Gull kan friste, men det gjør ikke en sjø av blåsyre bak en 185 meter høy demning
Det største gullgruveprosjektet i Europa kan stoppes av rasende demonstranter og det Financial Times kaller Romanias ”labyrintpolitikk”.
Prosjektet har navnet Rosia Montana. Det skal grave fram gull i et fjellområde vest i Transylvania. Der vil det gi arbeid til 2300 i utbyggingsfasen og til 900 når utvinninga er i gang. Det vil komme godt med i et utkantstrøk med enorm arbeidsløshet.
Her utvant en gull alt i romertida for 2000 år sia. Virksomheten ble gjenopptatt av tyske innvandrere på 12-1300-tallet og har i større og mindre skala foregått fram til det siste. Fra 1975 gikk en over til dagbrudd der en trakk ut gullet med cyanid-utvasking. Dagbruddene gikk med store underskudd og ble avslutta i 2006. Det var like før Romania ble medlem av EU - der statlig næringsstøtte i prinsippet er forbudt.
Det er det canadiske gruveselskapet Gabriel Resources som nå vil videreføre dagbruddene i langt større skala. Planen er å produsere 225 tonn gull og 819 tonn sølv i løpet av en 17-års periode. Gullet og sølvet skal skilles fra malmen ved hjelp av cyanid-utvasking (blåsyre). Inntil 250 millioner tonn cyanidforurensa slagg skal etter hvert lagres i en dam bak en demning på 185 meters høyde.
Gabriel Resources fikk utvinningslisensen alt i 1999 og har venta i 14 år på det siste klarsignalet. Ventetida ble lang fordi miljøgrupper stadig vant rettssaker som annullerte eller utsatte de tillatelsene som myndighetene ga.
Motstanden mot gullutvinningen favner bredt i det rumenske samfunnet. Mange faginstanser og alle de største kirkesamfunnene advarer, både det gresk-ortodokse, det katolske og rumensk-unitære. Miljøvernere står sammen med folk flest i å avvise gruveprosjektet. Gruvearbeiderne og femti ordførere i Transylvania vil ha det.
Det er frykten for den helt store miljøkatastrofen som har mobilisert opinionen, både den miljøfaglige og blant folk flest i Romania og Ungarn. Frykten har sin bakgrunn i cyanid-katastrofen for tretten år sia. I nærheten av Baia Mare lengst nord i Romania drev et australsk selskap utvinning av gull med samme opplegg som det Gabriel Resources planlegger i Transylvania.
30. januar 2000 brast en demning slik at 100 tonn cyanid velta ut i elva Somes, ei sideelv til Tisza, Ungarns neststørste elv. Tisza renner ut i Donau, og fisk og annet liv døde nedover Donau både i Ungarn, Serbia og Romania.
Lekkasjen forurensa drikkevannet til millioner av ungarere, samtidig som en mengde tungmetaller lå igjen som et årelangt miljøproblem langs disse elvene. Tusenvis av frivillige hjalp til med å fjerne død fisk og døde dyr for at ikke cyanidforgiftningen skulle spre seg oppover i næringskjeden.
Denne cyanid-flommen er omtalt som den største miljøkatastrofen i Europa etter Tsjernobyl. Det var Ungarn som ble ramma hardest, og der er det nå forbudt å bruke cyanid ved utvinning og produksjon av gull. Den ungarske regjeringen har krevd at resten av Europa vedtar tilsvarende forbud.
Det kan derfor ikke overraske at reaksjonene ble kraftige da den rumenske regjeringen i august sendte av gårde et lovforslag til parlamentet om å sette i gang prosjektet Rosia Montana. Lovforslaget utløste daglige gatedemonstrasjoner i Bucuresti og mange andre byer med oppslutning på over 20.000 i de største.
Gabriel Resources har allerede investert 583 millioner dollar i dette gruveprosjektet. Aksjene i selskapet sank fra en toppnotering på 8 dollar til 70 cent. Selskapet svarte med å varsle at det med bakgrunn i investeringsavtalen mellom Canada og Romania ville gå til sak mot den rumenske regjeringen med krav om erstatning i milliardklassen.
Denne investeringsavtalen ble inngått så tidlig som i 1992, da Romania fortsatt var i kaos etter Ceaucescu-regimets fall. I løpet av få år inngikk Romania slike avtaler med 82 land. Avtalen med Canada ble oppdatert så nylig som i mai 2009.
Slike investeringsavtaler har til formål å beskytte dem som investerer i et annet land og gir dem blant annet rett til å kreve erstatning hvis staten skulle finne på noe som rammer profitten på urimelig måte. Det er internasjonale tvisteløsningspaneler – de fleste i regi av Verdensbanken - som avgjør hva som er urimelig.
Det fins ingen ankeinstans – til tross for at det er mye penger det dreier seg om.. Alt for to år sia pågikk det 151 voldgiftssaker der kravet var på mer enn 100 millioner dollar. Dette er saker der bare investorene kan vinne, mens regjeringer bare kan unngå å tape penger hvis de vinner. Slik befestes et kapitalherredømme som skaper politisk og sosial avmakt rundt om på kloden.
Statsminister Viktor Ponta har kommet ekstra klossete ut i denne saka. Da han som leder av det sosialdemokratiske partiet var i opposisjon, var han klar motstander av gruveprosjektet. Men begrunnelsen var spesiell: I et TV-intervju for en måneds tid sia sa han at han den gang var mot prosjektet før han visste noe om det, ”fordi Básescu støtta det”. (Som Romanias president er Básescu i en årelang og bitter tvekamp nettopp med Ponta.)
I august hadde Ponta snudd. Da forsvarte han gruveprosjektet med at det midt i den økonomiske krisa er av avgjørende betydning å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Var det trusselen om et milliardkrav fra Gabriel Resources som fikk statsminister Ponta til å skifte syn?
President Básescu varsla på sin side tidlig i september at han ikke vil undertegne loven om grønt lys for Gabriel Resources før velgerne har godkjent det ved en folkeavstemning. Dermed melder statsminister Ponta fra om at han kan komme til å stemme mot loven ”i egenskap av parlamentsmedlem”. Men som statsminister?
Verdien på aksjene til Gabriel Resources sank pladask på ny, og selskapet svarte med å konkretisere erstatningskravet fra ”milliarder dollar” til ”fire milliarder dollar”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12. oktober 2013.)
mandag 17. februar 2014
APs ære og SVs avmakt
Hvordan kan SV gjøre seg synlig i regjering med Arbeiderpartiet?
SVs glideflukt fra 12,5 % ved valget i 2001 til 8,8 prosent i 2005, 6,2 prosent i 2009 og 4,1 prosent kan ikke skyldes tilfeldigheter. Mange forsøk på forklaringer er lansert, noen for å forsvare regjeringsdeltakelsen, andre for å beklage den.
Kanskje er hovedforklaringen så enkel som dette: I den grad SV bidro til å trekke Arbeiderpartiet til venstre, ville potensielle SV-velgere like gjerne stemme på Arbeiderpartiet.
Hvorfor? Fordi politikken til regjeringen nødvendigvis måtte framstå som hele regjeringens politikk også der hvor det i utgangspunktet var SVs politikk som vant fram. Arbeiderpartiet og statsministeren kunne ta æren for det som SV fikk i gjennom, mens SVs makt ble stadig mindre.
Spissformulert og paradoksalt: Jo mer SV fikk gjennomført av sine hjertesaker fra regjeringserklæringen Soria Moria I, jo mer ville statsministeren og statsministerens parti tjene på det.
Grunnproblemet i debatten om SV i regjering er derfor dette: Hvordan kan SV bli synlig for egne medlemmer og potensielle velgere i regjeringskoalisjon med et Arbeiderparti som har flertall i regjeringen?
I åtte år har regjeringsdeltakelsen gjort SV alt for usynlig både for SVs medlemmer og for dem som stemte på SV i 2005 og 2009.
Det ble ofte sagt: Det går ikke an å være litt i regjering. Når SV er i regjering, er hele partiet i regjering.
Dette ble forstått slik at statsrådene til SV sto inne for politikken til regjeringen også når de var stemt ned av regjeringsflertallet. Unntakene var de gangene statsrådene dissenterte, det vil si markerte offentlig at de var uenige i et regjeringsvedtak.
Regjeringssamarbeidet ble også forstått slik at stortingsgruppa ikke kunne stemme mot regjeringen i andre saker enn der hvor SV-statsrådene hadde valgt å dissentere.
Dermed ble det mange saker der SV både i regjering og i Stortinget stemte for vedtak som de var uenige i. Dette ble tatt imot med fryd i media over et SV som stadig måtte «sluke kameler», ja hele «karavaner av kameler».
Internt i SV bidro dette til frykten for det som ble kalt «fallhøyde»: Ved å markere for klart hva vi egentlig ville, ville tapene bli mer synlige. Stemplingen av SV som partiet som bare tapte, kunne da feste seg enda mer både hos SV-medlemmer og hos potensielle velgere.
Det opplagte, at mindretallet i regjeringen må finne seg i å tape flere saker enn det kan vinne, var ingen trøst verken for medlemmene eller velgerne til SV. Stadig flere fortalte oss at de var «skuffet over SV» og at «partiet ikke var til å kjenne igjen».
Samtidig var det slik at om tapene var synlige, så var seirene så godt som usynlige. Det var umulig for statsrådene til SV å gå ut med at Arbeiderpartiet egentlig hadde villet noe helt annet, men at SV vant fram ved hjelp av en kombinasjon av gode argumenter og en mobilisert opinion utafor Stortinget, f.eks fra fagforbund eller fra miljøorganisasjoner.
Betyr alt dette at SV rammes av en politisk tyngdelov hvis vi går inn i regjering med AP – at oppslutningen om partiet er dømt til å synke som en stein – attpåtil i pinefull langsom kino - mot den endelige crashlandingen?
Tre vilkår stilte SV til seg sjøl foran regjeringssamarbeidet i 2005:
- SV måtte ha en tilstrekkelig styrke. Den gang betydde det for de fleste av oss minst ti prosents valgoppslutning.
- Vi ville ikke gå inn i en mindretallsregjering.
- Viktigst: Godt organiserte krefter utafor partiene måtte være på vår side i dragkampene med Arbeiderpartiet. Der var LO i 2005. Det var også knapt noen i miljø-, freds- og solidaritetsorganisasjonene som støtta AP i dragkampene om regjeringserklæringen i 2005.
Vi overså et fjerde vilkår, det som kunne hindre at oppslutningen om partiet ble en synkende stein.
Det hjelper ikke at vi har et arbeidsprogram som forteller hva vi vil. Det er ikke nok at enkeltmedlemmer, lokallag, fylkeslag eller landsstyret argumenterer godt og heftig om hva vi slåss for, heller ikke når det er for standpunkter der faren er stor for at vi kan tape slag i regjeringa.
SVs statsråder kan dissentere oftere enn de gjorde disse åtte åra. Men det er ei grense: Det må ikke skje så ofte at mulighetene svekkes for å få AP-flertallet i regjeringen med på vedtak de bare motstrebende kan være villige til.
All slik innsats har bare marginal betydning for mange medlemmer og mange potensielle velgere.
Da har vi bare ett kort igjen: Stortingsgruppa.
Så la dette være ett av de mange innspill til debatten om SV i regjering:
Blir det en neste gang, må vi få til en avtale med Arbeiderpartiet om at SVs stortingsgruppe står fritt til å stemme imot forslag fra regjeringen – også der hvor SV-statsrådene ikke har dissentert.
Det vil AP-ledelsen avvise blankt. Men vent litt:
De aller fleste gangene SVs stortingsgruppe vil stemme mot forslag fra regjeringen, er saker hvor SV har et massivt flertall på Stortinget mot seg. Regjeringen vil ikke være i fare, og SV får vist hva partiet står for i saker hvor det er aller viktigst å være synlig.
Det er likevel en teoretisk mulighet for at det oppstår situasjoner der en så stor del av Stortinget er enig med SV at regjeringen kan få et flertall mot seg. Da må SV-representantene argumentere i salen mot forslaget fra regjeringen, men avslutte innleggene med å si: Vi stemmer for forslaget fra regjeringen fordi enhver annen regjering er en løsning vi ikke vil ha.
Dette opplegget vil AP-ledelsen også blankt avvise.
Så veit vi det.
Det veit da samtidig også tillitsvalgte i fagbevegelsen som utålmodig vil ha en regjering med tyngdepunkt til venstre for tyngdepunktet i Arbeiderpartiet. Det veit også en like utålmodig venstrefløy innen Arbeiderpartiet som ikke ser seg tjent med den tyngdeloven som lar oppslutningen om SV falle som en stein i regjering med Arbeiderpartiet.
Så kanskje vi skal la tanker som disse modne – også i Arbeiderpartiet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. september 2013.)
SVs glideflukt fra 12,5 % ved valget i 2001 til 8,8 prosent i 2005, 6,2 prosent i 2009 og 4,1 prosent kan ikke skyldes tilfeldigheter. Mange forsøk på forklaringer er lansert, noen for å forsvare regjeringsdeltakelsen, andre for å beklage den.
Kanskje er hovedforklaringen så enkel som dette: I den grad SV bidro til å trekke Arbeiderpartiet til venstre, ville potensielle SV-velgere like gjerne stemme på Arbeiderpartiet.
Hvorfor? Fordi politikken til regjeringen nødvendigvis måtte framstå som hele regjeringens politikk også der hvor det i utgangspunktet var SVs politikk som vant fram. Arbeiderpartiet og statsministeren kunne ta æren for det som SV fikk i gjennom, mens SVs makt ble stadig mindre.
Spissformulert og paradoksalt: Jo mer SV fikk gjennomført av sine hjertesaker fra regjeringserklæringen Soria Moria I, jo mer ville statsministeren og statsministerens parti tjene på det.
Grunnproblemet i debatten om SV i regjering er derfor dette: Hvordan kan SV bli synlig for egne medlemmer og potensielle velgere i regjeringskoalisjon med et Arbeiderparti som har flertall i regjeringen?
I åtte år har regjeringsdeltakelsen gjort SV alt for usynlig både for SVs medlemmer og for dem som stemte på SV i 2005 og 2009.
Det ble ofte sagt: Det går ikke an å være litt i regjering. Når SV er i regjering, er hele partiet i regjering.
Dette ble forstått slik at statsrådene til SV sto inne for politikken til regjeringen også når de var stemt ned av regjeringsflertallet. Unntakene var de gangene statsrådene dissenterte, det vil si markerte offentlig at de var uenige i et regjeringsvedtak.
Regjeringssamarbeidet ble også forstått slik at stortingsgruppa ikke kunne stemme mot regjeringen i andre saker enn der hvor SV-statsrådene hadde valgt å dissentere.
Dermed ble det mange saker der SV både i regjering og i Stortinget stemte for vedtak som de var uenige i. Dette ble tatt imot med fryd i media over et SV som stadig måtte «sluke kameler», ja hele «karavaner av kameler».
Internt i SV bidro dette til frykten for det som ble kalt «fallhøyde»: Ved å markere for klart hva vi egentlig ville, ville tapene bli mer synlige. Stemplingen av SV som partiet som bare tapte, kunne da feste seg enda mer både hos SV-medlemmer og hos potensielle velgere.
Det opplagte, at mindretallet i regjeringen må finne seg i å tape flere saker enn det kan vinne, var ingen trøst verken for medlemmene eller velgerne til SV. Stadig flere fortalte oss at de var «skuffet over SV» og at «partiet ikke var til å kjenne igjen».
Samtidig var det slik at om tapene var synlige, så var seirene så godt som usynlige. Det var umulig for statsrådene til SV å gå ut med at Arbeiderpartiet egentlig hadde villet noe helt annet, men at SV vant fram ved hjelp av en kombinasjon av gode argumenter og en mobilisert opinion utafor Stortinget, f.eks fra fagforbund eller fra miljøorganisasjoner.
Betyr alt dette at SV rammes av en politisk tyngdelov hvis vi går inn i regjering med AP – at oppslutningen om partiet er dømt til å synke som en stein – attpåtil i pinefull langsom kino - mot den endelige crashlandingen?
Tre vilkår stilte SV til seg sjøl foran regjeringssamarbeidet i 2005:
- SV måtte ha en tilstrekkelig styrke. Den gang betydde det for de fleste av oss minst ti prosents valgoppslutning.
- Vi ville ikke gå inn i en mindretallsregjering.
- Viktigst: Godt organiserte krefter utafor partiene måtte være på vår side i dragkampene med Arbeiderpartiet. Der var LO i 2005. Det var også knapt noen i miljø-, freds- og solidaritetsorganisasjonene som støtta AP i dragkampene om regjeringserklæringen i 2005.
Vi overså et fjerde vilkår, det som kunne hindre at oppslutningen om partiet ble en synkende stein.
Det hjelper ikke at vi har et arbeidsprogram som forteller hva vi vil. Det er ikke nok at enkeltmedlemmer, lokallag, fylkeslag eller landsstyret argumenterer godt og heftig om hva vi slåss for, heller ikke når det er for standpunkter der faren er stor for at vi kan tape slag i regjeringa.
SVs statsråder kan dissentere oftere enn de gjorde disse åtte åra. Men det er ei grense: Det må ikke skje så ofte at mulighetene svekkes for å få AP-flertallet i regjeringen med på vedtak de bare motstrebende kan være villige til.
All slik innsats har bare marginal betydning for mange medlemmer og mange potensielle velgere.
Da har vi bare ett kort igjen: Stortingsgruppa.
Så la dette være ett av de mange innspill til debatten om SV i regjering:
Blir det en neste gang, må vi få til en avtale med Arbeiderpartiet om at SVs stortingsgruppe står fritt til å stemme imot forslag fra regjeringen – også der hvor SV-statsrådene ikke har dissentert.
Det vil AP-ledelsen avvise blankt. Men vent litt:
De aller fleste gangene SVs stortingsgruppe vil stemme mot forslag fra regjeringen, er saker hvor SV har et massivt flertall på Stortinget mot seg. Regjeringen vil ikke være i fare, og SV får vist hva partiet står for i saker hvor det er aller viktigst å være synlig.
Det er likevel en teoretisk mulighet for at det oppstår situasjoner der en så stor del av Stortinget er enig med SV at regjeringen kan få et flertall mot seg. Da må SV-representantene argumentere i salen mot forslaget fra regjeringen, men avslutte innleggene med å si: Vi stemmer for forslaget fra regjeringen fordi enhver annen regjering er en løsning vi ikke vil ha.
Dette opplegget vil AP-ledelsen også blankt avvise.
Så veit vi det.
Det veit da samtidig også tillitsvalgte i fagbevegelsen som utålmodig vil ha en regjering med tyngdepunkt til venstre for tyngdepunktet i Arbeiderpartiet. Det veit også en like utålmodig venstrefløy innen Arbeiderpartiet som ikke ser seg tjent med den tyngdeloven som lar oppslutningen om SV falle som en stein i regjering med Arbeiderpartiet.
Så kanskje vi skal la tanker som disse modne – også i Arbeiderpartiet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. september 2013.)
Alliansene som trengs
Miljøkamp blir et blindspor hvis den isoleres fra andre samfunnskamper
Miljøpartiet De Grønne har markert at partiet vil stå uavhengig av de to hovedblokkene i norsk politikk. Partiet kan derfor appellere til velgere som ikke ville støtte noe rødgrønt regjeringsprosjekt. Det kan – i hvert fall på kort sikt – bidra til styrke den miljøpolitiske opposisjonen i det norske samfunnet.
Men en miljøpolitikk som avgrenser seg fra andre samfunnskamper kan fort bli et strategisk blindspor, særlig i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er i full krise.
Dette systemet er ikke bærekraftig – verken økologisk, sosialt eller finansielt. Klimakrise, finanskrise og et arbeidsliv som i mange land ikke har rom for ungdom, er ikke tre helt atskilte fenomener. De har i det minste ett fellestrekk: Det at alt for mye av verdensøkonomien bygger på at profittstyrte banker og bedrifter kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Det er ekstra tragisk fordi dagens næringsliv og deres organisasjoner har kraftig slagside i miljødebatten. Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre miljøutfordringene.
Her er noen eksempler fra ulike samfunnsområder:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert av Stoltenberg I-regjeringen. Dermed kan ikke selskapet brukes som et politisk redskap for regjeringen og heller ikke for et aldri så miljøbevisst stortingsflertall. Et delprivatisert og børsnotert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet. Det var hensikten med delprivatiseringen.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge. Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp.
SV og deler av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har ikke gitt opp kampen om å gjenreise Statoil som et heleid statsselskap slik at selskapet kan gå i spissen for omstillingen vekk fra den oljeøkonomien som gjør Norge til en klimasinke. I det arbeidet er Høyre, FrP og Venstre tunge motspillere både for fagbevegelsen og for miljøbevegelsen.
2. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis klimautfordringene skal tas på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver fram storsatsingen i Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. En internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville bare ha håp om å vinne fram hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. En rein miljøkamp ført uten tette allianser med miljøer langt utafor miljøbevegelsen, er dømt til tape.
3.. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan.
I kampen mot denne formen for privatisering av vår genetiske arv trengs det allianser langt utover fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og vaktbikkjene for menneskerettigheter.
4. Den konsern- og profittstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging og river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen både for den lokale og globale kampen mot en slik konsern- og profittstyrt verden er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisering av verdenssamfunnet. Denne kampen samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, urbefolkninger, menneskerettighetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen og kirkesamfunn.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsalliansen slåss for. Men det må ikke føre til at en vender ryggen til miljøer som på sitt grunnlag og ut fra sine interesser gjør effektiv miljøkamp mer mulig for oss andre, men uten at de sjøl bruker miljøargumenter eller ser det som miljøkamp.
Det som her i Norge mer enn noe annet underordner oss konsern- og profittstyring, er EØS-avtalen. EØS tvinger oss nettopp til å slippe løs profittstyrt virksomhet på felt etter felt og gir konserninteresser mer makt i det norske samfunnet.
Det var ikke miljøhensyn som var de sentrale i kampen mot postdirektivet. Men å slippe løs profittstyrt kamp om å bære fram brev, rammer også miljøet. Det går både Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti inn for.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. september 2013,)
Miljøpartiet De Grønne har markert at partiet vil stå uavhengig av de to hovedblokkene i norsk politikk. Partiet kan derfor appellere til velgere som ikke ville støtte noe rødgrønt regjeringsprosjekt. Det kan – i hvert fall på kort sikt – bidra til styrke den miljøpolitiske opposisjonen i det norske samfunnet.
Men en miljøpolitikk som avgrenser seg fra andre samfunnskamper kan fort bli et strategisk blindspor, særlig i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er i full krise.
Dette systemet er ikke bærekraftig – verken økologisk, sosialt eller finansielt. Klimakrise, finanskrise og et arbeidsliv som i mange land ikke har rom for ungdom, er ikke tre helt atskilte fenomener. De har i det minste ett fellestrekk: Det at alt for mye av verdensøkonomien bygger på at profittstyrte banker og bedrifter kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Det er ekstra tragisk fordi dagens næringsliv og deres organisasjoner har kraftig slagside i miljødebatten. Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre miljøutfordringene.
Her er noen eksempler fra ulike samfunnsområder:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert av Stoltenberg I-regjeringen. Dermed kan ikke selskapet brukes som et politisk redskap for regjeringen og heller ikke for et aldri så miljøbevisst stortingsflertall. Et delprivatisert og børsnotert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet. Det var hensikten med delprivatiseringen.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge. Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp.
SV og deler av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har ikke gitt opp kampen om å gjenreise Statoil som et heleid statsselskap slik at selskapet kan gå i spissen for omstillingen vekk fra den oljeøkonomien som gjør Norge til en klimasinke. I det arbeidet er Høyre, FrP og Venstre tunge motspillere både for fagbevegelsen og for miljøbevegelsen.
2. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis klimautfordringene skal tas på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver fram storsatsingen i Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. En internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville bare ha håp om å vinne fram hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. En rein miljøkamp ført uten tette allianser med miljøer langt utafor miljøbevegelsen, er dømt til tape.
3.. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan.
I kampen mot denne formen for privatisering av vår genetiske arv trengs det allianser langt utover fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og vaktbikkjene for menneskerettigheter.
4. Den konsern- og profittstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging og river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen både for den lokale og globale kampen mot en slik konsern- og profittstyrt verden er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisering av verdenssamfunnet. Denne kampen samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, urbefolkninger, menneskerettighetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen og kirkesamfunn.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsalliansen slåss for. Men det må ikke føre til at en vender ryggen til miljøer som på sitt grunnlag og ut fra sine interesser gjør effektiv miljøkamp mer mulig for oss andre, men uten at de sjøl bruker miljøargumenter eller ser det som miljøkamp.
Det som her i Norge mer enn noe annet underordner oss konsern- og profittstyring, er EØS-avtalen. EØS tvinger oss nettopp til å slippe løs profittstyrt virksomhet på felt etter felt og gir konserninteresser mer makt i det norske samfunnet.
Det var ikke miljøhensyn som var de sentrale i kampen mot postdirektivet. Men å slippe løs profittstyrt kamp om å bære fram brev, rammer også miljøet. Det går både Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti inn for.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. september 2013,)
søndag 16. februar 2014
Det er SV som trengs!
Uten ankerfeste til venstre glir Arbeiderpartiet mot høyre – som partifeller ellers i Europa
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det vil skje hvis velgerflertallet vender ryggen til ei regjering som holder fast på
- at privatisering er usosialt,
- at velferdstjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den politikken for konkurranseutsetting og privatisering som alle regjeringer, også AP-regjeringer, sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt blant sosialister i Europa. At det ble satt stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter er styrka og ikke svekka, at Posten forblir i statlig eie og beholder eneretten til å gå rundt med den viktigste delen av brevforsendelsene og at GATS-krav til u-land om å åpne seg for vestlige tjenesteselskap ble trukket fra norsk side, har ikke hendt i noe annet europeisk land.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden hatt den mest radikale utenriksplattformen i Europa: For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld og anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina. Dette var SV-politikk og ikke AP-politikk – ikke før partiet kunne sole seg i glansen av ei rødgrønn regjering.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet kom til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte viktige faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under stadig mer markedsliberale samfunnsvilkår gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en framtidig felles regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget 9. september. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som nølende stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk – og kunne bare gjennomføres fordi Stoltenberg søkte støtte til høyre. Utafor regjering ble SV og størstedelen av fagbevegelsen spilt ut over sidelinja.
I de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
Rødgrønn politikk kommer derfor ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til dagens regjering er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor – sosialt og økologisk. Årsaken er enkel: både rød og grønn politikk har svak forankring i Arbeiderpartiets ledelse.
Mange samfunnsforbedringer står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det burde bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss. Det prosjektet står og faller med SV.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge var det inntil nylig bare to europeiske land der partier til venstre for sosialdemokratene var i regjering - Kypros og Island. Nå er det bare Norge igjen – og bare ei uke til?
Den rødgrønne regjeringen har derfor vært viktig langt utover Norges grenser. Skulle den bli gjenvalgt – på tvers av alle meningsmålinger - vil det sende et signal om at det nytter å stå opp imot den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980.
Taper de rødgrønne valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke bremse sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 i virkeligheten innsatte den rødgrønne regjeringen.
Uten et sterkt SV rammes gjennomslagskraften til norsk fagbevegelse.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. august)
EU-USA som handelsblokk
Frihandel mellom EU og USA – et ”atlantisk indre marked” med brodd utad
EU og USA har starta forhandlinger om en frihandelsavtale (TAFTA), the Transatlantic Free Trade Agreement.
Det er ingen bagatell av en avtale. EU og USA står for nesten halvparten av det som produseres av varer og tjenester her i verden og 30 prosent av verdenshandelen. Målet med avtalen er å få til ”gjensidig fordelaktig jobbskaping, økonomisk vekst og internasjonal konkurransekraft”.
Det er ingen tvil om at det er konkurransekraften som er poenget med avtalen. Det er økt konkurransekraft som skal bidra til jobbskapingen og veksten. Da blir spørsmålet: Hvem er det som skal utkonkurreres?
Norske medier syns allerede synd på Norge: Vi kan tape 11.500 jobber på en slik handelsavtale mellom EU og USA, og arbeidsløsheten vår kan øke med 0,44 prosentpoeng. Det har det tyske forskningsinstituttet IFO kommet fram til med vanlig tysk presisjon.
NHO krever at regjeringen tar initiativ til parallelle forhandlinger mellom EFTA og USA slik at Norge blir del at det nye store frihandelsområdet.
Trond Giske har meldt fra at den største faren er at bedrifter i EU får bedre markedsadgang til USA-markedet enn norske bedrifter. Hvis ikke alle EFTA-land vil ha noen avtale med USA, kan det bli aktuelt for Norge å forhandle egen avtale med USA, sier Giske til NTB.
En langt større fare er det nok hvis Norge knytter seg til den investeringsavtalen (TTIP)som er en sentral del av den handelsavtalen som EU og USA forhandler om. Den vil kunne gi selskap både fra EU-land og fra USA rettigheter som går langt ut over hva EØS-avtalen gir EU-selskap, for eksempel ved at de kan reise krav om erstatning dersom en norsk lov, for eksempel en strammere miljølov, rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”.
Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningspaneler som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til norsk lovgivning. (Se Klassekampen forrige lørdag.)
Men det er nok mer som står på spill enn noen norske interesser når EU og USA setter så mye inn på å få frihandel og friere flyt av investeringer seg i mellom.
Både USA og EU er hardt ramma av krise, EU mer enn USA. Samtidig skjer det en grunnleggende dreining av verdensøkonomien vekk fra Europa og Nord-Amerika og over til regioner i langt sterkere vekst: Kina, Brasil og land i Sør-Asia.
Både vareproduksjon og tjenesteyting flagges ut til land i Asia, og billigvarer av mange slag strømmer tilbake til Europa og Nord-Amerika. På kort sikt er det til fordel for forbrukerne her i vest fordi det har holdt inflasjonen nede. Men hvilke arbeidsplasser sitter Europa og USA igjen med?
Den frihandelsavtalen som nå er på trappene, skal ha følgende innhold – hvis forhandlingene fører fram:
• All toll mellom EU og USA skal vekk. Også de mest sensitive tollsatsene skal fases ut relativt raskt
• For handelen med tjenester skal EU og USA forplikte seg til ”den høyeste grad av liberalisering” som fastlegges i deres handelsavtaler med andre land.
• Ved offentlige innkjøp må det – på alle forvaltingsnivåer – sikres mest mulig likebehandling med innenlandske selskap.
• Investeringer må ha et vern på minst like høyt nivå som i noen annen investeringsavtale som EU og USA har inngått.
• Handelsreglene mellom EU og USA må være ”globalt relevante” slik at de kan møte ”felles globale handelsutfordringer og muligheter”.
Det siste punktet viser inn mot den fastlåste situasjonen i WTO og det nettverket av tosidige frihandelsavtaler som er tvunget fram nettopp av EU og USA.
Både USA og EU brukte WTO til å tvinge i gjennom handelsregler som var til fordel for rike land. De pressa på for å få innpass på markeder for industrivarer, landbruksvarer og tjenester over hele kloden.
EU var i tillegg sterkeste pådriver for investeringsregler som kunne sikre vestlige selskap bedre armslag på andre kontinenter og konkurranseregler som kunne sikre at “det blir best for alle når alle stiller likt”, både storkonsern fra rike land og håndverksbedrifter i fattige land.
.
Land i den tredje verden hadde også sine offensive krav. Særlig provoserende var den enorme eksportstøtten som USA og EU gir for å utkonkurrere millioner av fattigbønder i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Vendepunktet kom på WTO-møtet i Cancun i 2003. Da sto u-landa for første gang sammen så solidarisk at EU og USA ikke kunne diktere hva forhandlingene skulle føre til. Siden Cancun har situasjonen i WTO vært helt fastlåst. Internasjonal handel har måttet leve med WTO-reglene slik de var i 2003.
Derfor har EU og USA valgt å gå utenom WTO og heller inngå tosidige avtaler med stadig flere enkeltland, både frihandelsavtaler og investeringsavtaler. Ved alle disse forhandlingene er det naturligvis EU og USA som er den sterke parten – og avtalene blir deretter.
Den konsernstyrte globaliseringa fortsetter derfor med full styrke overalt der den kan komme til. For denne kloden er skrudd sammen slik – av WTO fram til 2003, av Verdensbanken, av IMF, av de utallige tosidige handels- og investeringsavtalene og av markedsmakta til store konsern – at det ikke fins noen balanse mellom fattig og rik, mellom sosiale hensyn og profitthensyn, mellom miljøhensyn og ressursuttapping.
Handelsreglene er fortsatt til fordel for rike land. Internasjonale storkonsern har fortsatt ubestridt overtak på markedene – og bruker overtaket hensynsløst når det er penger å tjene på å være hensynløs. Det er det ofte.
Det er i denne situasjonen EU og USA vil prøve å sikre hverandre et størst mulig ”indre marked” slik at de bedriftene som klarer konkurransen der, står sterkere også i resten av verden.
Forhandlingene blir likevel ikke enkle. USA vil presse på for at EU skal åpne seg for genmodifiserte importvarer, mens EU krever likestilt adgang til USA-markedet ved offentlige innkjøp. EU-forhandlerne må i tillegg sørge for at de fleste av de 28 regjeringene er brukbart fornøyde.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. august 2013)
EU og USA har starta forhandlinger om en frihandelsavtale (TAFTA), the Transatlantic Free Trade Agreement.
Det er ingen bagatell av en avtale. EU og USA står for nesten halvparten av det som produseres av varer og tjenester her i verden og 30 prosent av verdenshandelen. Målet med avtalen er å få til ”gjensidig fordelaktig jobbskaping, økonomisk vekst og internasjonal konkurransekraft”.
Det er ingen tvil om at det er konkurransekraften som er poenget med avtalen. Det er økt konkurransekraft som skal bidra til jobbskapingen og veksten. Da blir spørsmålet: Hvem er det som skal utkonkurreres?
Norske medier syns allerede synd på Norge: Vi kan tape 11.500 jobber på en slik handelsavtale mellom EU og USA, og arbeidsløsheten vår kan øke med 0,44 prosentpoeng. Det har det tyske forskningsinstituttet IFO kommet fram til med vanlig tysk presisjon.
NHO krever at regjeringen tar initiativ til parallelle forhandlinger mellom EFTA og USA slik at Norge blir del at det nye store frihandelsområdet.
Trond Giske har meldt fra at den største faren er at bedrifter i EU får bedre markedsadgang til USA-markedet enn norske bedrifter. Hvis ikke alle EFTA-land vil ha noen avtale med USA, kan det bli aktuelt for Norge å forhandle egen avtale med USA, sier Giske til NTB.
En langt større fare er det nok hvis Norge knytter seg til den investeringsavtalen (TTIP)som er en sentral del av den handelsavtalen som EU og USA forhandler om. Den vil kunne gi selskap både fra EU-land og fra USA rettigheter som går langt ut over hva EØS-avtalen gir EU-selskap, for eksempel ved at de kan reise krav om erstatning dersom en norsk lov, for eksempel en strammere miljølov, rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”.
Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningspaneler som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til norsk lovgivning. (Se Klassekampen forrige lørdag.)
Men det er nok mer som står på spill enn noen norske interesser når EU og USA setter så mye inn på å få frihandel og friere flyt av investeringer seg i mellom.
Både USA og EU er hardt ramma av krise, EU mer enn USA. Samtidig skjer det en grunnleggende dreining av verdensøkonomien vekk fra Europa og Nord-Amerika og over til regioner i langt sterkere vekst: Kina, Brasil og land i Sør-Asia.
Både vareproduksjon og tjenesteyting flagges ut til land i Asia, og billigvarer av mange slag strømmer tilbake til Europa og Nord-Amerika. På kort sikt er det til fordel for forbrukerne her i vest fordi det har holdt inflasjonen nede. Men hvilke arbeidsplasser sitter Europa og USA igjen med?
Den frihandelsavtalen som nå er på trappene, skal ha følgende innhold – hvis forhandlingene fører fram:
• All toll mellom EU og USA skal vekk. Også de mest sensitive tollsatsene skal fases ut relativt raskt
• For handelen med tjenester skal EU og USA forplikte seg til ”den høyeste grad av liberalisering” som fastlegges i deres handelsavtaler med andre land.
• Ved offentlige innkjøp må det – på alle forvaltingsnivåer – sikres mest mulig likebehandling med innenlandske selskap.
• Investeringer må ha et vern på minst like høyt nivå som i noen annen investeringsavtale som EU og USA har inngått.
• Handelsreglene mellom EU og USA må være ”globalt relevante” slik at de kan møte ”felles globale handelsutfordringer og muligheter”.
Det siste punktet viser inn mot den fastlåste situasjonen i WTO og det nettverket av tosidige frihandelsavtaler som er tvunget fram nettopp av EU og USA.
Både USA og EU brukte WTO til å tvinge i gjennom handelsregler som var til fordel for rike land. De pressa på for å få innpass på markeder for industrivarer, landbruksvarer og tjenester over hele kloden.
EU var i tillegg sterkeste pådriver for investeringsregler som kunne sikre vestlige selskap bedre armslag på andre kontinenter og konkurranseregler som kunne sikre at “det blir best for alle når alle stiller likt”, både storkonsern fra rike land og håndverksbedrifter i fattige land.
.
Land i den tredje verden hadde også sine offensive krav. Særlig provoserende var den enorme eksportstøtten som USA og EU gir for å utkonkurrere millioner av fattigbønder i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Vendepunktet kom på WTO-møtet i Cancun i 2003. Da sto u-landa for første gang sammen så solidarisk at EU og USA ikke kunne diktere hva forhandlingene skulle føre til. Siden Cancun har situasjonen i WTO vært helt fastlåst. Internasjonal handel har måttet leve med WTO-reglene slik de var i 2003.
Derfor har EU og USA valgt å gå utenom WTO og heller inngå tosidige avtaler med stadig flere enkeltland, både frihandelsavtaler og investeringsavtaler. Ved alle disse forhandlingene er det naturligvis EU og USA som er den sterke parten – og avtalene blir deretter.
Den konsernstyrte globaliseringa fortsetter derfor med full styrke overalt der den kan komme til. For denne kloden er skrudd sammen slik – av WTO fram til 2003, av Verdensbanken, av IMF, av de utallige tosidige handels- og investeringsavtalene og av markedsmakta til store konsern – at det ikke fins noen balanse mellom fattig og rik, mellom sosiale hensyn og profitthensyn, mellom miljøhensyn og ressursuttapping.
Handelsreglene er fortsatt til fordel for rike land. Internasjonale storkonsern har fortsatt ubestridt overtak på markedene – og bruker overtaket hensynsløst når det er penger å tjene på å være hensynløs. Det er det ofte.
Det er i denne situasjonen EU og USA vil prøve å sikre hverandre et størst mulig ”indre marked” slik at de bedriftene som klarer konkurransen der, står sterkere også i resten av verden.
Forhandlingene blir likevel ikke enkle. USA vil presse på for at EU skal åpne seg for genmodifiserte importvarer, mens EU krever likestilt adgang til USA-markedet ved offentlige innkjøp. EU-forhandlerne må i tillegg sørge for at de fleste av de 28 regjeringene er brukbart fornøyde.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. august 2013)
All makt til konsern?
EU og USA forhandler om å gi konsern rett til å utfordre lovregler de ikke liker
EU og USA forbereder forhandlinger om en handels- og investeringsavtale tvers over Atlanterhavet, the Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).
Hva slags avtale kan det bli? Det har Amsterdam-baserte Corporate Europe Observatory (CEO), med sine iherdige, men alt for få, overvåkere av konsernmakt, prøvd å finne ut av. Det er ikke lett. For CEO er skrekkversjonen en avtale som åpner døra på vidt gap for å påtvinge alle EU-land genmodifisering og skifergass, og som truer rettighetene til arbeidstakere og gir konsern rett – og makt – til å utfordre lovregler som de ikke liker.
Alt i 2011 satte EU og USA ned ei ”høynivå arbeidsgruppe” til å forberede forhandlingene om en ”transatlantisk markedsplass”.
CEO har bedt EU-kommisjonen om å få vite hvem som er med i denne arbeidsgruppa som har vært i sving fra 2011 og som har lagt fram to rapporter. Etter mye om og men var svaret: ”Det fins ingen medlemsliste for denne arbeidsgruppa.”
Noe av prosessen omkring forhandlingene er likevel kjent på grunn av lekkasjer. EU-kommisjonen jobber med forslag til det som kalles investor-stat-tvisteløsning. Investeringsavtaler med slikt innhold fins det hundrevis av rundt om i verden.
Det er avtaler som er bygd over samme lest. De gir rettigheter til konsern som vil investere i et annet land. De kan reise krav om erstatning dersom landet vedtar lover eller praktiserer lover som rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”. I så fall kan de kreve erstatning. Avtalene gir ingen mulighet for stater å reise krav mot investorene.
Her er noen eksempler på slike tvistesaker:
- Etter krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som reagerte på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
- I 2012 ble Hellas utsatt for det samme på grunn av den gjeldsnedskrivingen som var et vilkår for å få nye kriselån fra EU og IMF. I den forbindelse har både IMF og FN advart mot investeringsavtaler som kan ramme staters evne til ”å bekjempe finansielle og økonomiske kriser”.
- Et nederlandsk forsikringsselskap fikk i 2012 22 millioner euro i erstatning fra Slovakia fordi regjeringen i 2006 hadde omgjort helseprivatiseringen til en tidligere regjering og krevde at helseforsikringer skulle inngås på ikke-profitt-basis.
- Philip Morris har reist sak mot Uruguay og Australia fordi advarslene på sigarettpakkene førte til ”et vesentlig tap av markedsandeler”. (Ikke avgjort).
- Vattenfall reiste i 2012 sak mot Tyskland fordi regjeringen vedtok å fase ut kjernekraftverk der Vattenfall hadde eierinteresser. (Ikke avgjort.)
- USA-selskapet Lone Pine krever 250 millioner dollar fra Canada fordi regjeringen har innført et moratorium (midlertidig forbud) mot ”fracking”, det å få olje og gass ut av steingrunn ved å sende en blanding vann, sand og kjemikalier under høyt trykk mot steinen. (Ikke avgjort.)
Slike tvistesaker avgjøres ikke av vanlige domstoler. De avgjøres av tvisteløsningsorgan som oppretter paneler, ofte bare på tre personer. Det viktigste tvisteløsningsorganet er ISCID. Det fins over 900 bilaterale investeringsavtaler der statene på forhånd har godtatt at tvistesaker skal løses av ICSID. Der skjer alt bak lukkede dører med stor innsats av svært kostbare advokater som ofte ville vært vurdert som inhabile ved vanlige domstoler.
I forbindelse med forhandlingene mellom EU og USA har en langvarig kampanje fra lobbygrupper i næringslivet og fra advokatselskap nettopp ført fram til forslag som gir investorer rett til å utfordre lovregler hvis de rammer profitten.
EU-land kan i så fall oppleve at lover som er innført for å verne om helse, miljø og sosiale hensyn, settes til side hvis tvisteløsningspanelene fastslår at de griper inn mot “framtidig fortjeneste”. Tilsvarende kan EU-selskap oppnå det samme i USA.
Dragkampen om en investeringsavtale mellom EU og USA er derfor ikke en kamp mellom EU og USA, men mellom miljø- og velferdshensyn på den ene sida og konsernprofitt på den andre.
Investorer fra EU og USA har reist 329 av de 514 tvistesakene som er reist i forbindelse med investeringsavtaler. Det er også EU og USA som dominerer investeringene i andre land. USA står for over halvparten av utenlandsinvesteringene i EU – og EUs andel av investeringene i USA er like stor.
I tillegg har EU- og USA-konsern tusenvis av filialer på den andre sida av Atlanterhavet. Hvis TTIP blir som CEO frykter, kan konsern via filialene sine reise tvistekrav mot egen regjering for å hindre lover de ikke liker. Det er derfor ikke underlig at mektige lobbygrupper presser på for at retten til å reise investor-stat-saker blir så omfattende og tydelig som mulig i den avtalen som EU og USA nå skal inngå.
Fra ESF (European Services Forum), lobbygruppa for store tjenesteytingsselskap i Europa, er det krevd at investeringsvernet ”ikke må forhandles bort til fordel for allmenne politiske mål som menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter”. Det framgår av en intern rapport fra EU-kommisjonen etter et møte 8. juli 2011, en rapport som CEO har fått tilgang til.
Når de gjensidige investeringene mellom EU og USA er så store som de er, tyder det ikke på at investorene ikke syns at de er lønnsomme innen rammen av dagens lovgivning. Når de likevel presser så hardt på, er det for å oppnå fordeler de ikke har i dag. Det vi står overfor, er rett og slett en maktkamp mellom konsern og samfunn.
Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2013)
EU og USA forbereder forhandlinger om en handels- og investeringsavtale tvers over Atlanterhavet, the Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).
Hva slags avtale kan det bli? Det har Amsterdam-baserte Corporate Europe Observatory (CEO), med sine iherdige, men alt for få, overvåkere av konsernmakt, prøvd å finne ut av. Det er ikke lett. For CEO er skrekkversjonen en avtale som åpner døra på vidt gap for å påtvinge alle EU-land genmodifisering og skifergass, og som truer rettighetene til arbeidstakere og gir konsern rett – og makt – til å utfordre lovregler som de ikke liker.
Alt i 2011 satte EU og USA ned ei ”høynivå arbeidsgruppe” til å forberede forhandlingene om en ”transatlantisk markedsplass”.
CEO har bedt EU-kommisjonen om å få vite hvem som er med i denne arbeidsgruppa som har vært i sving fra 2011 og som har lagt fram to rapporter. Etter mye om og men var svaret: ”Det fins ingen medlemsliste for denne arbeidsgruppa.”
Noe av prosessen omkring forhandlingene er likevel kjent på grunn av lekkasjer. EU-kommisjonen jobber med forslag til det som kalles investor-stat-tvisteløsning. Investeringsavtaler med slikt innhold fins det hundrevis av rundt om i verden.
Det er avtaler som er bygd over samme lest. De gir rettigheter til konsern som vil investere i et annet land. De kan reise krav om erstatning dersom landet vedtar lover eller praktiserer lover som rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”. I så fall kan de kreve erstatning. Avtalene gir ingen mulighet for stater å reise krav mot investorene.
Her er noen eksempler på slike tvistesaker:
- Etter krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som reagerte på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
- I 2012 ble Hellas utsatt for det samme på grunn av den gjeldsnedskrivingen som var et vilkår for å få nye kriselån fra EU og IMF. I den forbindelse har både IMF og FN advart mot investeringsavtaler som kan ramme staters evne til ”å bekjempe finansielle og økonomiske kriser”.
- Et nederlandsk forsikringsselskap fikk i 2012 22 millioner euro i erstatning fra Slovakia fordi regjeringen i 2006 hadde omgjort helseprivatiseringen til en tidligere regjering og krevde at helseforsikringer skulle inngås på ikke-profitt-basis.
- Philip Morris har reist sak mot Uruguay og Australia fordi advarslene på sigarettpakkene førte til ”et vesentlig tap av markedsandeler”. (Ikke avgjort).
- Vattenfall reiste i 2012 sak mot Tyskland fordi regjeringen vedtok å fase ut kjernekraftverk der Vattenfall hadde eierinteresser. (Ikke avgjort.)
- USA-selskapet Lone Pine krever 250 millioner dollar fra Canada fordi regjeringen har innført et moratorium (midlertidig forbud) mot ”fracking”, det å få olje og gass ut av steingrunn ved å sende en blanding vann, sand og kjemikalier under høyt trykk mot steinen. (Ikke avgjort.)
Slike tvistesaker avgjøres ikke av vanlige domstoler. De avgjøres av tvisteløsningsorgan som oppretter paneler, ofte bare på tre personer. Det viktigste tvisteløsningsorganet er ISCID. Det fins over 900 bilaterale investeringsavtaler der statene på forhånd har godtatt at tvistesaker skal løses av ICSID. Der skjer alt bak lukkede dører med stor innsats av svært kostbare advokater som ofte ville vært vurdert som inhabile ved vanlige domstoler.
I forbindelse med forhandlingene mellom EU og USA har en langvarig kampanje fra lobbygrupper i næringslivet og fra advokatselskap nettopp ført fram til forslag som gir investorer rett til å utfordre lovregler hvis de rammer profitten.
EU-land kan i så fall oppleve at lover som er innført for å verne om helse, miljø og sosiale hensyn, settes til side hvis tvisteløsningspanelene fastslår at de griper inn mot “framtidig fortjeneste”. Tilsvarende kan EU-selskap oppnå det samme i USA.
Dragkampen om en investeringsavtale mellom EU og USA er derfor ikke en kamp mellom EU og USA, men mellom miljø- og velferdshensyn på den ene sida og konsernprofitt på den andre.
Investorer fra EU og USA har reist 329 av de 514 tvistesakene som er reist i forbindelse med investeringsavtaler. Det er også EU og USA som dominerer investeringene i andre land. USA står for over halvparten av utenlandsinvesteringene i EU – og EUs andel av investeringene i USA er like stor.
I tillegg har EU- og USA-konsern tusenvis av filialer på den andre sida av Atlanterhavet. Hvis TTIP blir som CEO frykter, kan konsern via filialene sine reise tvistekrav mot egen regjering for å hindre lover de ikke liker. Det er derfor ikke underlig at mektige lobbygrupper presser på for at retten til å reise investor-stat-saker blir så omfattende og tydelig som mulig i den avtalen som EU og USA nå skal inngå.
Fra ESF (European Services Forum), lobbygruppa for store tjenesteytingsselskap i Europa, er det krevd at investeringsvernet ”ikke må forhandles bort til fordel for allmenne politiske mål som menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter”. Det framgår av en intern rapport fra EU-kommisjonen etter et møte 8. juli 2011, en rapport som CEO har fått tilgang til.
Når de gjensidige investeringene mellom EU og USA er så store som de er, tyder det ikke på at investorene ikke syns at de er lønnsomme innen rammen av dagens lovgivning. Når de likevel presser så hardt på, er det for å oppnå fordeler de ikke har i dag. Det vi står overfor, er rett og slett en maktkamp mellom konsern og samfunn.
Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2013)
Kan jobber garanteres?
EUs nye jobbgaranti for ungdom kan øke gapet mellom nord og sør i Europa
23,9 prosent av ungdommen i EU er arbeidsløs – sier de offentlige statistikkene. Mange flere står i virkeligheten utafor det ordinære arbeidslivet. Nå vil EU-lederne garantere dem arbeid eller utdanning!
Også blant ungdom varierer arbeidsløsheten voldsomt fra land til land i EU, fra rundt 60 prosent i Hellas og Spania og 40 prosent i Italia og Portugal til under åtte prosent i Tyskland og Østerrike. Mange av dem som er i jobb, har dessuten bare kortvarige og usikre avtaleforhold.
Det skremmes stadig oftere med ”en tapt generasjon” helt uten arbeidserfaring. Også blant toppolitikere øker frykten for hva det kan føre til av sosialt kaos, opptøyer og det som verre er.
Arbeidsløsheten blant ungdom kan ”knuse EU” var EU-lederne enige om på en pressekonferanse i Paris i mai: ”Vi kan ikke tillate oss å ofre en hel generasjon.”
Frankrikes president Hollande sa det slik: ”Vi står overfor et fullstendig sammenbrudd for identifikasjonen med Europa. Det som står på spill er ikke bare ”la oss straffe dem som har makta”. Nei, borgerne vender ryggen til Europa og det europeiske prosjektet.”
Alt i februar var statssjefene i EU enige om å innføre en jobbgaranti for ungdom. Den skal sikre at arbeidsløs ungdom under 25 år får et tilbud om jobb, skolegang eller yrkesopplæring før de har gått uten jobb i fire måneder.
Det formelle vedtaket ble tatt av regjeringssjefene på et møte i Brussel 27. juni. Innsatsen skal settes inn i regioner der arbeidsløsheten blant ungdom er over 25 prosent.
EU-lederne har vedtatt å bruke åtte milliarder euro på denne jobbgarantien. Seks av milliardene skal brukes i 2014 og 2015 og de to siste milliardene på de neste fem åra. Ikke alt er friske penger. Noe skal for eksempel hentes fra EUs struktur- og sosialfond.
Økonomer har kalt opplegget en ”PR-øvelse”, og EU-lederne innrømmer sjøl at jobbgarantien vil få liten betydning hvis den ikke følges opp med effektive nasjonale tiltak. De ber regjeringene bl.a. opprette 370 000 nye lærlingplasser i løpet av høsten. Hovedansvaret ligger på regjeringene, sa den finske statsministeren Jyrki Katainen.
Men regjeringene er omgitt av til dels drastiske kuttkrav, pluss en ideologisk tvangstanke om at kutt er veien ut av krisa. Da blir det et naturlig tegn i tida at budsjettene til arbeidsmarkedstiltak sank med 21 prosent fra 2007 til 2010. Når det kreves kraftige kutt for å få ned underskuddene på statsbudsjettene, er ostehøvelen det første en tyr til – også overfor arbeidsmarkedstiltak.
Og hva monner 370 000 lærlingplasser når 7,5 millioner ungdommer er såkalte NEETs, de er verken i jobb, under utdanning eller i yrkesopplæring.
EUs arbeidslivsinstitutt har regna seg fram til at dette koster samfunnet 150 milliarder euro i året i tapte skatter og avgifter og utgifter til dagpenger og sosialhjelp. Det svarer til 1,2 prosent av EUs samlede bnp (brutto nasjonalprodukt) – et beløp større enn hele EU-budsjettet.
Men kan jobbgarantien virke etter hensikten?
Presidenten for EU-parlamentet, sosialdemokraten Martin Schulz, kalte jobbgarantien for ”ei dråpe i havet”. Den ble kalt ”en vits” av Michael Sommer, leder for tysk LO og for Euro-LO (ETUC). Det er som å ”bruke hageslange mot smeltende lava”- har han sagt.
Angela Merkel har gått aktivt inn for å ta æren for jobbgarantien: ”For én gangs skyld er penger ikke problemet.” Samtidig insisterer hun fortsatt på at ”hovedsaken er å forbedre konkurranseevnen, ikke å skape flere og flere pengekrukker” – og at budsjettdisiplin er det avgjørende.
Dette spriket utnyttes av sosialdemokraten Peer Steinbrück som er utfordreren til Angela Merkel ved valget i september. Han anklager henne for hykleri: Etter at hun i årevis har kasta ungdom i land etter land ut i arbeidsløshet med kuttkrava sine, skifter hun spor like før valget for å framstå som de arbeidsløses venn. Men Steinbrüsk er i glasshus. Han har i all hovedsak støtta kuttpolitikken.
Den mest alvorlige svakheten ved jobbgarantien diskuteres av den italienske økonomen Francesco Pastore. (Social Journal Journal, 23.5.13) Han mener at en jobbgaranti kan være et greitt tiltak i EU-land nord for Alpene der en har et godt utbygd apparat for å få ungdom ut av arbeidsløshet. Det har verken Italia eller andre EU-land i sør.
I Tyskland er det 25 arbeidsløse per person i arbeidsmarkedsetaten, mens det i Italia er 500. Mens tyske arbeidsmarkedstiltak bidrar til 13 prosent av de nye jobbene, er det italienske tallet bare tre prosent.
Dermed øker jobbgarantien paradoksalt nok gapet mellom nord og sør i EU. Jobbgarantien kan få ungdom i arbeid i Tyskland, Østerrike, Nederland og Skandinavia, men ikke der hvor flest ungdommer går uten jobb, i kriseland som Italia, Spania, Portugal og Hellas.
Dette bekreftes av en undersøkelse som Eurofound, EUs arbeidslivsinstitutt, la fram i fjor. Der ser en på erfaringene med bruken av jobbgarantier for ungdom i Sverige og Finland – både de positive og de negative. Det er tydelig at en godt utbygd og godt trent arbeidsmarkedsetat er avgjørende for virkningen av slike garantier.
I de fleste land har ungdommen mer utdanning enn noen gang, men mange er feilutdanna i forhold til de jobbene som faktisk fins – eller burde skapes. Den yrkesutdanninga som trengs for å få ungdom i arbeid, krever langsiktig og treffsikker planlegging og utbygging. Det er ikke gjort i en håndvending å få ungdom inn i jobber som kan gi varige løsninger.
Den nye jobbgarantien kan derfor være nyttig for land med en godt utbygd lærlingordning og annen yrkesutdanning, mens den kan bli en fiasko i land der slikt er svakt utvikla.
Dessuten er det vanskelig å få arbeidsmarkedstiltak til å monne dersom det ikke er vekst i det økonomiske livet. Også der går det skille mellom nord og sør – med minst utsikter til vekst i sør.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
23,9 prosent av ungdommen i EU er arbeidsløs – sier de offentlige statistikkene. Mange flere står i virkeligheten utafor det ordinære arbeidslivet. Nå vil EU-lederne garantere dem arbeid eller utdanning!
Også blant ungdom varierer arbeidsløsheten voldsomt fra land til land i EU, fra rundt 60 prosent i Hellas og Spania og 40 prosent i Italia og Portugal til under åtte prosent i Tyskland og Østerrike. Mange av dem som er i jobb, har dessuten bare kortvarige og usikre avtaleforhold.
Det skremmes stadig oftere med ”en tapt generasjon” helt uten arbeidserfaring. Også blant toppolitikere øker frykten for hva det kan føre til av sosialt kaos, opptøyer og det som verre er.
Arbeidsløsheten blant ungdom kan ”knuse EU” var EU-lederne enige om på en pressekonferanse i Paris i mai: ”Vi kan ikke tillate oss å ofre en hel generasjon.”
Frankrikes president Hollande sa det slik: ”Vi står overfor et fullstendig sammenbrudd for identifikasjonen med Europa. Det som står på spill er ikke bare ”la oss straffe dem som har makta”. Nei, borgerne vender ryggen til Europa og det europeiske prosjektet.”
Alt i februar var statssjefene i EU enige om å innføre en jobbgaranti for ungdom. Den skal sikre at arbeidsløs ungdom under 25 år får et tilbud om jobb, skolegang eller yrkesopplæring før de har gått uten jobb i fire måneder.
Det formelle vedtaket ble tatt av regjeringssjefene på et møte i Brussel 27. juni. Innsatsen skal settes inn i regioner der arbeidsløsheten blant ungdom er over 25 prosent.
EU-lederne har vedtatt å bruke åtte milliarder euro på denne jobbgarantien. Seks av milliardene skal brukes i 2014 og 2015 og de to siste milliardene på de neste fem åra. Ikke alt er friske penger. Noe skal for eksempel hentes fra EUs struktur- og sosialfond.
Økonomer har kalt opplegget en ”PR-øvelse”, og EU-lederne innrømmer sjøl at jobbgarantien vil få liten betydning hvis den ikke følges opp med effektive nasjonale tiltak. De ber regjeringene bl.a. opprette 370 000 nye lærlingplasser i løpet av høsten. Hovedansvaret ligger på regjeringene, sa den finske statsministeren Jyrki Katainen.
Men regjeringene er omgitt av til dels drastiske kuttkrav, pluss en ideologisk tvangstanke om at kutt er veien ut av krisa. Da blir det et naturlig tegn i tida at budsjettene til arbeidsmarkedstiltak sank med 21 prosent fra 2007 til 2010. Når det kreves kraftige kutt for å få ned underskuddene på statsbudsjettene, er ostehøvelen det første en tyr til – også overfor arbeidsmarkedstiltak.
Og hva monner 370 000 lærlingplasser når 7,5 millioner ungdommer er såkalte NEETs, de er verken i jobb, under utdanning eller i yrkesopplæring.
EUs arbeidslivsinstitutt har regna seg fram til at dette koster samfunnet 150 milliarder euro i året i tapte skatter og avgifter og utgifter til dagpenger og sosialhjelp. Det svarer til 1,2 prosent av EUs samlede bnp (brutto nasjonalprodukt) – et beløp større enn hele EU-budsjettet.
Men kan jobbgarantien virke etter hensikten?
Presidenten for EU-parlamentet, sosialdemokraten Martin Schulz, kalte jobbgarantien for ”ei dråpe i havet”. Den ble kalt ”en vits” av Michael Sommer, leder for tysk LO og for Euro-LO (ETUC). Det er som å ”bruke hageslange mot smeltende lava”- har han sagt.
Angela Merkel har gått aktivt inn for å ta æren for jobbgarantien: ”For én gangs skyld er penger ikke problemet.” Samtidig insisterer hun fortsatt på at ”hovedsaken er å forbedre konkurranseevnen, ikke å skape flere og flere pengekrukker” – og at budsjettdisiplin er det avgjørende.
Dette spriket utnyttes av sosialdemokraten Peer Steinbrück som er utfordreren til Angela Merkel ved valget i september. Han anklager henne for hykleri: Etter at hun i årevis har kasta ungdom i land etter land ut i arbeidsløshet med kuttkrava sine, skifter hun spor like før valget for å framstå som de arbeidsløses venn. Men Steinbrüsk er i glasshus. Han har i all hovedsak støtta kuttpolitikken.
Den mest alvorlige svakheten ved jobbgarantien diskuteres av den italienske økonomen Francesco Pastore. (Social Journal Journal, 23.5.13) Han mener at en jobbgaranti kan være et greitt tiltak i EU-land nord for Alpene der en har et godt utbygd apparat for å få ungdom ut av arbeidsløshet. Det har verken Italia eller andre EU-land i sør.
I Tyskland er det 25 arbeidsløse per person i arbeidsmarkedsetaten, mens det i Italia er 500. Mens tyske arbeidsmarkedstiltak bidrar til 13 prosent av de nye jobbene, er det italienske tallet bare tre prosent.
Dermed øker jobbgarantien paradoksalt nok gapet mellom nord og sør i EU. Jobbgarantien kan få ungdom i arbeid i Tyskland, Østerrike, Nederland og Skandinavia, men ikke der hvor flest ungdommer går uten jobb, i kriseland som Italia, Spania, Portugal og Hellas.
Dette bekreftes av en undersøkelse som Eurofound, EUs arbeidslivsinstitutt, la fram i fjor. Der ser en på erfaringene med bruken av jobbgarantier for ungdom i Sverige og Finland – både de positive og de negative. Det er tydelig at en godt utbygd og godt trent arbeidsmarkedsetat er avgjørende for virkningen av slike garantier.
I de fleste land har ungdommen mer utdanning enn noen gang, men mange er feilutdanna i forhold til de jobbene som faktisk fins – eller burde skapes. Den yrkesutdanninga som trengs for å få ungdom i arbeid, krever langsiktig og treffsikker planlegging og utbygging. Det er ikke gjort i en håndvending å få ungdom inn i jobber som kan gi varige løsninger.
Den nye jobbgarantien kan derfor være nyttig for land med en godt utbygd lærlingordning og annen yrkesutdanning, mens den kan bli en fiasko i land der slikt er svakt utvikla.
Dessuten er det vanskelig å få arbeidsmarkedstiltak til å monne dersom det ikke er vekst i det økonomiske livet. Også der går det skille mellom nord og sør – med minst utsikter til vekst i sør.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
Bi-krise – hvorfor?
Massedød rammer bier og humler – er den menneskeskapt eller «naturlig»?
Min islandske venn Ragnar Arlands, finansminister to ganger på 1990-tallet og mangeårig leder for nei-bevegelsen på øya, har som pensjonist slått til som fruktdyrker ved sommerhuset ikke langt fra Tingvellir. 50 eple- og plommetrær er planta i ly at et legjerde han har bygd mot den iskalde vintervinden.
Men er det bier nok i dette landskapet – som i forhold til norske landskap er både forblåst og karrig? – spurte jeg. Det kunne han ikke ta sjansen på at det var. Så Ragnar går hver forsommer rundt med en pensel og bestøver eple- og plommeblomstene like ivrig som bier og humler. Det er sånn de gjør det i Kina, sa Ragnar.
Kolonier av bier og humler dør over hele verden. Mange kilder sprer katastrofetall, f.eks. at tallet på honningbier i USA synker med 30 prosent i året! Hvis det var sant, ville det bety at bestanden synker til en sekstendedel på åtte år. En så dramatisk nedgang er det nok ikke – bedømt ut fra mengden av bieforskere som fortsatt har bier nok å forske på.
Fra ett år til det neste kan tilbakegangen likevel være stor. Det meldes at tallet på bier i England sank med 30 prosent fra 2007 til 2008, og at det i Italia sank med 40-50 prosent det året.
Færre bistikk for unger som leiker i kratt og på blomsterenger, er naturligvis en fordel. Men den store bekymringen gjelder maten vår. 12 av de 50 viktigste jordbruksavlingene skal være avhengig av bestøving fra bier og humler. Landbruksdepartementet i USA hevder i en rapport: En tredjedel av alle mat- og drikkevarer er avhengig av bestøving.
Mandelavlingene i Kalifornia kan rammes hardest – og de står for 80 prosent av mandelforsyningene her på jorda. 1,5 millioner bikuber fraktes til Kalifornia når blomstringa tar til tidlig på våren. Det er over halvparten av alle bikubene i USA.
Kanskje er det noe enda mer grunnleggende som er i fare. Trusselen mot biomangfoldet er for lengst anerkjent som en trussel som må tas like alvorlig som klimaoppvarmingen. Er massedøden blant bier et varsel om et økologisk sammenbrudd langt utover bisamfunnene?
Det grunnleggende spørsmålet blir derfor også det samme som i klimadebatten: Skyldes massedøden blant bier «naturlige» endringer i bienes og humlenes livsvilkår – eller utvikler den seg fordi vi mennesker tukler for mye med økologiske prosesser og sammenhenger? Kort sagt: Er bidøden menneskeskapt?
Mistanker går i mange retninger mot midd, virus, parasitter, insekt- og plantevernmidler, og økt elektromagnetisk stråling. Forskere fra det tyske Landau-universitetet fant i hvert fall ut at bier fikk vansker med å finne tilbake til kuben sin når det lå noen mobiltelefoner i nærheten av kuben.
Det er fristende å si: Fortell meg hva du mistenker, og du avslører hvilke interesser og fordommer du har – akkurat som i debatten om klimaendringene.
Det kan se ut til at sprøytemidler som neonicotinoidene kan skade evnen som biene har til å til å finne veien tilbake til kuben. To av dem er tillatt i Norge, men ikke det farligste, klotianidin.
EU-kommisjonen har nylig fått i gjennom et toårs forbud mot alle disse neonicotinoidene. Kjemikonsernet Bayer CropScience reagerte kraftig: Insektmidlene er «trygge hvis de brukes i samsvar med instruksjonene». Og videre: forbudet «er et tilbakeslag for teknologi, innovasjon og bærekraft».
I USA har en valgt å vente til det er lagt fram nok bevis for at disse sprøytemidlene er en viktig årsak til massedød blant bier. Faren er at biene dør mens en venter.
Miljøorganisasjoner mener å kunne påvise at bikuber og andre bikolonier som ikke utsettes for kjemikalier eller genmodifiserte omgivelser, ikke rammes av massedød. Som vanlig utløser det påstand mot påstand på rekke og rad.
Stadig langtransport av bikuber for å plassere dem der hvor honningproduksjonen er størst til enhver tid på sommeren, er også en påkjenning som kan svekke immunforsvaret, hevdes det. Noen vil mene at ulike typer midd, sopp og virus utvikler seg hyppigere og raskere enn før på grunn av klimaendringene. Andre avviser det blankt.
En tiårs tid har bier i USA blitt fora opp på en særlig energirik sirup. Kan det bety en overforing som ender som feilernæring? Men skal en tilbake til mindre energirik mat for bier, øker prisen både på frukt, bær, nøtter og en del grønnsaker. Har produsenter og forbrukere plutselig sammenfallende interesser?
Landbruksdepartementet i USA la 2. mai fram en rapport som sammenfatter de viktigste konklusjonene fra forskning og praktiske erfaringer blant birøktere.
1. Varroa-midden er den viktigste enkeltårsaken til massedød blant bier. Samtidig er det stor motstand mot de kjemikaliene som brukes for å bekjempe midden. I dette miljøet av midd og kjemikalier mot midd utvikler det seg nye typer virus som kan ha sammenheng med massedøden.
2. Koloniene av honningbier trenger en større genetisk variasjon. Genetisk variasjon forbedrer varmereguleringen til biene, øker motstanden mot sjukdommer og honningproduksjonen.
3. En næringsfattig diett basert på få planteslag øker faren for sjukdommer og parasitter. Biene må holdes vekk fra områder som er behandla med plantevernmidler. Men mer forskning trengs for å finne ut hvilken kjemikaliebelastning bier er utsatt for og hva den betyr for biers helse og evne til å lage honning.
Honningproduksjonen i Europa er halvert det siste tiåret. Men behovet for honning er like stort som før, forbruket også. Ifølge den franske birøkterorganisasjonen er forklaringen illegal import fra Kina. Kina er verdens største honningprodusent, og honning derfra pakkes om og selges som fransk, spansk og italiensk honning.
Kineserne får fortsatt åpenbart både frukt og honning. Med penselen sin får nok min islandske venn Ragnar i beste fall bare frukt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. juli 2013)
Min islandske venn Ragnar Arlands, finansminister to ganger på 1990-tallet og mangeårig leder for nei-bevegelsen på øya, har som pensjonist slått til som fruktdyrker ved sommerhuset ikke langt fra Tingvellir. 50 eple- og plommetrær er planta i ly at et legjerde han har bygd mot den iskalde vintervinden.
Men er det bier nok i dette landskapet – som i forhold til norske landskap er både forblåst og karrig? – spurte jeg. Det kunne han ikke ta sjansen på at det var. Så Ragnar går hver forsommer rundt med en pensel og bestøver eple- og plommeblomstene like ivrig som bier og humler. Det er sånn de gjør det i Kina, sa Ragnar.
Kolonier av bier og humler dør over hele verden. Mange kilder sprer katastrofetall, f.eks. at tallet på honningbier i USA synker med 30 prosent i året! Hvis det var sant, ville det bety at bestanden synker til en sekstendedel på åtte år. En så dramatisk nedgang er det nok ikke – bedømt ut fra mengden av bieforskere som fortsatt har bier nok å forske på.
Fra ett år til det neste kan tilbakegangen likevel være stor. Det meldes at tallet på bier i England sank med 30 prosent fra 2007 til 2008, og at det i Italia sank med 40-50 prosent det året.
Færre bistikk for unger som leiker i kratt og på blomsterenger, er naturligvis en fordel. Men den store bekymringen gjelder maten vår. 12 av de 50 viktigste jordbruksavlingene skal være avhengig av bestøving fra bier og humler. Landbruksdepartementet i USA hevder i en rapport: En tredjedel av alle mat- og drikkevarer er avhengig av bestøving.
Mandelavlingene i Kalifornia kan rammes hardest – og de står for 80 prosent av mandelforsyningene her på jorda. 1,5 millioner bikuber fraktes til Kalifornia når blomstringa tar til tidlig på våren. Det er over halvparten av alle bikubene i USA.
Kanskje er det noe enda mer grunnleggende som er i fare. Trusselen mot biomangfoldet er for lengst anerkjent som en trussel som må tas like alvorlig som klimaoppvarmingen. Er massedøden blant bier et varsel om et økologisk sammenbrudd langt utover bisamfunnene?
Det grunnleggende spørsmålet blir derfor også det samme som i klimadebatten: Skyldes massedøden blant bier «naturlige» endringer i bienes og humlenes livsvilkår – eller utvikler den seg fordi vi mennesker tukler for mye med økologiske prosesser og sammenhenger? Kort sagt: Er bidøden menneskeskapt?
Mistanker går i mange retninger mot midd, virus, parasitter, insekt- og plantevernmidler, og økt elektromagnetisk stråling. Forskere fra det tyske Landau-universitetet fant i hvert fall ut at bier fikk vansker med å finne tilbake til kuben sin når det lå noen mobiltelefoner i nærheten av kuben.
Det er fristende å si: Fortell meg hva du mistenker, og du avslører hvilke interesser og fordommer du har – akkurat som i debatten om klimaendringene.
Det kan se ut til at sprøytemidler som neonicotinoidene kan skade evnen som biene har til å til å finne veien tilbake til kuben. To av dem er tillatt i Norge, men ikke det farligste, klotianidin.
EU-kommisjonen har nylig fått i gjennom et toårs forbud mot alle disse neonicotinoidene. Kjemikonsernet Bayer CropScience reagerte kraftig: Insektmidlene er «trygge hvis de brukes i samsvar med instruksjonene». Og videre: forbudet «er et tilbakeslag for teknologi, innovasjon og bærekraft».
I USA har en valgt å vente til det er lagt fram nok bevis for at disse sprøytemidlene er en viktig årsak til massedød blant bier. Faren er at biene dør mens en venter.
Miljøorganisasjoner mener å kunne påvise at bikuber og andre bikolonier som ikke utsettes for kjemikalier eller genmodifiserte omgivelser, ikke rammes av massedød. Som vanlig utløser det påstand mot påstand på rekke og rad.
Stadig langtransport av bikuber for å plassere dem der hvor honningproduksjonen er størst til enhver tid på sommeren, er også en påkjenning som kan svekke immunforsvaret, hevdes det. Noen vil mene at ulike typer midd, sopp og virus utvikler seg hyppigere og raskere enn før på grunn av klimaendringene. Andre avviser det blankt.
En tiårs tid har bier i USA blitt fora opp på en særlig energirik sirup. Kan det bety en overforing som ender som feilernæring? Men skal en tilbake til mindre energirik mat for bier, øker prisen både på frukt, bær, nøtter og en del grønnsaker. Har produsenter og forbrukere plutselig sammenfallende interesser?
Landbruksdepartementet i USA la 2. mai fram en rapport som sammenfatter de viktigste konklusjonene fra forskning og praktiske erfaringer blant birøktere.
1. Varroa-midden er den viktigste enkeltårsaken til massedød blant bier. Samtidig er det stor motstand mot de kjemikaliene som brukes for å bekjempe midden. I dette miljøet av midd og kjemikalier mot midd utvikler det seg nye typer virus som kan ha sammenheng med massedøden.
2. Koloniene av honningbier trenger en større genetisk variasjon. Genetisk variasjon forbedrer varmereguleringen til biene, øker motstanden mot sjukdommer og honningproduksjonen.
3. En næringsfattig diett basert på få planteslag øker faren for sjukdommer og parasitter. Biene må holdes vekk fra områder som er behandla med plantevernmidler. Men mer forskning trengs for å finne ut hvilken kjemikaliebelastning bier er utsatt for og hva den betyr for biers helse og evne til å lage honning.
Honningproduksjonen i Europa er halvert det siste tiåret. Men behovet for honning er like stort som før, forbruket også. Ifølge den franske birøkterorganisasjonen er forklaringen illegal import fra Kina. Kina er verdens største honningprodusent, og honning derfra pakkes om og selges som fransk, spansk og italiensk honning.
Kineserne får fortsatt åpenbart både frukt og honning. Med penselen sin får nok min islandske venn Ragnar i beste fall bare frukt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. juli 2013)
Må krisa vare lenge?
EUs krisepolitikk befester krisa, men enkle omlegginger kan i hvert fall få ned statsgjelda.
Ingen ting er lettere å innse enn at den krisepolitikken som føres i Europa, er en blindvei. Den fører ikke ut av krisa, men befester i stedet en langvarig økonomisk stagnasjon med høy arbeidsløshet.
Tre europeiske forskningsmiljøer har gått sammen om å påvise at det er mulig å få vekk den plagsomme statsgjelda med en langt mer forsiktig kuttpolitikk enn den som føres i dag. (IASG-undersøkelsen ”Independent annual growth survey”, november 2012.
De tre forskningsmiljøene er franske Ofce, britiske ECLM og tyske IMK. I undersøkelsen sin går de til angrep på det de kaller SDA-syndromet (self-defeating austerity), den sjølødeleggende innstrammingspolitikken som føres i land etter land.
Krisepolitikken til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har bygd på at hard innstrammings- eller kuttpolitikk er eneste vei ut av det som er blitt ei gjeldskrise av store dimensjoner i mange EU-land.
Undersøkelsen understreker at gjeldskrisa ikke skyldes slepphendt budsjettpolitikk i land som Irland, Portugal, Spania og Italia. Hellas var unntaket og absolutt ikke typisk for kriselanda i EU.
Gjelda økte derimot til uhåndterlige høyder da regjeringene valgte å holde bankene skadesløse i den verste finanskrisa siden 1930-tallet. Det kosta penger som regjeringene måtte låne, alle unntatt den norske.
Utgangspunket for IAGS-undersøkelsen er at kuttiltaka har ”nådd en dimensjon som aldri tidligere er observert”. Virkningene ble ekstra sterke fordi de aller fleste europeiske land kjørte beinhard kuttpolitikk samtidig. Ingen land kunne dra nytte av vekst hos handelspartnerne i Europa. Unntaket er Norge som år for år økte importen fra resten av Europa.
I 2012 var bruttonasjonalproduktet per innbygger i EU 3,6 prosent lavere enn ved starten av 2008. Denne nedgangen var ikke likt fordelt. I Spania var nedgangen 7,3 prosent, i Italia 8,6 prosent og i Hellas 17,4 prosent.
Arbeidsløshet er den mest skjebnesvangre konsekvensen av kuttpolitikken. Den rammer særlig ungdom og ufaglærte. Mister ungdom og ufaglærte jobben, er det ekstra vanskelig å komme tilbake i arbeid. I EU har nærmere 12 millioner mennesker vært arbeidsløse i mer enn ett år.
Italia, Spania, Portugal og Hellas ser ut til å ”synke i en endeløs depresjon” er én av konklusjonene i IASG-undersøkelsen. En av grunnene er den store ubalansen i handelen innad i EU. Tyskland har opparbeida seg enorme handelsoverskudd overfor resten av EU, og særlig overfor kriselanda langs Middelhavet.
Noe av bakgrunnen er den effektive kuttpolitikken som den tyske regjeringen fører i sitt eget land. Hvis den kunne avblåses og erstattes med en ekspansiv politikk, ville det være til stor hjelp for land som Italia, Spania, Portugal og Hellas. Da ville de lettere mestre konkurransen fra tysk næringsliv både på hjemmemarkedet og på utenlandske markeder.
Samtidig ville den tyske ekspansjonspolitikken ”betale seg sjøl” ved at etterspørselen ville øke innad i Tyskland og ved at importen fra europeiske kriseland ville øke. Krav om en ekspansiv tysk politikk er reist fra mange hold, også fra OECD og IMF.
IASG-undersøkelsen tar EUs egne krav til budsjettunderskudd og statsgjeld som utgangspunkt. Kriselanda skal ikke ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av bnp og ikke ha ei statsgjeld som er større enn 60 prosent av bnp.
Enkle omlegginger av krisepolitikken må settes inn på fire områder:
1. Kuttpolitikken må dempes og spres over et større tidsrom. Undersøkelsen legger til grunn at de årlige innstrammingene settes til 0,5 prosent av bnp, noe som er klart lavere enn det troikaen krever.
2. EUs sentralbank må ta ansvar for å opptre som ”långiver i siste instans” (lender of last resort) for bedrifter og banker som ikke får lån på annen måte. Det betyr et prinsipielt brudd med dagens regelverk for sentralbanken
3. Utlån fra den europeiske investeringsbanken (EIB), fra EUs strukturfond og andre EU-fond må økes betydelig for å få investeringene i nye arbeidsplasser i været.
4. Ubalansen i handelen innad i EU må motvirkes ved at land som Tyskland og Nederland tar ansvar for å få ned sine handelsoverskudd med resten av EU.
IASG-undersøkelen konkluderer med at slike forsiktige tiltak vil ha forbløffende positive virkninger. I de fleste land vil statsgjelda raskt kunne komme under kontroll. I 2032 blir det bare Hellas og Irland som ikke har kommet under EU-kravet om ei statsgjeld under 60 prosent av bnp.
Tiltaka kunne øke den økonomiske veksten i eurosonen med 0,7 prosent per år i de kritiske åra fra 2013 til 2017. Det er ikke nok til å få ned arbeidsløsheten, men vil antakelig ikke øke den. Med lavere statsgjeld vil statskassene tåle større utgifter både til næringsinvesteringer og til velferd.
De tiltaka som foreslås, retter seg ikke mot de grunnleggende årsakene til krisa - og de gir heller ikke noen garanti for lavere arbeidsløshet eller for velferdsordninger på samme nivå som før krisa.
Hva hindrer en slik løsning?
Det går IASG-undersøkelsen ikke inn på. Et viktig hinder ligger i Tyskland. Der har effektiv kuttpolitikk gjort det mulig for tyske eksportbedrifter å utkonkurrere næringsliv i andre land.
Men kuttpolitikken har til gjengjeld ramma etterspørselen etter varer og tjenester inne i Tyskland. Det har ført til at den økonomiske veksten i Tyskland har sunket fra tre prosent 2011 til én prosent i fjor. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent. Det kan få tyske politikere til å snu, men da må ikke indoktrinerte tyske velgere få mistanke om at det er i solidaritet med “late grekere”.
De største hindrene ligger nok likevel i de markedsliberale tvangstankene som har dominert samfunnsdebatten i tretti år og i økonomiske maktforhold som befestes når lønninger og velferdsordninger kuttes og fagbevegelsen svekkes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
Ingen ting er lettere å innse enn at den krisepolitikken som føres i Europa, er en blindvei. Den fører ikke ut av krisa, men befester i stedet en langvarig økonomisk stagnasjon med høy arbeidsløshet.
Tre europeiske forskningsmiljøer har gått sammen om å påvise at det er mulig å få vekk den plagsomme statsgjelda med en langt mer forsiktig kuttpolitikk enn den som føres i dag. (IASG-undersøkelsen ”Independent annual growth survey”, november 2012.
De tre forskningsmiljøene er franske Ofce, britiske ECLM og tyske IMK. I undersøkelsen sin går de til angrep på det de kaller SDA-syndromet (self-defeating austerity), den sjølødeleggende innstrammingspolitikken som føres i land etter land.
Krisepolitikken til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har bygd på at hard innstrammings- eller kuttpolitikk er eneste vei ut av det som er blitt ei gjeldskrise av store dimensjoner i mange EU-land.
Undersøkelsen understreker at gjeldskrisa ikke skyldes slepphendt budsjettpolitikk i land som Irland, Portugal, Spania og Italia. Hellas var unntaket og absolutt ikke typisk for kriselanda i EU.
Gjelda økte derimot til uhåndterlige høyder da regjeringene valgte å holde bankene skadesløse i den verste finanskrisa siden 1930-tallet. Det kosta penger som regjeringene måtte låne, alle unntatt den norske.
Utgangspunket for IAGS-undersøkelsen er at kuttiltaka har ”nådd en dimensjon som aldri tidligere er observert”. Virkningene ble ekstra sterke fordi de aller fleste europeiske land kjørte beinhard kuttpolitikk samtidig. Ingen land kunne dra nytte av vekst hos handelspartnerne i Europa. Unntaket er Norge som år for år økte importen fra resten av Europa.
I 2012 var bruttonasjonalproduktet per innbygger i EU 3,6 prosent lavere enn ved starten av 2008. Denne nedgangen var ikke likt fordelt. I Spania var nedgangen 7,3 prosent, i Italia 8,6 prosent og i Hellas 17,4 prosent.
Arbeidsløshet er den mest skjebnesvangre konsekvensen av kuttpolitikken. Den rammer særlig ungdom og ufaglærte. Mister ungdom og ufaglærte jobben, er det ekstra vanskelig å komme tilbake i arbeid. I EU har nærmere 12 millioner mennesker vært arbeidsløse i mer enn ett år.
Italia, Spania, Portugal og Hellas ser ut til å ”synke i en endeløs depresjon” er én av konklusjonene i IASG-undersøkelsen. En av grunnene er den store ubalansen i handelen innad i EU. Tyskland har opparbeida seg enorme handelsoverskudd overfor resten av EU, og særlig overfor kriselanda langs Middelhavet.
Noe av bakgrunnen er den effektive kuttpolitikken som den tyske regjeringen fører i sitt eget land. Hvis den kunne avblåses og erstattes med en ekspansiv politikk, ville det være til stor hjelp for land som Italia, Spania, Portugal og Hellas. Da ville de lettere mestre konkurransen fra tysk næringsliv både på hjemmemarkedet og på utenlandske markeder.
Samtidig ville den tyske ekspansjonspolitikken ”betale seg sjøl” ved at etterspørselen ville øke innad i Tyskland og ved at importen fra europeiske kriseland ville øke. Krav om en ekspansiv tysk politikk er reist fra mange hold, også fra OECD og IMF.
IASG-undersøkelsen tar EUs egne krav til budsjettunderskudd og statsgjeld som utgangspunkt. Kriselanda skal ikke ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av bnp og ikke ha ei statsgjeld som er større enn 60 prosent av bnp.
Enkle omlegginger av krisepolitikken må settes inn på fire områder:
1. Kuttpolitikken må dempes og spres over et større tidsrom. Undersøkelsen legger til grunn at de årlige innstrammingene settes til 0,5 prosent av bnp, noe som er klart lavere enn det troikaen krever.
2. EUs sentralbank må ta ansvar for å opptre som ”långiver i siste instans” (lender of last resort) for bedrifter og banker som ikke får lån på annen måte. Det betyr et prinsipielt brudd med dagens regelverk for sentralbanken
3. Utlån fra den europeiske investeringsbanken (EIB), fra EUs strukturfond og andre EU-fond må økes betydelig for å få investeringene i nye arbeidsplasser i været.
4. Ubalansen i handelen innad i EU må motvirkes ved at land som Tyskland og Nederland tar ansvar for å få ned sine handelsoverskudd med resten av EU.
IASG-undersøkelen konkluderer med at slike forsiktige tiltak vil ha forbløffende positive virkninger. I de fleste land vil statsgjelda raskt kunne komme under kontroll. I 2032 blir det bare Hellas og Irland som ikke har kommet under EU-kravet om ei statsgjeld under 60 prosent av bnp.
Tiltaka kunne øke den økonomiske veksten i eurosonen med 0,7 prosent per år i de kritiske åra fra 2013 til 2017. Det er ikke nok til å få ned arbeidsløsheten, men vil antakelig ikke øke den. Med lavere statsgjeld vil statskassene tåle større utgifter både til næringsinvesteringer og til velferd.
De tiltaka som foreslås, retter seg ikke mot de grunnleggende årsakene til krisa - og de gir heller ikke noen garanti for lavere arbeidsløshet eller for velferdsordninger på samme nivå som før krisa.
Hva hindrer en slik løsning?
Det går IASG-undersøkelsen ikke inn på. Et viktig hinder ligger i Tyskland. Der har effektiv kuttpolitikk gjort det mulig for tyske eksportbedrifter å utkonkurrere næringsliv i andre land.
Men kuttpolitikken har til gjengjeld ramma etterspørselen etter varer og tjenester inne i Tyskland. Det har ført til at den økonomiske veksten i Tyskland har sunket fra tre prosent 2011 til én prosent i fjor. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent. Det kan få tyske politikere til å snu, men da må ikke indoktrinerte tyske velgere få mistanke om at det er i solidaritet med “late grekere”.
De største hindrene ligger nok likevel i de markedsliberale tvangstankene som har dominert samfunnsdebatten i tretti år og i økonomiske maktforhold som befestes når lønninger og velferdsordninger kuttes og fagbevegelsen svekkes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
Har vanviddet mening?
Hvem ser seg tjent med en krisepolitikk der land etter land kutter seg til fant?
Krisepolitikken i EU utvikler et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa, dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få flere tilbake i arbeidslivet
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den – i håp om at det fins et nivå der lønninger, lønnskrav og forventninger har falt så lavt at resten av verden kan utkonkurreres.
Jo mer en kutter i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger har folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Sluttresultatet blir det verst mulige: Den eneste eksporten som vokser, er arbeidsløshet.
Kan en slik undergangsspiral ha mening? Det er det brennende spørsmålet i dag. Hvorfor føres det en krisepolitikk som øker arbeidsløsheten og undergraver velferdsordninger?
De som tar beslutningene, er verken dumme eller uinformerte. De har tilgang på Europas best betalte rådgivere for å få analysert hva det er som foregår.
Er det da formastelig å spørre: Er det meningen med krisepolitikken at arbeidsløsheten skal øke og velferdsordningene svekkes?
Da Angela Merkel tok over som tysk forbundskansler i november 2005, takka hun i tiltredelsestalen forgjengeren sin slik: “Jeg vil gjerne personlig takke kansler Schröder for at han med Agenda 2010 så modig og resolutt åpna ei dør så vårt sosiale system kan tilpasses en ny tid.”
Hva sikta hun til?
Schröder-regjeringen lanserte sin Agenda 2010 i mars 2003 med opplegg for en kraftig nedbygging av velferdsordningene. Året etter slo regjeringen til med Hartz IV – ei lovpakke som skulle svekke folks rettigheter i arbeidslivet.
Sosialpolitikken ble lagt om for å tvinge arbeidstakerne til å godta lavere lønn enn før. Dagpengene til arbeidsløse ble satt ned og. pensjonsytelsene ble redusert.
Oppsigelsesvernet ble svekka. Det ble lettere å ta i bruk midlertidig og innleid arbeidskraft og å omgjøre lønnstakere til sjølstendige næringsdrivende slik at arbeidsgiveren kunne slippe å betale for sosiale utgifter, og slik at all risiko ved ulykker og sjukdom kunne legges på den som jobber på den måten.
På store bedrifter sprengte arbeidsgiverne de bransjevise tariffavtalene og tvang i gjennom avtaler på bedriftsnivå som ofte innebar at de ansatte måtte godta lavere lønn og lengre arbeidstid mot at de ble garantert jobb 3-4-5 år til. Trusselen var utflagging til land lenger øst i Europa.
Mange arbeidsløse har offentlig subsidierte mini- og midi-jobber til langt under tarifflønn som eneste jobbtilbud. Lønns- og inntektsforskjellene er derfor økt kraftig i det tyske samfunnet.
I april 2004 demonstrerte 500.000 i Berlin, Köln og Stuttgart mot Hartz IV-politikken, og utover sommeren og høsten var rasende demonstranter ute på gatene hver mandag i mange byer.
Regjeringen slo akkurat så mye retrett at protestbølgen avtok, men i all hovedsak føres den knallharde innstrammingspolitikken videre. For Schröder hadde ett trumfkort: det vil ikke bli bedre med en Merkel-regjering.
På det årlige Davos-møtet i 2005, der den økonomiske og politiske eliten fra alle verdenskanter sto sosialdemokraten Gerhard Schröder fram med det glade tyske budskapet: “Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene som fins i Europa.”
Det var i 2005. Nå tvinger EUs krisepolitikk fram stadig større lavlønnssektorer i kriseland etter kriseland. Budskapet fra tyske politikere er: Gjør som oss! Følg opp Hartz IV over hele Europa! Det kravet stiller alle tyske partier seg bak, unntatt die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene.
“Hartz IV overalt” går av seg sjøl med det overtaket krisepolitikken til troikaen har fått over alt – fra de herskende tanker til herskende regjeringer.
Men hva om alle EU-land gjennomfører sine Hartz IV like grundig som Schröder og Merkel har gjort i Tyskland. Da forsvinner jo den konkurransefordelen tysk næringsliv har opparbeida seg!
Hvis det ikke gjennomføres en tysk Hartz V enda mer brutal enn den forrige for å sikre konkurransekraften til tysk næringsliv – fortsatt på bekostning av alle land som konkurrerer med tyske varer og tjenester hjemme og ute.
En slik spiral har sjølsagt ingen god mening. Den kan også stoppe av seg sjøl – f.eks. ved at den økonomiske veksten i Tyskland forsvinner. Den var på trygge tre prosent fram til 2011. Så er den gått ned år for år. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent.
Det skyldes ikke at den tyske konkurranseevnen alt er svekka. Det skyldes at i kriselanda kjøper forbrukere og bedrifter mindre av alt – også av tyske varer og tjenester.
Samtidig er kjøpekraften kjørt til bonns i alle EU-land. En så stor del av ungdommen står uten arbeidserfaring, og skolene er sultefora så kraftig at det vil ta tid å få arbeidslivet på fote igjen.
Hvem vil virkelig dette? Eller: Hvem ser seg tjent med dette?
Hvem ser seg tjent med at lønninger, pensjoner og offentlige tjenester kuttes? Hvem ser seg tjent med et arbeidsliv der både jobbsøkerne og de som er i jobb er villige til å jobbe for lavere lønn, med svakere oppsigelsesvern og andre rettigheter i arbeidslivet?
Kasmpen om krisepolitikken er kamp om samfunnsmakt mellom det store flertallet som rammes av den krisepolitikken som føres og de på kapitalsida som er tjent med at flertallet rammes.
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar. I årevis har økonomer fra alle verdens kanter fordømt denne krisepolitikken. Samme kritikk har kommet fra FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP med krav om at krisepolitikken til EU må dreies fra kutt- til vekstpolitikk. Sjøl i OECD og IMF bryter slike tanker fram.
Foreløpig rår de “herskende tankene”. Hvor lenge?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. juli 2012=
Krisepolitikken i EU utvikler et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa, dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få flere tilbake i arbeidslivet
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den – i håp om at det fins et nivå der lønninger, lønnskrav og forventninger har falt så lavt at resten av verden kan utkonkurreres.
Jo mer en kutter i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger har folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Sluttresultatet blir det verst mulige: Den eneste eksporten som vokser, er arbeidsløshet.
Kan en slik undergangsspiral ha mening? Det er det brennende spørsmålet i dag. Hvorfor føres det en krisepolitikk som øker arbeidsløsheten og undergraver velferdsordninger?
De som tar beslutningene, er verken dumme eller uinformerte. De har tilgang på Europas best betalte rådgivere for å få analysert hva det er som foregår.
Er det da formastelig å spørre: Er det meningen med krisepolitikken at arbeidsløsheten skal øke og velferdsordningene svekkes?
Da Angela Merkel tok over som tysk forbundskansler i november 2005, takka hun i tiltredelsestalen forgjengeren sin slik: “Jeg vil gjerne personlig takke kansler Schröder for at han med Agenda 2010 så modig og resolutt åpna ei dør så vårt sosiale system kan tilpasses en ny tid.”
Hva sikta hun til?
Schröder-regjeringen lanserte sin Agenda 2010 i mars 2003 med opplegg for en kraftig nedbygging av velferdsordningene. Året etter slo regjeringen til med Hartz IV – ei lovpakke som skulle svekke folks rettigheter i arbeidslivet.
Sosialpolitikken ble lagt om for å tvinge arbeidstakerne til å godta lavere lønn enn før. Dagpengene til arbeidsløse ble satt ned og. pensjonsytelsene ble redusert.
Oppsigelsesvernet ble svekka. Det ble lettere å ta i bruk midlertidig og innleid arbeidskraft og å omgjøre lønnstakere til sjølstendige næringsdrivende slik at arbeidsgiveren kunne slippe å betale for sosiale utgifter, og slik at all risiko ved ulykker og sjukdom kunne legges på den som jobber på den måten.
På store bedrifter sprengte arbeidsgiverne de bransjevise tariffavtalene og tvang i gjennom avtaler på bedriftsnivå som ofte innebar at de ansatte måtte godta lavere lønn og lengre arbeidstid mot at de ble garantert jobb 3-4-5 år til. Trusselen var utflagging til land lenger øst i Europa.
Mange arbeidsløse har offentlig subsidierte mini- og midi-jobber til langt under tarifflønn som eneste jobbtilbud. Lønns- og inntektsforskjellene er derfor økt kraftig i det tyske samfunnet.
I april 2004 demonstrerte 500.000 i Berlin, Köln og Stuttgart mot Hartz IV-politikken, og utover sommeren og høsten var rasende demonstranter ute på gatene hver mandag i mange byer.
Regjeringen slo akkurat så mye retrett at protestbølgen avtok, men i all hovedsak føres den knallharde innstrammingspolitikken videre. For Schröder hadde ett trumfkort: det vil ikke bli bedre med en Merkel-regjering.
På det årlige Davos-møtet i 2005, der den økonomiske og politiske eliten fra alle verdenskanter sto sosialdemokraten Gerhard Schröder fram med det glade tyske budskapet: “Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene som fins i Europa.”
Det var i 2005. Nå tvinger EUs krisepolitikk fram stadig større lavlønnssektorer i kriseland etter kriseland. Budskapet fra tyske politikere er: Gjør som oss! Følg opp Hartz IV over hele Europa! Det kravet stiller alle tyske partier seg bak, unntatt die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene.
“Hartz IV overalt” går av seg sjøl med det overtaket krisepolitikken til troikaen har fått over alt – fra de herskende tanker til herskende regjeringer.
Men hva om alle EU-land gjennomfører sine Hartz IV like grundig som Schröder og Merkel har gjort i Tyskland. Da forsvinner jo den konkurransefordelen tysk næringsliv har opparbeida seg!
Hvis det ikke gjennomføres en tysk Hartz V enda mer brutal enn den forrige for å sikre konkurransekraften til tysk næringsliv – fortsatt på bekostning av alle land som konkurrerer med tyske varer og tjenester hjemme og ute.
En slik spiral har sjølsagt ingen god mening. Den kan også stoppe av seg sjøl – f.eks. ved at den økonomiske veksten i Tyskland forsvinner. Den var på trygge tre prosent fram til 2011. Så er den gått ned år for år. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent.
Det skyldes ikke at den tyske konkurranseevnen alt er svekka. Det skyldes at i kriselanda kjøper forbrukere og bedrifter mindre av alt – også av tyske varer og tjenester.
Samtidig er kjøpekraften kjørt til bonns i alle EU-land. En så stor del av ungdommen står uten arbeidserfaring, og skolene er sultefora så kraftig at det vil ta tid å få arbeidslivet på fote igjen.
Hvem vil virkelig dette? Eller: Hvem ser seg tjent med dette?
Hvem ser seg tjent med at lønninger, pensjoner og offentlige tjenester kuttes? Hvem ser seg tjent med et arbeidsliv der både jobbsøkerne og de som er i jobb er villige til å jobbe for lavere lønn, med svakere oppsigelsesvern og andre rettigheter i arbeidslivet?
Kasmpen om krisepolitikken er kamp om samfunnsmakt mellom det store flertallet som rammes av den krisepolitikken som føres og de på kapitalsida som er tjent med at flertallet rammes.
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar. I årevis har økonomer fra alle verdens kanter fordømt denne krisepolitikken. Samme kritikk har kommet fra FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP med krav om at krisepolitikken til EU må dreies fra kutt- til vekstpolitikk. Sjøl i OECD og IMF bryter slike tanker fram.
Foreløpig rår de “herskende tankene”. Hvor lenge?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. juli 2012=
Engel eller djevel?
Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Det bestemmes i Tyskland.
Tyskland er det landet som er kommet greiest i gjennom krisa. Det bildet spres til overmål. Tysk industri er den store vinneren på eksportmarkedene. Arbeidsløsheten er under seks prosent, lavere enn noen gang siden muren falt. Tyskland roses for å være EUs reddende engel.
Men bildet har sine skyggesider. Den økonomiske veksten har vært lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Sysselsettinga har siden 1990-tallet vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten er gått ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.
Den gjennomsnittlige reallønna er gått ned samtidig som inntektsforskjellene har eksplodert. Mer enn hver femte tyske arbeidstaker (22,2 prosent i 2010) har ei timelønn under 2/3 av gjennomsnittslønna. Det innebar at åtte millioner tyskere hadde ei timelønn på under 9,15 euro (ca. 72 kroner).
Reddende engel har Tyskland ikke vært. Tvert imot: Tyskland er problemet for resten av eurosonen – verken løsningen eller redningen:
Kriseland som Hellas, Portugal, Spania og Italia er utkonkurrert av tysk næringsliv både på hjemmemarkedene sine og på utemarkedene. Hovedgrunnen er at reallønna i Tyskland lå fire prosent lavere i 2009 enn i 2000. I alle andre europeiske land økte reallønna med fra 10 til 25 prosent. Tyskerne fikk derfor solgt langt mer til disse kriselanda enn de kjøpte fra dem.
Tysk politikk har derfor ansvaret for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den er blitt ekstra vanskelig å løse. For kuttkrava til Angela Merkel får ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia.
ILO-rapporten ”Global Employment Trends 2012” fastslo: ”Den økende konkurranseevnen til tyske eksportører har i økende grad blitt identifisert som den strukturelle årsaken til vanskelighetene i euro-området.” Rapporten retta en sterk oppfordring til den tyske regjeringen om å få slutt på lavlønnspolitikken fortest mulig.
Det ville bety at tysk krisepolitikk måtte legges om 180 grader. Det måtte bli flere penger i omløp slik at tysk næringsliv og tyske forbrukere fikk råd til å kjøpe mer - også av importvarer. Det måttet bety at kuttpolitikken måtte erstattes av en vekstpolitikk ved at offentlige utgifter økes, ved at pensjonene økes, og ved at lønningene øker minst i takt med lønningene i andre euroland.
En forsiktig omlegging har faktisk skjedd. Mens gjennomsnittlig reallønn i 2009 lå 4,6 prosent lavere enn i 2000, økte reallønna i 2010 med 1,2 prosent, i 2011 med 1,0 prosent og i 2012 med 0,6 prosent.
Men tysk reallønn ligger fortsatt 1,8 prosent lavere enn i 2000, mens den i alle andre europeiske land økte så kraftig at det er mye å ta igjen før det blir muligheter for balanse i forholdet mellom Tyskland og andre EU-land.
Denne balansen kan skapes på to måter:
- Enten ved at det blir enda verre i andre EU-land ved å kaste enda flere millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og i en fattigdom som vi ikke har hatt maken til på tiår.
- Eller ved at tyskere får det bedre – at de får tilbake heltidsjobbene, får mer i lønningsposen, får tilbake pensjoner på samme nivå som før 2003.
Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Så enkelt er valget blitt. Det kan bare tas ett sted – i Tyskland.
Tyskland har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i valutaunionen – sammenlikna med andre euroland
De fleste økonomer er i dag enige om at valutaunionen fra starten var en grunnleggende feilkonstruksjon, men en feilkonstruksjon som var til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land i eurosonen.
Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært og dermed til fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk en valuta som var alt for sterk for alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv.
En tysk statsbank, Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Siden D-marken ville vært en sterkere valuta enn euroen ville det ha redusert tysk eksport med milliardbeløp. Et forsiktig anslag basert på at D-marken ville vært 15 prosent sterkere enn euroen, ville ha betydd at eksporten på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) ville blitt redusert med 50-60 milliarder euro. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er gått to år til, slik at Tyskland kan ha tjent røft 100 milliarder euro på valutaunionen.
Men krisa har gitt Tyskland også andre fordeler framfor de kriselanda som har vært velsigna med tysk krisehjelp i form av lån som skal betales tilbake.
I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei rente på –0,01 prosent, altså med negativ rente. Det betyr at kjøperne betaler for å sitte med disse obligasjonene. Det har aldri hendt før, kunne finansministeren fortelle.(Der Spiegel 10.1.2012)
Samtidig måtte kriselanda betale renter på fem, seks, sju prosent på sine statsobligasjoner. Ellers ville ingen ha lånt dem penger.
Denne forskjellen i renteutgifter dreier seg om mange titalls milliarder euro i løpet av krisa. 80 milliarder euro var anslaget i september 2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012).
Siden da er det gått enda ett år med store renteforskjeller. Da kan en tysk fordel på nye 100 millarder euro for lengst være passert. Det er en fordel som “kommer av seg sjøl”, men som har bidratt til at tysk økonomi glir så uberørt gjennom krisa – hvis en ser bort fra hvor lav lønn mange tyskere må finne seg i.
Noen titalls milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene til EU og IMF, de pakkene som bare ble gitt - som lån, og ikke som gaver - hvis knallharde kutt bli gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske statskassa hatt råd til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. juni 2013)
Tyskland er det landet som er kommet greiest i gjennom krisa. Det bildet spres til overmål. Tysk industri er den store vinneren på eksportmarkedene. Arbeidsløsheten er under seks prosent, lavere enn noen gang siden muren falt. Tyskland roses for å være EUs reddende engel.
Men bildet har sine skyggesider. Den økonomiske veksten har vært lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Sysselsettinga har siden 1990-tallet vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten er gått ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.
Den gjennomsnittlige reallønna er gått ned samtidig som inntektsforskjellene har eksplodert. Mer enn hver femte tyske arbeidstaker (22,2 prosent i 2010) har ei timelønn under 2/3 av gjennomsnittslønna. Det innebar at åtte millioner tyskere hadde ei timelønn på under 9,15 euro (ca. 72 kroner).
Reddende engel har Tyskland ikke vært. Tvert imot: Tyskland er problemet for resten av eurosonen – verken løsningen eller redningen:
Kriseland som Hellas, Portugal, Spania og Italia er utkonkurrert av tysk næringsliv både på hjemmemarkedene sine og på utemarkedene. Hovedgrunnen er at reallønna i Tyskland lå fire prosent lavere i 2009 enn i 2000. I alle andre europeiske land økte reallønna med fra 10 til 25 prosent. Tyskerne fikk derfor solgt langt mer til disse kriselanda enn de kjøpte fra dem.
Tysk politikk har derfor ansvaret for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den er blitt ekstra vanskelig å løse. For kuttkrava til Angela Merkel får ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia.
ILO-rapporten ”Global Employment Trends 2012” fastslo: ”Den økende konkurranseevnen til tyske eksportører har i økende grad blitt identifisert som den strukturelle årsaken til vanskelighetene i euro-området.” Rapporten retta en sterk oppfordring til den tyske regjeringen om å få slutt på lavlønnspolitikken fortest mulig.
Det ville bety at tysk krisepolitikk måtte legges om 180 grader. Det måtte bli flere penger i omløp slik at tysk næringsliv og tyske forbrukere fikk råd til å kjøpe mer - også av importvarer. Det måttet bety at kuttpolitikken måtte erstattes av en vekstpolitikk ved at offentlige utgifter økes, ved at pensjonene økes, og ved at lønningene øker minst i takt med lønningene i andre euroland.
En forsiktig omlegging har faktisk skjedd. Mens gjennomsnittlig reallønn i 2009 lå 4,6 prosent lavere enn i 2000, økte reallønna i 2010 med 1,2 prosent, i 2011 med 1,0 prosent og i 2012 med 0,6 prosent.
