Sosial uro og spontan organisering tvinger fram et bedre arbeidsliv i Kina
1.august i fjor satt fire kraftverkarbeidere fra Hunan ved inngangen til det mest prestisjefylte universitetet i Beijing, Tsinghua universitet, mens studenter i strie strømmer gikk ut og inn. De fikk den oppmerksomheten de var ute etter da de tok fram en kjøkkenkniv og etter tur skar av seg tuppen på lillefingeren.
Det var en desperat protest mot at de sammen med 15 andre var sagt opp fra de faste jobbene sine i et fylkeskraftverk og var overført til et slags vikarbyrå med tilfeldige oppdrag og lavere lønn. I mer enn to år hadde de prøvd utallige instanser, og møtt byråkratiske og juridiske stengsler overalt.
Det er ingen sak å samle hundrevis av slike skrekkhistorier om kinesisk arbeidsliv fra engelskspråklige nettsteder som www.clb.org (China Labour Bulletin) og www.chinalaborwatch.org. Men viktigere er det at på de samme nettstedene trer det fram et helhetsbilde med langt mer oppmuntrende perspektiver.
Knapt noe sted i verden har hverdagsklassekampen i det siste ført til så løfterike resultater for så mange som i Kina. Tilbakeslagene er mange, og sikkert bitre for dem det rammer. Men de mange små og store seirene demper nå fattigdommen og umyndiggjøringen blant de kinesiske arbeidermassene langt mer effektivt enn myndighetene kunne få til gjennom politiske vedtak.
Årsaken er enkel. Det begynner å bli knapphet på arbeidskraft i mange regioner og mange bransjer. Det gjør at arbeidsfolk ikke lenger kan bys hva som helst av lønn og arbeidsvilkår.
Offentlige myndigheter lokalt og på riksnivå kan heller ikke stå fram med samme ufølsomhet overfor hvordan millionene av arbeidstakere tenker og handler. Overgrep i arbeidslivet blir nå slått opp også i offisielle media.
Kjempekonsernet Foxconn, som med sine 200.000 ansatte leverer elektronikk bl.a. til Apple, Dell og HP, fikk i fjor vinter oppmerksomhet over hele verden på grunn av en serie med sjølmord blant de ansatte. Det førte til høyere lønn, men fortsatt under den lokale minstelønna, og enkelte forbedringer i arbeidsvilkåra.
Foxconn holder til i Shenzhen, det enorme industridistriktet med 30 millioner innbyggere like nord for Hong Kong. I fjor sommer meldte konsernledelsen at lønningene skal økes på ny, nå med 30 prosent. Det skjedde en måned før den offisielle minstelønna i Shenzhen skulle økes med 20 prosent.
Meldinger om slike lønnsøkninger kommer nå fra alle vekstområder i Kina. To forhold ligger bak. Det viktigste er at arbeidsmarkedet strammer seg til. Men protestviljen blant ansatte har også økt.
Kinesiske arbeidstakere har i dag verken rett til å organisere seg på fritt grunnlag, til å forhandle kollektivt eller til å streike. Likevel streiker de, og hvis mange nok lager bråk, kan det føre til forhandlinger med bedriftsledelse og lokale myndigheter.
Lokale myndigheter har inntil nylig vært en trygg støtte for arbeidsgiverne, særlig i utenlandsk-eide bedrifter. Det er de lave lønningene som et par tiår har sugd utenlandske investeringer til Kina. De lokale partipampene har sterke egeninteresser både politisk og økonomisk av at profitten er stor nok til at bedriftene har gode vekstvilkår. De har derfor vært aktivt med på å holde lønningene nede.
Det kan komme til å snu. Frykten for sosial uro tvinger i dag både sentrale og lokale myndigheter til å sette inn press særlig mot utenlandske arbeidsgivere. Dem er det mange av. Bare i Schenzhen-distriktet har 55.000 Hong Kong-bedrifter etablert seg og har der en samla arbeidsstokk på 10 millioner.
Også i offisielle media diskuteres det nå åpent om reelle lønnsforhandlinger er en forutsetning for å roe ned situasjonen i arbeidslivet. En talsmann for sentralledelsen i Beijing, Tan Haojun, har advart utenlandske bedriftsledere mot å ta for gitt ”toleransen, lydigheten og fliden” til kinesiske arbeidere. Skal de få ro på arbeidsplassen, kan de ikke lenger behandle fagforeningen som et redskap for å ”presse blod og svette” ut av arbeiderne sine. (www.clb.hk/en/node/100657)
I tidsskriftet Liaowing, organet for det offisielle nyhetsbyrået Xinhua, har det et års tid vært argumentert for at et system med reelle lønnsforhandlinger må til for å dempe uroen i arbeidslivet.
Men da må både sentrale og lokale myndigheter jobbe aktivt for at det ikke skal være slik at ”fagforeningen er redd for å snakke og ledelsen ikke vil snakke”. Det sies rett ut fra offentlig hold at ”fagforeninger må bli mer uavhengige av bedriften og tillitsvalgte må bli mer uavhengige av arbeidsgiveren for at konflikten mellom arbeid og kapital skal mildnes”.
Verdenskrisa slo hardt inn i Kina, mest direkte mot de eksportbransjene som har ført an i den økonomiske veksten. Mange bedrifter ga opp eller gjennomførte kraftige nedbemanninger. Arbeidsløse strømte i store skarer tilbake til landsbygda.
Det førte til harde kutt i lønningene i mange bedrifter. Men lønnsnedslaga var midlertidige. Alt høsten 2009 var lønningene på vei oppover igjen i de industrialiserte vekstområdene langs kysten.
Der må lønningene opp også fordi det skal mer til enn før for å få folk til å flytte fra hjemdistriktet sitt Mange bedrifter har derfor flytta innover i landet. Der er det lavere lønnsnivå og billigere tomter enn i kystdistriktene.
Men bildet av Kina som et så enormt lavlønnssluk at det tvinger sitt lave lønnsnivå inn på store deler av verden, kan snart bli misvisende. Inntektsdata kan tyde på at kinesiske arbeidstakere har hatt en klar vekst i reallønn i hvert fall fra midt på 1990-tallet. Veksten har vært særlig sterk etter århundreskiftet. Det gjelder både innen industri, gruver, byggebransjen, transport og tjenesteyting.
Det kinesiske samfunnet har fortsatt mange både akutte og kroniske utfordringer, ikke minst på miljøområdet. De sosiale utfordringene er også enorme. En fersk undersøkelse fra Beijing viser at folk der opplever de økte inntektsforskjellen som ”uutholdelige”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. januar 2011)
mandag 31. januar 2011
mandag 6. desember 2010
Når elektrikerne drar
Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
fredag 29. oktober 2010
President uten makt
- Er ikke Obama sosialist, så er han i hvert fall islamist
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
- Den smarte bakveien
Høyreseieren etterlater ubesvarte spørsmål: Hvordan kunne Reinfeldt vinne?
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
onsdag 1. september 2010
Wall Street mot EU/IMF
Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest
”Hold fast ved velferdsstaten” melder Wall Street Journal, kapitalens hovedorgan i USA, på onsdag. Det står å lese som overskrift på redaksjonell plass, riktig nok med spørsmålstegn etter. Men budskapet er forbausende entydig:
Land med gode velferdsordninger tåler krisa bedre enn land med dårlige. Samtidig er det land med svake velferdsordninger som nå presses mest til å kutte dem.
Wall Street Journal viser til en undersøkelse av økonomene Dolls, Fuest og Peichl. De påviser at velferdsordninger kan fungere som ”automatiske stabilisatorer” i krisetider. Skatteordninger og sosiale overføringer kan gi viktige bidrag til å stabilisere samfunnsøkonomien når inntektene synker brått i et samfunn – enten det skjer ved at eksportmarkedene svikter, ved at det investeres mindre eller ved at arbeidsløsheten går i været. Hvis alt dette skjer samtidig, og det gjør det gjerne, kan virkningene spre seg både raskt og brutalt.
Automatiske stabilisatorer er alt som kan bidra til å dempe virkningene av slike brå fall i inntekt. Et høyt skattenivå er en fordel i slike situasjoner. De som går ned i inntekt, overfører deler av inntektstapet til det offentlige fordi skatten går ned. Er skattene progressive, blir virkningen ekstra stor. Gode velferdsordninger har samme virkning. Høye satser for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp bidrar til å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe.
Det er stor forskjell fra land til land hvor virkningsfulle de automatiske stabilisatorene er. Når arbeidsløsheten øker, erstattes 82 prosent av inntektstapet i Danmark ved hjelp av arbeidsløshetstrygd, sosialhjelp og ved at skatten går ned. Etter Danmark følger Sverige med 68 prosent, Tyskland med 62 prosent og Belgia med 61 prosent. Det er særlig arbeidsløshetstrygden som gjør at danskene skiller seg ut.
Snittet i EU ligger på 47 prosent. Av EU-statene ligger Estland lavest med 23 prosent, Italia med 31 prosent og Polen med 33 prosent. Gjennomgående er det sør og øst i EU at inntekten går mest ned når en mister jobben.
For samfunnsøkonomien som helhet betyr det mest hvor stor den offentlige sektoren er. Jo større offentlig sektor, jo mer bidrar den til automatisk stabilisering når ei krise slår inn.
Det betyr at det er i land med liten offentlig sektor ar det i krisetider er størst behov for å pumpe penger inn i økonomien. I den aktuelle krisa har det snarere vært motsatt. Det er i land med sterke automatiske stabilisatorer at regjeringene har satt inn mest krisestøtte til næringslivet – sjøl om forskjellen er liten.
Det er derfor ikke overraskende at det er land med sterke automatiske stabilisatorer som har tålt den aktuelle krisa best. Gode velferdsordninger er ikke bare bra i seg sjøl, men de har også bidratt til at hele samfunnet er mer motstandsdyktig mot økonomiske tilbakeslag.
Konklusjonen til Wall Street Journal er derfor klar: ”Nivået på de automatiske stabilisatorene i sørlige og østlige land i Europa bør ikke reduseres slik IMF og andre har anbefalt."
Det er de mest kriseutsatte EU-land, Hellas, Irland, Spania og Portugal som presses hardest til å skjære ned både på offentlig sektor og på sosiale støttetiltak. Det har både EU og IMF satt som vilkår for å gi støtte. Hellas er stilt overfor de mest drastiske kutt-krav. Men nylig har IMF ”anbefalt” Spania å redusere arbeidsløshetstrygden (som på forhånd er lav), kutte pensjoner og redusere helseutgiftene.
To diametralt motsatte perspektiv står mot hverandre. Det ene sier at nå må mer penger inn i samfunnsøkonomien, slik at det kjøpes mer varer og tjenester, slik at det investeres mer i framtidig produksjon, og slik at bankene tør å låne ut de pengene som de har fått i krisestøtte.
Det andre perspektivet krever at nå må det spares. Statskassene må ikke gå med underskudd, bedriftene vil bare tjene nok til at de investerer hvis de får sagt opp ansatte og i hvert fall ikke trenger å øke lønningene. Dette mener de fleste regjeringene. De får støtte av EU-kommisjonen, av IMF og av OECD.
De fleste land i Europa skjærer da også ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i sosiale overføringer.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Men det kortsiktige målet er å få orden på statsfinansene. Da må underskuddet på statsbudsjettet ned – og hvis statsgjelda er for stor, trengs det overskudd på statsbudsjettet i mange år framover.
Det er ingen tvil om at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.
Men faren er stor for at utgifter kuttes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Hold fast på velferdsordningene, er budskapet til Wall Street Journal. Det er i lengden best krisepolitikk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. august 2010)
”Hold fast ved velferdsstaten” melder Wall Street Journal, kapitalens hovedorgan i USA, på onsdag. Det står å lese som overskrift på redaksjonell plass, riktig nok med spørsmålstegn etter. Men budskapet er forbausende entydig:
Land med gode velferdsordninger tåler krisa bedre enn land med dårlige. Samtidig er det land med svake velferdsordninger som nå presses mest til å kutte dem.
Wall Street Journal viser til en undersøkelse av økonomene Dolls, Fuest og Peichl. De påviser at velferdsordninger kan fungere som ”automatiske stabilisatorer” i krisetider. Skatteordninger og sosiale overføringer kan gi viktige bidrag til å stabilisere samfunnsøkonomien når inntektene synker brått i et samfunn – enten det skjer ved at eksportmarkedene svikter, ved at det investeres mindre eller ved at arbeidsløsheten går i været. Hvis alt dette skjer samtidig, og det gjør det gjerne, kan virkningene spre seg både raskt og brutalt.
Automatiske stabilisatorer er alt som kan bidra til å dempe virkningene av slike brå fall i inntekt. Et høyt skattenivå er en fordel i slike situasjoner. De som går ned i inntekt, overfører deler av inntektstapet til det offentlige fordi skatten går ned. Er skattene progressive, blir virkningen ekstra stor. Gode velferdsordninger har samme virkning. Høye satser for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp bidrar til å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe.
Det er stor forskjell fra land til land hvor virkningsfulle de automatiske stabilisatorene er. Når arbeidsløsheten øker, erstattes 82 prosent av inntektstapet i Danmark ved hjelp av arbeidsløshetstrygd, sosialhjelp og ved at skatten går ned. Etter Danmark følger Sverige med 68 prosent, Tyskland med 62 prosent og Belgia med 61 prosent. Det er særlig arbeidsløshetstrygden som gjør at danskene skiller seg ut.
Snittet i EU ligger på 47 prosent. Av EU-statene ligger Estland lavest med 23 prosent, Italia med 31 prosent og Polen med 33 prosent. Gjennomgående er det sør og øst i EU at inntekten går mest ned når en mister jobben.
For samfunnsøkonomien som helhet betyr det mest hvor stor den offentlige sektoren er. Jo større offentlig sektor, jo mer bidrar den til automatisk stabilisering når ei krise slår inn.
Det betyr at det er i land med liten offentlig sektor ar det i krisetider er størst behov for å pumpe penger inn i økonomien. I den aktuelle krisa har det snarere vært motsatt. Det er i land med sterke automatiske stabilisatorer at regjeringene har satt inn mest krisestøtte til næringslivet – sjøl om forskjellen er liten.
Det er derfor ikke overraskende at det er land med sterke automatiske stabilisatorer som har tålt den aktuelle krisa best. Gode velferdsordninger er ikke bare bra i seg sjøl, men de har også bidratt til at hele samfunnet er mer motstandsdyktig mot økonomiske tilbakeslag.
Konklusjonen til Wall Street Journal er derfor klar: ”Nivået på de automatiske stabilisatorene i sørlige og østlige land i Europa bør ikke reduseres slik IMF og andre har anbefalt."
Det er de mest kriseutsatte EU-land, Hellas, Irland, Spania og Portugal som presses hardest til å skjære ned både på offentlig sektor og på sosiale støttetiltak. Det har både EU og IMF satt som vilkår for å gi støtte. Hellas er stilt overfor de mest drastiske kutt-krav. Men nylig har IMF ”anbefalt” Spania å redusere arbeidsløshetstrygden (som på forhånd er lav), kutte pensjoner og redusere helseutgiftene.
To diametralt motsatte perspektiv står mot hverandre. Det ene sier at nå må mer penger inn i samfunnsøkonomien, slik at det kjøpes mer varer og tjenester, slik at det investeres mer i framtidig produksjon, og slik at bankene tør å låne ut de pengene som de har fått i krisestøtte.
Det andre perspektivet krever at nå må det spares. Statskassene må ikke gå med underskudd, bedriftene vil bare tjene nok til at de investerer hvis de får sagt opp ansatte og i hvert fall ikke trenger å øke lønningene. Dette mener de fleste regjeringene. De får støtte av EU-kommisjonen, av IMF og av OECD.
De fleste land i Europa skjærer da også ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i sosiale overføringer.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Men det kortsiktige målet er å få orden på statsfinansene. Da må underskuddet på statsbudsjettet ned – og hvis statsgjelda er for stor, trengs det overskudd på statsbudsjettet i mange år framover.
Det er ingen tvil om at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.
Men faren er stor for at utgifter kuttes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Hold fast på velferdsordningene, er budskapet til Wall Street Journal. Det er i lengden best krisepolitikk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. august 2010)
fredag 13. august 2010
Cuba på stram line
De sosiale ulikhetene øker så dramatisk at det cubanske samfunnsprosjektet er i fare
Noen spredte nyheter fra Cuba har nådd oss de siste ukene: Det åpnes for at flere kan skape sine egne arbeidsplasser, politiske fanger er satt fri, og Fidel Castro har vist seg offentlig seks ganger etter et par års fravær.
Bakteppet er et Cuba stilt overfor enorme utfordringer: De fleste cubanere har trangere levekår enn på 1980-tallet samtidig som de sosiale ulikhetene øker så dramatisk at hele det cubanske samfunnsprosjektet er i fare.
Satsingen på turisme og andre aktiviteter som gir landet sårt nødvendige inntekter i utenlandsk valuta, fører til en knivskarp todeling av inntekter og levekår. Det store flertallet må se på at et mindretall får en levestandard helt utafor rekkevidde for dem sjøl. Dette blir ekstra provoserende i et samfunn der store oppofrelser gjennom tiår har vært tålt fordi de ble båret av alle.
Da Sovjetunionen falt i grus for tjue år sia, forsvant alle livbøyer rundt Cuba samtidig som blokaden fra USA ble skjerpa. Statene i Øst-Europa hadde i 25 år forsynt Cuba både med matvarer og med råvarer og teknologi for industrialiseringen av landet. Billig sovjetisk olje var bonnplanken i energiforsyningen.
Cubansk økonomi var i bortimot fritt fall i første halvdel av 1990-tallet. Nasjonalproduktet falt med en tredjedel. Industriproduksjonen sank til en femtedel av hva den hadde vært, og utenrikshandelen til en fjerdedel. Livreimene måtte strammes kraftig. Men som cubanske økonomer stolt påpeker: Ikke en eneste skole eller et eneste sjukehus ble nedlagt!
De siste 15 åra har økonomien bedra seg, men så langsomt at nivåene fra slutten av 1980-tallet ennå ikke er nådd. Cuba er for eksempel fortsatt avhengig av å dekke store deler av matforsyningen fra utlandet.
Naturkatastrofer har hjemsøkt Cuba som andre land i Karibien og Mellom-Amerika. Landet har en fabelaktig evne til å sikre at liv ikke går tapt ved å evakuere hundretusener av mennesker, men de materielle ødeleggelsene lar seg ikke hindre. Tre orkaner i 2008 gjorde en million mennesker hjemløse og ramma landbruket særlig hardt. Enda mer mat måtte kjøpes i utlandet, og statsbudsjettene har de siste åra vist underskudd på opptil 5 prosent av bnp.
Det gjør det nødvendig med tiltak som monner. Nå tar regjeringen de første små skritt: Statens rolle i økonomien skal reduseres, men foreløpig bare i småbedriftene.
I mai ble det gitt grønt lys for private frisørsalonger og skjønnhetssalonger. De kan fastlegge prisene sjøl – innen fastsatte grenser - men må betale for lokaler, vann og strøm. Slik må det bli også for andre tjenesteytere, sa økonomiminister Marino Murillo. Jord som ligger brakk er delt ut til dem som vil dyrke jorda.
I 2009 var det bare 148.000 offentlig godkjente sjølsysselsatte på Cuba. Den samlede arbeidsstyrken er på 5,1 millioner.
Omstillingen er ikke enkel i et land der ”arbeid for alle” har vært forstått bokstavelig. Garantert arbeid var ett av de grunnleggende løftene fra revolusjonen i 1959. Derfor lyder det provoserende uvant når president Raoul Castro snakker om ”hundretusener av unødvendige arbeidere”.
Den cubanske formen for kommandoøkonomi har lenge vært overmoden for endring. Men kan den endres uten at hele det cubanske samfunnssystemet faller sammen slik det skjedde i Øst-Europa?
”Det er ikke snakk om reformer”, sa økonomiministeren. ”Det dreier seg bare om en oppdatering av den økonomiske modellen på Cuba. Vi kommer ikke til å kopiere markedssosialismen i Kina eller i Vietnam”.
Men én ting er å få flere inn i mer produktivt arbeid. Noe helt annet å håndtere den eksplosive todelingen av det cubanske arbeidslivet. På Cuba var fattigdom og nye påkjenninger i hverdagen til å leve med – så lenge alle var i samme båt. Slik er det ikke lenger. De som jobber innen turistnæringen – eller kan hekte seg på turister og andre med utenlandsk valuta – har inntekter som den vanlige cubaner kan se langt etter.
Det kommer blant annet til uttrykk i at Cuba opererer med to pengesystem, vanlige pesos og konvertible pesos. Folk flest får lønna si i pesos og betaler med pesos. Konvertible pesos er 24 ganger så mye verdt som vanlige pesos. De brukes i alle sammenhenger som angår turister. Turtister må i prinsippet betale for alt på Cuba i konvertible pesos. Der en cubaner kan betale for en øl i pesos, må turisten betale 24 ganger så mye.
Den akutte utfordringen er å få penger overført fra valutadelen av samfunnsøkonomien til vanlige lønnstakere. Hvis ikke det lykkes raskt nok, kan dagens resignasjon og mismot forvandles til noe langt mer eksplosivt.
Til nå har fattigdommen vært likt fordelt – så langt det er praktisk mulig. Den gjennomsnittlige månedslønna er bare litt over 400 pesos. Etter offisiell kurs er det 18 dollar, eller snautt 100 kroner. Mange har ei lønn på 250-300 pesos. Men tall lar seg vanskelig oversette på Cuba.
Basis-matvarer som ris, bønner, poteter, sukker, egg, melk, fisk og noen få kjøttvarer er rasjonert, men selges til svært lave priser i egne butikker. Det samme gjelder såpe, tannkrem og tannbørster. Kiloprisen for ris er 1,50 peso, for poteter 1 peso og for sukker 0.30 peso.
Rasjonene dekker røfft anslått omtrent halvparten av det en familie trenger av mat til en samla pris på 20-40 pesos i måneden for et voksent familiemedlem. (Kildene mine er her svært uenige om samla pris.) Resten må kjøpes på det vanlige markedet. Det kan koste rundt 150 peso i måneden for hver voksen hvis en holder seg til de samme svært nøkterne basis-matvarene.
Ost og kjøttmiddager vil fort sprenge familiebudsjettet for vanlige lønnstakere. Det hjelper at mye er gratis: all utdanning, alle helsetjenester, også tannlegetjenester. Og at husleie, strøm, gass og transport er kraftig subsidiert. Men mange varer er det mangel på – til overkommelige priser. Påfallende mange tiggere ba i sommer om såpe og blyanter – ikke om penger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. august 2010)
Noen spredte nyheter fra Cuba har nådd oss de siste ukene: Det åpnes for at flere kan skape sine egne arbeidsplasser, politiske fanger er satt fri, og Fidel Castro har vist seg offentlig seks ganger etter et par års fravær.
Bakteppet er et Cuba stilt overfor enorme utfordringer: De fleste cubanere har trangere levekår enn på 1980-tallet samtidig som de sosiale ulikhetene øker så dramatisk at hele det cubanske samfunnsprosjektet er i fare.
Satsingen på turisme og andre aktiviteter som gir landet sårt nødvendige inntekter i utenlandsk valuta, fører til en knivskarp todeling av inntekter og levekår. Det store flertallet må se på at et mindretall får en levestandard helt utafor rekkevidde for dem sjøl. Dette blir ekstra provoserende i et samfunn der store oppofrelser gjennom tiår har vært tålt fordi de ble båret av alle.
Da Sovjetunionen falt i grus for tjue år sia, forsvant alle livbøyer rundt Cuba samtidig som blokaden fra USA ble skjerpa. Statene i Øst-Europa hadde i 25 år forsynt Cuba både med matvarer og med råvarer og teknologi for industrialiseringen av landet. Billig sovjetisk olje var bonnplanken i energiforsyningen.
Cubansk økonomi var i bortimot fritt fall i første halvdel av 1990-tallet. Nasjonalproduktet falt med en tredjedel. Industriproduksjonen sank til en femtedel av hva den hadde vært, og utenrikshandelen til en fjerdedel. Livreimene måtte strammes kraftig. Men som cubanske økonomer stolt påpeker: Ikke en eneste skole eller et eneste sjukehus ble nedlagt!
De siste 15 åra har økonomien bedra seg, men så langsomt at nivåene fra slutten av 1980-tallet ennå ikke er nådd. Cuba er for eksempel fortsatt avhengig av å dekke store deler av matforsyningen fra utlandet.
Naturkatastrofer har hjemsøkt Cuba som andre land i Karibien og Mellom-Amerika. Landet har en fabelaktig evne til å sikre at liv ikke går tapt ved å evakuere hundretusener av mennesker, men de materielle ødeleggelsene lar seg ikke hindre. Tre orkaner i 2008 gjorde en million mennesker hjemløse og ramma landbruket særlig hardt. Enda mer mat måtte kjøpes i utlandet, og statsbudsjettene har de siste åra vist underskudd på opptil 5 prosent av bnp.
Det gjør det nødvendig med tiltak som monner. Nå tar regjeringen de første små skritt: Statens rolle i økonomien skal reduseres, men foreløpig bare i småbedriftene.
I mai ble det gitt grønt lys for private frisørsalonger og skjønnhetssalonger. De kan fastlegge prisene sjøl – innen fastsatte grenser - men må betale for lokaler, vann og strøm. Slik må det bli også for andre tjenesteytere, sa økonomiminister Marino Murillo. Jord som ligger brakk er delt ut til dem som vil dyrke jorda.
I 2009 var det bare 148.000 offentlig godkjente sjølsysselsatte på Cuba. Den samlede arbeidsstyrken er på 5,1 millioner.
Omstillingen er ikke enkel i et land der ”arbeid for alle” har vært forstått bokstavelig. Garantert arbeid var ett av de grunnleggende løftene fra revolusjonen i 1959. Derfor lyder det provoserende uvant når president Raoul Castro snakker om ”hundretusener av unødvendige arbeidere”.
Den cubanske formen for kommandoøkonomi har lenge vært overmoden for endring. Men kan den endres uten at hele det cubanske samfunnssystemet faller sammen slik det skjedde i Øst-Europa?
”Det er ikke snakk om reformer”, sa økonomiministeren. ”Det dreier seg bare om en oppdatering av den økonomiske modellen på Cuba. Vi kommer ikke til å kopiere markedssosialismen i Kina eller i Vietnam”.
Men én ting er å få flere inn i mer produktivt arbeid. Noe helt annet å håndtere den eksplosive todelingen av det cubanske arbeidslivet. På Cuba var fattigdom og nye påkjenninger i hverdagen til å leve med – så lenge alle var i samme båt. Slik er det ikke lenger. De som jobber innen turistnæringen – eller kan hekte seg på turister og andre med utenlandsk valuta – har inntekter som den vanlige cubaner kan se langt etter.
Det kommer blant annet til uttrykk i at Cuba opererer med to pengesystem, vanlige pesos og konvertible pesos. Folk flest får lønna si i pesos og betaler med pesos. Konvertible pesos er 24 ganger så mye verdt som vanlige pesos. De brukes i alle sammenhenger som angår turister. Turtister må i prinsippet betale for alt på Cuba i konvertible pesos. Der en cubaner kan betale for en øl i pesos, må turisten betale 24 ganger så mye.
Den akutte utfordringen er å få penger overført fra valutadelen av samfunnsøkonomien til vanlige lønnstakere. Hvis ikke det lykkes raskt nok, kan dagens resignasjon og mismot forvandles til noe langt mer eksplosivt.
Til nå har fattigdommen vært likt fordelt – så langt det er praktisk mulig. Den gjennomsnittlige månedslønna er bare litt over 400 pesos. Etter offisiell kurs er det 18 dollar, eller snautt 100 kroner. Mange har ei lønn på 250-300 pesos. Men tall lar seg vanskelig oversette på Cuba.
Basis-matvarer som ris, bønner, poteter, sukker, egg, melk, fisk og noen få kjøttvarer er rasjonert, men selges til svært lave priser i egne butikker. Det samme gjelder såpe, tannkrem og tannbørster. Kiloprisen for ris er 1,50 peso, for poteter 1 peso og for sukker 0.30 peso.
Rasjonene dekker røfft anslått omtrent halvparten av det en familie trenger av mat til en samla pris på 20-40 pesos i måneden for et voksent familiemedlem. (Kildene mine er her svært uenige om samla pris.) Resten må kjøpes på det vanlige markedet. Det kan koste rundt 150 peso i måneden for hver voksen hvis en holder seg til de samme svært nøkterne basis-matvarene.
Ost og kjøttmiddager vil fort sprenge familiebudsjettet for vanlige lønnstakere. Det hjelper at mye er gratis: all utdanning, alle helsetjenester, også tannlegetjenester. Og at husleie, strøm, gass og transport er kraftig subsidiert. Men mange varer er det mangel på – til overkommelige priser. Påfallende mange tiggere ba i sommer om såpe og blyanter – ikke om penger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. august 2010)
søndag 1. august 2010
Elever fra før Amin
Gjensyn etter 43 år med et land der ”livet ble lett å miste og umulig å nyte”
Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?
De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.
Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.
Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.
Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.
En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.
Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn
Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.
Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.
Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.
Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.
Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.
Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.
Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.
Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,
De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.
Faktaboks:
1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.
(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)
Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?
De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.
Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.
Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.
Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.
En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.
Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn
Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.
Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.
Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.
Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.
Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.
Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.
Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.
Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,
De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.
Faktaboks:
1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.
(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
