Grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er veien fram til en mer rettferdig verden.
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
torsdag 3. juni 2010
Nye tanker i IMF
Sjefsøkonom Olivier Blanchard: Vi vil gjerne vise at også IMF kan tenke.
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Hedgefond som godseier
Finans- og matkrisa gjør oppkjøp av jord i fattige land til lukrativ investering.
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
mandag 18. januar 2010
Dramatikken på Island
Hvem bør kritisere en stat der velgerne får avgjøre hvordan de skal komme ut av djup krise?
Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?
Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..
Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.
I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.
Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.
Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.
Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.
”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.
Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.
Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.
Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.
Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?
Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.
Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.
Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.
Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.
Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.
Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.
Fakta-boks:
Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.
Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)
Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?
Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..
Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.
I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.
Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.
Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.
Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.
”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.
Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.
Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.
Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.
Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?
Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.
Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.
Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.
Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.
Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.
Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.
Fakta-boks:
Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.
Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)
mandag 21. desember 2009
- Krisa er ikke over!
Euro-LO advarer: Oppgangen er midlertidig, nedgangsfaktorene er mer permanente
Fra mange hold kommer gladmeldingene: aksjekursene er på vei oppover, ordrebøkene fylles, produksjonen stiger igjen – kort sagt: krisa er over, og renta kan økes!
Men arbeidsløsheten fortsetter å stige over hele verden. I alle verdensdeler havner flere enn før i fattigdom.
Etter storsmellen i 1929 så det også lysere ut etter noen år, men så skrumpa verdensøkonomien inn igjen med truende fart rundt 1937. Det var opprustning og krig som fjerna køene av arbeidsløse den gang. Hva må til denne gangen?
Euro-LO (ETUC) advarer i sin høstrapport mot forhasta optimisme. Hovedbudskapet er at forholdene bak oppgangen er midlertidige, mens forhold som drar etterspørsel og økonomisk aktivitet nedover, er mer permanente.
Euro-LO trekker fram tre forhold som nå skyver økonomien oppover.
1. Lagre av varer ble tømt etter nyttår siden etterspørselen var lav. Nå er mange lagre bygd opp igjen. Det har ført til at flere hjul ble satt i sving, men det var en vekstimpuls som vil avta når lagrene er kommet opp på mer normalt nivå.
2. Mange land har økt satsene for skroting av biler for å holde bilproduksjonen oppe. Det har hatt sin virkning, men nå avvikles støtten til skroting eller den reduseres til nivået før krisa satte inn. Virkningen vil derfor avta utover i 2010.
Det samme gjelder alle andre midlertidige tiltak for å holde farten oppe i næringslivet. Støtten til banker og bedrifter har ført til at regjeringene i mange land har opparbeida en statsgjeld langt over bnp (bruttonasjonalproduktet). Mange støttetiltak er derfor slått av – eller vil bli avslutta i løpet av de nærmeste månedene.
3. I mange land skjedde det paradoksale at reallønna økte under krisa og holdt etterspørselen fra husholdninger oppe. To forhold bidro til at det kunne gå slik:
- Lønnsoppgjøra i 2009 ble påvirka av at oljeprisen steg utover vinteren og bidro til at lønningene økte.
- Da oljeprisen så begynte å falle seinere på året, slo det ut i lavere prisstigning, i mange land til nærmest stabile priser – og dermed til at mange kunne få mer igjen for pengene i lønningsposen.
Dette vil ikke vare. Tvert imot er erfaringen at under ei krise synker lønningene, men først etter ei tid. Hvis arbeidsløsheten blir stor, kan lønningene i utsatte yrker og bransjer synke ganske kraftig. Hvis det skjer utover vinteren, kan krisa forverres i forhold til i dag.
Rapporten til Euro-LO trekker fram fire forhold som entydig trekker økonomien nedover – og som alle er av mer langsiktig karakter.
1. Bankene har fått penger nok til yte lån på normal vis, men privat gjeld er like stor som for et år sia og er langt større enn bnp i land som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania. Dette har ført til en gjeldsdeflasjon: alle med stor gjeld prøver å få ned gjelda ved å bruke mindre penger enn en tjener. Dermed synker etterspørselen etter varer og tjenester og arbeidsløsheten øker.
2. Det ventes at arbeidsløsheten i EU vil stige både i 2010 og 2011 og nå et nivå på 11,5 prosent i løpet av 2012, i euro-området på 12,5 prosent. Økt arbeidsløshet øker utryggheten i arbeidslivet, og til sammen kan dette føre til lavere forbruk av varer og tjenester – og dermed til enda lavere aktivitet i næringslivet.
3. Økende arbeidsløshet og en økonomi som hangler skaper et press nedover på lønnsnivået i utsatte bransjer og distrikt. Det forverrer de nedgangsspiralene som er i sving av andre grunner. Hvis det blir bortimot nullvekst for lønningene, kan dagens lave inflasjon ende som stabilt fallende priser.
Da er vi der Japan var på 1990-tallet: Både forbruk og investeringer utsettes fordi en regner med at prisene vil falle enda mer jo lenger en venter. Samtidig øker realrenta fordi bankene ikke kan operere med rente under null. I land med høy privatgjeld kan en slik lønns- og prisdeflasjon bli helt katastrofal fordi gjeldsnivået ikke endres samtidig som de inntektene som trengs for å betale renter og avdrag, synker.
4. Bankene er tilført enorm offentlig støtte i form av ny kapital, offentlige garantier og ved at regjeringer og sentralbanker har kjøpt opp mye av såkalt ”giftig gjeld”, gjeld som det er vanskelig å inndrive. I Europa er den samlede støtten et sted mellom 33 og 44 prosent av bnp - ifølge IMF og EU-kommisjonen. Hvis realøkonomien fortsetter å hangle, vil det i lang tid framover bli flere konkurser. Det kan føre til en ny runde med kreditt-tørke: Bankene vil på ny tenke seg grundig om før de låner ut penger.
Euro-LO ser bare én vei ut av uføret: Et stort offentlig investeringsprogram på minst 1 prosent av bnp i tre år framover i regi av instanser på europeisk nivå (Den europeiske investeringsbanken, EU-budsjettet).
Investeringsprogrammet må følges opp med forsvarstiltak på to områder:
- EUs sentralbank i Frankfurt må kjøpe statsobligasjoner i stor stil for å holde renta lav på disse obligasjonene slik at statsbudsjettene ikke belastes med for store renteutgifter.
- Skattekonkurransen i Europa må stoppes, og skattene må økes på de inntektene som er mest flyttbare, men som betyr lite for forbruket. Som eksempler nevnes skattleggingen av profitt, av renteinntekter, av finansiell formue og innføringen av en avgift på finanstransaksjoner.
Euro-LO vil ha et investeringsprogram med en så klar miljøprofil at det fører til en ”grønnfarging” (a greening) av den europeiske økonomien. Det må bety oppbygging av et lavkarbon-samfunn, til satsing på fornybare energikilder, på CO2-rensing, på miljøvennlige biler og transportsystem.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21/11-09 (47/2009))
Fra mange hold kommer gladmeldingene: aksjekursene er på vei oppover, ordrebøkene fylles, produksjonen stiger igjen – kort sagt: krisa er over, og renta kan økes!
Men arbeidsløsheten fortsetter å stige over hele verden. I alle verdensdeler havner flere enn før i fattigdom.
Etter storsmellen i 1929 så det også lysere ut etter noen år, men så skrumpa verdensøkonomien inn igjen med truende fart rundt 1937. Det var opprustning og krig som fjerna køene av arbeidsløse den gang. Hva må til denne gangen?
Euro-LO (ETUC) advarer i sin høstrapport mot forhasta optimisme. Hovedbudskapet er at forholdene bak oppgangen er midlertidige, mens forhold som drar etterspørsel og økonomisk aktivitet nedover, er mer permanente.
Euro-LO trekker fram tre forhold som nå skyver økonomien oppover.
1. Lagre av varer ble tømt etter nyttår siden etterspørselen var lav. Nå er mange lagre bygd opp igjen. Det har ført til at flere hjul ble satt i sving, men det var en vekstimpuls som vil avta når lagrene er kommet opp på mer normalt nivå.
2. Mange land har økt satsene for skroting av biler for å holde bilproduksjonen oppe. Det har hatt sin virkning, men nå avvikles støtten til skroting eller den reduseres til nivået før krisa satte inn. Virkningen vil derfor avta utover i 2010.
Det samme gjelder alle andre midlertidige tiltak for å holde farten oppe i næringslivet. Støtten til banker og bedrifter har ført til at regjeringene i mange land har opparbeida en statsgjeld langt over bnp (bruttonasjonalproduktet). Mange støttetiltak er derfor slått av – eller vil bli avslutta i løpet av de nærmeste månedene.
3. I mange land skjedde det paradoksale at reallønna økte under krisa og holdt etterspørselen fra husholdninger oppe. To forhold bidro til at det kunne gå slik:
- Lønnsoppgjøra i 2009 ble påvirka av at oljeprisen steg utover vinteren og bidro til at lønningene økte.
- Da oljeprisen så begynte å falle seinere på året, slo det ut i lavere prisstigning, i mange land til nærmest stabile priser – og dermed til at mange kunne få mer igjen for pengene i lønningsposen.
Dette vil ikke vare. Tvert imot er erfaringen at under ei krise synker lønningene, men først etter ei tid. Hvis arbeidsløsheten blir stor, kan lønningene i utsatte yrker og bransjer synke ganske kraftig. Hvis det skjer utover vinteren, kan krisa forverres i forhold til i dag.
Rapporten til Euro-LO trekker fram fire forhold som entydig trekker økonomien nedover – og som alle er av mer langsiktig karakter.
1. Bankene har fått penger nok til yte lån på normal vis, men privat gjeld er like stor som for et år sia og er langt større enn bnp i land som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania. Dette har ført til en gjeldsdeflasjon: alle med stor gjeld prøver å få ned gjelda ved å bruke mindre penger enn en tjener. Dermed synker etterspørselen etter varer og tjenester og arbeidsløsheten øker.
2. Det ventes at arbeidsløsheten i EU vil stige både i 2010 og 2011 og nå et nivå på 11,5 prosent i løpet av 2012, i euro-området på 12,5 prosent. Økt arbeidsløshet øker utryggheten i arbeidslivet, og til sammen kan dette føre til lavere forbruk av varer og tjenester – og dermed til enda lavere aktivitet i næringslivet.
3. Økende arbeidsløshet og en økonomi som hangler skaper et press nedover på lønnsnivået i utsatte bransjer og distrikt. Det forverrer de nedgangsspiralene som er i sving av andre grunner. Hvis det blir bortimot nullvekst for lønningene, kan dagens lave inflasjon ende som stabilt fallende priser.
Da er vi der Japan var på 1990-tallet: Både forbruk og investeringer utsettes fordi en regner med at prisene vil falle enda mer jo lenger en venter. Samtidig øker realrenta fordi bankene ikke kan operere med rente under null. I land med høy privatgjeld kan en slik lønns- og prisdeflasjon bli helt katastrofal fordi gjeldsnivået ikke endres samtidig som de inntektene som trengs for å betale renter og avdrag, synker.
4. Bankene er tilført enorm offentlig støtte i form av ny kapital, offentlige garantier og ved at regjeringer og sentralbanker har kjøpt opp mye av såkalt ”giftig gjeld”, gjeld som det er vanskelig å inndrive. I Europa er den samlede støtten et sted mellom 33 og 44 prosent av bnp - ifølge IMF og EU-kommisjonen. Hvis realøkonomien fortsetter å hangle, vil det i lang tid framover bli flere konkurser. Det kan føre til en ny runde med kreditt-tørke: Bankene vil på ny tenke seg grundig om før de låner ut penger.
Euro-LO ser bare én vei ut av uføret: Et stort offentlig investeringsprogram på minst 1 prosent av bnp i tre år framover i regi av instanser på europeisk nivå (Den europeiske investeringsbanken, EU-budsjettet).
Investeringsprogrammet må følges opp med forsvarstiltak på to områder:
- EUs sentralbank i Frankfurt må kjøpe statsobligasjoner i stor stil for å holde renta lav på disse obligasjonene slik at statsbudsjettene ikke belastes med for store renteutgifter.
- Skattekonkurransen i Europa må stoppes, og skattene må økes på de inntektene som er mest flyttbare, men som betyr lite for forbruket. Som eksempler nevnes skattleggingen av profitt, av renteinntekter, av finansiell formue og innføringen av en avgift på finanstransaksjoner.
Euro-LO vil ha et investeringsprogram med en så klar miljøprofil at det fører til en ”grønnfarging” (a greening) av den europeiske økonomien. Det må bety oppbygging av et lavkarbon-samfunn, til satsing på fornybare energikilder, på CO2-rensing, på miljøvennlige biler og transportsystem.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21/11-09 (47/2009))
lørdag 14. november 2009
Hvorfor 30 milliarder?
Mål: Soria Moria III Island vil ha ansvaret for det globale finansraset prøvd rettslig. Vil ikke vi det?
De nordiske regjeringene har inngått en avtale med IMF om ei lånepakke til Island på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs i underkant av 4 milliarder kroner.
Tragedien for Island er at denne lånepakka bare kommer til utbetaling hvis Island overholder den såkalte Icesave-avtalen med Storbritannia og Nederland.
Som filial av den islandske storbanken Landsbanki tilbød nettbanken Icesave så høye renter at den på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs for et år sia, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro, mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Det er EØS-avtalen som fører til denne delingen av ansvar. Den gir innskytere rett til å få dekt innskudd opptil 20.887 euro hvis en bank går konkurs. Det betyr at Island må ut med rundt 32 milliarder norske kroner for å dekke sin del av garantiansvaret.
Den islandske regjeringen erkjenner at Island normalt ville ha et slikt garantiansvar. Men den argumenterer for at den aktuelle finanskrisa har så globale årsaker at det er helt urimelig at det lille islandske samfunnet skal påføres så enorme påkjenninger.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske til å dekke garantiansvaret sitt. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent – altså til nærmere 50 milliarder norske kroner. Det er godt over halvparten av det islandske nasjonalproduktet slik det var før krisa slo ut.
Den islandske regjeringen har derfor satt mye inn på at hele Icesave-avtalen må bringes inn for EFTA-domstolen, den domstolen som er øverste domsinstans innen EØS.
Den vil prosedere på at et lite land som Island med 320.000 innbyggere ikke kan pålegges å dekke så stor del av tapene til 400.000 utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der hele banksystemet har brutt sammen – både globalt og på Island.
Det er del av prosedyren at det islandske samfunnet ikke kan påføres enorme skadevirkninger i lang tid framover for at britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
IMF har dessuten sin del av ansvaret for at islandsk økonomi gikk helt av sporet. I sine årlige gjennomganger fastslo IMF helt fram til da verdensøkonomien gikk av hengslene høsten 2008 at islandsk økonomi er ”misunnelsesverdig” og at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”. Det bidro naturligvis til at utenlandske innskytere satte inn så betydelige beløp i Icesave.
Som Eva Joly påpekte i den artikkelen som sto i Aftenposten og mange andre europeiske aviser 1. august: Det er hemningsløs avregulering av finansmarkeder fra myndigheter over hele verden som førte til finansraset, en avregulering som IMF og EU var med på å drive fram. Nå er internasjonal solidaritet det minste en kan forlange for å hjelpe de menneskene som er hardest ramma av et ras de ikke sjøl har utløst.
Ut fra slike betraktninger har Island vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og ville ha hele avtalen opp for EFTA-domstolen. IMF har kontant avvist å vente på en slik rettslig prøving etter tungt press fra den britiske og nederlandske regjeringen. De nordiske regjeringene – også den norske – har kjørt samme tøffe linje overfor Island.
Brutal overmakt har pressa den islandske regjeringen inn i ei knipe som den ikke kan vri seg unna ved egen hjelp. På den ene sida tvinger Icesave-avtalen Island til å betale 7-8 prosent av sitt løpende nasjonalprodukt hvert år (!) mellom 2016 og 2024 til utenlandske innskytere. På den andre sida faller hele lånepakka til IMF og de nordiske statene på rundt 30 milliarder kroner vekk hvis Island ikke godtar Icesave-avtalen.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig norsk lån på størrelse med lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene, dvs. rundt 30 milliarder kroner, ville gi Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Foreløpig er Færøyene eneste land som har gitt lån uten å kreve at Island godtar Icesave-avtalen. Lånet er på godt over 300 millioner norske kroner. Denne solidariteten til Island er i samsvar med hvordan fiskere har kausjonert for hverandre i generasjoner langs kystene våre når noen var i knipe.
Fattiglandet Polen har også vært rausere enn de nordiske regjeringene. Den polske regjeringen krever riktig nok at Island godkjenner Icesave-avtalen. Men renta er satt så lavt som to prosent fram til 2015 og bare 1,3 prosent deretter på et lån på èn milliard norske kroner!
