Hvor er krisemotstanden?

- EUs sentrum-venstre-regjeringer har overalt ført en variant av den nyliberale krisepolitikken.

”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Men fram til 2012 er det bare deler av fagbevegelsen som har tatt konsekvensen av slike beskrivelser.

Også i europeisk fagbevegelse tok det tid i Europa før en gikk løs på de grunnleggende kriseutfordringene. I 2008 og 2009 var det nasjonale tiltak mot den voksende arbeidsløsheten som sto i forgrunnen.

Men i 2010 la Euro-LO fram et offensivt kriseprogram som i stor grad retta seg mot drivkreftene bak kriseutviklingen. Elementer i programmet pekte på behovet for grunnleggende endringer særlig i finanssystemet både nasjonalt og internasjonalt.

Det sentrale kravet var et femårig «økologisk-solidarisk investeringsprogram» på EU-nivå. Dette programmet gikk langt utover de vanlige faglige krava om investeringer som del av en motkonjunkturpolitikk. Offentlig styrte investeringer retta mot utvalgte regioner og bransjer måtte til for å sette fart på en «økologisk og sosialt bærekraftig utvikling».

Investeringsprogrammet måtte opp i minst én prosent av EUs bruttonasjonalprodukt for å monne. Det skulle finansieres med «euro-obligasjoner» utstedt av EU. (Seinere har Euro-LO krevd at økt skatt på store formuer skal finansiere investeringsprogrammet.)

Dette investeringsprogrammet var del av ei langt større reformpakke:

- Makta til finansmarkedene måtte brytes. Det måtte innføres forbud mot bestemte finansinstrumenter som hedgefond og derivater. Banker og andre finansinstitusjoner måtte slankes eller deles opp. De skulle ha som oppgave å betjene forbrukere og realøkonomien, ikke drive aksje- og valutaspekulasjon.

- Næringspolitikken måtte legges om ut fra økologiske og sosiale hensyn: Sentrale punkter var økt satsing på utdanning og videreutdanning, på lønnsøkning i stedet for lønnskutt, på bedre sosialforsikring for å stabilisere kjøpekraften, på radikal omfordeling av inntekter og formuer.

I Sør-Europa fikk dette reformprogrammet brei støtte og utløste både store demonstrasjoner og generalstreiker. Fagbevegelsene i nordiske land og i eksportorienterte land som Tyskland, Nederland, Østerrike ga derimot bare forbeholden støtte til disse reformkrava. De ville heller rose seg av sin «kloke sysselsettingspolitikk» som holdt den arbeidsløsheten nede på et «anstendig» nivå.

Miljøorganisasjoner og sosialpolitiske organisasjoner ville heller forhandle med EU-kommisjonen om å påvirke den nyliberale «Europa 2020-strategien» enn å gå i kompaniskap med fagbevegelsen. Det kunne se ut til at de var mer opptatt av å få finansiert prosjektene sine enn å presse fram en mer offensiv krisepolitikk.

Slik tilbakeholdenhet fra fagbevegelsene «i nord» og fra størstedelen av det organiserte sivilsamfunnet i Europa blokkerte det allmenne sosiale opprøret som EU-elitene frykta mer enn noe annet. Protestene mot kriseutviklingen ble i hovedsak nasjonale og retta mot egen regjering. Den dramatiske utviklingen i kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Spania måtte grekere, irlendere, portugisere og spanjoler ordne opp i sjøl.

Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de var i regjering eller ikke.

Det store italienske sentrum-venstrepartiet «Demokratene» ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk.

I mange land har fagbevegelsene gått mot den fiskalpakten som Angela Merkel påtvang alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia, den pakten som binder regjeringer til å kutte offentlige utgifter når det er krise. Også Euro-LO har gått kraftig ut mot denne fiskalpakten..

I Tyskland har sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten - mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner.

Forhåpningene var derfor store da Francois Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president.

Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten, uten å flytte på et komma. Angela Merkel gjorde det tindrende klart at fiskalpakten ikke sto til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – var det syrlige budskapet fra Berlin.

Da den franske venstreregjeringen ikke en gang ville ha et uformelt møte med den greske Syriza-lederen Alexis Tsirpas, knuste den alle håp om at Frankrike ville utvikle et krisepolitisk alternativ til den politikken som den såkalte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har tvunget i gjennom i land etter land

Denne holdningen ble banka inn med full kraft da den franske europaministeren, Pierre Moscovici, krevde at Hellas måtte oppfylle alle krav som troikaen hadde stilt.

Men den som gir seg, har tapt. 14. november, onsdag i neste uke, er det krisepolitisk aksjonsdag over hele Europa, også i Norge. I Oslo blir det demonstrasjon både foran den spanske ambassaden og ved EU-delegasjonen: «Troika basta!»

Så får vi se!

(Trykt i Klassekampen lørdag 11.november 2012)

Helse mot patentmakt

Kan regjeringer gi blaffen i medisinpatenter når folkehelsa trues?

Innen rammen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det nå intense dragkamper om hvilke medisiner som kan tilbys fattige mennesker rundt om i verden. EU og USA står på den ene sida og de fleste utviklingsland på den andre. ("Third World Resurgence", mars 2012)

Det sentrale spørsmålet er: Kan regjeringer se bort fra patenter på de medisinene som er nødvendige for å møte en medisinsk krisesituasjon?

Forhandlingene angår den såkalte TRIPS-avtalen, en av de mange avtalene som er del av WTO-regimet. TRIPS står for «handelsrelaterte sider ved intellektuell eiendom», og patentrettigheter er antakelig den mest omstridte delen av TRIPS.

Det er holdt en serie forberedende møter, ett i Genève i juni, et nytt møte i juli og ett på torsdag denne uka. Etter planen skal vedtak fattes på ministermøtet til WTO i november.

På junimøtet var EU noe mer forhandlingsvillig enn USA, men samtidig prøver også EU å presse utviklingsland til å begrense bruken av billigmedisiner. Ifølge Martin Khor, lederen for Third World Network (www.twnside.org.sg), var Norge det «utviklede» land som «viste sympati» for standpunktene til utviklingslanda.

Medisiner mot AIDS, tuberkulose og malaria har utløst årelange kontroverser mellom utviklingsland og vestlige farmasikonsern. Den første effektive AIDS-medisinen(HAART) kom i 1996. Behandlingen hadde en pris på 10-15.000 dollar i året, langt utafor rekkevidde for de land som var hardest ramma av AIDS-epidemiene.

Etter århundreskiftet begynte indiske farmasiselskap å produsere AIDS-medisiner som utenlandske selskap hadde patent på. Alt i 2001 kunne de tilby behandlinger til pris på under 300 dollar i året. Seinere er prisen på de mest aktuelle AIDS-behandlingene kommet ned i 60-70 dollar i året.

Sjøl med slike priser vil effektiv AIDS-behandling sprenge helsebudsjettene i mange fattige land. Men de store giverfinansierte AIDS-programmene bruker nå for det meste billigmedisiner produsert uavhengig av alle patentrettigheter.

Men det gikk ikke uten sverdslag. De store farmasiselskapene gikk til kraftige motangrep mot «piratkopierte» medisiner og advarte mot faren for at det ville hindre utvikling av nye og mer effektive medisiner.

Kampen sto om to tema: Skulle WTO tillate at et medlemsland produserte slike billigmedisiner til bruk innenlands – og skulle det være tillatt å eksportere slike medisiner til andre land?


I 2005 ble det inngått et kompromiss som innebar at alle WTO-land forplikter seg til å innføre patenter på medisiner. 40 WTO-land hadde til da ingen ordning med medisinpatenter. Samtidig ble det åpna for noen smutthull i forhold til dette patentkravet: Regjeringer kunne gi lisens til billigproduksjon av medisiner som var patentbelagt – men under strenge vilkår. Lisenser kunne bare gis for å møte en alvorlig helsekrise. og produksjonen skulle «hovedsakelig» gå til det innenlandske markedet.

Store farmasikonsern i USA og EU har satt inn kraftige mottiltak mot slike lisenser. Farmasikonsernet Abbott, verdens tiende største, slutta å selge sju av sine nyeste medisiner til Thailand da landet begynte å produsere en billigmedisin som Abbott hadde patent på. Det var medisiner som ikke kunne begrunnes med at de var nødvendige i en alvorlig «helsekrise».

For tida fører farmasigigantene Bayer og Novartis rettsaker mot India fordi indiske selskap produserer kreftmedisiner som de to selskapene har patent på. Medisinen til Bayer koster over 4000 euro for behandling i en måned, mens den indiske «piratkopien» koster 99 euro. Indiske myndigheter forsvarer «piratkopieringen» med at Bayer holder medisinen sin vekk fra det indiske markedet med den prisen selskapet krever.

Store utenlandske farmasikonsern rykker også inn land som driver billigproduksjon av medisiner. Det vanlige er at de da kjøper opp lokale farmasiselskap for å få kontroll over en mulig konkurrent. Det er få eksempler på at de etablerer ny virksomhet. Men de betaler godt for å få denne kontrollen. Storkonsernet Abbott kjøpte f.eks. et indisk selskap for en pris som var ni ganger så stor som årsomsetningen. (South Views, 18.9.2012)

Mange farmasikonsern tar ut mange patenter på samme medisin, såkalte «patentkratt», for å hindre at generiske medisiner får adgang til markedet. En studie i regi av WIPO, Verdens opphavsrettsorganisasjon, fant fram til 800 patenter på ritonavir som er viktig ved behandlingen av AIDS-pasienter. (www.southcentre.org, Bulletin 62)

Et mottrekk kom i 2009. Da tok UNITAID initiativet til et «patentfond» (patent pool). Det skal samle lisenser på patentbelagte medisiner og stille dem til rådighet for firma som vil produsere billigmedisin for fattige land. Store farmasikonsern som Gilead, Aurobindo Pharma og MedChem har det siste året lagt inn lisenser i dette patentfondet . (www.avert.org 2012)

EU og USA støtter iherdig opp om maktstillingen til sine egne farmasikonsern. I forhandlingene presser de på for å få til en omkamp om innholdet i Doha-erklæringen slik at bruken av generiske AIDS-medisiner kan begrenses. Det gjør de også ved å inngå bilaterale og regionale handelsavtaler der omfanget av generiske medisiner begrenses. (www.aidactioneurope.org 19.7.2011)

Så er det vel synd på store farmasikonsern som utvikler medisinene våre. Men det har lenge vært slik at ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. En stor del av pengene bruker de til å sikre sine egne politiske rammevilkår – gjennom effektivt lobbyarbeid og ved å finansiere pasientorganisasjoner for å kunne skyve pasientinteresser foran seg i den offentlige debatten.


Når et farmasifirma tar ut et patent på en medisin, har de et monopol som varer i tjue år. Patentet hindrer andre firma å lage, bruke, selge eller importere denne medisinen. Mens patentet varer, kan firmaet ta ut en høy pris fordi det ikke fins konkurrenter – inntil medisinen «piratkopieres».

(Trykt i Klassekampen lørdag 22. september 2012)

Sjølkritikk fra IMF

Kan 1200 økonomer ta feil? Ja, i høyeste grad - hvis de er ansatt i IMF

IMF har to hovedoppgaver. Organisasjonen skal varsle når verdensøkonomien er på ville veier – og den skal gi kortsiktige lån når land komme i alvorlige betalingsproblemer.

Da er det oppsiktsvekkende at IMFs 1200 godt betalte økonomer ikke klarte å oppdage den største finanskrisa etter krisa i 1929 før den var synlig i resten av verden. ”Finansverdenen er stabil og motstandsdyktig.” var det IMF kunne fortelle – helt til det virkelig smalt.

Denne svikten ble så pinlig at IMF har lagt fram en egenvurdering av hvordan IMF tok så grunnleggende feil – og hvorfor en tok så feil. Sjølkritikken er til å bli klok av og står i dokumentet ”IMF Performance in the Run-Up to the Financial and Economic crisis. IMF Surveillance in 2004-07” publisert i 2011. (Alle sitatene er fra denne egenvurderingen.)

Resultatet ble et ”psykodrama”, har en av bidragsyterne til sjølkritikken, Biagio Bossone, fastslått. I forordet framheves ett krav. IMF må bli i stand til å “si sannheten til makta” (speak truth to power)


Egenvurderingen starter med å fastslå at verden i 2008 var inne i “den verste finansielle og økonomiske krise siden 1930-tallet. Det globale finanssystemet trua med å kollapse.”

Til tross for det sendte IMF ikke ut noen advarsler i forkant av krisa utover å peke på de økende ubalansene mellom land med store eksportoverskudd (Kina) og land med store importoverskudd (USA).

I forhold til USA retta IMF ingen oppmerksomhet - verken mot den ekstreme boligbobla eller mot den slepphendte utlånspolitikken til banker og utlånere i det svarte lånemarkedet. Tvert imot hadde boligmarkedet vist at det “kan korrigere seg sjøl” (2007).

IMF la seg hele tida tett opp til hva sentralbanken i USA (Federal Reserve) mente om utviklingen. Mer enn det: I 2007 roses Federal Reserve fordi den tjener som “vokter mot styringsfristelser”. Finanslivet har fått fungere uten “inngrep fra overvåkere”.

Truslene fra bobligbobla fikk derimot alt midtveis i 2006 førstesider i næringslivsorgan som “Wall Street Journal” og “Economist”, og “så godt som alle nyhetsmagasiner og aviser i Amerika var opptatt av om boligbobla ville sprekke”.

Så seint som i april 2007 var hovedbudskapet til IMF likevel “fortsatt optimisme” og “sunne vilkår på finansmarkedet”. IMF la til grunn at “alvorlige tilbakeslag kunne unngås” og spådde at “veksten fortsatt ville være sterk” og at “den globale risikoen var gått ned etter september 2006”. I august 2007 vurderte IMF-ledelsen fortsatt utsiktene for verdensøkonomien som “svært gunstige”

USA ble rost for at finansreguleringene var svekka så kraftig. Andre “avanserte land” ble anbefalt å følge eksemplene til USA og Storbritannia. Det britiske banksystemet vurderes i 2006 som ett av de sterkeste i verden.

Midtsommers 2006 får Irland vite at “utsiktene for finanssystemet er positive”. Samme år roses Spania for sitt “dynamiske system for å håndtere tap på lån”.

Island får i 2006 beskjed om at “finanssystemet er relativt robust mot sjokk”. Til tross for at de islandske bankene hadde vokst til det tidobbelte på fire år, var IMFs konklusjon i 2007 at “Islands utsikter på mellomlang sikt er misunnelsesverdige (enviable)”, og at "banksektoren er i stand til å stå imot betydelige kreditt- og markedssjokk”

EU har etter hvert blitt verdens kriseområde nummer én. Så seint som i juli 2007 fastslår IMF at “utsiktene er de beste på mange år. Økonomien ligger an til et vedvarende oppsving, delvis på grunn av konjunkturene, men også på grunn av politikken som føres.”

Det var først i april 2008 at IMF pekte på at noen store finansinstitusjoner hadde problem med likviditeten, men sommeren 2008 fastslo IMF på nytt at krisa var under kontroll (contained): “De verste nyhetene er bak oss”.


Men hvorfor kunne de 1200 økonomene i IMF leve i så lykkelig uvitenhet om de problemene som bygde seg opp rundt omkring i verden?

Egenvurderingen til IMF legger ikke fingrene i mellom. Den fastslår at økonomene til IMF hadde samme bakgrunn og var lite åpne for avvikende synspunkter. De fleste av dem var overbevist om at alvorlige kriser ikke kunne utvikle seg i store, velutviklede (advanced) land som i USA og Vest-Europa. Finansielle og økonomiske kriser var noe som utviklingsland og land øst i Europa kunne plages av. Slikt kunne IMF ta seg av – land for land.

Systemkriser var IMF ikke opptatt av. Finanssystemet sto ikke bare for ”effektiv fordeling av ressurser”, men også for en nyttig ”fordeling av risiko”.

Egenvurderingen fastslår at IMF har vært prega av en ”silo-kultur” der de som jobba tett sammen ikke brynte synspunktene sine med ansatte i andre avdelinger i IMF – og heller ikke mot analyser utafor IMF. Gruppetenkning og øyboerholdninger (insularity) er andre uttrykk som brukes for å beskrive situasjonen innad i IMFs mastodont av en organisasjon.

Egenvurderingen går også inn på analytiske og metodiske svakheter. IMF-økonomene kritiseres for at de bruker modeller som ikke kunne belyse sammenhengen mellom finanslivet og samfunnsøkonomien for øvrig. ”Et intellektuelt fangenskap” er den oppsummeringen som egenvurderingen gir av situasjonen innad i IMF.

Det var heller ikke noen kultur for åpen debatt innad. Mange ledende stabsmedlemmer opplevde at sterke avvikende synspunkter kunne ”ruinere karrieren”. Staben så at det heller ikke var noen ulempe å slutte opp om de herskende synspunktene, ”sjøl om de viste seg å være feil”.

Sjølsensur var derfor utbredt. En kvidde seg for å bringe fram synspunkter som var i strid med standpunktene til mektige land som USA og store EU-land. Mange ga uttrykk for at det var sterke indre hindringer for å ”si sannheten til makta”. ”IMF eies jo av disse regjeringene”, som det ble sagt av ansatte.

(Trykt i Klassekampen lørdag1. september 2012)

Ikke hvitvask IMF!

De som vil fram til en mer solidarisk verden, bør ikke advare mot å svartmale IMF.

Sigbjørn Johnsen kritiserte i kronikken ”Ikke svartmal IMF” (17. august) dem som fortsatt stiller seg kritisk til hva IMF står for. Men en slik kritikk er det dessverre fortsatt all grunn til å framføre.

Mange har de siste åra prøvd å fortelle at IMF har lagt om politikken sin – at lån fra IMF f.eks. ikke kobles til samme krav om ”strukturtilpasninger” som på 1980-tallet. Det som derimot stadig dokumenteres, er at IMF har lagt om språket og innpakningen, ikke praksisen og innholdet av de krav som stilles for et IMF-lån.

Dette spriket mellom språk og praksis skildres blant annet i en rapport fra forskningsavdelingen til Euro-LO (”IMF involvement in labour market and social protection reforms in European countries”) utgitt i april 2012. I rapporten vises det til en ILO-konferanse i Oslo i 2010 der IMF gikk inn for økt etterspørsel, kortere arbeidstid, arbeidsløshetstrygd og lønnssubsidier som krisepolitikk.

Men alt dette er det motsatte av hva IMF setter som vilkår for lån til europeiske kriseland. Det er grundig dokumentert i en serie rapporter fra den samme forskningsavdelingen til Euro-LO. Offentlige utgifter må kuttes ved å redusere tallet på offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest. I tillegg skal statsbedrifter og annen offentlig eiendom, alt fra veier, havner og statslotterier, legges ut på salg.

Fra IMFs side er dette velprøvde betingelser for lån. De er fullt i samsvar med de såkalte ”strukturtilpasningene” som fattige land med betalingsproblemer er blitt pålagt fra 1980-tallet til i dag Det eneste nye er at de nå stilles til (relativt) rike land i Europa

Det er vanskelig å forstå hvilken verden Sigbjørn Johnsen lever i når han kan skrive at ”den ensidige troen på liberalisering og privatisering ikke lenger er framtredende”. For alle kriselanda i Europa, både for Hellas, Irland, Portugal og Spania, har krav om liberalisering og privatisering vært et vilkår for få lån. Island er til nå det eneste landet der regjeringen klarte å forhandle seg fram til ei IMF-pakke som ikke stilte krav om liberalisering og privatisering.

Sigbjørn Johnsen skriver videre at IMF nå legger ”betydelig vekt på fordelingsvirkninger og sosiale sikkerhetsnett”. Det er det få grekere, irlendere, portugisere eller spanjoler som har klart å merke når det f.eks stilles krav om at minstelønninger og pensjoner må kuttes.

Norge har bidratt til de lånepakkene som EU og IMF har gitt kriseland i Europa – på samme stramme vilkår: pengene skulle ikke betales ut før opplegget med innstramninger, liberaliseringer og privatiseringer var gjennomført i samsvar med tidsplanen – kvartal for kvartal. Det norske bidraget er derfor i strid med det som de tre regjeringspartiene fastslår i Soria Moria II: ”Norsk multilateral bistand skal ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet.”


Nå kunne det jo tenkes at IMF har lagt om betingelsene sine for lån til land i andre verdensdeler. Men et raskt google-søk på ordparet ”IMF conditionality” får knapt fram andre artikler og rapporter enn de som hevder at IMFs praksis er som før. De som måtte være i tvil om hvilke betingelser IMF fortsatt stiller, kan få oversendt ei liste over kilder ved å kontakte meg på ds@stortinget.no.


De mest systematiske undersøkelsene av praksisen til IMF står UNDP(FNs utviklingsorganisasjon) og ILO for. UNDP-undersøkelsen tok for seg de anbefalingene som IMF i 2010 ga 26 utviklingsland. (”IMF article IV reports: An analysis of policy recommendations”, februar 2012)

Det er sørgelig lesning – og klart i strid med hva Sigbjørn Johnsen hevder. UNDP-studien konkluderer med at anbefalingene til IMF fra 2010 gir alle land samme budskap: De må holde inflasjonen lav, redusere offentlige inntekter og utgifter, la den nasjonale valutaen flyte fritt uten at sentralbanken kan prøve å gripe inn mot uheldig kursutvikling, holde fast ved frie kapitalbevegelser med utlandet, fase ut subsidier, se arbeidsløshet som skapt av lønnsnivået i offentlig sektor.

Samme konklusjon har ILO-studien ”Macroeconomic policy advice and the Article IV consultations”, august 2012. Studien tar for seg 30 lavinntektsland og 20 utviklingsland med midlere inntekter, og konklusjonen er at materialet ”ikke ser ut til å støtte det syn at mye har endra seg”. Fortsatt skjæres alle land over én kam både når det gjelder budsjettunderskudd, statsgjeld og inflasjon. Studien fastslår at behandlingen av arbeidsløshet og fattigdom er overfladisk, grunn og ”rudimentær”. Når IMF ikke klarer å endre sine analyser, ser ILO-studien ingen annen løsning enn at det må hentes inn ekspertise utafra.


Kronikken til Sigbjørn Johnsen er ikke bare betenkelig som beskrivelse av IMF. Den er enda mer betenkelig i et strategisk perspektiv – for alle som syns at det er viktig å bidra til det presset som trengs for å endre IMF i en solidarisk retning.

Solidaritetsorganisasjoner og aktivister i både fattige og rike land har i flere tiår drevet et iherdig, men møysommelig, arbeid for å avdekke den sosiale brutaliteten som har vært IMFs varemerke. Nå er IMF endelig kommet såpass på defensiven at organisasjonen må slippe til flere syn i sine rapporter og programerklæringer. Men endringene er foreløpig symbolske og ingen definitive seire er vunnet.

Den som i denne situasjonen sender ut en ukritisk oppfordring om at IMF ikke må svartmales, undergraver det politiske presset som er like nødvendig som før hvis målet er å svekke IMFs muligheter til å påtvinge land i krise vilkår som særlig rammer de fattige og de svake.

(Trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2012)

Annerledeslandet Island

Som eneste kriseland har Island styring over egen økonomi, men velgerne er misfornøyde

Krisa er like uviss – og minst like skremmende for kriselanda langs EU-periferien. Italia, Spania, Portugal, Hellas, Kypros - det er ikke lenger bare navn som fristende blikkfang i annonsene for sydenferier. Det er samfunn der store deler av befolkningen har det verre enn på årtier.

Noen medieoppslag vil ha det til at Irland er i ferd med å kravle seg ut av den verste krisa. Men det avhenger av hvilke tall en ser på. Aksjekurser og utenriksregnskap forteller mindre om hvordan folk har det enn tall for arbeidsløshet, sysselsetting og utvandring. Arbeidsløsheten nådde i juni nesten opp i 15 prosent - til tross for at stadig flere drar ut av landet for å få seg jobb, mange til Canada og Australia..

Andre vil ha det til at de baltiske statene, og spesielt Latvia, virkelig er de gode eksemplene på krisepolitikk som monner. Men ingen steder har kuttpolitikken vært mer brutal enn der. Ingen steder har levestandarden for folk flest gått så kraftig ned. Ingen steder har arbeidsutvandringen vært så dramatisk.


I juni betalte Island tilbake store deler av kriselåna fra IMF og de nordiske land flere år før fristen. Sentralbanken og statskassa hadde god likviditet etter at islandske statsobligasjoner ble godt mottatt på utenlandske markeder da de ble lagt ut for salg for første gang etter krisa. Det kan regjeringene i Hellas, Portugal og Spania bare drømme om i dag.

Den islandske økonomen Gylfi Zoëga fastslår i Iceland Review (29.6) at ”Island er ute av krisa”. I 2011 vokste økonomien med tre prosent, og i år kan den øke med over fire prosent.

Det skyldes ”økte investeringer, økt privat forbruk og økt eksport”. Fiskeeksporten har vokst kraftig, og turistene strømmer til landet fordi den islandske krona bare er snaut halvparten av hva den var før krisa. Den gang var Island dyreste europeiske land å reise til. Nå er sju land dyrere enn Island. Ti land er dyrere når en sammenlikner matpriser.

Dette er, ifølge Zoëga, noe folk flest ikke merker noe til i det daglige strevet. Levestandarden er ikke så høy som i 2007, ”men da levde vi delvis på lånte penger, Nå må vi leve av hva vi produserer, samtidig som vi betaler ned på utenlandsgjelda.” Gjelda både for bedrifter og husholdninger går ned.

Den sosialdemokratiske statsministeren, Johanna Sigurdardottir, har nylig sagt (20. juni til IceNews) at ”Europa burde kopiere oss”. Som Islands mest glødende EU-tilhenger glemte hun å nevne at Island har sluppet å konkurrere på basis av samme valuta som eurostatene, og at regjeringen har innført streng valutakontroll med alle pengebevegelser over grensene. Ingen EU-regjering har prøvd seg på å utfordre EU-prinsippet om den frie kapitalflyten.

Den viktigste forskjellen er likevel at den islandske regjeringen lot bankene gå konkurs. Den hadde knapt noe valg.

Finanskrisa høsten 2008 slo langt kraftigere ut på Island enn i alle EU-land, kanskje utenom Estland og Irland. Det skyldtes ikke dårlig styring med den offentlige økonomien. I 2007 var den islandske staten gjeldfri. Krisa på Island hadde sin bakgrunn i den generelle liberaliseringspolitikken under regjeringene til David Oddson fra tidlig på¨1990-tallet - og aller mest privatiseringen av de tre store statsbankene i 2001.

De nye eierne brukte disse bankene som utgangspunkt for lånefinansierte oppkjøp av banker, bedrifter og eiendommer i land etter land. Da bobla sprakk høsten 2008, sto spekulantene med ei samla gjeld på ti ganger det islandske nasjonalproduktet. En så dramatisk gjeldssituasjon var ingen andre europeiske land i nærheten av.

Den islandske regjeringen hadde ingen mulighet til å ”redde” disse bankene ved å pøse penger inn i dem – som alle andre regjeringer gjorde i 2008 og 2009. Bankene ble slått konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene, verken innskyterne eller skattebetalerne. I stedet oppretta regjeringen nye banker, foreløpig for reint innenlandsk bankvirksomhet. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.


Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Landet har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien har vokst trutt og jamt siden midtveis i 2010. Arbeidsløsheten er i underkant av seks prosent, mens gjennomsnittet i EU er 11 prosent. De verste kriselanda har en arbeidsløshet rundt 20 prosent.

Seks prosent er likevel mye i et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Men tvers i gjennom krisa har andelen i jobb vært klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre. Andelen er så mye som åtte prosentpoeng høyere enn i Norge som ligger nesthøyest i Europa.

Den rødgrønne regjeringen valgte likevel ingen populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert. Mange med innskuddsbaserte private pensjonsordninger har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.

Mange islendinger bor i dag i boliger som bankene eier, men boliggjelda si har de fortsatt, særlig de som tok opp valutalån i utlandet. All valutagjeld ble dobla da krona sank til det halve i verdi.

Alt dette gis den sittende regjeringen skylda for. Velgerne vil ha tilbake de to partiene som la grunnlaget for spekulasjonene til ”finansvikingene” med det økonomiske frislippet etter 2001, det liberalistiske Uavhengighetspartiet og Fremskrittspartiet (som på Island tradisjonelt var partiet for landsbygda).

Den siste meningsmålingen viser at regjeringspartiene bare har støtte fra 31 prosent av velgerne, 19 prosent for sosialdemokratene og 12 prosent for de Venstre-Grønne. 35 prosent ville ha stemt på Uavhengighetspartiet og 13 prosent på Fremskrittspartiet.

(Trykt i Klassekampen lørdag )14. juli 2012

Islands løseste kanon

Ólafur Ragnar ble gjenvalgt som president på EU-motstand og politikeravsky


Island har valgt Ólafur Ragnar Grimsson som president, for femte gang. Han fikk 53 prosent av stemmene, mens sterkeste utfordrer, Thora Arnórsdóttir, fikk 33 prosent.

Ólafur Ragnar, alle er på fornavn på Island (også i telefonkatalogen), førte en valgkamp som tok sikte på å sprenge rammene for presidentvervet. Konkurrenten Thora la derimot opp til å videreføre rollen til Vigdís Finnbogadóttir, president fra 1980 til 1996, som sto fram som et samlingsmerke for nasjonal identitet og islandsk kultur.

Etter at bankkrisa høsten 2008 knuste all økonomi på Island, både den offentlige og den private, har Ólafur Ragnar hatt mye å gjøre bot for.

Han hilste med begeistring de såkalte ”finansvikingene” velkommen da de satte i gang med sine vanvittige spekulasjoner etter århundreskiftet, og han gikk inn i de tette nettverk av politikere og spekulanter som førte til at samfunnet høsten 2008 var påført ei gjeld som var 11 ganger så stor som det islandske nasjonalproduktet.

En tale han holdt for britiske næringslivsledere i Walbrook Club i London i mai 2005, er godt kjent og spredt også langt utafor Island. (Hvis du går inn på google og taster ”Grimsson Walbrook”, finner du hele talen.)

Ólafur Ragnar var i storform og strødde om seg med eksempler på den islandske finansekspansjonen ute i verden. Han trakk fram:
- Baugur, ”med kjøpesentre ikke bare i London, men også i Danmark og Sverige”.
- Avion Group, ”det største spesialiserte flyselskap av sitt slag i verden”.
- Actavis, ”det raskest voksende farmasiselskapet i verden med produksjon i India, Bulgaria, Malta og Serbia”.
- Össur, ”den største proteseprodusenten i verden”.
- Kaupthing, blant de største bankene i Norden ”med virksomhet i Europa og Amerika”.
- Bakkavör, ”den største fast-food-produsenten i Storbritannia”.

Hvordan var slikt mulig for et miniland med 300.000 innbyggere? Svaret var: Helt fra vikingtida har islendinger vært prega av utferdstrang og pågangsmot.

”Denne vikingånden har gjort det mulig for oss å vinne der hvor andre enten mislyktes eller ikke vågde å begi seg inn. Våre entreprenører har derfor kunnet handle raskere og mer effektivt, å være mer originale og mer fleksible, mer å stole på, men også dristigere enn mange andre. Det som lykkes på Island, kan lykkes overalt ellers.”

Sluttbudskapet var: ”You ain’t seen nothing yet!”


Ólafur Ragnar førte en valgkamp basert på at han ville gjøre seg til overdommer over islandsk politikk. Han vil ikke underskrive vedtak i Alltinget som ”ikke er bra for det islandske samfunnet”. I henhold til konstitusjonen går i så fall Alltingsvedtaket til folkeavstemning.

Denne retten har ingen president brukt før Ólafur Ragnar tok den i bruk i 2004 mot en medielov som Alltinget hadde vedtatt. Den gang ble det ikke noen folkeavstemning fordi regjeringen trakk loven tilbake.

Men folkeavstemning ble det i 2010 om den såkalte Icesave-avtalen. Avtalen påla Island å dekke tapene til britiske og nederlandske innskytere i nettbanken Icesave da den gikk konkurs i dragsuget av den islandske bankkrisa høsten 2008.

Ólafur Ragnar underskrev ikke, og ved folkeavstemningen i mars 2010 stemte 98 prosent for å avvise Icesave-avtalen, en avtale som innebar at hver innbygger på Island skulle betale 100.000 kroner (norske) til innskytere fra Storbritannia og Nederland som hadde bitt på det agnet at Icesave ga høyere renter enn andre banker.

En ny avtale, med gunstigere vilkår, ble forhandla fram året etter. Men Ólafur Ragnar nekta fortsatt å underskrive, og ved folkeavstemningen i april 2011 ble avtalen avvist med 60 mot 40 prosent til tross for at truslene hagla fra flere EU-regjeringer og fra IMF.

Regjeringen tok resultatet til etterretning, og dermed var presidenten blitt den store redningsmannen for islendinger flest.

I teorien er det EFTA-domstolen som skal avgjøre Icesave-uenigheten..Men i praksis er så godt som hele Icesave-gjelda dekka av tilgodehavender i boet. Det har den islandske regjeringen hele tida hevda, hvis en var tålmodige nok til ikke å selge unna mens prisene var elendige.


Ólafur Ragnar har alltid vært en omstridt politiker. Det var han også i sitt eget parti, Folkealliansen, Islands SV-parti som i flere tiår konkurrerte med sosialdemokratene om å være største parti på venstresida i et land dominert av det store høyrepartiet, Uavhengighetspartiet.

Ólafur Ragnar ble valgt inn i Alltinget i 1978, var finansminister i tre år og leder av Folkealliansen fra 1987 til 1995. Han gikk etter hvert inn for å slå Folkealliansen sammen med sosialdemokratene. Det nye partiet fikk navnet Samfylkingin og regnes i dag som det sosialdemokratiske partiet på Island.

Mindretallet i Folkealliansen stifta så partiet Venstre-Grønne som ble miljøpartiet på Island, og som fra april 2009 er i regjering med Samfylkingin.


Ólafur Ragnar framstår i dag som steil EU-motstander og markerte i valgkampen at hvis Alltinget godkjente en avtale om medlemskap i EU, ville han sørge for at den ble lagt ut til folkeavstemning.

Under EØS-debatten i 1991-92 var ikke Ólafur Ragnar like klar. Han fremma personlig, uten støtte i partiet sitt, et lovforslag i Alltinget om å godta EØS-regelverket slik det da var, men uten at Island bandt seg til å godta framtidige endringer som EU måtte ønske.

I 2012 var tydelig EU-motstand det som skulle til for å bli gjenvalgt – med ekstra støtte i den sterke motviljen mot politikere og partier som preger så mange velgere på Island.

Men uforutsigbar er den gjenvalgte presidenten. Da bankkrisa raste på sitt verste høsten 2008, hadde Ólafur Ragnar en utblåsing under en lunsj med de utenlandske diplomatene i Reykjavik. Et referat fra den norske ambassaden havna i Klassekampen (12.11.08) der det framgår at presidenten ville tilby basen på Keflavik til russerne fordi alle gamle venner vendte Island ryggen. Alle unntatt Færøyene og Norge, skal han ha sagt.

(Trykt i Klassekampen lørdag 7. juli 2012)

Stille før stormen?

Uroen ulmer i Jordan, landet der sikkerhetstjenesten er tryggeste arbeidsplass


Den arabiske våren satte sine spor også i Jordan, det sammenklemte landet som grenser til krigsherjede som Irak, Syria, Libanon, Vestbredden og Israel - i tillegg til regionale stormakter som Egypt og Saudi-Arabia.

Gamlekongen Hussein II styrte landet i 46 år og hadde til sin død i 1999 en skjult nøkkelrolle i det politiske spillet i Midt-Østen. Sønnen, kong Abdullah II, styrer like eneveldig, men har ikke like godt tak på den balansegangen som kreves i et land med så mange undertrykte motsetninger som Jordan.

For nå ulmer den sosiale og politiske uroen. I mer enn et år har det vært demonstrasjoner etter fredagsbønnen i de fleste byene med krav om ”brød og frihet”. De fleste samler bare noen dusin mennesker og på større steder noen hundre. Men av og til står over 10.000 fram med protester og krav.

Siden januar har lærere, sjukepleiere, elektrikere, fosfat- og raffineriarbeidere lagt ned arbeidet i protest mot at prisene på mat og strøm stiger. Det gjør også arbeidsløsheten. Blant ungdom er den oppe i 34 prosent.

Det roer ikke gemyttene at korrupsjonen i det offentlig livet er så åpenbar og at pensjonsalderen økes, riktig nok bare fra 45 til 50 år. Til gjengjeld er pensjonen ikke til å leve av. Fattigdommen har økt dramatisk etter 2006.

Da den ”arabiske våren” sprang ut i fjor vinter, var kong Abdullah en av de første araberledere som prøvde å komme reformkrav i forkjøpet. Han oppretta en uavhengig valgkommisjon og en forfatningsdomstol og ga inntrykk av at han ville gi parlamentet økt myndighet og svekke sin egen makt. Til nå er det han som oppnevner og avsetter regjeringer, oppløser parlamentet for å styre ved dekreter i lange perioder – og som godkjenner nye lover.

Det kan se ut til at denne reformprosessen er løpt ut i sand. Den amerikanske stiftelsen Freedom House som overvåker politisk utvikling rundt om i verden, vurderer Jordan i 2011 som ”not free”, mens vurderingen var ”partly free” da Abdullah overtok som konge i 1999.

Kongen har antakelig fortsatt stor tillit og møtes fortsatt med stor ærbødighet på grasrota. Men han møter likevel en stadig mer høylytt opposisjon – særlig fra Den islamske aksjonsfronten (IAF) som er det politiske uttrykket for Det muslimske brorskapet. IAF er landets største og best organiserte parti og krever at parlamentet skal oppnevne regjeringen og at regjeringen skal ha mer makt i forhold til kongen.


Det jordanske samfunnet er djupt splitta i tre folkegrupper, de såkalte østbredd-jordanere, palestinere og beduiner. Østbredd-jordanerne er i dag i mindretall i det de oppfatter som ”sitt eget samfunn”. Mer enn halvparten av befolkningen på seks millioner er palestinere. De er etterkommere fra de store flyktningbølgene etter hver krig som Israel vant fra 1948 til 1973 – eller de har sjøl flykta. Noe over en halv million har sin tilhørighet i tradisjonelle beduinklaner.

Østbredd-jordanerne har en privilegert stilling i statssystemet. Valgloven er slik at de ved siste valg fikk 85 prosent av plassene i parlamentet. 22 av 28 statsråder er østbredd-jordanere. For å holde palestinerne vekk fra offentlig styre og stell, har østbredd-jordanerne hatt fortrinnsrett til jobber i offentlig forvaltning.

Palestinerne har til gjengjeld boltra seg i det private næringslivet. Det er palestinere som i dag har lederstillingene innen nærings- og finansliv, handel og turisme.

