Ólafur Ragnar ble gjenvalgt som president på EU-motstand og politikeravsky
Island har valgt Ólafur Ragnar Grimsson som president, for femte gang. Han fikk 53 prosent av stemmene, mens sterkeste utfordrer, Thora Arnórsdóttir, fikk 33 prosent.
Ólafur Ragnar, alle er på fornavn på Island (også i telefonkatalogen), førte en valgkamp som tok sikte på å sprenge rammene for presidentvervet. Konkurrenten Thora la derimot opp til å videreføre rollen til Vigdís Finnbogadóttir, president fra 1980 til 1996, som sto fram som et samlingsmerke for nasjonal identitet og islandsk kultur.
Etter at bankkrisa høsten 2008 knuste all økonomi på Island, både den offentlige og den private, har Ólafur Ragnar hatt mye å gjøre bot for.
Han hilste med begeistring de såkalte ”finansvikingene” velkommen da de satte i gang med sine vanvittige spekulasjoner etter århundreskiftet, og han gikk inn i de tette nettverk av politikere og spekulanter som førte til at samfunnet høsten 2008 var påført ei gjeld som var 11 ganger så stor som det islandske nasjonalproduktet.
En tale han holdt for britiske næringslivsledere i Walbrook Club i London i mai 2005, er godt kjent og spredt også langt utafor Island. (Hvis du går inn på google og taster ”Grimsson Walbrook”, finner du hele talen.)
Ólafur Ragnar var i storform og strødde om seg med eksempler på den islandske finansekspansjonen ute i verden. Han trakk fram:
- Baugur, ”med kjøpesentre ikke bare i London, men også i Danmark og Sverige”.
- Avion Group, ”det største spesialiserte flyselskap av sitt slag i verden”.
- Actavis, ”det raskest voksende farmasiselskapet i verden med produksjon i India, Bulgaria, Malta og Serbia”.
- Össur, ”den største proteseprodusenten i verden”.
- Kaupthing, blant de største bankene i Norden ”med virksomhet i Europa og Amerika”.
- Bakkavör, ”den største fast-food-produsenten i Storbritannia”.
Hvordan var slikt mulig for et miniland med 300.000 innbyggere? Svaret var: Helt fra vikingtida har islendinger vært prega av utferdstrang og pågangsmot.
”Denne vikingånden har gjort det mulig for oss å vinne der hvor andre enten mislyktes eller ikke vågde å begi seg inn. Våre entreprenører har derfor kunnet handle raskere og mer effektivt, å være mer originale og mer fleksible, mer å stole på, men også dristigere enn mange andre. Det som lykkes på Island, kan lykkes overalt ellers.”
Sluttbudskapet var: ”You ain’t seen nothing yet!”
Ólafur Ragnar førte en valgkamp basert på at han ville gjøre seg til overdommer over islandsk politikk. Han vil ikke underskrive vedtak i Alltinget som ”ikke er bra for det islandske samfunnet”. I henhold til konstitusjonen går i så fall Alltingsvedtaket til folkeavstemning.
Denne retten har ingen president brukt før Ólafur Ragnar tok den i bruk i 2004 mot en medielov som Alltinget hadde vedtatt. Den gang ble det ikke noen folkeavstemning fordi regjeringen trakk loven tilbake.
Men folkeavstemning ble det i 2010 om den såkalte Icesave-avtalen. Avtalen påla Island å dekke tapene til britiske og nederlandske innskytere i nettbanken Icesave da den gikk konkurs i dragsuget av den islandske bankkrisa høsten 2008.
Ólafur Ragnar underskrev ikke, og ved folkeavstemningen i mars 2010 stemte 98 prosent for å avvise Icesave-avtalen, en avtale som innebar at hver innbygger på Island skulle betale 100.000 kroner (norske) til innskytere fra Storbritannia og Nederland som hadde bitt på det agnet at Icesave ga høyere renter enn andre banker.
En ny avtale, med gunstigere vilkår, ble forhandla fram året etter. Men Ólafur Ragnar nekta fortsatt å underskrive, og ved folkeavstemningen i april 2011 ble avtalen avvist med 60 mot 40 prosent til tross for at truslene hagla fra flere EU-regjeringer og fra IMF.
Regjeringen tok resultatet til etterretning, og dermed var presidenten blitt den store redningsmannen for islendinger flest.
I teorien er det EFTA-domstolen som skal avgjøre Icesave-uenigheten..Men i praksis er så godt som hele Icesave-gjelda dekka av tilgodehavender i boet. Det har den islandske regjeringen hele tida hevda, hvis en var tålmodige nok til ikke å selge unna mens prisene var elendige.
Ólafur Ragnar har alltid vært en omstridt politiker. Det var han også i sitt eget parti, Folkealliansen, Islands SV-parti som i flere tiår konkurrerte med sosialdemokratene om å være største parti på venstresida i et land dominert av det store høyrepartiet, Uavhengighetspartiet.
Ólafur Ragnar ble valgt inn i Alltinget i 1978, var finansminister i tre år og leder av Folkealliansen fra 1987 til 1995. Han gikk etter hvert inn for å slå Folkealliansen sammen med sosialdemokratene. Det nye partiet fikk navnet Samfylkingin og regnes i dag som det sosialdemokratiske partiet på Island.
Mindretallet i Folkealliansen stifta så partiet Venstre-Grønne som ble miljøpartiet på Island, og som fra april 2009 er i regjering med Samfylkingin.
Ólafur Ragnar framstår i dag som steil EU-motstander og markerte i valgkampen at hvis Alltinget godkjente en avtale om medlemskap i EU, ville han sørge for at den ble lagt ut til folkeavstemning.
Under EØS-debatten i 1991-92 var ikke Ólafur Ragnar like klar. Han fremma personlig, uten støtte i partiet sitt, et lovforslag i Alltinget om å godta EØS-regelverket slik det da var, men uten at Island bandt seg til å godta framtidige endringer som EU måtte ønske.
I 2012 var tydelig EU-motstand det som skulle til for å bli gjenvalgt – med ekstra støtte i den sterke motviljen mot politikere og partier som preger så mange velgere på Island.
Men uforutsigbar er den gjenvalgte presidenten. Da bankkrisa raste på sitt verste høsten 2008, hadde Ólafur Ragnar en utblåsing under en lunsj med de utenlandske diplomatene i Reykjavik. Et referat fra den norske ambassaden havna i Klassekampen (12.11.08) der det framgår at presidenten ville tilby basen på Keflavik til russerne fordi alle gamle venner vendte Island ryggen. Alle unntatt Færøyene og Norge, skal han ha sagt.
(Trykt i Klassekampen lørdag 7. juli 2012)
søndag 4. november 2012
søndag 21. oktober 2012
Stille før stormen?
Uroen ulmer i Jordan, landet der sikkerhetstjenesten er tryggeste arbeidsplass
Den arabiske våren satte sine spor også i Jordan, det sammenklemte landet som grenser til krigsherjede som Irak, Syria, Libanon, Vestbredden og Israel - i tillegg til regionale stormakter som Egypt og Saudi-Arabia.
Gamlekongen Hussein II styrte landet i 46 år og hadde til sin død i 1999 en skjult nøkkelrolle i det politiske spillet i Midt-Østen. Sønnen, kong Abdullah II, styrer like eneveldig, men har ikke like godt tak på den balansegangen som kreves i et land med så mange undertrykte motsetninger som Jordan.
For nå ulmer den sosiale og politiske uroen. I mer enn et år har det vært demonstrasjoner etter fredagsbønnen i de fleste byene med krav om ”brød og frihet”. De fleste samler bare noen dusin mennesker og på større steder noen hundre. Men av og til står over 10.000 fram med protester og krav.
Siden januar har lærere, sjukepleiere, elektrikere, fosfat- og raffineriarbeidere lagt ned arbeidet i protest mot at prisene på mat og strøm stiger. Det gjør også arbeidsløsheten. Blant ungdom er den oppe i 34 prosent.
Det roer ikke gemyttene at korrupsjonen i det offentlig livet er så åpenbar og at pensjonsalderen økes, riktig nok bare fra 45 til 50 år. Til gjengjeld er pensjonen ikke til å leve av. Fattigdommen har økt dramatisk etter 2006.
Da den ”arabiske våren” sprang ut i fjor vinter, var kong Abdullah en av de første araberledere som prøvde å komme reformkrav i forkjøpet. Han oppretta en uavhengig valgkommisjon og en forfatningsdomstol og ga inntrykk av at han ville gi parlamentet økt myndighet og svekke sin egen makt. Til nå er det han som oppnevner og avsetter regjeringer, oppløser parlamentet for å styre ved dekreter i lange perioder – og som godkjenner nye lover.
Det kan se ut til at denne reformprosessen er løpt ut i sand. Den amerikanske stiftelsen Freedom House som overvåker politisk utvikling rundt om i verden, vurderer Jordan i 2011 som ”not free”, mens vurderingen var ”partly free” da Abdullah overtok som konge i 1999.
Kongen har antakelig fortsatt stor tillit og møtes fortsatt med stor ærbødighet på grasrota. Men han møter likevel en stadig mer høylytt opposisjon – særlig fra Den islamske aksjonsfronten (IAF) som er det politiske uttrykket for Det muslimske brorskapet. IAF er landets største og best organiserte parti og krever at parlamentet skal oppnevne regjeringen og at regjeringen skal ha mer makt i forhold til kongen.
Det jordanske samfunnet er djupt splitta i tre folkegrupper, de såkalte østbredd-jordanere, palestinere og beduiner. Østbredd-jordanerne er i dag i mindretall i det de oppfatter som ”sitt eget samfunn”. Mer enn halvparten av befolkningen på seks millioner er palestinere. De er etterkommere fra de store flyktningbølgene etter hver krig som Israel vant fra 1948 til 1973 – eller de har sjøl flykta. Noe over en halv million har sin tilhørighet i tradisjonelle beduinklaner.
Østbredd-jordanerne har en privilegert stilling i statssystemet. Valgloven er slik at de ved siste valg fikk 85 prosent av plassene i parlamentet. 22 av 28 statsråder er østbredd-jordanere. For å holde palestinerne vekk fra offentlig styre og stell, har østbredd-jordanerne hatt fortrinnsrett til jobber i offentlig forvaltning.
Palestinerne har til gjengjeld boltra seg i det private næringslivet. Det er palestinere som i dag har lederstillingene innen nærings- og finansliv, handel og turisme.
Et tiår med nyliberal politikk har styrka palestinernes stilling. Det kuttes i offentlig sektor, og mange store statsbedrifter er privatisert. Da er det østbredd-jordanere som mister jobber.
Den jordanske staten har for tida ikke inntekter nok til å finansiere virksomheten sin. Statsgjelda er likevel moderat sammenlikna med kriseland i Europa, 65 prosent av bnp. Men underskuddene på de årlige statsbudsjettene er større enn før.
Kong Abdullah er derfor avhengig av pengestøtte utafra og prøver å holde seg inne både med USA og EU. Regna per innbygger er støtten fra USA større enn for noe annet land utenom Israel. Likevel er pengestøtten fra Saudi-Arabia blitt enda større. Det inngår i Saudi-strategien med å bygge en allianse av Iran-kritiske sunniregimer. Derfor er Saudi-Arabia da også sterkeste støttespiller for det væpnede opprøret i Syria.
Den forvokste sikkerhetstjenesten Mukhabarat er en viktig del av statsapparatet som i mange andre land i Mist-Østen. Kong Hussein sørga for at den domineres av beduiner. Bare i løpet av fjoråret ble den økt med 21.000 stillinger. (New York review of books, 8.12.2011) Fordi beduinene er et stadig mindre mindretall, kjenner de seg likevel fortrengt og med usikre utsikter for framtida: ”Vi er røde indianere i vårt eget land.”
Den jordanske etterretningstjenesten framholdes ofte som CIAs nærmeste partner etter britiske M16. I henhold til Wikileaks-avsløringene var Jordan femte viktigste kilde for militære meldinger til Pentagon.
Jordan regnes som USAs nærmeste støttespiller i Midt-Østen og ga utstrakt strategisk og logistisk støtte til USAs krigføring i Afghanistan og Irak. Sammen med Egypt er Jordan eneste land som har inngått en fredsavtale med Israel. Ingen av delene er direkte populært.
Jordan mottar betydelig militær støtte fra USA og skal ha ”den mest profesjonelle hæren” blant araberstatene. AFP meldte på torsdag at 10.000 opprørssoldater fra Libya skal trenes opp i Jordan. Treninga skal være finansiert av Saudi-Arabia og Qatar. Rykter går om at de kan bli sendt inn i Syria for å støtte det væpnede opprøret.
Tre uker i mai skal det holdes en større militærøvelse (Exercise Eager Lion 12) med styrker fra 16 land. Det er en øvelse som USA er aktivt med på å gjennomføre som ledd i å ”bekjempe terror” – ifølge nettsida til det amerikanske forsvarsdepartementet.
(Trykt i Klassekampen lørdag 28/4-2012)
mandag 26. mars 2012
Brister knoppene?
Araberstatene er den region som har minst mat til egen befolkning og størst knapphet på vann
Var det frihetstrang eller sosial fortvilelse som var drivkraften bak den arabiske våren?
I fjor vår fikk frihetstrangen mest oppmerksomhet i vestlige medier. Men særlig i Egypt var de spontane og omfattende streikene et like kraftig varsel til makthaverne. Også i Tunisia var arbeidsløshet, fattigdom og brutal nød grobunn for opprøret.
Ett år etter er utsiktene lite løfterike både for frihetskampen og for det sosiale opprøret. Forventningene var enorme – og urealistiske – både når det gjaldt å snu makta i samfunnet og for å oppnå bedre levekår. Økonomisk og sosialt er de fleste verre stilt enn før.
”Verre enn før” har de fleste opplevd utviklingen de siste par tiåra - i de aller fleste araberstatene. Oljeboomen etter 2002 bidro riktig nok til at de fleste araberstatene var i en gunstig økonomisk situasjon fram til 2010 - målt med tradisjonelle og misvisende mål for økonomisk framgang. Veksten i nasjonalprodukt var oppimot ti prosent i året. Statsbudsjettene var under kontroll. Inflasjonen var på vei nedover.
Men folketallet og arbeidsstyrken økte langt raskere enn det produksjonslivet som skulle gi folk flest arbeid og inntekt. I mange land økte tallet på arbeidsløse, og de sosiale forskjellene økte kraftig overalt. Velstanden for de få økte fattigdommen for de mange.
Det er mange fellestrekk ved statene i Midt-Østen og Nord-Afrika. I varierende grad preger politisk undertrykkelse hele regionen. Som region har araberstatene dobbelt så høye militærutgifter som regioner ellers i verden – målt i forhold til folketallet. Frykten for sikkerhetstjenesten har lamma de fleste formene for protest – inntil i fjor vår.
De fleste regimene er rentenist-stater. I oljestatene koster det så lite å utvinne olje at oljeprisen på verdensmarkedet sikrer enorm fortjeneste for dem som rår over oljeutvinningen. Oljerikdommen har til nå vært et effektivt hinder for politisk og økonomisk reformpolitikk. Det har vært penger nok til almisser til at det store flertallet har funnet seg i de groteske forskjellene i levekår og makt. Større forskjeller på rik og fattig fins ikke i noen andre av verdens regioner.
Regionen har det laveste investeringsnivået i verden. Det skyldes ikke mangel på kapital, men at pengefolka har plassert pengene sine helt andre steder enn hjemme. Investeringene har i stadig mindre grad retta seg mot innenlandsk produksjon.
I Gulf-statene er situasjonen politisk og sosialt helt pervers. Der gjør 15 millioner asiater alle de synlige jobbene med elendige lønninger og arbeidsvilkår, mens de innenlandske stasborgerne sitter på kontor og har helt andre livsvilkår.
I den grad oljestatene har forsøkt å utvikle flere bein å stå på, har de konkurrert om det samme: turisme for den globale overklassen, eiendomsutvikling, flyselskap og smelteverk. Og de har alle prøvd å slå seg fram som Midt-Østens finansielle sentrum.
Arabiske land handler ekstremt lite med hverandre. Handelen mellom araberstater er bare en tiendedel av handelen deres med resten av verden. Filippinene eksporterer mer ferdigvarer enn hele den arabiske verden til sammen.
Også de oljefattige statene fungerer som rentenist-stater, ikke på grunnlag av herredømme over naturressurser, men ved et politisk herredømme som samler makt og ekstreme inntekter hos en snever elite. Private monopoler og andre regjeringsgaranterte privilegier har samla inntekter og formuer på få hender og har bidratt til de ekstreme forskjellene mellom de mange fattige og de få rike. Slik er det både i de tradisjonelle kongedømmene og i de halvmoderne republikkene.
Sentraliserte og ugjennomtrengelige byråkratier står til rådighet for de styrende elitene. Slik var det under den statskapitalistiske perioden på 1960- og 70-tallet. Og slik fortsatte det da økonomien ble liberalisert og privatisert i land etter land etter 1980.
Privatiseringene skjedde via nettverk av slektskap og vennskap. Næringslivet kontrolleres av noen få familieklikker som er nært forbundet med politiske makthavere (såkalt ”crony capitalism”). Den folkelige støtten for mer privatisering er derfor liten.
Veksten i folketall setter rammevilkår som er dramatiske hvis lite skjer politisk og økonomisk. I Egypt har folketallet dobla seg etter 1980. Men araberne er unge. Halvparten av den arabiske befolkningen på 300 millioner er under 30 år. Det gir mulighet for vekst og framgang hvis regjeringene utløser sterke nok initiativ.
Ungdom mellom 15 og 24 år, de som går i front i alle opprør, utgjør 60 millioner. Men hovedproblemet er mangelen på jobber. I Egypt går 90 prosent av denne ungdommen uten arbeid.
På ett område har framgangen vært stor: langt flere har fått sjansen til skolegang og forskjellen på gutter og jenter er ikke så stor som før. Kvaliteten på skolegangen kan det være mer å utsette på. Praktisk yrkesutdanning er mangelvare overalt.
Nye medier gjør at regimene ikke lenger har kontroll med hva folk får vite og hva de får utveksle av meninger. Folketallet øker raskere enn i noen annen del av verden, og matprisene er på vei oppover. Det er blitt både dyrere og vanskeligere å holde folk i ro.
I Egypt og Tunisia fører dette til at de nye folkevalgte lederne må balansere sterkt motstridende hensyn.
- Det er avgjørende at det blir investert i produksjon som kan gi arbeid og inntekter til arbeidsløse.
- Samtidig må de med overflod av penger overbevises om at det er mer å tjene på slike investeringer enn ved å kjøpe eiendommer i London. Tiltak for å hindre kapitalflukt, kan framskynde kapitalflukten.
- Korrupsjonen må bekjempes, men ikke så pågående at de korrupte gir opp å holde hjul i gang i økonomien.
Det blir ikke lett uansett hvem som blir de reelle makthaverne i tida som kommer. De utålmodige er det store flertallet – og de har gitt hverandre håp om at livet kunne vært helt annerledes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mars 2012)
Var det frihetstrang eller sosial fortvilelse som var drivkraften bak den arabiske våren?
I fjor vår fikk frihetstrangen mest oppmerksomhet i vestlige medier. Men særlig i Egypt var de spontane og omfattende streikene et like kraftig varsel til makthaverne. Også i Tunisia var arbeidsløshet, fattigdom og brutal nød grobunn for opprøret.
Ett år etter er utsiktene lite løfterike både for frihetskampen og for det sosiale opprøret. Forventningene var enorme – og urealistiske – både når det gjaldt å snu makta i samfunnet og for å oppnå bedre levekår. Økonomisk og sosialt er de fleste verre stilt enn før.
”Verre enn før” har de fleste opplevd utviklingen de siste par tiåra - i de aller fleste araberstatene. Oljeboomen etter 2002 bidro riktig nok til at de fleste araberstatene var i en gunstig økonomisk situasjon fram til 2010 - målt med tradisjonelle og misvisende mål for økonomisk framgang. Veksten i nasjonalprodukt var oppimot ti prosent i året. Statsbudsjettene var under kontroll. Inflasjonen var på vei nedover.
Men folketallet og arbeidsstyrken økte langt raskere enn det produksjonslivet som skulle gi folk flest arbeid og inntekt. I mange land økte tallet på arbeidsløse, og de sosiale forskjellene økte kraftig overalt. Velstanden for de få økte fattigdommen for de mange.
Det er mange fellestrekk ved statene i Midt-Østen og Nord-Afrika. I varierende grad preger politisk undertrykkelse hele regionen. Som region har araberstatene dobbelt så høye militærutgifter som regioner ellers i verden – målt i forhold til folketallet. Frykten for sikkerhetstjenesten har lamma de fleste formene for protest – inntil i fjor vår.
De fleste regimene er rentenist-stater. I oljestatene koster det så lite å utvinne olje at oljeprisen på verdensmarkedet sikrer enorm fortjeneste for dem som rår over oljeutvinningen. Oljerikdommen har til nå vært et effektivt hinder for politisk og økonomisk reformpolitikk. Det har vært penger nok til almisser til at det store flertallet har funnet seg i de groteske forskjellene i levekår og makt. Større forskjeller på rik og fattig fins ikke i noen andre av verdens regioner.
Regionen har det laveste investeringsnivået i verden. Det skyldes ikke mangel på kapital, men at pengefolka har plassert pengene sine helt andre steder enn hjemme. Investeringene har i stadig mindre grad retta seg mot innenlandsk produksjon.
I Gulf-statene er situasjonen politisk og sosialt helt pervers. Der gjør 15 millioner asiater alle de synlige jobbene med elendige lønninger og arbeidsvilkår, mens de innenlandske stasborgerne sitter på kontor og har helt andre livsvilkår.
I den grad oljestatene har forsøkt å utvikle flere bein å stå på, har de konkurrert om det samme: turisme for den globale overklassen, eiendomsutvikling, flyselskap og smelteverk. Og de har alle prøvd å slå seg fram som Midt-Østens finansielle sentrum.
Arabiske land handler ekstremt lite med hverandre. Handelen mellom araberstater er bare en tiendedel av handelen deres med resten av verden. Filippinene eksporterer mer ferdigvarer enn hele den arabiske verden til sammen.
Også de oljefattige statene fungerer som rentenist-stater, ikke på grunnlag av herredømme over naturressurser, men ved et politisk herredømme som samler makt og ekstreme inntekter hos en snever elite. Private monopoler og andre regjeringsgaranterte privilegier har samla inntekter og formuer på få hender og har bidratt til de ekstreme forskjellene mellom de mange fattige og de få rike. Slik er det både i de tradisjonelle kongedømmene og i de halvmoderne republikkene.
Sentraliserte og ugjennomtrengelige byråkratier står til rådighet for de styrende elitene. Slik var det under den statskapitalistiske perioden på 1960- og 70-tallet. Og slik fortsatte det da økonomien ble liberalisert og privatisert i land etter land etter 1980.
Privatiseringene skjedde via nettverk av slektskap og vennskap. Næringslivet kontrolleres av noen få familieklikker som er nært forbundet med politiske makthavere (såkalt ”crony capitalism”). Den folkelige støtten for mer privatisering er derfor liten.
Veksten i folketall setter rammevilkår som er dramatiske hvis lite skjer politisk og økonomisk. I Egypt har folketallet dobla seg etter 1980. Men araberne er unge. Halvparten av den arabiske befolkningen på 300 millioner er under 30 år. Det gir mulighet for vekst og framgang hvis regjeringene utløser sterke nok initiativ.
Ungdom mellom 15 og 24 år, de som går i front i alle opprør, utgjør 60 millioner. Men hovedproblemet er mangelen på jobber. I Egypt går 90 prosent av denne ungdommen uten arbeid.
På ett område har framgangen vært stor: langt flere har fått sjansen til skolegang og forskjellen på gutter og jenter er ikke så stor som før. Kvaliteten på skolegangen kan det være mer å utsette på. Praktisk yrkesutdanning er mangelvare overalt.
Nye medier gjør at regimene ikke lenger har kontroll med hva folk får vite og hva de får utveksle av meninger. Folketallet øker raskere enn i noen annen del av verden, og matprisene er på vei oppover. Det er blitt både dyrere og vanskeligere å holde folk i ro.
I Egypt og Tunisia fører dette til at de nye folkevalgte lederne må balansere sterkt motstridende hensyn.
- Det er avgjørende at det blir investert i produksjon som kan gi arbeid og inntekter til arbeidsløse.
- Samtidig må de med overflod av penger overbevises om at det er mer å tjene på slike investeringer enn ved å kjøpe eiendommer i London. Tiltak for å hindre kapitalflukt, kan framskynde kapitalflukten.
- Korrupsjonen må bekjempes, men ikke så pågående at de korrupte gir opp å holde hjul i gang i økonomien.
Det blir ikke lett uansett hvem som blir de reelle makthaverne i tida som kommer. De utålmodige er det store flertallet – og de har gitt hverandre håp om at livet kunne vært helt annerledes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mars 2012)
Kamp om krisepolitikk
Er det høye eller lave lønninger som fører europeiske land ut av krisa?
To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?
De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa ser gode lønninger og andre velferdsgoder som den store faren. Forfatterne bak et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, ser derimot økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa.
ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene i 30 år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Samtidig øker inntektsforskjellene. De er nå i de fleste land større enn noen gang det siste hundreåret.
Dette har sammenheng med den politikken som systematisk er lagt til grunn innen EU. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet i tjue år. Midlene har vært lønnsmoderasjon og avregulering av arbeidslivet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.
Utgangspunktet til forfatterne bak ILO-publikasjonen er at økonomisk vekst må til for å få ned ei statsgjeld som er blitt så stor at den ikke lenger kan betjenes. Da er kuttpolitikken et blindspor som gjør vondt verre. De legger tvert om til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag.
Økt reallønn kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økt reallønn kan øke forbruket, kan øke investeringer i ny produksjon og kan øke produktiviteten ved at produksjonskapasiteten utnyttes bedre. Økte lønnskostnader stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer vanligvis samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Undersøkelser av OECD-land har vist at produktiviteten i snitt økte med 0,38 prosent når reallønna økte med én prosent.
Men økt reallønn kan også senke profitten og svekke konkurranseevnen og eksporten. For krisepolitikken går det derfor et viktig skille mellom land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst og land der økt reallønn svekker mulighetene for vekst.
Undersøkelser kan tyde på at i eurosonen som helhet kan økte lønninger føre til vekst. Derimot kan økt lønn skape problemer i en del mindre medlemsland hvis de som eneste land skulle satse på en ekspansiv lønnspolitikk. Da kan økt lønn gå utover konkurranseevnen og dermed eksporten.
Dette betyr at det kan bli avgjørende at land i eurosonen samordner lønnspolitikken sin. Enkelte land kan isolert sett være tjent med å holde lønningene nede, og det kan framstå som den eneste utveien hvis andre land også gjør det. Men sjansen for å få i gang varig vekst er best dersom eurostatene går sammen om en mer ekspansiv politikk som får lønningene til å stige.
På kort sikt er det nødvendig å få opp etterspørselen etter varer og tjenester slik at flere kommer i jobb. På lengre sikt må mange sider av politikken legges om slik at reallønna på nytt – etter 30 år – stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Begge deler må til for å hindre at økonomien havner i nye kriser og stagnasjonsperioder.
Både på kort og lang sikt krever dette et felles løft av land som handler mye med hverandre. De må legge om politikken i samme retning – samtidig.
Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. På lengre sikt er det derfor avgjørende å sørge for at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten – hevder forskerne bak ILO-rapporten.
Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet. Nivået på minstelønningene er også strategisk viktige – uansett om de fastlegges som lovbestemte minstelønninger eller gjennom tariffavtaler.
I ILO-rapporten vises det til mengder av forskningsrapporter som - i strid med nyliberal teori - konkluderer med at et godt regulert arbeidsmarked fører til høy vekst i produktivitet. Den sammenhengen holder enten en ser på stillingsvernet, på faglige rettigheter eller på hvor god arbeidsløshetstrygden er.
Men hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp-ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Da blir det fort et spørsmål om interesser og makt.
Noen er tjent med at millioner går arbeidsløse og presser lønningene ned i det som er igjen av arbeidslivet. Noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønndannelsen og over egne arbeidsplasser.
Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, f.eks ved en skatt på finanstransaksjoner. Det må stilles krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.
Målet må være å hindre spekulasjon bl.a. ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene i ILO-publikasjonen.
Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mars 2012)
To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?
De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa ser gode lønninger og andre velferdsgoder som den store faren. Forfatterne bak et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, ser derimot økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa.
ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene i 30 år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Samtidig øker inntektsforskjellene. De er nå i de fleste land større enn noen gang det siste hundreåret.
Dette har sammenheng med den politikken som systematisk er lagt til grunn innen EU. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet i tjue år. Midlene har vært lønnsmoderasjon og avregulering av arbeidslivet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.
Utgangspunktet til forfatterne bak ILO-publikasjonen er at økonomisk vekst må til for å få ned ei statsgjeld som er blitt så stor at den ikke lenger kan betjenes. Da er kuttpolitikken et blindspor som gjør vondt verre. De legger tvert om til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag.
Økt reallønn kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økt reallønn kan øke forbruket, kan øke investeringer i ny produksjon og kan øke produktiviteten ved at produksjonskapasiteten utnyttes bedre. Økte lønnskostnader stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer vanligvis samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Undersøkelser av OECD-land har vist at produktiviteten i snitt økte med 0,38 prosent når reallønna økte med én prosent.
Men økt reallønn kan også senke profitten og svekke konkurranseevnen og eksporten. For krisepolitikken går det derfor et viktig skille mellom land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst og land der økt reallønn svekker mulighetene for vekst.
Undersøkelser kan tyde på at i eurosonen som helhet kan økte lønninger føre til vekst. Derimot kan økt lønn skape problemer i en del mindre medlemsland hvis de som eneste land skulle satse på en ekspansiv lønnspolitikk. Da kan økt lønn gå utover konkurranseevnen og dermed eksporten.
Dette betyr at det kan bli avgjørende at land i eurosonen samordner lønnspolitikken sin. Enkelte land kan isolert sett være tjent med å holde lønningene nede, og det kan framstå som den eneste utveien hvis andre land også gjør det. Men sjansen for å få i gang varig vekst er best dersom eurostatene går sammen om en mer ekspansiv politikk som får lønningene til å stige.
På kort sikt er det nødvendig å få opp etterspørselen etter varer og tjenester slik at flere kommer i jobb. På lengre sikt må mange sider av politikken legges om slik at reallønna på nytt – etter 30 år – stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Begge deler må til for å hindre at økonomien havner i nye kriser og stagnasjonsperioder.
Både på kort og lang sikt krever dette et felles løft av land som handler mye med hverandre. De må legge om politikken i samme retning – samtidig.
Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. På lengre sikt er det derfor avgjørende å sørge for at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten – hevder forskerne bak ILO-rapporten.
Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet. Nivået på minstelønningene er også strategisk viktige – uansett om de fastlegges som lovbestemte minstelønninger eller gjennom tariffavtaler.
I ILO-rapporten vises det til mengder av forskningsrapporter som - i strid med nyliberal teori - konkluderer med at et godt regulert arbeidsmarked fører til høy vekst i produktivitet. Den sammenhengen holder enten en ser på stillingsvernet, på faglige rettigheter eller på hvor god arbeidsløshetstrygden er.
Men hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp-ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Da blir det fort et spørsmål om interesser og makt.
Noen er tjent med at millioner går arbeidsløse og presser lønningene ned i det som er igjen av arbeidslivet. Noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønndannelsen og over egne arbeidsplasser.
Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, f.eks ved en skatt på finanstransaksjoner. Det må stilles krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.
Målet må være å hindre spekulasjon bl.a. ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene i ILO-publikasjonen.
Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mars 2012)
søndag 26. februar 2012
Alternativ fins!
Økt lønn er ingen kostnad for samfunnet, men kan bli veien ut av krisa
Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.
Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,
Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,
Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.
Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.
Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.
Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.
To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.
I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.
Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.
Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.
Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.
Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.
Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.
Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.
De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.
Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.
De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.
Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land
En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.
Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.
ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.
Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)
Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.
Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,
Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,
Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.
Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.
Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.
Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.
To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.
I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.
Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.
Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.
Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.
Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.
Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.
Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.
De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.
Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.
De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.
Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land
En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.
Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.
ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.
Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)
Skatt på spekulasjon
Hvorfor skal ikke finansnæringa bidra til å hindre framtidige finanskriser?
Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.
Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.
Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.
Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.
Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.
Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.
Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.
Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.
Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.
Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.
Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.
EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.
I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.
De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.
I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.
Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.
Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.
Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.
Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.
Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.
Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.
Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?
Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.
For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.
(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)
Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.
Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.
Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.
Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.
Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.
Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.
Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.
Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.
Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.
Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.
Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.
EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.
I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.
De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.
I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.
Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.
Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.
Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.
Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.
Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.
Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.
Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?
Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.
For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.
(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)
onsdag 11. januar 2012
Hjelp som hjelper
IMF-lånet på 55 milliarder kroner er ”å vende ryggen halvveis til et Europa i krise”.
”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.
Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.
Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?
Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?
Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.
For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.
Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.
Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.
For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.
For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.
Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.
Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!
Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.
Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.
Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.
Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).
Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.
Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.
Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.
Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)
”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.
Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.
Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?
Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?
Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.
For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.
Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.
Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.
For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.
For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.
Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.
Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!
Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.
Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.
Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.
Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).
Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.
Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.
Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.
Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
