FNs klimatoppmøte sponses av konsern som står for store utslipp av klimagasser
Warszawa er stedet for det nittende klimatoppmøtet til FN. Målet er å komme fram til en ny internasjonal klimaavtale ved klimatoppmøtet i Paris i 2015, en avtale som blir langt mer omfattende og forpliktende enn Kyoto-avtalen.
Opptakten til toppmøtet i Warszawa har ikke vært den gunstigste.
• Regjeringen i Japan ga opp sine Kyoto-forpliktelser og sa fra om at de japanske klimagassutslippene ville være større i 2020 enn de var i 1990 – og ikke 20 prosent lavere. Kull- og oljekraftverk måtte til for å erstatte produksjonen i atomkraftverk som ble stengt etter Fukushima-katastrofen i 2011.
• Den nye regjeringen i Australia tar vekk all CO2-skatt og sløyfer planene om å innføre et system for handel med utslippskvoter..
• Som før er det lite sannsynlig at USA vil være med på noen forpliktende avtale om utslippskutt dersom ikke Kina og en del større utviklingsland også forplikter seg til store utslippskutt.
• Russland har som vanlig ikke gitt noen løfter om noe som helst.
• EU-kommisjonen sliter med å få til fellesløsninger som alle EU-regjeringene kan forpliktes av. Foreløpig er alle avgjørelser utsatt til neste år. Det betyr at i Warszawa kan det på vegne av EU ikke gis noe signal om hvor langt og raskt EU-land er villige til å kutte utslipp.
Samtidig haster det. Det internasjonale energibyrået (IEA) har nylig lagt fram en rapport som konkluderer med at sjøl med betydelige mottiltak for å begrense klimautslipp, vil energirelaterte CO2-utslipp øke med 20 prosent fram til 2035 og gi en langsiktig temperaturøkning på 3,6 °C.
Den siste rapporten fra FNs klimapanel, godkjent av 195 regjeringer, fastslår at hvis temperaturen ikke skal stige mer enn to grader, må det i løpet av det neste hundreåret ikke slippes ut mer klimagasser enn det som i beste fall svarer til 1450 milliarder tonn CO2. I verste fall tåler ikke kloden mer enn 820 milliarder tonn ekstra CO2. (Nicholas Stern i Financial Times 29.9.2013)
Siden de årlige klimautslippene ligger rundt 50 milliarder tonn, betyr det at vi har høyst 30 år på oss, og kanskje bare 15, for å holde oppvarmingen på under to grader hvis utslippene holdes på dagens nivå. Og etter det må de globale utslippene være null, noe som sjølsagt er helt urealistisk. Derfor må de årlige klimautslippene raskest mulig bli vesentlig lavere enn 50 milliarder tonn.
Men det er mange forhold som drar i retning av at de kortsiktige perspektivene vil dominere. I alle valgkamper er det de dagsaktuelle, nære problemene som fanger medias og velgernes oppmerksomhet. De som så vinner valget, våger ikke planlegge for mer enn én regjeringsperiode. For det er da neste valg må vinnes.
Innen næringslivet flyttes kapital fram og tilbake ut fra kortsiktige, ja øyeblikkelige, utsikter til fortjeneste. Den tålmodige kapitalen er mangelvare, og det stenger for en næringsutvikling basert på langsiktige og økologisk bærekraftige hensyn.
Dette bidrar til at debattene på klimatoppmøtet glir unna de enkle, men nødvendige spørsmåla:
• Hvordan kan vi la de fossile ressursene bli liggende der de er?
• Hvordan kan få rike land til å betale den klimagjelda de har til fattige land?
• Hvordan sikre en sosialt forsvarlig overgang til en økologisk bærekraftig verdensøkonomi?
Samtidig som få venter noe klimapolitisk gjennombrudd på klimatoppmøtet i Warszawa, har møtet framstått som et slikt gjennombrudd for verdens største klimagassforurensere. Tretten av dem er invitert inn som offisielle «partnere» til klimatoppmøtet av den polske regjeringen. Arcelor Mittal, BMW og Alstom er tre av de tretten.
Arcelor Mittal er verdens største stålprodusent, dobbelt så stor som den neststørste. Selskapet bygde hele konferansesentret til klimatoppmøtet i Warszawa – gratis.
De samlede klimagassutslippene til Arcelor Mittal er like store som utslippene fra et land som Tsjekkia, og selskapet har drevet intens lobbyvirksomhet for å svekke klimapolitikken til EU. Det viktigste argumentet har vært at EUs klimapolitikk svekker konkurranseevnen i næringslivet og kan føre til «karbonlekkasje», altså til utflagging til land uten særlig klimapolitikk.
Bilkonsernet BMW, kjent for sine store, dyre og drivstoffslukende biler, har stilt 60 biler med sjåfører til rådighet for klimatoppmøtet. På den offisielle nettsida blir selskapet omtalt som «en av de mest økologisk bærekraftige i verden».
Til tross for det har BMW – via Angela Merkel og den tyske regjeringen – gjentatte ganger, seinest i høst, klart å presse EU vekk fra strengere utslippskrav for nye biler.
Alstom Power er et fransk energikonsern som på sine nettsider hevder at selskapet er en «nødvendig del» av fjerdeparten av kraftproduksjonen i verden. Selskapet forsynte klimatoppmøtet med gratis drikkevann i vannkjølere og 100.000 kopper av nedbrytbart materiale – men planlegger å bygge Polens største kullkraftverk.
Tilsvarende klimapolitisk dobbeltmoral preger også de ti andre «partnerne» som den polske regjeringen har invitert. (Se her «The COP19 Guide to Corporate Lobbying", http://corporateeurope.org)
Ingen «motpart» på miljøsida var invitert som slik partner. Men de ville nok ikke klart å sponse klimatoppmøtet like raust.
I Warszawa virker det som om klimatoppmøtet mer ble et midtpunkt for bransjevise næringsmesser enn et samlingssted for klimapolitiske aktivister. Den polske miljøministeren Marcin Korolec har gjort det klart at næringslivsinnslaget må bli permanent ved framtidige klimatoppmøter.
Da er det bare naturlig av Polens medlem i EU-kommisjonen. Janusz Lewandowski, har fastslått at kull ikke har skylda for klimaendringene, og at det kan «settes et spørsmålstegn ved hele den globale oppvarmingen».
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. november 2013)
onsdag 16. april 2014
- Her er så underligt
Når pengemakt rår over maten som dyrkes og fiskes, sulter millioner av mennesker
Vi har lenge sagt: det er nok mat til alle, men maten fordeles så ulikt at mange sulter. Det siste er fortsatt riktig. Men kan vi være sikre på at det er nok mat hvis den ble fordelt mer rettferdig?
FAO har et par år prøvd å fortelle at folketallet vokser raskere enn matproduksjonen – og legger ikke skjul på at det kan varsle vonde tider: Jord- og vann-ressursene belastes så raskt at det er fare på ferde.
Matvarekrisa i 2007-2008 dobla prisene på hvete, ris og soya. Den viktigste grunnen var ikke at det plutselig ble mangel på mat. Det var finanskrisa som førte til at spekulative investerings- og hedgefond ikke lenger så noen fortjeneste i å satse på investeringer i industri eller boligbygging.
Men ledig kapital hadde de. Det markedet som tryggest lovte stigende priser, var markedene for matvarer. Det ble fristende å tjene raske penger ved å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at slike kjøp ville øke prisene ytterligere. Så gjaldt det å selge før markedet sprakk.
Goldman Sachs, Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank er de fire største spekulantene enten det dreier seg om olje eller mat. Goldman Sachs var langt ute å kjøre under finanskrisa i 2007-2008 på andre områder. Det var matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs ei framtid etter finanskrisa.
