torsdag 23. oktober 2014

Ebola før i tida

 

Med lokale tiltak fikk acholi-folket i Uganda det store ebola-utbruddet i 2000 til å dø ut

Oppmerksomheten min ble fanga av første setning i én-spalter langt inne i Financial Times. Der sto det at acholi-folket nord i Uganda hadde stoppa et ebola-utbrudd med egne krefter – uten hjelp fra andre land og dermed uten å skremme resten av verden.

Siden jeg som fredskorpsdeltaker var nær nabo til acholi-folket et par år på 1960-tallet, måtte jeg lese spalta ned.
Det beskjedne oppslaget stilte kontrasten skarpt: I Vest-Afrika kobles for tida ebola-trusselen med maskerte  hvite fremmede som i romdrakter braser inn med sprøyter og likposer i hendene. Når de tar blodprøver av sjuke barn, dør barna. De døde blir effektivt gravlagt fortest mulig uten at slekta får tatt farvel slik den er vant til, blant annet med å ta på den døde.

Var det et friskt nyhetsoppslag uten hold?
En halvtime på Google ga meg 5-6 større vitenskapelige artikler og en haug med avisartikler som alle bekrefta det samme: Et kraftig ebola-utbrudd i 2000-2001, det største inntil da, ble håndtert lokalt og stoppa lokalt nord i Uganda.
Det første tilfellet ble identifisert 30 august 2000 og de siste 9. januar. Epidemien døde dermed ut på litt over fire måneder - til tross for at det i utgangspunktet starta minst like omfattende og skremmende som utbruddet i Vest-Afrika i sommer.  Det strømte på med ebolarammede allerede de første dagene.
I alt ble 425 mennesker smitta, og 224 døde. Det var en dødelighet på 53 prosent – et  andel som det er vanskelig å få lavere når noen først er smitta.
Men det særegne var at utbruddet lot seg stoppe uten hjelp fra utlandet. Derfor spredte ikke utbruddet den type  panikk i andre land som vi har sett de siste ukene.

Hvordan fikk de det til der oppe i et lutfattig og krigsherja område lengst nord i Uganda?
 
Ebola-utbrudd stiller to utfordringer:  Hvordan hindre at den sjuke dør – og hvordan hindre at sjukdommen sprer seg. Acholi-folket hadde ingen annen metode for å hindre at sjuke døde enn å gi dem vann, mat og tett omsorg, bl.a. ved å vaske vekk blod som stadig renner ut fra ansiktsåpningene.
Derimot hadde de et sett med forholdsregler, etter alt å dømme utvikla gjennom generasjoner, for å hindre at smittsomme sjukdommer sprer seg. Antropologen Barry Hewlett sammenfatta forholdsreglene slik etter at han dro opp til acholi-folket i forbindelse med utbruddet i 2000-2001:
-          Den sjuke må isoleres i et hus langt unna andre hus. Ingen har lov til å oppsøke den sjuke.
-          Det beste er at en som har overlevd epidemien, sørger for mat og stell av den sjuke. Hvis overlevende ikke kan gjøre det, tar en eldre kvinne eller mann seg av den sjuke.
-          To lange stokker av elefantgras settes opp på hver side av døra i huset der en sjuk ligger.
-          Landsbyer eller husklynger med sjuke merkes med to lange stolper med en stokk på tvers.
-          Alle må holde seg mest mulig i ro og aldri gå til andre landsbyer.
-          Gravide og barn må være særlig omhyggelige med å holde seg unna den sjuke.
-          Hold fred i omgivelsene til den sjuke, unngå harske ord og konflikter innen familien.
-          Ingen må danse eller ha sex.
-          Spis ikke mat du får fra andre – og ikke råttent eller røkt kjøtt.
-          Når de sjuke blir friske (symptomfri), må de holdes isolert i en måned før de kan ferdes fritt i landsbyen.
-          Hvis personen dør, skal han/hun gravlegges i utkanten av landsbyen. Personer som har overlevd sjukdommen – eller har stått for det daglige stellet av den sjuke – tar seg av gravleggingen.
 Denne lista over forholdsregler kan variere noe, avhengig av hvem en spør. Men kjernen, isolasjon og en serie krav til alle i miljøet omkring den sjuke, er felles.
De fleste som var ramma av ebola-smitte ved utbruddet i 2000 ble isolert på Lacor-sjukehuset i utkanten av Gulu, den største byen nord i Uganda. Men de tradisjonelle forholdsreglene mot smittsomme sjukdommer som acholi-folket kjente til, var likevel viktige. De bidro til at befolkningen skjønte alvoret i situasjonen og at smittede måtte isoleres så strengt som det ble gjort ved dette sjukehuset.
Likevel var det også den gang de samme fryktreaksjonene som nå gjør det så vanskelig å begrense epidemien i Vest-Afrika: Smittede som gjemmer seg vekk for å unngå det de oppfatter som «den visse død» hvis de havner på sjukehus - og innlagte pasienter som i desperasjon og med uutholdelige smerter rømmer fra isoleringen på sjukehuset. Men det var atskillig mindre av slikt enn det ser ut til å være i Vest-Afrika i dag.
 
 
 Acholi-folkets forholdssregler  hadde feste i noen forestillinger som ikke hadde noe vestlig medisinsk-faglig grunnlag. Her er kortversjonen:
Tradisjonelt er helseplagene delt i to grupper. De fleste sjukdommer og lidelser har bestemte årsaker og møtes med konkrete tiltak, hva enten en går til lokale helbredere eller ikke.
Sjukdommer av epidemisk karakter, som meslinger, hjernehinnebetennlse og kopper tilskrives derimot et gemo, noe farlig og uhåndterlig, men som  samtdig er en grunnleggende del av tilværelsen. Det kan f.eks. komme som straff for måten en lever på. Et gemo kan komme plutselig og slå ned på mange mennesker slik at mange dør. Sjukdommer framkalt av et gemo kan ikke helbredes, bare møtes med isolering og tett nærvær med mennesker som også isoleres.
 
Det fins åpenbart ingen dokumentasjon over hvor lenge acholi-folket har reagert på denne måten. Men flere kilder nevner at eldre mennesker oppfatter dem som urgamle, noe som fantes lenge før europeere kom til Uganda.
Ebola ble ikke identifisert av den vestlige helsevitenskapen før i forbindelse med utbruddet i Kongo i 1976. En veit ikke hva det var som utløste utbruddet. Det jobbes med å finne fram til en vaksine, foreløpig forgjeves.  Eneste mottiltak er fortsatt å sørge for å styrke det generelle immunforsvaret med vann, mat – om nødvendig intravenøst – og med tett omsorg av den sjuke. Derfor er helsepersonell særlig utsatt for smitte.
I noen av de kildene jeg fant fram til, spekuleres det om ebola har eksistert lenge i Afrika. Når det går så lang tid mellom utbruddene, kan det skyldes at ebola-smitten har base hos dyr som flaggermus og apekatter, men at den av og til springer over i mennesker hvis kontakten med slike dyr blir for tett.  
 Viktigste kilder:
Barry S Hewlett: The Cultural Contexts of Ebola in Northern Uganda, Washington 2001
M. Lamuna (m.fl.): «Containing a haemorrhagic fever epidemic: the Ebola experience in Uganda (October 2000-January 2001), Int. Journal of Infectious Diseases, nr. 8/2004)

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 18. oktober 2014) 

Ingen kommentarer: