I fall du trenger medisiner du aldri har hørt om for helseplager du ikke visste at du hadde
Reklame for reseptbelagte medisiner direkte retta mot forbrukerne har vært forbudt i alle vestlige land, med USA og New Zealand som eneste unntak. EU-kommisjonen har lenge jobba for å få vekk dette forbudet.
Den farmasøytiske industrien er av de mektigste i verden. Den er aller størst og tyngst i USA. Det er der nesten to tredeler av all legemiddelindustri ligger.
I 2009 brukte den farmasøytiske industrien i USA 267 millioner dollar på å påvirke offentlige myndigheter, mer enn noen annen bransje. I tillegg gir bransjen og enkeltbedrifter store kampanjebidrag til politikere som stiller til valg, foreløpig nærmere 10 millioner dollar foran kongress-valgene til høsten.
På verdensbasis har prisen på reseptpliktige medisiner aldri vært høyere. Produsentene forsvarer de høye prisene med at de trengs for å finansiere forskning og utvikling av nye og bedre medisiner. Men i USA bruker farmasøytiske selskap – etter deres egne opplysninger – dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning og utvikling av nye medisiner. (publicintegrity.org 7.7.05)
Medisinindustrien er av de store og sterke også i Europa. Der har den satt inn stor innsats for å få friere adgang til å reklamere for produktene sine. Den har som vanlig skjøvet pasienter foran seg i dette arbeidet.
En paraplyorganisasjon for pasienter i Europa, European Patients Forum, overraska lenge med å argumentere for en oppmyking av reklameforbudet. Overraskelsen ble mindre da det viste seg at nesten 90 prosent av budsjettet til organisasjonen ble betalt av ni store medisinprodusenter.
Da hjelper det ikke om organisasjonen på nettsida forteller at den representerer 150 millioner pasienter i 38 pasientforeninger – eller at EU-kommisjonen sørga for at den ble til i 2003. (Information 23.7.09)
Da hjelper det heller ikke at argumentasjonen flommet over av honnørord: ”Pasienter må bevege seg fra uvitenhet til informasjon, fra informasjon til utdannelse, fra utdannelse til mestring og takket være mestring til ekte involvering i egen helse.” (Rodney Elgie fra European Patients Forum)
De som er aller mest for å oppheve reklameforbudet, er likevel de europeiske organisasjonene for ”magasinutgivere” og for ”kommunikasjonsbyråer”. (EurActiv 29.1.10)
I USA og New Zealand er situasjonen motsatt. Der diskuteres det om det må legges begrensinger på medisinreklamen.
EU tillater reklame for reseptfrie medisiner, men forbyr reklame direkte retta mot forbruker (direct-to-consumer advertising). I en rapport om legemiddelinformasjon fra 2007 hevder Kommisjonen at reklameforbudet tolkes ulikt i ulike land. Regelverket må derfor ”harmoniseres og forbedres”.
Et første forslag til direktiv ble i 2003 avvist både av EU-parlamentet og av Ministerrådet. Det var derfor et tydelig neddempa forslag til direktiv EU-kommisjonen la fram i desember 2008. Forslaget er likevel omstridt.
Daværende visepresident i Kommisjonen, Günter Verheugen, presenterte direktivforslaget med at pasientenes helse var prioritert, men at det også var viktig med ”en sunn farmasisektor i Europa”.
Det dreier seg om et direktiv med det beroligende navnet ”legemiddelinformasjon til pasienter”. Direktivet skal gi ”bedre informasjon om reseptpliktige medisiner” – som det heter i Europaportalen til våre egen regjering.
Legemiddelindustrien skal få lov til å komme med informasjon ”som ikke er salgsfremmende”. Det kan skje over internett og i ”helserelaterte publikasjoner”. Hvilke publikasjoner det er, er det opp til hver stat å avgjøre. Radio, TV og dagsaviser kan ikke brukes. Men hvorfor skulle en pilleprodusent informere, hvis det ikke er for å fremme salget?
Direktivet åpner for ”forkledd reklame” – var dommen fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC der også Forbrukerrådet er medlem: Direktivet gir medisinindustrien grønt lys til å avgjøre hvilke sykdommer og hvilke medisiner den vil bruke penger på å få oppmerksomhet om.
Eller som det sies på nettstedet til CorpWatch: ”Medisinprodusentene har aldri satt inn så stor innsats på å overtale forbrukerne om at de trenger medisiner som de aldri har hørt om for helseplager de ikke visste at de hadde.”.
Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at mange i stigende grad søker helseinformasjon på nettet. Det har ført til at reklamen også tar i bruk nettsteder og satser på kampanjer via e-post og nye ”sosiale medier” av facebook-typen. Det gjør at det blir mye vanskeligere å kontrollere om informasjon slår over i reklame.
Paraplyorganisasjonen for leger i EU-/EØS-området (Standing Committee of European Doctors) advarer mot direktivet. Det gjør også nasjonale pasientorganisasjoner i mange land
Medisinbransjen har lagt seg lavere i debatten i det siste. Den vil gjerne kunne gi mer ”informasjon direkte til forbruker”, og da i en mer ”fordøyelig og brukervennlig form”. Men den godtar at den ikke kan bruke radio, TV og aviser for å nå fram. (EurActiv 29.1.10)
Flere regjeringer mener at forslaget går for langt, og direktivet har foreløpig ikke støtte fra et stort nok flertall i Ministerrådet. Det er derfor uvisst både når et direktiv kan bli vedtatt - og hva som kan bli vedtatt.
I Norge reguleres reklameforbudet i legemiddelforskriftens § 13-5. Informasjon om medisiner skal godkjennes av Statens legemiddelverk og skal følge medisinpakningene.
I notatet fra regjeringen heter det: ”Lovforslaget åpner for at legemiddelinformasjon i større grad kan gis av legemiddelindustrien under nærmere regulering." Dette innebærer at det kan oppstå grensetilfeller, hvor det blir vanskelig å skille mellom tillatt og ikke-tillatt informasjon og kanal for spredning.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til direktivet, men anser det som EØS-relevant.
(Artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 17. april 2010)
lørdag 5. juni 2010
torsdag 3. juni 2010
Norsk olje til motmakt
Fagorganisering i lavkostland sikrer konkurranseevnen både i rike og fattige land
Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.
Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?
Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.
Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.
Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.
Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.
Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.
- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?
Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.
Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.
Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.
Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.
Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?
Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.
For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.
Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.
Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.
Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.
Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)
Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.
Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?
Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.
Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.
Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.
Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.
Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.
- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?
Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.
Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.
Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.
Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.
Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?
Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.
For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.
Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.
Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.
Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.
Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)
Kampen mot kapitalisme
Grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er veien fram til en mer rettferdig verden.
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
Nye tanker i IMF
Sjefsøkonom Olivier Blanchard: Vi vil gjerne vise at også IMF kan tenke.
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Hedgefond som godseier
Finans- og matkrisa gjør oppkjøp av jord i fattige land til lukrativ investering.
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
mandag 18. januar 2010
Dramatikken på Island
Hvem bør kritisere en stat der velgerne får avgjøre hvordan de skal komme ut av djup krise?
Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?
Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..
Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.
I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.
Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.
Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.
Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.
”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.
Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.
Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.
Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.
Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?
Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.
Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.
Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.
Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.
Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.
Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.
Fakta-boks:
Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.
Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)
Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?
Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..
Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.
I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.
Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.
Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.
Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.
”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.
Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.
Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.
Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.
Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?
Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.
Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.
Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.
Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.
Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.
Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.
Fakta-boks:
Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.
Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)
mandag 21. desember 2009
- Krisa er ikke over!
Euro-LO advarer: Oppgangen er midlertidig, nedgangsfaktorene er mer permanente
Fra mange hold kommer gladmeldingene: aksjekursene er på vei oppover, ordrebøkene fylles, produksjonen stiger igjen – kort sagt: krisa er over, og renta kan økes!
Men arbeidsløsheten fortsetter å stige over hele verden. I alle verdensdeler havner flere enn før i fattigdom.
Etter storsmellen i 1929 så det også lysere ut etter noen år, men så skrumpa verdensøkonomien inn igjen med truende fart rundt 1937. Det var opprustning og krig som fjerna køene av arbeidsløse den gang. Hva må til denne gangen?
Euro-LO (ETUC) advarer i sin høstrapport mot forhasta optimisme. Hovedbudskapet er at forholdene bak oppgangen er midlertidige, mens forhold som drar etterspørsel og økonomisk aktivitet nedover, er mer permanente.
Euro-LO trekker fram tre forhold som nå skyver økonomien oppover.
1. Lagre av varer ble tømt etter nyttår siden etterspørselen var lav. Nå er mange lagre bygd opp igjen. Det har ført til at flere hjul ble satt i sving, men det var en vekstimpuls som vil avta når lagrene er kommet opp på mer normalt nivå.
2. Mange land har økt satsene for skroting av biler for å holde bilproduksjonen oppe. Det har hatt sin virkning, men nå avvikles støtten til skroting eller den reduseres til nivået før krisa satte inn. Virkningen vil derfor avta utover i 2010.
Det samme gjelder alle andre midlertidige tiltak for å holde farten oppe i næringslivet. Støtten til banker og bedrifter har ført til at regjeringene i mange land har opparbeida en statsgjeld langt over bnp (bruttonasjonalproduktet). Mange støttetiltak er derfor slått av – eller vil bli avslutta i løpet av de nærmeste månedene.
3. I mange land skjedde det paradoksale at reallønna økte under krisa og holdt etterspørselen fra husholdninger oppe. To forhold bidro til at det kunne gå slik:
- Lønnsoppgjøra i 2009 ble påvirka av at oljeprisen steg utover vinteren og bidro til at lønningene økte.
- Da oljeprisen så begynte å falle seinere på året, slo det ut i lavere prisstigning, i mange land til nærmest stabile priser – og dermed til at mange kunne få mer igjen for pengene i lønningsposen.
Dette vil ikke vare. Tvert imot er erfaringen at under ei krise synker lønningene, men først etter ei tid. Hvis arbeidsløsheten blir stor, kan lønningene i utsatte yrker og bransjer synke ganske kraftig. Hvis det skjer utover vinteren, kan krisa forverres i forhold til i dag.
Rapporten til Euro-LO trekker fram fire forhold som entydig trekker økonomien nedover – og som alle er av mer langsiktig karakter.
1. Bankene har fått penger nok til yte lån på normal vis, men privat gjeld er like stor som for et år sia og er langt større enn bnp i land som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania. Dette har ført til en gjeldsdeflasjon: alle med stor gjeld prøver å få ned gjelda ved å bruke mindre penger enn en tjener. Dermed synker etterspørselen etter varer og tjenester og arbeidsløsheten øker.
2. Det ventes at arbeidsløsheten i EU vil stige både i 2010 og 2011 og nå et nivå på 11,5 prosent i løpet av 2012, i euro-området på 12,5 prosent. Økt arbeidsløshet øker utryggheten i arbeidslivet, og til sammen kan dette føre til lavere forbruk av varer og tjenester – og dermed til enda lavere aktivitet i næringslivet.
3. Økende arbeidsløshet og en økonomi som hangler skaper et press nedover på lønnsnivået i utsatte bransjer og distrikt. Det forverrer de nedgangsspiralene som er i sving av andre grunner. Hvis det blir bortimot nullvekst for lønningene, kan dagens lave inflasjon ende som stabilt fallende priser.
Da er vi der Japan var på 1990-tallet: Både forbruk og investeringer utsettes fordi en regner med at prisene vil falle enda mer jo lenger en venter. Samtidig øker realrenta fordi bankene ikke kan operere med rente under null. I land med høy privatgjeld kan en slik lønns- og prisdeflasjon bli helt katastrofal fordi gjeldsnivået ikke endres samtidig som de inntektene som trengs for å betale renter og avdrag, synker.
4. Bankene er tilført enorm offentlig støtte i form av ny kapital, offentlige garantier og ved at regjeringer og sentralbanker har kjøpt opp mye av såkalt ”giftig gjeld”, gjeld som det er vanskelig å inndrive. I Europa er den samlede støtten et sted mellom 33 og 44 prosent av bnp - ifølge IMF og EU-kommisjonen. Hvis realøkonomien fortsetter å hangle, vil det i lang tid framover bli flere konkurser. Det kan føre til en ny runde med kreditt-tørke: Bankene vil på ny tenke seg grundig om før de låner ut penger.
Euro-LO ser bare én vei ut av uføret: Et stort offentlig investeringsprogram på minst 1 prosent av bnp i tre år framover i regi av instanser på europeisk nivå (Den europeiske investeringsbanken, EU-budsjettet).
Investeringsprogrammet må følges opp med forsvarstiltak på to områder:
- EUs sentralbank i Frankfurt må kjøpe statsobligasjoner i stor stil for å holde renta lav på disse obligasjonene slik at statsbudsjettene ikke belastes med for store renteutgifter.
- Skattekonkurransen i Europa må stoppes, og skattene må økes på de inntektene som er mest flyttbare, men som betyr lite for forbruket. Som eksempler nevnes skattleggingen av profitt, av renteinntekter, av finansiell formue og innføringen av en avgift på finanstransaksjoner.
Euro-LO vil ha et investeringsprogram med en så klar miljøprofil at det fører til en ”grønnfarging” (a greening) av den europeiske økonomien. Det må bety oppbygging av et lavkarbon-samfunn, til satsing på fornybare energikilder, på CO2-rensing, på miljøvennlige biler og transportsystem.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21/11-09 (47/2009))
Fra mange hold kommer gladmeldingene: aksjekursene er på vei oppover, ordrebøkene fylles, produksjonen stiger igjen – kort sagt: krisa er over, og renta kan økes!
Men arbeidsløsheten fortsetter å stige over hele verden. I alle verdensdeler havner flere enn før i fattigdom.
Etter storsmellen i 1929 så det også lysere ut etter noen år, men så skrumpa verdensøkonomien inn igjen med truende fart rundt 1937. Det var opprustning og krig som fjerna køene av arbeidsløse den gang. Hva må til denne gangen?
Euro-LO (ETUC) advarer i sin høstrapport mot forhasta optimisme. Hovedbudskapet er at forholdene bak oppgangen er midlertidige, mens forhold som drar etterspørsel og økonomisk aktivitet nedover, er mer permanente.
Euro-LO trekker fram tre forhold som nå skyver økonomien oppover.
1. Lagre av varer ble tømt etter nyttår siden etterspørselen var lav. Nå er mange lagre bygd opp igjen. Det har ført til at flere hjul ble satt i sving, men det var en vekstimpuls som vil avta når lagrene er kommet opp på mer normalt nivå.
2. Mange land har økt satsene for skroting av biler for å holde bilproduksjonen oppe. Det har hatt sin virkning, men nå avvikles støtten til skroting eller den reduseres til nivået før krisa satte inn. Virkningen vil derfor avta utover i 2010.
Det samme gjelder alle andre midlertidige tiltak for å holde farten oppe i næringslivet. Støtten til banker og bedrifter har ført til at regjeringene i mange land har opparbeida en statsgjeld langt over bnp (bruttonasjonalproduktet). Mange støttetiltak er derfor slått av – eller vil bli avslutta i løpet av de nærmeste månedene.
3. I mange land skjedde det paradoksale at reallønna økte under krisa og holdt etterspørselen fra husholdninger oppe. To forhold bidro til at det kunne gå slik:
- Lønnsoppgjøra i 2009 ble påvirka av at oljeprisen steg utover vinteren og bidro til at lønningene økte.
- Da oljeprisen så begynte å falle seinere på året, slo det ut i lavere prisstigning, i mange land til nærmest stabile priser – og dermed til at mange kunne få mer igjen for pengene i lønningsposen.
Dette vil ikke vare. Tvert imot er erfaringen at under ei krise synker lønningene, men først etter ei tid. Hvis arbeidsløsheten blir stor, kan lønningene i utsatte yrker og bransjer synke ganske kraftig. Hvis det skjer utover vinteren, kan krisa forverres i forhold til i dag.
Rapporten til Euro-LO trekker fram fire forhold som entydig trekker økonomien nedover – og som alle er av mer langsiktig karakter.
1. Bankene har fått penger nok til yte lån på normal vis, men privat gjeld er like stor som for et år sia og er langt større enn bnp i land som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania. Dette har ført til en gjeldsdeflasjon: alle med stor gjeld prøver å få ned gjelda ved å bruke mindre penger enn en tjener. Dermed synker etterspørselen etter varer og tjenester og arbeidsløsheten øker.
2. Det ventes at arbeidsløsheten i EU vil stige både i 2010 og 2011 og nå et nivå på 11,5 prosent i løpet av 2012, i euro-området på 12,5 prosent. Økt arbeidsløshet øker utryggheten i arbeidslivet, og til sammen kan dette føre til lavere forbruk av varer og tjenester – og dermed til enda lavere aktivitet i næringslivet.
3. Økende arbeidsløshet og en økonomi som hangler skaper et press nedover på lønnsnivået i utsatte bransjer og distrikt. Det forverrer de nedgangsspiralene som er i sving av andre grunner. Hvis det blir bortimot nullvekst for lønningene, kan dagens lave inflasjon ende som stabilt fallende priser.
Da er vi der Japan var på 1990-tallet: Både forbruk og investeringer utsettes fordi en regner med at prisene vil falle enda mer jo lenger en venter. Samtidig øker realrenta fordi bankene ikke kan operere med rente under null. I land med høy privatgjeld kan en slik lønns- og prisdeflasjon bli helt katastrofal fordi gjeldsnivået ikke endres samtidig som de inntektene som trengs for å betale renter og avdrag, synker.
4. Bankene er tilført enorm offentlig støtte i form av ny kapital, offentlige garantier og ved at regjeringer og sentralbanker har kjøpt opp mye av såkalt ”giftig gjeld”, gjeld som det er vanskelig å inndrive. I Europa er den samlede støtten et sted mellom 33 og 44 prosent av bnp - ifølge IMF og EU-kommisjonen. Hvis realøkonomien fortsetter å hangle, vil det i lang tid framover bli flere konkurser. Det kan føre til en ny runde med kreditt-tørke: Bankene vil på ny tenke seg grundig om før de låner ut penger.
Euro-LO ser bare én vei ut av uføret: Et stort offentlig investeringsprogram på minst 1 prosent av bnp i tre år framover i regi av instanser på europeisk nivå (Den europeiske investeringsbanken, EU-budsjettet).
Investeringsprogrammet må følges opp med forsvarstiltak på to områder:
- EUs sentralbank i Frankfurt må kjøpe statsobligasjoner i stor stil for å holde renta lav på disse obligasjonene slik at statsbudsjettene ikke belastes med for store renteutgifter.
- Skattekonkurransen i Europa må stoppes, og skattene må økes på de inntektene som er mest flyttbare, men som betyr lite for forbruket. Som eksempler nevnes skattleggingen av profitt, av renteinntekter, av finansiell formue og innføringen av en avgift på finanstransaksjoner.
Euro-LO vil ha et investeringsprogram med en så klar miljøprofil at det fører til en ”grønnfarging” (a greening) av den europeiske økonomien. Det må bety oppbygging av et lavkarbon-samfunn, til satsing på fornybare energikilder, på CO2-rensing, på miljøvennlige biler og transportsystem.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21/11-09 (47/2009))
Abonner på:
Innlegg (Atom)
