Tortur i terrorkrigen

Obama har fullmakter nok til å reise straffesak mot dem som hadde ansvaret for Abu Ghraib og Guantánomo.

Ifølge Amnesty International var det i 2013 141 land som tok i bruk «tortur og uverdig behandling» mot mennesker. Uverdig behandling kan være så mangt, og det kan også være store forskjeller mellom land i hvilket omfang tortur brukes.

Etter terroraksjonen mot World Trade Center i september 2001 fikk torturdebatten i USA og Europa ny intensitet og nytt dramatisk alvor. Avsløringene fra Abu Ghraib-fengslet utafor Bagdad og Guantánamo på Cuba ble etter hvert satt i sammenheng med «forbedrede avhørsteknikker» som særlig visepresident Richard Cheney var aktiv pådriver for både foran og bak kulissene.

Uttrykket «enhanced interrogation techniques» er stadig oftere forstått som dekknavn for bestemte former for tortur i CIA-regi (eks: water-boarding).

Andre dagen som president lovte Obama at de «forbedrede avhørsteknikkene» til Bush-Cheney-CIA skulle avvikles øyeblikkelig. I tillegg skulle fengselsanlegget i Guantánomo nedlegges i løpet av et år.

Seinere er tonen mindre tøff, hva enten det gjelder å ta et oppgjør med tortur, Guantánomo eller overvåkingen av alt og alle i «krigen mot terror»

Etter alt å dømme, fikk Obama slutt på torturen fra amerikansk side. Men FNs torturkonvensjon som trådte i kraft i 1987, og er ratifisert av 157 land, inneholder noe mer enn et forbud mot alle former for tortur. Den krever også at tortur skal etterforskes og straffes.

Til nå er ingen fra Bush-perioden tiltalt for tortur i USA. Justisdepartementet har nøy seg med en begrensa undersøkelse av om det ble brukt avhørsmetoder som gikk utover de som Bush-Cheney-regimet hadde godkjent. Undersøkelsen førte ikke fram til at noen ble tiltalt.

Det ble overlatt til Kongressen å undersøke videre. En komité leda av senator Dianne Feinstein la i desember 2014 fram en kjemperapport på 6700 sider om CIA-torturen fra Bush-Cheney-perioden. Bare sammendraget er på 528 sider. (En grundig gjennomgang fins på www.nybooks.com 5.2.2015)

Rapporten fastslår at avhørsmetodene var mye mer brutale enn det som har vært kjent. Likevel var en av hovedkonklusjonene at avhørsmetodene ikke var effektive. De ga verken viktig informasjon eller samarbeid med fangene. CIA er uenig i den konklusjonen. Samtidig benekter CIA at det dreide seg om tortur.

På dette punktet kan det vel hende at både konklusjoner og argumenter er i overkant strategiske. Når de som har stått for det som kan ha vært tortur, er de som sterkest understreker at avhørsmetodene virkelig var effektive, er det vanskelig å vite hva de egentlig forteller.

Obama erkjenner at tortur ble brukt, og at f.eks. waterboarding er tortur. Men når han avstår fra å undersøke torturen fra Bush-tida mer inngående – og derfor heller ikke reiser tiltale mot noen – så gjør han tortur til en beklagelig handlingsmåte og ikke til en forbrytelse.

Det kan oppfattes som et fritt fram-budskap for framtidige presidenter hvis sikkerhetstruslene vurderes som dramatiske nok. Sikkerhetsorgan i andre land merker seg nok også praksisen til Obama mer enn hvilke ord han bruker om tortur.

CIA-direktør John Brennan har da også uttrykkelig nekta å utelukke Bush-tidas «forbedrede avhørsmetoder» når en annen administrasjon tar over. Som han har sagt: «Vi gjorde mye riktig på ei tid da det ikke var noen enkle svar.»

Obamas løfte nummer to om å legge ned Guantánomo i løpet av et år, er heller ikke holdt. Den gang var det 241 fanger der. Nå er det gått over seks år, og det er fortsatt 127 fanger i Guantánomo. De fleste av dem har vært der mer enn et tiår – uten å få vite hva de anklages for.

Fem av dem mistenkes for å ha vært med på å planlegge 11. september-aksjonen. De skulle ha vært stilt for en føderal domstol på Manhattan, men det ble blokkert av republikanske politikere som mente at sikkerhetsrisikoen var for stor. De skal i stedet stilles for en militærkommisjon i Guantánomo sammen med et trettitall andre.

Neste problem for denne rettssaken er at Obama-administrasjonen har hemmeligstempla alt som angår CIAs eventuelle bruk av tortur. Det har gjort det vanskelig for forsvarerne å forholde seg til bevismaterialet. Tida går, og det er uvisst om den militære kommisjonen kan nå fram til en avsluttende dom mens Obama enda er president.

59 fanger regnes ikke som så farlige at det er noen grunn til å holde dem i Guantánomo, men 52 av dem er fra Jemen, og der har sikkerhetssituasjonen vært så «uforutsigbar» at de ikke er sendt dit.

Da er det igjen 35 som er «for farlige til å løslates», samtidig som det ikke er nok bevismateriale til å få dem dømt.

Da Obama overtok som president, hadde han fullmakt til å behandle fanger i Guantánomo etter eget skjønn. Men etter hvert vedtok Kongressen stadig flere begrensninger på denne handlefriheten. Obama vurderte å bruke vetoretten sin mot slike Kongress-vedtak, men valgte å signere dem. Men han har fortsatt rett til å løslate fanger som ikke er tiltalt for noe, og han kan fortsatt bestemme å legge ned Guantánomo-anlegget.

Obama kan ikke gjenvelges i 2016. Samtidig står han overfor en Kongress dominert av republikanerne. Dermed får han ikke i gjennom lover som republikanerne går imot.

Men amerikanske presidenter har vide fullmakter til å styre uten å gå lovveien. Obama har f.eks. styrka miljøvernet, forbedra innvandringspolitikken og forholdet til Cuba i kraft av presidentfullmakene.

Ifølge Kenneth Roth kunne han reise straffesak mot dem som godkjente torturmetodene til CIA, legge ned Guantánamo, ikke ta i bruk militærkommisjoner som domstoler og sette effektive grenser for hva og hvem som kan overvåkes elektronisk. Det har Obama ikke gjort. Han har halvannet år å gjøre det på.

Kilde: Kenneth Roth: «Obama & Counterterror. The Ignored Record”, New York Review of Books, 5.2.2015

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. mai 2015)                                                             

 

 

 

Arbeidsgiverne snur!

Endelig ei gladmelding: ILO kan fortsette som vaktbikkje over det globale arbeidslivet

I slutten av februar i år sto det i fagblader i land etter land etter et møte i ILO: «Arbeidsgiverne godtar streikeretten!».

Noen nyhetssak utover fagbladene ble det ikke, verken i aviser eller på tv-skjermene. Men for millioner på millioner av mennesker i og utafor det lønna arbeidslivet hadde mye stått på spill. I nesten tre år hadde livsfarlige arbeidsvilkår, barnearbeid og drap av faglige tillitsvalgte kunnet pågå uten at ILO kunne fortsette å dokumentere det i grundige, årlige rapporter om situasjonen i ILOs 185 medlemsland.

Her er historia bak gladmeldinga:

Fra juni 2012 har det vært full skjæring mellom arbeidstaker-sida og arbeidsgiver-sida i FNs viktige arbeidsorganisasjon ILO. Arbeidsgiver-delegasjonen nekta plutselig å godta at ILO-konvensjon 87 sikra noen streikerett. Det står ikke noe direkte om streikeretten i denne konvensjonen, men i praksis har ILO - med full støtte også fra arbeidsgiver-sida – i tiår lagt til grunn at streikeretten har et trygt feste i konvensjon 87 som fastslår retten til å organisere seg i arbeidslivet.

Den strategisk viktige «ILO-komiteen for foreningsfrihet» (CFA) har i konkrete saker bekrefta denne sammenhengen mellom foreningsfrihet og streikerett nesten 3000 ganger uten at det har vært noen uenighet som det.

Konflikten har i tre år lamma arbeidet til ILO på viktige områder. Siden ILO er bygd opp på et trepartssamarbeid mellom fagforeninger, arbeidsgivere og regjeringer, kan ingen ting skje hvis den ene parten trekker seg. ILO kunne ikke lenger sette søkelyset sitt mot hva mennesker ble utsatt for i det globale arbeidslivet.

Så seint som i november i fjor var konflikten like fastlåst. Det var ekstra ille midt i en situasjon der arbeidslivet hardna til i store deler av verden, på grunn av økende konkurranse på tvers av grenser, langvarig økonomisk krise og den nyliberale brutaliteten fra mange arbeidsgivere og regjeringer (Se kronikken min 3.1.2015)

Så plutselig, i slutten av februar, avblåses konflikten. Arbeidsgiverne godtar streikeretten!  Og like viktig: de deltar som før i det viktige arbeidet som ILO står for.

Hva hadde skjedd?

Arbeidstaker-sida hadde i lengre tid jobba for at spørsmålet om streikejussen i ILO måtte forelegges den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. Det ville ikke arbeidsgiverne være med på, og mange nok regjeringer fra Asia og Afrika støtta arbeidsgiverne til at de hadde flertall på ILOs styremøte i november. USA var også imot å gå til Haag-domstolen, mens Kina lot være å stemme.

Dermed blei saka sparka videre til en tre-dagers ILO-konferanse i slutten av februar. Dagen før konferansen gikk det ut en oppsiktsvekkende felleserklæring fra arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Der sto det – lett forkorta – at «retten til arbeidskonflikt er anerkjent av partene i ILO.»Denne kuvendinga fra arbeidsgiverne hadde ikke kommet av seg sjøl. I over seksti land hadde fagbevegelsen organisert aksjonsdager. I tillegg hadde den greid å overbevise stadig flere regjeringer om at Haag-domstolen måtte kobles inn.

Det viste seg da også på ILO-møtet i februar at regjeringene bortimot enstemmig ville la Haag-domstolen ta avgjørelsen. Men enda viktigere: Regjeringene markerte i tur og orden at streikeretten var en grunnleggende og nødvendig del av ILO-reglene.

Det starta med Venezuela som - på vegne av statene i Latin-Amerika og Karibia – slo fast at «folkeretten ser streikeretten som en essensiell del av foreningsfriheten og retten til å organisere seg».

På vegne av den afrikanske gruppa ble det sagt fra Zimbabwe at den ville legge fellesuttalelsen fra arbeidsgiverne og fagforeningene til grunn.

Talspersonen fra Latvia viste - på vegne av EU og EU-statene - til at FN-pakten om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfatter streikeretten. 140 land hadde ratifisert både denne FN-pakten og ILO-konvensjon 87: «Retten til å streike var derfor en konsekvens av foreningsfriheten sjøl om den ikke var uttrykkelig nevnt i konvensjon nr. 87.»

Det samme var konklusjonen til talspersonen fra USA som understrekte at «foreningsfriheten og særlig arbeideres rett til … å fremme og beskytte interessene sine ikke kunne gjøres fullt ut uten å verne om streikeretten.»

Nesten alle regjeringer tok riktignok det forbeholdet at streikeretten ikke var absolutt. Den kunne begrenses under visse omstendigheter. Men det var slik streikeretten var godtatt av arbeidsgiver-sida i ILO før 2012.

Dermed har arbeidsgiver-sida gitt opp den steilheten som de sto fram med i 2012, men den store endringen er at regjeringene nå uttrykker seg med langt større forpliktelse om streikeretten – og gjør det bortimot enstemmig.

 

Så kan en fundere over et par spørsmål: Hvorfor snudde arbeidsgiverne – og hvorfor skifta så mange regjeringer holdning til streikeretten fra november til februar?

Arbeidsgiversida i ILO opplevde vel at de fikk kniven på strupen da det ble klart at regjeringene så enhetlig støtta kravet om å la Haag-domstolen avgjøre om streikeretten var del av ILO-regelverket

Og regjeringene?

I størstedelen av Europa har krisekaoset slått over i sosialt og politisk kaos. Samtidig er det sånn i land etter land at jobbene, særlig de nye jobbene, er mer utrygge enn før og gir mindre herredømme over eget liv og egen framtid.

For mange regjeringer har det vært et mål at slik skal det være. Det er da arbeidslivet blir smidig nok til at det kan møte de nye utfordringene – til beste for oss alle, som det heter.

For arbeidsgivere i Europa er faren for streik mindre enn på lenge. Europeiske regjeringer venter seg heller ingen store streikebevegelser i dagens kriselandskap.

Men velgernes tillit har de ikke. Det ser ut som om velgerne kan flytte seg hvor som helst – og i hvert fall vekk fra dagens regjeringspartier. Så da frister det kanskje å komme fagbevegelsen i møte en gang imellom – om det så dreier seg om retten til å streike.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. april 2015) 

Uten staten går det ikke

Offentlig forskningsinnsats måtte til for å gjøre Silicon Valley til et fruktbart dalføre

Mariana Mazzucato var høydepunktet for de nærmere 1000 deltakerne på årskonferansen til Manifest for et par uker sia. Som et stormvær feide hun slapp tro på markedenes ufeilbarlige nødvendighet til side.

I Norge som i andre land har såkalt «næringsnøytralitet» stått sentralt i all næringspolitikk. Også fra AP-hold har det vært lagt til grunn at det ikke er statens oppgave å «peke ut vinnere» - verken blant alternative teknologier, bransjer eller bedrifter. En stat som prøver seg på noe sånt, bommer så ofte og så grovt at det er å sløse med «skattebetalernes penger».

I boka “The Entrepreneurial state. Debunking Public vs. Private Sector Myths” fra 2013 hevder Mariana Mazzucato det stikk motsatte: Staten kan både velge feil og satse feil, men så godt som alle de «vinnerne» som har revolusjonert teknologi- og næringsutviklingen det siste halve århundret, har tatt imot avgjørende og omfattende offentlig støtte.

Det gjelder så forskjellige områder og bransjer som IKT-teknologien, internettet, den nye bioteknologien, nanoteknologien, overgangen til fornybar energi som vind- og solkraft og utviklingen av mange epokegjørende nye legemidler.

Hele grunnlaget for IKT-revolusjonen ble finansiert av offentlige instanser i USA gjennom mangeårige program fra den spede starten og helt fram til at det gikk an å tjene penger på å ta de nye teknologimulighetene i bruk.

Som Mazzucato understreker: Ingen private investorer eller markedskrefter kunne ha drevet fram denne teknologien – ikke en gang kommersialiseringen av teknologien. Silicon Valley skapte derfor ikke seg sjøl. Enorme offentlige grunnlagsinvesteringer måte til for å gjøre dalføret fruktbart for hundrevis av små og store dataselskap.

Mazzucato går grundig fram for å påvise at dominerende selskap som Apple og Google ikke ville ha kunnet utvikle den teknologien som de har basert både sin inntjening og sin enorme markedsmakt på.

Internettet starta som en teknologisk visjon i offentlige forskningsmiljøer, og der mange offentlige instanser bidro til en skrittvis utvikling av den nye teknologien – og også til hvordan den kunne tas i bruk for næringsformål.

Mazzucato henter flest eksempler fra USA, blant annet for å sprenge myten om at det er der det frie initiativet er minst hemma av offentlige innblanding. Men grunnlaget for mange bioteknologiske gjennombrudd, de såkalte molekylære antistoffene, ble f.eks. oppdaga og utvikla i britiske offentlige laboratorier.

Grunnlaget for å utvikle fornybar energi i stor nok skala til at slik energi kan bli økonomisk lønnsom, er også lagt av statlige finanskilder.  Slik var det i USA, i Tyskland med den statlige investeringsbanken KfW og med tilsvarende utviklingsbanker i Kina og Brasil.

Slik er det – også omkring vindkraften i Danmark - lagt til rette for å utvikle fossilfri energi på en måte som private investorer ikke kunne ha utløst på egen hånd.

Det mest overraskende i boka til Mazzucato er skildringen av hvor avgjørende offentlig forskning har vært - og fortsatt er - for den farmasøytiske industrien. Det er en bransje som er på profitt-toppen her i verden, og samtidig en bransje som mer aggressivt enn de fleste begrunner sine høye priser med hvor dyrt det er å utvikle nye medisiner. Den unnslår seg heller ikke for å fortelle skattebetalere – og velgere – om hvor skadelig det er med «offentlig innblanding» i næringslivet.

Det sier mye om det herskende ideologiske klimaet at så mye av denne innsatsen i offentlige laboratorier og fra offentlige utviklingsorgan «holdes skjult» for å unngå oppmerksomhet om denne «innblandingen» fra det offentlige i næringsutviklingen.

Mazzucato dokumenterer på mange måter at den private risikokapitalen langt på vei er en myte. I forhold til de store teknologiinnovasjonene våger den private risikokapitalen seg fram først når risikoen er lav nok til at det virker trygt å investere. Og da skjer det ofte i ly av offentlige garantier eller andre støtteordninger.

De store teknologigjennombruddene krever både målbevisst langsiktighet og tålmodig kapitalinnsats. Der det ikke ligger til rette for kjapp fortjeneste, bidrar private investorer ikke til å utvikle teknologien. De kommer først inn når de grunnleggende teknologiske innovasjonene er gjort.

Men skal det offentlige kunne satse offensivt nok på store teknologiske gjennombrudd, trengs det penger. Teknologiske gjennombrudd som bare på svært lang sikt kan bli lønnsomme, kan bare finansieres hvis det offentlige har store nok inntekter.

Da er det særlig problematisk at de storkonsern som i størst grad skummer fløten av offentlig finansierte teknologiinnovasjoner gjør alt de kan for å unngå effektiv skattlegging. De største og mest vellykte internasjonale konsern sørger for å få regnskapsført mest mulig av superprofitten sin i land der skattene er særlig lave.

Slik finner Mazzucato eksempel på eksempel på at fellesskapet, via offentlige instanser, tar risikoen, mens private næringsinteresser stikker avgårde med profitten.

Den økonomikrisa som europeiske land sliter med å komme seg ut av, er i seg sjøl et eksempel på hvor tafatt den private risikokapitalen fungerer.

Det er ingen mangel på penger i dagens EU, men de er på feil sted. De er ikke hos folk flest, men i finansinstitusjoner som i løpet av krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon.

Årsaken er opplagt. Etter år med kutt i jobber, lønninger og trygder er det ikke noen til å kjøpe de varene og tjenestene som kunne vært tilbudt.

For Mazzucato er løsningen store offentlige investeringsprogram med hovedvekt på den infrastrukturen som må til for å løfte europeiske land ut av den kuttpolitikken som rammer mennesker brutalt og lammer FoU-innsatsen så kraftig, både den offentlige og den private.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. mars 2015)