EU og USA forhandler om å gi konsern rett til å utfordre lovregler de ikke liker
EU og USA forbereder forhandlinger om en handels- og investeringsavtale tvers over Atlanterhavet, the Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).
Hva slags avtale kan det bli? Det har Amsterdam-baserte Corporate Europe Observatory (CEO), med sine iherdige, men alt for få, overvåkere av konsernmakt, prøvd å finne ut av. Det er ikke lett. For CEO er skrekkversjonen en avtale som åpner døra på vidt gap for å påtvinge alle EU-land genmodifisering og skifergass, og som truer rettighetene til arbeidstakere og gir konsern rett – og makt – til å utfordre lovregler som de ikke liker.
Alt i 2011 satte EU og USA ned ei ”høynivå arbeidsgruppe” til å forberede forhandlingene om en ”transatlantisk markedsplass”.
CEO har bedt EU-kommisjonen om å få vite hvem som er med i denne arbeidsgruppa som har vært i sving fra 2011 og som har lagt fram to rapporter. Etter mye om og men var svaret: ”Det fins ingen medlemsliste for denne arbeidsgruppa.”
Noe av prosessen omkring forhandlingene er likevel kjent på grunn av lekkasjer. EU-kommisjonen jobber med forslag til det som kalles investor-stat-tvisteløsning. Investeringsavtaler med slikt innhold fins det hundrevis av rundt om i verden.
Det er avtaler som er bygd over samme lest. De gir rettigheter til konsern som vil investere i et annet land. De kan reise krav om erstatning dersom landet vedtar lover eller praktiserer lover som rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”. I så fall kan de kreve erstatning. Avtalene gir ingen mulighet for stater å reise krav mot investorene.
Her er noen eksempler på slike tvistesaker:
- Etter krisa i 2001-02 har Argentina betalt 1150 millioner dollar til konsern som reagerte på at regjeringen ikke tillot at prisene på strøm og vann ble økt. 40 internasjonale storkonsern reiste sak mot Argentina på grunn av den kriseløsningen regjeringen valgte.
- I 2012 ble Hellas utsatt for det samme på grunn av den gjeldsnedskrivingen som var et vilkår for å få nye kriselån fra EU og IMF. I den forbindelse har både IMF og FN advart mot investeringsavtaler som kan ramme staters evne til ”å bekjempe finansielle og økonomiske kriser”.
- Et nederlandsk forsikringsselskap fikk i 2012 22 millioner euro i erstatning fra Slovakia fordi regjeringen i 2006 hadde omgjort helseprivatiseringen til en tidligere regjering og krevde at helseforsikringer skulle inngås på ikke-profitt-basis.
- Philip Morris har reist sak mot Uruguay og Australia fordi advarslene på sigarettpakkene førte til ”et vesentlig tap av markedsandeler”. (Ikke avgjort).
- Vattenfall reiste i 2012 sak mot Tyskland fordi regjeringen vedtok å fase ut kjernekraftverk der Vattenfall hadde eierinteresser. (Ikke avgjort.)
- USA-selskapet Lone Pine krever 250 millioner dollar fra Canada fordi regjeringen har innført et moratorium (midlertidig forbud) mot ”fracking”, det å få olje og gass ut av steingrunn ved å sende en blanding vann, sand og kjemikalier under høyt trykk mot steinen. (Ikke avgjort.)
Slike tvistesaker avgjøres ikke av vanlige domstoler. De avgjøres av tvisteløsningsorgan som oppretter paneler, ofte bare på tre personer. Det viktigste tvisteløsningsorganet er ISCID. Det fins over 900 bilaterale investeringsavtaler der statene på forhånd har godtatt at tvistesaker skal løses av ICSID. Der skjer alt bak lukkede dører med stor innsats av svært kostbare advokater som ofte ville vært vurdert som inhabile ved vanlige domstoler.
I forbindelse med forhandlingene mellom EU og USA har en langvarig kampanje fra lobbygrupper i næringslivet og fra advokatselskap nettopp ført fram til forslag som gir investorer rett til å utfordre lovregler hvis de rammer profitten.
EU-land kan i så fall oppleve at lover som er innført for å verne om helse, miljø og sosiale hensyn, settes til side hvis tvisteløsningspanelene fastslår at de griper inn mot “framtidig fortjeneste”. Tilsvarende kan EU-selskap oppnå det samme i USA.
Dragkampen om en investeringsavtale mellom EU og USA er derfor ikke en kamp mellom EU og USA, men mellom miljø- og velferdshensyn på den ene sida og konsernprofitt på den andre.
Investorer fra EU og USA har reist 329 av de 514 tvistesakene som er reist i forbindelse med investeringsavtaler. Det er også EU og USA som dominerer investeringene i andre land. USA står for over halvparten av utenlandsinvesteringene i EU – og EUs andel av investeringene i USA er like stor.
I tillegg har EU- og USA-konsern tusenvis av filialer på den andre sida av Atlanterhavet. Hvis TTIP blir som CEO frykter, kan konsern via filialene sine reise tvistekrav mot egen regjering for å hindre lover de ikke liker. Det er derfor ikke underlig at mektige lobbygrupper presser på for at retten til å reise investor-stat-saker blir så omfattende og tydelig som mulig i den avtalen som EU og USA nå skal inngå.
Fra ESF (European Services Forum), lobbygruppa for store tjenesteytingsselskap i Europa, er det krevd at investeringsvernet ”ikke må forhandles bort til fordel for allmenne politiske mål som menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter”. Det framgår av en intern rapport fra EU-kommisjonen etter et møte 8. juli 2011, en rapport som CEO har fått tilgang til.
Når de gjensidige investeringene mellom EU og USA er så store som de er, tyder det ikke på at investorene ikke syns at de er lønnsomme innen rammen av dagens lovgivning. Når de likevel presser så hardt på, er det for å oppnå fordeler de ikke har i dag. Det vi står overfor, er rett og slett en maktkamp mellom konsern og samfunn.
Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2013)
søndag 16. februar 2014
Kan jobber garanteres?
EUs nye jobbgaranti for ungdom kan øke gapet mellom nord og sør i Europa
23,9 prosent av ungdommen i EU er arbeidsløs – sier de offentlige statistikkene. Mange flere står i virkeligheten utafor det ordinære arbeidslivet. Nå vil EU-lederne garantere dem arbeid eller utdanning!
Også blant ungdom varierer arbeidsløsheten voldsomt fra land til land i EU, fra rundt 60 prosent i Hellas og Spania og 40 prosent i Italia og Portugal til under åtte prosent i Tyskland og Østerrike. Mange av dem som er i jobb, har dessuten bare kortvarige og usikre avtaleforhold.
Det skremmes stadig oftere med ”en tapt generasjon” helt uten arbeidserfaring. Også blant toppolitikere øker frykten for hva det kan føre til av sosialt kaos, opptøyer og det som verre er.
Arbeidsløsheten blant ungdom kan ”knuse EU” var EU-lederne enige om på en pressekonferanse i Paris i mai: ”Vi kan ikke tillate oss å ofre en hel generasjon.”
Frankrikes president Hollande sa det slik: ”Vi står overfor et fullstendig sammenbrudd for identifikasjonen med Europa. Det som står på spill er ikke bare ”la oss straffe dem som har makta”. Nei, borgerne vender ryggen til Europa og det europeiske prosjektet.”
Alt i februar var statssjefene i EU enige om å innføre en jobbgaranti for ungdom. Den skal sikre at arbeidsløs ungdom under 25 år får et tilbud om jobb, skolegang eller yrkesopplæring før de har gått uten jobb i fire måneder.
Det formelle vedtaket ble tatt av regjeringssjefene på et møte i Brussel 27. juni. Innsatsen skal settes inn i regioner der arbeidsløsheten blant ungdom er over 25 prosent.
EU-lederne har vedtatt å bruke åtte milliarder euro på denne jobbgarantien. Seks av milliardene skal brukes i 2014 og 2015 og de to siste milliardene på de neste fem åra. Ikke alt er friske penger. Noe skal for eksempel hentes fra EUs struktur- og sosialfond.
Økonomer har kalt opplegget en ”PR-øvelse”, og EU-lederne innrømmer sjøl at jobbgarantien vil få liten betydning hvis den ikke følges opp med effektive nasjonale tiltak. De ber regjeringene bl.a. opprette 370 000 nye lærlingplasser i løpet av høsten. Hovedansvaret ligger på regjeringene, sa den finske statsministeren Jyrki Katainen.
Men regjeringene er omgitt av til dels drastiske kuttkrav, pluss en ideologisk tvangstanke om at kutt er veien ut av krisa. Da blir det et naturlig tegn i tida at budsjettene til arbeidsmarkedstiltak sank med 21 prosent fra 2007 til 2010. Når det kreves kraftige kutt for å få ned underskuddene på statsbudsjettene, er ostehøvelen det første en tyr til – også overfor arbeidsmarkedstiltak.
Og hva monner 370 000 lærlingplasser når 7,5 millioner ungdommer er såkalte NEETs, de er verken i jobb, under utdanning eller i yrkesopplæring.
EUs arbeidslivsinstitutt har regna seg fram til at dette koster samfunnet 150 milliarder euro i året i tapte skatter og avgifter og utgifter til dagpenger og sosialhjelp. Det svarer til 1,2 prosent av EUs samlede bnp (brutto nasjonalprodukt) – et beløp større enn hele EU-budsjettet.
Men kan jobbgarantien virke etter hensikten?
Presidenten for EU-parlamentet, sosialdemokraten Martin Schulz, kalte jobbgarantien for ”ei dråpe i havet”. Den ble kalt ”en vits” av Michael Sommer, leder for tysk LO og for Euro-LO (ETUC). Det er som å ”bruke hageslange mot smeltende lava”- har han sagt.
Angela Merkel har gått aktivt inn for å ta æren for jobbgarantien: ”For én gangs skyld er penger ikke problemet.” Samtidig insisterer hun fortsatt på at ”hovedsaken er å forbedre konkurranseevnen, ikke å skape flere og flere pengekrukker” – og at budsjettdisiplin er det avgjørende.
Dette spriket utnyttes av sosialdemokraten Peer Steinbrück som er utfordreren til Angela Merkel ved valget i september. Han anklager henne for hykleri: Etter at hun i årevis har kasta ungdom i land etter land ut i arbeidsløshet med kuttkrava sine, skifter hun spor like før valget for å framstå som de arbeidsløses venn. Men Steinbrüsk er i glasshus. Han har i all hovedsak støtta kuttpolitikken.
Den mest alvorlige svakheten ved jobbgarantien diskuteres av den italienske økonomen Francesco Pastore. (Social Journal Journal, 23.5.13) Han mener at en jobbgaranti kan være et greitt tiltak i EU-land nord for Alpene der en har et godt utbygd apparat for å få ungdom ut av arbeidsløshet. Det har verken Italia eller andre EU-land i sør.
I Tyskland er det 25 arbeidsløse per person i arbeidsmarkedsetaten, mens det i Italia er 500. Mens tyske arbeidsmarkedstiltak bidrar til 13 prosent av de nye jobbene, er det italienske tallet bare tre prosent.
Dermed øker jobbgarantien paradoksalt nok gapet mellom nord og sør i EU. Jobbgarantien kan få ungdom i arbeid i Tyskland, Østerrike, Nederland og Skandinavia, men ikke der hvor flest ungdommer går uten jobb, i kriseland som Italia, Spania, Portugal og Hellas.
Dette bekreftes av en undersøkelse som Eurofound, EUs arbeidslivsinstitutt, la fram i fjor. Der ser en på erfaringene med bruken av jobbgarantier for ungdom i Sverige og Finland – både de positive og de negative. Det er tydelig at en godt utbygd og godt trent arbeidsmarkedsetat er avgjørende for virkningen av slike garantier.
I de fleste land har ungdommen mer utdanning enn noen gang, men mange er feilutdanna i forhold til de jobbene som faktisk fins – eller burde skapes. Den yrkesutdanninga som trengs for å få ungdom i arbeid, krever langsiktig og treffsikker planlegging og utbygging. Det er ikke gjort i en håndvending å få ungdom inn i jobber som kan gi varige løsninger.
Den nye jobbgarantien kan derfor være nyttig for land med en godt utbygd lærlingordning og annen yrkesutdanning, mens den kan bli en fiasko i land der slikt er svakt utvikla.
Dessuten er det vanskelig å få arbeidsmarkedstiltak til å monne dersom det ikke er vekst i det økonomiske livet. Også der går det skille mellom nord og sør – med minst utsikter til vekst i sør.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
23,9 prosent av ungdommen i EU er arbeidsløs – sier de offentlige statistikkene. Mange flere står i virkeligheten utafor det ordinære arbeidslivet. Nå vil EU-lederne garantere dem arbeid eller utdanning!
Også blant ungdom varierer arbeidsløsheten voldsomt fra land til land i EU, fra rundt 60 prosent i Hellas og Spania og 40 prosent i Italia og Portugal til under åtte prosent i Tyskland og Østerrike. Mange av dem som er i jobb, har dessuten bare kortvarige og usikre avtaleforhold.
Det skremmes stadig oftere med ”en tapt generasjon” helt uten arbeidserfaring. Også blant toppolitikere øker frykten for hva det kan føre til av sosialt kaos, opptøyer og det som verre er.
Arbeidsløsheten blant ungdom kan ”knuse EU” var EU-lederne enige om på en pressekonferanse i Paris i mai: ”Vi kan ikke tillate oss å ofre en hel generasjon.”
Frankrikes president Hollande sa det slik: ”Vi står overfor et fullstendig sammenbrudd for identifikasjonen med Europa. Det som står på spill er ikke bare ”la oss straffe dem som har makta”. Nei, borgerne vender ryggen til Europa og det europeiske prosjektet.”
Alt i februar var statssjefene i EU enige om å innføre en jobbgaranti for ungdom. Den skal sikre at arbeidsløs ungdom under 25 år får et tilbud om jobb, skolegang eller yrkesopplæring før de har gått uten jobb i fire måneder.
Det formelle vedtaket ble tatt av regjeringssjefene på et møte i Brussel 27. juni. Innsatsen skal settes inn i regioner der arbeidsløsheten blant ungdom er over 25 prosent.
EU-lederne har vedtatt å bruke åtte milliarder euro på denne jobbgarantien. Seks av milliardene skal brukes i 2014 og 2015 og de to siste milliardene på de neste fem åra. Ikke alt er friske penger. Noe skal for eksempel hentes fra EUs struktur- og sosialfond.
Økonomer har kalt opplegget en ”PR-øvelse”, og EU-lederne innrømmer sjøl at jobbgarantien vil få liten betydning hvis den ikke følges opp med effektive nasjonale tiltak. De ber regjeringene bl.a. opprette 370 000 nye lærlingplasser i løpet av høsten. Hovedansvaret ligger på regjeringene, sa den finske statsministeren Jyrki Katainen.
Men regjeringene er omgitt av til dels drastiske kuttkrav, pluss en ideologisk tvangstanke om at kutt er veien ut av krisa. Da blir det et naturlig tegn i tida at budsjettene til arbeidsmarkedstiltak sank med 21 prosent fra 2007 til 2010. Når det kreves kraftige kutt for å få ned underskuddene på statsbudsjettene, er ostehøvelen det første en tyr til – også overfor arbeidsmarkedstiltak.
Og hva monner 370 000 lærlingplasser når 7,5 millioner ungdommer er såkalte NEETs, de er verken i jobb, under utdanning eller i yrkesopplæring.
EUs arbeidslivsinstitutt har regna seg fram til at dette koster samfunnet 150 milliarder euro i året i tapte skatter og avgifter og utgifter til dagpenger og sosialhjelp. Det svarer til 1,2 prosent av EUs samlede bnp (brutto nasjonalprodukt) – et beløp større enn hele EU-budsjettet.
Men kan jobbgarantien virke etter hensikten?
Presidenten for EU-parlamentet, sosialdemokraten Martin Schulz, kalte jobbgarantien for ”ei dråpe i havet”. Den ble kalt ”en vits” av Michael Sommer, leder for tysk LO og for Euro-LO (ETUC). Det er som å ”bruke hageslange mot smeltende lava”- har han sagt.
Angela Merkel har gått aktivt inn for å ta æren for jobbgarantien: ”For én gangs skyld er penger ikke problemet.” Samtidig insisterer hun fortsatt på at ”hovedsaken er å forbedre konkurranseevnen, ikke å skape flere og flere pengekrukker” – og at budsjettdisiplin er det avgjørende.
Dette spriket utnyttes av sosialdemokraten Peer Steinbrück som er utfordreren til Angela Merkel ved valget i september. Han anklager henne for hykleri: Etter at hun i årevis har kasta ungdom i land etter land ut i arbeidsløshet med kuttkrava sine, skifter hun spor like før valget for å framstå som de arbeidsløses venn. Men Steinbrüsk er i glasshus. Han har i all hovedsak støtta kuttpolitikken.
Den mest alvorlige svakheten ved jobbgarantien diskuteres av den italienske økonomen Francesco Pastore. (Social Journal Journal, 23.5.13) Han mener at en jobbgaranti kan være et greitt tiltak i EU-land nord for Alpene der en har et godt utbygd apparat for å få ungdom ut av arbeidsløshet. Det har verken Italia eller andre EU-land i sør.
I Tyskland er det 25 arbeidsløse per person i arbeidsmarkedsetaten, mens det i Italia er 500. Mens tyske arbeidsmarkedstiltak bidrar til 13 prosent av de nye jobbene, er det italienske tallet bare tre prosent.
Dermed øker jobbgarantien paradoksalt nok gapet mellom nord og sør i EU. Jobbgarantien kan få ungdom i arbeid i Tyskland, Østerrike, Nederland og Skandinavia, men ikke der hvor flest ungdommer går uten jobb, i kriseland som Italia, Spania, Portugal og Hellas.
Dette bekreftes av en undersøkelse som Eurofound, EUs arbeidslivsinstitutt, la fram i fjor. Der ser en på erfaringene med bruken av jobbgarantier for ungdom i Sverige og Finland – både de positive og de negative. Det er tydelig at en godt utbygd og godt trent arbeidsmarkedsetat er avgjørende for virkningen av slike garantier.
I de fleste land har ungdommen mer utdanning enn noen gang, men mange er feilutdanna i forhold til de jobbene som faktisk fins – eller burde skapes. Den yrkesutdanninga som trengs for å få ungdom i arbeid, krever langsiktig og treffsikker planlegging og utbygging. Det er ikke gjort i en håndvending å få ungdom inn i jobber som kan gi varige løsninger.
Den nye jobbgarantien kan derfor være nyttig for land med en godt utbygd lærlingordning og annen yrkesutdanning, mens den kan bli en fiasko i land der slikt er svakt utvikla.
Dessuten er det vanskelig å få arbeidsmarkedstiltak til å monne dersom det ikke er vekst i det økonomiske livet. Også der går det skille mellom nord og sør – med minst utsikter til vekst i sør.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
Bi-krise – hvorfor?
Massedød rammer bier og humler – er den menneskeskapt eller «naturlig»?
Min islandske venn Ragnar Arlands, finansminister to ganger på 1990-tallet og mangeårig leder for nei-bevegelsen på øya, har som pensjonist slått til som fruktdyrker ved sommerhuset ikke langt fra Tingvellir. 50 eple- og plommetrær er planta i ly at et legjerde han har bygd mot den iskalde vintervinden.