Et tiår med nyliberal politikk har styrka palestinernes stilling. Det kuttes i offentlig sektor, og mange store statsbedrifter er privatisert. Da er det østbredd-jordanere som mister jobber.

Den jordanske staten har for tida ikke inntekter nok til å finansiere virksomheten sin. Statsgjelda er likevel moderat sammenlikna med kriseland i Europa, 65 prosent av bnp. Men underskuddene på de årlige statsbudsjettene er større enn før.

Kong Abdullah er derfor avhengig av pengestøtte utafra og prøver å holde seg inne både med USA og EU. Regna per innbygger er støtten fra USA større enn for noe annet land utenom Israel. Likevel er pengestøtten fra Saudi-Arabia blitt enda større. Det inngår i Saudi-strategien med å bygge en allianse av Iran-kritiske sunniregimer. Derfor er Saudi-Arabia da også sterkeste støttespiller for det væpnede opprøret i Syria.

Den forvokste sikkerhetstjenesten Mukhabarat er en viktig del av statsapparatet som i mange andre land i Mist-Østen. Kong Hussein sørga for at den domineres av beduiner. Bare i løpet av fjoråret ble den økt med 21.000 stillinger. (New York review of books, 8.12.2011) Fordi beduinene er et stadig mindre mindretall, kjenner de seg likevel fortrengt og med usikre utsikter for framtida: ”Vi er røde indianere i vårt eget land.”

Den jordanske etterretningstjenesten framholdes ofte som CIAs nærmeste partner etter britiske M16. I henhold til Wikileaks-avsløringene var Jordan femte viktigste kilde for militære meldinger til Pentagon.

Jordan regnes som USAs nærmeste støttespiller i Midt-Østen og ga utstrakt strategisk og logistisk støtte til USAs krigføring i Afghanistan og Irak. Sammen med Egypt er Jordan eneste land som har inngått en fredsavtale med Israel. Ingen av delene er direkte populært.

Jordan mottar betydelig militær støtte fra USA og skal ha ”den mest profesjonelle hæren” blant araberstatene. AFP meldte på torsdag at 10.000 opprørssoldater fra Libya skal trenes opp i Jordan. Treninga skal være finansiert av Saudi-Arabia og Qatar. Rykter går om at de kan bli sendt inn i Syria for å støtte det væpnede opprøret.

Tre uker i mai skal det holdes en større militærøvelse (Exercise Eager Lion 12) med styrker fra 16 land. Det er en øvelse som USA er aktivt med på å gjennomføre som ledd i å ”bekjempe terror” – ifølge nettsida til det amerikanske forsvarsdepartementet.


(Trykt i Klassekampen lørdag 28/4-2012)

Brister knoppene?

Araberstatene er den region som har minst mat til egen befolkning og størst knapphet på vann


Var det frihetstrang eller sosial fortvilelse som var drivkraften bak den arabiske våren?

I fjor vår fikk frihetstrangen mest oppmerksomhet i vestlige medier. Men særlig i Egypt var de spontane og omfattende streikene et like kraftig varsel til makthaverne. Også i Tunisia var arbeidsløshet, fattigdom og brutal nød grobunn for opprøret.

Ett år etter er utsiktene lite løfterike både for frihetskampen og for det sosiale opprøret. Forventningene var enorme – og urealistiske – både når det gjaldt å snu makta i samfunnet og for å oppnå bedre levekår. Økonomisk og sosialt er de fleste verre stilt enn før.


”Verre enn før” har de fleste opplevd utviklingen de siste par tiåra - i de aller fleste araberstatene. Oljeboomen etter 2002 bidro riktig nok til at de fleste araberstatene var i en gunstig økonomisk situasjon fram til 2010 - målt med tradisjonelle og misvisende mål for økonomisk framgang. Veksten i nasjonalprodukt var oppimot ti prosent i året. Statsbudsjettene var under kontroll. Inflasjonen var på vei nedover.

Men folketallet og arbeidsstyrken økte langt raskere enn det produksjonslivet som skulle gi folk flest arbeid og inntekt. I mange land økte tallet på arbeidsløse, og de sosiale forskjellene økte kraftig overalt. Velstanden for de få økte fattigdommen for de mange.


Det er mange fellestrekk ved statene i Midt-Østen og Nord-Afrika. I varierende grad preger politisk undertrykkelse hele regionen. Som region har araberstatene dobbelt så høye militærutgifter som regioner ellers i verden – målt i forhold til folketallet. Frykten for sikkerhetstjenesten har lamma de fleste formene for protest – inntil i fjor vår.

De fleste regimene er rentenist-stater. I oljestatene koster det så lite å utvinne olje at oljeprisen på verdensmarkedet sikrer enorm fortjeneste for dem som rår over oljeutvinningen. Oljerikdommen har til nå vært et effektivt hinder for politisk og økonomisk reformpolitikk. Det har vært penger nok til almisser til at det store flertallet har funnet seg i de groteske forskjellene i levekår og makt. Større forskjeller på rik og fattig fins ikke i noen andre av verdens regioner.

Regionen har det laveste investeringsnivået i verden. Det skyldes ikke mangel på kapital, men at pengefolka har plassert pengene sine helt andre steder enn hjemme. Investeringene har i stadig mindre grad retta seg mot innenlandsk produksjon.

I Gulf-statene er situasjonen politisk og sosialt helt pervers. Der gjør 15 millioner asiater alle de synlige jobbene med elendige lønninger og arbeidsvilkår, mens de innenlandske stasborgerne sitter på kontor og har helt andre livsvilkår.

I den grad oljestatene har forsøkt å utvikle flere bein å stå på, har de konkurrert om det samme: turisme for den globale overklassen, eiendomsutvikling, flyselskap og smelteverk. Og de har alle prøvd å slå seg fram som Midt-Østens finansielle sentrum.

Arabiske land handler ekstremt lite med hverandre. Handelen mellom araberstater er bare en tiendedel av handelen deres med resten av verden. Filippinene eksporterer mer ferdigvarer enn hele den arabiske verden til sammen.


Også de oljefattige statene fungerer som rentenist-stater, ikke på grunnlag av herredømme over naturressurser, men ved et politisk herredømme som samler makt og ekstreme inntekter hos en snever elite. Private monopoler og andre regjeringsgaranterte privilegier har samla inntekter og formuer på få hender og har bidratt til de ekstreme forskjellene mellom de mange fattige og de få rike. Slik er det både i de tradisjonelle kongedømmene og i de halvmoderne republikkene.

Sentraliserte og ugjennomtrengelige byråkratier står til rådighet for de styrende elitene. Slik var det under den statskapitalistiske perioden på 1960- og 70-tallet. Og slik fortsatte det da økonomien ble liberalisert og privatisert i land etter land etter 1980.

