torsdag 17. april 2014

Majdan sett fra venstre

Majdan er et arabisk ord for en åpen plass. Fra nå av betyr det en plass med direkte demokrati.


Jeg møtte Ilja Budraitskis i Moskva for tolv år sia. 21-åringen var allerede herda av intriger og maktkamper mellom de mange smågruppene til venstre for all samfunnsutvikling i Jeltsins og Putins og oligarkenes Russland. Hard som flint var han i alt han sa – både om andre og om seg sjøl.

Ilja ville absolutt bli med for å høre hva jeg hadde å fortelle russiske studenter på et Europastudium om makt- og samarbeidsforhold i den norske kapitalismen. Da vi skiltes, sa han: - Dere har kanskje klart å temme kapitalismen i Norge, men er blitt tamme sjøl. Derfor kommer dere bare halvveis ut av kapitalismen. Vi lever omgitt av en så vill kapitalisme, at vi kan komme helt ut av den hvis vi ikke lar oss temme.

Jeg skulle gjerne ha møtt Ilja igjen nå tolv år etter, særlig fordi jeg har lest hva han forteller om erfaringene sine fra noen uker i Kiev i et intervju som har gått verden rundt fra nettsted til nettsted på den globale venstresida. Her er de viktigste delene av fortellingen hans:

- De titusener som strømte til Majdan, holdt plassen okkupert i mer enn to måneder og slo tilbake alle forsøk fra politiet på å drive dem vekk. De bygde opptil fire meter høye barrikader og sjølorganiserte seg med mat, varme klær og førstehjelp.

Plassen måtte forsvares døgnet rundt, men demonstrantene var egentlig ikke redde. Mange gikk rundt med køller og hjelmer - og fikk de se en purk noenlunde aleine, slo de til. Derfor var det ikke noe politi å se i de fleste gatene rundt Majdan.

De best organiserte kom fra ytterste høyre. Det var grupper med militær disiplin. Noen var erfarne slåsskjemper fra de tøffeste fanmiljøene til fotballklubben Dynamo Kiev. De andre demonstrantene så stort sett positivt på disse slåsskjempene. Ikke fordi de støtta dem ideologisk, men fordi de slo tilbake så effektivt mot politiet.

Protestene på Majdan retta seg mot regjeringen til Janukovitsj, mot korrupsjonen og den sosiale elendigheten – og mot oligarkene. Oligarkene har ikke bare makt over økonomien og samfunnsutviklingen, men de eier også alle partiene som de fikk inn i parlamentet – og alle de store TV-selskapene

Ukrainsk nasjonalisme dominerte stemningen på Majdan. Det har sammenheng med at Ukraina ble grunnlagt som en uavhengig stat først da Sovjetunionen brøt sammen i 1991. Nasjonalismen er populær fordi folk opplever landet sitt som en tidligere koloni.

I vest støtter 99 prosent protestene. Folk dro med buss til Kiev for å støtte Majdan. De vil ikke bli kontrollert av Russland og ville slåss mot Janukovitsj som de mente ville gjøre Ukraina til en russisk koloni igjen.

Også i øst ville de fleste ha stemt mot en union med Russland. Når folk opplever at gassleveransene kuttes, kan de ikke bebreides for å ha liten tillit til Putin.

For tida har denne nasjonalismen brodd mot venstre. Det er fordi det ukrainske kommunistpartiet har oppført seg så katastrofalt. Det oppførte seg som del av regimet til Janukovitsj. Uten kommunistenes stemmer ville det ikke blitt flertall for de lovene som ga politiet lov til å knuse demonstrasjonene med makt.


Ideologien til det ytterste høyre er fascistisk, og de prøver å få et hegemoni over protestbevegelsen. Men til nå har det ikke lykkes fordi kjernen i bevegelsen ikke har noe med fascisme å gjøre.

