Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
tirsdag 5. juli 2011
56 JSF mot hva?
Vi veit ikke en gang hvilken regjering vi har når 56 JSF kampfly skal tas i bruk.
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
mandag 6. juni 2011
Den opplagte krigen?
Hvorfor ble mobilnettet i Libya et bombemål?
Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.
Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.
Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.
Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.
På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?
Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.
Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.
*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.
De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.
Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.
I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?
Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.
Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.
Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?
Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.
Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.
Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.
I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)
Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.
Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.
Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.
Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.
På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?
Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.
Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.
*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.
De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.
Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.
I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?
Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.
Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.
Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?
Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.
Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.
Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.
I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)
tirsdag 12. april 2011
Når hollendere trengs
Europa preges av økende fremmedfrykt og politisk høyredreining. Hvor lenge?
Europa er i krise. Markedsliberal politikk har gjort arbeidslivet til langt mer av ei urovekkende slagmark enn før. I mange land er tilværelsen råere og mer brutal– både i og utafor arbeidslivet.
Denne uka har to årskonferanser satt søkelyset på denne utviklingen. Manifest Analyse stilte på sin årskonferanse på tirsdag spørsmålet ”Hva skjer med den norske modellen?”. Konferansen samla 950 deltakere, de fleste faglige tillitsvalgte, til et tettpakka program breddfullt med knallharde politiske utfordringer. Ingen gikk uberørt hjem.
Forskningsstiftelsen FAFO samla dagen etter 4-500 med gjennomgående mer makt i det norske samfunnet til sin 2011-konferanse med hovedtema ”Ny kamp om migrasjon, arbeidsliv og velferd - høyredreining i Europa?" Mange gikk nok mer uberørt hjem sjøl om konferansen ble avslutta med vin og tapas.
De to konferansene vender seg til ulike målgrupper, og det kan virke urimelig å sette dem opp mot hverandre. FAFO-konferansen har prisverdige ambisjoner om å presentere forskningsbaserte innsikter der hvor Manifest-konferansen satser mest på handlingsbaserte innsikter fra grasrota i arbeidslivet.
Den ene tilnærmingen utelukker ikke den andre. Men det blir ofte noe valent over det FAFO tar i – som om motsetningene i samfunnet er noe forskning skal ha armlengdes avstand fra. Det er kanskje betegnende at det var tre hollandske forskere som la inn mest sosial temperatur i innledningene sine på FAFO-konferansen.
Anton Hemerijck tok for seg de påkjenningene som velferdsordningene utsettes for rundt om i Europa, Maarten Keune påkjenningene for fagbevegelsen, mens utviklingen av fremmedfrykt og fremmedhat var temaet til Peter Geschiere.
De nye påkjenningene er utløst av det som høsten 2008 starta som ei finanskrise. Den slo raskt over i ei krise for det næringslivet som produserte varer og tjenester. Derfra var det kort vei til dagens krise for statsfinansene i de fleste land i Europa.
Ropet om statlig hjelp var unisont – både fra den politiske venstresida og fra høyresida. Venstresida ville redde arbeidsplassene, mens høyresida ville sørge for at finansverdenen kunne finne veien til bake til ”business as usual”.
Bare statene kunne redde bankene - enten de hadde penger eller ikke. Hadde de ikke, fikk de låne. For ingen andre enn finansministrene hadde både plikt og gode grunner til å ta ansvaret for å holde liv i samfunnsøkonomien.
De fleste finansministre måtte låne, for få av dem vågde å øke skattene midt i ei krise der både bedrifter og stadig flere forbrukere fikk problem med å greie utgiftene sine. Dermed økte underskuddene i statsfinansene og den samlede statsgjelda.
Norge var i fjor eneste land i Europa med overskudd på statsbudsjettet, et overskudd så stort som 9,4 prosent av bruttonasjonalproduktet. Bare i Luxemburg og Estland var underskuddet lavt nok til å holde seg unna EUs øvre grense på tre prosent for slike underskudd. Polen, Portugal og Frankrike hadde underskudd oppunder 8 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Slovakia, Litauen og Latvia var underskuddet over 8 prosent, i Spania og Hellas over 9 prosent. Storbritannia hadde et underskudd på 10 prosent og Irland ett på 34 prosent! (Economist 10.2.2011)
Slike underskudd kan ingen statskasse tåle lenge. Men det er ikke nok å få underskuddene ned. De store underskuddene de siste par åra har i mange land økt statsgjelda så kraftig at den ikke kan betjenes hvis den ikke kan reduseres. Altså må enda kraftigere innstramning til – lenge.
Få regjeringer våger å øke skattene. Det betyr at alt satses på kutt i offentlige utgifter. Og hvis situasjonen er så akutt at noen skatter må økes, kreves det ekstra store kutt i offentlige utgifter.
Ifølge Maarten Keune slår situasjonen svært forskjellig ut for fagbevegelsen i privat og offentlig sektor.
I land med sterke bransjeforbund håndteres situasjonen i privat sektor fortsatt gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Men mange forhandlinger og avtaler desentraliseres, i siste instans helt ned til bedriftsnivå.
Streng lønnsmoderasjon er klimaet omkring alle disse forhandlingene. Ofte ender de med at fagforeningen eller forbundet godtar å jobbe for lavere lønn for å hindre oppsigelser. Et annet utfall er at de ansatte beholder timelønna, men jobber færre timer i uka.
I land der tariffavtalene stort sett har vært inngått bedrift for bedrift, har bedriftsledelsen stadig oftere diktert innholdet i nye avtaler uten forhandlinger med de ansatte.
I offentlig sektor er løsningene enklere, men verre for dem som jobber der. Der forhandles det ikke. I land etter land setter myndighetene setter alle avtaler til side. Kriseløsningene faller som sleggeslag mot de offentlig ansatte. De må finne seg i kraftige lønnskutt – hvis de ikke sies opp på kort varsel.
I Spania skjæres lønningene til offentlig ansatte ned fem prosent, i Irland med seks prosent, i Hellas med 12-20 prosent, i Romania med 25 prosent. I andre land fryses lønningene til offentlig ansatte samtidig som oppsigelsene hagler ned. Men de offentlige budsjettene er så ute av balanse at dette bare er starten, ifølge Maarten Keune.
Så langt legges de desidert tyngste byrdene ved kriseløsningene på offentlig ansatte. Samtidig svekkes velferdsordningene. Hevdvunne sosiale ytelser begrenses eller fjernes, pensjoner kuttes og pensjonsalderen økes.
Så skjer det da heller ikke uten sverdslag. Massedemonstrasjonene i Hellas, Irland, Portugal og Spania bærer bud om alvoret i den sosiale situasjonen. Det verste er at nasjonalistiske strømninger basert på fremmedfrykt og det som verre er, sprer seg som en kreftsvulst fra land til land.
Norge er i utkanten av denne utviklingen, men kan dras inn i denne malstrømmen fortere enn vi aner. Analysene våre må derfor avspeile uro og svare på krava om effektivt forsvar for standardene i arbeidslivet. Distansert ro er det siste vi trenger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. mars 2011)
Europa er i krise. Markedsliberal politikk har gjort arbeidslivet til langt mer av ei urovekkende slagmark enn før. I mange land er tilværelsen råere og mer brutal– både i og utafor arbeidslivet.
Denne uka har to årskonferanser satt søkelyset på denne utviklingen. Manifest Analyse stilte på sin årskonferanse på tirsdag spørsmålet ”Hva skjer med den norske modellen?”. Konferansen samla 950 deltakere, de fleste faglige tillitsvalgte, til et tettpakka program breddfullt med knallharde politiske utfordringer. Ingen gikk uberørt hjem.
Forskningsstiftelsen FAFO samla dagen etter 4-500 med gjennomgående mer makt i det norske samfunnet til sin 2011-konferanse med hovedtema ”Ny kamp om migrasjon, arbeidsliv og velferd - høyredreining i Europa?" Mange gikk nok mer uberørt hjem sjøl om konferansen ble avslutta med vin og tapas.
De to konferansene vender seg til ulike målgrupper, og det kan virke urimelig å sette dem opp mot hverandre. FAFO-konferansen har prisverdige ambisjoner om å presentere forskningsbaserte innsikter der hvor Manifest-konferansen satser mest på handlingsbaserte innsikter fra grasrota i arbeidslivet.
Den ene tilnærmingen utelukker ikke den andre. Men det blir ofte noe valent over det FAFO tar i – som om motsetningene i samfunnet er noe forskning skal ha armlengdes avstand fra. Det er kanskje betegnende at det var tre hollandske forskere som la inn mest sosial temperatur i innledningene sine på FAFO-konferansen.
Anton Hemerijck tok for seg de påkjenningene som velferdsordningene utsettes for rundt om i Europa, Maarten Keune påkjenningene for fagbevegelsen, mens utviklingen av fremmedfrykt og fremmedhat var temaet til Peter Geschiere.
De nye påkjenningene er utløst av det som høsten 2008 starta som ei finanskrise. Den slo raskt over i ei krise for det næringslivet som produserte varer og tjenester. Derfra var det kort vei til dagens krise for statsfinansene i de fleste land i Europa.
Ropet om statlig hjelp var unisont – både fra den politiske venstresida og fra høyresida. Venstresida ville redde arbeidsplassene, mens høyresida ville sørge for at finansverdenen kunne finne veien til bake til ”business as usual”.
Bare statene kunne redde bankene - enten de hadde penger eller ikke. Hadde de ikke, fikk de låne. For ingen andre enn finansministrene hadde både plikt og gode grunner til å ta ansvaret for å holde liv i samfunnsøkonomien.
De fleste finansministre måtte låne, for få av dem vågde å øke skattene midt i ei krise der både bedrifter og stadig flere forbrukere fikk problem med å greie utgiftene sine. Dermed økte underskuddene i statsfinansene og den samlede statsgjelda.
Norge var i fjor eneste land i Europa med overskudd på statsbudsjettet, et overskudd så stort som 9,4 prosent av bruttonasjonalproduktet. Bare i Luxemburg og Estland var underskuddet lavt nok til å holde seg unna EUs øvre grense på tre prosent for slike underskudd. Polen, Portugal og Frankrike hadde underskudd oppunder 8 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Slovakia, Litauen og Latvia var underskuddet over 8 prosent, i Spania og Hellas over 9 prosent. Storbritannia hadde et underskudd på 10 prosent og Irland ett på 34 prosent! (Economist 10.2.2011)
Slike underskudd kan ingen statskasse tåle lenge. Men det er ikke nok å få underskuddene ned. De store underskuddene de siste par åra har i mange land økt statsgjelda så kraftig at den ikke kan betjenes hvis den ikke kan reduseres. Altså må enda kraftigere innstramning til – lenge.
Få regjeringer våger å øke skattene. Det betyr at alt satses på kutt i offentlige utgifter. Og hvis situasjonen er så akutt at noen skatter må økes, kreves det ekstra store kutt i offentlige utgifter.
Ifølge Maarten Keune slår situasjonen svært forskjellig ut for fagbevegelsen i privat og offentlig sektor.
I land med sterke bransjeforbund håndteres situasjonen i privat sektor fortsatt gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Men mange forhandlinger og avtaler desentraliseres, i siste instans helt ned til bedriftsnivå.
Streng lønnsmoderasjon er klimaet omkring alle disse forhandlingene. Ofte ender de med at fagforeningen eller forbundet godtar å jobbe for lavere lønn for å hindre oppsigelser. Et annet utfall er at de ansatte beholder timelønna, men jobber færre timer i uka.
I land der tariffavtalene stort sett har vært inngått bedrift for bedrift, har bedriftsledelsen stadig oftere diktert innholdet i nye avtaler uten forhandlinger med de ansatte.
I offentlig sektor er løsningene enklere, men verre for dem som jobber der. Der forhandles det ikke. I land etter land setter myndighetene setter alle avtaler til side. Kriseløsningene faller som sleggeslag mot de offentlig ansatte. De må finne seg i kraftige lønnskutt – hvis de ikke sies opp på kort varsel.
I Spania skjæres lønningene til offentlig ansatte ned fem prosent, i Irland med seks prosent, i Hellas med 12-20 prosent, i Romania med 25 prosent. I andre land fryses lønningene til offentlig ansatte samtidig som oppsigelsene hagler ned. Men de offentlige budsjettene er så ute av balanse at dette bare er starten, ifølge Maarten Keune.
Så langt legges de desidert tyngste byrdene ved kriseløsningene på offentlig ansatte. Samtidig svekkes velferdsordningene. Hevdvunne sosiale ytelser begrenses eller fjernes, pensjoner kuttes og pensjonsalderen økes.
Så skjer det da heller ikke uten sverdslag. Massedemonstrasjonene i Hellas, Irland, Portugal og Spania bærer bud om alvoret i den sosiale situasjonen. Det verste er at nasjonalistiske strømninger basert på fremmedfrykt og det som verre er, sprer seg som en kreftsvulst fra land til land.
Norge er i utkanten av denne utviklingen, men kan dras inn i denne malstrømmen fortere enn vi aner. Analysene våre må derfor avspeile uro og svare på krava om effektivt forsvar for standardene i arbeidslivet. Distansert ro er det siste vi trenger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. mars 2011)
tirsdag 15. februar 2011
Kampen er også sosial
Makthaverne i Egypt er samtidig marionetter for Verdensbanken og IMF.
Internasjonale media har hatt det meste av oppmerksomheten retta mot Tahrirplassen og mot den enorme mobiliseringen på tvers av sosiale lag for politisk frihet. Men årelange protester mot økonomisk urett og underkastelse bidrar også til det voldsomme trykket som settes inn mot regimet.
Når en prosesjon av dommere i svarte drakter marsjerer inn på Tahrirplassen med det taktfaste ropet: ”Mubarak, hvordan fikk du de 70 milliardene?”, blir kontrasten satt på spissen i forhold til de 40 prosent av egypterne som ifølge Verdensbanken lever for under to dollar dagen.
Fra hele landet meldes det om streiker og demonstrasjoner med sosiale krav i tillegg til de politiske. På torsdag var det streiker innen busstransport, jernbane, strømforsyning, tekstil- og stålindustri, bryggerier og sjukehus. De sosiale krava rettes mot arbeidsløsheten, inflasjonen, de lave lønningene og de enorme inntektsforskjellene.
Streikene har fått den nye visepresidenten Omar Suleiman til å skremme med de militære. I en TV-sending på tirsdag sa han rett ut at hvis streikene og demonstrasjonene fortsetter, vil det komme et militærkupp.
2. februar valgte den offisielt godkjente fagbevegelsen ETUF side – så ettertrykkelig som det er mulig. Den ga i en uttalelse ”full støtte til legitimiteten til president Hosny Mubarak”. Og videre: Alle egyptere må nå lage en solid front mot ”mistenkelige bevegelser finansiert fra utlandet”.
ETUF har i flere tiår vært et redskap for regimet til Mubarak. Det er ikke lov å organisere seg utafor ETUF. Bare én gang etter 2004 har ETUF – motvillig – godkjent en streik. Likevel har det vært nærmere 600 streiker mellom 2004 og 2008. 400.000 mennesker har vært med i disse streikene.
Den store styrkeprøven skjedde våren 2008 i Mahalla, en industriby nord for Kairo. Der la 25.000 ansatte ned arbeidet i protest mot lav lønn. Samtidig reiste de et nasjonalt krav: De forlangte en offentlig minstelønn for hele Egypt på 1200 egyptiske pund – eller rundt 1300 kroner i måneden.
Da studentene ville gjøre 6. april til aksjonsdag til støtte for Mahalla-arbeiderne, okkuperte sikkerhetspolitiet bedriften med stor brutalitet og tvang streikeledelsen i kne. Men det ga støtet til ”6.april-bevegelsen” som er en av de viktigste organiserte kreftene på Tahrirplassen.
Offisielt og i internasjonal statistikk går det så det suser økonomisk i Egypt. Den økonomiske veksten har ligget på 5-8 prosent i året helt fram til det siste. Det betyr en dobling av egyptisk bnp på et tiår.
Det var ikke sånn jeg opplevde møtet med egyptere i heksegryta for turisme i Luxor for tre år sia. Sjåføren Azab, som også hadde full jobb som lærer, båtføreren Hamada og teppehandleren Mohammad var i sine storfamilier de eneste med faste pengeinntekter. Og de inntektene holdt ikke tritt med prisene. Kjøtt var oppe i 35 kroner kiloen. Prisen for sukker var dobla på få år. Fire egg kunne en før få for et pund. Nå kosta to egg tre pund.
Min undring: Hvordan kunne dette henge sammen med en årlig bnp-vekst på 5 til 8 prosent?
Årsaken er enkel og opprørende: Det føres en politikk som ”opprettholder lave lønninger, gjør jobber utrygge og motvirker fagorganisering.” (www.solidaritycenter.org)
Kravet om en slik politikk kom utafra i 1991. Da krevde IMF og Verdensbanken det som så vakkert heter ”strukturtilpasninger’’. Det innebar bl.a. omfattende privatisering av offentlige tjenester og av statsbedrifter. Krava ble enda mer pågående i 2004. Fra da av var Egypt underlagt en samfunnsomdanning i entydig nyliberal retning.
Privatiseringen av offentlige tjenester førte til færre jobber, lavere lønninger, tøffere arbeidsforhold og mer bruk av korttidskontrakter. Det samme skjedde i statsbedrifter som ble overtatt av private eiere.
Privatiseringene førte til at sysselsettinga i offentlig sektor mellom 1998 og 2006 gikk ned fra 39 prosent til 30 prosent av den samlede sysselsettinga i landet. Men nedgangen ble på ingen måte fanga opp av det som i Egypt kalles den ”formelle” privatsektoren. Der økte sysselsettinga bare fra 8 til 10 prosent.
Det var den ”uformelle” delen av arbeidslivet som økte i omfang, fra 53 prosent til 60 prosent. Der fins det ingen helseforsikring eller andre sosiale ytelser. Det gjør det heller ikke i privateide bedrifter.
Mye av industriveksten skjer i et tjuetall frisoner med i alt 740 bedrifter (mai 2009). Der er skattene lave, og faglige rettigheter fins ikke. Også utafor frisonene fins det knapt fagforeninger i private bedrifter.
Disse frisonene suger til seg utenlandsk kapital fordi lønningene er så lave. Der finner en både Levi Strauss, Walmart, The Gap og tekstilkonsern fra Kina og India. Fra frisonene i Egypt har de tollfri eksport både til EU og til USA.
Lønnsnivået er ekstremt lavt. Egyptiske tekstilarbeidere tjener 47 prosent av hva tekstilarbeidere tjener i Tunis, 36 prosent av hva de tjener i Marokko og 32 prosent av hva de tjener i Tyrkia. Det er derfor fare for at egyptiske maktforhold mellom arbeid og kapital kan presse lønningene nedover også i andre land i Midt-Østen.
Ifølge Verdensbanken er nesten halvparten av alle egyptere (44 prosent) enten ”ekstremt fattige” eller ”fattige”. De fattige er da de som tjener under 1500 kroner i året (”ikke nok til å dekke grunnleggende matbehov”) mens de ekstremt fattige tjener 1050 kroner i året. Etter århundreskiftet har andelen økt både av fattige og av ekstremt fattige.(”Egypt: A Poverty Assessment Update”, Verdensbanken 2007)
Den nyliberale samfunnsomdanningen er ikke til fordel for mer enn den øverste tiendedelen av befolkningen, hevdes det. Så falt Azab, Hamada og Mohammad på plass.
Men for den konsernstyrte klodens mange marionetter står mye på spill.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. februar 2011)
Internasjonale media har hatt det meste av oppmerksomheten retta mot Tahrirplassen og mot den enorme mobiliseringen på tvers av sosiale lag for politisk frihet. Men årelange protester mot økonomisk urett og underkastelse bidrar også til det voldsomme trykket som settes inn mot regimet.
Når en prosesjon av dommere i svarte drakter marsjerer inn på Tahrirplassen med det taktfaste ropet: ”Mubarak, hvordan fikk du de 70 milliardene?”, blir kontrasten satt på spissen i forhold til de 40 prosent av egypterne som ifølge Verdensbanken lever for under to dollar dagen.
Fra hele landet meldes det om streiker og demonstrasjoner med sosiale krav i tillegg til de politiske. På torsdag var det streiker innen busstransport, jernbane, strømforsyning, tekstil- og stålindustri, bryggerier og sjukehus. De sosiale krava rettes mot arbeidsløsheten, inflasjonen, de lave lønningene og de enorme inntektsforskjellene.
Streikene har fått den nye visepresidenten Omar Suleiman til å skremme med de militære. I en TV-sending på tirsdag sa han rett ut at hvis streikene og demonstrasjonene fortsetter, vil det komme et militærkupp.
2. februar valgte den offisielt godkjente fagbevegelsen ETUF side – så ettertrykkelig som det er mulig. Den ga i en uttalelse ”full støtte til legitimiteten til president Hosny Mubarak”. Og videre: Alle egyptere må nå lage en solid front mot ”mistenkelige bevegelser finansiert fra utlandet”.
ETUF har i flere tiår vært et redskap for regimet til Mubarak. Det er ikke lov å organisere seg utafor ETUF. Bare én gang etter 2004 har ETUF – motvillig – godkjent en streik. Likevel har det vært nærmere 600 streiker mellom 2004 og 2008. 400.000 mennesker har vært med i disse streikene.
Den store styrkeprøven skjedde våren 2008 i Mahalla, en industriby nord for Kairo. Der la 25.000 ansatte ned arbeidet i protest mot lav lønn. Samtidig reiste de et nasjonalt krav: De forlangte en offentlig minstelønn for hele Egypt på 1200 egyptiske pund – eller rundt 1300 kroner i måneden.
Da studentene ville gjøre 6. april til aksjonsdag til støtte for Mahalla-arbeiderne, okkuperte sikkerhetspolitiet bedriften med stor brutalitet og tvang streikeledelsen i kne. Men det ga støtet til ”6.april-bevegelsen” som er en av de viktigste organiserte kreftene på Tahrirplassen.
Offisielt og i internasjonal statistikk går det så det suser økonomisk i Egypt. Den økonomiske veksten har ligget på 5-8 prosent i året helt fram til det siste. Det betyr en dobling av egyptisk bnp på et tiår.
Det var ikke sånn jeg opplevde møtet med egyptere i heksegryta for turisme i Luxor for tre år sia. Sjåføren Azab, som også hadde full jobb som lærer, båtføreren Hamada og teppehandleren Mohammad var i sine storfamilier de eneste med faste pengeinntekter. Og de inntektene holdt ikke tritt med prisene. Kjøtt var oppe i 35 kroner kiloen. Prisen for sukker var dobla på få år. Fire egg kunne en før få for et pund. Nå kosta to egg tre pund.
Min undring: Hvordan kunne dette henge sammen med en årlig bnp-vekst på 5 til 8 prosent?
Årsaken er enkel og opprørende: Det føres en politikk som ”opprettholder lave lønninger, gjør jobber utrygge og motvirker fagorganisering.” (www.solidaritycenter.org)
Kravet om en slik politikk kom utafra i 1991. Da krevde IMF og Verdensbanken det som så vakkert heter ”strukturtilpasninger’’. Det innebar bl.a. omfattende privatisering av offentlige tjenester og av statsbedrifter. Krava ble enda mer pågående i 2004. Fra da av var Egypt underlagt en samfunnsomdanning i entydig nyliberal retning.
Privatiseringen av offentlige tjenester førte til færre jobber, lavere lønninger, tøffere arbeidsforhold og mer bruk av korttidskontrakter. Det samme skjedde i statsbedrifter som ble overtatt av private eiere.
Privatiseringene førte til at sysselsettinga i offentlig sektor mellom 1998 og 2006 gikk ned fra 39 prosent til 30 prosent av den samlede sysselsettinga i landet. Men nedgangen ble på ingen måte fanga opp av det som i Egypt kalles den ”formelle” privatsektoren. Der økte sysselsettinga bare fra 8 til 10 prosent.
Det var den ”uformelle” delen av arbeidslivet som økte i omfang, fra 53 prosent til 60 prosent. Der fins det ingen helseforsikring eller andre sosiale ytelser. Det gjør det heller ikke i privateide bedrifter.
Mye av industriveksten skjer i et tjuetall frisoner med i alt 740 bedrifter (mai 2009). Der er skattene lave, og faglige rettigheter fins ikke. Også utafor frisonene fins det knapt fagforeninger i private bedrifter.
Disse frisonene suger til seg utenlandsk kapital fordi lønningene er så lave. Der finner en både Levi Strauss, Walmart, The Gap og tekstilkonsern fra Kina og India. Fra frisonene i Egypt har de tollfri eksport både til EU og til USA.
Lønnsnivået er ekstremt lavt. Egyptiske tekstilarbeidere tjener 47 prosent av hva tekstilarbeidere tjener i Tunis, 36 prosent av hva de tjener i Marokko og 32 prosent av hva de tjener i Tyrkia. Det er derfor fare for at egyptiske maktforhold mellom arbeid og kapital kan presse lønningene nedover også i andre land i Midt-Østen.
Ifølge Verdensbanken er nesten halvparten av alle egyptere (44 prosent) enten ”ekstremt fattige” eller ”fattige”. De fattige er da de som tjener under 1500 kroner i året (”ikke nok til å dekke grunnleggende matbehov”) mens de ekstremt fattige tjener 1050 kroner i året. Etter århundreskiftet har andelen økt både av fattige og av ekstremt fattige.(”Egypt: A Poverty Assessment Update”, Verdensbanken 2007)
Den nyliberale samfunnsomdanningen er ikke til fordel for mer enn den øverste tiendedelen av befolkningen, hevdes det. Så falt Azab, Hamada og Mohammad på plass.
Men for den konsernstyrte klodens mange marionetter står mye på spill.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. februar 2011)
mandag 31. januar 2011
Gjeldskrisa sprer seg
Krisepakkene til EU og IMF har bare løst kortsiktige problemer
De europeiske finansmarkedene roa seg i jula. Noen trodde det lovte godt. Det gjorde det ikke. Etter nyttår strømmer faremeldingene fra oss fra alle kanter. Nettstedet www.eurointelligence.com følger utviklingen fra dag til dag. Her er noen av bekymringene tirsdag og onsdag i denne uka:
Wolfgang Münchau i Financial Times fastslår på tirsdag at finansmarkedene nå for første gang vurderer vest-europeisk økonomi som mer risikofylt enn den øst-europeiske. Det eneste ledende politikere er enige om, er at krisa vil korrigere seg sjøl bare en sikrer likviditeten til bankene. Det har vist seg som ønsketenkning.
Krisa rammer ikke bare små land i periferien av eurosonen. Siste uke havna Belgia på det finansielle sklibrettet. Den belgiske statsgjelda er i ferd med å bli større enn nasjonalproduktet. Det kan bli katastrofalt i et land som har vært uten regjering i snart et halvt år, og der fransk- og flamsktalende lammer hverandre i en konflikt som truer med å sprenge landet i to.
Italia kan bli neste land som kan få krisestemplet på seg. Statsgjelda er nesten like stor som den belgiske, og regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut på salg. Politisk er situasjonen like perspektivløs som i Belgia. Regjeringen er så handlingslamma at en ”ledende italiensk intellektuell” på spørsmål om euroen kan bryte sammen, svarte at det var mer sannsynlig at Italia brakk i to.
De store krisepakkene som EU og IMF har gått sammen om, har ikke løst annet enn noen kortsiktige problemer. Da statsminister Papandreou for et år sia måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men ville bli så stort som 12,7 prosent, forlangte
EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter og med økte skatter og avgifter.
Den greske regjeringen fulgte opp med en innstramningsplan som utløste kraftig sosial uro og voldsomme demonstrasjoner. Utover våren 2010 ble det mer og mer klart at innstramningene til den greske regjeringen ikke løste noen problemer. Renta på greske obligasjonslån steg fra dag til dag. Noen nedbetaling av gresk gjeld ble mer og mer umulig.
På de internasjonale finansmarkedene er det ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av långivere som vil være sikre på at de kan få tilbake pengene sine.
Det endte med at EU-kommisjonen fikk i stand et gigantlån til Hellas på 110 milliarder euro i samarbeid med IMF og i forståelse med regjeringene i eurostatene –innen rammen av en samla krisepakke på 740 milliarder euro hvis flere land skulle trenge hjelp.
Det var en svært kortvarig ”løsning”. Det ble snart klart at Irland, Portugal, Spania og Italia kunne havne i dragsuget etter Hellas. Renta på statsobligasjoner var på vei oppover for alle fire land.
I november 2010 ble Irland påtvunget et tilsvarende lån på rundt 85 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass.
Krisepakkene kunne bare være kortsiktige løsninger siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på disse lånepakkene. Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste.
Men ikke alle land har like stor statsgjeld – målt i forhold til BNP og betalingsevne. Dette fører til at Tyskland betaler langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Irland, Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har blitt stadig større helt fram til skrivende stund (januar 2011). Daglige oversikter fins på nettstedet www.eurointelligence.com. Enorm blir renteforskjellen når de som vurderer å kjøpe statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Hellas måtte på onsdag betale ei rente på 12 prosent når de legger ut nye statsobligasjoner, Irland må betale 9,5 prosent, Portugal 6,6 prosent, Spania 5,5-6 prosent og Italia nesten 5 prosent. Rentenivået øker fra uke til uke. De rentene som Belgia og Frankrike må betale, er også på vei oppover.
Alt i alt skylder Hellas, Irland, Portugal og Spania 2.200 milliarder dollar til bankene. Britiske banker har lånt dem 324 milliarder dollar, tyske har lånt dem 410 milliarder dollar og franske har lånt dem 510 milliarder dollar. Da kan krisehjelpa fra EU og IMF på 740 milliarder euro fort bli for lite.
Stikk i strid med alle begrunnelser som ble brukt ved etableringen av EUs valutaunion, har unionen vist seg å øke de økonomiske forskjellene mellom medlemsstatene. For at land i det sørlige EU skulle være konkurransedyktige i forhold til EU-land i nord, måtte lønninger og priser i sør gå ned med 30 prosent. En så kraftig deflasjon ville øke all utenlandsgjeld med like mange prosent – og da ville gjeldsbyrden bli helt utålelig. Det betyr at land i sør enten måtte devaluere, dvs. gå ut av valutaunionen eller velge å slå seg konkurs – ifølge Wolfgang Münchau.
Foreløpig forverres situasjonen på begge måter. Gjelda øker mest i sør, og prisene stiger raskere i sør enn i nord. Som Münchau lakonisk fastslår: Spania i økonomisk depresjon har en høyere inflasjon enn Tyskland i en boom.
For Münchau er løsningen at bankene europeiseres, at sentralbanken tar over alle statsobligasjoner, og at statsbudsjettene samordnes. Det siste er alt i gang, men de to andre bitene krever traktatendring. Slike endringer må alle regjeringene være enige om.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.januar 2011)
De europeiske finansmarkedene roa seg i jula. Noen trodde det lovte godt. Det gjorde det ikke. Etter nyttår strømmer faremeldingene fra oss fra alle kanter. Nettstedet www.eurointelligence.com følger utviklingen fra dag til dag. Her er noen av bekymringene tirsdag og onsdag i denne uka:
Wolfgang Münchau i Financial Times fastslår på tirsdag at finansmarkedene nå for første gang vurderer vest-europeisk økonomi som mer risikofylt enn den øst-europeiske. Det eneste ledende politikere er enige om, er at krisa vil korrigere seg sjøl bare en sikrer likviditeten til bankene. Det har vist seg som ønsketenkning.
Krisa rammer ikke bare små land i periferien av eurosonen. Siste uke havna Belgia på det finansielle sklibrettet. Den belgiske statsgjelda er i ferd med å bli større enn nasjonalproduktet. Det kan bli katastrofalt i et land som har vært uten regjering i snart et halvt år, og der fransk- og flamsktalende lammer hverandre i en konflikt som truer med å sprenge landet i to.
Italia kan bli neste land som kan få krisestemplet på seg. Statsgjelda er nesten like stor som den belgiske, og regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut på salg. Politisk er situasjonen like perspektivløs som i Belgia. Regjeringen er så handlingslamma at en ”ledende italiensk intellektuell” på spørsmål om euroen kan bryte sammen, svarte at det var mer sannsynlig at Italia brakk i to.
De store krisepakkene som EU og IMF har gått sammen om, har ikke løst annet enn noen kortsiktige problemer. Da statsminister Papandreou for et år sia måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men ville bli så stort som 12,7 prosent, forlangte
EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter og med økte skatter og avgifter.
Den greske regjeringen fulgte opp med en innstramningsplan som utløste kraftig sosial uro og voldsomme demonstrasjoner. Utover våren 2010 ble det mer og mer klart at innstramningene til den greske regjeringen ikke løste noen problemer. Renta på greske obligasjonslån steg fra dag til dag. Noen nedbetaling av gresk gjeld ble mer og mer umulig.
På de internasjonale finansmarkedene er det ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av långivere som vil være sikre på at de kan få tilbake pengene sine.
Det endte med at EU-kommisjonen fikk i stand et gigantlån til Hellas på 110 milliarder euro i samarbeid med IMF og i forståelse med regjeringene i eurostatene –innen rammen av en samla krisepakke på 740 milliarder euro hvis flere land skulle trenge hjelp.
Det var en svært kortvarig ”løsning”. Det ble snart klart at Irland, Portugal, Spania og Italia kunne havne i dragsuget etter Hellas. Renta på statsobligasjoner var på vei oppover for alle fire land.
I november 2010 ble Irland påtvunget et tilsvarende lån på rundt 85 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass.
Krisepakkene kunne bare være kortsiktige løsninger siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på disse lånepakkene. Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste.
Men ikke alle land har like stor statsgjeld – målt i forhold til BNP og betalingsevne. Dette fører til at Tyskland betaler langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Irland, Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har blitt stadig større helt fram til skrivende stund (januar 2011). Daglige oversikter fins på nettstedet www.eurointelligence.com. Enorm blir renteforskjellen når de som vurderer å kjøpe statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Hellas måtte på onsdag betale ei rente på 12 prosent når de legger ut nye statsobligasjoner, Irland må betale 9,5 prosent, Portugal 6,6 prosent, Spania 5,5-6 prosent og Italia nesten 5 prosent. Rentenivået øker fra uke til uke. De rentene som Belgia og Frankrike må betale, er også på vei oppover.
Alt i alt skylder Hellas, Irland, Portugal og Spania 2.200 milliarder dollar til bankene. Britiske banker har lånt dem 324 milliarder dollar, tyske har lånt dem 410 milliarder dollar og franske har lånt dem 510 milliarder dollar. Da kan krisehjelpa fra EU og IMF på 740 milliarder euro fort bli for lite.
Stikk i strid med alle begrunnelser som ble brukt ved etableringen av EUs valutaunion, har unionen vist seg å øke de økonomiske forskjellene mellom medlemsstatene. For at land i det sørlige EU skulle være konkurransedyktige i forhold til EU-land i nord, måtte lønninger og priser i sør gå ned med 30 prosent. En så kraftig deflasjon ville øke all utenlandsgjeld med like mange prosent – og da ville gjeldsbyrden bli helt utålelig. Det betyr at land i sør enten måtte devaluere, dvs. gå ut av valutaunionen eller velge å slå seg konkurs – ifølge Wolfgang Münchau.
Foreløpig forverres situasjonen på begge måter. Gjelda øker mest i sør, og prisene stiger raskere i sør enn i nord. Som Münchau lakonisk fastslår: Spania i økonomisk depresjon har en høyere inflasjon enn Tyskland i en boom.
For Münchau er løsningen at bankene europeiseres, at sentralbanken tar over alle statsobligasjoner, og at statsbudsjettene samordnes. Det siste er alt i gang, men de to andre bitene krever traktatendring. Slike endringer må alle regjeringene være enige om.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.januar 2011)
Lønnsdumping i Danmark
Mattias Tesfaye: ”Det blir færre som vet hva vi mener når vi sier noe.”
For en del arbeidsinnvandrere nærmer det seg slavelignende forhold, sa lederen i Malernes Fagforening, Bo Rosschou, på en faglig konferanse i København nylig.: ”Det er sterke krefter vi står overfor, hvor mafiametoder, tilslørte pengestrømmer og korrupsjon spiller en stor rolle.”
Forskere, faglige tillitsvalgte og politikere fra partiene til venstre i dansk politikk var skjønt enige: utfordringene i arbeidslivet er dramatiske. Det haster å snu utviklingen. Da trengs det en strategi som partier og fagforeninger kan stå sammen om.
Det var konklusjonen da nærmere 200 tillitsvalgte fra 40 fagforeninger møttes i København.
Partiene var Socialdemokratene, Socialistisk Folkeparti og Enhetslisten. De to første tar mål av seg til å få på plass en rødgrønn flertallsregjering ved neste valg til Folketinget. Enhetslisten presser effektivt på fra venstre.
I løpet av konferansen hagler det med eksempler.
- Slakteribransjen er en stor bransje i Danmark. Var. Tusenvis av arbeidsplasser flyttes til Tyskland. Der jobbes ”på polske vilkår” med lønninger mellom to og seks euro timen. I Danmark er også det store flertallet på slakteriene polakker, men de er med i fagforeningene og jobber på danske vilkår.
Ved lønnsoppgjøret i vår krevde arbeidsgiverne at slakteriarbeiderne skulle gå 20 prosent i lønn. Det ble avvist etter megling, men utflyttingen til Tyskland kan skyte ny fart.
- Danske sjåfører konkurrerer med sjåfører som tjener 30 til 50 kroner timen. Danske transportselskap åpner filialer i Tyskland og ansetter sjåfører fra Øst-Europa. Det er logisk nok at 2/3 av varetransporten over danske grenser besørges av tyske og østeuropeiske biler.
- Danmarks neststørste IT-firma, CSC, har de siste åra henta minst 900 indere fra datterselskapet sitt i India. De har fått dansk arbeidstillatelse fordi de på bakgrunn av en såkalt ”beløpsordning”. Da er vilkåret at de skal ha mer enn 375.000 kroner i årslønn. I virkeligheten får de 285 kroner dagen i diett i tillegg til indisk lønn på mellom 3000 og 5000 kroner måneden.
Da en av dem til slutt vågde å si ifra, ble han sendt hjem på dagen. Hvis de slutter i jobben før det er gått to år, har de forplikta seg til å betale en bot på 35.000 kroner. Det er ei årslønn for dem som har ei indisk månedslønn på 3000 kroner. De må fraskrive seg alle krav i Danmark for å få tilbake jobben i CSC i India. I Danmark risikerer de å siktes fordi de jobber ulovlig, dvs. for mindre enn ei årslønn på 375.000 kroner!
- Forskerne på FAOS regner med at det er 44.000 østarbeidere i Danmark. Toppen tiendeparten faller inn under en dansk tariffavtale. I byggebransjen jobber minst hver tredje svart.
- Fire faglærte polakker tok kontakt med Malernes Fagforening fordi de hadde jobba for Fitness World i fem uker uten betaling. De var faglærte men var ansatt som ufaglærte. 43 andre faglærte polske murere, tømrere og malere var i samme situasjon.
- Storentreprenøren Pihl og Søn, som har dominerende innflytelse i arbeidsgiverforeningen Danske Byggeri, lager underentrepriser med ungarske kontraktører i stedet for å ansette.
- Et bulgarsk ektepar sto for rengjøringen på Hotel BelAir mot en brutto månedslønn på 10.000 kroner – uten kvittering, overtidsbetaling og fridager. De bodde i et lite kjellerrom på hotellet der husleia ble dobla da de henta småbarna sine fra Bulgaria. De ble sagt opp på dagen da en fagforening blanda seg inn.
- Til litauere ansatte i et litauisk firma jobber i et gartneri 14 timer om dagen. De skal klippe 100.000 stiklinger om dagen og plante dem i 25.000 blomsterpotter. I så fall er bruttolønna 10.500 kroner i måneden.
Den rykende ferske boka ”Vi er ikke dyr, men vi er tyskere. Working poor på Danmarks dørtrin.” av den 29 år gamle tilitsvalgte mureren Mattias Tesfaye er stappfull med andre eksempler fra mange deler av arbeidslivet. Boka er et forsøk på å sprenge tausheten – eller likegyldigheten - omkring utviklingen i arbeidslivet. Denne tausheten gjør at ”det er færre som vet hva vi mener når vi sier noe”.
Spør etter boka i bokhandlene, så den kan bli bestilt, kjøpt, lest og forstått også i Norge! Eller bestill den direkte fra www.sohn.dk.
”Det er like vanskelig å flytte regjeringen i slike spørsmål som å flytte på en kirkegård”, var professorens kommentar.
Enda verre kan det bli å flytte på EU. Det kom mange krav om en sosialprotokoll knytta til EU-traktaten og om at utstasjoneringsdirektivet må endres. Folkebevegelsens medlem av EU-parlamentet, Søren Søndegaard, minte om at hvis en sosialprotokoll skal få traktatstatus, må alle 27 regjeringer være enige om det. Og hvis utstasjoneringsdirektivet skal endres, må det ¾ flertall til i EUs ministerråd. Begge deler har lange utsikter siden ikke en gang den danske regjeringen vil støtte slike forslag.
Derfor var oppfordringen til Søndegaard: Tvers igjennom EU-lov til seier. Bare ved effektiv kamp mot sosial dumping – om nødvendig på tvers av EU-regler for å avsløre hva EU-systemet står for – kan mange nok mobiliseres til forsvar for danske lønns- og arbeidsforhold og danske velferdsordninger.
I Danmark har fagbevegelsen tatt på seg ansvaret for at tariffbestemt lønn skal sette standarden også i den uorganiserte delen av arbeidslivet. Det skjer gjennom utstrakt bruk av boikott, blokade og sympatiaksjoner for å presse uvillige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler eller til i det minste å betale lønninger på høyde med tarifflønningene. Dette er faglige kampmidler som norsk fagbevegelse ikke i samme grad har lovgrunnlag til å ta i bruk.
Fire krav sto i sentrum for debatten, solidaransvar, bestilleransvar, tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag og innsynsrett for tillitsvalgte.
- Solidaransvar: Hovedentreprenører må stå økonomisk ansvarlig for at tariffavtalen overholdes av hele kjeden av underentreprenører – ”til det ytterste ledd i kjeden” som de har uttrykt det, i Danmark kalt ”kjedeansvar”.
- Bestilleransvar: Den som bestiller en tjeneste eller et byggeoppdrag må stå økonomisk ansvarlig for manglende utbetaling av lønn (også feriepenger og pensjoner) fra leverandør eller entreprenør.
- Tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag: det skal være et anbudskrav at entreprenører dekkes av tariffavtale og at de bare kan bruke underentreprenører som også er dekt av tariffavtale. I tillegg skal det kreves plasser for lærlinger.
- Innsynsrett. Tillitsvalgte skal ha rett til innsyn i hvilke lønninger som faktisk betales på alle ledd i en entreprenørkjede. Da må de gis rett til å komme på uanmeldt besøk i selskap i hele kjeden for å sjekke lønns, arbeids- og boforhold.
Danmark har ingen ordning for å allmenngjøre tariffavtaler. Fra mange hold ble det krevd at en gikk i gjennom erfaringene med den norske ordningen, men det var også mange skeptikere: Hvis også uorganiserte automatisk skal ha tarifflønn, vil ikke det svekke oppslutningen om fagforeningene?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. desember 2010)
For en del arbeidsinnvandrere nærmer det seg slavelignende forhold, sa lederen i Malernes Fagforening, Bo Rosschou, på en faglig konferanse i København nylig.: ”Det er sterke krefter vi står overfor, hvor mafiametoder, tilslørte pengestrømmer og korrupsjon spiller en stor rolle.”
Forskere, faglige tillitsvalgte og politikere fra partiene til venstre i dansk politikk var skjønt enige: utfordringene i arbeidslivet er dramatiske. Det haster å snu utviklingen. Da trengs det en strategi som partier og fagforeninger kan stå sammen om.
Det var konklusjonen da nærmere 200 tillitsvalgte fra 40 fagforeninger møttes i København.
Partiene var Socialdemokratene, Socialistisk Folkeparti og Enhetslisten. De to første tar mål av seg til å få på plass en rødgrønn flertallsregjering ved neste valg til Folketinget. Enhetslisten presser effektivt på fra venstre.
I løpet av konferansen hagler det med eksempler.
- Slakteribransjen er en stor bransje i Danmark. Var. Tusenvis av arbeidsplasser flyttes til Tyskland. Der jobbes ”på polske vilkår” med lønninger mellom to og seks euro timen. I Danmark er også det store flertallet på slakteriene polakker, men de er med i fagforeningene og jobber på danske vilkår.
Ved lønnsoppgjøret i vår krevde arbeidsgiverne at slakteriarbeiderne skulle gå 20 prosent i lønn. Det ble avvist etter megling, men utflyttingen til Tyskland kan skyte ny fart.
- Danske sjåfører konkurrerer med sjåfører som tjener 30 til 50 kroner timen. Danske transportselskap åpner filialer i Tyskland og ansetter sjåfører fra Øst-Europa. Det er logisk nok at 2/3 av varetransporten over danske grenser besørges av tyske og østeuropeiske biler.
- Danmarks neststørste IT-firma, CSC, har de siste åra henta minst 900 indere fra datterselskapet sitt i India. De har fått dansk arbeidstillatelse fordi de på bakgrunn av en såkalt ”beløpsordning”. Da er vilkåret at de skal ha mer enn 375.000 kroner i årslønn. I virkeligheten får de 285 kroner dagen i diett i tillegg til indisk lønn på mellom 3000 og 5000 kroner måneden.
Da en av dem til slutt vågde å si ifra, ble han sendt hjem på dagen. Hvis de slutter i jobben før det er gått to år, har de forplikta seg til å betale en bot på 35.000 kroner. Det er ei årslønn for dem som har ei indisk månedslønn på 3000 kroner. De må fraskrive seg alle krav i Danmark for å få tilbake jobben i CSC i India. I Danmark risikerer de å siktes fordi de jobber ulovlig, dvs. for mindre enn ei årslønn på 375.000 kroner!
- Forskerne på FAOS regner med at det er 44.000 østarbeidere i Danmark. Toppen tiendeparten faller inn under en dansk tariffavtale. I byggebransjen jobber minst hver tredje svart.
- Fire faglærte polakker tok kontakt med Malernes Fagforening fordi de hadde jobba for Fitness World i fem uker uten betaling. De var faglærte men var ansatt som ufaglærte. 43 andre faglærte polske murere, tømrere og malere var i samme situasjon.
- Storentreprenøren Pihl og Søn, som har dominerende innflytelse i arbeidsgiverforeningen Danske Byggeri, lager underentrepriser med ungarske kontraktører i stedet for å ansette.
- Et bulgarsk ektepar sto for rengjøringen på Hotel BelAir mot en brutto månedslønn på 10.000 kroner – uten kvittering, overtidsbetaling og fridager. De bodde i et lite kjellerrom på hotellet der husleia ble dobla da de henta småbarna sine fra Bulgaria. De ble sagt opp på dagen da en fagforening blanda seg inn.
- Til litauere ansatte i et litauisk firma jobber i et gartneri 14 timer om dagen. De skal klippe 100.000 stiklinger om dagen og plante dem i 25.000 blomsterpotter. I så fall er bruttolønna 10.500 kroner i måneden.
Den rykende ferske boka ”Vi er ikke dyr, men vi er tyskere. Working poor på Danmarks dørtrin.” av den 29 år gamle tilitsvalgte mureren Mattias Tesfaye er stappfull med andre eksempler fra mange deler av arbeidslivet. Boka er et forsøk på å sprenge tausheten – eller likegyldigheten - omkring utviklingen i arbeidslivet. Denne tausheten gjør at ”det er færre som vet hva vi mener når vi sier noe”.
Spør etter boka i bokhandlene, så den kan bli bestilt, kjøpt, lest og forstått også i Norge! Eller bestill den direkte fra www.sohn.dk.
”Det er like vanskelig å flytte regjeringen i slike spørsmål som å flytte på en kirkegård”, var professorens kommentar.
Enda verre kan det bli å flytte på EU. Det kom mange krav om en sosialprotokoll knytta til EU-traktaten og om at utstasjoneringsdirektivet må endres. Folkebevegelsens medlem av EU-parlamentet, Søren Søndegaard, minte om at hvis en sosialprotokoll skal få traktatstatus, må alle 27 regjeringer være enige om det. Og hvis utstasjoneringsdirektivet skal endres, må det ¾ flertall til i EUs ministerråd. Begge deler har lange utsikter siden ikke en gang den danske regjeringen vil støtte slike forslag.
Derfor var oppfordringen til Søndegaard: Tvers igjennom EU-lov til seier. Bare ved effektiv kamp mot sosial dumping – om nødvendig på tvers av EU-regler for å avsløre hva EU-systemet står for – kan mange nok mobiliseres til forsvar for danske lønns- og arbeidsforhold og danske velferdsordninger.
I Danmark har fagbevegelsen tatt på seg ansvaret for at tariffbestemt lønn skal sette standarden også i den uorganiserte delen av arbeidslivet. Det skjer gjennom utstrakt bruk av boikott, blokade og sympatiaksjoner for å presse uvillige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler eller til i det minste å betale lønninger på høyde med tarifflønningene. Dette er faglige kampmidler som norsk fagbevegelse ikke i samme grad har lovgrunnlag til å ta i bruk.
Fire krav sto i sentrum for debatten, solidaransvar, bestilleransvar, tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag og innsynsrett for tillitsvalgte.
- Solidaransvar: Hovedentreprenører må stå økonomisk ansvarlig for at tariffavtalen overholdes av hele kjeden av underentreprenører – ”til det ytterste ledd i kjeden” som de har uttrykt det, i Danmark kalt ”kjedeansvar”.
- Bestilleransvar: Den som bestiller en tjeneste eller et byggeoppdrag må stå økonomisk ansvarlig for manglende utbetaling av lønn (også feriepenger og pensjoner) fra leverandør eller entreprenør.
- Tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag: det skal være et anbudskrav at entreprenører dekkes av tariffavtale og at de bare kan bruke underentreprenører som også er dekt av tariffavtale. I tillegg skal det kreves plasser for lærlinger.
- Innsynsrett. Tillitsvalgte skal ha rett til innsyn i hvilke lønninger som faktisk betales på alle ledd i en entreprenørkjede. Da må de gis rett til å komme på uanmeldt besøk i selskap i hele kjeden for å sjekke lønns, arbeids- og boforhold.
Danmark har ingen ordning for å allmenngjøre tariffavtaler. Fra mange hold ble det krevd at en gikk i gjennom erfaringene med den norske ordningen, men det var også mange skeptikere: Hvis også uorganiserte automatisk skal ha tarifflønn, vil ikke det svekke oppslutningen om fagforeningene?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. desember 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
