Hvorfor skal ikke finansnæringa bidra til å hindre framtidige finanskriser?
Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.
Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.
Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.
Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.
Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.
Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.
Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.
Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.
Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.
Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.
Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.
EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.
I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.
De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.
I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.
Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.
Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.
Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.
Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.
Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.
Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.
Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?
Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.
For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.
(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)
søndag 26. februar 2012
onsdag 11. januar 2012
Hjelp som hjelper
IMF-lånet på 55 milliarder kroner er ”å vende ryggen halvveis til et Europa i krise”.
”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.
Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.
Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?
Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?
Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.
For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.
Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.
Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.
For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.
For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.
Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.
Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!
Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.
Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.
Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.
Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).
Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.
Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.
Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.
Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)
”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.
Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.
Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?
Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?
Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.
For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.
Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.
Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.
For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.
For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.
Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.
Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!
Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.
Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.
Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.
Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).
Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.
Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.
Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.
Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)
tirsdag 20. desember 2011
Kampen om lantanidene
Det kan være opptil 60 forskjellige råstoffer i en mobiltelefon. Slikt blir det storpolitikk av
De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.
Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.
Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).
Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.
Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.
Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.
EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.
Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.
På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.
I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.
Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.
Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.
Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.
I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.
EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.
Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)
De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.
Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.
Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).
Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.
Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.
Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.
EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.
Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.
På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.
I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.
Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.
Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.
Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.
I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.
EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.
Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)
Fra Durban til Beijing?
Vil klimautfordringene være uløselige inntil energiteknologien er ”Made in China”?
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Klima-gambling
Markedet for kjøp og salg av klimakvoter kan bli like sårbart for spekulasjon som finansmarkedene har vært
”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.
For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.
Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.
Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.
Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.
EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.
Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.
Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.
En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.
Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.
Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.
I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.
På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)
”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.
For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.
Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.
Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.
Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.
EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.
Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.
Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.
En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.
Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.
Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.
I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.
På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)
Varsko fra ILO
- Den sosiale uroen kan bli dramatisk hvis jobbene blir borte
En fersk ILO-rapport sender en inntrengende advarsel til regjeringer både i rike og fattige land: De nærmeste månedene vil avgjøre om så mange kastes ut i arbeidsløshet at den sosiale uroen blir dramatisk. (”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”)
I store deler av verden er tilliten til regjeringene lavere enn før krisa. Tilliten er lavest i USA, Europa, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. Der har halvparten av borgerne ikke tillit til regjeringene sine.
Her i Europa oppfattes regjeringene som marionetter for ytre makter som tvinger i gjennom oppsigelser, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter. De indignerte har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må skjule innholdet i politikken sin så godt de kan for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Sosial uro har økt både i vestlige land, i Nordafrika og i Midtøsten – i mindre grad i Asia. Uroen har stabilisert seg i Afrika sør for Sahara og den har gått ned i Latin-Amerika. Uroen kan øke raskt hvis krisa ikke snart kommer under kontroll. Lite tyder på det.
I 40 prosent av de 119 statene som ILO har data fra, har levestandarden gått ned. Både i USA og i flere europeiske land regner lønnstakerne med at lønningene vil falle.
Tallet på jobber er i ferd med å avta i 2 av 3 industriland. I EU må det skapes 4,5 millioner nye jobber for å komme tilbake der en var i 2007. Globalt trengs det 80 millioner nye jobber i løpet av 2012 og 2013.
Arbeidsløsheten blant ungdom er skremmende høy, og den har vart lenge. I de 48 land ILO har tall for, har arbeidsløsheten blant ungdom vært over 20 prosent siden andre kvartal i 2009, kan bli gående årevis uten arbeidserfaring og vil kunne ende som ei lavlønnsgruppe i ytterkant av arbeidslivet livet ut.
Krisa har ført til at mange har gitt opp å søke jobber. I USA og Europa har over 8 millioner mennesker i yrkesaktiv alder forlatt arbeidsmarkedet siden første kvartal 2009.
ILO-rapporten ser ikke lønnsmoderasjon som noen løsning. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I 83 prosent av de land som ILO har data fra, har kapitaleierne økt sin andel av overskuddet i økonomien. I EU har lønnsandelen i industrien falt fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Lavere lønninger har heller ikke ført til mer sysselsetting. I stedet er økt forbruk finansiert ved å stifte mer gjeld. Dette bidro til gjeldsbobler som til slutt sprakk, først i USA og deretter i mange andre land. I Europa var Island, Irland og Spania verst utsatt for slike gjeldsbobler.
Samtidig er det ingen tendens til at lønnsmoderasjonen har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – er konklusjonen i ILO-rapporten
Veksten har stoppa opp i økonomiske stormakter som USA, Japan og alle større EU-land. Veksten går ned også i mange større utviklingsland og såkalt ”framvoksende” økonomier (land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika) – de som har holdt verdensøkonomien i gang etter at finanskrisa slo til høsten 2008.
EU-kommisjonen har skrudd forventningene til året 2012 ned flere hakk. I vår var prognosen en vekst på 1,9 prosent. I forrige uke ble veksten i 2012 anslått til 0,6 prosent. Så lav vekst betyr at enda flere vil miste jobbene sine.
Veksten i Tyskland er i forhold til i vår satt ned fra 1,9 til 0,6 prosent, i Frankrike fra 2,0 til 0,6 prosent, i Storbritannia fra 2,1 til 0,6 prosent og i Italia fra 1,3 til 0,1 prosent. Til nå har hver prognose ligget lavere enn den forrige.
En av årsakene er at den offentlige støtteinnsatsen til banker og næringsliv avsluttes og erstattes av hardhendt innstramningspolitikk. Regjeringene trekker også mye mindre i lag enn de gjorde i 2008-09 – ifølge ILO. Hvis de kunne gå sammen om en mer ekspansiv krisepolitikk, ville alle land ha fordeler av det.
ILO kritiserer at regjeringene har lagt for lite vekt på jobbskaping som krisetiltak. I stedet har de satt inn alt på å roe ned finansmarkedene. I USA og Europa er bankene hjulpet ved å kutte i andre offentlige utgifter. Velferdsordninger og faglige rettigheter rammes. Det skaper verken vekst eller nye jobber, fastslår ILO-rapporten.
Det er derimot gjort lite for å begrense handlefriheten i finanslivet – den som så ellevilt førte verden ut i krisa. I USA og Europa er bankene likevel ikke tilbake i normal virksomhet. Mange mindre bedrifter har problem med å skaffe seg lån når de trenger det.
De som har penger til overs, ser seg om etter andre steder og måter å plassere pengene på. De framvoksende økonomiene trekker til seg store kapitalmengder, men det meste er såkalt flyktig kapital, kapital som det er lett å flytte vekk hvis det er mer å tjene på å plassere den andre steder i verden. Ifølge ILO-rapporten har kapitalinnstrømningen ikke ført til investering i produktiv virksomhet.
Mange spekulanter har dessuten flytta virksomheten sin fra finansmarkedene over til andre markeder – til mat- og råvaremarkedene og til nye markeder som kvotemarkedet for CO2-utslipp. Det går an å tjene penger på alle markeder som innebærer kjøp og salg en gang i framtida. Det spiller ingen rolle om det er matvarer, olje, metaller eller CO2-kvoter som kjøpes og selges.
All spekulasjon skaper uro på markedene. På verdensmarkedet svinger matvareprisene nå dobbelt så kraftig som i perioden 2006-2010. Det fører til at mange matvareprodusenter ikke tar sjansen på å investere i økt produksjon. Det gjelder særlig småbønder som har lite å falle tilbake på hvis de skulle satse for optimistisk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. november 2011)
En fersk ILO-rapport sender en inntrengende advarsel til regjeringer både i rike og fattige land: De nærmeste månedene vil avgjøre om så mange kastes ut i arbeidsløshet at den sosiale uroen blir dramatisk. (”World of Work Report 2011. Making markets work for jobs”)
I store deler av verden er tilliten til regjeringene lavere enn før krisa. Tilliten er lavest i USA, Europa, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. Der har halvparten av borgerne ikke tillit til regjeringene sine.
Her i Europa oppfattes regjeringene som marionetter for ytre makter som tvinger i gjennom oppsigelser, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter. De indignerte har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må skjule innholdet i politikken sin så godt de kan for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.
Sosial uro har økt både i vestlige land, i Nordafrika og i Midtøsten – i mindre grad i Asia. Uroen har stabilisert seg i Afrika sør for Sahara og den har gått ned i Latin-Amerika. Uroen kan øke raskt hvis krisa ikke snart kommer under kontroll. Lite tyder på det.
I 40 prosent av de 119 statene som ILO har data fra, har levestandarden gått ned. Både i USA og i flere europeiske land regner lønnstakerne med at lønningene vil falle.
Tallet på jobber er i ferd med å avta i 2 av 3 industriland. I EU må det skapes 4,5 millioner nye jobber for å komme tilbake der en var i 2007. Globalt trengs det 80 millioner nye jobber i løpet av 2012 og 2013.
Arbeidsløsheten blant ungdom er skremmende høy, og den har vart lenge. I de 48 land ILO har tall for, har arbeidsløsheten blant ungdom vært over 20 prosent siden andre kvartal i 2009, kan bli gående årevis uten arbeidserfaring og vil kunne ende som ei lavlønnsgruppe i ytterkant av arbeidslivet livet ut.
Krisa har ført til at mange har gitt opp å søke jobber. I USA og Europa har over 8 millioner mennesker i yrkesaktiv alder forlatt arbeidsmarkedet siden første kvartal 2009.
ILO-rapporten ser ikke lønnsmoderasjon som noen løsning. I tjue år har lønnsandelen gått ned i de fleste land. Inntektene til lønnstakerne har ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. I 83 prosent av de land som ILO har data fra, har kapitaleierne økt sin andel av overskuddet i økonomien. I EU har lønnsandelen i industrien falt fra 69 til 59 prosent fra 1970 til 2007.
Lavere lønninger har heller ikke ført til mer sysselsetting. I stedet er økt forbruk finansiert ved å stifte mer gjeld. Dette bidro til gjeldsbobler som til slutt sprakk, først i USA og deretter i mange andre land. I Europa var Island, Irland og Spania verst utsatt for slike gjeldsbobler.
Samtidig er det ingen tendens til at lønnsmoderasjonen har ført til større investeringer i realøkonomien. Den økte profitten har i stigende gått til investering i eiendom og verdipapirer. Det er derfor ikke slik at lav lønnsvekst fører til økt vekst i økonomien – er konklusjonen i ILO-rapporten
Veksten har stoppa opp i økonomiske stormakter som USA, Japan og alle større EU-land. Veksten går ned også i mange større utviklingsland og såkalt ”framvoksende” økonomier (land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika) – de som har holdt verdensøkonomien i gang etter at finanskrisa slo til høsten 2008.
EU-kommisjonen har skrudd forventningene til året 2012 ned flere hakk. I vår var prognosen en vekst på 1,9 prosent. I forrige uke ble veksten i 2012 anslått til 0,6 prosent. Så lav vekst betyr at enda flere vil miste jobbene sine.
Veksten i Tyskland er i forhold til i vår satt ned fra 1,9 til 0,6 prosent, i Frankrike fra 2,0 til 0,6 prosent, i Storbritannia fra 2,1 til 0,6 prosent og i Italia fra 1,3 til 0,1 prosent. Til nå har hver prognose ligget lavere enn den forrige.
En av årsakene er at den offentlige støtteinnsatsen til banker og næringsliv avsluttes og erstattes av hardhendt innstramningspolitikk. Regjeringene trekker også mye mindre i lag enn de gjorde i 2008-09 – ifølge ILO. Hvis de kunne gå sammen om en mer ekspansiv krisepolitikk, ville alle land ha fordeler av det.
ILO kritiserer at regjeringene har lagt for lite vekt på jobbskaping som krisetiltak. I stedet har de satt inn alt på å roe ned finansmarkedene. I USA og Europa er bankene hjulpet ved å kutte i andre offentlige utgifter. Velferdsordninger og faglige rettigheter rammes. Det skaper verken vekst eller nye jobber, fastslår ILO-rapporten.
Det er derimot gjort lite for å begrense handlefriheten i finanslivet – den som så ellevilt førte verden ut i krisa. I USA og Europa er bankene likevel ikke tilbake i normal virksomhet. Mange mindre bedrifter har problem med å skaffe seg lån når de trenger det.
De som har penger til overs, ser seg om etter andre steder og måter å plassere pengene på. De framvoksende økonomiene trekker til seg store kapitalmengder, men det meste er såkalt flyktig kapital, kapital som det er lett å flytte vekk hvis det er mer å tjene på å plassere den andre steder i verden. Ifølge ILO-rapporten har kapitalinnstrømningen ikke ført til investering i produktiv virksomhet.
Mange spekulanter har dessuten flytta virksomheten sin fra finansmarkedene over til andre markeder – til mat- og råvaremarkedene og til nye markeder som kvotemarkedet for CO2-utslipp. Det går an å tjene penger på alle markeder som innebærer kjøp og salg en gang i framtida. Det spiller ingen rolle om det er matvarer, olje, metaller eller CO2-kvoter som kjøpes og selges.
All spekulasjon skaper uro på markedene. På verdensmarkedet svinger matvareprisene nå dobbelt så kraftig som i perioden 2006-2010. Det fører til at mange matvareprodusenter ikke tar sjansen på å investere i økt produksjon. Det gjelder særlig småbønder som har lite å falle tilbake på hvis de skulle satse for optimistisk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. november 2011)
søndag 2. oktober 2011
Island ut av krisa?
Islendingene lot bankene gå konkurs og innførte kapitalkontroll. Det gjorde verken Hellas, Irland eller Portugal.
Mens Hellas, Irland og Portugal filleristes av EU og IMF uten at det hjelper stort, er Island på god vei ut av de verste kriseproblemene. Det kunne finansminister Steingrimur Sigfusson redegjøre for på en krisepolitisk konferanse for europeiske venstrepartier i Amsterdam.
Krisa på Island høsten 2008 var både eksplosiv og brutal. Fra en dag til neste, fra 29. til 30. september ble overmodig velstand til katastrofe for de fleste på Island.
Det økonomiske tilbakeslaget var atskillig kraftigere enn i alle EU-land utenom Estland og Irland. Arbeidsløsheten vokste mer enn i de aller fleste EU-land. Den islandske staten var gjeldfri i 2007, men de tre spekulasjonsbankene til finansvikingene hadde høsten 2008 en samla gjeld på rundt ti ganger det islandske nasjonalproduktet. Så ille var det ikke noe annet sted i Europa.
Mindre enn tre år etter fastslår både OECD og IMF at Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Island har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien vil vokse med 2-3 prosent både i 2011 og 2012. Underskuddet på statsbudsjettet er snudd fra ti prosent av bnp i 2009 til tre prosent på to år.
Arbeidsløsheten er på 6,5 prosent, bare halvparten av nivået i Hellas, Irland og Portugal. Andelen som har et arbeid å gå til, er fortsatt den høyeste i Europa, åtte prosentpoeng over den norske. Inflasjonen, som var over 18 prosent i januar 2009 er nede på 2,8 prosent i april 2011.
Det var ingen enkel eller populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert, men verst er det gått dem med innskuddsbaserte private pensjonsordninger. Mange av dem har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.
Mye var konsekvenser av den brutale virkeligheten på fristilte markeder. Ytre makter slo også ubønnhørlig til. Som vilkår for lån satte IMF allerede i november 2008 opp et knallhardt program for å sanere den islandske økonomien.
Fem ganger måtte den islandske regjeringen stå skolerett for IMF: Er det kutta nok i offentlige utgifter? Går inflasjonen og rentenivået nok ned?
Da den rødgrønne regjeringa overtok i februar 2009, satte den hardt mot hardt: Island er et nordisk velferdssamfunn, og det skal landet fortsatt være. Vi skal kutte det som må til, men vi skal sjøl avgjøre hvor og hvordan det skal kuttes.
Etter harde basketak innså IMF-forhandlerne at Island hadde en regjering som mente alvor, og som kunne holde det den lovte. Fra da av var IMF en samarbeidspartner, mens EU fortsatt var sta motpart.
Fem ganger fastslo IMF at alt gikk som det skulle - slik at nye porsjoner av IMF-lånet og låna gitt av de nordiske regjeringene og Polen kunne betales ut. 26. august kunne IMF fastslå at hele
saneringsopplegget var gjennomført til punkt og prikke. Den sjette og siste porsjonen kunne betales ut.
Irland og Island havna i katastrofal krise av samme grunn: I begge land tok en håndfull spekulanter kontrollen over de store bankene, og med bankene som springbrett kaste de seg ut i spekulasjoner som hele samfunnet må svi for i årevis. De toppolitikerne som hadde ansvaret for å gripe inn, var gjennom bekjentskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk. Ofte var det også lønnsomt å se vekk.
To grunnleggende politiske grep skilte Island fra Irland: Islandske myndigheter lot de store forretningsbankene bankene gå konkurs, og de innførte full kontroll med kapitalflyten inn til Island og ut av Island. Det berga det islandske samfunnet fra skjebnen til det irske.
Islandske myndigheter gjorde det samme som de andre nordiske regjeringene gjorde under den nordiske bankkrisa tidlig på 1990-tallet: De lot spekulasjonsbankene gå konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene. I stedet oppretta de nye banker for innenlandske formål. Seinere har de fått de største utenlandske kreditorene til å ta over to av de tre storbankene. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.
Like viktig var det andre grepet, kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville mangedobla gjelda for alle som hadde tatt opp lån i utlandet, men som hadde inntektene sine i islandske kroner. For det var ikke bare banksjefer og deres vennekrets som hadde spekulert over evne. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Fra høsten 2008 satt de igjen med ei gjeld i utenlandsk valuta langt over salgsverdien av boligen, bedriften eller båten.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk, for et sted må de jo bo. Regjeringen har nekta banker og andre kreditorer å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i den boligen som de strengt tatt ikke eier lenger, forskyves stadig noen måneder av gangen.
Men på kort sikt har den svake islandske krona hatt sine fordeler: den har gjort islandske varer og tjenester billige i forhold til utenlandske. Eksporten fra Island og turismen til Island har økt jamt og trutt, mens importen er lavere enn før. Dette har gitt et stadig stigende handelsoverskudd som skaffer hard valuta til ei slunken statskasse.
Det beste tegnet for framtida: arbeidsinnvandrerne blir! Det er bedre å være arbeidsløs på Island hvis alternativet er å jobbe svart i Polen. På grunn av krisa har regjeringen sørga for at arbeidsløse får dagpenger i fire år, ett år mer enn før.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. oktober 2011)
Mens Hellas, Irland og Portugal filleristes av EU og IMF uten at det hjelper stort, er Island på god vei ut av de verste kriseproblemene. Det kunne finansminister Steingrimur Sigfusson redegjøre for på en krisepolitisk konferanse for europeiske venstrepartier i Amsterdam.
Krisa på Island høsten 2008 var både eksplosiv og brutal. Fra en dag til neste, fra 29. til 30. september ble overmodig velstand til katastrofe for de fleste på Island.
Det økonomiske tilbakeslaget var atskillig kraftigere enn i alle EU-land utenom Estland og Irland. Arbeidsløsheten vokste mer enn i de aller fleste EU-land. Den islandske staten var gjeldfri i 2007, men de tre spekulasjonsbankene til finansvikingene hadde høsten 2008 en samla gjeld på rundt ti ganger det islandske nasjonalproduktet. Så ille var det ikke noe annet sted i Europa.
Mindre enn tre år etter fastslår både OECD og IMF at Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Island har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien vil vokse med 2-3 prosent både i 2011 og 2012. Underskuddet på statsbudsjettet er snudd fra ti prosent av bnp i 2009 til tre prosent på to år.
Arbeidsløsheten er på 6,5 prosent, bare halvparten av nivået i Hellas, Irland og Portugal. Andelen som har et arbeid å gå til, er fortsatt den høyeste i Europa, åtte prosentpoeng over den norske. Inflasjonen, som var over 18 prosent i januar 2009 er nede på 2,8 prosent i april 2011.
Det var ingen enkel eller populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert, men verst er det gått dem med innskuddsbaserte private pensjonsordninger. Mange av dem har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.
Mye var konsekvenser av den brutale virkeligheten på fristilte markeder. Ytre makter slo også ubønnhørlig til. Som vilkår for lån satte IMF allerede i november 2008 opp et knallhardt program for å sanere den islandske økonomien.
Fem ganger måtte den islandske regjeringen stå skolerett for IMF: Er det kutta nok i offentlige utgifter? Går inflasjonen og rentenivået nok ned?
Da den rødgrønne regjeringa overtok i februar 2009, satte den hardt mot hardt: Island er et nordisk velferdssamfunn, og det skal landet fortsatt være. Vi skal kutte det som må til, men vi skal sjøl avgjøre hvor og hvordan det skal kuttes.
Etter harde basketak innså IMF-forhandlerne at Island hadde en regjering som mente alvor, og som kunne holde det den lovte. Fra da av var IMF en samarbeidspartner, mens EU fortsatt var sta motpart.
Fem ganger fastslo IMF at alt gikk som det skulle - slik at nye porsjoner av IMF-lånet og låna gitt av de nordiske regjeringene og Polen kunne betales ut. 26. august kunne IMF fastslå at hele
saneringsopplegget var gjennomført til punkt og prikke. Den sjette og siste porsjonen kunne betales ut.
Irland og Island havna i katastrofal krise av samme grunn: I begge land tok en håndfull spekulanter kontrollen over de store bankene, og med bankene som springbrett kaste de seg ut i spekulasjoner som hele samfunnet må svi for i årevis. De toppolitikerne som hadde ansvaret for å gripe inn, var gjennom bekjentskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk. Ofte var det også lønnsomt å se vekk.
To grunnleggende politiske grep skilte Island fra Irland: Islandske myndigheter lot de store forretningsbankene bankene gå konkurs, og de innførte full kontroll med kapitalflyten inn til Island og ut av Island. Det berga det islandske samfunnet fra skjebnen til det irske.
Islandske myndigheter gjorde det samme som de andre nordiske regjeringene gjorde under den nordiske bankkrisa tidlig på 1990-tallet: De lot spekulasjonsbankene gå konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene. I stedet oppretta de nye banker for innenlandske formål. Seinere har de fått de største utenlandske kreditorene til å ta over to av de tre storbankene. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.
Like viktig var det andre grepet, kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville mangedobla gjelda for alle som hadde tatt opp lån i utlandet, men som hadde inntektene sine i islandske kroner. For det var ikke bare banksjefer og deres vennekrets som hadde spekulert over evne. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Fra høsten 2008 satt de igjen med ei gjeld i utenlandsk valuta langt over salgsverdien av boligen, bedriften eller båten.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk, for et sted må de jo bo. Regjeringen har nekta banker og andre kreditorer å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i den boligen som de strengt tatt ikke eier lenger, forskyves stadig noen måneder av gangen.
Men på kort sikt har den svake islandske krona hatt sine fordeler: den har gjort islandske varer og tjenester billige i forhold til utenlandske. Eksporten fra Island og turismen til Island har økt jamt og trutt, mens importen er lavere enn før. Dette har gitt et stadig stigende handelsoverskudd som skaffer hard valuta til ei slunken statskasse.
Det beste tegnet for framtida: arbeidsinnvandrerne blir! Det er bedre å være arbeidsløs på Island hvis alternativet er å jobbe svart i Polen. På grunn av krisa har regjeringen sørga for at arbeidsløse får dagpenger i fire år, ett år mer enn før.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. oktober 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