Privatiseringene skjedde via nettverk av slektskap og vennskap. Næringslivet kontrolleres av noen få familieklikker som er nært forbundet med politiske makthavere (såkalt ”crony capitalism”). Den folkelige støtten for mer privatisering er derfor liten.


Veksten i folketall setter rammevilkår som er dramatiske hvis lite skjer politisk og økonomisk. I Egypt har folketallet dobla seg etter 1980. Men araberne er unge. Halvparten av den arabiske befolkningen på 300 millioner er under 30 år. Det gir mulighet for vekst og framgang hvis regjeringene utløser sterke nok initiativ.

Ungdom mellom 15 og 24 år, de som går i front i alle opprør, utgjør 60 millioner. Men hovedproblemet er mangelen på jobber. I Egypt går 90 prosent av denne ungdommen uten arbeid.

På ett område har framgangen vært stor: langt flere har fått sjansen til skolegang og forskjellen på gutter og jenter er ikke så stor som før. Kvaliteten på skolegangen kan det være mer å utsette på. Praktisk yrkesutdanning er mangelvare overalt.

Nye medier gjør at regimene ikke lenger har kontroll med hva folk får vite og hva de får utveksle av meninger. Folketallet øker raskere enn i noen annen del av verden, og matprisene er på vei oppover. Det er blitt både dyrere og vanskeligere å holde folk i ro.

I Egypt og Tunisia fører dette til at de nye folkevalgte lederne må balansere sterkt motstridende hensyn.
- Det er avgjørende at det blir investert i produksjon som kan gi arbeid og inntekter til arbeidsløse.
- Samtidig må de med overflod av penger overbevises om at det er mer å tjene på slike investeringer enn ved å kjøpe eiendommer i London. Tiltak for å hindre kapitalflukt, kan framskynde kapitalflukten.
- Korrupsjonen må bekjempes, men ikke så pågående at de korrupte gir opp å holde hjul i gang i økonomien.

Det blir ikke lett uansett hvem som blir de reelle makthaverne i tida som kommer. De utålmodige er det store flertallet – og de har gitt hverandre håp om at livet kunne vært helt annerledes.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mars 2012)

Kamp om krisepolitikk

Er det høye eller lave lønninger som fører europeiske land ut av krisa?


To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?

De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa ser gode lønninger og andre velferdsgoder som den store faren. Forfatterne bak et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, ser derimot økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa.

ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene i 30 år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Samtidig øker inntektsforskjellene. De er nå i de fleste land større enn noen gang det siste hundreåret.

Dette har sammenheng med den politikken som systematisk er lagt til grunn innen EU. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet i tjue år. Midlene har vært lønnsmoderasjon og avregulering av arbeidslivet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.


Utgangspunktet til forfatterne bak ILO-publikasjonen er at økonomisk vekst må til for å få ned ei statsgjeld som er blitt så stor at den ikke lenger kan betjenes. Da er kuttpolitikken et blindspor som gjør vondt verre. De legger tvert om til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag.

Økt reallønn kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økt reallønn kan øke forbruket, kan øke investeringer i ny produksjon og kan øke produktiviteten ved at produksjonskapasiteten utnyttes bedre. Økte lønnskostnader stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer vanligvis samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Undersøkelser av OECD-land har vist at produktiviteten i snitt økte med 0,38 prosent når reallønna økte med én prosent.

Men økt reallønn kan også senke profitten og svekke konkurranseevnen og eksporten. For krisepolitikken går det derfor et viktig skille mellom land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst og land der økt reallønn svekker mulighetene for vekst.

Undersøkelser kan tyde på at i eurosonen som helhet kan økte lønninger føre til vekst. Derimot kan økt lønn skape problemer i en del mindre medlemsland hvis de som eneste land skulle satse på en ekspansiv lønnspolitikk. Da kan økt lønn gå utover konkurranseevnen og dermed eksporten.

Dette betyr at det kan bli avgjørende at land i eurosonen samordner lønnspolitikken sin. Enkelte land kan isolert sett være tjent med å holde lønningene nede, og det kan framstå som den eneste utveien hvis andre land også gjør det. Men sjansen for å få i gang varig vekst er best dersom eurostatene går sammen om en mer ekspansiv politikk som får lønningene til å stige.

På kort sikt er det nødvendig å få opp etterspørselen etter varer og tjenester slik at flere kommer i jobb. På lengre sikt må mange sider av politikken legges om slik at reallønna på nytt – etter 30 år – stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Begge deler må til for å hindre at økonomien havner i nye kriser og stagnasjonsperioder.

Både på kort og lang sikt krever dette et felles løft av land som handler mye med hverandre. De må legge om politikken i samme retning – samtidig.


Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. På lengre sikt er det derfor avgjørende å sørge for at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten – hevder forskerne bak ILO-rapporten.

Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet. Nivået på minstelønningene er også strategisk viktige – uansett om de fastlegges som lovbestemte minstelønninger eller gjennom tariffavtaler.

I ILO-rapporten vises det til mengder av forskningsrapporter som - i strid med nyliberal teori - konkluderer med at et godt regulert arbeidsmarked fører til høy vekst i produktivitet. Den sammenhengen holder enten en ser på stillingsvernet, på faglige rettigheter eller på hvor god arbeidsløshetstrygden er.


Men hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp-ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Da blir det fort et spørsmål om interesser og makt.

Noen er tjent med at millioner går arbeidsløse og presser lønningene ned i det som er igjen av arbeidslivet. Noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønndannelsen og over egne arbeidsplasser.

Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, f.eks ved en skatt på finanstransaksjoner. Det må stilles krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.

Målet må være å hindre spekulasjon bl.a. ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene i ILO-publikasjonen.

Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mars 2012)

Alternativ fins!

Økt lønn er ingen kostnad for samfunnet, men kan bli veien ut av krisa


Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.

Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,

Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,

Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.

Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.


Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.

Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.

To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.

I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.

Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.

Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.

Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.


Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.

Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.

Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.

De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.



Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.

De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.

Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land

En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.

Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.

ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.

Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.

(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)

Skatt på spekulasjon

Hvorfor skal ikke finansnæringa bidra til å hindre framtidige finanskriser?

Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.

Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.

Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.


Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.

Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.

Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.

Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.

Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.

Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.

Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.


Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.

EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.

I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.


De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.

I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.

Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.

Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.

Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.


Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.

Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.

Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.

Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?

Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.

For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.

(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)

Hjelp som hjelper

IMF-lånet på 55 milliarder kroner er ”å vende ryggen halvveis til et Europa i krise”.


”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.

Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.

Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?


Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?

Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.

For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.

Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.

Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.

For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.

For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.

Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.


Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!

Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.

Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.

Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.

Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).

Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.

Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.

Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.

Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)