tirsdag 13. november 2012
Hvor er krisemotstanden?
- EUs sentrum-venstre-regjeringer har overalt ført en variant av den nyliberale krisepolitikken.
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”
Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.
Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Men fram til 2012 er det bare deler av fagbevegelsen som har tatt konsekvensen av slike beskrivelser.
Også i europeisk fagbevegelse tok det tid i Europa før en gikk løs på de grunnleggende kriseutfordringene. I 2008 og 2009 var det nasjonale tiltak mot den voksende arbeidsløsheten som sto i forgrunnen.
Men i 2010 la Euro-LO fram et offensivt kriseprogram som i stor grad retta seg mot drivkreftene bak kriseutviklingen. Elementer i programmet pekte på behovet for grunnleggende endringer særlig i finanssystemet både nasjonalt og internasjonalt.
Det sentrale kravet var et femårig «økologisk-solidarisk investeringsprogram» på EU-nivå. Dette programmet gikk langt utover de vanlige faglige krava om investeringer som del av en motkonjunkturpolitikk. Offentlig styrte investeringer retta mot utvalgte regioner og bransjer måtte til for å sette fart på en «økologisk og sosialt bærekraftig utvikling».
Investeringsprogrammet måtte opp i minst én prosent av EUs bruttonasjonalprodukt for å monne. Det skulle finansieres med «euro-obligasjoner» utstedt av EU. (Seinere har Euro-LO krevd at økt skatt på store formuer skal finansiere investeringsprogrammet.)
Dette investeringsprogrammet var del av ei langt større reformpakke:
- Makta til finansmarkedene måtte brytes. Det måtte innføres forbud mot bestemte finansinstrumenter som hedgefond og derivater. Banker og andre finansinstitusjoner måtte slankes eller deles opp. De skulle ha som oppgave å betjene forbrukere og realøkonomien, ikke drive aksje- og valutaspekulasjon.
- Næringspolitikken måtte legges om ut fra økologiske og sosiale hensyn: Sentrale punkter var økt satsing på utdanning og videreutdanning, på lønnsøkning i stedet for lønnskutt, på bedre sosialforsikring for å stabilisere kjøpekraften, på radikal omfordeling av inntekter og formuer.
I Sør-Europa fikk dette reformprogrammet brei støtte og utløste både store demonstrasjoner og generalstreiker. Fagbevegelsene i nordiske land og i eksportorienterte land som Tyskland, Nederland, Østerrike ga derimot bare forbeholden støtte til disse reformkrava. De ville heller rose seg av sin «kloke sysselsettingspolitikk» som holdt den arbeidsløsheten nede på et «anstendig» nivå.
Miljøorganisasjoner og sosialpolitiske organisasjoner ville heller forhandle med EU-kommisjonen om å påvirke den nyliberale «Europa 2020-strategien» enn å gå i kompaniskap med fagbevegelsen. Det kunne se ut til at de var mer opptatt av å få finansiert prosjektene sine enn å presse fram en mer offensiv krisepolitikk.
Slik tilbakeholdenhet fra fagbevegelsene «i nord» og fra størstedelen av det organiserte sivilsamfunnet i Europa blokkerte det allmenne sosiale opprøret som EU-elitene frykta mer enn noe annet. Protestene mot kriseutviklingen ble i hovedsak nasjonale og retta mot egen regjering. Den dramatiske utviklingen i kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Spania måtte grekere, irlendere, portugisere og spanjoler ordne opp i sjøl.
Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de var i regjering eller ikke.
Det store italienske sentrum-venstrepartiet «Demokratene» ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk.
I mange land har fagbevegelsene gått mot den fiskalpakten som Angela Merkel påtvang alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia, den pakten som binder regjeringer til å kutte offentlige utgifter når det er krise. Også Euro-LO har gått kraftig ut mot denne fiskalpakten..
I Tyskland har sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten - mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner.
Forhåpningene var derfor store da Francois Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president.
Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten, uten å flytte på et komma. Angela Merkel gjorde det tindrende klart at fiskalpakten ikke sto til forhandling. Tyskland kommer ikke til å finansiere franske valgløfter – var det syrlige budskapet fra Berlin.
Da den franske venstreregjeringen ikke en gang ville ha et uformelt møte med den greske Syriza-lederen Alexis Tsirpas, knuste den alle håp om at Frankrike ville utvikle et krisepolitisk alternativ til den politikken som den såkalte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har tvunget i gjennom i land etter land
Denne holdningen ble banka inn med full kraft da den franske europaministeren, Pierre Moscovici, krevde at Hellas måtte oppfylle alle krav som troikaen hadde stilt.
Men den som gir seg, har tapt. 14. november, onsdag i neste uke, er det krisepolitisk aksjonsdag over hele Europa, også i Norge. I Oslo blir det demonstrasjon både foran den spanske ambassaden og ved EU-delegasjonen: «Troika basta!»
Så får vi se!
(Trykt i Klassekampen lørdag 11.november 2012)
søndag 4. november 2012
Helse mot patentmakt
Kan regjeringer gi blaffen i medisinpatenter når folkehelsa trues?
Innen rammen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det nå intense dragkamper om hvilke medisiner som kan tilbys fattige mennesker rundt om i verden. EU og USA står på den ene sida og de fleste utviklingsland på den andre. ("Third World Resurgence", mars 2012)
Det sentrale spørsmålet er: Kan regjeringer se bort fra patenter på de medisinene som er nødvendige for å møte en medisinsk krisesituasjon?
Forhandlingene angår den såkalte TRIPS-avtalen, en av de mange avtalene som er del av WTO-regimet. TRIPS står for «handelsrelaterte sider ved intellektuell eiendom», og patentrettigheter er antakelig den mest omstridte delen av TRIPS.
Det er holdt en serie forberedende møter, ett i Genève i juni, et nytt møte i juli og ett på torsdag denne uka. Etter planen skal vedtak fattes på ministermøtet til WTO i november.
På junimøtet var EU noe mer forhandlingsvillig enn USA, men samtidig prøver også EU å presse utviklingsland til å begrense bruken av billigmedisiner. Ifølge Martin Khor, lederen for Third World Network (www.twnside.org.sg), var Norge det «utviklede» land som «viste sympati» for standpunktene til utviklingslanda.
Medisiner mot AIDS, tuberkulose og malaria har utløst årelange kontroverser mellom utviklingsland og vestlige farmasikonsern. Den første effektive AIDS-medisinen(HAART) kom i 1996. Behandlingen hadde en pris på 10-15.000 dollar i året, langt utafor rekkevidde for de land som var hardest ramma av AIDS-epidemiene.
Etter århundreskiftet begynte indiske farmasiselskap å produsere AIDS-medisiner som utenlandske selskap hadde patent på. Alt i 2001 kunne de tilby behandlinger til pris på under 300 dollar i året. Seinere er prisen på de mest aktuelle AIDS-behandlingene kommet ned i 60-70 dollar i året.
Sjøl med slike priser vil effektiv AIDS-behandling sprenge helsebudsjettene i mange fattige land. Men de store giverfinansierte AIDS-programmene bruker nå for det meste billigmedisiner produsert uavhengig av alle patentrettigheter.
Men det gikk ikke uten sverdslag. De store farmasiselskapene gikk til kraftige motangrep mot «piratkopierte» medisiner og advarte mot faren for at det ville hindre utvikling av nye og mer effektive medisiner.
Kampen sto om to tema: Skulle WTO tillate at et medlemsland produserte slike billigmedisiner til bruk innenlands – og skulle det være tillatt å eksportere slike medisiner til andre land?
I 2005 ble det inngått et kompromiss som innebar at alle WTO-land forplikter seg til å innføre patenter på medisiner. 40 WTO-land hadde til da ingen ordning med medisinpatenter. Samtidig ble det åpna for noen smutthull i forhold til dette patentkravet: Regjeringer kunne gi lisens til billigproduksjon av medisiner som var patentbelagt – men under strenge vilkår. Lisenser kunne bare gis for å møte en alvorlig helsekrise. og produksjonen skulle «hovedsakelig» gå til det innenlandske markedet.
Store farmasikonsern i USA og EU har satt inn kraftige mottiltak mot slike lisenser. Farmasikonsernet Abbott, verdens tiende største, slutta å selge sju av sine nyeste medisiner til Thailand da landet begynte å produsere en billigmedisin som Abbott hadde patent på. Det var medisiner som ikke kunne begrunnes med at de var nødvendige i en alvorlig «helsekrise».
For tida fører farmasigigantene Bayer og Novartis rettsaker mot India fordi indiske selskap produserer kreftmedisiner som de to selskapene har patent på. Medisinen til Bayer koster over 4000 euro for behandling i en måned, mens den indiske «piratkopien» koster 99 euro. Indiske myndigheter forsvarer «piratkopieringen» med at Bayer holder medisinen sin vekk fra det indiske markedet med den prisen selskapet krever.
Store utenlandske farmasikonsern rykker også inn land som driver billigproduksjon av medisiner. Det vanlige er at de da kjøper opp lokale farmasiselskap for å få kontroll over en mulig konkurrent. Det er få eksempler på at de etablerer ny virksomhet. Men de betaler godt for å få denne kontrollen. Storkonsernet Abbott kjøpte f.eks. et indisk selskap for en pris som var ni ganger så stor som årsomsetningen. (South Views, 18.9.2012)
Mange farmasikonsern tar ut mange patenter på samme medisin, såkalte «patentkratt», for å hindre at generiske medisiner får adgang til markedet. En studie i regi av WIPO, Verdens opphavsrettsorganisasjon, fant fram til 800 patenter på ritonavir som er viktig ved behandlingen av AIDS-pasienter. (www.southcentre.org, Bulletin 62)
Et mottrekk kom i 2009. Da tok UNITAID initiativet til et «patentfond» (patent pool). Det skal samle lisenser på patentbelagte medisiner og stille dem til rådighet for firma som vil produsere billigmedisin for fattige land. Store farmasikonsern som Gilead, Aurobindo Pharma og MedChem har det siste året lagt inn lisenser i dette patentfondet . (www.avert.org 2012)
EU og USA støtter iherdig opp om maktstillingen til sine egne farmasikonsern. I forhandlingene presser de på for å få til en omkamp om innholdet i Doha-erklæringen slik at bruken av generiske AIDS-medisiner kan begrenses. Det gjør de også ved å inngå bilaterale og regionale handelsavtaler der omfanget av generiske medisiner begrenses. (www.aidactioneurope.org 19.7.2011)
Så er det vel synd på store farmasikonsern som utvikler medisinene våre. Men det har lenge vært slik at ingen bransje har så stor fortjeneste på omsetningen sin som den internasjonale farmasibransjen. En stor del av pengene bruker de til å sikre sine egne politiske rammevilkår – gjennom effektivt lobbyarbeid og ved å finansiere pasientorganisasjoner for å kunne skyve pasientinteresser foran seg i den offentlige debatten.
Når et farmasifirma tar ut et patent på en medisin, har de et monopol som varer i tjue år. Patentet hindrer andre firma å lage, bruke, selge eller importere denne medisinen. Mens patentet varer, kan firmaet ta ut en høy pris fordi det ikke fins konkurrenter – inntil medisinen «piratkopieres».
(Trykt i Klassekampen lørdag 22. september 2012)
Sjølkritikk fra IMF
Kan 1200 økonomer ta feil? Ja, i høyeste grad - hvis de er ansatt i IMF
IMF har to hovedoppgaver. Organisasjonen skal varsle når verdensøkonomien er på ville veier – og den skal gi kortsiktige lån når land komme i alvorlige betalingsproblemer.
Da er det oppsiktsvekkende at IMFs 1200 godt betalte økonomer ikke klarte å oppdage den største finanskrisa etter krisa i 1929 før den var synlig i resten av verden. ”Finansverdenen er stabil og motstandsdyktig.” var det IMF kunne fortelle – helt til det virkelig smalt.
Denne svikten ble så pinlig at IMF har lagt fram en egenvurdering av hvordan IMF tok så grunnleggende feil – og hvorfor en tok så feil. Sjølkritikken er til å bli klok av og står i dokumentet ”IMF Performance in the Run-Up to the Financial and Economic crisis. IMF Surveillance in 2004-07” publisert i 2011. (Alle sitatene er fra denne egenvurderingen.)
Resultatet ble et ”psykodrama”, har en av bidragsyterne til sjølkritikken, Biagio Bossone, fastslått. I forordet framheves ett krav. IMF må bli i stand til å “si sannheten til makta” (speak truth to power)
Egenvurderingen starter med å fastslå at verden i 2008 var inne i “den verste finansielle og økonomiske krise siden 1930-tallet. Det globale finanssystemet trua med å kollapse.”
Til tross for det sendte IMF ikke ut noen advarsler i forkant av krisa utover å peke på de økende ubalansene mellom land med store eksportoverskudd (Kina) og land med store importoverskudd (USA).
I forhold til USA retta IMF ingen oppmerksomhet - verken mot den ekstreme boligbobla eller mot den slepphendte utlånspolitikken til banker og utlånere i det svarte lånemarkedet. Tvert imot hadde boligmarkedet vist at det “kan korrigere seg sjøl” (2007).
IMF la seg hele tida tett opp til hva sentralbanken i USA (Federal Reserve) mente om utviklingen. Mer enn det: I 2007 roses Federal Reserve fordi den tjener som “vokter mot styringsfristelser”. Finanslivet har fått fungere uten “inngrep fra overvåkere”.
Truslene fra bobligbobla fikk derimot alt midtveis i 2006 førstesider i næringslivsorgan som “Wall Street Journal” og “Economist”, og “så godt som alle nyhetsmagasiner og aviser i Amerika var opptatt av om boligbobla ville sprekke”.
Så seint som i april 2007 var hovedbudskapet til IMF likevel “fortsatt optimisme” og “sunne vilkår på finansmarkedet”. IMF la til grunn at “alvorlige tilbakeslag kunne unngås” og spådde at “veksten fortsatt ville være sterk” og at “den globale risikoen var gått ned etter september 2006”. I august 2007 vurderte IMF-ledelsen fortsatt utsiktene for verdensøkonomien som “svært gunstige”
USA ble rost for at finansreguleringene var svekka så kraftig. Andre “avanserte land” ble anbefalt å følge eksemplene til USA og Storbritannia. Det britiske banksystemet vurderes i 2006 som ett av de sterkeste i verden.
Midtsommers 2006 får Irland vite at “utsiktene for finanssystemet er positive”. Samme år roses Spania for sitt “dynamiske system for å håndtere tap på lån”.
Island får i 2006 beskjed om at “finanssystemet er relativt robust mot sjokk”. Til tross for at de islandske bankene hadde vokst til det tidobbelte på fire år, var IMFs konklusjon i 2007 at “Islands utsikter på mellomlang sikt er misunnelsesverdige (enviable)”, og at "banksektoren er i stand til å stå imot betydelige kreditt- og markedssjokk”
EU har etter hvert blitt verdens kriseområde nummer én. Så seint som i juli 2007 fastslår IMF at “utsiktene er de beste på mange år. Økonomien ligger an til et vedvarende oppsving, delvis på grunn av konjunkturene, men også på grunn av politikken som føres.”
Det var først i april 2008 at IMF pekte på at noen store finansinstitusjoner hadde problem med likviditeten, men sommeren 2008 fastslo IMF på nytt at krisa var under kontroll (contained): “De verste nyhetene er bak oss”.
Men hvorfor kunne de 1200 økonomene i IMF leve i så lykkelig uvitenhet om de problemene som bygde seg opp rundt omkring i verden?
Egenvurderingen til IMF legger ikke fingrene i mellom. Den fastslår at økonomene til IMF hadde samme bakgrunn og var lite åpne for avvikende synspunkter. De fleste av dem var overbevist om at alvorlige kriser ikke kunne utvikle seg i store, velutviklede (advanced) land som i USA og Vest-Europa. Finansielle og økonomiske kriser var noe som utviklingsland og land øst i Europa kunne plages av. Slikt kunne IMF ta seg av – land for land.
Systemkriser var IMF ikke opptatt av. Finanssystemet sto ikke bare for ”effektiv fordeling av ressurser”, men også for en nyttig ”fordeling av risiko”.
Egenvurderingen fastslår at IMF har vært prega av en ”silo-kultur” der de som jobba tett sammen ikke brynte synspunktene sine med ansatte i andre avdelinger i IMF – og heller ikke mot analyser utafor IMF. Gruppetenkning og øyboerholdninger (insularity) er andre uttrykk som brukes for å beskrive situasjonen innad i IMFs mastodont av en organisasjon.
Egenvurderingen går også inn på analytiske og metodiske svakheter. IMF-økonomene kritiseres for at de bruker modeller som ikke kunne belyse sammenhengen mellom finanslivet og samfunnsøkonomien for øvrig. ”Et intellektuelt fangenskap” er den oppsummeringen som egenvurderingen gir av situasjonen innad i IMF.
Det var heller ikke noen kultur for åpen debatt innad. Mange ledende stabsmedlemmer opplevde at sterke avvikende synspunkter kunne ”ruinere karrieren”. Staben så at det heller ikke var noen ulempe å slutte opp om de herskende synspunktene, ”sjøl om de viste seg å være feil”.
Sjølsensur var derfor utbredt. En kvidde seg for å bringe fram synspunkter som var i strid med standpunktene til mektige land som USA og store EU-land. Mange ga uttrykk for at det var sterke indre hindringer for å ”si sannheten til makta”. ”IMF eies jo av disse regjeringene”, som det ble sagt av ansatte.
(Trykt i Klassekampen lørdag1. september 2012)
IMF har to hovedoppgaver. Organisasjonen skal varsle når verdensøkonomien er på ville veier – og den skal gi kortsiktige lån når land komme i alvorlige betalingsproblemer.
Da er det oppsiktsvekkende at IMFs 1200 godt betalte økonomer ikke klarte å oppdage den største finanskrisa etter krisa i 1929 før den var synlig i resten av verden. ”Finansverdenen er stabil og motstandsdyktig.” var det IMF kunne fortelle – helt til det virkelig smalt.
Denne svikten ble så pinlig at IMF har lagt fram en egenvurdering av hvordan IMF tok så grunnleggende feil – og hvorfor en tok så feil. Sjølkritikken er til å bli klok av og står i dokumentet ”IMF Performance in the Run-Up to the Financial and Economic crisis. IMF Surveillance in 2004-07” publisert i 2011. (Alle sitatene er fra denne egenvurderingen.)
Resultatet ble et ”psykodrama”, har en av bidragsyterne til sjølkritikken, Biagio Bossone, fastslått. I forordet framheves ett krav. IMF må bli i stand til å “si sannheten til makta” (speak truth to power)
Egenvurderingen starter med å fastslå at verden i 2008 var inne i “den verste finansielle og økonomiske krise siden 1930-tallet. Det globale finanssystemet trua med å kollapse.”
Til tross for det sendte IMF ikke ut noen advarsler i forkant av krisa utover å peke på de økende ubalansene mellom land med store eksportoverskudd (Kina) og land med store importoverskudd (USA).
I forhold til USA retta IMF ingen oppmerksomhet - verken mot den ekstreme boligbobla eller mot den slepphendte utlånspolitikken til banker og utlånere i det svarte lånemarkedet. Tvert imot hadde boligmarkedet vist at det “kan korrigere seg sjøl” (2007).
IMF la seg hele tida tett opp til hva sentralbanken i USA (Federal Reserve) mente om utviklingen. Mer enn det: I 2007 roses Federal Reserve fordi den tjener som “vokter mot styringsfristelser”. Finanslivet har fått fungere uten “inngrep fra overvåkere”.
Truslene fra bobligbobla fikk derimot alt midtveis i 2006 førstesider i næringslivsorgan som “Wall Street Journal” og “Economist”, og “så godt som alle nyhetsmagasiner og aviser i Amerika var opptatt av om boligbobla ville sprekke”.
Så seint som i april 2007 var hovedbudskapet til IMF likevel “fortsatt optimisme” og “sunne vilkår på finansmarkedet”. IMF la til grunn at “alvorlige tilbakeslag kunne unngås” og spådde at “veksten fortsatt ville være sterk” og at “den globale risikoen var gått ned etter september 2006”. I august 2007 vurderte IMF-ledelsen fortsatt utsiktene for verdensøkonomien som “svært gunstige”
USA ble rost for at finansreguleringene var svekka så kraftig. Andre “avanserte land” ble anbefalt å følge eksemplene til USA og Storbritannia. Det britiske banksystemet vurderes i 2006 som ett av de sterkeste i verden.
Midtsommers 2006 får Irland vite at “utsiktene for finanssystemet er positive”. Samme år roses Spania for sitt “dynamiske system for å håndtere tap på lån”.
Island får i 2006 beskjed om at “finanssystemet er relativt robust mot sjokk”. Til tross for at de islandske bankene hadde vokst til det tidobbelte på fire år, var IMFs konklusjon i 2007 at “Islands utsikter på mellomlang sikt er misunnelsesverdige (enviable)”, og at "banksektoren er i stand til å stå imot betydelige kreditt- og markedssjokk”
EU har etter hvert blitt verdens kriseområde nummer én. Så seint som i juli 2007 fastslår IMF at “utsiktene er de beste på mange år. Økonomien ligger an til et vedvarende oppsving, delvis på grunn av konjunkturene, men også på grunn av politikken som føres.”
Det var først i april 2008 at IMF pekte på at noen store finansinstitusjoner hadde problem med likviditeten, men sommeren 2008 fastslo IMF på nytt at krisa var under kontroll (contained): “De verste nyhetene er bak oss”.
Men hvorfor kunne de 1200 økonomene i IMF leve i så lykkelig uvitenhet om de problemene som bygde seg opp rundt omkring i verden?
Egenvurderingen til IMF legger ikke fingrene i mellom. Den fastslår at økonomene til IMF hadde samme bakgrunn og var lite åpne for avvikende synspunkter. De fleste av dem var overbevist om at alvorlige kriser ikke kunne utvikle seg i store, velutviklede (advanced) land som i USA og Vest-Europa. Finansielle og økonomiske kriser var noe som utviklingsland og land øst i Europa kunne plages av. Slikt kunne IMF ta seg av – land for land.
Systemkriser var IMF ikke opptatt av. Finanssystemet sto ikke bare for ”effektiv fordeling av ressurser”, men også for en nyttig ”fordeling av risiko”.
Egenvurderingen fastslår at IMF har vært prega av en ”silo-kultur” der de som jobba tett sammen ikke brynte synspunktene sine med ansatte i andre avdelinger i IMF – og heller ikke mot analyser utafor IMF. Gruppetenkning og øyboerholdninger (insularity) er andre uttrykk som brukes for å beskrive situasjonen innad i IMFs mastodont av en organisasjon.
Egenvurderingen går også inn på analytiske og metodiske svakheter. IMF-økonomene kritiseres for at de bruker modeller som ikke kunne belyse sammenhengen mellom finanslivet og samfunnsøkonomien for øvrig. ”Et intellektuelt fangenskap” er den oppsummeringen som egenvurderingen gir av situasjonen innad i IMF.
Det var heller ikke noen kultur for åpen debatt innad. Mange ledende stabsmedlemmer opplevde at sterke avvikende synspunkter kunne ”ruinere karrieren”. Staben så at det heller ikke var noen ulempe å slutte opp om de herskende synspunktene, ”sjøl om de viste seg å være feil”.
Sjølsensur var derfor utbredt. En kvidde seg for å bringe fram synspunkter som var i strid med standpunktene til mektige land som USA og store EU-land. Mange ga uttrykk for at det var sterke indre hindringer for å ”si sannheten til makta”. ”IMF eies jo av disse regjeringene”, som det ble sagt av ansatte.
(Trykt i Klassekampen lørdag1. september 2012)
Ikke hvitvask IMF!
De som vil fram til en mer solidarisk verden, bør ikke advare mot å svartmale IMF.
Sigbjørn Johnsen kritiserte i kronikken ”Ikke svartmal IMF” (17. august) dem som fortsatt stiller seg kritisk til hva IMF står for. Men en slik kritikk er det dessverre fortsatt all grunn til å framføre.
Mange har de siste åra prøvd å fortelle at IMF har lagt om politikken sin – at lån fra IMF f.eks. ikke kobles til samme krav om ”strukturtilpasninger” som på 1980-tallet. Det som derimot stadig dokumenteres, er at IMF har lagt om språket og innpakningen, ikke praksisen og innholdet av de krav som stilles for et IMF-lån.
Dette spriket mellom språk og praksis skildres blant annet i en rapport fra forskningsavdelingen til Euro-LO (”IMF involvement in labour market and social protection reforms in European countries”) utgitt i april 2012. I rapporten vises det til en ILO-konferanse i Oslo i 2010 der IMF gikk inn for økt etterspørsel, kortere arbeidstid, arbeidsløshetstrygd og lønnssubsidier som krisepolitikk.
Men alt dette er det motsatte av hva IMF setter som vilkår for lån til europeiske kriseland. Det er grundig dokumentert i en serie rapporter fra den samme forskningsavdelingen til Euro-LO. Offentlige utgifter må kuttes ved å redusere tallet på offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest. I tillegg skal statsbedrifter og annen offentlig eiendom, alt fra veier, havner og statslotterier, legges ut på salg.
Fra IMFs side er dette velprøvde betingelser for lån. De er fullt i samsvar med de såkalte ”strukturtilpasningene” som fattige land med betalingsproblemer er blitt pålagt fra 1980-tallet til i dag Det eneste nye er at de nå stilles til (relativt) rike land i Europa
Det er vanskelig å forstå hvilken verden Sigbjørn Johnsen lever i når han kan skrive at ”den ensidige troen på liberalisering og privatisering ikke lenger er framtredende”. For alle kriselanda i Europa, både for Hellas, Irland, Portugal og Spania, har krav om liberalisering og privatisering vært et vilkår for få lån. Island er til nå det eneste landet der regjeringen klarte å forhandle seg fram til ei IMF-pakke som ikke stilte krav om liberalisering og privatisering.
Sigbjørn Johnsen skriver videre at IMF nå legger ”betydelig vekt på fordelingsvirkninger og sosiale sikkerhetsnett”. Det er det få grekere, irlendere, portugisere eller spanjoler som har klart å merke når det f.eks stilles krav om at minstelønninger og pensjoner må kuttes.
Norge har bidratt til de lånepakkene som EU og IMF har gitt kriseland i Europa – på samme stramme vilkår: pengene skulle ikke betales ut før opplegget med innstramninger, liberaliseringer og privatiseringer var gjennomført i samsvar med tidsplanen – kvartal for kvartal. Det norske bidraget er derfor i strid med det som de tre regjeringspartiene fastslår i Soria Moria II: ”Norsk multilateral bistand skal ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet.”
Nå kunne det jo tenkes at IMF har lagt om betingelsene sine for lån til land i andre verdensdeler. Men et raskt google-søk på ordparet ”IMF conditionality” får knapt fram andre artikler og rapporter enn de som hevder at IMFs praksis er som før. De som måtte være i tvil om hvilke betingelser IMF fortsatt stiller, kan få oversendt ei liste over kilder ved å kontakte meg på ds@stortinget.no.
De mest systematiske undersøkelsene av praksisen til IMF står UNDP(FNs utviklingsorganisasjon) og ILO for. UNDP-undersøkelsen tok for seg de anbefalingene som IMF i 2010 ga 26 utviklingsland. (”IMF article IV reports: An analysis of policy recommendations”, februar 2012)
Det er sørgelig lesning – og klart i strid med hva Sigbjørn Johnsen hevder. UNDP-studien konkluderer med at anbefalingene til IMF fra 2010 gir alle land samme budskap: De må holde inflasjonen lav, redusere offentlige inntekter og utgifter, la den nasjonale valutaen flyte fritt uten at sentralbanken kan prøve å gripe inn mot uheldig kursutvikling, holde fast ved frie kapitalbevegelser med utlandet, fase ut subsidier, se arbeidsløshet som skapt av lønnsnivået i offentlig sektor.
Samme konklusjon har ILO-studien ”Macroeconomic policy advice and the Article IV consultations”, august 2012. Studien tar for seg 30 lavinntektsland og 20 utviklingsland med midlere inntekter, og konklusjonen er at materialet ”ikke ser ut til å støtte det syn at mye har endra seg”. Fortsatt skjæres alle land over én kam både når det gjelder budsjettunderskudd, statsgjeld og inflasjon. Studien fastslår at behandlingen av arbeidsløshet og fattigdom er overfladisk, grunn og ”rudimentær”. Når IMF ikke klarer å endre sine analyser, ser ILO-studien ingen annen løsning enn at det må hentes inn ekspertise utafra.
Kronikken til Sigbjørn Johnsen er ikke bare betenkelig som beskrivelse av IMF. Den er enda mer betenkelig i et strategisk perspektiv – for alle som syns at det er viktig å bidra til det presset som trengs for å endre IMF i en solidarisk retning.
Solidaritetsorganisasjoner og aktivister i både fattige og rike land har i flere tiår drevet et iherdig, men møysommelig, arbeid for å avdekke den sosiale brutaliteten som har vært IMFs varemerke. Nå er IMF endelig kommet såpass på defensiven at organisasjonen må slippe til flere syn i sine rapporter og programerklæringer. Men endringene er foreløpig symbolske og ingen definitive seire er vunnet.
Den som i denne situasjonen sender ut en ukritisk oppfordring om at IMF ikke må svartmales, undergraver det politiske presset som er like nødvendig som før hvis målet er å svekke IMFs muligheter til å påtvinge land i krise vilkår som særlig rammer de fattige og de svake.
(Trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2012)
Sigbjørn Johnsen kritiserte i kronikken ”Ikke svartmal IMF” (17. august) dem som fortsatt stiller seg kritisk til hva IMF står for. Men en slik kritikk er det dessverre fortsatt all grunn til å framføre.
Mange har de siste åra prøvd å fortelle at IMF har lagt om politikken sin – at lån fra IMF f.eks. ikke kobles til samme krav om ”strukturtilpasninger” som på 1980-tallet. Det som derimot stadig dokumenteres, er at IMF har lagt om språket og innpakningen, ikke praksisen og innholdet av de krav som stilles for et IMF-lån.
Dette spriket mellom språk og praksis skildres blant annet i en rapport fra forskningsavdelingen til Euro-LO (”IMF involvement in labour market and social protection reforms in European countries”) utgitt i april 2012. I rapporten vises det til en ILO-konferanse i Oslo i 2010 der IMF gikk inn for økt etterspørsel, kortere arbeidstid, arbeidsløshetstrygd og lønnssubsidier som krisepolitikk.
Men alt dette er det motsatte av hva IMF setter som vilkår for lån til europeiske kriseland. Det er grundig dokumentert i en serie rapporter fra den samme forskningsavdelingen til Euro-LO. Offentlige utgifter må kuttes ved å redusere tallet på offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i pensjoner og andre sosiale overføringer. Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest. I tillegg skal statsbedrifter og annen offentlig eiendom, alt fra veier, havner og statslotterier, legges ut på salg.
Fra IMFs side er dette velprøvde betingelser for lån. De er fullt i samsvar med de såkalte ”strukturtilpasningene” som fattige land med betalingsproblemer er blitt pålagt fra 1980-tallet til i dag Det eneste nye er at de nå stilles til (relativt) rike land i Europa
Det er vanskelig å forstå hvilken verden Sigbjørn Johnsen lever i når han kan skrive at ”den ensidige troen på liberalisering og privatisering ikke lenger er framtredende”. For alle kriselanda i Europa, både for Hellas, Irland, Portugal og Spania, har krav om liberalisering og privatisering vært et vilkår for få lån. Island er til nå det eneste landet der regjeringen klarte å forhandle seg fram til ei IMF-pakke som ikke stilte krav om liberalisering og privatisering.
Sigbjørn Johnsen skriver videre at IMF nå legger ”betydelig vekt på fordelingsvirkninger og sosiale sikkerhetsnett”. Det er det få grekere, irlendere, portugisere eller spanjoler som har klart å merke når det f.eks stilles krav om at minstelønninger og pensjoner må kuttes.
Norge har bidratt til de lånepakkene som EU og IMF har gitt kriseland i Europa – på samme stramme vilkår: pengene skulle ikke betales ut før opplegget med innstramninger, liberaliseringer og privatiseringer var gjennomført i samsvar med tidsplanen – kvartal for kvartal. Det norske bidraget er derfor i strid med det som de tre regjeringspartiene fastslår i Soria Moria II: ”Norsk multilateral bistand skal ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet.”
Nå kunne det jo tenkes at IMF har lagt om betingelsene sine for lån til land i andre verdensdeler. Men et raskt google-søk på ordparet ”IMF conditionality” får knapt fram andre artikler og rapporter enn de som hevder at IMFs praksis er som før. De som måtte være i tvil om hvilke betingelser IMF fortsatt stiller, kan få oversendt ei liste over kilder ved å kontakte meg på ds@stortinget.no.
De mest systematiske undersøkelsene av praksisen til IMF står UNDP(FNs utviklingsorganisasjon) og ILO for. UNDP-undersøkelsen tok for seg de anbefalingene som IMF i 2010 ga 26 utviklingsland. (”IMF article IV reports: An analysis of policy recommendations”, februar 2012)
Det er sørgelig lesning – og klart i strid med hva Sigbjørn Johnsen hevder. UNDP-studien konkluderer med at anbefalingene til IMF fra 2010 gir alle land samme budskap: De må holde inflasjonen lav, redusere offentlige inntekter og utgifter, la den nasjonale valutaen flyte fritt uten at sentralbanken kan prøve å gripe inn mot uheldig kursutvikling, holde fast ved frie kapitalbevegelser med utlandet, fase ut subsidier, se arbeidsløshet som skapt av lønnsnivået i offentlig sektor.
Samme konklusjon har ILO-studien ”Macroeconomic policy advice and the Article IV consultations”, august 2012. Studien tar for seg 30 lavinntektsland og 20 utviklingsland med midlere inntekter, og konklusjonen er at materialet ”ikke ser ut til å støtte det syn at mye har endra seg”. Fortsatt skjæres alle land over én kam både når det gjelder budsjettunderskudd, statsgjeld og inflasjon. Studien fastslår at behandlingen av arbeidsløshet og fattigdom er overfladisk, grunn og ”rudimentær”. Når IMF ikke klarer å endre sine analyser, ser ILO-studien ingen annen løsning enn at det må hentes inn ekspertise utafra.
Kronikken til Sigbjørn Johnsen er ikke bare betenkelig som beskrivelse av IMF. Den er enda mer betenkelig i et strategisk perspektiv – for alle som syns at det er viktig å bidra til det presset som trengs for å endre IMF i en solidarisk retning.
Solidaritetsorganisasjoner og aktivister i både fattige og rike land har i flere tiår drevet et iherdig, men møysommelig, arbeid for å avdekke den sosiale brutaliteten som har vært IMFs varemerke. Nå er IMF endelig kommet såpass på defensiven at organisasjonen må slippe til flere syn i sine rapporter og programerklæringer. Men endringene er foreløpig symbolske og ingen definitive seire er vunnet.
Den som i denne situasjonen sender ut en ukritisk oppfordring om at IMF ikke må svartmales, undergraver det politiske presset som er like nødvendig som før hvis målet er å svekke IMFs muligheter til å påtvinge land i krise vilkår som særlig rammer de fattige og de svake.
(Trykt i Klassekampen lørdag 25. september 2012)
Annerledeslandet Island
Som eneste kriseland har Island styring over egen økonomi, men velgerne er misfornøyde
Krisa er like uviss – og minst like skremmende for kriselanda langs EU-periferien. Italia, Spania, Portugal, Hellas, Kypros - det er ikke lenger bare navn som fristende blikkfang i annonsene for sydenferier. Det er samfunn der store deler av befolkningen har det verre enn på årtier.
Noen medieoppslag vil ha det til at Irland er i ferd med å kravle seg ut av den verste krisa. Men det avhenger av hvilke tall en ser på. Aksjekurser og utenriksregnskap forteller mindre om hvordan folk har det enn tall for arbeidsløshet, sysselsetting og utvandring. Arbeidsløsheten nådde i juni nesten opp i 15 prosent - til tross for at stadig flere drar ut av landet for å få seg jobb, mange til Canada og Australia..
Andre vil ha det til at de baltiske statene, og spesielt Latvia, virkelig er de gode eksemplene på krisepolitikk som monner. Men ingen steder har kuttpolitikken vært mer brutal enn der. Ingen steder har levestandarden for folk flest gått så kraftig ned. Ingen steder har arbeidsutvandringen vært så dramatisk.
I juni betalte Island tilbake store deler av kriselåna fra IMF og de nordiske land flere år før fristen. Sentralbanken og statskassa hadde god likviditet etter at islandske statsobligasjoner ble godt mottatt på utenlandske markeder da de ble lagt ut for salg for første gang etter krisa. Det kan regjeringene i Hellas, Portugal og Spania bare drømme om i dag.
Den islandske økonomen Gylfi Zoëga fastslår i Iceland Review (29.6) at ”Island er ute av krisa”. I 2011 vokste økonomien med tre prosent, og i år kan den øke med over fire prosent.
Det skyldes ”økte investeringer, økt privat forbruk og økt eksport”. Fiskeeksporten har vokst kraftig, og turistene strømmer til landet fordi den islandske krona bare er snaut halvparten av hva den var før krisa. Den gang var Island dyreste europeiske land å reise til. Nå er sju land dyrere enn Island. Ti land er dyrere når en sammenlikner matpriser.
Dette er, ifølge Zoëga, noe folk flest ikke merker noe til i det daglige strevet. Levestandarden er ikke så høy som i 2007, ”men da levde vi delvis på lånte penger, Nå må vi leve av hva vi produserer, samtidig som vi betaler ned på utenlandsgjelda.” Gjelda både for bedrifter og husholdninger går ned.
Den sosialdemokratiske statsministeren, Johanna Sigurdardottir, har nylig sagt (20. juni til IceNews) at ”Europa burde kopiere oss”. Som Islands mest glødende EU-tilhenger glemte hun å nevne at Island har sluppet å konkurrere på basis av samme valuta som eurostatene, og at regjeringen har innført streng valutakontroll med alle pengebevegelser over grensene. Ingen EU-regjering har prøvd seg på å utfordre EU-prinsippet om den frie kapitalflyten.
Den viktigste forskjellen er likevel at den islandske regjeringen lot bankene gå konkurs. Den hadde knapt noe valg.
Finanskrisa høsten 2008 slo langt kraftigere ut på Island enn i alle EU-land, kanskje utenom Estland og Irland. Det skyldtes ikke dårlig styring med den offentlige økonomien. I 2007 var den islandske staten gjeldfri. Krisa på Island hadde sin bakgrunn i den generelle liberaliseringspolitikken under regjeringene til David Oddson fra tidlig på¨1990-tallet - og aller mest privatiseringen av de tre store statsbankene i 2001.
De nye eierne brukte disse bankene som utgangspunkt for lånefinansierte oppkjøp av banker, bedrifter og eiendommer i land etter land. Da bobla sprakk høsten 2008, sto spekulantene med ei samla gjeld på ti ganger det islandske nasjonalproduktet. En så dramatisk gjeldssituasjon var ingen andre europeiske land i nærheten av.
Den islandske regjeringen hadde ingen mulighet til å ”redde” disse bankene ved å pøse penger inn i dem – som alle andre regjeringer gjorde i 2008 og 2009. Bankene ble slått konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene, verken innskyterne eller skattebetalerne. I stedet oppretta regjeringen nye banker, foreløpig for reint innenlandsk bankvirksomhet. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.
Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Landet har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien har vokst trutt og jamt siden midtveis i 2010. Arbeidsløsheten er i underkant av seks prosent, mens gjennomsnittet i EU er 11 prosent. De verste kriselanda har en arbeidsløshet rundt 20 prosent.
Seks prosent er likevel mye i et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Men tvers i gjennom krisa har andelen i jobb vært klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre. Andelen er så mye som åtte prosentpoeng høyere enn i Norge som ligger nesthøyest i Europa.
Den rødgrønne regjeringen valgte likevel ingen populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert. Mange med innskuddsbaserte private pensjonsordninger har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.
Mange islendinger bor i dag i boliger som bankene eier, men boliggjelda si har de fortsatt, særlig de som tok opp valutalån i utlandet. All valutagjeld ble dobla da krona sank til det halve i verdi.
Alt dette gis den sittende regjeringen skylda for. Velgerne vil ha tilbake de to partiene som la grunnlaget for spekulasjonene til ”finansvikingene” med det økonomiske frislippet etter 2001, det liberalistiske Uavhengighetspartiet og Fremskrittspartiet (som på Island tradisjonelt var partiet for landsbygda).
Den siste meningsmålingen viser at regjeringspartiene bare har støtte fra 31 prosent av velgerne, 19 prosent for sosialdemokratene og 12 prosent for de Venstre-Grønne. 35 prosent ville ha stemt på Uavhengighetspartiet og 13 prosent på Fremskrittspartiet.
(Trykt i Klassekampen lørdag )14. juli 2012
Krisa er like uviss – og minst like skremmende for kriselanda langs EU-periferien. Italia, Spania, Portugal, Hellas, Kypros - det er ikke lenger bare navn som fristende blikkfang i annonsene for sydenferier. Det er samfunn der store deler av befolkningen har det verre enn på årtier.
Noen medieoppslag vil ha det til at Irland er i ferd med å kravle seg ut av den verste krisa. Men det avhenger av hvilke tall en ser på. Aksjekurser og utenriksregnskap forteller mindre om hvordan folk har det enn tall for arbeidsløshet, sysselsetting og utvandring. Arbeidsløsheten nådde i juni nesten opp i 15 prosent - til tross for at stadig flere drar ut av landet for å få seg jobb, mange til Canada og Australia..
Andre vil ha det til at de baltiske statene, og spesielt Latvia, virkelig er de gode eksemplene på krisepolitikk som monner. Men ingen steder har kuttpolitikken vært mer brutal enn der. Ingen steder har levestandarden for folk flest gått så kraftig ned. Ingen steder har arbeidsutvandringen vært så dramatisk.
I juni betalte Island tilbake store deler av kriselåna fra IMF og de nordiske land flere år før fristen. Sentralbanken og statskassa hadde god likviditet etter at islandske statsobligasjoner ble godt mottatt på utenlandske markeder da de ble lagt ut for salg for første gang etter krisa. Det kan regjeringene i Hellas, Portugal og Spania bare drømme om i dag.
Den islandske økonomen Gylfi Zoëga fastslår i Iceland Review (29.6) at ”Island er ute av krisa”. I 2011 vokste økonomien med tre prosent, og i år kan den øke med over fire prosent.
Det skyldes ”økte investeringer, økt privat forbruk og økt eksport”. Fiskeeksporten har vokst kraftig, og turistene strømmer til landet fordi den islandske krona bare er snaut halvparten av hva den var før krisa. Den gang var Island dyreste europeiske land å reise til. Nå er sju land dyrere enn Island. Ti land er dyrere når en sammenlikner matpriser.
Dette er, ifølge Zoëga, noe folk flest ikke merker noe til i det daglige strevet. Levestandarden er ikke så høy som i 2007, ”men da levde vi delvis på lånte penger, Nå må vi leve av hva vi produserer, samtidig som vi betaler ned på utenlandsgjelda.” Gjelda både for bedrifter og husholdninger går ned.
Den sosialdemokratiske statsministeren, Johanna Sigurdardottir, har nylig sagt (20. juni til IceNews) at ”Europa burde kopiere oss”. Som Islands mest glødende EU-tilhenger glemte hun å nevne at Island har sluppet å konkurrere på basis av samme valuta som eurostatene, og at regjeringen har innført streng valutakontroll med alle pengebevegelser over grensene. Ingen EU-regjering har prøvd seg på å utfordre EU-prinsippet om den frie kapitalflyten.
Den viktigste forskjellen er likevel at den islandske regjeringen lot bankene gå konkurs. Den hadde knapt noe valg.
Finanskrisa høsten 2008 slo langt kraftigere ut på Island enn i alle EU-land, kanskje utenom Estland og Irland. Det skyldtes ikke dårlig styring med den offentlige økonomien. I 2007 var den islandske staten gjeldfri. Krisa på Island hadde sin bakgrunn i den generelle liberaliseringspolitikken under regjeringene til David Oddson fra tidlig på¨1990-tallet - og aller mest privatiseringen av de tre store statsbankene i 2001.
De nye eierne brukte disse bankene som utgangspunkt for lånefinansierte oppkjøp av banker, bedrifter og eiendommer i land etter land. Da bobla sprakk høsten 2008, sto spekulantene med ei samla gjeld på ti ganger det islandske nasjonalproduktet. En så dramatisk gjeldssituasjon var ingen andre europeiske land i nærheten av.
Den islandske regjeringen hadde ingen mulighet til å ”redde” disse bankene ved å pøse penger inn i dem – som alle andre regjeringer gjorde i 2008 og 2009. Bankene ble slått konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene, verken innskyterne eller skattebetalerne. I stedet oppretta regjeringen nye banker, foreløpig for reint innenlandsk bankvirksomhet. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.
Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Landet har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien har vokst trutt og jamt siden midtveis i 2010. Arbeidsløsheten er i underkant av seks prosent, mens gjennomsnittet i EU er 11 prosent. De verste kriselanda har en arbeidsløshet rundt 20 prosent.
Seks prosent er likevel mye i et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Men tvers i gjennom krisa har andelen i jobb vært klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre. Andelen er så mye som åtte prosentpoeng høyere enn i Norge som ligger nesthøyest i Europa.
Den rødgrønne regjeringen valgte likevel ingen populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert. Mange med innskuddsbaserte private pensjonsordninger har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.
Mange islendinger bor i dag i boliger som bankene eier, men boliggjelda si har de fortsatt, særlig de som tok opp valutalån i utlandet. All valutagjeld ble dobla da krona sank til det halve i verdi.
Alt dette gis den sittende regjeringen skylda for. Velgerne vil ha tilbake de to partiene som la grunnlaget for spekulasjonene til ”finansvikingene” med det økonomiske frislippet etter 2001, det liberalistiske Uavhengighetspartiet og Fremskrittspartiet (som på Island tradisjonelt var partiet for landsbygda).
Den siste meningsmålingen viser at regjeringspartiene bare har støtte fra 31 prosent av velgerne, 19 prosent for sosialdemokratene og 12 prosent for de Venstre-Grønne. 35 prosent ville ha stemt på Uavhengighetspartiet og 13 prosent på Fremskrittspartiet.
(Trykt i Klassekampen lørdag )14. juli 2012
Islands løseste kanon
Ólafur Ragnar ble gjenvalgt som president på EU-motstand og politikeravsky
Island har valgt Ólafur Ragnar Grimsson som president, for femte gang. Han fikk 53 prosent av stemmene, mens sterkeste utfordrer, Thora Arnórsdóttir, fikk 33 prosent.
Ólafur Ragnar, alle er på fornavn på Island (også i telefonkatalogen), førte en valgkamp som tok sikte på å sprenge rammene for presidentvervet. Konkurrenten Thora la derimot opp til å videreføre rollen til Vigdís Finnbogadóttir, president fra 1980 til 1996, som sto fram som et samlingsmerke for nasjonal identitet og islandsk kultur.
Etter at bankkrisa høsten 2008 knuste all økonomi på Island, både den offentlige og den private, har Ólafur Ragnar hatt mye å gjøre bot for.
Han hilste med begeistring de såkalte ”finansvikingene” velkommen da de satte i gang med sine vanvittige spekulasjoner etter århundreskiftet, og han gikk inn i de tette nettverk av politikere og spekulanter som førte til at samfunnet høsten 2008 var påført ei gjeld som var 11 ganger så stor som det islandske nasjonalproduktet.
En tale han holdt for britiske næringslivsledere i Walbrook Club i London i mai 2005, er godt kjent og spredt også langt utafor Island. (Hvis du går inn på google og taster ”Grimsson Walbrook”, finner du hele talen.)
Ólafur Ragnar var i storform og strødde om seg med eksempler på den islandske finansekspansjonen ute i verden. Han trakk fram:
- Baugur, ”med kjøpesentre ikke bare i London, men også i Danmark og Sverige”.
- Avion Group, ”det største spesialiserte flyselskap av sitt slag i verden”.
- Actavis, ”det raskest voksende farmasiselskapet i verden med produksjon i India, Bulgaria, Malta og Serbia”.
- Össur, ”den største proteseprodusenten i verden”.
- Kaupthing, blant de største bankene i Norden ”med virksomhet i Europa og Amerika”.
- Bakkavör, ”den største fast-food-produsenten i Storbritannia”.
Hvordan var slikt mulig for et miniland med 300.000 innbyggere? Svaret var: Helt fra vikingtida har islendinger vært prega av utferdstrang og pågangsmot.
”Denne vikingånden har gjort det mulig for oss å vinne der hvor andre enten mislyktes eller ikke vågde å begi seg inn. Våre entreprenører har derfor kunnet handle raskere og mer effektivt, å være mer originale og mer fleksible, mer å stole på, men også dristigere enn mange andre. Det som lykkes på Island, kan lykkes overalt ellers.”
Sluttbudskapet var: ”You ain’t seen nothing yet!”
Ólafur Ragnar førte en valgkamp basert på at han ville gjøre seg til overdommer over islandsk politikk. Han vil ikke underskrive vedtak i Alltinget som ”ikke er bra for det islandske samfunnet”. I henhold til konstitusjonen går i så fall Alltingsvedtaket til folkeavstemning.
Denne retten har ingen president brukt før Ólafur Ragnar tok den i bruk i 2004 mot en medielov som Alltinget hadde vedtatt. Den gang ble det ikke noen folkeavstemning fordi regjeringen trakk loven tilbake.
Men folkeavstemning ble det i 2010 om den såkalte Icesave-avtalen. Avtalen påla Island å dekke tapene til britiske og nederlandske innskytere i nettbanken Icesave da den gikk konkurs i dragsuget av den islandske bankkrisa høsten 2008.
Ólafur Ragnar underskrev ikke, og ved folkeavstemningen i mars 2010 stemte 98 prosent for å avvise Icesave-avtalen, en avtale som innebar at hver innbygger på Island skulle betale 100.000 kroner (norske) til innskytere fra Storbritannia og Nederland som hadde bitt på det agnet at Icesave ga høyere renter enn andre banker.
En ny avtale, med gunstigere vilkår, ble forhandla fram året etter. Men Ólafur Ragnar nekta fortsatt å underskrive, og ved folkeavstemningen i april 2011 ble avtalen avvist med 60 mot 40 prosent til tross for at truslene hagla fra flere EU-regjeringer og fra IMF.
Regjeringen tok resultatet til etterretning, og dermed var presidenten blitt den store redningsmannen for islendinger flest.
I teorien er det EFTA-domstolen som skal avgjøre Icesave-uenigheten..Men i praksis er så godt som hele Icesave-gjelda dekka av tilgodehavender i boet. Det har den islandske regjeringen hele tida hevda, hvis en var tålmodige nok til ikke å selge unna mens prisene var elendige.
Ólafur Ragnar har alltid vært en omstridt politiker. Det var han også i sitt eget parti, Folkealliansen, Islands SV-parti som i flere tiår konkurrerte med sosialdemokratene om å være største parti på venstresida i et land dominert av det store høyrepartiet, Uavhengighetspartiet.
Ólafur Ragnar ble valgt inn i Alltinget i 1978, var finansminister i tre år og leder av Folkealliansen fra 1987 til 1995. Han gikk etter hvert inn for å slå Folkealliansen sammen med sosialdemokratene. Det nye partiet fikk navnet Samfylkingin og regnes i dag som det sosialdemokratiske partiet på Island.
Mindretallet i Folkealliansen stifta så partiet Venstre-Grønne som ble miljøpartiet på Island, og som fra april 2009 er i regjering med Samfylkingin.
Ólafur Ragnar framstår i dag som steil EU-motstander og markerte i valgkampen at hvis Alltinget godkjente en avtale om medlemskap i EU, ville han sørge for at den ble lagt ut til folkeavstemning.
Under EØS-debatten i 1991-92 var ikke Ólafur Ragnar like klar. Han fremma personlig, uten støtte i partiet sitt, et lovforslag i Alltinget om å godta EØS-regelverket slik det da var, men uten at Island bandt seg til å godta framtidige endringer som EU måtte ønske.
I 2012 var tydelig EU-motstand det som skulle til for å bli gjenvalgt – med ekstra støtte i den sterke motviljen mot politikere og partier som preger så mange velgere på Island.
Men uforutsigbar er den gjenvalgte presidenten. Da bankkrisa raste på sitt verste høsten 2008, hadde Ólafur Ragnar en utblåsing under en lunsj med de utenlandske diplomatene i Reykjavik. Et referat fra den norske ambassaden havna i Klassekampen (12.11.08) der det framgår at presidenten ville tilby basen på Keflavik til russerne fordi alle gamle venner vendte Island ryggen. Alle unntatt Færøyene og Norge, skal han ha sagt.
(Trykt i Klassekampen lørdag 7. juli 2012)
Island har valgt Ólafur Ragnar Grimsson som president, for femte gang. Han fikk 53 prosent av stemmene, mens sterkeste utfordrer, Thora Arnórsdóttir, fikk 33 prosent.
Ólafur Ragnar, alle er på fornavn på Island (også i telefonkatalogen), førte en valgkamp som tok sikte på å sprenge rammene for presidentvervet. Konkurrenten Thora la derimot opp til å videreføre rollen til Vigdís Finnbogadóttir, president fra 1980 til 1996, som sto fram som et samlingsmerke for nasjonal identitet og islandsk kultur.
Etter at bankkrisa høsten 2008 knuste all økonomi på Island, både den offentlige og den private, har Ólafur Ragnar hatt mye å gjøre bot for.
Han hilste med begeistring de såkalte ”finansvikingene” velkommen da de satte i gang med sine vanvittige spekulasjoner etter århundreskiftet, og han gikk inn i de tette nettverk av politikere og spekulanter som førte til at samfunnet høsten 2008 var påført ei gjeld som var 11 ganger så stor som det islandske nasjonalproduktet.
En tale han holdt for britiske næringslivsledere i Walbrook Club i London i mai 2005, er godt kjent og spredt også langt utafor Island. (Hvis du går inn på google og taster ”Grimsson Walbrook”, finner du hele talen.)
Ólafur Ragnar var i storform og strødde om seg med eksempler på den islandske finansekspansjonen ute i verden. Han trakk fram:
- Baugur, ”med kjøpesentre ikke bare i London, men også i Danmark og Sverige”.
- Avion Group, ”det største spesialiserte flyselskap av sitt slag i verden”.
- Actavis, ”det raskest voksende farmasiselskapet i verden med produksjon i India, Bulgaria, Malta og Serbia”.
- Össur, ”den største proteseprodusenten i verden”.
- Kaupthing, blant de største bankene i Norden ”med virksomhet i Europa og Amerika”.
- Bakkavör, ”den største fast-food-produsenten i Storbritannia”.
Hvordan var slikt mulig for et miniland med 300.000 innbyggere? Svaret var: Helt fra vikingtida har islendinger vært prega av utferdstrang og pågangsmot.
”Denne vikingånden har gjort det mulig for oss å vinne der hvor andre enten mislyktes eller ikke vågde å begi seg inn. Våre entreprenører har derfor kunnet handle raskere og mer effektivt, å være mer originale og mer fleksible, mer å stole på, men også dristigere enn mange andre. Det som lykkes på Island, kan lykkes overalt ellers.”
Sluttbudskapet var: ”You ain’t seen nothing yet!”
Ólafur Ragnar førte en valgkamp basert på at han ville gjøre seg til overdommer over islandsk politikk. Han vil ikke underskrive vedtak i Alltinget som ”ikke er bra for det islandske samfunnet”. I henhold til konstitusjonen går i så fall Alltingsvedtaket til folkeavstemning.
Denne retten har ingen president brukt før Ólafur Ragnar tok den i bruk i 2004 mot en medielov som Alltinget hadde vedtatt. Den gang ble det ikke noen folkeavstemning fordi regjeringen trakk loven tilbake.
Men folkeavstemning ble det i 2010 om den såkalte Icesave-avtalen. Avtalen påla Island å dekke tapene til britiske og nederlandske innskytere i nettbanken Icesave da den gikk konkurs i dragsuget av den islandske bankkrisa høsten 2008.
Ólafur Ragnar underskrev ikke, og ved folkeavstemningen i mars 2010 stemte 98 prosent for å avvise Icesave-avtalen, en avtale som innebar at hver innbygger på Island skulle betale 100.000 kroner (norske) til innskytere fra Storbritannia og Nederland som hadde bitt på det agnet at Icesave ga høyere renter enn andre banker.
En ny avtale, med gunstigere vilkår, ble forhandla fram året etter. Men Ólafur Ragnar nekta fortsatt å underskrive, og ved folkeavstemningen i april 2011 ble avtalen avvist med 60 mot 40 prosent til tross for at truslene hagla fra flere EU-regjeringer og fra IMF.
Regjeringen tok resultatet til etterretning, og dermed var presidenten blitt den store redningsmannen for islendinger flest.
I teorien er det EFTA-domstolen som skal avgjøre Icesave-uenigheten..Men i praksis er så godt som hele Icesave-gjelda dekka av tilgodehavender i boet. Det har den islandske regjeringen hele tida hevda, hvis en var tålmodige nok til ikke å selge unna mens prisene var elendige.
Ólafur Ragnar har alltid vært en omstridt politiker. Det var han også i sitt eget parti, Folkealliansen, Islands SV-parti som i flere tiår konkurrerte med sosialdemokratene om å være største parti på venstresida i et land dominert av det store høyrepartiet, Uavhengighetspartiet.
Ólafur Ragnar ble valgt inn i Alltinget i 1978, var finansminister i tre år og leder av Folkealliansen fra 1987 til 1995. Han gikk etter hvert inn for å slå Folkealliansen sammen med sosialdemokratene. Det nye partiet fikk navnet Samfylkingin og regnes i dag som det sosialdemokratiske partiet på Island.
Mindretallet i Folkealliansen stifta så partiet Venstre-Grønne som ble miljøpartiet på Island, og som fra april 2009 er i regjering med Samfylkingin.
Ólafur Ragnar framstår i dag som steil EU-motstander og markerte i valgkampen at hvis Alltinget godkjente en avtale om medlemskap i EU, ville han sørge for at den ble lagt ut til folkeavstemning.
Under EØS-debatten i 1991-92 var ikke Ólafur Ragnar like klar. Han fremma personlig, uten støtte i partiet sitt, et lovforslag i Alltinget om å godta EØS-regelverket slik det da var, men uten at Island bandt seg til å godta framtidige endringer som EU måtte ønske.
I 2012 var tydelig EU-motstand det som skulle til for å bli gjenvalgt – med ekstra støtte i den sterke motviljen mot politikere og partier som preger så mange velgere på Island.
Men uforutsigbar er den gjenvalgte presidenten. Da bankkrisa raste på sitt verste høsten 2008, hadde Ólafur Ragnar en utblåsing under en lunsj med de utenlandske diplomatene i Reykjavik. Et referat fra den norske ambassaden havna i Klassekampen (12.11.08) der det framgår at presidenten ville tilby basen på Keflavik til russerne fordi alle gamle venner vendte Island ryggen. Alle unntatt Færøyene og Norge, skal han ha sagt.
(Trykt i Klassekampen lørdag 7. juli 2012)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
