Utfordringen fra BRIKS

                                                                                 

Kan den vestlige dominansen i IMF vare hvis det blir konkurranse om kriselån?

I forrige uke gikk de såkalte BRIKS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) sammen om å opprette et valutafond som motvekt til IMF (Det internasjonale valutafondet) og en felles utviklingsbank som motvekt til Verdensbanken.

Valutafondet skal etter hvert opp i 100 milliarder dollar. Kina skal bidra med 41 prosent av fondet, Sør-Afrika med fem prosent og de andre tre med 18 prosent hver. Til utviklingsbanken skal alle BRIKS-land bidra likt, med ti milliarder dollar og med samme stemmerett til alle fem.

Sist et reelt alternativ til IMF ble forsøkt, var i forbindelse med den såkalte Asia-krisa i 1997-98. Da prøvde Kina, Japan, Taiwan og en del andre øst- og sørasiatiske land å sette opp et asiatisk valutafond – men initiativet ble knust av USA som gjerne så at et slikt fond ble til, men som forlangte at fondet bare kunne gi kriselån hvis IMF var enig i det.

Dermed var det asiatiske valutafondet maktesløst. Samtidig gikk ikke IMF inn med lån som var store nok til å berge betalingsbalansen til asiatiske land som var ille ute – og stilte i tillegg vilkår som i mange tilfeller var direkte skadelige.

Verdensbanken og IMF ble til i 1944 da USA var verdens eneste økonomiske stormakt. Siden har USA - sammen med europeiske land – i praksis dominert begge disse institusjonene.

BRIKS-landa har 40 prosent av verdens befolkning, representerer fjerdeparten av verdensøkonomien, men har bare ti prosent av stemmene i Verdensbanken. Kina har under 4 prosent av stemmene i IMF, men står i dag for sjetteparten av verdensøkonomien.

Alle forsøk på å endre maktforholda internt i Verdensbanken og IMF slik at land i andre verdensdeler kan få en innflytelse i rimelig forhold til folketall og økonomi, har til nå bare ført til kosmetiske endringer.

IMF har i tillegg lenge blitt kritisert for utlånspolitikken sin. Ukraina er siste eksempel. Landet har i årevis vært i djup økonomisk krise, og kaoset de siste månedene har ført til at produksjonslivet er hardt ramma. Likevel har IMF fulgt opp kriselånet på vanlig vis med krav om innstramninger som vil gjøre krisa verre for folk flest.

På bakgrunn av slike erfaringer har mange utviklingsland de siste åra latt være å be IMF om kriselån når de har kommet i betalingsproblemer. Det er betegnende at etter finanskrisa i 2008 er det land i Europa som har fått – eller blitt utsatt for – kriselån fra IMF. Mange land i Asia og Afrika har også gått til svært så villige kinesiske banker for å få finansiert større utviklingsprosjekt.

De fem BRIKS-statene har ganske sikkert ulike forventninger og mål med det nye samarbeidet. For Kina er det åpenbart et forsøk på å stå fram som den suverene motpolen til USA.  Det Beijing-regjeringen aller helst vil, er å bli anerkjent som den opplagte lederen for alle verdens utviklingsland i dragkampene med USA og EU i internasjonale sammenhenger.

For Russland er BRIKS-samarbeidet et forsøk på å sikre seg forbundsfeller i en situasjon der landet risikerer å bli isolert økonomisk av sanksjonene til USA og EU i forbindelse med Ukraina-krisa.

India, Brasil og Sør-Afrika er nok mest interessert i å skaffe seg manøvreringsrom i det uoversiktlige globale maktspillet som nå utvikler seg. De har ingen grunn til å tro at ledelsen i Beijing er mindre opptatt av å hevde langsiktige nasjonale interesser enn ledelsen i Washington har vært. Andre land i Asia, Latin-Amerika og Afrika kan også se seg tjent med at Verdensbanken og IMF ikke er de eneste å gå til.

Både fra Brasil og Sør-Afrika understrekes det derfor at det ikke er tale om en ny blokkdannelse, men et praktisk samarbeid mellom stater som vil riste av seg den vestlige dominansen i Verdensbanken og IMF. De vil derfor at det nye valutafondet og den nye utviklingsbanken skal framstå som et supplement og ikke som et alternativ til Verdensbanken og IMF.

Foreløpig er de nye institusjonene små i forhold til Verdensbanken og IMF. IMF har f.eks. ni ganger så mye å rutte med som det nye valutafondet, og den nye utviklingsbanken har ikke større startkapital enn den statlige utviklingsbanken i Brasil. Foreløpig vil banken derfor først og fremst gå inn med kapital i samarbeid med nasjonale banker.

Men på lengre sikt kan både valutafondet og utviklingsbanken tilføres flere midler. Alle BRIKS-landa har store valutareserver. Reservene til Kina anslås til enorme 3800 milliarder dollar, mye av det plassert i USA. Valutareservene til Russland er på over 500 milliarder dollar, Brasils er på nærmere 400 milliarder dollar, Indias på 300 milliarder dollar og Sør-Afrikas på 50 milliarder dollar.

Vestlige utviklingsbanker har vanligvis lånt penger til forretningsbanker som så kan låne dem videre til konkrete investeringsformål i andre land. Men alle de fem BRIKS- landa har statlige utviklingsbanker som låner ut penger til direkte investeringer i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det betyr at de alle fem har bankfolk som kan gå inn i den nye utviklingsbanken med praktisk erfaring fra den slags utlånsvirksomhet.

Nå er det ikke slik at det nye valutafondet vil bli den uproblematiske redningen for land som havner i betalingsproblemer. Også BRIKS-fondet vil vurdere om krisa skyldes forhold som regjeringen i landet «ikke kunne noe for» eller om den skyldes det fondet oppfatter som «uansvarlig» politikk. Hvis det siste er tilfellet, vil BRIKS-fondet – som IMF - stille krav om at politikken må legges om.  

Men situasjonen blir likevel ny. Land i krise vil i prinsippet – og kanskje også i praksis - kunne forhandle både med IMF og med BRIKS-fondet om hvordan krisa best kan overvinnes.. Dermed kan det utvikle seg en ny type konkurranse i verdensøkonomien, en konkurranse om hvilken krisepolitikk som kan bringe land ut av et finansielt uføre på en måte som gjør at eventuelle sosiale skadevirkningene blir de mildest mulige.

 

(Kilder: Financial Times 16. og 20. juli og CEPR, 18. juli)

 

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. juli 2014)