Russland trakk derimot på torsdag et lånetilbud på drøyt 3 milliarder norske kroner med henvisning til at deres egne statsinntekter svikter så dramatisk.
Den unnskyldningen har ikke den norske regjeringen. Foreløpig begrenser den norske støtten seg til en kredittavtale som gir den islandske sentralbanken rett til å hente inn inntil 4 milliarder norske kroner. De 30 milliardene Island trenger, endrer ikke hverdagen til noen av oss her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. oktober 2009)
De nordiske regjeringene har inngått en avtale med IMF om ei lånepakke til Island på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs i underkant av 4 milliarder kroner.
Tragedien for Island er at denne lånepakka bare kommer til utbetaling hvis Island overholder den såkalte Icesave-avtalen med Storbritannia og Nederland.
Som filial av den islandske storbanken Landsbanki tilbød nettbanken Icesave så høye renter at den på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs for et år sia, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro, mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Det er EØS-avtalen som fører til denne delingen av ansvar. Den gir innskytere rett til å få dekt innskudd opptil 20.887 euro hvis en bank går konkurs. Det betyr at Island må ut med rundt 32 milliarder norske kroner for å dekke sin del av garantiansvaret.
Den islandske regjeringen erkjenner at Island normalt ville ha et slikt garantiansvar. Men den argumenterer for at den aktuelle finanskrisa har så globale årsaker at det er helt urimelig at det lille islandske samfunnet skal påføres så enorme påkjenninger.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske til å dekke garantiansvaret sitt. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent – altså til nærmere 50 milliarder norske kroner. Det er godt over halvparten av det islandske nasjonalproduktet slik det var før krisa slo ut.
Den islandske regjeringen har derfor satt mye inn på at hele Icesave-avtalen må bringes inn for EFTA-domstolen, den domstolen som er øverste domsinstans innen EØS.
Den vil prosedere på at et lite land som Island med 320.000 innbyggere ikke kan pålegges å dekke så stor del av tapene til 400.000 utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der hele banksystemet har brutt sammen – både globalt og på Island.
Det er del av prosedyren at det islandske samfunnet ikke kan påføres enorme skadevirkninger i lang tid framover for at britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
IMF har dessuten sin del av ansvaret for at islandsk økonomi gikk helt av sporet. I sine årlige gjennomganger fastslo IMF helt fram til da verdensøkonomien gikk av hengslene høsten 2008 at islandsk økonomi er ”misunnelsesverdig” og at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”. Det bidro naturligvis til at utenlandske innskytere satte inn så betydelige beløp i Icesave.
Som Eva Joly påpekte i den artikkelen som sto i Aftenposten og mange andre europeiske aviser 1. august: Det er hemningsløs avregulering av finansmarkeder fra myndigheter over hele verden som førte til finansraset, en avregulering som IMF og EU var med på å drive fram. Nå er internasjonal solidaritet det minste en kan forlange for å hjelpe de menneskene som er hardest ramma av et ras de ikke sjøl har utløst.
Ut fra slike betraktninger har Island vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og ville ha hele avtalen opp for EFTA-domstolen. IMF har kontant avvist å vente på en slik rettslig prøving etter tungt press fra den britiske og nederlandske regjeringen. De nordiske regjeringene – også den norske – har kjørt samme tøffe linje overfor Island.
Brutal overmakt har pressa den islandske regjeringen inn i ei knipe som den ikke kan vri seg unna ved egen hjelp. På den ene sida tvinger Icesave-avtalen Island til å betale 7-8 prosent av sitt løpende nasjonalprodukt hvert år (!) mellom 2016 og 2024 til utenlandske innskytere. På den andre sida faller hele lånepakka til IMF og de nordiske statene på rundt 30 milliarder kroner vekk hvis Island ikke godtar Icesave-avtalen.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig norsk lån på størrelse med lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene, dvs. rundt 30 milliarder kroner, ville gi Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Foreløpig er Færøyene eneste land som har gitt lån uten å kreve at Island godtar Icesave-avtalen. Lånet er på godt over 300 millioner norske kroner. Denne solidariteten til Island er i samsvar med hvordan fiskere har kausjonert for hverandre i generasjoner langs kystene våre når noen var i knipe.
Fattiglandet Polen har også vært rausere enn de nordiske regjeringene. Den polske regjeringen krever riktig nok at Island godkjenner Icesave-avtalen. Men renta er satt så lavt som to prosent fram til 2015 og bare 1,3 prosent deretter på et lån på èn milliard norske kroner!
Russland trakk derimot på torsdag et lånetilbud på drøyt 3 milliarder norske kroner med henvisning til at deres egne statsinntekter svikter så dramatisk.
Den unnskyldningen har ikke den norske regjeringen. Foreløpig begrenser den norske støtten seg til en kredittavtale som gir den islandske sentralbanken rett til å hente inn inntil 4 milliarder norske kroner. De 30 milliardene Island trenger, endrer ikke hverdagen til noen av oss her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. oktober 2009)
Mål: Soria Moria III
Den mest radikale regjeringsplattformen i Europa – hvis mange nok følger den opp
For alle som tar det rødgrønne prosjektet på alvor, kan regjeringsplattformen deles i tre: Deler av plattformen kan drive norsk politikk i riktig retning, deler av plattformen er vag, uklar eller skyver avgjørelser ut i tid, og deler av plattformen driver norsk politikk i feil retning.
Vi kan ha ulike meninger om hvor plattformen er bra nok, hvor den er uklar og hvor den provoserer. Men alle som ønsker et kraftfullt rødgrønt prosjekt, må sette inn innsats både der hvor Soria Moria II kan drive norsk politikk i riktig retning, der hvor regjeringsplattformen er uklar, og der hvor den driver norsk politikk i feil retning.
Det siste er mest opplagt, så jeg begrenser meg her til de delene av regjeringsplattformen som kan drive norsk politikk i riktig retning. Jeg skriver uttrykkelig ”som kan” – fordi de eneste garantiene ligger i en sterk politisk mobilisering utafor regjering og Storting.
For første gang åpner en norsk regjeringserklæring for at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi. Bare en brei og grunnleggende debatt, blant annet om førsteslagsstrategien, kan sikre at utenriks- og forsvarsministeren møter sine kolleger i NATO godt nok skodd både med standpunkter og argumenter.
Det sto ingen ting om våpeneksport i Soria Moria I. Nå står det at Norge bare skal eksportere til land som avgir en sluttbrukererklæring – og at regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. Dermed blir det viktig å engasjere seg i hva som skal stå i en slik sluttbrukererklæring
Regjeringen skal få utreda virkningene av EØS-avtalen, og det stilles klare krav til bredde og allsidighet: Det offentlige utvalget skal være ”bredt sammensatt”, det skal foreta en ”bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen … på alle samfunnsområder”. Ett moment er ikke nevnt: at avtalen skal vurderes mot realistiske alternativ til EØS. Men det kan bli et krav som ikke kan avvises hvis det reises sterkt nok av mange nok.
Når Soria Moria II åpner for et likestillingsløft, men uten å bruke ordet likestillingspott, må alle gode krefter langt utover kvinnedominerte forbund, jobbe aktivt for at partene i arbeidslivet ved de neste lønnsoppgjøra faktisk hever kvinnelønna i forhold til mannslønna – og at regjeringen legger penger inn for å få til noe slikt.
Når Soria Moria II har et samfunn uten fattigdom som mål, må mange offentlige ytelser økes og forbedres. Men like viktig er det å utvikle et arbeidsliv som både begrenser lønnsdumpinga og den sosiale ulikheten som konkurransen på fristilte markeder tvinger fram. Med dagens utfordringer – og bindinger gjennom EØS-avtalen – er dette en enorm utfordring
Kapitlet om miljøpolitikk er på papiret en klar forbedring. Hvis forbedringen blir på papiret, betyr det at miljøaktivistene får for lite støtte fra fagforeninger, lokale myndigheter og andre politiske miljøer.
Avsnittet om handels- og utviklingspolitikk er særlig bra og gjør Norge til et foregangsland internasjonalt. Slik var det også sist – til tross for at pådriverne utafor Storting og regjering er få og møter sterk og godt organisert motstand fra norske næringsinteresser.
Som for fire år sia skal norsk bistand – også den som gis gjennom Verdensbanken – ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Men pass på – og reager!
Soria Moria II fastslår i flere sammenhenger at regjeringen vil ”styrke fattige lands mulighet og evne til å sikre nok mat til egen befolkning”. Skulle det skje for kraftløst, er det ikke nok at Aksel Nærstad reagerer. Han må få aktiv støtte fra organisasjoner og miljøer som ikke har dette som hovedsak.
Norges viktigste bidrag til en mer rettferdig verden er GATS-punktet i erklæringen. Der står det at Norge ikke skal ”stille krav til MUL-land om liberalisering av tjenestesektorer i GATS-forhandlingene” og at det heller ikke skal ”stilles krav overfor øvrige u-land som berører viktige offentlige tjenester innen utdanning, strøm- og vannforsyning”.
Dette er et felt der få, utenom leserne av Klassekampen, vil skjønne hva det dreier seg om, men jeg skal med glede sende over forklarende avsnitt til alle som kontakter meg på ds@stortinget.no. Vi kan stole på at Helene Bank og Linn Herning vil følge alt regjeringen foretar seg på dette området med falkeblikk. Til gjengjeld må mange miljøer mobiliseres hvis de roper varsko, for sterke norske næringsinteresser vil gjerne dra norsk politikk i annen retning.
Soria Moria II går inn for ”nye globale finansieringskilder” for å ”begrense de negative virkningene av globaliseringen”. Det nevnes internasjonal ”flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner”. Her må vaktbikkjene på plass for å sikre at regjeringen faktisk følger opp i alle internasjonale fora der slikt kan fremmes.
*
På mange områder og enkeltpunkter er regjeringsplattformen uklar. Mange avgjørelser og interne dragkamper utsettes, og mange utfordringer og politiske krav er ikke omtalt.
Regjeringen vil for eksempel styrke det nordiske samarbeidet. Det sto det ingen ting om i Soria Moria I. Hva det skal bety, står det lite om. Hundrevis av slike enkeltpunkter må fylles med konkret innhold. Det er en utfordring for oss alle – både som enkeltpersoner og som medlemmer av organisasjoner.
Avgjørelsen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja blir utsatt. Det står ingen ting om å innføre en omsetningsavgift for salg og kjøp av verdipapirer på Oslo Børs. Men det står heller ikke at regjeringspartiene avviser en slik avgift.
Det betyr det opplagte at hva Soria Moria II faktisk fører fram til, avgjøres av den politiske kampen ute i samfunnet.
Og for dem som irriterer seg over manglene ved Soria Moria II: Vi har fire år på oss til å arbeide fram forutsetningene for en Soria Moria III som endrer det norske samfunnet langt mer grunnleggende i solidarisk og økologisk forsvarlig retning. Den jobben kan ikke utsettes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. oktober 2009)
For alle som tar det rødgrønne prosjektet på alvor, kan regjeringsplattformen deles i tre: Deler av plattformen kan drive norsk politikk i riktig retning, deler av plattformen er vag, uklar eller skyver avgjørelser ut i tid, og deler av plattformen driver norsk politikk i feil retning.
Vi kan ha ulike meninger om hvor plattformen er bra nok, hvor den er uklar og hvor den provoserer. Men alle som ønsker et kraftfullt rødgrønt prosjekt, må sette inn innsats både der hvor Soria Moria II kan drive norsk politikk i riktig retning, der hvor regjeringsplattformen er uklar, og der hvor den driver norsk politikk i feil retning.
Det siste er mest opplagt, så jeg begrenser meg her til de delene av regjeringsplattformen som kan drive norsk politikk i riktig retning. Jeg skriver uttrykkelig ”som kan” – fordi de eneste garantiene ligger i en sterk politisk mobilisering utafor regjering og Storting.
For første gang åpner en norsk regjeringserklæring for at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi. Bare en brei og grunnleggende debatt, blant annet om førsteslagsstrategien, kan sikre at utenriks- og forsvarsministeren møter sine kolleger i NATO godt nok skodd både med standpunkter og argumenter.
Det sto ingen ting om våpeneksport i Soria Moria I. Nå står det at Norge bare skal eksportere til land som avgir en sluttbrukererklæring – og at regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. Dermed blir det viktig å engasjere seg i hva som skal stå i en slik sluttbrukererklæring
Regjeringen skal få utreda virkningene av EØS-avtalen, og det stilles klare krav til bredde og allsidighet: Det offentlige utvalget skal være ”bredt sammensatt”, det skal foreta en ”bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen … på alle samfunnsområder”. Ett moment er ikke nevnt: at avtalen skal vurderes mot realistiske alternativ til EØS. Men det kan bli et krav som ikke kan avvises hvis det reises sterkt nok av mange nok.
