søndag 19. oktober 2014

Gribbene over Argentina


                                                                  
Er det bare låntakerne, og ikke långiverne, som skal bære byrdene når land havner i gjeldskrise?

 16. juni fastslo USAs høyesterett at Argentina må betale alt landet skylder de såkalte «gribbefonda» som har tatt over gjeld fra kreditorer som nekta å være med på den store gjeldssaneringa i 2005.

 Argentina havna i 1998-2001 i ei djupere krise enn noe land har vært i etter 1945. Seinhøstes 2001 måtte regjeringen kaste korta og fortelle all verden at den ikke var i stand til å betjene gjelda si. Utenlandsgjelda var da oppe i 132 milliarder dollar, den største statsbankerotten til denne dag.

Etter harde og årelange forhandlinger med kreditorene ble det inngått en avtale om at kreditorene sa fra seg 2/3 av de lånbeløpene som var gitt. Det ga Argentina mulighet til «å starte på nytt».

Problemet var at bare 93 prosent av gjelda var dekt av denne avtalen. Kreditorer som sto for sju prosent av lånebeløpet ville i 2005 ha tilbake alt de hadde lånt Argentina. Det betydde ingen ting for dem at Argentina hadde betalt stadig høyere rente for å få nye lån jo djupere krisa blei. Dermed hadde kreditorene tatt seg betalt for den risikoen de tok for å låne Argentina penger.

Seinere har de fleste av de gjenstridige kreditorene solgt gjeldskrava sine til såkalte «gribbefond». Det er fond som kjøper gjeldskrav i håp om at de kan drive inn gjelda med fortjeneste på et seinere tidspunkt.

I tilfellet Argentina kjøpte gribbefond  gjeldskrav til en brøkdel av verdien. Til tross for det har de stått beinhardt på kravet om at Argentina skal betale gjelda si fullt ut. Skjer det, vil det gi en profitt på opptil 1600 prosent!

Gribbefonda reiste kravet sitt for en domstol i USA og fikk medhold på alle punkter. Juristene til Argentina advarte mot at med en slik dom ville Argentina kunne havne i en ny statsfallitt.

Argentina førte derfor saka videre til USAs høyesterett som avviste å behandle den til tross for at regjeringene i Frankrike, Brasil og Mexico intervenerte med full støtte til Argentina. Det internasjonale valutafondet IMF forberedte en uttalelse i samme retning, men den ble blokkert av regjeringen i USA.

 ommen utløser en rettstilstand som vil få nokså uoversiktlige virkninger for eventuelle gjeldssaneringer i framtida. For hvilke kreditorer vil gå med på å få tilbake bare deler av det lånet som de har gitt, hvis andre kreditorer kan få tilbake hele lånet bare de har tålmodighet til å vente på en rettskraftig dom?

Dommen i Høyesterett reiser også spørsmål av etisk art:
- Hvor mange tiår skal en befolkning straffes økonomisk fordi de har hatt en regjering som har kjørt samfunnsøkonomien i grøfta?
- Deler av statsgjelda til Argentina skrev seg fra det militærdiktaturet som herja landet fram til 1983. På fem år ble statsgjelda fire ganger så stor, mens kanskje så mye som 30.000 mennesker ble myrda. Skal slik gjeld også belastes framtidige generasjoner av argentinere fullt ut? Hvis ikke, hvem skal ta kostnadene ved å slette gjelda?

I ettertid er gjeldssaneringa og devalueringa i 2001-2 sett på som en stor suksess. Det tok riktig nok tre år før samfunnsøkonomien var på samme nivå som i 2001. Men fra da av har den økonomiske utviklingen gått raskere i Argentina enn i noe annet land i Latin-Amerika.

Argentina har likevel på nytt møtt veggen utenriksøkonomisk. Det skyldes for en stor del at utenlandske selskap fører overskudd ut av landet og andre former for kapitalflukt. Men det skyldes også at krava fra gribbefonda har hindra landet i å få lån på internasjonale finansmarkeder.

Fram til den internasjonale finanskrisa i 2008 var det særlig asiatiske, afrikanske og latinamerikanske land som havna i så store betalingsproblemer at de måtte søke hjelp fra IMF for å unngå tøffe forhandlinger om sanering av gjeld med lite forståelsesfulle kreditorer.

Slike situasjoner har lenge vært så uholdbare – og ofte så dramatiske for befolkningen - at utviklingsland lenge har krevd at FN skal lage regler for gjeldssanering som ikke lar pengemakta herje med levekår i fattige land.

Det er gjennom åra fatta mange resolusjoner på FNs generalforsamlinger om at slike regler må lages. Første gang var i 1971 da det ble krevd at utviklingshensyn måtte inngå sentralt ved slike gjeldssaneringer. Men det var først i fjor vår at Unctad, FNs organisasjon for handel og utvikling, fikk mandat til å sette i gang et slikt arbeid.

Etter vedtaket i USA høyesterett har krav om fortgang i arbeidet kommet fra mange hold, bl.a. fra Eurodad, et europeisk nettverk av NGOer som jobber med gjelds- og utviklingsspørsmål.

Eurodad krever at ved gjeldssanering må alle kreditorer forpliktes likt, byrdene må fordeles rettferdig, og regjeringer må få forsyne befolkningen med viktige offentlige tjenester.

De land som nå presser på, oppfatter dagens «ikke-regime», som de kaller det, som dominert av kreditorer og med ensidig vekt på hensynet til kreditorene. Men kreditorene er i høyeste grad inhabile, med klare interesser i forhold til de avgjørelsene som skal tas.

Unctad går derfor inn for at avgjørelsene ved slike saneringer av gjeld må oppfattes som mest mulig legitime av alle parter. Det må være et mål at den gjelda som står igjen, lar seg betjene, og at landet kan skaffe seg nye lån på de vanlige kapitalmarkedene. Men det er like viktig at de sosiale byrdene ved den gjeldsløsningen og de strukturkrava som avtales, blir minst mulige.

Det legges opp til at et ferdig forslag blir lagt fram for vedtak på FNs generalforsamling i høst. Men tunge kapitalinteresser vil bli mobilisert, så det er svært uvisst hva Unctad vil få i gjennom. I vinter la f.eks. IMF fram et opplegg som ensidig legger kreditorhensyn til grunn, og som ser helt bort fra samfunnsmessige hensyn når land skal hjelpes ut av tyngende gjeldskriser.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2014)   

Ingen kommentarer: