- Er det enkleste pistol?

I Mali hjelper ikke de edleste hensikter. Det er konsekvensene som teller.


Da Norge stilte opp med sine seks kampfly over Libya, var det mye vi ikke visste om bakgrunnen for krigen, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit, hva vi vil - og hva vi ikke vil være med på. Det var vi ikke i Libya. Det er vi enda mindre i Mali.

Hver krig for å rense et landområde for terrorister, har mislykkes. ”Krigen mot terror” starta for alvor da Bush-regjeringen høsten 2001 gikk til krig i Afghanistan. Etter elleve år står Taliban og andre motstandsgrupper sterkere enn noen gang. For afghanere flest kan ”freden” etter at de utenlandske styrkene er trukket ut, bli et mareritt.

Taliban har i lang tid funnet et frirom i grenseområdene i Pakistan og har åpenbart såpass støtte i den pakistanske sikkerhetstjenesten at det truer den politiske stabiliteten i Pakistan. Uten noen som helst folkerettslig forankring har USA ført krigen mot Taliban over på pakistansk territorium og kan bidra til at landet ender som en ”failed state” uten effektiv politisk styring. Det kan ha enorme konsekvenser langt utover Sør-Asia..

Dronene til Obama kan ta livet av en og annen terrorist, men hamrer samtidig inn budskapet om at teknologisk overmakt gir deg rett til å bruke makta. Det gjør det ikke lettere å stoppe rekruttering til terroristmiljøene.

Det har ikke gått bedre i Irak. Den amerikanske invasjonen etterlater seg et land sønderrevet av etniske og religiøse konflikter og stappfullt av terrorgrupper med forbindelser til andre land.

Den vestlige militæraksjonen mot Libya bidro til å styrte Gaddafi-regimet, men har etterlatt seg et lovløst anarki som ikke peker fram mot ei tryggere framtid for befolkningen. Mye tyder også på at tuaregopprøret i Nord-Mali som ekstreme islamistgrupper har slutta seg til, er en direkte ettervirkning av regimeendringen i Libya.

Det er ingen dristig gjetning at ”kriger mot terror” kan bli et varig trekk i det 21. århundre. Det erkjenner den britiske statsministeren David Cameron når han begrunner støtten til den franske militæraksjonen i Mali med at intervensjonen kan vare ”i mange år, kanskje tiår”. (Guardian 20. januar)

Det hjelper heller ikke stort å føre ”kriger for å verne sivile”. Afghanistan og Irak er eksempler på sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme. Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.

Denne kloden er så stappfull av voldsbruk, så forvridd av konflikter og har så mye tilgjengelig teknologi for massedrap, at bruk av vold fort fremmer en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet.


Hvis internasjonalt organiserte terrornettverk ikke kan bekjempes med bomber og raketter, hva er alternativet?

Bakgrunnen for mange av terrorhandlingene er at det er alt for mange som dyrker et verdensbilde med en grunnleggende konflikt mellom “vesten” (vestlige verdier og ulike former for vestlig overmakt) og “islamske samfunn og samfunnsverdier”. Det avgjørende er ikke hvor riktig dette er i ulike sammenhenger, men om dette er forestillinger som styrer handlinger.

Faren er at terrortruslene kan få et omfang – og etter hvert en dramatikk – som befester tilsvarende fiendebilder på vår side. Det kan få vestlige land til å velge konflikt, forskansning og gjengjeldelse som eneste løsning.

En slik utvikling forsterkes av at EU-delen av Europa lenge har stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Ulikhetene i levekår er så enorme at presset mot det rike Europa bare øker. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult eller oversvømmelser kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

Hvis vi vil forebygge terrorisme, kan det være langt viktigere å minske den dramatiske forskjellen i levekår mellom Europa på den ene sida og Midt-Østen/Nord-Afrika på den andre enn å føre “kriger mot terror”.

En Marshallplan (uten politiske vilkår) for oljefattige islamske land kan i lengden bli den billigste løsningen også for europeiske land.. Det er ganske sikkert et langsiktig prosjekt, og for tida ekstra problematisk for et kriseramma Europa.
Oljeinntektene våre gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre kan ta – og så får vi håpe at det etter hvert oppstår en “koalisjon av villige stater” som slutter opp om et slikt prosjekt.

Fra et europeisk synspunkt er raushet overfor nærområdene øst og sør for Middelhavet det eneste rasjonelle. Bare slik kan vi gradvis minske motsetningene mellom oss og islamsk-dominerte samfunn. Og bare slik kan vi hindre at det utvikles en “Festning Europa” med høyteknologisk garantert ugjennomtrengelige grenser for å verge oss mot innvandringspresset.

Hvis vi skal leve opp til de dramatiske veivalg som vil bestemme framtida vår, kan vi ta enda et skritt:

Noen dusin terrorister mista livet ved terroraksjonen i Algerie. Det blir ikke færre terrorister i Nord-Afrika av den grunn. Overalt er erfaringene de samme: hver terrorist drept ser ut til å øke rekrutteringen av terrorister.
Vestlige storkonsern er opplagte mål for terrorhandlinger. Symbolikken er åpenbar. De tapper lokale ressurser for å føre profitten ut av landet. Det kan provosere – og til og med vinne forståelse for terrorvirksomhet mot vestlige mål.

Regjeringen bør derfor pålegge statsbedrifter som Statoil og Telenor å pløye alt overskudd fra virksomhet i fattige land tilbake til samfunnet der virksomheten foregår.

Det forutsetter at Statoil og Telenor på nytt blir heleide statsbedrifter. Det er bare i slike selskap at regjeringen kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes. Hvis vi har en regjering som vil styre.

(Trykt i Klassekampen lørdag 19. januar 2013)

Slik ICSID befaler

Domstolen der bare pengefolk kan vinne, mens regjeringer bare kan unngå å tape.

Voldgiftsdomstolen ICSID flytter stadig millioner og milliarder av dollar til nye eiere. Pengene flyttes bare én vei, fra regjeringer til utenlandske investorer, aldri den andre veien.

Her er noen ferske eksempler: Equador måtte nylig betale 1,8 milliarder dollar til Occidental Petroleum. Det britiske gruveselskapet Churchill krever Indonesia for 2 milliarder dollar. Phillip Morris har reist store krav mot Uruguay og en del andre u-land fordi helseadvarselen på sigarettpakkene er blitt for stor. Vattenfall krevde 1,4 milliarder euro av Tyskland fordi en der tok mer hensyn til miljøet enn før.
Slik er det blitt på grunn av et globalt rettssystem som gir alle rettigheter til dem som har kapital å investere – på bekostning av alle andre hensyn. Det skjer ved såkalte investor-stat-tvisteløsninger. De sikrer at en utenlandsk investor kan saksøke stater dersom det fattes vedtak som fører til tapt fortjeneste for investoren.
Slike investor-stat-tvisteopplegg fins i to sammenhenger:
- I investeringsavtaler mellom to land – de såkalte tosidige investeringsavtalene,
- og i investeringsreglene i breiere handelsavtaler, som f.eks. NAFTA-avtalen mellom USA, Canada og Mexico.
Slike investor-stat-tvisteregler gir rettigheter til dem som vil investere, og fjerner rettigheter fra regjeringer og samfunnet for øvrig. Firma og investorer kan reise sak mot offentlige vedtak og tiltak som verner miljø, helse og rettigheter i arbeidslivet. Ingen andre, verken regjeringer, fagforeninger eller miljøorganisasjoner, kan reise sak med utgangspunkt i slike tvisteregler.
ICSID er Verdensbankens voldgiftsdomstol for konflikter omkring internasjonale investeringsavtaler. Det fins flere slike voldgiftsdomstoler, men ICSID er den største.
Ved utgangen av 2011 var det inngått 2833 tosidige investeringsavtaler. Mer enn 170 land er part i en eller flere slike avtaler.
Det er mye penger det dreier seg om i slike tvister mellom investor og stat. Alt for to år sia var det 151 voldgiftssaker der kravet var over 100 millioner dollar.
Kostnadene ved voldgiftssaker har også gått i været. Regjeringen på Filipinene brukte 58 millioner dollar for å forsvare seg i to saker mot et tysk flyplasselskap. For de pengene kunne de betalt lønna til 12.500 lærere et helt år eller vaksinert 3,8 millioner barn mot tuberkulose, difteri, stivkrampe og polio.
Voldgiftsdommerne tar seg godt betalt, helt opp imot én million dollar for ei enkelt sak. De fleste hentes fra en liten krets. 15 av dem er med på å avgjøre over halvparten av alle voldgiftssaker. Denne gruppa, ofte kalt «den indre mafiaen», bryter alle habilitetsregler når de veksler på å være dommere og rådgivere for partene, og innkaller hverandre som vitner når det passer. Mange av voldgiftsdommerne har f.eks. vært styremedlemmer i storkonsern som har reist sak mot fattige land.
De advokatfirmaene som har spesialisert seg på internasjonale voldgiftssaker, ser seg naturligvis tjent med flest mulige oppdrag. De oppmuntrer aktivt investorer til å reise saker, f.eks. for å svekke eller hindre nye lover innen helse, miljø og sikkerhet. Ofte er trusselen om en voldgiftsprosess nok til at regjeringer trekker slike lovinitiativ tilbake.
De groveste eksemplene er når advokatfirmaene kaster seg som «åtselgribber» over land i krise. Det er der investorer går på tap som de syns skattebetalerne bør dekke. Det opplevde Argentina i 2003-03. Det har Hellas og Libya opplevd de siste åra. Budsjettkutt som Hellas påtvinges utafra, fører naturligvis til at også utenlandske investorer rammes. Det skal grekerne betale for – via ICSID.
Både advokatfirmaer og voldgiftsdommere har deltatt aktivt i lobbykampanjer både i USA og i EU for å hindre at det internasjonale voldgiftsregimet endres slik at stater får økt handlingsrom i forhold til utenlandske investorer. Forsøk fra Barack Obama på å endre amerikanske investeringsavtaler i en slik retning ble f.eks. slått tilbake av effektiv lobbyvirksomhet.
I en verden der spekulasjon invaderer det ene livsområdet etter det andre, vil spekulanter også tjene penger på voldgiftsprosessene omkring investeringsavtaler. Investeringsfond tilbyr seg å finansiere prosesskostnadene for investorer og advokatfirma – mot å få en andel av gevinsten hvis de vinner. Spekulasjonen er av de sikrere. I 81 prosent av sakene er det investoren som vinner, viser en fersk undersøkelse av Public Citizen
Slik spekulasjon driver kostnadene i været også for statene. Samtidig blir habilitetsproblemene stadig mer provoserende i nettverkene mellom investorer, juseksperter og spekulanter.


ICSID kan gi regjeringer rett, men det betyr bare at de unngår å tape – av og til millioner av dollar, av og til milliarder. Det er ingen ankemulighet i dette systemet.
Men hvorfor inngår regjeringer slike investeringsavtaler når de gir rettigheter til dem som vil investere og ikke noen rettigheter til de statene der investeringene skjer?
Bakgrunnen er naturligvis at mange land – og særlig mange u-land – har bruk for å trekke til seg investeringer fra utlandet. Da hevdes det at de som vil investere må ha noen garantier for at det er trygt å satse penger i et annet land. I hvert fall kan det for en regjering føles utrygt å avstå fra investeringsavtaler hvis nabolanda har inngått slike avtaler.
Nå er det lite dokumentasjon på at de tosidige investeringsavtalene virkelig bidrar til å styre utenlandske investeringer til land som inngår slike avtaler. Det er en mengde andre forhold som er langt viktigere for dem som har penger å investere – hvis det er investeringer i nye arbeidsplasser det dreier seg om .
Det har ført til et gryende opprør mot å inngå slike avtaler. I Latin-Amerika har Brasil, Bolivia, Equador og Venezuela markert at de ikke vil inngå avtaler med investor-stat tvisteløsninger. Det samme har Sør-Afrika og Australia.

(Trykt i Klassekampen lørdag 1. desember 2012)