Sjokkterapiens Russland

                                                                                                           

 Oligarkene styrer økonomien og Putin politikken i et sosialt skadeskutt samfunn

 Da «muren» falt høsten 1989, reiste en sverm av vestlige økonomer til Russland for å fortelle at nå måtte overgangen til markedsøkonomi gå fortest mulig. Statseiendom måtte over i privat eie, priser og lønninger måtte bestemmes på markedene, statsutgiftene måtte ned, og handelen med utlandet måtte slippes fri.

Denne overgangen måtte skje raskt, var rådgiverne enige om. Det trengtes en «sjokk-terapi» for å hindre at overgangen kunne stoppes på halvveien eller omgjøres av «konservative krefter».

Jeg var i det som den gang het Leningrad tre måneder høsten 1990 og opplevde at det plutselig var vedtatt en «Overgang til marked» som skulle skje på «500 dager». Jeg hadde anledning til å farte rundt på samfunnsfaglige institutter, men traff ingen økonom eller samfunnsviter som kunne fortelle meg hvordan denne overgangen konkret skulle skje.

Overgangen gikk likevel raskt nok. Rådgivere fra USA og IMF satt praktisk talt inne på regjeringskontorene og skreiv det som skulle vedtas. Alle viktige beslutninger ble tatt som regjeringsdekreter og ble aldri lagt fram for det nyvalgte parlamentet.

Resultatet ble likevel ikke den markedsøkonomien som rådgiverne ville ha. De viktigste grunnene var dels måten privatiseringene ble gjennomført på og dels de reelle maktforholda i det samfunnet som skulle «snus opp ned».

Kommandoøkonomen falt sammen uten at det fantes noe juridisk grunnlag for privat næringsvirksomhet. Dermed måtte andre midler tas i bruk: posisjoner i parti og statsapparat, bekjentskaper, kriminelle strukturer og korrupsjon.

To eksempler:

1. Da jeg i 1993 ble vist rundt i et bydels-rådhus i Leningrad, var de fleste leder-kontorene tomme. Partifunksjonærer tok kompetansen sin og nettverkene sine ut av rådhuset med en gang de traff noen som var villig til å betale for det som de hadde stelt med i offentlig regi.
2. En russisk venn jeg kjente godt, jobba i et malingkonsern gang med fem produksjonsbedrifter i Leningrad. Der oppretta konsernsjefen og de fem bedriftsdirektørene et selskap som kjøpte hele malingsproduksjonen (til en pris de sjøl bestemte) før de solgte malingen videre til kundene.

Sovjetøkonomien hadde ingen regler som kunne forby noe slikt, og det nye samfunnet hadde ikke nådd fram til regler som kunne gjøre noe med denne formen for «overgang til markedet».

Det var ikke konkurransen på de nye, «åpne» markedene som avgjorde hvem som lyktes og hvem som mislyktes i kampen om makt og eiendom i Russland. Markedene ble aldri «åpne» slik de nyliberale rådgiverne ville ha dem. Konkurranse ble det, men av en helt annen karakter og ført med helt andre midler enn de som ble skildra i markedsøkonomenes lærebøker.

Det første som skjedde, var at alle borgere, fra de nyfødte til de døende, i 1992 fikk en «voucher», en kupong der det sto at de eide en like stor andel av det russiske næringslivet som alle andre borgere. På hvilken måte denne eierretten skulle utøves, sto det ingen ting om. Men voucheren kunne selges. Til hvilken pris? Det avgjorde «markedet».

Noen solgte voucheren for ei flaske vodka. Andre la den under madrassen i håp om at verdien ville klarne etter hvert. De profesjonelle leide folk til å gå på dørene for å kjøpe mange nok vouchere til at de kunne vinne budrunden når aksjer i nye aksjeselskap ble lagt ut for salg.

Fram til 1994 var dette den viktigste formen for privatisering. Etter 1994 foregikk privatiseringen mer direkte. Statseiendom ble lagt ut for salg, men aldri som åpne anbud. Det var alltid «noen som snakka sammen» og ordna salg og kjøp seg i mellom.

Næringslivet ble lagt ut på billigsalg og endte som det skulle - i hendene på privatpersoner. Det var dels velplasserte partipamper som - for en pris langt under enhver markedspris - fikk eie det som de tidligere hadde hatt partimakt eller offentlig makt til å styre. Og det var dels en del personer som med en blanding av flaks, bekjentskaper og kriminelle nettverk snodde seg fram til å havne blant de «nyrike» eierne.

 

Det verste trekket ved samfunnsendringene på 1990-tallet var nettopp den nye kriminaliteten: Alle som tjente raske penger var omgitt av folk som var tøffe nok og brutale nok til å beskytte dem mot alle andre som ville beskytte dem.

Det er også uvisst hva som har skjedd med de «hemmelige tjenestene» fra sovjettida. Men det er ganske sikkert et marked for slike tjenester også i et samfunn med så mange skyggesider som den russiske. Den svarte økonomien blir av enkelte kilder anslått til 40 prosent av den samlede samfunnsøkonomien.

«Overgangen til markedet» førte til en enorm konsentrasjon av eiermakt innen næringslivet. De nyrike oligarkene – enten de var tidligere partisjefer eller sosiale oppkomlinger – sikra seg raskt politisk makt i tillegg til den økonomiske. Ingen politiske partier kunne hevde seg uten å ha mektige nok oligarker i ryggen.

Hele bransjer er dominert av noen få storkonsern. Banker og bedrifter inngår ofte i samme oligark-strukturer – og alle kommersielle TV-kanaler og større aviser eies av folk som er så rike at de også eier ganske mye annet.

Det var slike maktstrukturer Putin ga seg i kast med da han overtok etter Jeltsin i 1999 – blant annet ved å plassere tidligere KGB-folk i stadig flere lederposisjoner i banker og storkonsern. De statlige TV-kanalene styres så stramt av Putin at de kommersielle kanalene til enhver tid veit hva som er sant.

Oligarkene har også gjennom rettsvesenet blitt satt på plass med så hardhendte metoder at de ikke lenger blander seg direkte inn i politiske livet – inntil de eventuelt slår seg sammen for å kaste Putin. Foreløpig får de nøye seg med markedsmakta.

Dette har ført Russland fram til en samfunnsøkonomi som i sin struktur likner mer på det som var der før 1990 enn på vestlig kapitalisme. Det som fantes av planøkonomi er borte, og forholdet mellom arbeid og kapital er som i vest før arbeidsfolk begynte å organisere seg.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. august 2014)