Trauste pensjonsfond fulgte etter – for å sikre framtida for pensjonistene. Dermed steg prisene enda mer, slik at enda flere fattige ble mer sultne enn før. For maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for maten de spiser, får det de trenger – og vel så det. De som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det er mat nok til mange andre.
Satsingen på biobrensel har også økt presset mot jord- og vannressursene. Bil- og bensinbransjen rundt omkring i verden har mer penger å legge på bordet enn mennesker som sulter fordi de er fattige.
FAO har anslått tallet på kronisk sultne mennesker til 870 millioner. Det tallet har ikke sunket under den krisa som holder det meste av verden i ei skruestikke. Men les boka til Aksel Nærstad og Olav Randen om «Den unødvendige sulten» som kom i fjor! Den er like sann i år.
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat til egen befolkning innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten befolkningen vil ha. Rår de over nok penger eller andre maktmidler, jobber derfor stadig flere regjeringer for å sikre seg jordbruksland i andre deler av verden.
Folkerike land som Kina og India er av de mest pågående jordranerne. Men de er ikke aleine. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia er noen av de mange som også er ute på ranstokt – sammen med matkonsern og investeringsselskap på jakt etter profitt både som jordeiere og mellommenn i de nye globale ernæringskjedene.
Matvareselskap i rike land har lenge tatt direkte eller indirekte kontroll over dyrkbar jord i fattigere land for å sikre mateksport derfra. Inntil nylig gjaldt det mest tropevarer som kaffe, te, kakao, krydder, bananer, appelsiner og andre sydfrukter. Nå kjøpes dyrkbar jord for å produsere basismat som hvete, ris og soya.
Det er lite åpenhet omkring mange slike jordran. Mange regjeringer og oppkjøpere vil ha minst mulig oppmerksomhet om slikt. En av de mange NGOene som jobber for et økologisk bærekraftig jordbruk, Barcelona-baserte GRAIN, prøver å kartlegge det som foregår – og har kommet til at utenlandske kjøpere etter 2007 i snitt har kjøpt opp 100 millioner mål dyrkbar jord hvert år.. Det betyr at det hvert år kjøpes opp det tidobbelte av det norske jordbruksarealet.
Støtteorganisasjonene for den internasjonale kapitalmakta har også funnet sine roller. Verdensbanken har brukt over 8 milliarder dollar for å finansiere slike kjøp av landbruksjord det siste tiåret. Investeringsfond og hedgefond støttes av Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken (EBRD) for å få regjeringer i fattige land til å endre eiendomsreglene i jordbruket slik at kjøp fra utlandet kan foregå enklere og raskere.
Konsekvensene kan være skjebnesvangre. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Både FAO, Verdensbanken og G8 (verdens åtte sjølutpekte stormakter) har prøvd å sette opp «frivillige retningslinjer» for slike jordkjøp på tvers av grenser. Mye tyder på at for mange regjeringer og kjøpere har en felles interesse av å vri seg unna slike forpliktelser. Regjeringene får penger – over eller under bordet – og ofte bak ryggen på eget folk. Kjøperne får det de er ute etter.
Jordran er som oftest betenkelig også ut fra miljøhensyn. Utenlandske kjøpere vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg forurensninger som bruk av plantevernmidler og redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
Vi sliter med samme pengemakt her i Norge. I Norge har odelslov, driveplikt og kommunale landbruksnemnder klart å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Det har gjort det mulig for arvinger å drive jordbruk uten å være styrtrik. Nå åpnes det for at helt andre pengemengder og pengekilder skal ta kontroll over utviklingen av det norske jordbruket.
I 2005 fikk en håndfull kvoteeiere i gave fra daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen noe de oppfatta som evigvarende fiskekvoter som de når som helst kunne selge til høystbydende. Slik ble fisken i havet med et pennestrøk gjort til privateiendom – og slik ville et størst mulig mindretall i Høyesterett (8 av 17) at det skulle være for all framtid.
Sigbjørn Obstfelder ordla seg slik for over hundre år sia: «Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . . .»
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. november 2013)
Vi har lenge sagt: det er nok mat til alle, men maten fordeles så ulikt at mange sulter. Det siste er fortsatt riktig. Men kan vi være sikre på at det er nok mat hvis den ble fordelt mer rettferdig?
FAO har et par år prøvd å fortelle at folketallet vokser raskere enn matproduksjonen – og legger ikke skjul på at det kan varsle vonde tider: Jord- og vann-ressursene belastes så raskt at det er fare på ferde.
Matvarekrisa i 2007-2008 dobla prisene på hvete, ris og soya. Den viktigste grunnen var ikke at det plutselig ble mangel på mat. Det var finanskrisa som førte til at spekulative investerings- og hedgefond ikke lenger så noen fortjeneste i å satse på investeringer i industri eller boligbygging.
Men ledig kapital hadde de. Det markedet som tryggest lovte stigende priser, var markedene for matvarer. Det ble fristende å tjene raske penger ved å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at slike kjøp ville øke prisene ytterligere. Så gjaldt det å selge før markedet sprakk.
Goldman Sachs, Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank er de fire største spekulantene enten det dreier seg om olje eller mat. Goldman Sachs var langt ute å kjøre under finanskrisa i 2007-2008 på andre områder. Det var matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs ei framtid etter finanskrisa.
Trauste pensjonsfond fulgte etter – for å sikre framtida for pensjonistene. Dermed steg prisene enda mer, slik at enda flere fattige ble mer sultne enn før. For maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for maten de spiser, får det de trenger – og vel så det. De som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det er mat nok til mange andre.
Satsingen på biobrensel har også økt presset mot jord- og vannressursene. Bil- og bensinbransjen rundt omkring i verden har mer penger å legge på bordet enn mennesker som sulter fordi de er fattige.
FAO har anslått tallet på kronisk sultne mennesker til 870 millioner. Det tallet har ikke sunket under den krisa som holder det meste av verden i ei skruestikke. Men les boka til Aksel Nærstad og Olav Randen om «Den unødvendige sulten» som kom i fjor! Den er like sann i år.
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat til egen befolkning innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten befolkningen vil ha. Rår de over nok penger eller andre maktmidler, jobber derfor stadig flere regjeringer for å sikre seg jordbruksland i andre deler av verden.
Folkerike land som Kina og India er av de mest pågående jordranerne. Men de er ikke aleine. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia er noen av de mange som også er ute på ranstokt – sammen med matkonsern og investeringsselskap på jakt etter profitt både som jordeiere og mellommenn i de nye globale ernæringskjedene.
Matvareselskap i rike land har lenge tatt direkte eller indirekte kontroll over dyrkbar jord i fattigere land for å sikre mateksport derfra. Inntil nylig gjaldt det mest tropevarer som kaffe, te, kakao, krydder, bananer, appelsiner og andre sydfrukter. Nå kjøpes dyrkbar jord for å produsere basismat som hvete, ris og soya.
Det er lite åpenhet omkring mange slike jordran. Mange regjeringer og oppkjøpere vil ha minst mulig oppmerksomhet om slikt. En av de mange NGOene som jobber for et økologisk bærekraftig jordbruk, Barcelona-baserte GRAIN, prøver å kartlegge det som foregår – og har kommet til at utenlandske kjøpere etter 2007 i snitt har kjøpt opp 100 millioner mål dyrkbar jord hvert år.. Det betyr at det hvert år kjøpes opp det tidobbelte av det norske jordbruksarealet.
Støtteorganisasjonene for den internasjonale kapitalmakta har også funnet sine roller. Verdensbanken har brukt over 8 milliarder dollar for å finansiere slike kjøp av landbruksjord det siste tiåret. Investeringsfond og hedgefond støttes av Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken (EBRD) for å få regjeringer i fattige land til å endre eiendomsreglene i jordbruket slik at kjøp fra utlandet kan foregå enklere og raskere.
