Matteo-evangeliet

På stram line mellom lite fleksible EU-regler og alt for fleksible italienske arbeidstakere

Ved valget til EU-parlamentet i mai gikk den nyinnsatte italienske statsministeren Matteo Renzi kraftig til angrep på innstramningspolitikken til EU, den som har ført millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, sosial nød og fortvilelse i EUs mange kriseland.

Det ga partiet til Renzi, Det demokratiske partiet, en oppslutning på 40, 3 prosent ved EU-valget. Det er det beste valgresultatet et sosialdemokratisk parti har fått på lange tider noe sted i Europa.

Fra 1. juli overtok Italia formannskapet i EU for andre halvdel av 2014, og Renzi har lenge krevd at EU legger om krisepolitikken i retning av mer «fleksibilitet». Det er et ord som kan bety så mangt, men så langt er det oppfatta som en kritikk av den hardhendte bruken av den såkalte Stabilitets- og vekstpakten til EU.

Denne pakten krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) og at den offentlige gjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp.

Dette var krav som mange land har hatt store problem med å klare også før finanskrisa slo ut i 2008. I enkelte kriseår etter 2008 har nesten alle EU-land brutt disse krava – til dels med stor margin.

Den sosialt brutale krisepolitikken som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF har påtvunget land etter land, innebar at offentlige utgifter, lønninger og pensjoner måtte ned uten hensyn til hva og hvem som ble ramma.

Det er denne krisepolitikken Renzi har gått til kamp mot. Han oppnådde nylig et kompromiss med Angela Merkel om hvordan det skal skje. Det er nok et kompromiss på skjørt papir.

Angela Merkel prøvde å roe ned den tyske Forbundsdagen slik: «Stabilitets- og vekstpakten gir ypperlige vilkår for å fremme vekst og konkuranseevne med klare rammer og grenser på den ene sida og en mengde instrumenter som tillater fleksibilitet på den andre. Vi må bruke begge deler akkurat slik som de har blitt brukt til nå.»

Akkurat slik - hva kan det bety? Partigruppa til Merkel i Forbundsdagen skyndte seg med å banke fast: «Berlin vil ikke tillate noen triks som vil sette Europa på et behagelig men fatalt gjeldsspor.» (EurActiv 26.6)

Ett er sikkert: Fleksibilitet for Italia og andre kriseland vinner ikke velgere i Tyskland. Og tyske delstatsvalg er det flere av hvert år. Angela Merkel liker ikke å tape ett eneste av dem.

Kompromisset mellom Renzi og Merkel ble velsigna på et toppmøte av EUs 28 regjeringssjefer i slutten av juni. Det endte med en «strategisk dagsorden» på sju sider som sier at budsjettreglene til EU skal praktiseres fleksibelt. Men sjølve reglene skal stå fast.

Disse budsjettreglene ble da også høytidelig bekrefta på et EU-toppmøte så nylig som for tre år sia, altså midt i den verste krisetida. Og for fire måneder sia gikk den tyske finansministeren kraftig ut mot EU-kommisjonen fordi den fulgte opp budsjettkrava for slapt overfor Frankrike og Spania.

Da er det ikke sikkert et halvt år er nok for Renzi. Noen av forslaga hans er dessuten urealistiske. Han har f.eks. foreslått at Investeringer og utgiftene til utdanning ikke skal regnes med i et eventuelt budsjettunderskudd. Det kan umulig være alvorlig ment. I så fall ville alle EU-land med glans holde eventuelle budsjettunderskudd under grensa på tre prosent av bnp.


Renzi er hilst velkommen i media som en «brilliant politiker» med «ungdommelig dynamisme», han er 39 år. Retorikken hans er sterk nok: «Den store utfordringen er å finne tilbake til Europas sjel, finne tilbake til den virkelige meningen med å leve sammen.» Men som han også sa: «Tida for tom retorikk er over.»

Problemene er mange nok for en italiensk statsminister. Arbeidsløsheten er godt over 12 prosent – offisielt. Over 40 prosent av ungdommen går fortsatt uten jobb, og mange av dem som er i jobb, kan ikke leve av den lønna de får. Statsgjelda er på 135 prosent av bnp. I EU er det bare Hellas som har høyere statsgjeld.

Det største problemet for Renzi er likevel at han må gå på stram line mellom kravet om fleksible budsjettregler i EU og den fleksibiliteten han krever av det italienske arbeidslivet.

Det blir ikke lett å rette opp det skakkjørte arbeidslivet i Italia. I tre omganger, i 1997, 2003 og 2012, er det vedtatt lover som har avregulert arbeidslivet i retning av økt «fleksibilitet».

Renzi har bidratt med en ny «jobblov» som bl.a. gir arbeidsgivere rett til å ansette inntil en femtedel av arbeidsstokken på korttidskontrakter begrensa til høyst tre år. Slike korttids-ansatte kan sies opp når som helst uten begrunnelse.

OECD fastslo i fjor at av alle industriland har Italia det mest fleksible arbeidsmarkedet. Jobbtryggheten er stadig svekka, og svekka jobbtrygghet har på sin side ført til svakere produktivitetsutvikling. (Social Europe, 2.7.2014)

På tjue år er veksten i produktivitet falt til en fjerdedel av hva den var på 1990-tallet og er nå nede på 0,4 prosent i året. Viktige grunner er nettopp at så store deler av arbeidslivet er så fleksibelt at lønna for de lavlønte er ekstremt lav.

Den andelen av verdiskapinga som går til lønn er sunket med ti prosentpoeng sia 1990-tallet. Profittandelen er steget tilsvarende – og har ikke bidratt til næringsinvesteringer fordi det har vært mer å tjene på å investere i eiendom og på kjøp og salg av verdipapirer.

Det er denne onde sirkelen Renzi må bryte ut av både ved å øke de offentlige budsjettene og ved å få lønningene til å stige. Det er viktigste forutsetning for at pengefolka begynner å investere i ny teknologi og arbeidsplasser som tåler at ansatte tjener bra.

Da er det ikke nok å lansere politikken overfor arbeidslivet som «ekspansiv prekaritet» slik Renzi og arbeidsminister Poletti har gjort. Det kan fort bli oppfatta som «tom retorikk» når en «prekær» arbeidsplass viser seg å være en jobb du ikke veit hvor lenge du beholder, hvilken lønn du vil få i neste uke, og hvor lange dager du må jobbe.