Fascismen vokste fram i mellomkrigstida som et svar på en militant og revolusjonær arbeiderbevegelse i land som Tyskland og Italia. I dag fins det verken en revolusjonær arbeiderbevegelse eller noen fascistisk bevegelse. På Majdan er det vidt forskjellige undertrykte grupper som slåss: arbeidere, arbeidsløse, fattige, studenter.

Protestbevegelsen er et produkt av det etter-sovjetiske samfunnet der klassebevissthet og protest er nesten utsletta. Det betyr at når protestbevegelser først oppstår, kan de være ekstremt sammensatte, og de kan endre seg fort ideologisk – både til venstre og til høyre.

Mange ukrainere lever i den illusjonen at EU kan føre Ukraina til velstand, frihet og demokrati. Men se på Romania og Bulgaria! Inntektene har ikke økt, bare prisene. Ungdommen drar vestover for å finne seg arbeid. Der jobber de for de laveste lønningene - og blir brukt til å tvinge lønningene ned også for dem som bor der i vest.

Venstresida har helt fra starten hatt et blanda og ambivalent forhold til protestbevegelsen. Noen hevder at den er styrt fra utlandet og av det ytterste høyre. De holdt seg unna Majdan. Andre deltok og forsøkte å skyve det politiske terrenget til venstre. Men de var for få. Det ytterste høyre går løs på venstreaktivistene, tar fra dem løpesedler og faner og banker dem opp.

De som har stått fram som opposisjonsledere, er også tett knytta til oligark-nettverk. Eliten i samfunnet prøver alltid å misbruke massebevegelser til egen fordel. Men hvis vi i Øst-Europa skal vente på en bevegelse som er fri for enhver innflytelse fra kapitalen, venter vi forgjeves. Alle protestbevegelser avspeiler motsetningene i det samfunnet vi lever i.

Vi har en sterk nasjonalisme og ekstremt mektige oligarker på den ene sida - og ingen tradisjon for sjøl-organisering og klassebevissthet på den andre.

Men skal venstresida fordømme protestbevegelsen fordi den er for vanskelig å jobbe i for oss? Skulle vi dra hjem fordi demonstrantene på Majdan vifta med det ukrainske flagget og sang nasjonalsangen?

Sier du på Maidan at du er marxist, risikerer du å bli banka opp. Men folk som kjemper, endrer seg enormt raskt politisk. Flertallet på Majdan vil organisere seg. De vil ha direkte demokrati og ingen forhandlinger bak lukkede dører. Det er for disse ideene de har slåss mot politiet – i en kamp der noen av kampfellene ble drept.

Det er på Majdan venstresida må være. Det er uansvarlig å trekke seg unna. Da overlater vi folket til den høyresida som vi hater så intenst.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mars 2014)

Åtte år for å streike!

- Når den svarte hanen har gale. Då ligg natta mørk over jorda (Geirr Lystrup)


Åtte år i fengsel for å streike – eller kanskje for å demonstrere i forbindelse med en streik – hva slags samfunn ender det med?

I forrige uke gikk det ut pressmeldinger om at åtte spanske fagorganiserte skal i fengsel i åtte år fordi de i forbindelse med en generalstreik demonstrerte utafor Airbus-fabrikken i Getafe, en bydel i Madrid, i september 2010.

Ut fra meldingene framgår det ikke klart om de åtte åra er påstanden fra aktor, eller om dommen er falt. Men rettssaken har dratt ut i årevis, så det har vært god tid til å tenke seg om.

Begge de to store fagbevegelsene i Spania, UGTY og CC OO, har sendt ut sine fordømmelser, og det strømmer inn med støtteerklæringer til de åtte fra alle kanter av Europa


Når hver fjerde spanjol går uten arbeid i stadig lengre tid, endrer hele samfunnet seg både økonomisk, politisk og sosialt. Det som samfunnsforskere over hele Europa har begynt å kalle «prekære» jobber, jobber uten trygg ansettelse og med arbeidsvilkår utafor alt som lov og avtaleverk skulle ha verna om, er i Spania de eneste jobbene en kan håpe å få.