Konsekvensene kan være skjebnesvangre. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Både FAO, Verdensbanken og G8 (verdens åtte sjølutpekte stormakter) har prøvd å sette opp «frivillige retningslinjer» for slike jordkjøp på tvers av grenser. Mye tyder på at for mange regjeringer og kjøpere har en felles interesse av å vri seg unna slike forpliktelser. Regjeringene får penger – over eller under bordet – og ofte bak ryggen på eget folk. Kjøperne får det de er ute etter.
Jordran er som oftest betenkelig også ut fra miljøhensyn. Utenlandske kjøpere vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg forurensninger som bruk av plantevernmidler og redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
Vi sliter med samme pengemakt her i Norge. I Norge har odelslov, driveplikt og kommunale landbruksnemnder klart å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Det har gjort det mulig for arvinger å drive jordbruk uten å være styrtrik. Nå åpnes det for at helt andre pengemengder og pengekilder skal ta kontroll over utviklingen av det norske jordbruket.
I 2005 fikk en håndfull kvoteeiere i gave fra daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen noe de oppfatta som evigvarende fiskekvoter som de når som helst kunne selge til høystbydende. Slik ble fisken i havet med et pennestrøk gjort til privateiendom – og slik ville et størst mulig mindretall i Høyesterett (8 av 17) at det skulle være for all framtid.
Sigbjørn Obstfelder ordla seg slik for over hundre år sia: «Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . . .»
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. november 2013)
mandag 17. februar 2014
Romania må velge
Gull kan friste, men det gjør ikke en sjø av blåsyre bak en 185 meter høy demning
Det største gullgruveprosjektet i Europa kan stoppes av rasende demonstranter og det Financial Times kaller Romanias ”labyrintpolitikk”.
Prosjektet har navnet Rosia Montana. Det skal grave fram gull i et fjellområde vest i Transylvania. Der vil det gi arbeid til 2300 i utbyggingsfasen og til 900 når utvinninga er i gang. Det vil komme godt med i et utkantstrøk med enorm arbeidsløshet.
Her utvant en gull alt i romertida for 2000 år sia. Virksomheten ble gjenopptatt av tyske innvandrere på 12-1300-tallet og har i større og mindre skala foregått fram til det siste. Fra 1975 gikk en over til dagbrudd der en trakk ut gullet med cyanid-utvasking. Dagbruddene gikk med store underskudd og ble avslutta i 2006. Det var like før Romania ble medlem av EU - der statlig næringsstøtte i prinsippet er forbudt.
Det er det canadiske gruveselskapet Gabriel Resources som nå vil videreføre dagbruddene i langt større skala. Planen er å produsere 225 tonn gull og 819 tonn sølv i løpet av en 17-års periode. Gullet og sølvet skal skilles fra malmen ved hjelp av cyanid-utvasking (blåsyre). Inntil 250 millioner tonn cyanidforurensa slagg skal etter hvert lagres i en dam bak en demning på 185 meters høyde.
Gabriel Resources fikk utvinningslisensen alt i 1999 og har venta i 14 år på det siste klarsignalet. Ventetida ble lang fordi miljøgrupper stadig vant rettssaker som annullerte eller utsatte de tillatelsene som myndighetene ga.
Motstanden mot gullutvinningen favner bredt i det rumenske samfunnet. Mange faginstanser og alle de største kirkesamfunnene advarer, både det gresk-ortodokse, det katolske og rumensk-unitære. Miljøvernere står sammen med folk flest i å avvise gruveprosjektet. Gruvearbeiderne og femti ordførere i Transylvania vil ha det.
Det er frykten for den helt store miljøkatastrofen som har mobilisert opinionen, både den miljøfaglige og blant folk flest i Romania og Ungarn. Frykten har sin bakgrunn i cyanid-katastrofen for tretten år sia. I nærheten av Baia Mare lengst nord i Romania drev et australsk selskap utvinning av gull med samme opplegg som det Gabriel Resources planlegger i Transylvania.
30. januar 2000 brast en demning slik at 100 tonn cyanid velta ut i elva Somes, ei sideelv til Tisza, Ungarns neststørste elv. Tisza renner ut i Donau, og fisk og annet liv døde nedover Donau både i Ungarn, Serbia og Romania.
Lekkasjen forurensa drikkevannet til millioner av ungarere, samtidig som en mengde tungmetaller lå igjen som et årelangt miljøproblem langs disse elvene. Tusenvis av frivillige hjalp til med å fjerne død fisk og døde dyr for at ikke cyanidforgiftningen skulle spre seg oppover i næringskjeden.
Denne cyanid-flommen er omtalt som den største miljøkatastrofen i Europa etter Tsjernobyl. Det var Ungarn som ble ramma hardest, og der er det nå forbudt å bruke cyanid ved utvinning og produksjon av gull. Den ungarske regjeringen har krevd at resten av Europa vedtar tilsvarende forbud.
Det kan derfor ikke overraske at reaksjonene ble kraftige da den rumenske regjeringen i august sendte av gårde et lovforslag til parlamentet om å sette i gang prosjektet Rosia Montana. Lovforslaget utløste daglige gatedemonstrasjoner i Bucuresti og mange andre byer med oppslutning på over 20.000 i de største.
Gabriel Resources har allerede investert 583 millioner dollar i dette gruveprosjektet. Aksjene i selskapet sank fra en toppnotering på 8 dollar til 70 cent. Selskapet svarte med å varsle at det med bakgrunn i investeringsavtalen mellom Canada og Romania ville gå til sak mot den rumenske regjeringen med krav om erstatning i milliardklassen.
Denne investeringsavtalen ble inngått så tidlig som i 1992, da Romania fortsatt var i kaos etter Ceaucescu-regimets fall. I løpet av få år inngikk Romania slike avtaler med 82 land. Avtalen med Canada ble oppdatert så nylig som i mai 2009.
Slike investeringsavtaler har til formål å beskytte dem som investerer i et annet land og gir dem blant annet rett til å kreve erstatning hvis staten skulle finne på noe som rammer profitten på urimelig måte. Det er internasjonale tvisteløsningspaneler – de fleste i regi av Verdensbanken - som avgjør hva som er urimelig.
Det fins ingen ankeinstans – til tross for at det er mye penger det dreier seg om.. Alt for to år sia pågikk det 151 voldgiftssaker der kravet var på mer enn 100 millioner dollar. Dette er saker der bare investorene kan vinne, mens regjeringer bare kan unngå å tape penger hvis de vinner. Slik befestes et kapitalherredømme som skaper politisk og sosial avmakt rundt om på kloden.
Statsminister Viktor Ponta har kommet ekstra klossete ut i denne saka. Da han som leder av det sosialdemokratiske partiet var i opposisjon, var han klar motstander av gruveprosjektet. Men begrunnelsen var spesiell: I et TV-intervju for en måneds tid sia sa han at han den gang var mot prosjektet før han visste noe om det, ”fordi Básescu støtta det”. (Som Romanias president er Básescu i en årelang og bitter tvekamp nettopp med Ponta.)
I august hadde Ponta snudd. Da forsvarte han gruveprosjektet med at det midt i den økonomiske krisa er av avgjørende betydning å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Var det trusselen om et milliardkrav fra Gabriel Resources som fikk statsminister Ponta til å skifte syn?
President Básescu varsla på sin side tidlig i september at han ikke vil undertegne loven om grønt lys for Gabriel Resources før velgerne har godkjent det ved en folkeavstemning. Dermed melder statsminister Ponta fra om at han kan komme til å stemme mot loven ”i egenskap av parlamentsmedlem”. Men som statsminister?
