Alternativ fins!

Økt lønn er ingen kostnad for samfunnet, men kan bli veien ut av krisa


Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.

Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,

Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,

Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.

Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.


Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.

Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.

To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.

I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.

Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.

Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.

Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.


Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.

Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.

Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.

De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.



Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.

De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.

Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land

En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.

Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.

ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.

Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.

(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)

Skatt på spekulasjon

Hvorfor skal ikke finansnæringa bidra til å hindre framtidige finanskriser?

Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.

Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.

Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.


Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.

Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.

Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.

Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.

Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.

Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.

Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.


Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.

EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.

I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.


De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.

I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.

Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.

Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.

Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.


Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.

Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.

Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.

Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?

Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.

For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.

(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)