Men tysk reallønn ligger fortsatt 1,8 prosent lavere enn i 2000, mens den i alle andre europeiske land økte så kraftig at det er mye å ta igjen før det blir muligheter for balanse i forholdet mellom Tyskland og andre EU-land.
Denne balansen kan skapes på to måter:
- Enten ved at det blir enda verre i andre EU-land ved å kaste enda flere millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og i en fattigdom som vi ikke har hatt maken til på tiår.
- Eller ved at tyskere får det bedre – at de får tilbake heltidsjobbene, får mer i lønningsposen, får tilbake pensjoner på samme nivå som før 2003.
Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Så enkelt er valget blitt. Det kan bare tas ett sted – i Tyskland.
Tyskland har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i valutaunionen – sammenlikna med andre euroland
De fleste økonomer er i dag enige om at valutaunionen fra starten var en grunnleggende feilkonstruksjon, men en feilkonstruksjon som var til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land i eurosonen.
Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært og dermed til fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk en valuta som var alt for sterk for alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv.
En tysk statsbank, Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Siden D-marken ville vært en sterkere valuta enn euroen ville det ha redusert tysk eksport med milliardbeløp. Et forsiktig anslag basert på at D-marken ville vært 15 prosent sterkere enn euroen, ville ha betydd at eksporten på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) ville blitt redusert med 50-60 milliarder euro. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er gått to år til, slik at Tyskland kan ha tjent røft 100 milliarder euro på valutaunionen.
Men krisa har gitt Tyskland også andre fordeler framfor de kriselanda som har vært velsigna med tysk krisehjelp i form av lån som skal betales tilbake.
I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei rente på –0,01 prosent, altså med negativ rente. Det betyr at kjøperne betaler for å sitte med disse obligasjonene. Det har aldri hendt før, kunne finansministeren fortelle.(Der Spiegel 10.1.2012)
Samtidig måtte kriselanda betale renter på fem, seks, sju prosent på sine statsobligasjoner. Ellers ville ingen ha lånt dem penger.
Denne forskjellen i renteutgifter dreier seg om mange titalls milliarder euro i løpet av krisa. 80 milliarder euro var anslaget i september 2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012).
Siden da er det gått enda ett år med store renteforskjeller. Da kan en tysk fordel på nye 100 millarder euro for lengst være passert. Det er en fordel som “kommer av seg sjøl”, men som har bidratt til at tysk økonomi glir så uberørt gjennom krisa – hvis en ser bort fra hvor lav lønn mange tyskere må finne seg i.
Noen titalls milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene til EU og IMF, de pakkene som bare ble gitt - som lån, og ikke som gaver - hvis knallharde kutt bli gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske statskassa hatt råd til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. juni 2013)
Die Linke på vei opp
Budskapet fra Dresden: Det er Angela Merkel som er trusselen mot euroen
De tyske velgerne går til valg i september, to uker etter det norske valget. Die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene, holdt valgkampkongressen sin i det flomherjede Dresden sist helg. Stemningen blant de 5-600 delegatene var upåklagelig: Nå skulle partiet gjenreises både blant velgerne og medlemmene.
Så nylig som på partikongressen for ett år sia så alt trøstesløst ut. Meningsmålingene viste at partiet var på full fart ned mot sperregrensa på fem prosent. I vest, der 80 prosent av velgerne bor, falt die Linke ut av delstatsparlament etter delstatsparlament med stemmeandeler nede på 2-3 prosent. Den gang tyda alt på et katastrofevalg i 2013 i forhold til valgsuksessen for fire år sia da 11,9 prosent av velgerne stemte på die Linke..
Det første gjennombruddet for die Linke kom i 2005. Anført av Gregor Gysi i øst og Oskar Lafontaine i vest fikk det nye venstrepartiet 8,7 prosent av stemmene og 54 representanter i Forbundsdagen. Valget i 2009 økte gruppa til 76.
De siste åra har partiet vist fram ei lite tiltalende vrangside. Media koste seg over en partiledelse som var uenig om det meste: både om hva slags parti die Linke skulle være - og om hvem som egentlig burde lede partiet. Hvert tiende medlem forlot partiet.
Den bitreste konflikten sto mellom dem som ville i regjering med sosialdemokratene i SPD på regionalt og lokalt nivå. På riksnivå har SPD-ledelsen låst alle dører for die Linke og kasta nøklene.
Kongressen i 2012 klarte å samle seg om nye partiledere, den 35-årige grasrotaktivisten Katja Kipping fra øst og den 57-årige Bernd Riexinger med bakgrunn fra fagbevegelsen i vest. De hadde støtte fra hver sin fløy i partiet, men begge ville samarbeide og ikke slåss,
Kongressen i Dresden hadde som hovedjobb å vedta valgprogrammet til die Linke. ”100 % sosial!” skal være hovedslagordet. Det klinger ikke særlig fengende på norsk, men det er kanskje annerledes i et samfunn der enorme sosiale utfordringer står i kø.
Etter århundreskiftet er Tyskland det landet i Europa der reallønna ikke har økt – og der inntektsforskjellene har økt mest. Mer enn fire millioner tyskere har ei timelønn på under 7 euro. Halvannen million har ei lønn under 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
I media framstilles Tyskland som det landet som har kommet seg uberørt gjennom krisa, det eneste EU-landet der arbeidsløsheten er gått ned. Men kriseløsningen har vært å erstatte heltid med deltid for millioner av tyskere.
Die Linke har på mange områder lett spill. Sosialdemokratene (SPD) og de Grønne står ikke for noe reellt alternativ til Angela Merkel verken i innenriks- eller utenrikspolitikken.
Die Linke er f.eks. eneste parti som går mot å sende tyske soldater ut av landet. De vil derfor trekke styrkene tilbake fra Afghanistan umiddelbart.
Arbeidsgiverne har sagt opp tariffavtalene for tre millioner ansatte i detaljhandelen. Eierne av de fem største handelskjedene er blant de ti rikeste i Tyskland., og det fins 880 000 tyske millionærer, ifølge Riexinger: ”Dem må vi integrere!”
Det var Gregor Gysi som innleda til debatten om valgprogrammet. Hovedbudskapet hans var at die Linke har folkeflertallet med seg i sak etter sak, men alle de andre partiene mot seg. Utfordringene hans til sosialdemokratene og de Grønne var derfor mange og konkrete:
- Når vil dere gå inn for ei minstelønn på ti euro timen og en minstepensjon på 1050 euro, det dobbelte av det mange har i dag?
- Når vil dere øke skattene på de høye inntektene og de store formuene, men senke dem for folk med lave inntekter?
- Når vil dere få bort hele lavlønnssektoren og all utleie i arbeidslivet?
- Hva vil dere gjøre med at 52 prosent av alle arbeidstakere under 35 år og 70 prosent av de offentlig ansatte bare har midlertidig arbeid?
- Når vil dere ta avstand fra den politikken Angela Merkel fører for å redde euroen?
- Vil dere virkelig ikke avskaffe skolestrukturen fra keiserriket og innføre en heldags fellesskole uten sosial utskillling?
Krisepolitisk er programmet oppsiktsvekkende dristig. Alle andre tyske partier stiller seg bak krisepolitikken til Angela Merkel, den som sender millioner av mennesker i andre land ut i arbeidsløshet og håpløs fattigdom. Die Linke slår fast at det er Tyskland som er problemet og ikke løsningen for kriserammede euroland.
På ett punkt ble uenighet skjøvet under teppet. Die Linke går til valg på at euroen må bestå. Men den politiske brodden er likevel skarp: Det er Angela Merkel som sprenger valutaunionen med krisepolitikken sin. Og det er en omlegging av krisepolitikken der banker får svi og arbeidsløse kommer i jobb, som er det eneste som kan berge euroen.
Den gamle ringreven Oskar Lafonaine, inntil nylig gruppeleder for parlamentsgruppa sammen med Gregor Gysi, har argumentert for at valutaunionen må oppløses slik at EU går tilbake til et system med avtalte, faste vekslingskurser mellom de nasjonale valutaene. Han tok ikke ordet på kongressen, men alle visste hva han mente.
Det er nok også andre i die Linke som er skeptisk til den valutaunionen som har skapt så store problem for kriselanda i EU. Men fram til valget kommer nok alle til å si det samme: Det er krisepolitikken til Merkel som knuser euroen! Og det er krisepolitikken vår som kan berge euroen og “den europeiske integrasjonen”.
Slik faller die Linke inn i samme mønster som de fleste andre partiene til venstre for sosialdemokratiet – fra Syriza i Hellas til Venstreunionen i Spania og SF i Danmark. Vi er for EU, men ikke for det EU som faktisk eksisterer.
Det som er synd, er at verken krisa, krisepolitikken til EU eller EU er historiske tilfeldigheter. Både krisa, krisepolitikken og EU er uttrykk for hvordan den reellt eksisterende kapitalismen former dagens Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. juni 2013)
De tyske velgerne går til valg i september, to uker etter det norske valget. Die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene, holdt valgkampkongressen sin i det flomherjede Dresden sist helg. Stemningen blant de 5-600 delegatene var upåklagelig: Nå skulle partiet gjenreises både blant velgerne og medlemmene.
Så nylig som på partikongressen for ett år sia så alt trøstesløst ut. Meningsmålingene viste at partiet var på full fart ned mot sperregrensa på fem prosent. I vest, der 80 prosent av velgerne bor, falt die Linke ut av delstatsparlament etter delstatsparlament med stemmeandeler nede på 2-3 prosent. Den gang tyda alt på et katastrofevalg i 2013 i forhold til valgsuksessen for fire år sia da 11,9 prosent av velgerne stemte på die Linke..
Det første gjennombruddet for die Linke kom i 2005. Anført av Gregor Gysi i øst og Oskar Lafontaine i vest fikk det nye venstrepartiet 8,7 prosent av stemmene og 54 representanter i Forbundsdagen. Valget i 2009 økte gruppa til 76.
De siste åra har partiet vist fram ei lite tiltalende vrangside. Media koste seg over en partiledelse som var uenig om det meste: både om hva slags parti die Linke skulle være - og om hvem som egentlig burde lede partiet. Hvert tiende medlem forlot partiet.
Den bitreste konflikten sto mellom dem som ville i regjering med sosialdemokratene i SPD på regionalt og lokalt nivå. På riksnivå har SPD-ledelsen låst alle dører for die Linke og kasta nøklene.
Kongressen i 2012 klarte å samle seg om nye partiledere, den 35-årige grasrotaktivisten Katja Kipping fra øst og den 57-årige Bernd Riexinger med bakgrunn fra fagbevegelsen i vest. De hadde støtte fra hver sin fløy i partiet, men begge ville samarbeide og ikke slåss,
Kongressen i Dresden hadde som hovedjobb å vedta valgprogrammet til die Linke. ”100 % sosial!” skal være hovedslagordet. Det klinger ikke særlig fengende på norsk, men det er kanskje annerledes i et samfunn der enorme sosiale utfordringer står i kø.
Etter århundreskiftet er Tyskland det landet i Europa der reallønna ikke har økt – og der inntektsforskjellene har økt mest. Mer enn fire millioner tyskere har ei timelønn på under 7 euro. Halvannen million har ei lønn under 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
I media framstilles Tyskland som det landet som har kommet seg uberørt gjennom krisa, det eneste EU-landet der arbeidsløsheten er gått ned. Men kriseløsningen har vært å erstatte heltid med deltid for millioner av tyskere.
Die Linke har på mange områder lett spill. Sosialdemokratene (SPD) og de Grønne står ikke for noe reellt alternativ til Angela Merkel verken i innenriks- eller utenrikspolitikken.
Die Linke er f.eks. eneste parti som går mot å sende tyske soldater ut av landet. De vil derfor trekke styrkene tilbake fra Afghanistan umiddelbart.
Arbeidsgiverne har sagt opp tariffavtalene for tre millioner ansatte i detaljhandelen. Eierne av de fem største handelskjedene er blant de ti rikeste i Tyskland., og det fins 880 000 tyske millionærer, ifølge Riexinger: ”Dem må vi integrere!”
Det var Gregor Gysi som innleda til debatten om valgprogrammet. Hovedbudskapet hans var at die Linke har folkeflertallet med seg i sak etter sak, men alle de andre partiene mot seg. Utfordringene hans til sosialdemokratene og de Grønne var derfor mange og konkrete:
- Når vil dere gå inn for ei minstelønn på ti euro timen og en minstepensjon på 1050 euro, det dobbelte av det mange har i dag?
- Når vil dere øke skattene på de høye inntektene og de store formuene, men senke dem for folk med lave inntekter?
- Når vil dere få bort hele lavlønnssektoren og all utleie i arbeidslivet?
- Hva vil dere gjøre med at 52 prosent av alle arbeidstakere under 35 år og 70 prosent av de offentlig ansatte bare har midlertidig arbeid?
- Når vil dere ta avstand fra den politikken Angela Merkel fører for å redde euroen?
- Vil dere virkelig ikke avskaffe skolestrukturen fra keiserriket og innføre en heldags fellesskole uten sosial utskillling?
Krisepolitisk er programmet oppsiktsvekkende dristig. Alle andre tyske partier stiller seg bak krisepolitikken til Angela Merkel, den som sender millioner av mennesker i andre land ut i arbeidsløshet og håpløs fattigdom. Die Linke slår fast at det er Tyskland som er problemet og ikke løsningen for kriserammede euroland.
På ett punkt ble uenighet skjøvet under teppet. Die Linke går til valg på at euroen må bestå. Men den politiske brodden er likevel skarp: Det er Angela Merkel som sprenger valutaunionen med krisepolitikken sin. Og det er en omlegging av krisepolitikken der banker får svi og arbeidsløse kommer i jobb, som er det eneste som kan berge euroen.
Den gamle ringreven Oskar Lafonaine, inntil nylig gruppeleder for parlamentsgruppa sammen med Gregor Gysi, har argumentert for at valutaunionen må oppløses slik at EU går tilbake til et system med avtalte, faste vekslingskurser mellom de nasjonale valutaene. Han tok ikke ordet på kongressen, men alle visste hva han mente.
Det er nok også andre i die Linke som er skeptisk til den valutaunionen som har skapt så store problem for kriselanda i EU. Men fram til valget kommer nok alle til å si det samme: Det er krisepolitikken til Merkel som knuser euroen! Og det er krisepolitikken vår som kan berge euroen og “den europeiske integrasjonen”.
Slik faller die Linke inn i samme mønster som de fleste andre partiene til venstre for sosialdemokratiet – fra Syriza i Hellas til Venstreunionen i Spania og SF i Danmark. Vi er for EU, men ikke for det EU som faktisk eksisterer.
Det som er synd, er at verken krisa, krisepolitikken til EU eller EU er historiske tilfeldigheter. Både krisa, krisepolitikken og EU er uttrykk for hvordan den reellt eksisterende kapitalismen former dagens Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. juni 2013)
Demokrati i krise
“Six pack”-lover, europeisk semester, euro-pluss-pakt, fiskalpakt – hva er nå det?
EU-makta i Brussel og Frankfurt har, sammen med IMF i over fire år stått fram med krav om stadig hardere kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, lønninger, pensjoner, sosialhjelp og offentlige tjenester generelt.
Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeids- og samfunnsliv.
Dette overvåkings- og styringssystemet skyver systematisk demokratiske hensyn til side.
De enkelte elementene i dette systemet har navn som få EU-borgere forbinder noe med: “six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.
“Six pack”-lovverket ble vedtatt i september 2011. Det dreier seg om seks lover som underkaster statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene (28 når Kroatia blir medlem 1. juli) nøye kontroll – og som bøtelegger regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.
Forslag til statsbudsjett skal godkjennes av EU-kommisjonen og av EU-rådet (der regjeringene møter med sine finansministre) før de blir kjent for det nasjonale parlamentet.
Fiskalpakten ble vedtatt i mars 2012. Den innfører en automatisk straffemekanisme som rammer land som bryter de nye stramme reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det er overlatt til EU-kommisjonen å utforme straffemetoden uten å blande regjeringene inn i hvordan straffemetoden skal være.
Ingen av disse reglene blir lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det, og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri blitt vedtatt.
Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning “med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene” (Art. 3.2) Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.
Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU.
Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. Disse ordningene er problematiske nok. Men gjennom fiskalpakten tillegges EU-kommisjonen myndighet som ikke er underlagt noen kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.
Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen på viktige områder, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som mange har sagt det: Det markedsliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det politiske demokratiet.
En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og er kanskje en forutsetning for at en håpløst konstruert valutaunion skulle kunne fungere. Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.
Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle motforestillinger om nasjonal budsjettsuverenitet og ved å tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktatgrunnlag og institusjoner.
Den krisepolitikken som EU i praksis fører, er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land må bøye seg for kuttkrav fra den såkalte “troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Det skjer uten at det gis innsyn i hvordan beslutningene tas. Velgerne stilles enda fjernere fra de beslutningene som tas.
Kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Kypros har vært nødt til å ta imot “hjelpepakker” som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna. Det var dels fordi “hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd var så høy at den ikke lot seg betjene – og det var dels fordi låna forutsatte underkastelse under et detaljert kuttprogram med frister for gjennomføring kvartal for kvartal.
Denne formen for “overvåkt demokrati” begrunnes med at det er eneste utvei ut av krisa. Men det forutsetter at kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO, Euro-LO, OECD og et stadig mer angrende IMF.
Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.
Dette har ført til at tilliten mellom velgere og politikere er på et lavmål i de fleste land. Det viser bl.a. EUs eget Eurobarometer. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake “bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, og mest grunnleggende: om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Da skaper det uro når polikerne skyver redningshorisonten stadig lenger ut i tid.
I stadig flere land oppfatter velgerne derfor regjeringene som talerør for ytre instanser, for regjeringene i større og mektigere land, for EU og for IMF. Regjeringene står i stigende grad for en politikk der de må overhøre innenlandske hensyn og krav. Eller som Jean-Claude Juncker, mangeårig leder for eurosonens finansministre, sa det i 2010: «Vi vet alle hva som trengs, men vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt hvis vi sier det.»
Det har f.eks. ikke skjedd noe med de bankene “som var for store til å gå under” høsten 2008. De vil være “for store” til å slås konkurs også i 2013. De kommer derfor i enhver bankkrise til å sette regjeringer, parlamenter og velgere under press for at de må berges – uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester og levekåra for folk flest.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. juni 2013)
EU-makta i Brussel og Frankfurt har, sammen med IMF i over fire år stått fram med krav om stadig hardere kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, lønninger, pensjoner, sosialhjelp og offentlige tjenester generelt.
Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeids- og samfunnsliv.
Dette overvåkings- og styringssystemet skyver systematisk demokratiske hensyn til side.
De enkelte elementene i dette systemet har navn som få EU-borgere forbinder noe med: “six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.
“Six pack”-lovverket ble vedtatt i september 2011. Det dreier seg om seks lover som underkaster statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene (28 når Kroatia blir medlem 1. juli) nøye kontroll – og som bøtelegger regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.
Forslag til statsbudsjett skal godkjennes av EU-kommisjonen og av EU-rådet (der regjeringene møter med sine finansministre) før de blir kjent for det nasjonale parlamentet.
Fiskalpakten ble vedtatt i mars 2012. Den innfører en automatisk straffemekanisme som rammer land som bryter de nye stramme reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det er overlatt til EU-kommisjonen å utforme straffemetoden uten å blande regjeringene inn i hvordan straffemetoden skal være.
Ingen av disse reglene blir lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det, og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri blitt vedtatt.
Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning “med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene” (Art. 3.2) Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.
Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU.
Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. Disse ordningene er problematiske nok. Men gjennom fiskalpakten tillegges EU-kommisjonen myndighet som ikke er underlagt noen kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.
Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen på viktige områder, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som mange har sagt det: Det markedsliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det politiske demokratiet.
En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og er kanskje en forutsetning for at en håpløst konstruert valutaunion skulle kunne fungere. Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.
Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle motforestillinger om nasjonal budsjettsuverenitet og ved å tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktatgrunnlag og institusjoner.
Den krisepolitikken som EU i praksis fører, er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land må bøye seg for kuttkrav fra den såkalte “troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Det skjer uten at det gis innsyn i hvordan beslutningene tas. Velgerne stilles enda fjernere fra de beslutningene som tas.
Kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Kypros har vært nødt til å ta imot “hjelpepakker” som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna. Det var dels fordi “hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd var så høy at den ikke lot seg betjene – og det var dels fordi låna forutsatte underkastelse under et detaljert kuttprogram med frister for gjennomføring kvartal for kvartal.
Denne formen for “overvåkt demokrati” begrunnes med at det er eneste utvei ut av krisa. Men det forutsetter at kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO, Euro-LO, OECD og et stadig mer angrende IMF.
Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.
Dette har ført til at tilliten mellom velgere og politikere er på et lavmål i de fleste land. Det viser bl.a. EUs eget Eurobarometer. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake “bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, og mest grunnleggende: om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Da skaper det uro når polikerne skyver redningshorisonten stadig lenger ut i tid.
I stadig flere land oppfatter velgerne derfor regjeringene som talerør for ytre instanser, for regjeringene i større og mektigere land, for EU og for IMF. Regjeringene står i stigende grad for en politikk der de må overhøre innenlandske hensyn og krav. Eller som Jean-Claude Juncker, mangeårig leder for eurosonens finansministre, sa det i 2010: «Vi vet alle hva som trengs, men vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt hvis vi sier det.»
