Erna og Siv på avveier

En arvebasert kapitalisme – det advarer OECD og IMF mot.

Boka til Thomas Piketty «Capital in the Twenty-First Century» toppa i vinter salgslistene i USA i flere måneder – og har gjort debatten om ulikheter i inntekt og formue til den dominerende samfunnsdebatten både i USA og i Europa.

En av de ledende økonomene knytta til Verdensbanken, Branko Milanovic, avslutter en gjennomgang av boka slik: «Ikke ta med denne boka på ferie. Det vil ødelegge ferien. Les boka hjemme!»

Er det riktig at det drypper på klokkeren når det regner på presten? Det er en samfunnsdebatt som surrer og går, om utviklingspolitikken både i rike og fattige land. Boka til Piketty insisterer på at velstand ikke drypper nedover, men samler seg i stadig høyere hauger. Slik var det på 1800-tallet og fram til første verdenskrig, og slik har det vært etter 1980.

Piketty deler utviklingen av kapitalismen i tre faser. Fram til første verdenskrig kunne kapitalen øke i verdi med 4-5 prosent i året. Samtidig lå den økonomiske veksten på rundt én prosent. Skattene var lave slik at velstående mennesker lett kunne øke både kapitalen sin og inntektene sine raskere enn samfunnet for øvrig. Det ga dem økt samfunnsmakt samtidig som de kunne leve i luksus.

Av den samlede eiendommen til en slik familie skyldtes rundt 90 prosent arv og bare 10 prosent opptjent inntekt. Det var mye mer lønnsomt å ha rette foreldre – eller rett ektefelle – enn å ha rett jobb. Picketty omtaler dette som «den patrinomiske kapitalismen», den arvebaserte kapitalismen

Eiendom var på den tida konsentrert på få hender også i Europa. I 1910 kontrollerte den rikeste prosenten 60 prosent av all eiendom i Frankrike, i Storbritannia 70 prosent.

Etter 1910 bidro to verdenskriger, ei verdenskrise og målretta fordelingspolitikk til at eiendomsverdier ikke økte raskere enn samfunnsøkonomien. Det førte til at inntektene til familiene økte omtrent i takt med den økonomiske veksten. Det gjaldt familier på alle inntektsnivåer.

Etter 1980 endra dette seg brått, kraftigst i USA. Der er det nesten bare de aller rikeste som har økt realinntektene sine.

USA er likevel bare halvveis på nivå med den ulikheten som herska fram til 1910. Eiendom er ikke like konsentrert på få hender som den gang. Arv er viktig, men fortsatt ikke så viktig som på 1800-tallet. Derimot har noe oppsiktsvekkende skjedd på inntektssida de siste tiåra: Vi har fått superlønningene til ledere innen næringslivet.

Det har skjedd i de fleste land på solsida i verden, men også her mest dramatisk i USA. Mens reallønna for de aller fleste knapt har økt fra 1970-tallet til i dag, har reallønna for den prosenten som er best lønna, blitt 2,65 ganger så høy – mens reallønna for den promilla som er best lønna, har har blitt 4,6 ganger så høy.

Dette har ført til at den rikeste prosenten nyter godt av tjue prosent av de samlede inntektene i USA. Det er dobbelt så mye som for 30 år sia. Utviklingen er den samme, men ikke fullt så krass, i de fleste land «det er naturlig å sammenlikne USA med».

Inntekten til de rikeste øker derfor av to grunner. Jo rikere de er, jo mer av inntektene er kapitalinntekter. Samtidig har topplønningene revet seg fullstendig løs fra lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Når de topplønte kan bestemme lønna til dem som bestemmer hva de topplønte skal ha i lønn, er det visst ingen grenser for hvor høyt de høyeste lønningene kan stige.

Denne forskjellen er særlig iøynefallende i USA. De rikeste i USA er i dag mer næringslivsledere enn rentenister. Men siden de har arvinger, kan rentenistene komme til å dominere inntektstoppen om et par tiår.

Må det gå slik?

Mange av resonnementene til Piketty har et deterministisk preg. De tunge langtidstendensene fremmer det han kaller «drift mot oligarki». Men samtidig er han opptatt av at «politikk nytter» - eller «må nytte».

Roosevelts «New deal» er ett eksempel han går inn på. Det omfatta et trygdesystem, offentlig minstelønn, krav til standarder i arbeidslivet, regler for bankvirksomhet i tillegg til offentlige arbeider og annen offentlig jobbskaping.

At politikk nytter –med motsatt fortegn - viser den økonomiske politikken som har dominert hele OECD-området etter 1980. Den har systematisk senkt skattene både på personer og selskaper – og har bidratt til at 1980 ble det vendepunktet som Piketty skildrer i boka si. Den avreguleringen av alle markeder som også ble satt inn av Reagan, Thatcher og EU, farer han derimot lett forbi.

Det er skatteendringene Piketty legger mest vekt på. Han vil ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene.

Lett blir det ikke å få til noe slikt. I følge Piketty viser historisk erfaring at «intet hykleri er for stort når økonomiske og finansielle eliter er nødt til å forsvare interessene sine». Det er særlig vanskelig når vi er på vei tilbake til en arvebasert kapitalisme hvor kommandohøydene i økonomien blir kontrollert av familiedynastier.

Men er det så farlig om ulikhetene øker, bare alle får det bedre? Det er slik Civita vil ha oss til å tenke, eller slutte å tenke. Men om dette har tunge instanser på den kapitalvennlige sida begynt å tenke annerledes enn før.

IMF la i februar fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») I fjor høst argumenterte IMF både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har i det siste argumentert i samme retning, og blant annet gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Dagens Høyre/Fr.P-regjering går i stikk motsatt retning ved å ta vekk arveavgiften og redusere skatten på formue. Men det var før OECD og IMF la om kursen – og før Piketty utløste en debatt om ulikhet som det vil bli vanskelig å vri seg unna.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. juni 2014)