Er det bare
låntakerne, og ikke långiverne, som skal bære byrdene når land havner i
gjeldskrise?
Etter harde og
årelange forhandlinger med kreditorene ble det inngått en avtale om at
kreditorene sa fra seg 2/3 av de lånbeløpene som var gitt. Det ga Argentina
mulighet til «å starte på nytt».
Problemet var at
bare 93 prosent av gjelda var dekt av denne avtalen. Kreditorer som sto for sju
prosent av lånebeløpet ville i 2005 ha tilbake alt de hadde lånt Argentina. Det
betydde ingen ting for dem at Argentina hadde betalt stadig høyere rente for å
få nye lån jo djupere krisa blei. Dermed hadde kreditorene tatt seg betalt for
den risikoen de tok for å låne Argentina penger.
Seinere har de
fleste av de gjenstridige kreditorene solgt gjeldskrava sine til såkalte
«gribbefond». Det er fond som kjøper gjeldskrav i håp om at de kan drive inn
gjelda med fortjeneste på et seinere tidspunkt.
I tilfellet
Argentina kjøpte gribbefond gjeldskrav
til en brøkdel av verdien. Til tross for det har de stått beinhardt på kravet
om at Argentina skal betale gjelda si fullt ut. Skjer det, vil det gi en
profitt på opptil 1600 prosent!
Gribbefonda
reiste kravet sitt for en domstol i USA og fikk medhold på alle punkter. Juristene
til Argentina advarte mot at med en slik dom ville Argentina kunne havne i en
ny statsfallitt.
Argentina førte derfor
saka videre til USAs høyesterett som avviste å behandle den til tross for at
regjeringene i Frankrike, Brasil og Mexico intervenerte med full støtte til
Argentina. Det internasjonale valutafondet IMF forberedte en uttalelse i samme
retning, men den ble blokkert av regjeringen i USA.
Dommen i
Høyesterett reiser også spørsmål av etisk art:
- Hvor mange tiår
skal en befolkning straffes økonomisk fordi de har hatt en regjering som har
kjørt samfunnsøkonomien i grøfta?
- Deler av
statsgjelda til Argentina skrev seg fra det militærdiktaturet som herja landet
fram til 1983. På fem år ble statsgjelda fire ganger så stor, mens kanskje så
mye som 30.000 mennesker ble myrda. Skal slik gjeld også belastes framtidige
generasjoner av argentinere fullt ut? Hvis ikke, hvem skal ta kostnadene ved å
slette gjelda?
I ettertid er
gjeldssaneringa og devalueringa i 2001-2 sett på som en stor suksess. Det tok riktig
nok tre år før samfunnsøkonomien var på samme nivå som i 2001. Men fra da av
har den økonomiske utviklingen gått raskere i Argentina enn i noe annet land i
Latin-Amerika.
Argentina har
likevel på nytt møtt veggen utenriksøkonomisk. Det skyldes for en stor del at
utenlandske selskap fører overskudd ut av landet og andre former for
kapitalflukt. Men det skyldes også at krava fra gribbefonda har hindra landet i
å få lån på internasjonale finansmarkeder.
Fram til den
internasjonale finanskrisa i 2008 var det særlig asiatiske, afrikanske og
latinamerikanske land som havna i så store betalingsproblemer at de måtte søke
hjelp fra IMF for å unngå tøffe forhandlinger om sanering av gjeld med lite
forståelsesfulle kreditorer.
Slike situasjoner
har lenge vært så uholdbare – og ofte så dramatiske for befolkningen - at
utviklingsland lenge har krevd at FN skal lage regler for gjeldssanering som
ikke lar pengemakta herje med levekår i fattige land.
Det er gjennom
åra fatta mange resolusjoner på FNs generalforsamlinger om at slike regler må
lages. Første gang var i 1971 da det ble krevd at utviklingshensyn måtte inngå
sentralt ved slike gjeldssaneringer. Men det var først i fjor vår at Unctad,
FNs organisasjon for handel og utvikling, fikk mandat til å sette i gang et
slikt arbeid.
Etter vedtaket i
USA høyesterett har krav om fortgang i arbeidet kommet fra mange hold, bl.a.
fra Eurodad, et europeisk nettverk av NGOer som jobber med gjelds- og
utviklingsspørsmål.
Eurodad krever at
ved gjeldssanering må alle kreditorer forpliktes likt, byrdene må fordeles
rettferdig, og regjeringer må få forsyne befolkningen med viktige offentlige
tjenester.
De land som nå
presser på, oppfatter dagens «ikke-regime», som de kaller det, som dominert av
kreditorer og med ensidig vekt på hensynet til kreditorene. Men kreditorene er
i høyeste grad inhabile, med klare interesser i forhold til de avgjørelsene som
skal tas.
Unctad går derfor
inn for at avgjørelsene ved slike saneringer av gjeld må oppfattes som mest
mulig legitime av alle parter. Det må være et mål at den gjelda som står igjen,
lar seg betjene, og at landet kan skaffe seg nye lån på de vanlige
kapitalmarkedene. Men det er like viktig at de sosiale byrdene ved den
gjeldsløsningen og de strukturkrava som avtales, blir minst mulige.
Det legges opp
til at et ferdig forslag blir lagt fram for vedtak på FNs generalforsamling i
høst. Men tunge kapitalinteresser vil bli mobilisert, så det er svært uvisst
hva Unctad vil få i gjennom. I vinter la f.eks. IMF fram et opplegg som ensidig
legger kreditorhensyn til grunn, og som ser helt bort fra samfunnsmessige
hensyn når land skal hjelpes ut av tyngende gjeldskriser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar