Valget mellom rødgrønt og blåsvart
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?
Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.
I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.
I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.
Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.
Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.
Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)
fredag 18. september 2009
lørdag 15. august 2009
Øst-Europa nullstilles
I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
torsdag 6. august 2009
Kampen om Icesave
Desperate islendinger i kamp mot EU, IMF, egen regjering – og Norge
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
- Smash Sinn Fein!
Partiet som kom inn i EU-parlamentet fra to land, men ikke nå lenger
De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”
Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.
Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.
De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.
Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.
Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.
Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.
Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.
Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.
Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.
Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.
Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.
De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.
De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.
Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.
Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.
Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.
Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.
Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.
Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.
Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)
De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”
Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.
Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.
De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.
Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.
Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.
Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.
Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.
Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.
Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.
Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.
Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.
De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.
De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.
Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.
Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.
Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.
Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.
Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.
Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.
Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)
fredag 24. juli 2009
Arbeidsliv i krise
Fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne
I over 20 år har budskapet vært det samme over hele Europa: Konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle.
Konkurransen skal erstatte det ineffektive med det effektive, bedre produktiviteten, utnytte kapital, naturressurser og arbeid mer effektivt, senke prisene, øke realinntektene og gi samfunnsøkonomiske gevinster som vi alle vil dra nytte av.
Det går av og til svært annerledes. En viktig grunn er at konkurranse på markedene for varer og tjenester også øker konkurransen mellom arbeidstakerene på arbeidsmarkedet. Da er det maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som avgjør hva som skjer, og hvordan fordeler og ulemper fordeles.
Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Bedrifter med tariffavtaler kom i stigende grad under press fra konkurrenter som drev uten avtale. Det slo blant annet ut i at lønnsutviklingen i flere år ble langt lavere enn lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen – den lønnsveksten du får utenom de sentrale lønnsoppgjørene, ved lokale forhandlinger eller fordi du finner deg en annen jobb – har lenge vært negativ i Tyskland!
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder (utenom Polen).
7 millioner tyskere har i dag det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (rundt 3500 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Ordningen med minijobber ble innført som et tiltak for å sluse arbeidsløse inn i arbeidslivet. Teorien var at lavlønnssektoren var for liten. Det var for få med lave lønninger. Eller sagt annerledes: mennesker med lave yrkeskvalifikasjoner tjente for godt. Det sa OECD, og det sa EU-kommisjonen.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viser at det skjer i stadig mindre grad. For tjue år sia lyktes det for hver femte lavtlønte. Nå er det bare hver tolvte som kommer seg ut av lavlønnssituasjonen.
Lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Mange fagforeninger har de siste åra gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn.
Det er ikke bare slik at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavtlønte sank tydelig fra 2004 til 2006, altså midt i høykonjunkturen, i vest fra 7,25 euro til 6,89 og i øst fra 5,48 euro til 4,86.
1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Det var 400.000 flere enn to år tidligere. Med slike lønninger er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Den økonomiske politikken drar også i feil retning: Lønnsandelen før skatt er sunket fra 75 prosent i 1980 til 64 prosent i første halvår av 2008. Men etter skatt sank lønnsandelen enda mer, fra 44 prosent i 1980 til 33 prosent i første halvår av 2008, altså med en fjerdedel.
Det har ført til at ikke bare lønnsforskjellene, men også inntektsforskjellene, øker raskere i Tyskland enn i noe annet OECD-land.
Det var etter 2000 at utviklingen ble dramatisk. Fram til 2006 økte den rikeste tiendedelen inntektene sine med 31 prosent i forhold til 1992, mens den fattigste tiendedelen gikk 13 prosent ned(!) i inntekt.
Målt mot andre land ser det lite lystelig ut. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Italia med 7 prosent, i Frankrike med 10 prosent, i Sverige, Danmark og Finland med 18-19 prosent og i Storbritannia med 26 prosent. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet.
At arbeidskostnadene synker i forhold til andre land, er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at den innenlandske kjøpekraft øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene ute i verden som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Den globale kriseutviklingen innebærer at markedene nå svikter over hele verden. Det rammer tysk økonomi særlig sterkt. Lav lønnsvekst blir faktisk en belastning siden den gjør tysk økonomi ekstra avhengig av hvordan eksportmarkedene utvikler seg.
I årevis har ledende økonomer og politikere i Tyskland krevd lønnsmoderasjon. Det ville være bra for eksporten og ville dessuten dempe utflaggingen av tyske bedrifter til land med lavere arbeidskostnader.
Men teorien bak kravet om lønnsmoderasjon har slått feil. Hvis en sammenlikner Tyskland med land der arbeidskostnadene er på omtrent samme nivå, men der lønningene øker fra år til år, så er det i Tyskland sysselsettingen har økt minst og den økonomiske veksten er svakest.
Den tyske politikken provoserer dessuten land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Tyske forskere innrømmer da også at andre europeiske land rammes av at Tyskland faktisk driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala. Det er ekstra plagsomt for land som er i valutaunion med Tyskland og det øker spenningene innad i denne unionen.
(Viktigste kilder: Böckler Impuls 3/2008 og WSI-Mitteilungen 8, 9 og 11-12/2008)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mai 2009)
I over 20 år har budskapet vært det samme over hele Europa: Konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle.
Konkurransen skal erstatte det ineffektive med det effektive, bedre produktiviteten, utnytte kapital, naturressurser og arbeid mer effektivt, senke prisene, øke realinntektene og gi samfunnsøkonomiske gevinster som vi alle vil dra nytte av.
Det går av og til svært annerledes. En viktig grunn er at konkurranse på markedene for varer og tjenester også øker konkurransen mellom arbeidstakerene på arbeidsmarkedet. Da er det maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som avgjør hva som skjer, og hvordan fordeler og ulemper fordeles.
Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Bedrifter med tariffavtaler kom i stigende grad under press fra konkurrenter som drev uten avtale. Det slo blant annet ut i at lønnsutviklingen i flere år ble langt lavere enn lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen – den lønnsveksten du får utenom de sentrale lønnsoppgjørene, ved lokale forhandlinger eller fordi du finner deg en annen jobb – har lenge vært negativ i Tyskland!
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder (utenom Polen).
7 millioner tyskere har i dag det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (rundt 3500 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Ordningen med minijobber ble innført som et tiltak for å sluse arbeidsløse inn i arbeidslivet. Teorien var at lavlønnssektoren var for liten. Det var for få med lave lønninger. Eller sagt annerledes: mennesker med lave yrkeskvalifikasjoner tjente for godt. Det sa OECD, og det sa EU-kommisjonen.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viser at det skjer i stadig mindre grad. For tjue år sia lyktes det for hver femte lavtlønte. Nå er det bare hver tolvte som kommer seg ut av lavlønnssituasjonen.
Lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Mange fagforeninger har de siste åra gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn.
Det er ikke bare slik at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavtlønte sank tydelig fra 2004 til 2006, altså midt i høykonjunkturen, i vest fra 7,25 euro til 6,89 og i øst fra 5,48 euro til 4,86.
1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Det var 400.000 flere enn to år tidligere. Med slike lønninger er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Den økonomiske politikken drar også i feil retning: Lønnsandelen før skatt er sunket fra 75 prosent i 1980 til 64 prosent i første halvår av 2008. Men etter skatt sank lønnsandelen enda mer, fra 44 prosent i 1980 til 33 prosent i første halvår av 2008, altså med en fjerdedel.
Det har ført til at ikke bare lønnsforskjellene, men også inntektsforskjellene, øker raskere i Tyskland enn i noe annet OECD-land.
Det var etter 2000 at utviklingen ble dramatisk. Fram til 2006 økte den rikeste tiendedelen inntektene sine med 31 prosent i forhold til 1992, mens den fattigste tiendedelen gikk 13 prosent ned(!) i inntekt.
Målt mot andre land ser det lite lystelig ut. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Italia med 7 prosent, i Frankrike med 10 prosent, i Sverige, Danmark og Finland med 18-19 prosent og i Storbritannia med 26 prosent. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet.
At arbeidskostnadene synker i forhold til andre land, er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at den innenlandske kjøpekraft øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene ute i verden som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Den globale kriseutviklingen innebærer at markedene nå svikter over hele verden. Det rammer tysk økonomi særlig sterkt. Lav lønnsvekst blir faktisk en belastning siden den gjør tysk økonomi ekstra avhengig av hvordan eksportmarkedene utvikler seg.
I årevis har ledende økonomer og politikere i Tyskland krevd lønnsmoderasjon. Det ville være bra for eksporten og ville dessuten dempe utflaggingen av tyske bedrifter til land med lavere arbeidskostnader.
Men teorien bak kravet om lønnsmoderasjon har slått feil. Hvis en sammenlikner Tyskland med land der arbeidskostnadene er på omtrent samme nivå, men der lønningene øker fra år til år, så er det i Tyskland sysselsettingen har økt minst og den økonomiske veksten er svakest.
Den tyske politikken provoserer dessuten land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Tyske forskere innrømmer da også at andre europeiske land rammes av at Tyskland faktisk driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala. Det er ekstra plagsomt for land som er i valutaunion med Tyskland og det øker spenningene innad i denne unionen.
(Viktigste kilder: Böckler Impuls 3/2008 og WSI-Mitteilungen 8, 9 og 11-12/2008)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mai 2009)
mandag 2. mars 2009
Følger Obama opp?
Krisa fremmer samarbeid mellom miljøbevegelse og fagbevegelse i USA
”Jeg ser ikke arbeiderbevegelsen som del av problemet. For meg er den del av løsningen.” Det sa Barack Obama 30. januar.
Obama har åpenbart ordet i sin makt, men har han tenkt å sette makt bak orda, og makt nok? Motkreftene er mange og sterke, og Obama har fylt staben sin med svært så tradisjonelle ministere og rådgivere.
Men la oss se på lyspunktene:
Den første loven Obama undertegna etter at han var blitt president, var en lov som skal sikre kvinner og menn samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass. Det har skapt opprørsstemning både blant arbeidsgivere og republikanere.
Dagen etter undertegna han tre presidentforordninger som skal styrke stillingen til de ansatte ved offentlig anleggsvirksomhet og ved offentlige innkjøp:
- Ansatte sikres fortsatt jobb når en annen arbeidsgiver overtar kontrakten,
- Arbeidsgiveren kan ikke bruke betalingen for oppdraget til å overtale eller presse ansatte til ikke å organisere seg eller til å hindre at de ansatte kan forhandle om tariffavtale.
- Medlemmene i en fagforening må ikke lenger samtykke i det hvis fagforeningskontingent brukes til noe annet enn til å dekke kostnadene ved tarifforhandlinger og til administrasjon av foreningen.
En fjerde forordning vil snu opp-ned på en Bush-forordning fra 2001 og ligger klar i løypa. Forordningen til Bush satte forbud mot at føderale instanser kunne kreve at en arbeidsgiver som har et offentlig oppdrag, inngår tariffavtale med sine ansatte – eller til å kunne svarteliste en arbeidsgiver som ikke inngår en slik tariffavtale. Det forbudet skal fjernes.
Forordningene til Obama har som mål å bruke offentlige oppdrag som et strategisk verktøy for å skape anstendige forhold i viktige deler av arbeidslivet. Krisepakkene gjør at det blir langt flere slike oppdrag enn før. Virkningen i arbeidslivet blir desto større - hvis dette følges opp i praksis.
Det er på ingen måte opplagt. Motkreftene varsler allerede en serie med rettssaker – blant annet i håp om at forordningene er i strid med konstitusjonen.
Men lovveien er ikke den eneste som kan peke framover. Forrige fredag ble visepresident Joe Biden oppnevnt som leder for noe som har fått det omstendelige navnet ”Task Force on Middle Class Working Families”. En av oppgavene er å gå i gjennom alle forslag til nye lover og forskrifter for å finne ut hvordan de påvirker lønningene til folk flest i USA
Det er et enormt problem at de aller fleste familier knapt har økt realinntektene sine de siste 30-40 år. Når finanssystemet bryter sammen, alle kredittkranene stenges, og tallet på arbeidsløse øker med eksplosiv fart, blir det ekstra dramatisk at de som ennå ikke har mista jobben ikke har inntekter store nok til å holde hjula i gang.
Størst oppmerksomhet er likevel retta mot forslaget til ny fagforeningslov, den såkalte Fritt-valg-loven EFCA (Employee Free Choice Act). Hvis loven blir vedtatt, blir det lettere å opprette fagforeninger. Det vil bl.a. bli mulig å straffe arbeidsgivere som trakasserer eller sier opp dem som organiserer seg. Kampen for å kunne organisere seg har rast siden 1930-tallet, og de siste førti åra har både lovverk og effektiv fagforeningsknusing fra arbeidsgiverne tvunget fagbevegelsen på defensiven. I privat sektor er mindre enn ti prosent av de ansatte medlem av en fagforening. Det kan snu hvis Fritt-valg-loven blir vedtatt.
Men det som virkelig innvarsler noe nytt, er samarbeidet mellom fagbevegelse og miljøvernere.
Stålarbeiderne har gått foran og inngikk i 2006 en såkalt ”blå-grønn” allianse med The Sierra Club, en av miljøorganisasjonene. Seinere har flere forbund slutta seg til, blant annet Transportarbeiderforbundet (The Teamsters) og SEIU, USAs største og raskest voksende fagforbund, et forbund for servicearbeidere.
The Teamsters har også meldt seg ut av ANWAR-alliansen, den som har krevd økt oljeutvinning i Alaska, etter at store deler av miljøbevegelsen gikk så klart inn for Fritt-valg-loven og retten til å organisere seg. – Vi fant ut hvor vennene våre var, var forklaringen fra forbundsledelsen.
Samarbeidet mellom miljøbevegelse og fagbevegelse bygger på to utfordringer som løses best hvis de ses i sammenheng:
- Det er stor fare for at jakten på mange nok krisejobber fører til jobber der det ikke stilles miljøkrav.
- Det viser seg i praksis at mange av de grønne jobbene er helsefarlige jobber med lav lønn, elendige arbeidsvilkår og ingen faglige rettigheter.
På den ene sida må offentlig støtte til produksjon av miljøvennlige produkter bli veien ut av krisa. Enten det dreier seg om vindmøller, etterisolering av bygninger eller oppgradering av el-nettet er det snakk om arbeid med kjent teknologi som de arbeidsløse kan gå rett inn i.
Men det er ikke nok at de nye jobbene er grønne. De grønne jobbene må være gode: de må trekke standardene i arbeidslivet oppover, ikke nedover. (Se for eksempel http://www.greenbiz.com/resources/resource/job-quality)
Her starter en ikke på bar bakke. USA er et land der det på lokalt nivå sprudler med offentlige initiativ for å sikre standarder i arbeidslivet. I 43 stater og 41 større byer stilles det for eksempel krav til lønns- og arbeidsforholdene for at et firma skal få offentlig støtte. Mange steder velger en ikke billigste tilbud ved et offentlig anbud, men legger vekt på slikt som kvaliteten på arbeidsstokken, lærlingordninger og sikkerhetsopplegget. På slike områder er den lokale handlefriheten langt større i USA enn i EU/EØS.
Det kraftigste verktøyet er såkalte prosjektavtaler. Det er avtaler mellom entreprenørene og fagforeningene om hvordan et prosjekt skal gjennomføres, til hvilken lønn og ofte om at det skal brukes lokal og fagorganisert arbeidskraft. Bush-regjeringen sørga for at slike prosjektavtaler ikke kunne stilles som vilkår der hvor føderale penger skulle inngå i prosjektet. Nå arbeides det for å ta vekk det forbudet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. februar 2009)
”Jeg ser ikke arbeiderbevegelsen som del av problemet. For meg er den del av løsningen.” Det sa Barack Obama 30. januar.
Obama har åpenbart ordet i sin makt, men har han tenkt å sette makt bak orda, og makt nok? Motkreftene er mange og sterke, og Obama har fylt staben sin med svært så tradisjonelle ministere og rådgivere.
Men la oss se på lyspunktene:
Den første loven Obama undertegna etter at han var blitt president, var en lov som skal sikre kvinner og menn samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass. Det har skapt opprørsstemning både blant arbeidsgivere og republikanere.
Dagen etter undertegna han tre presidentforordninger som skal styrke stillingen til de ansatte ved offentlig anleggsvirksomhet og ved offentlige innkjøp:
- Ansatte sikres fortsatt jobb når en annen arbeidsgiver overtar kontrakten,
- Arbeidsgiveren kan ikke bruke betalingen for oppdraget til å overtale eller presse ansatte til ikke å organisere seg eller til å hindre at de ansatte kan forhandle om tariffavtale.
- Medlemmene i en fagforening må ikke lenger samtykke i det hvis fagforeningskontingent brukes til noe annet enn til å dekke kostnadene ved tarifforhandlinger og til administrasjon av foreningen.
En fjerde forordning vil snu opp-ned på en Bush-forordning fra 2001 og ligger klar i løypa. Forordningen til Bush satte forbud mot at føderale instanser kunne kreve at en arbeidsgiver som har et offentlig oppdrag, inngår tariffavtale med sine ansatte – eller til å kunne svarteliste en arbeidsgiver som ikke inngår en slik tariffavtale. Det forbudet skal fjernes.
Forordningene til Obama har som mål å bruke offentlige oppdrag som et strategisk verktøy for å skape anstendige forhold i viktige deler av arbeidslivet. Krisepakkene gjør at det blir langt flere slike oppdrag enn før. Virkningen i arbeidslivet blir desto større - hvis dette følges opp i praksis.
Det er på ingen måte opplagt. Motkreftene varsler allerede en serie med rettssaker – blant annet i håp om at forordningene er i strid med konstitusjonen.
Men lovveien er ikke den eneste som kan peke framover. Forrige fredag ble visepresident Joe Biden oppnevnt som leder for noe som har fått det omstendelige navnet ”Task Force on Middle Class Working Families”. En av oppgavene er å gå i gjennom alle forslag til nye lover og forskrifter for å finne ut hvordan de påvirker lønningene til folk flest i USA
Det er et enormt problem at de aller fleste familier knapt har økt realinntektene sine de siste 30-40 år. Når finanssystemet bryter sammen, alle kredittkranene stenges, og tallet på arbeidsløse øker med eksplosiv fart, blir det ekstra dramatisk at de som ennå ikke har mista jobben ikke har inntekter store nok til å holde hjula i gang.
Størst oppmerksomhet er likevel retta mot forslaget til ny fagforeningslov, den såkalte Fritt-valg-loven EFCA (Employee Free Choice Act). Hvis loven blir vedtatt, blir det lettere å opprette fagforeninger. Det vil bl.a. bli mulig å straffe arbeidsgivere som trakasserer eller sier opp dem som organiserer seg. Kampen for å kunne organisere seg har rast siden 1930-tallet, og de siste førti åra har både lovverk og effektiv fagforeningsknusing fra arbeidsgiverne tvunget fagbevegelsen på defensiven. I privat sektor er mindre enn ti prosent av de ansatte medlem av en fagforening. Det kan snu hvis Fritt-valg-loven blir vedtatt.
Men det som virkelig innvarsler noe nytt, er samarbeidet mellom fagbevegelse og miljøvernere.
Stålarbeiderne har gått foran og inngikk i 2006 en såkalt ”blå-grønn” allianse med The Sierra Club, en av miljøorganisasjonene. Seinere har flere forbund slutta seg til, blant annet Transportarbeiderforbundet (The Teamsters) og SEIU, USAs største og raskest voksende fagforbund, et forbund for servicearbeidere.
The Teamsters har også meldt seg ut av ANWAR-alliansen, den som har krevd økt oljeutvinning i Alaska, etter at store deler av miljøbevegelsen gikk så klart inn for Fritt-valg-loven og retten til å organisere seg. – Vi fant ut hvor vennene våre var, var forklaringen fra forbundsledelsen.
Samarbeidet mellom miljøbevegelse og fagbevegelse bygger på to utfordringer som løses best hvis de ses i sammenheng:
- Det er stor fare for at jakten på mange nok krisejobber fører til jobber der det ikke stilles miljøkrav.
- Det viser seg i praksis at mange av de grønne jobbene er helsefarlige jobber med lav lønn, elendige arbeidsvilkår og ingen faglige rettigheter.
På den ene sida må offentlig støtte til produksjon av miljøvennlige produkter bli veien ut av krisa. Enten det dreier seg om vindmøller, etterisolering av bygninger eller oppgradering av el-nettet er det snakk om arbeid med kjent teknologi som de arbeidsløse kan gå rett inn i.
Men det er ikke nok at de nye jobbene er grønne. De grønne jobbene må være gode: de må trekke standardene i arbeidslivet oppover, ikke nedover. (Se for eksempel http://www.greenbiz.com/resources/resource/job-quality)
Her starter en ikke på bar bakke. USA er et land der det på lokalt nivå sprudler med offentlige initiativ for å sikre standarder i arbeidslivet. I 43 stater og 41 større byer stilles det for eksempel krav til lønns- og arbeidsforholdene for at et firma skal få offentlig støtte. Mange steder velger en ikke billigste tilbud ved et offentlig anbud, men legger vekt på slikt som kvaliteten på arbeidsstokken, lærlingordninger og sikkerhetsopplegget. På slike områder er den lokale handlefriheten langt større i USA enn i EU/EØS.
Det kraftigste verktøyet er såkalte prosjektavtaler. Det er avtaler mellom entreprenørene og fagforeningene om hvordan et prosjekt skal gjennomføres, til hvilken lønn og ofte om at det skal brukes lokal og fagorganisert arbeidskraft. Bush-regjeringen sørga for at slike prosjektavtaler ikke kunne stilles som vilkår der hvor føderale penger skulle inngå i prosjektet. Nå arbeides det for å ta vekk det forbudet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. februar 2009)
søndag 15. februar 2009
Velkommen tilbake!
Vender Natur og Ungdom ryggen til breie allianser av folkelig basert motmakt?
Natur og Ungdom har vedtatt å melde seg ut av Norges Sosiale Forum, det samarbeidsmiljøet som står bak globaliseringskonferansen og bak mobiliseringen for sosialforumer ellers i verden.
Begrunnelsen som gis, er at Natur og Ungdom vil være nøytral i forhold til en ”høyre-venstre-akse i politikken” og ikke vil blandes inn i globaliseringskonferansens diskusjoner av ”tema som økonomi og privatisering”.
Natur og Ungdom har – så vidt jeg kan skjønne - i mer enn to tiår gitt det beste politiske skoleringsmiljøet for norsk ungdom. Ungdomsgenerasjon etter ungdomsgenerasjon har klart å stille krav til seg sjøl om sakkunnskap i miljøspørsmål på høyde med hvem som helst i forvaltning, næringsliv og partier – og samtidig bevart evnen til å mobilisere ungdom til meningsfulle og effektive aksjoner. Organisasjonen har gitt lærestykke etter lærestykke i hvordan en kan tenke globalt og handle lokalt.
Derfor noen kommentarer til det veivalget som nå er gjort.
Natur og Ungdom velger å bryte med Norges Sosiale Forum i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er brutt sammen.
Vi har lenge visst at dette systemet ikke er bærekraftig økologisk. Det er heller ikke bærekraftig sosialt. Etter år med høykonjunktur preges arbeidslivet både i den tredje verden, i USA og i Europa av uverdige forhold for alt for mange mennesker i økende omfang. Finanskrisa viser at systemet ikke en gang er finansielt bærekraftig.
Det er ikke sikkert at svikten i bærekraft har samme årsak på alle disse områdene. Det kan hende at dette er tre helt atskilte fenomener. Men det er vanskelig å overse ett fellestrekk: Det at verdensøkonomien bygger på profittstyrte banker og bedrifter som kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Her er noen eksempler som kan illustrere denne påstanden:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert. Dermed kan selskapet ikke brukes som et politisk redskap. Et delprivatisert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet.
Dermed har vi fått et StatoilHydro styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge.
Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp. Burde Natur og Ungdom derfor ha gått aktivt mot delprivatiseringen av Statoil den gang den kampen pågikk?
I så fall ville Natur og Ungdom ha vært i kampfellesskap med mange av miljøene som har funnet hverandre i det norske sosialforumet. Da kunne det ha vært greit å ha utvikla kjennskap og vennskap med en del av dem i andre sammenhenger på forhånd.
2. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan. Så får heller de aktuelle produsentene være med på å kjempe om oppdragene når de grunnleggende verdidebattene og føre-var-diskusjonene har avklart hva vi vil utvikle av bioteknologiske prosesser og produkter.
I kampen mot denne formen for privatisering trengs det allianser både med fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og med vaktbikkjene for menneskerettigheter.
3. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU (med Danmark som formell ryggdekning), Russland og Norge som med ryggdekning i havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis dette femkløveret skal ta klimautfordringene på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver femkløveret til storsatsing på Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. Hvis en skulle tenke seg en internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville den bare ha håp om å vinne hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. Den måtte omfatte alt fra antikrigsmiljøer til antikapitalister, FN-demokrater og menneskerettighetsforkjempere. En rein miljøkamp er dømt til tape.
4. Den konsernstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen for de nasjonale og internasjonale sosialforumene er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisert verden. Det samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, menneskerettighetsorganisasjoner, bistandorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen, kirkesamfunn og religiøse organisasjoner.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsfronten slåss for. Men vender Natur og Ungdom virkelig ryggen til denne organiseringen av folkelig basert motmakt?
Det er ikke for seint å snu. Vi andre kommer ikke til å hovere. Men vi blir veldig, veldig glade.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. februar 2009)
Natur og Ungdom har vedtatt å melde seg ut av Norges Sosiale Forum, det samarbeidsmiljøet som står bak globaliseringskonferansen og bak mobiliseringen for sosialforumer ellers i verden.
Begrunnelsen som gis, er at Natur og Ungdom vil være nøytral i forhold til en ”høyre-venstre-akse i politikken” og ikke vil blandes inn i globaliseringskonferansens diskusjoner av ”tema som økonomi og privatisering”.
Natur og Ungdom har – så vidt jeg kan skjønne - i mer enn to tiår gitt det beste politiske skoleringsmiljøet for norsk ungdom. Ungdomsgenerasjon etter ungdomsgenerasjon har klart å stille krav til seg sjøl om sakkunnskap i miljøspørsmål på høyde med hvem som helst i forvaltning, næringsliv og partier – og samtidig bevart evnen til å mobilisere ungdom til meningsfulle og effektive aksjoner. Organisasjonen har gitt lærestykke etter lærestykke i hvordan en kan tenke globalt og handle lokalt.
Derfor noen kommentarer til det veivalget som nå er gjort.
Natur og Ungdom velger å bryte med Norges Sosiale Forum i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er brutt sammen.
Vi har lenge visst at dette systemet ikke er bærekraftig økologisk. Det er heller ikke bærekraftig sosialt. Etter år med høykonjunktur preges arbeidslivet både i den tredje verden, i USA og i Europa av uverdige forhold for alt for mange mennesker i økende omfang. Finanskrisa viser at systemet ikke en gang er finansielt bærekraftig.
Det er ikke sikkert at svikten i bærekraft har samme årsak på alle disse områdene. Det kan hende at dette er tre helt atskilte fenomener. Men det er vanskelig å overse ett fellestrekk: Det at verdensøkonomien bygger på profittstyrte banker og bedrifter som kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Her er noen eksempler som kan illustrere denne påstanden:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert. Dermed kan selskapet ikke brukes som et politisk redskap. Et delprivatisert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet.
Dermed har vi fått et StatoilHydro styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge.
Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp. Burde Natur og Ungdom derfor ha gått aktivt mot delprivatiseringen av Statoil den gang den kampen pågikk?
I så fall ville Natur og Ungdom ha vært i kampfellesskap med mange av miljøene som har funnet hverandre i det norske sosialforumet. Da kunne det ha vært greit å ha utvikla kjennskap og vennskap med en del av dem i andre sammenhenger på forhånd.
2. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan. Så får heller de aktuelle produsentene være med på å kjempe om oppdragene når de grunnleggende verdidebattene og føre-var-diskusjonene har avklart hva vi vil utvikle av bioteknologiske prosesser og produkter.
I kampen mot denne formen for privatisering trengs det allianser både med fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og med vaktbikkjene for menneskerettigheter.
3. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU (med Danmark som formell ryggdekning), Russland og Norge som med ryggdekning i havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis dette femkløveret skal ta klimautfordringene på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver femkløveret til storsatsing på Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. Hvis en skulle tenke seg en internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville den bare ha håp om å vinne hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. Den måtte omfatte alt fra antikrigsmiljøer til antikapitalister, FN-demokrater og menneskerettighetsforkjempere. En rein miljøkamp er dømt til tape.
4. Den konsernstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen for de nasjonale og internasjonale sosialforumene er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisert verden. Det samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, menneskerettighetsorganisasjoner, bistandorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen, kirkesamfunn og religiøse organisasjoner.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsfronten slåss for. Men vender Natur og Ungdom virkelig ryggen til denne organiseringen av folkelig basert motmakt?
Det er ikke for seint å snu. Vi andre kommer ikke til å hovere. Men vi blir veldig, veldig glade.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. februar 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
