Det var meningen
at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO),
skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved
WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot
videre liberalisering av tjenestehandelen.
Det er den «stillstanden»
store tjenestekonsern i USA og EU og andre OECD-land nå vil bryte ut av – og
har fått Norge med på. Hensikten med TISA er å undergrave den alliansen av
u-land som stoppa liberaliseringen av tjenestehandelen innen rammen av GATS.
Det internasjonale
fagforbundet for offentlig ansatte, PSI; har gitt ut ei krass analyse av hva
TISA vil innebære hvis forhandlingene fører fram («The Really good friends of
transnational corporations agreement»). Konklusjonene er:
- TISA betyr at lover og ordninger vedtatt av
folkevalgte parlament for å sikre viktige offentlige hensyn, må vekk hvis
de hindrer handel på tvers av grenser. Men lover og ordninger som verner
arbeidstakere, forbrukere, folkehelsa og miljøet er vedtatt nettopp fordi
konkurransen på markedene ikke sørga for tilfredsstillende vern.
- TISA forhandles fram i full hemmelighet – som
alle slike handel- og investeringsavtaler – fordi avtalen aldri kunne bli
vedtatt hvis det var en åpen demokratisk debatt om innholdet.
- Sluttresultatet for et slikt TISA vil bli et
globalt oligarki som dikterer hvordan offentlige tjenester må utformes for
at de skal fremme tjenestekonserns behov for fri flyt av tjenester.
Norge ba f.eks. Kenya
om å åpne forsikringstjenester og miljøtjenester som vannforsyning,
kloakkrensing og avfallstjenester for utenlandsk konkurranse. Det var
naturligvis fordi det fantes norske selskap som kunne vinne markedsandeler i
Kenya. Men hva skulle Kenya kreve til gjengjeld som kunne gi kenyanske selskap
tilsvarende fordeler i Norge?
Slike avgjørelser
kunne det være vanskelig nok å ta sjøl om det bare dreide seg om forholdet
mellom Kenya og Norge. Men WTO-reglene er slik at hvis Kenya åpna
vannforsyningen for konkurranse fra norske selskap, så skulle selskap fra alle
andre WTO-land ha nøyaktig samme rettigheter. Da var det ikke rart om
regjeringen i Kenya hadde bruk for å tenke seg om – både lenge og grundig.
Det var en viktig
grunn til at u-land i 2001 og2003 sto sammen om å blokkere forhandlingene om
friere flyt av tjenester.
Likevel var
mange fattige land i en tvangssituasjon. EU og USA hadde sagt klart ifra: Hvis
vi skal slippe inn mer landbruksvarer og tekstiler fra dere, må dere åpne
markedene for tjenester. På kort sikt kunne det framstå som langt viktigere å
selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika enn å skjerme en
tjenesteytende næring eller en offentlig sektor som nesten ikke hadde kommet i
gang.
Stoltenberg
I-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge hadde såkalte ”offensive interesser”, og der den ville
ha adgang til markedene i andre land. De seks områdene var skipsfart,
energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig
arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (særlig forsikring) og
lufttransport. Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye
områder, miljøtjenester og utdanningstjenester.
Bondevik-regjeringen
ble etter hvert pressa til å fortelle hvilke land Norge hadde stilt krav til.
Det viste seg at Norge hadde stilt krav til 38 u-land om at de måtte åpne
grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Det var naturligvis land
der vi hadde særlig fristende «offensive interesser».
Akkurat så
«offensiv» var Norge i GATS-sammenheng helt fram til WTO-toppmøtet i Hong Kong
høsten 2005. Da fastslo daværende utenriksminister Gahr Støre på vegne av den
rødgrønne regjeringen at Norge trakk alle krav om fri markedsadgang for
tjenester i MUL-land, verdens femti fattigste land. I tillegg trakk Norge alle
krav som var blitt stilt fra norsk side om fri markedsadgang til å drive med
vannforsyning, strømforsyning og høyere utdanning i alle u-land.
Det vakte
oppsikt. Det var første gang en regjering fra et OECD-land trakk tilbake slike
GATS-krav. Siden TISA-forhandlingene holdes hemmelig, kan det tenkes at andre
land kan ha fulgt etter. Men sannsynlig er det ikke. Da er det mer sannsynlig
at dagens regjering innfører våre gamle krav på nytt. Men sier den i så fall
noe om det – før TISA-avtalen er et fait accompli?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar