søndag 19. oktober 2014

Fra GATS til TISA


                                                        
Med Norge som spydspiss – men i hvilken retning?

 
Et femtitalls land forhandler bak lukkede dører om handelen med tjenester på tvers av grenser. Komisk nok kaller de seg «The Really Good Friends of Services» – «De virkelig gode vennene av tjenesteyting». Men det de virkelig er venner av, er at tjenester skal flyte fritt uansett hvilke samfunnshensyn de skyver til side.

 Målet er en avtale, «The Trade in Services Agreement» (TISA), som skal liberalisere handelen med tjenester på tvers av grenser – i første omgang mellom de statene som nå forhandler. Til sammen står disse statene for rundt 70 prosent av den internasjonale handelen med tjenester.

Det var meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre liberalisering av tjenestehandelen.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU og andre OECD-land nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Hensikten med TISA er å undergrave den alliansen av u-land som stoppa liberaliseringen av tjenestehandelen innen rammen av GATS.

Det internasjonale fagforbundet for offentlig ansatte, PSI; har gitt ut ei krass analyse av hva TISA vil innebære hvis forhandlingene fører fram («The Really good friends of transnational corporations agreement»). Konklusjonene er:

  • TISA betyr at lover og ordninger vedtatt av folkevalgte parlament for å sikre viktige offentlige hensyn, må vekk hvis de hindrer handel på tvers av grenser. Men lover og ordninger som verner arbeidstakere, forbrukere, folkehelsa og miljøet er vedtatt nettopp fordi konkurransen på markedene ikke sørga for tilfredsstillende vern.
  • TISA forhandles fram i full hemmelighet – som alle slike handel- og investeringsavtaler – fordi avtalen aldri kunne bli vedtatt hvis det var en åpen demokratisk debatt om innholdet.
  • Sluttresultatet for et slikt TISA vil bli et globalt oligarki som dikterer hvordan offentlige tjenester må utformes for at de skal fremme tjenestekonserns behov for fri flyt av tjenester.
Alt vi har fått vite om TISA - gjennom lekkasjer – tyder på at avtalen skal bli en blåkopi av GATS-opplegget. Hovedregelen skal være at land som forplikter seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre den beslutningen.

 I GATS-forhandlingene stilte EU og USA og andre OECD-land samme hovedkrav til alle u-land.  Alle tjenestemarkeder – utenom helse og skole - måtte åpnes for full utenlandsk konkurranse. USA ville i tillegg inn på markedene for utdanning. Det ville også Norge – lenge.

 Norge var og er et lite land, men overfor de fleste u-land var Norge sterk nok. Dette overtaket ble under GATS- forhandlingene kraftig forsterka fordi de norske krava falt inn i det kravmønstret som EU og USA hadde lagt til grunn.

Norge ba f.eks. Kenya om å åpne forsikringstjenester og miljøtjenester som vannforsyning, kloakkrensing og avfallstjenester for utenlandsk konkurranse. Det var naturligvis fordi det fantes norske selskap som kunne vinne markedsandeler i Kenya. Men hva skulle Kenya kreve til gjengjeld som kunne gi kenyanske selskap tilsvarende fordeler i Norge?

Slike avgjørelser kunne det være vanskelig nok å ta sjøl om det bare dreide seg om forholdet mellom Kenya og Norge. Men WTO-reglene er slik at hvis Kenya åpna vannforsyningen for konkurranse fra norske selskap, så skulle selskap fra alle andre WTO-land ha nøyaktig samme rettigheter. Da var det ikke rart om regjeringen i Kenya hadde bruk for å tenke seg om – både lenge og grundig.

Det var en viktig grunn til at u-land i 2001 og2003 sto sammen om å blokkere forhandlingene om friere flyt av tjenester.

Likevel var mange fattige land i en tvangssituasjon. EU og USA hadde sagt klart ifra: Hvis vi skal slippe inn mer landbruksvarer og tekstiler fra dere, må dere åpne markedene for tjenester. På kort sikt kunne det framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika enn å skjerme en tjenesteytende næring eller en offentlig sektor som nesten ikke hadde kommet i gang.

 
Det som er godt for Telenor og Statoil, er godt for verden – og i hvert fall for Norge.” Det var Norges hovedlinje i GATS-forhandlingene.

Stoltenberg I-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge hadde såkalte ”offensive interesser”, og der den ville ha adgang til markedene i andre land. De seks områdene var skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (særlig forsikring) og lufttransport. Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester og utdanningstjenester.

Bondevik-regjeringen ble etter hvert pressa til å fortelle hvilke land Norge hadde stilt krav til. Det viste seg at Norge hadde stilt krav til 38 u-land om at de måtte åpne grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Det var naturligvis land der vi hadde særlig fristende «offensive interesser».

Akkurat så «offensiv» var Norge i GATS-sammenheng helt fram til WTO-toppmøtet i Hong Kong høsten 2005. Da fastslo daværende utenriksminister Gahr Støre på vegne av den rødgrønne regjeringen at Norge trakk alle krav om fri markedsadgang for tjenester i MUL-land, verdens femti fattigste land. I tillegg trakk Norge alle krav som var blitt stilt fra norsk side om fri markedsadgang til å drive med vannforsyning, strømforsyning og høyere utdanning i alle u-land.

Det vakte oppsikt. Det var første gang en regjering fra et OECD-land trakk tilbake slike GATS-krav. Siden TISA-forhandlingene holdes hemmelig, kan det tenkes at andre land kan ha fulgt etter. Men sannsynlig er det ikke. Da er det mer sannsynlig at dagens regjering innfører våre gamle krav på nytt. Men sier den i så fall noe om det – før TISA-avtalen er et fait accompli?

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 27. september 2014) 

 

 

 

Ingen kommentarer: