IMF holder islendingene i ei knipe som et kortsiktig norsk lån kunne få dem ut av
Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen går inn for at Norge låner Island 100 milliarder kroner. Fra Arbeiderpartiets side ble forslaget øyeblikkelig skutt ned. Beløpet er da også satt så stort at det er lett å skyte det ned. Det er for eksempel 25 ganger mer enn hva Stortinget vedtok å låne Island i mai som del av ei felles lånepakke med IMF og de andre nordiske land.
Forhandlinger med IMF førte før jul i fjor fram til ei lånepakke på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Halvparten av dette lånet tok de nordiske land på seg. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs nær 4 milliarder kroner.
Et vilkår for denne lånepakka var at Island overholder sine internasjonale forpliktelser, blant annet å dekke tapene til utlendinger som har skutt inn penger i islandske banker.
Nettbanken Icesave har i den forbindelse vært hovedproblemet. Denne nettbanken som var eid av Landsbanki, en av de tre islandske storbankene, tilbød så høye renter at banken på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro (garantibeløpet for islandske innskytere), mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet.
Siden den islandske regjeringen ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den få lån på 22 milliarder kroner fra den britiske regjeringen og 10 milliarder kroner fra den nederlandske til å dekke sin del av garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk.
Denne avtalen er ekstremt provoserende for islendinger flest. Meningsmålinger viser at helt oppimot ni av ti vil forkaste hele avtalen. Alltinget har diskutert avtalen i månedsvis, og godkjente den med et nødskrik i august, men da med et forbehold: låna kan bare betales tilbake innen 2024 dersom islandsk økonomi tåler det. Denne sikkerhetsventilen er foreløpig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Icesave-avtalen er i disse dager til intense diskusjoner innad i regjeringen og mellom alltingsgruppene til de to regjeringspartiene, sosialdemokratene og de Venstre-Grønne. De to opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Framskrittspartiet, utnytter situasjonen til å gå til stormløp mot Icesave-avtalen.
Problemet for regjeringen er at hvis Icesave-avtalen faller, faller også IMF-lånet vekk. Både IMF og de nordiske regjeringene har gjort lånestøtten avhengig av at Icesave-avtalen blir godkjent. Det er budskapet også fra den norske regjeringen.
Det er i denne situasjonen Per Olaf Lundteigen, på vegne av Senterpartiet, foreslår å låne Island 100 milliarder kroner.
Det er lett å ha sympati med et slikt forslag. Men hvor lurt er det?
Hvis hensikten er å gjøre det mulig for Island å avvise hele Icesave-avtalen, kan vi gjøre islendingene en bjørnetjeneste. Det vil bli oppfatta som at Island ikke oppfyller internasjonale forpliktelser som er gjort til en forutsetning for det økonomiske tillitsforholdet mellom stater.
De islandske finansvikingene har sørga for at Island har ekstremt lav goodwill blant europeiske finansministere. Uansett hva en måtte mene om forpliktelsen til å dekke tap også for utenlandske innskytere, er det tvilsomt om Island er tjent med å bryte slike forpliktelser.
Hadde vi derimot gitt Island et betydelig lån alt i fjor høst, ville den islandske regjeringen stått sterkere både i forhandlingene med IMF og i Icesave-forhandlingene. Det kunne ført fram til avtaler som det hadde vært langt lettere for islendingene å forsone seg med.
Hva så med lånepakka fra IMF på rundt 30 milliarder kroner?
Den vil utløses i det øyeblikk Island godtar Icesave-avtalen. Argumentet for et betydelig lån fra Norge uavhengig av IMF, er at det vil gi den islandske regjeringen pusterom.
Island har vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og har ønsket å reise avtalegrunnlaget rettslig. Det har vært avvist av den britiske og nederlandske regjeringen – og også av IMF.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig, men betydelig norsk lån kunne gitt Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Nå kan det diskuteres hvor store lån Island trenger. Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sa i islandsk TV for en måned sia at Island kan greie seg bra uten lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene. Lån skal betales tilbake, og bare en tøff og årelang hestekur kan sikre at Island får en økonomi som gjør det mulig å betale tilbake lån. Den hestekuren kan ikke Island låne seg ut av.
*
Det som provoserer mest på Island, er at islendinger flest må bære byrdene for en utvikling der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island – og et system som IMF er medansvarlig for.
Det er for eksempel synd å si at Island ble advart av IMF den gang det ikke var for seint å hindre spekulasjonskatastrofen. Det framgår av de analysene som IMF hvert år har lagt fram om situasjonen på Island.
I 2006 fastslo IMF at på mellomlang sikt er den islandske økonomien ”misunnelsesverdig”.” Åpne og fleksible” markeder har i kombinasjon med ”en dynamisk entreprenørkultur” ført til resultater som en skulle tro var umulig for et så lite land.
I 2007 er budskapet at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”.
Det som hvert år har irritert IMF, er at de private bankene ikke tjener nok fordi de må konkurrere med den statseide Husbanken. Den må privatiseres og konkurrere på samme vilkår som de andre bankene. IMF er på ingen måte en part uten skyld.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. oktober)
fredag 9. oktober 2009
fredag 18. september 2009
Valget – det har vi nå
Prøv lokalt, hvis det ikke skjer noe sentralt!
Det holdt – så vidt. Fire nye år har vi fått - nei, det har vi gitt hverandre. Hva bruker vi denne gjensidige, men svært så forgjengelige gaven til? Det er det vi raskest mulig må bestemme oss for.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det regjeringspartiet som gikk fram ved valget.
Arbeiderpartiet hadde to valgkampsaker. Den ene var å fortelle at det kunne gjøres mye for de eldre, de sjuke, de unge osv. for de 20 milliardene som Høyre ville gi i skattelette hvert år – eller for de 70 milliardene som Fremskrittspartiet ville gi bort. Den andre valgkampsaken var å lene seg på det rødgrønne prosjektet som om det var Arbeiderpartiets prosjekt.
Arbeiderpartiet lanserte ingen framtidsprosjekter som kunne vekke entusiasmen for fire nye år. Mange nok velgere valgte likevel Jens som det tryggeste vernet mot Siv.
Jeg skrev før valget: ” Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.” Det var ikke slik det gikk.
Innad i regjeringen har velgerne gitt Arbeiderpartiet en sterkere stilling enn til nå. Det er liten grunn til å tro at det vil anspore Arbeiderpartiets statsråder til å friske opp rødfargen og grønnfargen på den politikken som skal føres.
Det betyr at enda mer enn i forrige periode er potensialet for det rødgrønne samfunnsprosjektet avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
De første par ukene kan regjeringsplattformen påvirkes. Men det må ikke slutte der. Alle som vil noe annet enn å hilse en blågrå høyre-regjering velkommen i 2013, må ikke la de tre regjeringspartiene i fred de neste fire åra. Da er ideer, forslag og handlingsorienterte debatter langt viktigere enn kritikk over alt som ikke er bra nok.
Det beste vernet av gyteområdene i Lofoten er for eksempel et gjennomarbeida opplegg for en næringspolitikk bygd på fornybar energi. Fra alle hold, fra FN-instanser, fra OECD og fra EU-kommisjonen, fra vårt eget lavutslippsutvalg er det lagt fram overbevisende dokumentasjon på at en overgang fra fossil energi til fornybar energi gir jobber til langt flere mennesker og er samfunnsøkonomisk lønnsom alt i et 10-15 års perspektiv.
Denne innsikten må bli lokal og konkret. Også store og små kystsamfunn vil være tjent med overgangen fra det fossile til det fornybare.
Men da må det politiske presset ikke bare komme fra miljøaktivister – ære være dem – men også fra et nettverk av arbeidsgrupper som kan overbevise lokale næringsinteresser, fagforeninger og myndigheter om at lokalsamfunnet og distriktet er tjent med å legge grunnlaget for det næringslivet vi må leve av når oljen tar slutt.
Slik må det jobbes også med andre samfunnsforbedringer som står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det må bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn
med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss.
De politiske aktivistene i partiene til venstre, inkludert de i AP og AUF som vil noe med det rødgrønne prosjektet, må ut av sine sjølpålagte sosiale båser. Vi må oppsøke pådriverne i eget lokalsamfunn og vi må oppsøke miljøer som vi tradisjonelt ikke jobber i forhold til, i næringslivet, i media, i det mangfoldige lokale organisasjonslivet.
Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt. Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Men argumentet kan snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Slik kunne vi fortsette, felt for felt, utfordring for utfordring. Demokratiet forvitrer, skoletaperne øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten må kjempes fram også lokalt. Min opplisting her er på ingen måte fullstendig.
Hvis slikt politisk arbeid kan utløses, hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det spinkle rødgrønne flertallet legge grunnlaget for et rødgrønt samfunnsprosjekt som kan vare utover de neste fire åra. Det virkelige valget, det står vi foran nå.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. september 2009)
Det holdt – så vidt. Fire nye år har vi fått - nei, det har vi gitt hverandre. Hva bruker vi denne gjensidige, men svært så forgjengelige gaven til? Det er det vi raskest mulig må bestemme oss for.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det regjeringspartiet som gikk fram ved valget.
Arbeiderpartiet hadde to valgkampsaker. Den ene var å fortelle at det kunne gjøres mye for de eldre, de sjuke, de unge osv. for de 20 milliardene som Høyre ville gi i skattelette hvert år – eller for de 70 milliardene som Fremskrittspartiet ville gi bort. Den andre valgkampsaken var å lene seg på det rødgrønne prosjektet som om det var Arbeiderpartiets prosjekt.
Arbeiderpartiet lanserte ingen framtidsprosjekter som kunne vekke entusiasmen for fire nye år. Mange nok velgere valgte likevel Jens som det tryggeste vernet mot Siv.
Jeg skrev før valget: ” Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.” Det var ikke slik det gikk.
Innad i regjeringen har velgerne gitt Arbeiderpartiet en sterkere stilling enn til nå. Det er liten grunn til å tro at det vil anspore Arbeiderpartiets statsråder til å friske opp rødfargen og grønnfargen på den politikken som skal føres.
Det betyr at enda mer enn i forrige periode er potensialet for det rødgrønne samfunnsprosjektet avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
De første par ukene kan regjeringsplattformen påvirkes. Men det må ikke slutte der. Alle som vil noe annet enn å hilse en blågrå høyre-regjering velkommen i 2013, må ikke la de tre regjeringspartiene i fred de neste fire åra. Da er ideer, forslag og handlingsorienterte debatter langt viktigere enn kritikk over alt som ikke er bra nok.
Det beste vernet av gyteområdene i Lofoten er for eksempel et gjennomarbeida opplegg for en næringspolitikk bygd på fornybar energi. Fra alle hold, fra FN-instanser, fra OECD og fra EU-kommisjonen, fra vårt eget lavutslippsutvalg er det lagt fram overbevisende dokumentasjon på at en overgang fra fossil energi til fornybar energi gir jobber til langt flere mennesker og er samfunnsøkonomisk lønnsom alt i et 10-15 års perspektiv.
Denne innsikten må bli lokal og konkret. Også store og små kystsamfunn vil være tjent med overgangen fra det fossile til det fornybare.
Men da må det politiske presset ikke bare komme fra miljøaktivister – ære være dem – men også fra et nettverk av arbeidsgrupper som kan overbevise lokale næringsinteresser, fagforeninger og myndigheter om at lokalsamfunnet og distriktet er tjent med å legge grunnlaget for det næringslivet vi må leve av når oljen tar slutt.
Slik må det jobbes også med andre samfunnsforbedringer som står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det må bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn
med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss.
De politiske aktivistene i partiene til venstre, inkludert de i AP og AUF som vil noe med det rødgrønne prosjektet, må ut av sine sjølpålagte sosiale båser. Vi må oppsøke pådriverne i eget lokalsamfunn og vi må oppsøke miljøer som vi tradisjonelt ikke jobber i forhold til, i næringslivet, i media, i det mangfoldige lokale organisasjonslivet.
Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt. Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Men argumentet kan snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Slik kunne vi fortsette, felt for felt, utfordring for utfordring. Demokratiet forvitrer, skoletaperne øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten må kjempes fram også lokalt. Min opplisting her er på ingen måte fullstendig.
Hvis slikt politisk arbeid kan utløses, hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det spinkle rødgrønne flertallet legge grunnlaget for et rødgrønt samfunnsprosjekt som kan vare utover de neste fire åra. Det virkelige valget, det står vi foran nå.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. september 2009)
En regjering å presse
Valget mellom rødgrønt og blåsvart
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?
Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.
I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.
I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.
Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.
Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.
Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?
Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.
I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.
I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.
Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.
Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.
Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)
lørdag 15. august 2009
Øst-Europa nullstilles
I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
torsdag 6. august 2009
Kampen om Icesave
Desperate islendinger i kamp mot EU, IMF, egen regjering – og Norge
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
- Smash Sinn Fein!
Partiet som kom inn i EU-parlamentet fra to land, men ikke nå lenger
De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”
Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.
Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.
De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.
Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.
Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.
Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.
Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.
Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.
Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.
Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.
Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.
De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.
De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.
Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.
Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.
Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.
Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.
Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.
Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.
Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)
De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”
Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.
Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.
De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.
Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.
Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.
Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.
Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.
Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.
Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.
Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.
Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.
De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.
De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.
Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.
Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.
Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.
Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.
Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.
Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.
Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)
fredag 24. juli 2009
Arbeidsliv i krise
Fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne
I over 20 år har budskapet vært det samme over hele Europa: Konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle.
Konkurransen skal erstatte det ineffektive med det effektive, bedre produktiviteten, utnytte kapital, naturressurser og arbeid mer effektivt, senke prisene, øke realinntektene og gi samfunnsøkonomiske gevinster som vi alle vil dra nytte av.
Det går av og til svært annerledes. En viktig grunn er at konkurranse på markedene for varer og tjenester også øker konkurransen mellom arbeidstakerene på arbeidsmarkedet. Da er det maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som avgjør hva som skjer, og hvordan fordeler og ulemper fordeles.
Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Bedrifter med tariffavtaler kom i stigende grad under press fra konkurrenter som drev uten avtale. Det slo blant annet ut i at lønnsutviklingen i flere år ble langt lavere enn lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen – den lønnsveksten du får utenom de sentrale lønnsoppgjørene, ved lokale forhandlinger eller fordi du finner deg en annen jobb – har lenge vært negativ i Tyskland!
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder (utenom Polen).
7 millioner tyskere har i dag det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (rundt 3500 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Ordningen med minijobber ble innført som et tiltak for å sluse arbeidsløse inn i arbeidslivet. Teorien var at lavlønnssektoren var for liten. Det var for få med lave lønninger. Eller sagt annerledes: mennesker med lave yrkeskvalifikasjoner tjente for godt. Det sa OECD, og det sa EU-kommisjonen.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viser at det skjer i stadig mindre grad. For tjue år sia lyktes det for hver femte lavtlønte. Nå er det bare hver tolvte som kommer seg ut av lavlønnssituasjonen.
Lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Mange fagforeninger har de siste åra gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn.
Det er ikke bare slik at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavtlønte sank tydelig fra 2004 til 2006, altså midt i høykonjunkturen, i vest fra 7,25 euro til 6,89 og i øst fra 5,48 euro til 4,86.
1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Det var 400.000 flere enn to år tidligere. Med slike lønninger er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Den økonomiske politikken drar også i feil retning: Lønnsandelen før skatt er sunket fra 75 prosent i 1980 til 64 prosent i første halvår av 2008. Men etter skatt sank lønnsandelen enda mer, fra 44 prosent i 1980 til 33 prosent i første halvår av 2008, altså med en fjerdedel.
Det har ført til at ikke bare lønnsforskjellene, men også inntektsforskjellene, øker raskere i Tyskland enn i noe annet OECD-land.
Det var etter 2000 at utviklingen ble dramatisk. Fram til 2006 økte den rikeste tiendedelen inntektene sine med 31 prosent i forhold til 1992, mens den fattigste tiendedelen gikk 13 prosent ned(!) i inntekt.
Målt mot andre land ser det lite lystelig ut. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Italia med 7 prosent, i Frankrike med 10 prosent, i Sverige, Danmark og Finland med 18-19 prosent og i Storbritannia med 26 prosent. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet.
At arbeidskostnadene synker i forhold til andre land, er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at den innenlandske kjøpekraft øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene ute i verden som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Den globale kriseutviklingen innebærer at markedene nå svikter over hele verden. Det rammer tysk økonomi særlig sterkt. Lav lønnsvekst blir faktisk en belastning siden den gjør tysk økonomi ekstra avhengig av hvordan eksportmarkedene utvikler seg.
I årevis har ledende økonomer og politikere i Tyskland krevd lønnsmoderasjon. Det ville være bra for eksporten og ville dessuten dempe utflaggingen av tyske bedrifter til land med lavere arbeidskostnader.
Men teorien bak kravet om lønnsmoderasjon har slått feil. Hvis en sammenlikner Tyskland med land der arbeidskostnadene er på omtrent samme nivå, men der lønningene øker fra år til år, så er det i Tyskland sysselsettingen har økt minst og den økonomiske veksten er svakest.
Den tyske politikken provoserer dessuten land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Tyske forskere innrømmer da også at andre europeiske land rammes av at Tyskland faktisk driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala. Det er ekstra plagsomt for land som er i valutaunion med Tyskland og det øker spenningene innad i denne unionen.
(Viktigste kilder: Böckler Impuls 3/2008 og WSI-Mitteilungen 8, 9 og 11-12/2008)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mai 2009)
I over 20 år har budskapet vært det samme over hele Europa: Konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle.
Konkurransen skal erstatte det ineffektive med det effektive, bedre produktiviteten, utnytte kapital, naturressurser og arbeid mer effektivt, senke prisene, øke realinntektene og gi samfunnsøkonomiske gevinster som vi alle vil dra nytte av.
Det går av og til svært annerledes. En viktig grunn er at konkurranse på markedene for varer og tjenester også øker konkurransen mellom arbeidstakerene på arbeidsmarkedet. Da er det maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som avgjør hva som skjer, og hvordan fordeler og ulemper fordeles.
Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Bedrifter med tariffavtaler kom i stigende grad under press fra konkurrenter som drev uten avtale. Det slo blant annet ut i at lønnsutviklingen i flere år ble langt lavere enn lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen – den lønnsveksten du får utenom de sentrale lønnsoppgjørene, ved lokale forhandlinger eller fordi du finner deg en annen jobb – har lenge vært negativ i Tyskland!
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder (utenom Polen).
7 millioner tyskere har i dag det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (rundt 3500 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Ordningen med minijobber ble innført som et tiltak for å sluse arbeidsløse inn i arbeidslivet. Teorien var at lavlønnssektoren var for liten. Det var for få med lave lønninger. Eller sagt annerledes: mennesker med lave yrkeskvalifikasjoner tjente for godt. Det sa OECD, og det sa EU-kommisjonen.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viser at det skjer i stadig mindre grad. For tjue år sia lyktes det for hver femte lavtlønte. Nå er det bare hver tolvte som kommer seg ut av lavlønnssituasjonen.
Lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Mange fagforeninger har de siste åra gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn.
Det er ikke bare slik at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavtlønte sank tydelig fra 2004 til 2006, altså midt i høykonjunkturen, i vest fra 7,25 euro til 6,89 og i øst fra 5,48 euro til 4,86.
1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Det var 400.000 flere enn to år tidligere. Med slike lønninger er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Den økonomiske politikken drar også i feil retning: Lønnsandelen før skatt er sunket fra 75 prosent i 1980 til 64 prosent i første halvår av 2008. Men etter skatt sank lønnsandelen enda mer, fra 44 prosent i 1980 til 33 prosent i første halvår av 2008, altså med en fjerdedel.
Det har ført til at ikke bare lønnsforskjellene, men også inntektsforskjellene, øker raskere i Tyskland enn i noe annet OECD-land.
Det var etter 2000 at utviklingen ble dramatisk. Fram til 2006 økte den rikeste tiendedelen inntektene sine med 31 prosent i forhold til 1992, mens den fattigste tiendedelen gikk 13 prosent ned(!) i inntekt.
Målt mot andre land ser det lite lystelig ut. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Italia med 7 prosent, i Frankrike med 10 prosent, i Sverige, Danmark og Finland med 18-19 prosent og i Storbritannia med 26 prosent. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet.
At arbeidskostnadene synker i forhold til andre land, er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at den innenlandske kjøpekraft øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene ute i verden som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Den globale kriseutviklingen innebærer at markedene nå svikter over hele verden. Det rammer tysk økonomi særlig sterkt. Lav lønnsvekst blir faktisk en belastning siden den gjør tysk økonomi ekstra avhengig av hvordan eksportmarkedene utvikler seg.
I årevis har ledende økonomer og politikere i Tyskland krevd lønnsmoderasjon. Det ville være bra for eksporten og ville dessuten dempe utflaggingen av tyske bedrifter til land med lavere arbeidskostnader.
Men teorien bak kravet om lønnsmoderasjon har slått feil. Hvis en sammenlikner Tyskland med land der arbeidskostnadene er på omtrent samme nivå, men der lønningene øker fra år til år, så er det i Tyskland sysselsettingen har økt minst og den økonomiske veksten er svakest.
Den tyske politikken provoserer dessuten land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Tyske forskere innrømmer da også at andre europeiske land rammes av at Tyskland faktisk driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala. Det er ekstra plagsomt for land som er i valutaunion med Tyskland og det øker spenningene innad i denne unionen.
(Viktigste kilder: Böckler Impuls 3/2008 og WSI-Mitteilungen 8, 9 og 11-12/2008)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mai 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
