være opptil 60 forskjellige råstoffer i en mobiltelefon. Slikt blir det storpolitikk av
De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.
Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.
Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).
Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.
Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.
Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.
EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.
Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.
På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.
I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.
Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.
Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.
Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.
I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.
EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.
Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)
tirsdag 20. desember 2011
Fra Durban til Beijing?
Vil klimautfordringene være uløselige inntil energiteknologien er ”Made in China”?
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Klima-gambling
Markedet for kjøp og salg av klimakvoter kan bli like sårbart for spekulasjon som finansmarkedene har vært
”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.
For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.
Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.
Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.
Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.
EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.
Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.
Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.
En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.
Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.
Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.
I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.
På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)
”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.
For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.
Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.
Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.
Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.
EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.
Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.
Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.
En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.
Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.
Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.
I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.
På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)
Varsko fra ILO
- Den sosiale uroen kan bli dramatisk hvis jobbene blir borte
En fersk ILO-rapport sender en inntrengende advarsel til regjeringer både i rike og fattige land: De nærmeste månedene vil avgjøre om så mange kastes ut i arbeidsløshet at den sosiale uroen blir dramatisk. (”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”)
I store deler av verden er tilliten til regjeringene lavere enn før krisa. Tilliten er lavest i USA, Europa, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. Der har halvparten av borgerne ikke tillit til regjeringene sine.
Her i Europa oppfattes regjeringene som marionetter for ytre makter som tvinger i gjennom oppsigelser, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter. De indignerte har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må skjule innholdet i politikken sin så godt de kan for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Sosial uro har økt både i vestlige land, i Nordafrika og i Midtøsten – i mindre grad i Asia. Uroen har stabilisert seg i Afrika sør for Sahara og den har gått ned i Latin-Amerika. Uroen kan øke raskt hvis krisa ikke snart kommer under kontroll. Lite tyder på det.
I 40 prosent av de 119 statene som ILO har data fra, har levestandarden gått ned. Både i USA og i flere europeiske land regner lønnstakerne med at lønningene vil falle.
Tallet på jobber er i ferd med å avta i 2 av 3 industriland. I EU må det skapes 4,5 millioner nye jobber for å komme tilbake der en var i 2007. Globalt trengs det 80 millioner nye jobber i løpet av 2012 og 2013.
Arbeidsløsheten blant ungdom er skremmende høy, og den har vart lenge. I de 48 land ILO har tall for, har arbeidsløsheten blant ungdom vært over 20 prosent siden andre kvartal i 2009, kan bli gående årevis uten arbeidserfaring og vil kunne ende som ei lavlønnsgruppe i ytterkant av arbeidslivet livet ut.
Krisa har ført til at mange har gitt opp å søke jobber. I USA og Europa har over 8 millioner mennesker i yrkesaktiv alder forlatt arbeidsmarkedet siden første kvartal 2009.
ILO-rapporten ser ikke lønnsmoderasjon som noen løsning. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I 83 prosent av de land som ILO har data fra, har kapitaleierne økt sin andel av overskuddet i økonomien. I EU har lønnsandelen i industrien falt fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Lavere lønninger har heller ikke ført til mer sysselsetting. I stedet er økt forbruk finansiert ved å stifte mer gjeld. Dette bidro til gjeldsbobler som til slutt sprakk, først i USA og deretter i mange andre land. I Europa var Island, Irland og Spania verst utsatt for slike gjeldsbobler.
Samtidig er det ingen tendens til at lønnsmoderasjonen har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – er konklusjonen i ILO-rapporten
Veksten har stoppa opp i økonomiske stormakter som USA, Japan og alle større EU-land. Veksten går ned også i mange større utviklingsland og såkalt ”framvoksende” økonomier (land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika) – de som har holdt verdensøkonomien i gang etter at finanskrisa slo til høsten 2008.
EU-kommisjonen har skrudd forventningene til året 2012 ned flere hakk. I vår var prognosen en vekst på 1,9 prosent. I forrige uke ble veksten i 2012 anslått til 0,6 prosent. Så lav vekst betyr at enda flere vil miste jobbene sine.
Veksten i Tyskland er i forhold til i vår satt ned fra 1,9 til 0,6 prosent, i Frankrike fra 2,0 til 0,6 prosent, i Storbritannia fra 2,1 til 0,6 prosent og i Italia fra 1,3 til 0,1 prosent. Til nå har hver prognose ligget lavere enn den forrige.
En av årsakene er at den offentlige støtteinnsatsen til banker og næringsliv avsluttes og erstattes av hardhendt innstramningspolitikk. Regjeringene trekker også mye mindre i lag enn de gjorde i 2008-09 – ifølge ILO. Hvis de kunne gå sammen om en mer ekspansiv krisepolitikk, ville alle land ha fordeler av det.
ILO kritiserer at regjeringene har lagt for lite vekt på jobbskaping som krisetiltak. I stedet har de satt inn alt på å roe ned finansmarkedene. I USA og Europa er bankene hjulpet ved å kutte i andre offentlige utgifter. Velferdsordninger og faglige rettigheter rammes. Det skaper verken vekst eller nye jobber, fastslår ILO-rapporten.
Det er derimot gjort lite for å begrense handlefriheten i finanslivet – den som så ellevilt førte verden ut i krisa. I USA og Europa er bankene likevel ikke tilbake i normal virksomhet. Mange mindre bedrifter har problem med å skaffe seg lån når de trenger det.
De som har penger til overs, ser seg om etter andre steder og måter å plassere pengene på. De framvoksende økonomiene trekker til seg store kapitalmengder, men det meste er såkalt flyktig kapital, kapital som det er lett å flytte vekk hvis det er mer å tjene på å plassere den andre steder i verden. Ifølge ILO-rapporten har kapitalinnstrømningen ikke ført til investering i produktiv virksomhet.
Mange spekulanter har dessuten flytta virksomheten sin fra finansmarkedene over til andre markeder – til mat- og råvaremarkedene og til nye markeder som kvotemarkedet for CO2-utslipp. Det går an å tjene penger på alle markeder som innebærer kjøp og salg en gang i framtida. Det spiller ingen rolle om det er matvarer, olje, metaller eller CO2-kvoter som kjøpes og selges.
All spekulasjon skaper uro på markedene. På verdensmarkedet svinger matvareprisene nå dobbelt så kraftig som i perioden 2006-2010. Det fører til at mange matvareprodusenter ikke tar sjansen på å investere i økt produksjon. Det gjelder særlig småbønder som har lite å falle tilbake på hvis de skulle satse for optimistisk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. november 2011)
En fersk ILO-rapport sender en inntrengende advarsel til regjeringer både i rike og fattige land: De nærmeste månedene vil avgjøre om så mange kastes ut i arbeidsløshet at den sosiale uroen blir dramatisk. (”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”)
I store deler av verden er tilliten til regjeringene lavere enn før krisa. Tilliten er lavest i USA, Europa, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. Der har halvparten av borgerne ikke tillit til regjeringene sine.
Her i Europa oppfattes regjeringene som marionetter for ytre makter som tvinger i gjennom oppsigelser, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter. De indignerte har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må skjule innholdet i politikken sin så godt de kan for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Sosial uro har økt både i vestlige land, i Nordafrika og i Midtøsten – i mindre grad i Asia. Uroen har stabilisert seg i Afrika sør for Sahara og den har gått ned i Latin-Amerika. Uroen kan øke raskt hvis krisa ikke snart kommer under kontroll. Lite tyder på det.
I 40 prosent av de 119 statene som ILO har data fra, har levestandarden gått ned. Både i USA og i flere europeiske land regner lønnstakerne med at lønningene vil falle.
Tallet på jobber er i ferd med å avta i 2 av 3 industriland. I EU må det skapes 4,5 millioner nye jobber for å komme tilbake der en var i 2007. Globalt trengs det 80 millioner nye jobber i løpet av 2012 og 2013.
Arbeidsløsheten blant ungdom er skremmende høy, og den har vart lenge. I de 48 land ILO har tall for, har arbeidsløsheten blant ungdom vært over 20 prosent siden andre kvartal i 2009, kan bli gående årevis uten arbeidserfaring og vil kunne ende som ei lavlønnsgruppe i ytterkant av arbeidslivet livet ut.
Krisa har ført til at mange har gitt opp å søke jobber. I USA og Europa har over 8 millioner mennesker i yrkesaktiv alder forlatt arbeidsmarkedet siden første kvartal 2009.
ILO-rapporten ser ikke lønnsmoderasjon som noen løsning. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I 83 prosent av de land som ILO har data fra, har kapitaleierne økt sin andel av overskuddet i økonomien. I EU har lønnsandelen i industrien falt fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Lavere lønninger har heller ikke ført til mer sysselsetting. I stedet er økt forbruk finansiert ved å stifte mer gjeld. Dette bidro til gjeldsbobler som til slutt sprakk, først i USA og deretter i mange andre land. I Europa var Island, Irland og Spania verst utsatt for slike gjeldsbobler.
Samtidig er det ingen tendens til at lønnsmoderasjonen har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – er konklusjonen i ILO-rapporten
Veksten har stoppa opp i økonomiske stormakter som USA, Japan og alle større EU-land. Veksten går ned også i mange større utviklingsland og såkalt ”framvoksende” økonomier (land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika) – de som har holdt verdensøkonomien i gang etter at finanskrisa slo til høsten 2008.
EU-kommisjonen har skrudd forventningene til året 2012 ned flere hakk. I vår var prognosen en vekst på 1,9 prosent. I forrige uke ble veksten i 2012 anslått til 0,6 prosent. Så lav vekst betyr at enda flere vil miste jobbene sine.
Veksten i Tyskland er i forhold til i vår satt ned fra 1,9 til 0,6 prosent, i Frankrike fra 2,0 til 0,6 prosent, i Storbritannia fra 2,1 til 0,6 prosent og i Italia fra 1,3 til 0,1 prosent. Til nå har hver prognose ligget lavere enn den forrige.
En av årsakene er at den offentlige støtteinnsatsen til banker og næringsliv avsluttes og erstattes av hardhendt innstramningspolitikk. Regjeringene trekker også mye mindre i lag enn de gjorde i 2008-09 – ifølge ILO. Hvis de kunne gå sammen om en mer ekspansiv krisepolitikk, ville alle land ha fordeler av det.
ILO kritiserer at regjeringene har lagt for lite vekt på jobbskaping som krisetiltak. I stedet har de satt inn alt på å roe ned finansmarkedene. I USA og Europa er bankene hjulpet ved å kutte i andre offentlige utgifter. Velferdsordninger og faglige rettigheter rammes. Det skaper verken vekst eller nye jobber, fastslår ILO-rapporten.
Det er derimot gjort lite for å begrense handlefriheten i finanslivet – den som så ellevilt førte verden ut i krisa. I USA og Europa er bankene likevel ikke tilbake i normal virksomhet. Mange mindre bedrifter har problem med å skaffe seg lån når de trenger det.
De som har penger til overs, ser seg om etter andre steder og måter å plassere pengene på. De framvoksende økonomiene trekker til seg store kapitalmengder, men det meste er såkalt flyktig kapital, kapital som det er lett å flytte vekk hvis det er mer å tjene på å plassere den andre steder i verden. Ifølge ILO-rapporten har kapitalinnstrømningen ikke ført til investering i produktiv virksomhet.
Mange spekulanter har dessuten flytta virksomheten sin fra finansmarkedene over til andre markeder – til mat- og råvaremarkedene og til nye markeder som kvotemarkedet for CO2-utslipp. Det går an å tjene penger på alle markeder som innebærer kjøp og salg en gang i framtida. Det spiller ingen rolle om det er matvarer, olje, metaller eller CO2-kvoter som kjøpes og selges.
All spekulasjon skaper uro på markedene. På verdensmarkedet svinger matvareprisene nå dobbelt så kraftig som i perioden 2006-2010. Det fører til at mange matvareprodusenter ikke tar sjansen på å investere i økt produksjon. Det gjelder særlig småbønder som har lite å falle tilbake på hvis de skulle satse for optimistisk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. november 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