Men er det bier nok i dette landskapet – som i forhold til norske landskap er både forblåst og karrig? – spurte jeg. Det kunne han ikke ta sjansen på at det var. Så Ragnar går hver forsommer rundt med en pensel og bestøver eple- og plommeblomstene like ivrig som bier og humler. Det er sånn de gjør det i Kina, sa Ragnar.
Kolonier av bier og humler dør over hele verden. Mange kilder sprer katastrofetall, f.eks. at tallet på honningbier i USA synker med 30 prosent i året! Hvis det var sant, ville det bety at bestanden synker til en sekstendedel på åtte år. En så dramatisk nedgang er det nok ikke – bedømt ut fra mengden av bieforskere som fortsatt har bier nok å forske på.
Fra ett år til det neste kan tilbakegangen likevel være stor. Det meldes at tallet på bier i England sank med 30 prosent fra 2007 til 2008, og at det i Italia sank med 40-50 prosent det året.
Færre bistikk for unger som leiker i kratt og på blomsterenger, er naturligvis en fordel. Men den store bekymringen gjelder maten vår. 12 av de 50 viktigste jordbruksavlingene skal være avhengig av bestøving fra bier og humler. Landbruksdepartementet i USA hevder i en rapport: En tredjedel av alle mat- og drikkevarer er avhengig av bestøving.
Mandelavlingene i Kalifornia kan rammes hardest – og de står for 80 prosent av mandelforsyningene her på jorda. 1,5 millioner bikuber fraktes til Kalifornia når blomstringa tar til tidlig på våren. Det er over halvparten av alle bikubene i USA.
Kanskje er det noe enda mer grunnleggende som er i fare. Trusselen mot biomangfoldet er for lengst anerkjent som en trussel som må tas like alvorlig som klimaoppvarmingen. Er massedøden blant bier et varsel om et økologisk sammenbrudd langt utover bisamfunnene?
Det grunnleggende spørsmålet blir derfor også det samme som i klimadebatten: Skyldes massedøden blant bier «naturlige» endringer i bienes og humlenes livsvilkår – eller utvikler den seg fordi vi mennesker tukler for mye med økologiske prosesser og sammenhenger? Kort sagt: Er bidøden menneskeskapt?
Mistanker går i mange retninger mot midd, virus, parasitter, insekt- og plantevernmidler, og økt elektromagnetisk stråling. Forskere fra det tyske Landau-universitetet fant i hvert fall ut at bier fikk vansker med å finne tilbake til kuben sin når det lå noen mobiltelefoner i nærheten av kuben.
Det er fristende å si: Fortell meg hva du mistenker, og du avslører hvilke interesser og fordommer du har – akkurat som i debatten om klimaendringene.
Det kan se ut til at sprøytemidler som neonicotinoidene kan skade evnen som biene har til å til å finne veien tilbake til kuben. To av dem er tillatt i Norge, men ikke det farligste, klotianidin.
EU-kommisjonen har nylig fått i gjennom et toårs forbud mot alle disse neonicotinoidene. Kjemikonsernet Bayer CropScience reagerte kraftig: Insektmidlene er «trygge hvis de brukes i samsvar med instruksjonene». Og videre: forbudet «er et tilbakeslag for teknologi, innovasjon og bærekraft».
I USA har en valgt å vente til det er lagt fram nok bevis for at disse sprøytemidlene er en viktig årsak til massedød blant bier. Faren er at biene dør mens en venter.
Miljøorganisasjoner mener å kunne påvise at bikuber og andre bikolonier som ikke utsettes for kjemikalier eller genmodifiserte omgivelser, ikke rammes av massedød. Som vanlig utløser det påstand mot påstand på rekke og rad.
Stadig langtransport av bikuber for å plassere dem der hvor honningproduksjonen er størst til enhver tid på sommeren, er også en påkjenning som kan svekke immunforsvaret, hevdes det. Noen vil mene at ulike typer midd, sopp og virus utvikler seg hyppigere og raskere enn før på grunn av klimaendringene. Andre avviser det blankt.
En tiårs tid har bier i USA blitt fora opp på en særlig energirik sirup. Kan det bety en overforing som ender som feilernæring? Men skal en tilbake til mindre energirik mat for bier, øker prisen både på frukt, bær, nøtter og en del grønnsaker. Har produsenter og forbrukere plutselig sammenfallende interesser?
Landbruksdepartementet i USA la 2. mai fram en rapport som sammenfatter de viktigste konklusjonene fra forskning og praktiske erfaringer blant birøktere.
1. Varroa-midden er den viktigste enkeltårsaken til massedød blant bier. Samtidig er det stor motstand mot de kjemikaliene som brukes for å bekjempe midden. I dette miljøet av midd og kjemikalier mot midd utvikler det seg nye typer virus som kan ha sammenheng med massedøden.
2. Koloniene av honningbier trenger en større genetisk variasjon. Genetisk variasjon forbedrer varmereguleringen til biene, øker motstanden mot sjukdommer og honningproduksjonen.
3. En næringsfattig diett basert på få planteslag øker faren for sjukdommer og parasitter. Biene må holdes vekk fra områder som er behandla med plantevernmidler. Men mer forskning trengs for å finne ut hvilken kjemikaliebelastning bier er utsatt for og hva den betyr for biers helse og evne til å lage honning.
Honningproduksjonen i Europa er halvert det siste tiåret. Men behovet for honning er like stort som før, forbruket også. Ifølge den franske birøkterorganisasjonen er forklaringen illegal import fra Kina. Kina er verdens største honningprodusent, og honning derfra pakkes om og selges som fransk, spansk og italiensk honning.
Kineserne får fortsatt åpenbart både frukt og honning. Med penselen sin får nok min islandske venn Ragnar i beste fall bare frukt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. juli 2013)
Min islandske venn Ragnar Arlands, finansminister to ganger på 1990-tallet og mangeårig leder for nei-bevegelsen på øya, har som pensjonist slått til som fruktdyrker ved sommerhuset ikke langt fra Tingvellir. 50 eple- og plommetrær er planta i ly at et legjerde han har bygd mot den iskalde vintervinden.
Men er det bier nok i dette landskapet – som i forhold til norske landskap er både forblåst og karrig? – spurte jeg. Det kunne han ikke ta sjansen på at det var. Så Ragnar går hver forsommer rundt med en pensel og bestøver eple- og plommeblomstene like ivrig som bier og humler. Det er sånn de gjør det i Kina, sa Ragnar.
Kolonier av bier og humler dør over hele verden. Mange kilder sprer katastrofetall, f.eks. at tallet på honningbier i USA synker med 30 prosent i året! Hvis det var sant, ville det bety at bestanden synker til en sekstendedel på åtte år. En så dramatisk nedgang er det nok ikke – bedømt ut fra mengden av bieforskere som fortsatt har bier nok å forske på.
Fra ett år til det neste kan tilbakegangen likevel være stor. Det meldes at tallet på bier i England sank med 30 prosent fra 2007 til 2008, og at det i Italia sank med 40-50 prosent det året.
Færre bistikk for unger som leiker i kratt og på blomsterenger, er naturligvis en fordel. Men den store bekymringen gjelder maten vår. 12 av de 50 viktigste jordbruksavlingene skal være avhengig av bestøving fra bier og humler. Landbruksdepartementet i USA hevder i en rapport: En tredjedel av alle mat- og drikkevarer er avhengig av bestøving.
Mandelavlingene i Kalifornia kan rammes hardest – og de står for 80 prosent av mandelforsyningene her på jorda. 1,5 millioner bikuber fraktes til Kalifornia når blomstringa tar til tidlig på våren. Det er over halvparten av alle bikubene i USA.
Kanskje er det noe enda mer grunnleggende som er i fare. Trusselen mot biomangfoldet er for lengst anerkjent som en trussel som må tas like alvorlig som klimaoppvarmingen. Er massedøden blant bier et varsel om et økologisk sammenbrudd langt utover bisamfunnene?
Det grunnleggende spørsmålet blir derfor også det samme som i klimadebatten: Skyldes massedøden blant bier «naturlige» endringer i bienes og humlenes livsvilkår – eller utvikler den seg fordi vi mennesker tukler for mye med økologiske prosesser og sammenhenger? Kort sagt: Er bidøden menneskeskapt?
Mistanker går i mange retninger mot midd, virus, parasitter, insekt- og plantevernmidler, og økt elektromagnetisk stråling. Forskere fra det tyske Landau-universitetet fant i hvert fall ut at bier fikk vansker med å finne tilbake til kuben sin når det lå noen mobiltelefoner i nærheten av kuben.
Det er fristende å si: Fortell meg hva du mistenker, og du avslører hvilke interesser og fordommer du har – akkurat som i debatten om klimaendringene.
Det kan se ut til at sprøytemidler som neonicotinoidene kan skade evnen som biene har til å til å finne veien tilbake til kuben. To av dem er tillatt i Norge, men ikke det farligste, klotianidin.
EU-kommisjonen har nylig fått i gjennom et toårs forbud mot alle disse neonicotinoidene. Kjemikonsernet Bayer CropScience reagerte kraftig: Insektmidlene er «trygge hvis de brukes i samsvar med instruksjonene». Og videre: forbudet «er et tilbakeslag for teknologi, innovasjon og bærekraft».
I USA har en valgt å vente til det er lagt fram nok bevis for at disse sprøytemidlene er en viktig årsak til massedød blant bier. Faren er at biene dør mens en venter.
Miljøorganisasjoner mener å kunne påvise at bikuber og andre bikolonier som ikke utsettes for kjemikalier eller genmodifiserte omgivelser, ikke rammes av massedød. Som vanlig utløser det påstand mot påstand på rekke og rad.
Stadig langtransport av bikuber for å plassere dem der hvor honningproduksjonen er størst til enhver tid på sommeren, er også en påkjenning som kan svekke immunforsvaret, hevdes det. Noen vil mene at ulike typer midd, sopp og virus utvikler seg hyppigere og raskere enn før på grunn av klimaendringene. Andre avviser det blankt.
En tiårs tid har bier i USA blitt fora opp på en særlig energirik sirup. Kan det bety en overforing som ender som feilernæring? Men skal en tilbake til mindre energirik mat for bier, øker prisen både på frukt, bær, nøtter og en del grønnsaker. Har produsenter og forbrukere plutselig sammenfallende interesser?
Landbruksdepartementet i USA la 2. mai fram en rapport som sammenfatter de viktigste konklusjonene fra forskning og praktiske erfaringer blant birøktere.
1. Varroa-midden er den viktigste enkeltårsaken til massedød blant bier. Samtidig er det stor motstand mot de kjemikaliene som brukes for å bekjempe midden. I dette miljøet av midd og kjemikalier mot midd utvikler det seg nye typer virus som kan ha sammenheng med massedøden.
2. Koloniene av honningbier trenger en større genetisk variasjon. Genetisk variasjon forbedrer varmereguleringen til biene, øker motstanden mot sjukdommer og honningproduksjonen.
3. En næringsfattig diett basert på få planteslag øker faren for sjukdommer og parasitter. Biene må holdes vekk fra områder som er behandla med plantevernmidler. Men mer forskning trengs for å finne ut hvilken kjemikaliebelastning bier er utsatt for og hva den betyr for biers helse og evne til å lage honning.
Honningproduksjonen i Europa er halvert det siste tiåret. Men behovet for honning er like stort som før, forbruket også. Ifølge den franske birøkterorganisasjonen er forklaringen illegal import fra Kina. Kina er verdens største honningprodusent, og honning derfra pakkes om og selges som fransk, spansk og italiensk honning.
Kineserne får fortsatt åpenbart både frukt og honning. Med penselen sin får nok min islandske venn Ragnar i beste fall bare frukt.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. juli 2013)
Må krisa vare lenge?
EUs krisepolitikk befester krisa, men enkle omlegginger kan i hvert fall få ned statsgjelda.
Ingen ting er lettere å innse enn at den krisepolitikken som føres i Europa, er en blindvei. Den fører ikke ut av krisa, men befester i stedet en langvarig økonomisk stagnasjon med høy arbeidsløshet.
Tre europeiske forskningsmiljøer har gått sammen om å påvise at det er mulig å få vekk den plagsomme statsgjelda med en langt mer forsiktig kuttpolitikk enn den som føres i dag. (IASG-undersøkelsen ”Independent annual growth survey”, november 2012.
De tre forskningsmiljøene er franske Ofce, britiske ECLM og tyske IMK. I undersøkelsen sin går de til angrep på det de kaller SDA-syndromet (self-defeating austerity), den sjølødeleggende innstrammingspolitikken som føres i land etter land.
Krisepolitikken til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har bygd på at hard innstrammings- eller kuttpolitikk er eneste vei ut av det som er blitt ei gjeldskrise av store dimensjoner i mange EU-land.
Undersøkelsen understreker at gjeldskrisa ikke skyldes slepphendt budsjettpolitikk i land som Irland, Portugal, Spania og Italia. Hellas var unntaket og absolutt ikke typisk for kriselanda i EU.
Gjelda økte derimot til uhåndterlige høyder da regjeringene valgte å holde bankene skadesløse i den verste finanskrisa siden 1930-tallet. Det kosta penger som regjeringene måtte låne, alle unntatt den norske.
Utgangspunket for IAGS-undersøkelsen er at kuttiltaka har ”nådd en dimensjon som aldri tidligere er observert”. Virkningene ble ekstra sterke fordi de aller fleste europeiske land kjørte beinhard kuttpolitikk samtidig. Ingen land kunne dra nytte av vekst hos handelspartnerne i Europa. Unntaket er Norge som år for år økte importen fra resten av Europa.
I 2012 var bruttonasjonalproduktet per innbygger i EU 3,6 prosent lavere enn ved starten av 2008. Denne nedgangen var ikke likt fordelt. I Spania var nedgangen 7,3 prosent, i Italia 8,6 prosent og i Hellas 17,4 prosent.
Arbeidsløshet er den mest skjebnesvangre konsekvensen av kuttpolitikken. Den rammer særlig ungdom og ufaglærte. Mister ungdom og ufaglærte jobben, er det ekstra vanskelig å komme tilbake i arbeid. I EU har nærmere 12 millioner mennesker vært arbeidsløse i mer enn ett år.
Italia, Spania, Portugal og Hellas ser ut til å ”synke i en endeløs depresjon” er én av konklusjonene i IASG-undersøkelsen. En av grunnene er den store ubalansen i handelen innad i EU. Tyskland har opparbeida seg enorme handelsoverskudd overfor resten av EU, og særlig overfor kriselanda langs Middelhavet.
Noe av bakgrunnen er den effektive kuttpolitikken som den tyske regjeringen fører i sitt eget land. Hvis den kunne avblåses og erstattes med en ekspansiv politikk, ville det være til stor hjelp for land som Italia, Spania, Portugal og Hellas. Da ville de lettere mestre konkurransen fra tysk næringsliv både på hjemmemarkedet og på utenlandske markeder.
Samtidig ville den tyske ekspansjonspolitikken ”betale seg sjøl” ved at etterspørselen ville øke innad i Tyskland og ved at importen fra europeiske kriseland ville øke. Krav om en ekspansiv tysk politikk er reist fra mange hold, også fra OECD og IMF.
IASG-undersøkelsen tar EUs egne krav til budsjettunderskudd og statsgjeld som utgangspunkt. Kriselanda skal ikke ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av bnp og ikke ha ei statsgjeld som er større enn 60 prosent av bnp.
Enkle omlegginger av krisepolitikken må settes inn på fire områder:
1. Kuttpolitikken må dempes og spres over et større tidsrom. Undersøkelsen legger til grunn at de årlige innstrammingene settes til 0,5 prosent av bnp, noe som er klart lavere enn det troikaen krever.
2. EUs sentralbank må ta ansvar for å opptre som ”långiver i siste instans” (lender of last resort) for bedrifter og banker som ikke får lån på annen måte. Det betyr et prinsipielt brudd med dagens regelverk for sentralbanken
3. Utlån fra den europeiske investeringsbanken (EIB), fra EUs strukturfond og andre EU-fond må økes betydelig for å få investeringene i nye arbeidsplasser i været.
4. Ubalansen i handelen innad i EU må motvirkes ved at land som Tyskland og Nederland tar ansvar for å få ned sine handelsoverskudd med resten av EU.
IASG-undersøkelen konkluderer med at slike forsiktige tiltak vil ha forbløffende positive virkninger. I de fleste land vil statsgjelda raskt kunne komme under kontroll. I 2032 blir det bare Hellas og Irland som ikke har kommet under EU-kravet om ei statsgjeld under 60 prosent av bnp.
Tiltaka kunne øke den økonomiske veksten i eurosonen med 0,7 prosent per år i de kritiske åra fra 2013 til 2017. Det er ikke nok til å få ned arbeidsløsheten, men vil antakelig ikke øke den. Med lavere statsgjeld vil statskassene tåle større utgifter både til næringsinvesteringer og til velferd.
De tiltaka som foreslås, retter seg ikke mot de grunnleggende årsakene til krisa - og de gir heller ikke noen garanti for lavere arbeidsløshet eller for velferdsordninger på samme nivå som før krisa.
Hva hindrer en slik løsning?
Det går IASG-undersøkelsen ikke inn på. Et viktig hinder ligger i Tyskland. Der har effektiv kuttpolitikk gjort det mulig for tyske eksportbedrifter å utkonkurrere næringsliv i andre land.
Men kuttpolitikken har til gjengjeld ramma etterspørselen etter varer og tjenester inne i Tyskland. Det har ført til at den økonomiske veksten i Tyskland har sunket fra tre prosent 2011 til én prosent i fjor. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent. Det kan få tyske politikere til å snu, men da må ikke indoktrinerte tyske velgere få mistanke om at det er i solidaritet med “late grekere”.
De største hindrene ligger nok likevel i de markedsliberale tvangstankene som har dominert samfunnsdebatten i tretti år og i økonomiske maktforhold som befestes når lønninger og velferdsordninger kuttes og fagbevegelsen svekkes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
Ingen ting er lettere å innse enn at den krisepolitikken som føres i Europa, er en blindvei. Den fører ikke ut av krisa, men befester i stedet en langvarig økonomisk stagnasjon med høy arbeidsløshet.
Tre europeiske forskningsmiljøer har gått sammen om å påvise at det er mulig å få vekk den plagsomme statsgjelda med en langt mer forsiktig kuttpolitikk enn den som føres i dag. (IASG-undersøkelsen ”Independent annual growth survey”, november 2012.
De tre forskningsmiljøene er franske Ofce, britiske ECLM og tyske IMK. I undersøkelsen sin går de til angrep på det de kaller SDA-syndromet (self-defeating austerity), den sjølødeleggende innstrammingspolitikken som føres i land etter land.
Krisepolitikken til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, har bygd på at hard innstrammings- eller kuttpolitikk er eneste vei ut av det som er blitt ei gjeldskrise av store dimensjoner i mange EU-land.
Undersøkelsen understreker at gjeldskrisa ikke skyldes slepphendt budsjettpolitikk i land som Irland, Portugal, Spania og Italia. Hellas var unntaket og absolutt ikke typisk for kriselanda i EU.
Gjelda økte derimot til uhåndterlige høyder da regjeringene valgte å holde bankene skadesløse i den verste finanskrisa siden 1930-tallet. Det kosta penger som regjeringene måtte låne, alle unntatt den norske.
Utgangspunket for IAGS-undersøkelsen er at kuttiltaka har ”nådd en dimensjon som aldri tidligere er observert”. Virkningene ble ekstra sterke fordi de aller fleste europeiske land kjørte beinhard kuttpolitikk samtidig. Ingen land kunne dra nytte av vekst hos handelspartnerne i Europa. Unntaket er Norge som år for år økte importen fra resten av Europa.
I 2012 var bruttonasjonalproduktet per innbygger i EU 3,6 prosent lavere enn ved starten av 2008. Denne nedgangen var ikke likt fordelt. I Spania var nedgangen 7,3 prosent, i Italia 8,6 prosent og i Hellas 17,4 prosent.
Arbeidsløshet er den mest skjebnesvangre konsekvensen av kuttpolitikken. Den rammer særlig ungdom og ufaglærte. Mister ungdom og ufaglærte jobben, er det ekstra vanskelig å komme tilbake i arbeid. I EU har nærmere 12 millioner mennesker vært arbeidsløse i mer enn ett år.
Italia, Spania, Portugal og Hellas ser ut til å ”synke i en endeløs depresjon” er én av konklusjonene i IASG-undersøkelsen. En av grunnene er den store ubalansen i handelen innad i EU. Tyskland har opparbeida seg enorme handelsoverskudd overfor resten av EU, og særlig overfor kriselanda langs Middelhavet.
Noe av bakgrunnen er den effektive kuttpolitikken som den tyske regjeringen fører i sitt eget land. Hvis den kunne avblåses og erstattes med en ekspansiv politikk, ville det være til stor hjelp for land som Italia, Spania, Portugal og Hellas. Da ville de lettere mestre konkurransen fra tysk næringsliv både på hjemmemarkedet og på utenlandske markeder.
Samtidig ville den tyske ekspansjonspolitikken ”betale seg sjøl” ved at etterspørselen ville øke innad i Tyskland og ved at importen fra europeiske kriseland ville øke. Krav om en ekspansiv tysk politikk er reist fra mange hold, også fra OECD og IMF.
IASG-undersøkelsen tar EUs egne krav til budsjettunderskudd og statsgjeld som utgangspunkt. Kriselanda skal ikke ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av bnp og ikke ha ei statsgjeld som er større enn 60 prosent av bnp.
Enkle omlegginger av krisepolitikken må settes inn på fire områder:
1. Kuttpolitikken må dempes og spres over et større tidsrom. Undersøkelsen legger til grunn at de årlige innstrammingene settes til 0,5 prosent av bnp, noe som er klart lavere enn det troikaen krever.
2. EUs sentralbank må ta ansvar for å opptre som ”långiver i siste instans” (lender of last resort) for bedrifter og banker som ikke får lån på annen måte. Det betyr et prinsipielt brudd med dagens regelverk for sentralbanken
3. Utlån fra den europeiske investeringsbanken (EIB), fra EUs strukturfond og andre EU-fond må økes betydelig for å få investeringene i nye arbeidsplasser i været.
4. Ubalansen i handelen innad i EU må motvirkes ved at land som Tyskland og Nederland tar ansvar for å få ned sine handelsoverskudd med resten av EU.
IASG-undersøkelen konkluderer med at slike forsiktige tiltak vil ha forbløffende positive virkninger. I de fleste land vil statsgjelda raskt kunne komme under kontroll. I 2032 blir det bare Hellas og Irland som ikke har kommet under EU-kravet om ei statsgjeld under 60 prosent av bnp.
Tiltaka kunne øke den økonomiske veksten i eurosonen med 0,7 prosent per år i de kritiske åra fra 2013 til 2017. Det er ikke nok til å få ned arbeidsløsheten, men vil antakelig ikke øke den. Med lavere statsgjeld vil statskassene tåle større utgifter både til næringsinvesteringer og til velferd.
De tiltaka som foreslås, retter seg ikke mot de grunnleggende årsakene til krisa - og de gir heller ikke noen garanti for lavere arbeidsløshet eller for velferdsordninger på samme nivå som før krisa.
Hva hindrer en slik løsning?
Det går IASG-undersøkelsen ikke inn på. Et viktig hinder ligger i Tyskland. Der har effektiv kuttpolitikk gjort det mulig for tyske eksportbedrifter å utkonkurrere næringsliv i andre land.
Men kuttpolitikken har til gjengjeld ramma etterspørselen etter varer og tjenester inne i Tyskland. Det har ført til at den økonomiske veksten i Tyskland har sunket fra tre prosent 2011 til én prosent i fjor. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent. Det kan få tyske politikere til å snu, men da må ikke indoktrinerte tyske velgere få mistanke om at det er i solidaritet med “late grekere”.
De største hindrene ligger nok likevel i de markedsliberale tvangstankene som har dominert samfunnsdebatten i tretti år og i økonomiske maktforhold som befestes når lønninger og velferdsordninger kuttes og fagbevegelsen svekkes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. juli 2013)
Har vanviddet mening?
Hvem ser seg tjent med en krisepolitikk der land etter land kutter seg til fant?
Krisepolitikken i EU utvikler et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa, dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få flere tilbake i arbeidslivet
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den – i håp om at det fins et nivå der lønninger, lønnskrav og forventninger har falt så lavt at resten av verden kan utkonkurreres.
Jo mer en kutter i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger har folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Sluttresultatet blir det verst mulige: Den eneste eksporten som vokser, er arbeidsløshet.
Kan en slik undergangsspiral ha mening? Det er det brennende spørsmålet i dag. Hvorfor føres det en krisepolitikk som øker arbeidsløsheten og undergraver velferdsordninger?
De som tar beslutningene, er verken dumme eller uinformerte. De har tilgang på Europas best betalte rådgivere for å få analysert hva det er som foregår.
Er det da formastelig å spørre: Er det meningen med krisepolitikken at arbeidsløsheten skal øke og velferdsordningene svekkes?
Da Angela Merkel tok over som tysk forbundskansler i november 2005, takka hun i tiltredelsestalen forgjengeren sin slik: “Jeg vil gjerne personlig takke kansler Schröder for at han med Agenda 2010 så modig og resolutt åpna ei dør så vårt sosiale system kan tilpasses en ny tid.”
Hva sikta hun til?
Schröder-regjeringen lanserte sin Agenda 2010 i mars 2003 med opplegg for en kraftig nedbygging av velferdsordningene. Året etter slo regjeringen til med Hartz IV – ei lovpakke som skulle svekke folks rettigheter i arbeidslivet.
Sosialpolitikken ble lagt om for å tvinge arbeidstakerne til å godta lavere lønn enn før. Dagpengene til arbeidsløse ble satt ned og. pensjonsytelsene ble redusert.
Oppsigelsesvernet ble svekka. Det ble lettere å ta i bruk midlertidig og innleid arbeidskraft og å omgjøre lønnstakere til sjølstendige næringsdrivende slik at arbeidsgiveren kunne slippe å betale for sosiale utgifter, og slik at all risiko ved ulykker og sjukdom kunne legges på den som jobber på den måten.
På store bedrifter sprengte arbeidsgiverne de bransjevise tariffavtalene og tvang i gjennom avtaler på bedriftsnivå som ofte innebar at de ansatte måtte godta lavere lønn og lengre arbeidstid mot at de ble garantert jobb 3-4-5 år til. Trusselen var utflagging til land lenger øst i Europa.
Mange arbeidsløse har offentlig subsidierte mini- og midi-jobber til langt under tarifflønn som eneste jobbtilbud. Lønns- og inntektsforskjellene er derfor økt kraftig i det tyske samfunnet.
I april 2004 demonstrerte 500.000 i Berlin, Köln og Stuttgart mot Hartz IV-politikken, og utover sommeren og høsten var rasende demonstranter ute på gatene hver mandag i mange byer.
Regjeringen slo akkurat så mye retrett at protestbølgen avtok, men i all hovedsak føres den knallharde innstrammingspolitikken videre. For Schröder hadde ett trumfkort: det vil ikke bli bedre med en Merkel-regjering.
På det årlige Davos-møtet i 2005, der den økonomiske og politiske eliten fra alle verdenskanter sto sosialdemokraten Gerhard Schröder fram med det glade tyske budskapet: “Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene som fins i Europa.”
Det var i 2005. Nå tvinger EUs krisepolitikk fram stadig større lavlønnssektorer i kriseland etter kriseland. Budskapet fra tyske politikere er: Gjør som oss! Følg opp Hartz IV over hele Europa! Det kravet stiller alle tyske partier seg bak, unntatt die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene.
“Hartz IV overalt” går av seg sjøl med det overtaket krisepolitikken til troikaen har fått over alt – fra de herskende tanker til herskende regjeringer.
Men hva om alle EU-land gjennomfører sine Hartz IV like grundig som Schröder og Merkel har gjort i Tyskland. Da forsvinner jo den konkurransefordelen tysk næringsliv har opparbeida seg!
Hvis det ikke gjennomføres en tysk Hartz V enda mer brutal enn den forrige for å sikre konkurransekraften til tysk næringsliv – fortsatt på bekostning av alle land som konkurrerer med tyske varer og tjenester hjemme og ute.
En slik spiral har sjølsagt ingen god mening. Den kan også stoppe av seg sjøl – f.eks. ved at den økonomiske veksten i Tyskland forsvinner. Den var på trygge tre prosent fram til 2011. Så er den gått ned år for år. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent.
Det skyldes ikke at den tyske konkurranseevnen alt er svekka. Det skyldes at i kriselanda kjøper forbrukere og bedrifter mindre av alt – også av tyske varer og tjenester.
Samtidig er kjøpekraften kjørt til bonns i alle EU-land. En så stor del av ungdommen står uten arbeidserfaring, og skolene er sultefora så kraftig at det vil ta tid å få arbeidslivet på fote igjen.
Hvem vil virkelig dette? Eller: Hvem ser seg tjent med dette?
Hvem ser seg tjent med at lønninger, pensjoner og offentlige tjenester kuttes? Hvem ser seg tjent med et arbeidsliv der både jobbsøkerne og de som er i jobb er villige til å jobbe for lavere lønn, med svakere oppsigelsesvern og andre rettigheter i arbeidslivet?
Kasmpen om krisepolitikken er kamp om samfunnsmakt mellom det store flertallet som rammes av den krisepolitikken som føres og de på kapitalsida som er tjent med at flertallet rammes.
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar. I årevis har økonomer fra alle verdens kanter fordømt denne krisepolitikken. Samme kritikk har kommet fra FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP med krav om at krisepolitikken til EU må dreies fra kutt- til vekstpolitikk. Sjøl i OECD og IMF bryter slike tanker fram.
Foreløpig rår de “herskende tankene”. Hvor lenge?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. juli 2012=
Krisepolitikken i EU utvikler et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa, dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få flere tilbake i arbeidslivet
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den – i håp om at det fins et nivå der lønninger, lønnskrav og forventninger har falt så lavt at resten av verden kan utkonkurreres.
Jo mer en kutter i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger har folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Sluttresultatet blir det verst mulige: Den eneste eksporten som vokser, er arbeidsløshet.
Kan en slik undergangsspiral ha mening? Det er det brennende spørsmålet i dag. Hvorfor føres det en krisepolitikk som øker arbeidsløsheten og undergraver velferdsordninger?
De som tar beslutningene, er verken dumme eller uinformerte. De har tilgang på Europas best betalte rådgivere for å få analysert hva det er som foregår.
Er det da formastelig å spørre: Er det meningen med krisepolitikken at arbeidsløsheten skal øke og velferdsordningene svekkes?
Da Angela Merkel tok over som tysk forbundskansler i november 2005, takka hun i tiltredelsestalen forgjengeren sin slik: “Jeg vil gjerne personlig takke kansler Schröder for at han med Agenda 2010 så modig og resolutt åpna ei dør så vårt sosiale system kan tilpasses en ny tid.”
Hva sikta hun til?
Schröder-regjeringen lanserte sin Agenda 2010 i mars 2003 med opplegg for en kraftig nedbygging av velferdsordningene. Året etter slo regjeringen til med Hartz IV – ei lovpakke som skulle svekke folks rettigheter i arbeidslivet.
Sosialpolitikken ble lagt om for å tvinge arbeidstakerne til å godta lavere lønn enn før. Dagpengene til arbeidsløse ble satt ned og. pensjonsytelsene ble redusert.
Oppsigelsesvernet ble svekka. Det ble lettere å ta i bruk midlertidig og innleid arbeidskraft og å omgjøre lønnstakere til sjølstendige næringsdrivende slik at arbeidsgiveren kunne slippe å betale for sosiale utgifter, og slik at all risiko ved ulykker og sjukdom kunne legges på den som jobber på den måten.
På store bedrifter sprengte arbeidsgiverne de bransjevise tariffavtalene og tvang i gjennom avtaler på bedriftsnivå som ofte innebar at de ansatte måtte godta lavere lønn og lengre arbeidstid mot at de ble garantert jobb 3-4-5 år til. Trusselen var utflagging til land lenger øst i Europa.
Mange arbeidsløse har offentlig subsidierte mini- og midi-jobber til langt under tarifflønn som eneste jobbtilbud. Lønns- og inntektsforskjellene er derfor økt kraftig i det tyske samfunnet.
I april 2004 demonstrerte 500.000 i Berlin, Köln og Stuttgart mot Hartz IV-politikken, og utover sommeren og høsten var rasende demonstranter ute på gatene hver mandag i mange byer.
Regjeringen slo akkurat så mye retrett at protestbølgen avtok, men i all hovedsak føres den knallharde innstrammingspolitikken videre. For Schröder hadde ett trumfkort: det vil ikke bli bedre med en Merkel-regjering.
På det årlige Davos-møtet i 2005, der den økonomiske og politiske eliten fra alle verdenskanter sto sosialdemokraten Gerhard Schröder fram med det glade tyske budskapet: “Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene som fins i Europa.”
Det var i 2005. Nå tvinger EUs krisepolitikk fram stadig større lavlønnssektorer i kriseland etter kriseland. Budskapet fra tyske politikere er: Gjør som oss! Følg opp Hartz IV over hele Europa! Det kravet stiller alle tyske partier seg bak, unntatt die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene.
“Hartz IV overalt” går av seg sjøl med det overtaket krisepolitikken til troikaen har fått over alt – fra de herskende tanker til herskende regjeringer.
Men hva om alle EU-land gjennomfører sine Hartz IV like grundig som Schröder og Merkel har gjort i Tyskland. Da forsvinner jo den konkurransefordelen tysk næringsliv har opparbeida seg!
Hvis det ikke gjennomføres en tysk Hartz V enda mer brutal enn den forrige for å sikre konkurransekraften til tysk næringsliv – fortsatt på bekostning av alle land som konkurrerer med tyske varer og tjenester hjemme og ute.
En slik spiral har sjølsagt ingen god mening. Den kan også stoppe av seg sjøl – f.eks. ved at den økonomiske veksten i Tyskland forsvinner. Den var på trygge tre prosent fram til 2011. Så er den gått ned år for år. De siste prognosene for i år er på 0,3 prosent.
Det skyldes ikke at den tyske konkurranseevnen alt er svekka. Det skyldes at i kriselanda kjøper forbrukere og bedrifter mindre av alt – også av tyske varer og tjenester.
Samtidig er kjøpekraften kjørt til bonns i alle EU-land. En så stor del av ungdommen står uten arbeidserfaring, og skolene er sultefora så kraftig at det vil ta tid å få arbeidslivet på fote igjen.
Hvem vil virkelig dette? Eller: Hvem ser seg tjent med dette?
Hvem ser seg tjent med at lønninger, pensjoner og offentlige tjenester kuttes? Hvem ser seg tjent med et arbeidsliv der både jobbsøkerne og de som er i jobb er villige til å jobbe for lavere lønn, med svakere oppsigelsesvern og andre rettigheter i arbeidslivet?
Kasmpen om krisepolitikken er kamp om samfunnsmakt mellom det store flertallet som rammes av den krisepolitikken som føres og de på kapitalsida som er tjent med at flertallet rammes.
I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar. I årevis har økonomer fra alle verdens kanter fordømt denne krisepolitikken. Samme kritikk har kommet fra FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP med krav om at krisepolitikken til EU må dreies fra kutt- til vekstpolitikk. Sjøl i OECD og IMF bryter slike tanker fram.
Foreløpig rår de “herskende tankene”. Hvor lenge?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 6. juli 2012=
Engel eller djevel?
Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Det bestemmes i Tyskland.
Tyskland er det landet som er kommet greiest i gjennom krisa. Det bildet spres til overmål. Tysk industri er den store vinneren på eksportmarkedene. Arbeidsløsheten er under seks prosent, lavere enn noen gang siden muren falt. Tyskland roses for å være EUs reddende engel.
Men bildet har sine skyggesider. Den økonomiske veksten har vært lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Sysselsettinga har siden 1990-tallet vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten er gått ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.
Den gjennomsnittlige reallønna er gått ned samtidig som inntektsforskjellene har eksplodert. Mer enn hver femte tyske arbeidstaker (22,2 prosent i 2010) har ei timelønn under 2/3 av gjennomsnittslønna. Det innebar at åtte millioner tyskere hadde ei timelønn på under 9,15 euro (ca. 72 kroner).
Reddende engel har Tyskland ikke vært. Tvert imot: Tyskland er problemet for resten av eurosonen – verken løsningen eller redningen:
Kriseland som Hellas, Portugal, Spania og Italia er utkonkurrert av tysk næringsliv både på hjemmemarkedene sine og på utemarkedene. Hovedgrunnen er at reallønna i Tyskland lå fire prosent lavere i 2009 enn i 2000. I alle andre europeiske land økte reallønna med fra 10 til 25 prosent. Tyskerne fikk derfor solgt langt mer til disse kriselanda enn de kjøpte fra dem.
Tysk politikk har derfor ansvaret for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den er blitt ekstra vanskelig å løse. For kuttkrava til Angela Merkel får ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia.
ILO-rapporten ”Global Employment Trends 2012” fastslo: ”Den økende konkurranseevnen til tyske eksportører har i økende grad blitt identifisert som den strukturelle årsaken til vanskelighetene i euro-området.” Rapporten retta en sterk oppfordring til den tyske regjeringen om å få slutt på lavlønnspolitikken fortest mulig.
Det ville bety at tysk krisepolitikk måtte legges om 180 grader. Det måtte bli flere penger i omløp slik at tysk næringsliv og tyske forbrukere fikk råd til å kjøpe mer - også av importvarer. Det måttet bety at kuttpolitikken måtte erstattes av en vekstpolitikk ved at offentlige utgifter økes, ved at pensjonene økes, og ved at lønningene øker minst i takt med lønningene i andre euroland.
En forsiktig omlegging har faktisk skjedd. Mens gjennomsnittlig reallønn i 2009 lå 4,6 prosent lavere enn i 2000, økte reallønna i 2010 med 1,2 prosent, i 2011 med 1,0 prosent og i 2012 med 0,6 prosent.
Men tysk reallønn ligger fortsatt 1,8 prosent lavere enn i 2000, mens den i alle andre europeiske land økte så kraftig at det er mye å ta igjen før det blir muligheter for balanse i forholdet mellom Tyskland og andre EU-land.
Denne balansen kan skapes på to måter:
- Enten ved at det blir enda verre i andre EU-land ved å kaste enda flere millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og i en fattigdom som vi ikke har hatt maken til på tiår.
- Eller ved at tyskere får det bedre – at de får tilbake heltidsjobbene, får mer i lønningsposen, får tilbake pensjoner på samme nivå som før 2003.
Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Så enkelt er valget blitt. Det kan bare tas ett sted – i Tyskland.
Tyskland har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i valutaunionen – sammenlikna med andre euroland
De fleste økonomer er i dag enige om at valutaunionen fra starten var en grunnleggende feilkonstruksjon, men en feilkonstruksjon som var til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land i eurosonen.
Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært og dermed til fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk en valuta som var alt for sterk for alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv.
En tysk statsbank, Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Siden D-marken ville vært en sterkere valuta enn euroen ville det ha redusert tysk eksport med milliardbeløp. Et forsiktig anslag basert på at D-marken ville vært 15 prosent sterkere enn euroen, ville ha betydd at eksporten på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) ville blitt redusert med 50-60 milliarder euro. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er gått to år til, slik at Tyskland kan ha tjent røft 100 milliarder euro på valutaunionen.
Men krisa har gitt Tyskland også andre fordeler framfor de kriselanda som har vært velsigna med tysk krisehjelp i form av lån som skal betales tilbake.
I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei rente på –0,01 prosent, altså med negativ rente. Det betyr at kjøperne betaler for å sitte med disse obligasjonene. Det har aldri hendt før, kunne finansministeren fortelle.(Der Spiegel 10.1.2012)
Samtidig måtte kriselanda betale renter på fem, seks, sju prosent på sine statsobligasjoner. Ellers ville ingen ha lånt dem penger.
Denne forskjellen i renteutgifter dreier seg om mange titalls milliarder euro i løpet av krisa. 80 milliarder euro var anslaget i september 2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012).
Siden da er det gått enda ett år med store renteforskjeller. Da kan en tysk fordel på nye 100 millarder euro for lengst være passert. Det er en fordel som “kommer av seg sjøl”, men som har bidratt til at tysk økonomi glir så uberørt gjennom krisa – hvis en ser bort fra hvor lav lønn mange tyskere må finne seg i.
Noen titalls milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene til EU og IMF, de pakkene som bare ble gitt - som lån, og ikke som gaver - hvis knallharde kutt bli gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske statskassa hatt råd til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. juni 2013)
Tyskland er det landet som er kommet greiest i gjennom krisa. Det bildet spres til overmål. Tysk industri er den store vinneren på eksportmarkedene. Arbeidsløsheten er under seks prosent, lavere enn noen gang siden muren falt. Tyskland roses for å være EUs reddende engel.
Men bildet har sine skyggesider. Den økonomiske veksten har vært lavere enn gjennomsnittet i eurosonen. Sysselsettinga har siden 1990-tallet vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen. Arbeidsløsheten er gått ned fordi så mange millioner er overført fra heltid til deltid.
Den gjennomsnittlige reallønna er gått ned samtidig som inntektsforskjellene har eksplodert. Mer enn hver femte tyske arbeidstaker (22,2 prosent i 2010) har ei timelønn under 2/3 av gjennomsnittslønna. Det innebar at åtte millioner tyskere hadde ei timelønn på under 9,15 euro (ca. 72 kroner).
Reddende engel har Tyskland ikke vært. Tvert imot: Tyskland er problemet for resten av eurosonen – verken løsningen eller redningen:
Kriseland som Hellas, Portugal, Spania og Italia er utkonkurrert av tysk næringsliv både på hjemmemarkedene sine og på utemarkedene. Hovedgrunnen er at reallønna i Tyskland lå fire prosent lavere i 2009 enn i 2000. I alle andre europeiske land økte reallønna med fra 10 til 25 prosent. Tyskerne fikk derfor solgt langt mer til disse kriselanda enn de kjøpte fra dem.
Tysk politikk har derfor ansvaret for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den er blitt ekstra vanskelig å løse. For kuttkrava til Angela Merkel får ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia.
ILO-rapporten ”Global Employment Trends 2012” fastslo: ”Den økende konkurranseevnen til tyske eksportører har i økende grad blitt identifisert som den strukturelle årsaken til vanskelighetene i euro-området.” Rapporten retta en sterk oppfordring til den tyske regjeringen om å få slutt på lavlønnspolitikken fortest mulig.
Det ville bety at tysk krisepolitikk måtte legges om 180 grader. Det måtte bli flere penger i omløp slik at tysk næringsliv og tyske forbrukere fikk råd til å kjøpe mer - også av importvarer. Det måttet bety at kuttpolitikken måtte erstattes av en vekstpolitikk ved at offentlige utgifter økes, ved at pensjonene økes, og ved at lønningene øker minst i takt med lønningene i andre euroland.
En forsiktig omlegging har faktisk skjedd. Mens gjennomsnittlig reallønn i 2009 lå 4,6 prosent lavere enn i 2000, økte reallønna i 2010 med 1,2 prosent, i 2011 med 1,0 prosent og i 2012 med 0,6 prosent.
Men tysk reallønn ligger fortsatt 1,8 prosent lavere enn i 2000, mens den i alle andre europeiske land økte så kraftig at det er mye å ta igjen før det blir muligheter for balanse i forholdet mellom Tyskland og andre EU-land.
Denne balansen kan skapes på to måter:
- Enten ved at det blir enda verre i andre EU-land ved å kaste enda flere millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og i en fattigdom som vi ikke har hatt maken til på tiår.
- Eller ved at tyskere får det bedre – at de får tilbake heltidsjobbene, får mer i lønningsposen, får tilbake pensjoner på samme nivå som før 2003.
Verre for alle eller bedre for alle, hva er best? Så enkelt er valget blitt. Det kan bare tas ett sted – i Tyskland.
Tyskland har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i valutaunionen – sammenlikna med andre euroland
De fleste økonomer er i dag enige om at valutaunionen fra starten var en grunnleggende feilkonstruksjon, men en feilkonstruksjon som var til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land i eurosonen.
Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært og dermed til fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk en valuta som var alt for sterk for alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv.
En tysk statsbank, Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Siden D-marken ville vært en sterkere valuta enn euroen ville det ha redusert tysk eksport med milliardbeløp. Et forsiktig anslag basert på at D-marken ville vært 15 prosent sterkere enn euroen, ville ha betydd at eksporten på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) ville blitt redusert med 50-60 milliarder euro. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er gått to år til, slik at Tyskland kan ha tjent røft 100 milliarder euro på valutaunionen.
Men krisa har gitt Tyskland også andre fordeler framfor de kriselanda som har vært velsigna med tysk krisehjelp i form av lån som skal betales tilbake.
I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei rente på –0,01 prosent, altså med negativ rente. Det betyr at kjøperne betaler for å sitte med disse obligasjonene. Det har aldri hendt før, kunne finansministeren fortelle.(Der Spiegel 10.1.2012)
Samtidig måtte kriselanda betale renter på fem, seks, sju prosent på sine statsobligasjoner. Ellers ville ingen ha lånt dem penger.
Denne forskjellen i renteutgifter dreier seg om mange titalls milliarder euro i løpet av krisa. 80 milliarder euro var anslaget i september 2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012).
Siden da er det gått enda ett år med store renteforskjeller. Da kan en tysk fordel på nye 100 millarder euro for lengst være passert. Det er en fordel som “kommer av seg sjøl”, men som har bidratt til at tysk økonomi glir så uberørt gjennom krisa – hvis en ser bort fra hvor lav lønn mange tyskere må finne seg i.
Noen titalls milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene til EU og IMF, de pakkene som bare ble gitt - som lån, og ikke som gaver - hvis knallharde kutt bli gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske statskassa hatt råd til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. juni 2013)
Die Linke på vei opp
Budskapet fra Dresden: Det er Angela Merkel som er trusselen mot euroen
De tyske velgerne går til valg i september, to uker etter det norske valget. Die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene, holdt valgkampkongressen sin i det flomherjede Dresden sist helg. Stemningen blant de 5-600 delegatene var upåklagelig: Nå skulle partiet gjenreises både blant velgerne og medlemmene.
Så nylig som på partikongressen for ett år sia så alt trøstesløst ut. Meningsmålingene viste at partiet var på full fart ned mot sperregrensa på fem prosent. I vest, der 80 prosent av velgerne bor, falt die Linke ut av delstatsparlament etter delstatsparlament med stemmeandeler nede på 2-3 prosent. Den gang tyda alt på et katastrofevalg i 2013 i forhold til valgsuksessen for fire år sia da 11,9 prosent av velgerne stemte på die Linke..
Det første gjennombruddet for die Linke kom i 2005. Anført av Gregor Gysi i øst og Oskar Lafontaine i vest fikk det nye venstrepartiet 8,7 prosent av stemmene og 54 representanter i Forbundsdagen. Valget i 2009 økte gruppa til 76.
De siste åra har partiet vist fram ei lite tiltalende vrangside. Media koste seg over en partiledelse som var uenig om det meste: både om hva slags parti die Linke skulle være - og om hvem som egentlig burde lede partiet. Hvert tiende medlem forlot partiet.
Den bitreste konflikten sto mellom dem som ville i regjering med sosialdemokratene i SPD på regionalt og lokalt nivå. På riksnivå har SPD-ledelsen låst alle dører for die Linke og kasta nøklene.
Kongressen i 2012 klarte å samle seg om nye partiledere, den 35-årige grasrotaktivisten Katja Kipping fra øst og den 57-årige Bernd Riexinger med bakgrunn fra fagbevegelsen i vest. De hadde støtte fra hver sin fløy i partiet, men begge ville samarbeide og ikke slåss,
Kongressen i Dresden hadde som hovedjobb å vedta valgprogrammet til die Linke. ”100 % sosial!” skal være hovedslagordet. Det klinger ikke særlig fengende på norsk, men det er kanskje annerledes i et samfunn der enorme sosiale utfordringer står i kø.
Etter århundreskiftet er Tyskland det landet i Europa der reallønna ikke har økt – og der inntektsforskjellene har økt mest. Mer enn fire millioner tyskere har ei timelønn på under 7 euro. Halvannen million har ei lønn under 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
I media framstilles Tyskland som det landet som har kommet seg uberørt gjennom krisa, det eneste EU-landet der arbeidsløsheten er gått ned. Men kriseløsningen har vært å erstatte heltid med deltid for millioner av tyskere.
Die Linke har på mange områder lett spill. Sosialdemokratene (SPD) og de Grønne står ikke for noe reellt alternativ til Angela Merkel verken i innenriks- eller utenrikspolitikken.
Die Linke er f.eks. eneste parti som går mot å sende tyske soldater ut av landet. De vil derfor trekke styrkene tilbake fra Afghanistan umiddelbart.
Arbeidsgiverne har sagt opp tariffavtalene for tre millioner ansatte i detaljhandelen. Eierne av de fem største handelskjedene er blant de ti rikeste i Tyskland., og det fins 880 000 tyske millionærer, ifølge Riexinger: ”Dem må vi integrere!”
Det var Gregor Gysi som innleda til debatten om valgprogrammet. Hovedbudskapet hans var at die Linke har folkeflertallet med seg i sak etter sak, men alle de andre partiene mot seg. Utfordringene hans til sosialdemokratene og de Grønne var derfor mange og konkrete:
- Når vil dere gå inn for ei minstelønn på ti euro timen og en minstepensjon på 1050 euro, det dobbelte av det mange har i dag?
- Når vil dere øke skattene på de høye inntektene og de store formuene, men senke dem for folk med lave inntekter?
- Når vil dere få bort hele lavlønnssektoren og all utleie i arbeidslivet?
- Hva vil dere gjøre med at 52 prosent av alle arbeidstakere under 35 år og 70 prosent av de offentlig ansatte bare har midlertidig arbeid?
- Når vil dere ta avstand fra den politikken Angela Merkel fører for å redde euroen?
- Vil dere virkelig ikke avskaffe skolestrukturen fra keiserriket og innføre en heldags fellesskole uten sosial utskillling?
Krisepolitisk er programmet oppsiktsvekkende dristig. Alle andre tyske partier stiller seg bak krisepolitikken til Angela Merkel, den som sender millioner av mennesker i andre land ut i arbeidsløshet og håpløs fattigdom. Die Linke slår fast at det er Tyskland som er problemet og ikke løsningen for kriserammede euroland.
På ett punkt ble uenighet skjøvet under teppet. Die Linke går til valg på at euroen må bestå. Men den politiske brodden er likevel skarp: Det er Angela Merkel som sprenger valutaunionen med krisepolitikken sin. Og det er en omlegging av krisepolitikken der banker får svi og arbeidsløse kommer i jobb, som er det eneste som kan berge euroen.
Den gamle ringreven Oskar Lafonaine, inntil nylig gruppeleder for parlamentsgruppa sammen med Gregor Gysi, har argumentert for at valutaunionen må oppløses slik at EU går tilbake til et system med avtalte, faste vekslingskurser mellom de nasjonale valutaene. Han tok ikke ordet på kongressen, men alle visste hva han mente.
Det er nok også andre i die Linke som er skeptisk til den valutaunionen som har skapt så store problem for kriselanda i EU. Men fram til valget kommer nok alle til å si det samme: Det er krisepolitikken til Merkel som knuser euroen! Og det er krisepolitikken vår som kan berge euroen og “den europeiske integrasjonen”.
Slik faller die Linke inn i samme mønster som de fleste andre partiene til venstre for sosialdemokratiet – fra Syriza i Hellas til Venstreunionen i Spania og SF i Danmark. Vi er for EU, men ikke for det EU som faktisk eksisterer.
Det som er synd, er at verken krisa, krisepolitikken til EU eller EU er historiske tilfeldigheter. Både krisa, krisepolitikken og EU er uttrykk for hvordan den reellt eksisterende kapitalismen former dagens Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. juni 2013)
De tyske velgerne går til valg i september, to uker etter det norske valget. Die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene, holdt valgkampkongressen sin i det flomherjede Dresden sist helg. Stemningen blant de 5-600 delegatene var upåklagelig: Nå skulle partiet gjenreises både blant velgerne og medlemmene.
Så nylig som på partikongressen for ett år sia så alt trøstesløst ut. Meningsmålingene viste at partiet var på full fart ned mot sperregrensa på fem prosent. I vest, der 80 prosent av velgerne bor, falt die Linke ut av delstatsparlament etter delstatsparlament med stemmeandeler nede på 2-3 prosent. Den gang tyda alt på et katastrofevalg i 2013 i forhold til valgsuksessen for fire år sia da 11,9 prosent av velgerne stemte på die Linke..
Det første gjennombruddet for die Linke kom i 2005. Anført av Gregor Gysi i øst og Oskar Lafontaine i vest fikk det nye venstrepartiet 8,7 prosent av stemmene og 54 representanter i Forbundsdagen. Valget i 2009 økte gruppa til 76.
De siste åra har partiet vist fram ei lite tiltalende vrangside. Media koste seg over en partiledelse som var uenig om det meste: både om hva slags parti die Linke skulle være - og om hvem som egentlig burde lede partiet. Hvert tiende medlem forlot partiet.
Den bitreste konflikten sto mellom dem som ville i regjering med sosialdemokratene i SPD på regionalt og lokalt nivå. På riksnivå har SPD-ledelsen låst alle dører for die Linke og kasta nøklene.
Kongressen i 2012 klarte å samle seg om nye partiledere, den 35-årige grasrotaktivisten Katja Kipping fra øst og den 57-årige Bernd Riexinger med bakgrunn fra fagbevegelsen i vest. De hadde støtte fra hver sin fløy i partiet, men begge ville samarbeide og ikke slåss,
Kongressen i Dresden hadde som hovedjobb å vedta valgprogrammet til die Linke. ”100 % sosial!” skal være hovedslagordet. Det klinger ikke særlig fengende på norsk, men det er kanskje annerledes i et samfunn der enorme sosiale utfordringer står i kø.
Etter århundreskiftet er Tyskland det landet i Europa der reallønna ikke har økt – og der inntektsforskjellene har økt mest. Mer enn fire millioner tyskere har ei timelønn på under 7 euro. Halvannen million har ei lønn under 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
I media framstilles Tyskland som det landet som har kommet seg uberørt gjennom krisa, det eneste EU-landet der arbeidsløsheten er gått ned. Men kriseløsningen har vært å erstatte heltid med deltid for millioner av tyskere.
Die Linke har på mange områder lett spill. Sosialdemokratene (SPD) og de Grønne står ikke for noe reellt alternativ til Angela Merkel verken i innenriks- eller utenrikspolitikken.
Die Linke er f.eks. eneste parti som går mot å sende tyske soldater ut av landet. De vil derfor trekke styrkene tilbake fra Afghanistan umiddelbart.
Arbeidsgiverne har sagt opp tariffavtalene for tre millioner ansatte i detaljhandelen. Eierne av de fem største handelskjedene er blant de ti rikeste i Tyskland., og det fins 880 000 tyske millionærer, ifølge Riexinger: ”Dem må vi integrere!”
Det var Gregor Gysi som innleda til debatten om valgprogrammet. Hovedbudskapet hans var at die Linke har folkeflertallet med seg i sak etter sak, men alle de andre partiene mot seg. Utfordringene hans til sosialdemokratene og de Grønne var derfor mange og konkrete:
- Når vil dere gå inn for ei minstelønn på ti euro timen og en minstepensjon på 1050 euro, det dobbelte av det mange har i dag?
- Når vil dere øke skattene på de høye inntektene og de store formuene, men senke dem for folk med lave inntekter?
- Når vil dere få bort hele lavlønnssektoren og all utleie i arbeidslivet?
- Hva vil dere gjøre med at 52 prosent av alle arbeidstakere under 35 år og 70 prosent av de offentlig ansatte bare har midlertidig arbeid?
- Når vil dere ta avstand fra den politikken Angela Merkel fører for å redde euroen?
- Vil dere virkelig ikke avskaffe skolestrukturen fra keiserriket og innføre en heldags fellesskole uten sosial utskillling?
Krisepolitisk er programmet oppsiktsvekkende dristig. Alle andre tyske partier stiller seg bak krisepolitikken til Angela Merkel, den som sender millioner av mennesker i andre land ut i arbeidsløshet og håpløs fattigdom. Die Linke slår fast at det er Tyskland som er problemet og ikke løsningen for kriserammede euroland.
På ett punkt ble uenighet skjøvet under teppet. Die Linke går til valg på at euroen må bestå. Men den politiske brodden er likevel skarp: Det er Angela Merkel som sprenger valutaunionen med krisepolitikken sin. Og det er en omlegging av krisepolitikken der banker får svi og arbeidsløse kommer i jobb, som er det eneste som kan berge euroen.
Den gamle ringreven Oskar Lafonaine, inntil nylig gruppeleder for parlamentsgruppa sammen med Gregor Gysi, har argumentert for at valutaunionen må oppløses slik at EU går tilbake til et system med avtalte, faste vekslingskurser mellom de nasjonale valutaene. Han tok ikke ordet på kongressen, men alle visste hva han mente.
Det er nok også andre i die Linke som er skeptisk til den valutaunionen som har skapt så store problem for kriselanda i EU. Men fram til valget kommer nok alle til å si det samme: Det er krisepolitikken til Merkel som knuser euroen! Og det er krisepolitikken vår som kan berge euroen og “den europeiske integrasjonen”.
Slik faller die Linke inn i samme mønster som de fleste andre partiene til venstre for sosialdemokratiet – fra Syriza i Hellas til Venstreunionen i Spania og SF i Danmark. Vi er for EU, men ikke for det EU som faktisk eksisterer.
Det som er synd, er at verken krisa, krisepolitikken til EU eller EU er historiske tilfeldigheter. Både krisa, krisepolitikken og EU er uttrykk for hvordan den reellt eksisterende kapitalismen former dagens Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. juni 2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