Når Soria Moria II åpner for et likestillingsløft, men uten å bruke ordet likestillingspott, må alle gode krefter langt utover kvinnedominerte forbund, jobbe aktivt for at partene i arbeidslivet ved de neste lønnsoppgjøra faktisk hever kvinnelønna i forhold til mannslønna – og at regjeringen legger penger inn for å få til noe slikt.
Når Soria Moria II har et samfunn uten fattigdom som mål, må mange offentlige ytelser økes og forbedres. Men like viktig er det å utvikle et arbeidsliv som både begrenser lønnsdumpinga og den sosiale ulikheten som konkurransen på fristilte markeder tvinger fram. Med dagens utfordringer – og bindinger gjennom EØS-avtalen – er dette en enorm utfordring
Kapitlet om miljøpolitikk er på papiret en klar forbedring. Hvis forbedringen blir på papiret, betyr det at miljøaktivistene får for lite støtte fra fagforeninger, lokale myndigheter og andre politiske miljøer.
Avsnittet om handels- og utviklingspolitikk er særlig bra og gjør Norge til et foregangsland internasjonalt. Slik var det også sist – til tross for at pådriverne utafor Storting og regjering er få og møter sterk og godt organisert motstand fra norske næringsinteresser.
Som for fire år sia skal norsk bistand – også den som gis gjennom Verdensbanken – ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Men pass på – og reager!
Soria Moria II fastslår i flere sammenhenger at regjeringen vil ”styrke fattige lands mulighet og evne til å sikre nok mat til egen befolkning”. Skulle det skje for kraftløst, er det ikke nok at Aksel Nærstad reagerer. Han må få aktiv støtte fra organisasjoner og miljøer som ikke har dette som hovedsak.
Norges viktigste bidrag til en mer rettferdig verden er GATS-punktet i erklæringen. Der står det at Norge ikke skal ”stille krav til MUL-land om liberalisering av tjenestesektorer i GATS-forhandlingene” og at det heller ikke skal ”stilles krav overfor øvrige u-land som berører viktige offentlige tjenester innen utdanning, strøm- og vannforsyning”.
Dette er et felt der få, utenom leserne av Klassekampen, vil skjønne hva det dreier seg om, men jeg skal med glede sende over forklarende avsnitt til alle som kontakter meg på ds@stortinget.no. Vi kan stole på at Helene Bank og Linn Herning vil følge alt regjeringen foretar seg på dette området med falkeblikk. Til gjengjeld må mange miljøer mobiliseres hvis de roper varsko, for sterke norske næringsinteresser vil gjerne dra norsk politikk i annen retning.
Soria Moria II går inn for ”nye globale finansieringskilder” for å ”begrense de negative virkningene av globaliseringen”. Det nevnes internasjonal ”flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner”. Her må vaktbikkjene på plass for å sikre at regjeringen faktisk følger opp i alle internasjonale fora der slikt kan fremmes.
*
På mange områder og enkeltpunkter er regjeringsplattformen uklar. Mange avgjørelser og interne dragkamper utsettes, og mange utfordringer og politiske krav er ikke omtalt.
Regjeringen vil for eksempel styrke det nordiske samarbeidet. Det sto det ingen ting om i Soria Moria I. Hva det skal bety, står det lite om. Hundrevis av slike enkeltpunkter må fylles med konkret innhold. Det er en utfordring for oss alle – både som enkeltpersoner og som medlemmer av organisasjoner.
Avgjørelsen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja blir utsatt. Det står ingen ting om å innføre en omsetningsavgift for salg og kjøp av verdipapirer på Oslo Børs. Men det står heller ikke at regjeringspartiene avviser en slik avgift.
Det betyr det opplagte at hva Soria Moria II faktisk fører fram til, avgjøres av den politiske kampen ute i samfunnet.
Og for dem som irriterer seg over manglene ved Soria Moria II: Vi har fire år på oss til å arbeide fram forutsetningene for en Soria Moria III som endrer det norske samfunnet langt mer grunnleggende i solidarisk og økologisk forsvarlig retning. Den jobben kan ikke utsettes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. oktober 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