Når dette i tillegg utvikler seg i et samfunn der korrupsjon har blitt sentral del av samfunnsstrukturen både sentralt og lokalt, forsvinner all tillit til politikere og myndigheter.


Flere enn før trenger sosiale sikkerhetsnett når de kastes ut av arbeidslivet og når offentlige tjenester svekkes og reduseres i omfang. Verken venstreregjeringen til Zapatero fra 2004-2011 eller den nåværende høyreregjeringen til Rajoy har lagt fram noen troverdige svar på den sosiale fortvilelsen. ”En generell atmosfære av håpløshet, framtidsfrykt og fortvilelse dominerer landet” - det var konklusjonen til fire spanske samfunnsforskere alt i 2011.

Vendepunktet kom 15. mai 2011, og det kom i gatene. Rasende demonstranter hadde det vært lenge. Men det var da den individuelle misnøyen ble forvandla til kollektiv handling. Det skjedde spontant og uventa, og tok form av symbolsk okkupasjon av offentlige plasser og bygninger.

Seinere er også andre virkemidler tatt i bruk, som ulike former for sivil ulydighet og sultestreik. Fagforeninger i Andalucia har f.eks. storma to kjøpesentre og «eksproprierte» mat som de fordelte til arbeidsløse.

Denne nye folkelige entusiasmen utfordrer det politiske Spania på to måter:
- Den rammer det grepet de to maktbærende partiene, høyrepartiet PP og det «sosialistiske arbeiderpartiet» PSOE, har hatt over spanske velgere.
- Den utløser stadig sterkere krav om regionalt sjølstyre, ikke bare fra Catalonia, Baskerland og Galicia, men også fra flere andre regioner.


Det første slagordet var: «Vi er ikke varer i hendene på politikere og banksjefer.» Etter hvert har protestbevegelsen utvikla en samfunnskritikk som går langt utover de konkrete protestene. ”Indignados” raser mot den ansiktsløse makten til elitene, ”Democracis real ya” vil ha et demokrati de kan tro på, ”Jóvenes sin futuro” reagerer på et hensynsløst samfunn uten plass for ungdom.

Og viktigst: stadig nye kollektive reaksjonsformer oppstår, som «Bevegelsen av gjeldsofre», og de mange sektorprotestene i form av «tidevanns-bevegelser». De tar i bruk farger for å vise mangfoldet –og for å understreke at de samtidig er deler av samme protestspektrum. Grønn står for utdanning, hvit for helse, oransje for sosialsektoren, rød for pensjonister.


Denne mangfoldige protestbevegelsen har i all hovedsak vært ikke-voldelig. Men det fins både provokatører og smågrupper som det kan bli bilder av i media. Dermed slår regjeringen tilbake. Den bruker voldsinnslagene som grunn til å kriminalisere masseprotestene.

Det siste er den loven som definerer 55 konkrete handlinger som ulovlige, og som kan føre til bøter på millioner av kroner. (Omtalt forrige lørdag i Klassekampen)


Borgerkrigen i 1936-39 og det langvarige terrorregimet til Franco har grunnfesta det som kalles «de to Spania». Det lyder klossete på norsk, men det fins et svart Spania og et rødt - med lite samband på tvers.

Borgerkriger utløser og befester motsetninger som varer lenge. Under borgerkrigen var det kraftige innslag både av rød og svart terror. Den svarte terroren var langt mer omfattende og systematisk enn den røde, men ethvert konkret eksempel bekrefter frykten og hatet mot den andre sida.

Etter andre verdenskrig, og etter at Franco fra 1947 følte seg trygg nok på at det internasjonale samfunnet ville lukke øynene, fortsatte henrettelsene av motstanderne fra borgerkrigen. Det fins ingen åpne arkiver som kan fortelle hvor mange.

De falne på Franco-sida fikk sine begravelser og iøynefallende minnesmerker. De som døde på grunn av Franco, har helt til det siste vært «ukjente falne». Ifølge Amnesty International ligger det 114.266 drepte uidentifisert i massegraver.

Etter at Franco døde i 1975, ble regimet hans avvikla i ly av en «stillhetspakt» som også kommunistpartiet var med på. Pakten innebar at ingen skulle dømmes for overgrep – verken fra den svarte eller fra den røde sida. Begrunnelsen var at det var en forutsetning for at overgangen til demokrati skulle gå mest mulig smertefritt.

Høyrepartiet Partido Popular (PP) er ingen direkte etterfølger etter falangistmiljøene fra Franco-tida. Men Rajoy-regjeringen tviholder på «nøytraliteten» til stillhetspakten, den som i praksis legger like stort ansvar for borgerkrigen på begge parter.

Krisa forsterker denne todelinga av det spanske samfunnet, og krisepolitikken drar Spania enda kraftigere i en slik retning. Rajoy-regjeringa spiller et høyt spill når den stadig steilere utfordrer både den demokratiske entusiasmen fra grasrotprotestene og sjølstyrekravet fra katalonere og baskere. Og et enda høyere spill når den utvikler en styringsterror av samme slag som Franco-regimet bygde på.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. mars 2014)

Politisk kaos om Dong

Er det noe Goldman Sachs kan, så er det å tjene penger – også når kapitalismen er i krise


Det ble bråk da den danske regjeringen solgte en snau femtepart av energiselskapet Dong til finansselskapet Goldman Sachs. SF forsvant i alle retninger ut av regjeringen, og resten av Danmark er lamslått.

Dong Energy står for mer en tredjedel av energiproduksjonen i Danmark. Selskapet har gått med tap ei tid, og regjeringen så etter en «løsning».

Det USA-baserte finansselskapet Goldman Sachs ble tilbudt en eierandel i Dong på 19 prosent samtidig som to danske pensjonsfond også gikk inn på eiersida. Før nedsalget eide den danske regjeringa 81 prosent av Dong, etterpå var eierandelen 60 prosent.

80 prosent av danskene var mot salget. Hvorfor?

Vetoretten provoserte mange. Hvorfor skulle Goldman Sachs med sin eierpost på 19 prosent ha en vetorett som andre eiere ikke får? Vetoretten kan brukes ved endringer av forretningsplanene, ved valg av administrerende direktør eller ved større oppkjøp eller aksjesalg. Regjeringen må ha stor tillit til at det går best med Dong hvis Goldman Sachs får det som selskapet vil.

Skatteflukten fra Danmark var heller ikke noen gladnyhet for dansker flest. Via selskap som er registrert i skatteparadis på Cayman Islands og i Delaware har Goldman Sachs oppretta en selskapskjede som sparer skatt. På kritiske spørsmål er det svart fra Goldman Sachs at det «er ikke normalt» å opprette et eget selskap for å håndtere en «mindretallsinvestering» på noen titalls milliarder kroner.

Det fantes danske kjøpere: Det ble plutselig kjent at PensionDanmark var villig til å gå inn med mer penger enn Goldman Sachs, med 46 milliarder danske kroner i stedet for 32 milliarder. De milliardene hadde riktig nok mer karakter av lån, og ikke som kjøp av aksjer, men allikevel, Andre danske pensjonsfond meldte fra at de var villige til å gå inn på eiersida for samme pris som Goldman Sachs skulle betale.

Så hvorfor selge akkurat til Goldman Sachs?

Det er åpenbart et selskap som vet hva det gjør. Det er blant annet djupt involvert i ISS, verdens fjerde største arbeidsgiver, og har vist hvordan en kan tjene penger på alt ISS står for rundt om i verden.

Dessuten tjente Goldman Sachs enormt på den krisa som så mange andre tapte på – på matvarespekulasjon, på finanssvindel, på dobbeltspill i Hellas, på sine råd til president Bush.

Om matspekulasjonen: Under matvarekrisa i 2007-2008 økte tallet på sultrammede og underernærte rundt om i verden med 100 millioner fordi matvareprisene på verdensmarkedet gikk i været. Hveteprisen økte for eksempel til det tredobbelte på to år.

Når prisstigningen ble så voldsom, skyldtes det i stor grad spekulasjon. For dem med ledig kapital ble det fristende å tjene raske penger på å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at det ville øke prisene ytterligere, og så selge når prisene var økt. Ledelsen i Goldman Sachs visste hva den gjorde: ”Uten tvil har økt strøm av fond inn i varemarkedet økt prisene”, var bankens egen oppsummering.

Om finanssvindelen: Finanstilsynet i USA reiste sak mot Goldman Sachs fordi selskapet hadde svindla amerikanske huseiere for milliarder av dollar ved å føre europeiske finansselskap bak lyset. I USA var mange pådytta lån som det var opplagt at de ikke kunne betale tilbake – lån som ble knadd sammen i store og uoversiktlige gjeldspakker kalt CDO-obligasjoner som så ble solgt videre til dem som ikke skjønte hva de kjøpte.

Goldman Sachs fikk til et samarbeid med et stort hedgefond som skulle inngå veddemål imot disse CDO-obligasjonene, dvs. tjene på om de gikk nedenom. På den andre sida klarte Goldman Sachs å forlenge livet til markedet for CDO-obligasjoner ved å få til kjempesalg av slike obligasjoner til bl.a. tyske IKB Deutsche Industriebank og nederlandske ABN Amro.

De to bankene gikk på store tap som tyske og nederlandske skattebetalere i siste instans måtte dekke. Men Goldman Sachs tjente på det.

Om Hellas: Greske regjeringer kom med i EUs valutaunion fordi de greide å skjule at underskuddene i statsregnskapet og statsgjelda var langt over det som regelverket til valutaunionen tillot.

Goldman Sachs var aktivt med på dette spillet. En serie valutatransaksjoner med fiktive valutakurser førte til at Hellas fikk overført penger som ikke ble registrert som lån. Dette innebar at betaling av renter ble skjøvet ut i tid, noe som etter hvert førte til store belastninger på den greske statsøkonomien. Grekere flest måtte ta støyten. Men Goldman Sachs tjente penger på det.

Om regulering av finansmarkedet: I 2004 klarte Goldman Sachs å overbevise Bush-regjeringen om at det lille som fantes av regulering burde avvikles. Det var best om investeringsbankene regulerte seg sjøl. Hele verden fikk oppleve hva det førte til. Sjefen for Goldman Sachs, Henry Paulson, ble to år seinere finansminister. To av hans forgjengere som banksjef har også fått ledende regjeringsstillinger, og den tredje ble valgt inn i Senatet.

Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs, Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti. Alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked.

Til tross for alt Goldman Sachs har stått for, har banken vært med i ekspertgruppene til EU-kommisjonen om finansregulering de siste åra. Banken var med da EU-kommisjonen skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes. Da EU-kommisjonen satte ned en”høynivågruppe” på sju medlemmer for å få råd om tiltak mot finanskrisa, var en rådgiver for Goldman Sachs én av de sju.

Det er ingen tvil om at Goldman Sachs sitter på spisskompetanse når det gjelder å tjene penger når kapitalismen er på det mest kaotiske. Det har nok den danske regjeringen forstått, mens dansker flest kanskje aner at selskap som Goldman Sachs er del av kaoset.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. februar 2014)

onsdag 16. april 2014

Klimakamp i motbakke

FNs klimatoppmøte sponses av konsern som står for store utslipp av klimagasser

Warszawa er stedet for det nittende klimatoppmøtet til FN. Målet er å komme fram til en ny internasjonal klimaavtale ved klimatoppmøtet i Paris i 2015, en avtale som blir langt mer omfattende og forpliktende enn Kyoto-avtalen.

Opptakten til toppmøtet i Warszawa har ikke vært den gunstigste.
• Regjeringen i Japan ga opp sine Kyoto-forpliktelser og sa fra om at de japanske klimagassutslippene ville være større i 2020 enn de var i 1990 – og ikke 20 prosent lavere. Kull- og oljekraftverk måtte til for å erstatte produksjonen i atomkraftverk som ble stengt etter Fukushima-katastrofen i 2011.
• Den nye regjeringen i Australia tar vekk all CO2-skatt og sløyfer planene om å innføre et system for handel med utslippskvoter..
• Som før er det lite sannsynlig at USA vil være med på noen forpliktende avtale om utslippskutt dersom ikke Kina og en del større utviklingsland også forplikter seg til store utslippskutt.
• Russland har som vanlig ikke gitt noen løfter om noe som helst.
• EU-kommisjonen sliter med å få til fellesløsninger som alle EU-regjeringene kan forpliktes av. Foreløpig er alle avgjørelser utsatt til neste år. Det betyr at i Warszawa kan det på vegne av EU ikke gis noe signal om hvor langt og raskt EU-land er villige til å kutte utslipp.

Samtidig haster det. Det internasjonale energibyrået (IEA) har nylig lagt fram en rapport som konkluderer med at sjøl med betydelige mottiltak for å begrense klimautslipp, vil energirelaterte CO2-utslipp øke med 20 prosent fram til 2035 og gi en langsiktig temperaturøkning på 3,6 °C.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel, godkjent av 195 regjeringer, fastslår at hvis temperaturen ikke skal stige mer enn to grader, må det i løpet av det neste hundreåret ikke slippes ut mer klimagasser enn det som i beste fall svarer til 1450 milliarder tonn CO2. I verste fall tåler ikke kloden mer enn 820 milliarder tonn ekstra CO2. (Nicholas Stern i Financial Times 29.9.2013)

Siden de årlige klimautslippene ligger rundt 50 milliarder tonn, betyr det at vi har høyst 30 år på oss, og kanskje bare 15, for å holde oppvarmingen på under to grader hvis utslippene holdes på dagens nivå. Og etter det må de globale utslippene være null, noe som sjølsagt er helt urealistisk. Derfor må de årlige klimautslippene raskest mulig bli vesentlig lavere enn 50 milliarder tonn.

Men det er mange forhold som drar i retning av at de kortsiktige perspektivene vil dominere. I alle valgkamper er det de dagsaktuelle, nære problemene som fanger medias og velgernes oppmerksomhet. De som så vinner valget, våger ikke planlegge for mer enn én regjeringsperiode. For det er da neste valg må vinnes.

Innen næringslivet flyttes kapital fram og tilbake ut fra kortsiktige, ja øyeblikkelige, utsikter til fortjeneste. Den tålmodige kapitalen er mangelvare, og det stenger for en næringsutvikling basert på langsiktige og økologisk bærekraftige hensyn.

Dette bidrar til at debattene på klimatoppmøtet glir unna de enkle, men nødvendige spørsmåla:
• Hvordan kan vi la de fossile ressursene bli liggende der de er?
• Hvordan kan få rike land til å betale den klimagjelda de har til fattige land?
• Hvordan sikre en sosialt forsvarlig overgang til en økologisk bærekraftig verdensøkonomi?


Samtidig som få venter noe klimapolitisk gjennombrudd på klimatoppmøtet i Warszawa, har møtet framstått som et slikt gjennombrudd for verdens største klimagassforurensere. Tretten av dem er invitert inn som offisielle «partnere» til klimatoppmøtet av den polske regjeringen. Arcelor Mittal, BMW og Alstom er tre av de tretten.

Arcelor Mittal er verdens største stålprodusent, dobbelt så stor som den neststørste. Selskapet bygde hele konferansesentret til klimatoppmøtet i Warszawa – gratis.

De samlede klimagassutslippene til Arcelor Mittal er like store som utslippene fra et land som Tsjekkia, og selskapet har drevet intens lobbyvirksomhet for å svekke klimapolitikken til EU. Det viktigste argumentet har vært at EUs klimapolitikk svekker konkurranseevnen i næringslivet og kan føre til «karbonlekkasje», altså til utflagging til land uten særlig klimapolitikk.

Bilkonsernet BMW, kjent for sine store, dyre og drivstoffslukende biler, har stilt 60 biler med sjåfører til rådighet for klimatoppmøtet. På den offisielle nettsida blir selskapet omtalt som «en av de mest økologisk bærekraftige i verden».

Til tross for det har BMW – via Angela Merkel og den tyske regjeringen – gjentatte ganger, seinest i høst, klart å presse EU vekk fra strengere utslippskrav for nye biler.

Alstom Power er et fransk energikonsern som på sine nettsider hevder at selskapet er en «nødvendig del» av fjerdeparten av kraftproduksjonen i verden. Selskapet forsynte klimatoppmøtet med gratis drikkevann i vannkjølere og 100.000 kopper av nedbrytbart materiale – men planlegger å bygge Polens største kullkraftverk.

Tilsvarende klimapolitisk dobbeltmoral preger også de ti andre «partnerne» som den polske regjeringen har invitert. (Se her «The COP19 Guide to Corporate Lobbying", http://corporateeurope.org)

Ingen «motpart» på miljøsida var invitert som slik partner. Men de ville nok ikke klart å sponse klimatoppmøtet like raust.

I Warszawa virker det som om klimatoppmøtet mer ble et midtpunkt for bransjevise næringsmesser enn et samlingssted for klimapolitiske aktivister. Den polske miljøministeren Marcin Korolec har gjort det klart at næringslivsinnslaget må bli permanent ved framtidige klimatoppmøter.

Da er det bare naturlig av Polens medlem i EU-kommisjonen. Janusz Lewandowski, har fastslått at kull ikke har skylda for klimaendringene, og at det kan «settes et spørsmålstegn ved hele den globale oppvarmingen».


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. november 2013)

- Her er så underligt

Når pengemakt rår over maten som dyrkes og fiskes, sulter millioner av mennesker

Vi har lenge sagt: det er nok mat til alle, men maten fordeles så ulikt at mange sulter. Det siste er fortsatt riktig. Men kan vi være sikre på at det er nok mat hvis den ble fordelt mer rettferdig?

FAO har et par år prøvd å fortelle at folketallet vokser raskere enn matproduksjonen – og legger ikke skjul på at det kan varsle vonde tider: Jord- og vann-ressursene belastes så raskt at det er fare på ferde.

Matvarekrisa i 2007-2008 dobla prisene på hvete, ris og soya. Den viktigste grunnen var ikke at det plutselig ble mangel på mat. Det var finanskrisa som førte til at spekulative investerings- og hedgefond ikke lenger så noen fortjeneste i å satse på investeringer i industri eller boligbygging.

Men ledig kapital hadde de. Det markedet som tryggest lovte stigende priser, var markedene for matvarer. Det ble fristende å tjene raske penger ved å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at slike kjøp ville øke prisene ytterligere. Så gjaldt det å selge før markedet sprakk.

Goldman Sachs, Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank er de fire største spekulantene enten det dreier seg om olje eller mat. Goldman Sachs var langt ute å kjøre under finanskrisa i 2007-2008 på andre områder. Det var matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs ei framtid etter finanskrisa.

Trauste pensjonsfond fulgte etter – for å sikre framtida for pensjonistene. Dermed steg prisene enda mer, slik at enda flere fattige ble mer sultne enn før. For maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for maten de spiser, får det de trenger – og vel så det. De som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det er mat nok til mange andre.

