De sosiale ulikhetene øker så dramatisk at det cubanske samfunnsprosjektet er i fare
Noen spredte nyheter fra Cuba har nådd oss de siste ukene: Det åpnes for at flere kan skape sine egne arbeidsplasser, politiske fanger er satt fri, og Fidel Castro har vist seg offentlig seks ganger etter et par års fravær.
Bakteppet er et Cuba stilt overfor enorme utfordringer: De fleste cubanere har trangere levekår enn på 1980-tallet samtidig som de sosiale ulikhetene øker så dramatisk at hele det cubanske samfunnsprosjektet er i fare.
Satsingen på turisme og andre aktiviteter som gir landet sårt nødvendige inntekter i utenlandsk valuta, fører til en knivskarp todeling av inntekter og levekår. Det store flertallet må se på at et mindretall får en levestandard helt utafor rekkevidde for dem sjøl. Dette blir ekstra provoserende i et samfunn der store oppofrelser gjennom tiår har vært tålt fordi de ble båret av alle.
Da Sovjetunionen falt i grus for tjue år sia, forsvant alle livbøyer rundt Cuba samtidig som blokaden fra USA ble skjerpa. Statene i Øst-Europa hadde i 25 år forsynt Cuba både med matvarer og med råvarer og teknologi for industrialiseringen av landet. Billig sovjetisk olje var bonnplanken i energiforsyningen.
Cubansk økonomi var i bortimot fritt fall i første halvdel av 1990-tallet. Nasjonalproduktet falt med en tredjedel. Industriproduksjonen sank til en femtedel av hva den hadde vært, og utenrikshandelen til en fjerdedel. Livreimene måtte strammes kraftig. Men som cubanske økonomer stolt påpeker: Ikke en eneste skole eller et eneste sjukehus ble nedlagt!
De siste 15 åra har økonomien bedra seg, men så langsomt at nivåene fra slutten av 1980-tallet ennå ikke er nådd. Cuba er for eksempel fortsatt avhengig av å dekke store deler av matforsyningen fra utlandet.
Naturkatastrofer har hjemsøkt Cuba som andre land i Karibien og Mellom-Amerika. Landet har en fabelaktig evne til å sikre at liv ikke går tapt ved å evakuere hundretusener av mennesker, men de materielle ødeleggelsene lar seg ikke hindre. Tre orkaner i 2008 gjorde en million mennesker hjemløse og ramma landbruket særlig hardt. Enda mer mat måtte kjøpes i utlandet, og statsbudsjettene har de siste åra vist underskudd på opptil 5 prosent av bnp.
Det gjør det nødvendig med tiltak som monner. Nå tar regjeringen de første små skritt: Statens rolle i økonomien skal reduseres, men foreløpig bare i småbedriftene.
I mai ble det gitt grønt lys for private frisørsalonger og skjønnhetssalonger. De kan fastlegge prisene sjøl – innen fastsatte grenser - men må betale for lokaler, vann og strøm. Slik må det bli også for andre tjenesteytere, sa økonomiminister Marino Murillo. Jord som ligger brakk er delt ut til dem som vil dyrke jorda.
I 2009 var det bare 148.000 offentlig godkjente sjølsysselsatte på Cuba. Den samlede arbeidsstyrken er på 5,1 millioner.
Omstillingen er ikke enkel i et land der ”arbeid for alle” har vært forstått bokstavelig. Garantert arbeid var ett av de grunnleggende løftene fra revolusjonen i 1959. Derfor lyder det provoserende uvant når president Raoul Castro snakker om ”hundretusener av unødvendige arbeidere”.
Den cubanske formen for kommandoøkonomi har lenge vært overmoden for endring. Men kan den endres uten at hele det cubanske samfunnssystemet faller sammen slik det skjedde i Øst-Europa?
”Det er ikke snakk om reformer”, sa økonomiministeren. ”Det dreier seg bare om en oppdatering av den økonomiske modellen på Cuba. Vi kommer ikke til å kopiere markedssosialismen i Kina eller i Vietnam”.
Men én ting er å få flere inn i mer produktivt arbeid. Noe helt annet å håndtere den eksplosive todelingen av det cubanske arbeidslivet. På Cuba var fattigdom og nye påkjenninger i hverdagen til å leve med – så lenge alle var i samme båt. Slik er det ikke lenger. De som jobber innen turistnæringen – eller kan hekte seg på turister og andre med utenlandsk valuta – har inntekter som den vanlige cubaner kan se langt etter.
Det kommer blant annet til uttrykk i at Cuba opererer med to pengesystem, vanlige pesos og konvertible pesos. Folk flest får lønna si i pesos og betaler med pesos. Konvertible pesos er 24 ganger så mye verdt som vanlige pesos. De brukes i alle sammenhenger som angår turister. Turtister må i prinsippet betale for alt på Cuba i konvertible pesos. Der en cubaner kan betale for en øl i pesos, må turisten betale 24 ganger så mye.
Den akutte utfordringen er å få penger overført fra valutadelen av samfunnsøkonomien til vanlige lønnstakere. Hvis ikke det lykkes raskt nok, kan dagens resignasjon og mismot forvandles til noe langt mer eksplosivt.
Til nå har fattigdommen vært likt fordelt – så langt det er praktisk mulig. Den gjennomsnittlige månedslønna er bare litt over 400 pesos. Etter offisiell kurs er det 18 dollar, eller snautt 100 kroner. Mange har ei lønn på 250-300 pesos. Men tall lar seg vanskelig oversette på Cuba.
Basis-matvarer som ris, bønner, poteter, sukker, egg, melk, fisk og noen få kjøttvarer er rasjonert, men selges til svært lave priser i egne butikker. Det samme gjelder såpe, tannkrem og tannbørster. Kiloprisen for ris er 1,50 peso, for poteter 1 peso og for sukker 0.30 peso.
Rasjonene dekker røfft anslått omtrent halvparten av det en familie trenger av mat til en samla pris på 20-40 pesos i måneden for et voksent familiemedlem. (Kildene mine er her svært uenige om samla pris.) Resten må kjøpes på det vanlige markedet. Det kan koste rundt 150 peso i måneden for hver voksen hvis en holder seg til de samme svært nøkterne basis-matvarene.
Ost og kjøttmiddager vil fort sprenge familiebudsjettet for vanlige lønnstakere. Det hjelper at mye er gratis: all utdanning, alle helsetjenester, også tannlegetjenester. Og at husleie, strøm, gass og transport er kraftig subsidiert. Men mange varer er det mangel på – til overkommelige priser. Påfallende mange tiggere ba i sommer om såpe og blyanter – ikke om penger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. august 2010)
fredag 13. august 2010
søndag 1. august 2010
Elever fra før Amin
Gjensyn etter 43 år med et land der ”livet ble lett å miste og umulig å nyte”
Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?
De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.
Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.
Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.
Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.
En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.
Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn
Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.
Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.
Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.
Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.
Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.
Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.
Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.
Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,
De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.
Faktaboks:
1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.
(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)
Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?
De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.
Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.
Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.
Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.
En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.
Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn
Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.
Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.
Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.
Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.
Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.
Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.
Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.
Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,
De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.
Faktaboks:
1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.
(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