Det har f.eks. ikke skjedd noe med de bankene “som var for store til å gå under” høsten 2008. De vil være “for store” til å slås konkurs også i 2013. De kommer derfor i enhver bankkrise til å sette regjeringer, parlamenter og velgere under press for at de må berges – uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester og levekåra for folk flest.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. juni 2013)
Stille før stormen?
Nå tappes Irland for den ungdommen som skulle føre ”det irske miraklet” videre
Tomme butikkvinduer preger gatebildet – ikke bare i Dublin, men også utover i landet. Butikker og kontorlokaler er til salgs.
Det er likevel når en snakker med folk, at krisehverdagen blir tydelig. Vertskapet mitt i Dublin peker ut et nabohus der to søstre har vinka farvel til sine bekjente for å finne arbeid i Australia. Andre nabohus rommer flere enn før. Arbeidsløs ungdom flytter tilbake til foreldrene.
Som i andre europeiske kriseland blir jobber borte, lønninger og pensjoner kuttes, tradisjonsrike nøkkelbedrifter låser portene, skoler sier opp lærere.
Som på Island forsvant tilliten til ledende politikere og til bankene. Et tett – og ofte kriminelt - samrøre mellom statsråder og banksjefer kom for dagen. Ledelsen i det offentlige kredittilsynet var også innblanda i slikt. ”Banksters are gangsters” er gått inn i dagligspråket.
Kriseomslaget kom brått for et land der alt hadde gått på skinner i et kvart århundre. ”Det irske miraklet” skilte seg ut i et Europa der mye hangla, og der veksten var svak. Så nylig som i 1988 var gjennomsnittsinntekten i Irland 63 prosent av den britiske. Britene ble passert alt ti år seinere, og siden da – og helt fram til krisa snudde alt opp-ned, har Irland ligget helt i toppen på EUs statistikker over privat velstand.
Utenlandske selskap var motoren bak veksten. En av magnetene var den lave selskapsskatten på 12,5 prosent, langt lavere enn ellers i Vest-Europa. En annen var den tafatte fagbevegelsen som drev lønnsmoderasjonen til det ekstreme.
Til et land der utvandring i generasjoner har vært løsningen på arbeidsløshet og nød, kan det etter 2004 ha kommet så mye som 300.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Byggevirksomheten var enorm. De siste åra før krisa ble det bygd halvparten så mange boliger som i Storbritannia, et land med 15 ganger så mange innbyggere. Det måtte sprekke.
Femteparten av den irske økonomien falt vekk de to første kriseåra. Hver åttende arbeidsplass forsvant. Miraklet ble på få måneder et sosialt mareritt. Arbeidsløsheten økte fra 4,6 prosent i 2007 til over 14 prosent tre år etter. 60 prosent av de arbeidsløse har gått uten arbeid i mer enn ett år. 30 prosent av dem har gått arbeidsløse i mer enn to år.
Arbeidsløsheten er rekordhøy til tross for at mange utlendinger drar hjem, mens mange irske ungdommer drar til Canada og Australia for å få seg arbeid. Det hevdes at de er så mange som 300.000 - i et land der folketallet er 4,5 millioner. 40 prosent av utvandrerne er mellom 15 og 24 år.
Det var ikke stor statsgjeld som var årsak til den irske krisa. Den var i 2007 bare på 25 prosent av bruttonasjonalproduktet – blant de aller laveste i EU. I år vil den gå over 120 prosent.
I Irland var det god styring på offentlige utgifter helt fram til finanskrisa. Det var overskudd på statsregnskapene i mange år fram til 2007, og den irske statsgjelda var svært lav som andel av bruttonasjonalproduktet.
Så det var ikke offentlig overforbruk som skapte problemet i Irland. Det var den økonomiske nedgangen som skapte underskuddene, ikke underskuddene som skapte nedgangen.
Men den feilslåtte redningsaksjonen for bankene i 2008-9 førte til et underskudd på statsregnskapene på over 14 prosent i 2009 og til dramatiske 32 prosent året etter. Ingen EU-land var i nærheten av et slikt underskudd.
Det var ei vanvittig byggeboble som kasta den irske økonomien helt ut av balanse. Bobla ble drevet fram av en aggressiv utlånspolitikk – av samme slag som i Spania og på Island.
Boligprisene sank raskt til det halve av hva de hadde vært. Det førte til at mange hadde lån på boligen som var mye større enn markedsverdien av boligen. Det fører til at folk ikke kan flytte – ikke en gang til en billigere bolig. For nå driver bankene alt annet enn noen aggressiv utlånspolitikk. Men banksjefer tar ut provoserende lønnsøkninger – uansett hvor store tap bankene har gått med de siste åra.
For pengene er ikke blitt borte. De havner bare i lommene til dem som trenger dem minst. I løpet av 2012 økte formuen til de 250 rikeste i Irland med over 3 milliarder euro. Det var like mye som regjeringen kutta budsjettet sitt med for å følge opp krava til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF.
Det har med ujamne mellomrom vært demonstrert mot krisepåkjenningene. Den største demonstrasjonen kom for så lenge sia som i januar 2010 og samla 120.000. Det var da det var flere politifolk blant demonstrantene enn på jobb langs ruta. Det var da tusenvis av ungdommer ropte: ”I want my teacher back!”
Seinere er det resignasjon og villrede som har prega holdningene. Det kan endre seg. Et forslag til eiendomsskatt har utløst den hittil største protestbevegelsen. Regjeringen foreslo – vanvittig nok – en eiendomsskatt som var like stor på store hus som på små, like stor på gamle, avfeldige hus som på nybygde boligpalass. En boikottkampanje førte til at bare fjerdeparten av huseierne registrerte seg for å betale en slik skatt.
Nå foreligger det et nytt forslag – der store hus får høyere skatt enn små – men noen uker før fristen har fortsatt bare halvparten tegna seg i det nye skatteregistret.
Det demper ikke gemyttene at bankene nylig fikk lov til å kaste ut folk fra den boligen de ikke lenger ”eier”. Det var også noe troikaen sto bak. Som vilkår for det store kriselånet som Irland ble påtvunget, forlangte troikaen at bankene tar over mange flere av de boligene der gjelda er større enn markedsverdien.
Familier har til nå ikke blitt kasta på gata på samme måten som i Spania. Men mange frykter at det bare er spørsmål om tid før det samme skjer i Irland. Skjer det, kan den sosiale forbitrelsen ta helt nye former også i Irland.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. juni 2013)
Tomme butikkvinduer preger gatebildet – ikke bare i Dublin, men også utover i landet. Butikker og kontorlokaler er til salgs.
Det er likevel når en snakker med folk, at krisehverdagen blir tydelig. Vertskapet mitt i Dublin peker ut et nabohus der to søstre har vinka farvel til sine bekjente for å finne arbeid i Australia. Andre nabohus rommer flere enn før. Arbeidsløs ungdom flytter tilbake til foreldrene.
Som i andre europeiske kriseland blir jobber borte, lønninger og pensjoner kuttes, tradisjonsrike nøkkelbedrifter låser portene, skoler sier opp lærere.
Som på Island forsvant tilliten til ledende politikere og til bankene. Et tett – og ofte kriminelt - samrøre mellom statsråder og banksjefer kom for dagen. Ledelsen i det offentlige kredittilsynet var også innblanda i slikt. ”Banksters are gangsters” er gått inn i dagligspråket.
Kriseomslaget kom brått for et land der alt hadde gått på skinner i et kvart århundre. ”Det irske miraklet” skilte seg ut i et Europa der mye hangla, og der veksten var svak. Så nylig som i 1988 var gjennomsnittsinntekten i Irland 63 prosent av den britiske. Britene ble passert alt ti år seinere, og siden da – og helt fram til krisa snudde alt opp-ned, har Irland ligget helt i toppen på EUs statistikker over privat velstand.
Utenlandske selskap var motoren bak veksten. En av magnetene var den lave selskapsskatten på 12,5 prosent, langt lavere enn ellers i Vest-Europa. En annen var den tafatte fagbevegelsen som drev lønnsmoderasjonen til det ekstreme.
Til et land der utvandring i generasjoner har vært løsningen på arbeidsløshet og nød, kan det etter 2004 ha kommet så mye som 300.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Byggevirksomheten var enorm. De siste åra før krisa ble det bygd halvparten så mange boliger som i Storbritannia, et land med 15 ganger så mange innbyggere. Det måtte sprekke.
Femteparten av den irske økonomien falt vekk de to første kriseåra. Hver åttende arbeidsplass forsvant. Miraklet ble på få måneder et sosialt mareritt. Arbeidsløsheten økte fra 4,6 prosent i 2007 til over 14 prosent tre år etter. 60 prosent av de arbeidsløse har gått uten arbeid i mer enn ett år. 30 prosent av dem har gått arbeidsløse i mer enn to år.
Arbeidsløsheten er rekordhøy til tross for at mange utlendinger drar hjem, mens mange irske ungdommer drar til Canada og Australia for å få seg arbeid. Det hevdes at de er så mange som 300.000 - i et land der folketallet er 4,5 millioner. 40 prosent av utvandrerne er mellom 15 og 24 år.
Det var ikke stor statsgjeld som var årsak til den irske krisa. Den var i 2007 bare på 25 prosent av bruttonasjonalproduktet – blant de aller laveste i EU. I år vil den gå over 120 prosent.
I Irland var det god styring på offentlige utgifter helt fram til finanskrisa. Det var overskudd på statsregnskapene i mange år fram til 2007, og den irske statsgjelda var svært lav som andel av bruttonasjonalproduktet.
Så det var ikke offentlig overforbruk som skapte problemet i Irland. Det var den økonomiske nedgangen som skapte underskuddene, ikke underskuddene som skapte nedgangen.
Men den feilslåtte redningsaksjonen for bankene i 2008-9 førte til et underskudd på statsregnskapene på over 14 prosent i 2009 og til dramatiske 32 prosent året etter. Ingen EU-land var i nærheten av et slikt underskudd.
Det var ei vanvittig byggeboble som kasta den irske økonomien helt ut av balanse. Bobla ble drevet fram av en aggressiv utlånspolitikk – av samme slag som i Spania og på Island.
Boligprisene sank raskt til det halve av hva de hadde vært. Det førte til at mange hadde lån på boligen som var mye større enn markedsverdien av boligen. Det fører til at folk ikke kan flytte – ikke en gang til en billigere bolig. For nå driver bankene alt annet enn noen aggressiv utlånspolitikk. Men banksjefer tar ut provoserende lønnsøkninger – uansett hvor store tap bankene har gått med de siste åra.
For pengene er ikke blitt borte. De havner bare i lommene til dem som trenger dem minst. I løpet av 2012 økte formuen til de 250 rikeste i Irland med over 3 milliarder euro. Det var like mye som regjeringen kutta budsjettet sitt med for å følge opp krava til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF.
Det har med ujamne mellomrom vært demonstrert mot krisepåkjenningene. Den største demonstrasjonen kom for så lenge sia som i januar 2010 og samla 120.000. Det var da det var flere politifolk blant demonstrantene enn på jobb langs ruta. Det var da tusenvis av ungdommer ropte: ”I want my teacher back!”
Seinere er det resignasjon og villrede som har prega holdningene. Det kan endre seg. Et forslag til eiendomsskatt har utløst den hittil største protestbevegelsen. Regjeringen foreslo – vanvittig nok – en eiendomsskatt som var like stor på store hus som på små, like stor på gamle, avfeldige hus som på nybygde boligpalass. En boikottkampanje førte til at bare fjerdeparten av huseierne registrerte seg for å betale en slik skatt.
Nå foreligger det et nytt forslag – der store hus får høyere skatt enn små – men noen uker før fristen har fortsatt bare halvparten tegna seg i det nye skatteregistret.
Det demper ikke gemyttene at bankene nylig fikk lov til å kaste ut folk fra den boligen de ikke lenger ”eier”. Det var også noe troikaen sto bak. Som vilkår for det store kriselånet som Irland ble påtvunget, forlangte troikaen at bankene tar over mange flere av de boligene der gjelda er større enn markedsverdien.
Familier har til nå ikke blitt kasta på gata på samme måten som i Spania. Men mange frykter at det bare er spørsmål om tid før det samme skjer i Irland. Skjer det, kan den sosiale forbitrelsen ta helt nye former også i Irland.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. juni 2013)
Pass opp for droner!
For hver dronedrept muslim kan det bli mange rekrutter til nye terroranslag
Jeg har aldri sett en drone, heller aldri hørt en drone nærme seg i voldsom fart mot et menneske som ikke aner hva som er i vente. Men jeg kan forestille meg at slike angrep sprer særlig stor frykt nettopp fordi det oppleves som om det kan skje overalt - uten forvarsel og langt unna enhver frontlinje.
De første amerikanske droneangrepene i Pakistan fant sted i 2004. Siden da er det registrert 367 slike angrep, 315 av dem etter at Obama ble president i 2008.
Den grundigste amerikanske kilden (Bureau of Investigative Journalism) anslår antall drepte til mellom 2500 og 3500. Tallet på drepte sivile er særlig usikkert, men anslås til mellom 411 og 884. Tallet på drepte barn er sikrere: Mellom 168 og 197 barn er drept av droner i Pakistan.
Offisielle tall fra USA over drepte sivile er langt lavere. Men da defineres enhver mann i ”militær alder” i et område der ”militante antas å operere” som militant hvis han drepes.
Slik den amerikanske krigføringen i Irak og Libya har skapt bedre grobunn for internasjonal terrorisme, kan det samme bli virkningen av droneangrep. For hver dronedrept kan det bli mange som melder seg for å hevne drapet.
USA har gjennomført droneangrep også i Jemen og Somalia. I muslimske land spikres derfor forestillingen om at det dreier seg om en krig mellom det kristne vest og den muslimske verden. Droneangrepene kommer overraskende og uten forvarsel. De kommer også uten noen forklaring som kan overbevise opinionen i land som på forhånd kjenner godt til vestlige overgrep fra kolonitida til i dag
Droner fins i mange former. Felles for dem er at de er ubemannede. De kontrolleres – foreløpig - av en person som kan oppholde seg langt unna, ofte i Nevada.
Den militære bruken av droner er av to slag, overvåkingsdroner og kampdroner (droner utstyrt med våpen). Foreløpig er det flest av de første. EU vil for eksempel bruke droner til å overvåke strømmen av flyktninger over Middelhavet. Mange overvåkingsformål er langt mer prisverdige.
Det viktigste argumentet for bruk av kampdroner er at de ikke utsetter egne soldater for fare. Dronene gjør det mulig å trenge langt bak enhver frontlinje, og de kan være operative over mye lengre tid enn soldater.
Det argumenteres også med at de er treffsikre, og at de dermed kan begrense sivile tap. Slik kan de gjøre kriger mer humane – hevdes det. Så langt er erfaringene ikke særlig beroligende.
Argumenter for bruk av droner er også at de ikke plages av emosjoner som brutaliserer kriger: frykt, hevntanker, panikk, sinne, forakt for fienden og fordommer. Men til gjengjeld kan ikke dronene skille mellom lovlige og ulovlige ordrer, heller ikke sette seg imot handlinger som kunne bli dømt som krigsforbrytelser.
Bruk av droner kan senke terskelen for å gå til krig. Mens det å gå til krig framholdes som siste utvei når alt annet er prøvd, kan krig med droner fort bli første utvei før noe annet er prøvd.
Som med all ny krigsteknologi kan bruk av droner fører til et rustningskappløp: - Det en potensiell fiende har, må vi også ha. Da blir det ikke alltid lett å avgjøre om en drone på vei mot New York er en vennligsinnet drone som overvåker kystfarvannet eller en fiendtlig kampdrone.
Det gjør det nødvendig å få på plass et internasjonalt regelverk for bruk av droner før kampdroner blir så vanlige at viktige pressgrupper kan skyve utviklingen i retning av at droner aksepteres uten særlige motforestillinger.
Dagens droner er første skritt mot robotdroner som velger ut sine mål ”uberørt av mennesker”. Robotdronene vil bli utstyrt med forhåndsprogrammerte sensorer som registrerer hva som kan være et fiendtlig mål og med forhåndsprogrammerte prosedyrer for om målet skal angripes.
Skillet mellom kriger og våpen viskes dermed ut. Det er våpenet som ikke bare dreper, men som velger hvem som skal drepes. Dette undergraver den mest fundamentale menneskerettigheten, retten til å leve.
I en rapport til FNs generalforsamling understreker FNs spesialrapportør Christof Heyns at alle – stater, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunnet nasjonalt og internasjonalt – ”må ta inn over seg de fulle konsekvensene av å begi seg inn på en slik vei”.
Mange vil mene at roboter aldri må kunne gis rett til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Det ville være i strid med både Geneve- og Haag-konvensjonene og med den internasjonale menneskerettighetslovgivningen.
Det fins foreløpig ikke fullt utvikla robotdroner for kampformål. Men USA har et rakettsystem (Phalanx) som automatisk oppdager, oppsporer og angriper antiluftskyts og et våpensystem (C-RAM) som automatisk ødelegger raketter og artillerigranater som nærmer seg.
Israel har et automatisert våpensystem (Harpy) som oppdager og ødelegger radaranlegg, og Storbritannia har utvikla en prototyp for en robotdrone (Taranis) som kan oppdage, identifisere og lokalisere fiender, men som angriper først når den bes om det.
FNs spesialrapportør erkjenner at det vil bli vanskelig å påvirke utviklingen av bevæpnede robotdroner gjennom regler for våpenkontroll. Utviklingen i retning av helautomatiske robotdroner vil foregå i mange små skritt og i stor hemmelighet.
Han konkluderer derfor med en serie forslag. De to viktigste er
- Alle stater bør stoppe utprøving, produksjon, transport, anskaffelse og bruk av bevæpnede robotdroner inntil det er internasjonal enighet om rammene for slike droner.
- Stater bør forplikte seg til å følge Geneve- og Haag-konvensjonene og den internasjonale menneskerettighetslovgivningen i all aktivitet som angår bevæpnede robotdroner.
Her i Norge er Norges Fredslag aktivt med i den internasjonale kampanjen, ”Campaign to stop killer robots”.
(Viktigste kilder:
- Rapporten til FNs spesialrapportør Christof Heyns
- New York Review of Books, 4.4.2013
- www.fredslaget.no)
(>rtikelen ble trykt i Klassekampen 1. juni 2013)
Jeg har aldri sett en drone, heller aldri hørt en drone nærme seg i voldsom fart mot et menneske som ikke aner hva som er i vente. Men jeg kan forestille meg at slike angrep sprer særlig stor frykt nettopp fordi det oppleves som om det kan skje overalt - uten forvarsel og langt unna enhver frontlinje.
De første amerikanske droneangrepene i Pakistan fant sted i 2004. Siden da er det registrert 367 slike angrep, 315 av dem etter at Obama ble president i 2008.
Den grundigste amerikanske kilden (Bureau of Investigative Journalism) anslår antall drepte til mellom 2500 og 3500. Tallet på drepte sivile er særlig usikkert, men anslås til mellom 411 og 884. Tallet på drepte barn er sikrere: Mellom 168 og 197 barn er drept av droner i Pakistan.
Offisielle tall fra USA over drepte sivile er langt lavere. Men da defineres enhver mann i ”militær alder” i et område der ”militante antas å operere” som militant hvis han drepes.
Slik den amerikanske krigføringen i Irak og Libya har skapt bedre grobunn for internasjonal terrorisme, kan det samme bli virkningen av droneangrep. For hver dronedrept kan det bli mange som melder seg for å hevne drapet.
USA har gjennomført droneangrep også i Jemen og Somalia. I muslimske land spikres derfor forestillingen om at det dreier seg om en krig mellom det kristne vest og den muslimske verden. Droneangrepene kommer overraskende og uten forvarsel. De kommer også uten noen forklaring som kan overbevise opinionen i land som på forhånd kjenner godt til vestlige overgrep fra kolonitida til i dag
Droner fins i mange former. Felles for dem er at de er ubemannede. De kontrolleres – foreløpig - av en person som kan oppholde seg langt unna, ofte i Nevada.
Den militære bruken av droner er av to slag, overvåkingsdroner og kampdroner (droner utstyrt med våpen). Foreløpig er det flest av de første. EU vil for eksempel bruke droner til å overvåke strømmen av flyktninger over Middelhavet. Mange overvåkingsformål er langt mer prisverdige.
Det viktigste argumentet for bruk av kampdroner er at de ikke utsetter egne soldater for fare. Dronene gjør det mulig å trenge langt bak enhver frontlinje, og de kan være operative over mye lengre tid enn soldater.
Det argumenteres også med at de er treffsikre, og at de dermed kan begrense sivile tap. Slik kan de gjøre kriger mer humane – hevdes det. Så langt er erfaringene ikke særlig beroligende.
Argumenter for bruk av droner er også at de ikke plages av emosjoner som brutaliserer kriger: frykt, hevntanker, panikk, sinne, forakt for fienden og fordommer. Men til gjengjeld kan ikke dronene skille mellom lovlige og ulovlige ordrer, heller ikke sette seg imot handlinger som kunne bli dømt som krigsforbrytelser.
Bruk av droner kan senke terskelen for å gå til krig. Mens det å gå til krig framholdes som siste utvei når alt annet er prøvd, kan krig med droner fort bli første utvei før noe annet er prøvd.
Som med all ny krigsteknologi kan bruk av droner fører til et rustningskappløp: - Det en potensiell fiende har, må vi også ha. Da blir det ikke alltid lett å avgjøre om en drone på vei mot New York er en vennligsinnet drone som overvåker kystfarvannet eller en fiendtlig kampdrone.
Det gjør det nødvendig å få på plass et internasjonalt regelverk for bruk av droner før kampdroner blir så vanlige at viktige pressgrupper kan skyve utviklingen i retning av at droner aksepteres uten særlige motforestillinger.
Dagens droner er første skritt mot robotdroner som velger ut sine mål ”uberørt av mennesker”. Robotdronene vil bli utstyrt med forhåndsprogrammerte sensorer som registrerer hva som kan være et fiendtlig mål og med forhåndsprogrammerte prosedyrer for om målet skal angripes.
Skillet mellom kriger og våpen viskes dermed ut. Det er våpenet som ikke bare dreper, men som velger hvem som skal drepes. Dette undergraver den mest fundamentale menneskerettigheten, retten til å leve.
I en rapport til FNs generalforsamling understreker FNs spesialrapportør Christof Heyns at alle – stater, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunnet nasjonalt og internasjonalt – ”må ta inn over seg de fulle konsekvensene av å begi seg inn på en slik vei”.
Mange vil mene at roboter aldri må kunne gis rett til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Det ville være i strid med både Geneve- og Haag-konvensjonene og med den internasjonale menneskerettighetslovgivningen.
Det fins foreløpig ikke fullt utvikla robotdroner for kampformål. Men USA har et rakettsystem (Phalanx) som automatisk oppdager, oppsporer og angriper antiluftskyts og et våpensystem (C-RAM) som automatisk ødelegger raketter og artillerigranater som nærmer seg.
Israel har et automatisert våpensystem (Harpy) som oppdager og ødelegger radaranlegg, og Storbritannia har utvikla en prototyp for en robotdrone (Taranis) som kan oppdage, identifisere og lokalisere fiender, men som angriper først når den bes om det.
FNs spesialrapportør erkjenner at det vil bli vanskelig å påvirke utviklingen av bevæpnede robotdroner gjennom regler for våpenkontroll. Utviklingen i retning av helautomatiske robotdroner vil foregå i mange små skritt og i stor hemmelighet.
Han konkluderer derfor med en serie forslag. De to viktigste er
- Alle stater bør stoppe utprøving, produksjon, transport, anskaffelse og bruk av bevæpnede robotdroner inntil det er internasjonal enighet om rammene for slike droner.
- Stater bør forplikte seg til å følge Geneve- og Haag-konvensjonene og den internasjonale menneskerettighetslovgivningen i all aktivitet som angår bevæpnede robotdroner.
Her i Norge er Norges Fredslag aktivt med i den internasjonale kampanjen, ”Campaign to stop killer robots”.
(Viktigste kilder:
- Rapporten til FNs spesialrapportør Christof Heyns
- New York Review of Books, 4.4.2013
- www.fredslaget.no)
(>rtikelen ble trykt i Klassekampen 1. juni 2013)
Valget på¨Island - og hvorfor?
Valget i tall
Velgere i prosent mandater
2009 2013 2009 2013
Selvstendighetspartiet 23,7 26,7 16 19
Fremskrittspartiet 14,8 24,4 9 19
Samfylkingin (sos.dem) 29,8 12,9 20 9
Venstre-Grønne 21,7 10,9 14 7
Lys Framtid - 8,2 6
Piratpartiet - 5,1 3
Det var varsla snøstorm fra nord i Reykjavik på kvelden valgdagen. Den kom ikke, og blant velgerne gikk vindkastene i alle retninger. De to regjeringspartiene, det sosialdemokratiske Samfylkingin og SVs søsterparti Venstre Grønne, ble slengt til side – og de to partiene som hadde hovedansvaret for å føre Island ut i krisevanviddet, fikk velgernes tillit.
På forhånd gikk meningsmålingene amok for de fleste partiene. Fremskrittspartiet, det tradisjonelle bygdepartiet, falt fra rekordhøye 40 prosent til 24 prosent i løpet av valgkampen. De Venstre-Grønne steg fra 5,7 til 10,9 prosent de to siste ukene, mens Piratpartiet falt fra 10 til 5 prosent.
EU-spørsmålet som tikkende bombe?
Islandsk politikk kan sikkert forstås og forklares, men det er ikke nok med noen hektiske døgn i Reykjavik der jeg overveldes av stikk motsatte framstillinger og vurderinger av partier, begivenheter og ikke minst personer.
Jeg sitter igjen med et bilde av at alle partier kan rives i filler av indre konflikter, om ikke av politisk uenighet, så i hvert fall av personlige motsetninger. I alle partier fylker medlemmer seg om rivaliserende høvdinger. Det snakkes om klaner innad i partiene bundet sammen av slektskap og bekjentskap.
Sjøl toneangivende politikere kan skifte parti for så å komme tilbake til sitt gamle parti. Alle partier kan samarbeide med alle andre – og gå i strupen på alle andre. Ingen koalisjoner forventes å vare.
Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet, har vært med i alle regjeringer fra 1980 til 2009 – i koalisjoner der alle de tre andre store partiene fra tid til annen har vært med.
Samfylkingen var på slutten av 1990-tallet et forsøk på å samle hele venstresida for å kunne utfordre maktmonopolet til Selvstendighetspartiet. Det skar seg på EU-spørsmålet. Det sosialdemokratiske partiet hadde EU-medlemskap som hjertesak, og EU-tilhengerne i Kvinnelista og i Folkealliansen, det venstresosialistiske partiet som var nesten like stort som sosialdemokratene, slutta opp om samlingen i Samfylkingin. EU-motstanderne samla seg i stedet i Venstre-Grønne.
Dette har gjort spørsmålet om EU-medlemskap til ei tikkende bombe under islandsk politikk. Samfylkingin har stått fram som det eneste ja-partiet på Island, og til gjengjeld som et glødende ja-parti.
Da Samfylkingin og Venstre-Grønne i 2009 fikk flertall på Alltinget for første gang, stilte Samfylkingin som sitt ultimatum at en samarbeidsregjering skulle sende en søknad om medlemskap i EU. Mange nok fra gruppa til Venstre-Grønne stemte for å sende en lik søknad til at det ble flertall for det på Alltinget.
Venstre-Grønne førte valgkampen i april 2009 på sitt nei til EU, og de fleste alltingsrepresentantene deres gikk på talerstolen og forsikra om at de ville jobbe for et nei når forhandlingene med EU var over.
Dette har skapt store forviklinger og misstemning både blant velgere og medlemmer. I løpet av perioden har fem av de 14 alltingsrepresentantene for de Venstre-Grølnne meldt seg ut av partiet. Fire av dem har begrunna utmeldelsen med at de ikke kan forsvare at partiet fortsatt stiller seg bak forhandlingene om EU-medlemskap. Tre av dem stilte til valg på Regnbue-lista som hadde EU-motstand som viktigste grunnlag. Lista samla bare én prosent av velgerne og er dermed ikke representert på Alltinget.
Det har ikke gjort situasjonen enklere for EU-mostanden på Island at EU nå forhandler helt annerledes enn ved forhandlingene med Sverige, Finland og Norge på 1990-tallet. Nå krever EU at med en gang et saksfelt er forhandla ferdig, skal Island ta over EUs regelverk på området – altså før noen folkeavstemning er holdt om helheten i avtalen.
Begge valgvinnerne, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, har lovt velgerne en folkeavstemning om hvorvidt forhandlingene skal avbrytes. Men det er helt uklart når en slik folkeavstemning eventuelt skal holdes.
Det er påfallende at ingen av de tre nei-partiene har gjort EU til et tema i valgkampen. Et nytt parti, Lys Framtid, gjorde det derimot klart at det vil ha Island inn i EU. Med sine 8 prosent av velgerne kom det inn i Alltinget med 6 representanter og vurderes av mange som et «sosialdemokrati light» et sted til høyre for Samfylkingin.
Har velgerne glemt – eller tilgitt?
Mange kommentarene fra utlandet slår ned på to paradokser:
- De to partiene som førte Island ut i krise som var mer dramatisk enn noe annet land i Europa, ble valgets store vinnere.
- De to regjeringspartiene som har fått til at Island - som eneste europeiske kriseland - er på god vei til å komme ut av krisa med lav arbeidsløshet og en økonomi under brukbar kontroll, de ble valgets store tapere.
-
Det er ingen tvil om at valgvinnerne Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet slapp løs den hemningsløse spekulasjonsøkonomien på Island fra 2002. De hadde da også stått sammen om den systematiske privatiseringspolitikken fra tidlig på 1990-tallet.
Men sosialdemokratene kan ikke fri seg fra medansvar. På Alltinget stemte de helt fra 1990-tallet gjennomgående for alt det som høyrelederen David Oddson sto for i den økonomiske politikken.
Eneste opposisjonsparti var Venstre-Grønne. De gikk så hardt ut mot privatiseringer og spekulanter at de ble stempla som upatriotiske når de angrep islandske oppkjøp av banker, handlegater og fotballklubber i utlandet.
Om store velgerskarer har tilgitt de to valgvinnerne for den nære fortida, aner jeg ikke. Men venstreregjeringen er nok den hoggestabben som står nærmest i tid.
Økonomien er nok i vekst – og har vært det i snart tre år. Arbeidsløsheten er under 5 prosent, og ingen kastes ut av boligen sin sjøl om gjelda er større enn salgsverdien. Island konkurrerer ikke lenger med Norge om å være «beste land å bo i» på internasjonale statistikker. Men landet regnes fortsatt blant de ti på topp.
Men det folk merker på kroppen, er at de har mindre penger å kjøpe for enn før, at pensjonene har sunket i verdi, at noen pensjonsordninger ble helt verdiløse over natta den første krisevinteren. Mange må leve med at boliggjelda er større enn markedsverdien av boligen.
Dermed rettes kritikken over at det tar så langt tid å overvinne krisevirkningene mot den sittende regjeringen. Mot hvem ellers?
Icesave-dommen som valgvinner
Fremskrittspartiet (det bygdepartiet som tradisjonelt har vært mellompartiet i islandsk politikk) klarte å dominere valgkampen med sitt Icesave-utspill.
Icesave var en islandsk nettbank som i løpet av noen måneder fikk 400.000 britiske og nederlandske innskytere til å satse pengene sine på et løfte om å nyte godt av Europas høyeste bankrente. Det løftet var null verdt da finanskrisa lamma alt bankvesen på Island høsten 2008.
Etter mye om og men lot den islandske regjeringen seg presse av Storbritannia, Nederland, EU, IMF – og Norge - til å ta ansvaret for store deler av utenlandsgjelda til Icesave.
Den avtalen godtok ikke president Grimsson som dermed utløste en folkeavstemning om avtalen i januar 20110. Regjeringen ba innstendig velgerne om å godkjenne avtalen – for ellers ville Island gjøre internasjonal skandale. Det gjorde ikke inntrykk verken på Fremskrittspartiet eller på 93 prosent av velgerne.
En ny og gunstigere avtale ble inngått. Presidenten sa nei på nytt, og velgerne avviste også denne avtalen, denne gang med over 60 prosents flertall våren 2011. Dermed gikk saken til EFTA-domstolen. Det sto om 30 milliarder kroner, et halvt bruttonasjonalprodukt for Island. Dommen som falt i januar, ble en sensasjon: Island vant!
Dommen ble samtidig en dom over de to regjeringspartiene som hadde vært villig til å flå det islandske samfunnet for å betale milliarder til briter og nederlendere. EFTA-domstolen fortalte alle på Island at de som hadde rett, var president Grimsson, Fremskrittspartiet og det velgerflertallet som to ganger stemte nei.
Denne seieren har gitt Fremskrittspartiet blod på tann. Noen uker før valget slapp de løs et valgflesk av dimensjoner. Kom partiet i regjering, ville de gå løs på boet etter de tre store krisebankene og hente ut så mye penger at all boliggjeld på Island kunne kuttes med 20 prosent!
Dermed spratt oppslutningen om partiet over natta fra 15 til 40 prosent. Seinere har entusiasmen dalt. Motstanderne gikk løs på Fremskrittspartiet med stor fry. Det var urealistisk å få ut så mye penger, men verst: Det var de som var så rike at det hadde størst gjeld som ville få mest glede av å kutte gjelda med en femdel.
Så endte det med et valgresultat i underkant av 25 prosent – likevel det beste valg partiet noen gang har gjort.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4.mai 2013)
Velgere i prosent mandater
2009 2013 2009 2013
Selvstendighetspartiet 23,7 26,7 16 19
Fremskrittspartiet 14,8 24,4 9 19
Samfylkingin (sos.dem) 29,8 12,9 20 9
Venstre-Grønne 21,7 10,9 14 7
Lys Framtid - 8,2 6
Piratpartiet - 5,1 3
Det var varsla snøstorm fra nord i Reykjavik på kvelden valgdagen. Den kom ikke, og blant velgerne gikk vindkastene i alle retninger. De to regjeringspartiene, det sosialdemokratiske Samfylkingin og SVs søsterparti Venstre Grønne, ble slengt til side – og de to partiene som hadde hovedansvaret for å føre Island ut i krisevanviddet, fikk velgernes tillit.
På forhånd gikk meningsmålingene amok for de fleste partiene. Fremskrittspartiet, det tradisjonelle bygdepartiet, falt fra rekordhøye 40 prosent til 24 prosent i løpet av valgkampen. De Venstre-Grønne steg fra 5,7 til 10,9 prosent de to siste ukene, mens Piratpartiet falt fra 10 til 5 prosent.
EU-spørsmålet som tikkende bombe?
Islandsk politikk kan sikkert forstås og forklares, men det er ikke nok med noen hektiske døgn i Reykjavik der jeg overveldes av stikk motsatte framstillinger og vurderinger av partier, begivenheter og ikke minst personer.
Jeg sitter igjen med et bilde av at alle partier kan rives i filler av indre konflikter, om ikke av politisk uenighet, så i hvert fall av personlige motsetninger. I alle partier fylker medlemmer seg om rivaliserende høvdinger. Det snakkes om klaner innad i partiene bundet sammen av slektskap og bekjentskap.
Sjøl toneangivende politikere kan skifte parti for så å komme tilbake til sitt gamle parti. Alle partier kan samarbeide med alle andre – og gå i strupen på alle andre. Ingen koalisjoner forventes å vare.
Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet, har vært med i alle regjeringer fra 1980 til 2009 – i koalisjoner der alle de tre andre store partiene fra tid til annen har vært med.
Samfylkingen var på slutten av 1990-tallet et forsøk på å samle hele venstresida for å kunne utfordre maktmonopolet til Selvstendighetspartiet. Det skar seg på EU-spørsmålet. Det sosialdemokratiske partiet hadde EU-medlemskap som hjertesak, og EU-tilhengerne i Kvinnelista og i Folkealliansen, det venstresosialistiske partiet som var nesten like stort som sosialdemokratene, slutta opp om samlingen i Samfylkingin. EU-motstanderne samla seg i stedet i Venstre-Grønne.
Dette har gjort spørsmålet om EU-medlemskap til ei tikkende bombe under islandsk politikk. Samfylkingin har stått fram som det eneste ja-partiet på Island, og til gjengjeld som et glødende ja-parti.
Da Samfylkingin og Venstre-Grønne i 2009 fikk flertall på Alltinget for første gang, stilte Samfylkingin som sitt ultimatum at en samarbeidsregjering skulle sende en søknad om medlemskap i EU. Mange nok fra gruppa til Venstre-Grønne stemte for å sende en lik søknad til at det ble flertall for det på Alltinget.
Venstre-Grønne førte valgkampen i april 2009 på sitt nei til EU, og de fleste alltingsrepresentantene deres gikk på talerstolen og forsikra om at de ville jobbe for et nei når forhandlingene med EU var over.
Dette har skapt store forviklinger og misstemning både blant velgere og medlemmer. I løpet av perioden har fem av de 14 alltingsrepresentantene for de Venstre-Grølnne meldt seg ut av partiet. Fire av dem har begrunna utmeldelsen med at de ikke kan forsvare at partiet fortsatt stiller seg bak forhandlingene om EU-medlemskap. Tre av dem stilte til valg på Regnbue-lista som hadde EU-motstand som viktigste grunnlag. Lista samla bare én prosent av velgerne og er dermed ikke representert på Alltinget.
Det har ikke gjort situasjonen enklere for EU-mostanden på Island at EU nå forhandler helt annerledes enn ved forhandlingene med Sverige, Finland og Norge på 1990-tallet. Nå krever EU at med en gang et saksfelt er forhandla ferdig, skal Island ta over EUs regelverk på området – altså før noen folkeavstemning er holdt om helheten i avtalen.
Begge valgvinnerne, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, har lovt velgerne en folkeavstemning om hvorvidt forhandlingene skal avbrytes. Men det er helt uklart når en slik folkeavstemning eventuelt skal holdes.
Det er påfallende at ingen av de tre nei-partiene har gjort EU til et tema i valgkampen. Et nytt parti, Lys Framtid, gjorde det derimot klart at det vil ha Island inn i EU. Med sine 8 prosent av velgerne kom det inn i Alltinget med 6 representanter og vurderes av mange som et «sosialdemokrati light» et sted til høyre for Samfylkingin.
Har velgerne glemt – eller tilgitt?
Mange kommentarene fra utlandet slår ned på to paradokser:
- De to partiene som førte Island ut i krise som var mer dramatisk enn noe annet land i Europa, ble valgets store vinnere.
- De to regjeringspartiene som har fått til at Island - som eneste europeiske kriseland - er på god vei til å komme ut av krisa med lav arbeidsløshet og en økonomi under brukbar kontroll, de ble valgets store tapere.
-
Det er ingen tvil om at valgvinnerne Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet slapp løs den hemningsløse spekulasjonsøkonomien på Island fra 2002. De hadde da også stått sammen om den systematiske privatiseringspolitikken fra tidlig på 1990-tallet.
Men sosialdemokratene kan ikke fri seg fra medansvar. På Alltinget stemte de helt fra 1990-tallet gjennomgående for alt det som høyrelederen David Oddson sto for i den økonomiske politikken.
Eneste opposisjonsparti var Venstre-Grønne. De gikk så hardt ut mot privatiseringer og spekulanter at de ble stempla som upatriotiske når de angrep islandske oppkjøp av banker, handlegater og fotballklubber i utlandet.
Om store velgerskarer har tilgitt de to valgvinnerne for den nære fortida, aner jeg ikke. Men venstreregjeringen er nok den hoggestabben som står nærmest i tid.
Økonomien er nok i vekst – og har vært det i snart tre år. Arbeidsløsheten er under 5 prosent, og ingen kastes ut av boligen sin sjøl om gjelda er større enn salgsverdien. Island konkurrerer ikke lenger med Norge om å være «beste land å bo i» på internasjonale statistikker. Men landet regnes fortsatt blant de ti på topp.
Men det folk merker på kroppen, er at de har mindre penger å kjøpe for enn før, at pensjonene har sunket i verdi, at noen pensjonsordninger ble helt verdiløse over natta den første krisevinteren. Mange må leve med at boliggjelda er større enn markedsverdien av boligen.
Dermed rettes kritikken over at det tar så langt tid å overvinne krisevirkningene mot den sittende regjeringen. Mot hvem ellers?
Icesave-dommen som valgvinner
Fremskrittspartiet (det bygdepartiet som tradisjonelt har vært mellompartiet i islandsk politikk) klarte å dominere valgkampen med sitt Icesave-utspill.
Icesave var en islandsk nettbank som i løpet av noen måneder fikk 400.000 britiske og nederlandske innskytere til å satse pengene sine på et løfte om å nyte godt av Europas høyeste bankrente. Det løftet var null verdt da finanskrisa lamma alt bankvesen på Island høsten 2008.
Etter mye om og men lot den islandske regjeringen seg presse av Storbritannia, Nederland, EU, IMF – og Norge - til å ta ansvaret for store deler av utenlandsgjelda til Icesave.
Den avtalen godtok ikke president Grimsson som dermed utløste en folkeavstemning om avtalen i januar 20110. Regjeringen ba innstendig velgerne om å godkjenne avtalen – for ellers ville Island gjøre internasjonal skandale. Det gjorde ikke inntrykk verken på Fremskrittspartiet eller på 93 prosent av velgerne.
En ny og gunstigere avtale ble inngått. Presidenten sa nei på nytt, og velgerne avviste også denne avtalen, denne gang med over 60 prosents flertall våren 2011. Dermed gikk saken til EFTA-domstolen. Det sto om 30 milliarder kroner, et halvt bruttonasjonalprodukt for Island. Dommen som falt i januar, ble en sensasjon: Island vant!
Dommen ble samtidig en dom over de to regjeringspartiene som hadde vært villig til å flå det islandske samfunnet for å betale milliarder til briter og nederlendere. EFTA-domstolen fortalte alle på Island at de som hadde rett, var president Grimsson, Fremskrittspartiet og det velgerflertallet som to ganger stemte nei.
Denne seieren har gitt Fremskrittspartiet blod på tann. Noen uker før valget slapp de løs et valgflesk av dimensjoner. Kom partiet i regjering, ville de gå løs på boet etter de tre store krisebankene og hente ut så mye penger at all boliggjeld på Island kunne kuttes med 20 prosent!
Dermed spratt oppslutningen om partiet over natta fra 15 til 40 prosent. Seinere har entusiasmen dalt. Motstanderne gikk løs på Fremskrittspartiet med stor fry. Det var urealistisk å få ut så mye penger, men verst: Det var de som var så rike at det hadde størst gjeld som ville få mest glede av å kutte gjelda med en femdel.
Så endte det med et valgresultat i underkant av 25 prosent – likevel det beste valg partiet noen gang har gjort.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4.mai 2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