Satsingen på biobrensel har også økt presset mot jord- og vannressursene. Bil- og bensinbransjen rundt omkring i verden har mer penger å legge på bordet enn mennesker som sulter fordi de er fattige.

FAO har anslått tallet på kronisk sultne mennesker til 870 millioner. Det tallet har ikke sunket under den krisa som holder det meste av verden i ei skruestikke. Men les boka til Aksel Nærstad og Olav Randen om «Den unødvendige sulten» som kom i fjor! Den er like sann i år.


Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat til egen befolkning innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten befolkningen vil ha. Rår de over nok penger eller andre maktmidler, jobber derfor stadig flere regjeringer for å sikre seg jordbruksland i andre deler av verden.

Folkerike land som Kina og India er av de mest pågående jordranerne. Men de er ikke aleine. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia er noen av de mange som også er ute på ranstokt – sammen med matkonsern og investeringsselskap på jakt etter profitt både som jordeiere og mellommenn i de nye globale ernæringskjedene.

Matvareselskap i rike land har lenge tatt direkte eller indirekte kontroll over dyrkbar jord i fattigere land for å sikre mateksport derfra. Inntil nylig gjaldt det mest tropevarer som kaffe, te, kakao, krydder, bananer, appelsiner og andre sydfrukter. Nå kjøpes dyrkbar jord for å produsere basismat som hvete, ris og soya.

Det er lite åpenhet omkring mange slike jordran. Mange regjeringer og oppkjøpere vil ha minst mulig oppmerksomhet om slikt. En av de mange NGOene som jobber for et økologisk bærekraftig jordbruk, Barcelona-baserte GRAIN, prøver å kartlegge det som foregår – og har kommet til at utenlandske kjøpere etter 2007 i snitt har kjøpt opp 100 millioner mål dyrkbar jord hvert år.. Det betyr at det hvert år kjøpes opp det tidobbelte av det norske jordbruksarealet.

Støtteorganisasjonene for den internasjonale kapitalmakta har også funnet sine roller. Verdensbanken har brukt over 8 milliarder dollar for å finansiere slike kjøp av landbruksjord det siste tiåret. Investeringsfond og hedgefond støttes av Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken (EBRD) for å få regjeringer i fattige land til å endre eiendomsreglene i jordbruket slik at kjøp fra utlandet kan foregå enklere og raskere.

Konsekvensene kan være skjebnesvangre. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.

Både FAO, Verdensbanken og G8 (verdens åtte sjølutpekte stormakter) har prøvd å sette opp «frivillige retningslinjer» for slike jordkjøp på tvers av grenser. Mye tyder på at for mange regjeringer og kjøpere har en felles interesse av å vri seg unna slike forpliktelser. Regjeringene får penger – over eller under bordet – og ofte bak ryggen på eget folk. Kjøperne får det de er ute etter.

Jordran er som oftest betenkelig også ut fra miljøhensyn. Utenlandske kjøpere vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg forurensninger som bruk av plantevernmidler og redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.

Vi sliter med samme pengemakt her i Norge. I Norge har odelslov, driveplikt og kommunale landbruksnemnder klart å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Det har gjort det mulig for arvinger å drive jordbruk uten å være styrtrik. Nå åpnes det for at helt andre pengemengder og pengekilder skal ta kontroll over utviklingen av det norske jordbruket.

I 2005 fikk en håndfull kvoteeiere i gave fra daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen noe de oppfatta som evigvarende fiskekvoter som de når som helst kunne selge til høystbydende. Slik ble fisken i havet med et pennestrøk gjort til privateiendom – og slik ville et størst mulig mindretall i Høyesterett (8 av 17) at det skulle være for all framtid.

Sigbjørn Obstfelder ordla seg slik for over hundre år sia: «Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . . .
»


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. november 2013)