Verdien på aksjene til Gabriel Resources sank pladask på ny, og selskapet svarte med å konkretisere erstatningskravet fra ”milliarder dollar” til ”fire milliarder dollar”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12. oktober 2013.)
Det største gullgruveprosjektet i Europa kan stoppes av rasende demonstranter og det Financial Times kaller Romanias ”labyrintpolitikk”.
Prosjektet har navnet Rosia Montana. Det skal grave fram gull i et fjellområde vest i Transylvania. Der vil det gi arbeid til 2300 i utbyggingsfasen og til 900 når utvinninga er i gang. Det vil komme godt med i et utkantstrøk med enorm arbeidsløshet.
Her utvant en gull alt i romertida for 2000 år sia. Virksomheten ble gjenopptatt av tyske innvandrere på 12-1300-tallet og har i større og mindre skala foregått fram til det siste. Fra 1975 gikk en over til dagbrudd der en trakk ut gullet med cyanid-utvasking. Dagbruddene gikk med store underskudd og ble avslutta i 2006. Det var like før Romania ble medlem av EU - der statlig næringsstøtte i prinsippet er forbudt.
Det er det canadiske gruveselskapet Gabriel Resources som nå vil videreføre dagbruddene i langt større skala. Planen er å produsere 225 tonn gull og 819 tonn sølv i løpet av en 17-års periode. Gullet og sølvet skal skilles fra malmen ved hjelp av cyanid-utvasking (blåsyre). Inntil 250 millioner tonn cyanidforurensa slagg skal etter hvert lagres i en dam bak en demning på 185 meters høyde.
Gabriel Resources fikk utvinningslisensen alt i 1999 og har venta i 14 år på det siste klarsignalet. Ventetida ble lang fordi miljøgrupper stadig vant rettssaker som annullerte eller utsatte de tillatelsene som myndighetene ga.
Motstanden mot gullutvinningen favner bredt i det rumenske samfunnet. Mange faginstanser og alle de største kirkesamfunnene advarer, både det gresk-ortodokse, det katolske og rumensk-unitære. Miljøvernere står sammen med folk flest i å avvise gruveprosjektet. Gruvearbeiderne og femti ordførere i Transylvania vil ha det.
Det er frykten for den helt store miljøkatastrofen som har mobilisert opinionen, både den miljøfaglige og blant folk flest i Romania og Ungarn. Frykten har sin bakgrunn i cyanid-katastrofen for tretten år sia. I nærheten av Baia Mare lengst nord i Romania drev et australsk selskap utvinning av gull med samme opplegg som det Gabriel Resources planlegger i Transylvania.
30. januar 2000 brast en demning slik at 100 tonn cyanid velta ut i elva Somes, ei sideelv til Tisza, Ungarns neststørste elv. Tisza renner ut i Donau, og fisk og annet liv døde nedover Donau både i Ungarn, Serbia og Romania.
Lekkasjen forurensa drikkevannet til millioner av ungarere, samtidig som en mengde tungmetaller lå igjen som et årelangt miljøproblem langs disse elvene. Tusenvis av frivillige hjalp til med å fjerne død fisk og døde dyr for at ikke cyanidforgiftningen skulle spre seg oppover i næringskjeden.
Denne cyanid-flommen er omtalt som den største miljøkatastrofen i Europa etter Tsjernobyl. Det var Ungarn som ble ramma hardest, og der er det nå forbudt å bruke cyanid ved utvinning og produksjon av gull. Den ungarske regjeringen har krevd at resten av Europa vedtar tilsvarende forbud.
Det kan derfor ikke overraske at reaksjonene ble kraftige da den rumenske regjeringen i august sendte av gårde et lovforslag til parlamentet om å sette i gang prosjektet Rosia Montana. Lovforslaget utløste daglige gatedemonstrasjoner i Bucuresti og mange andre byer med oppslutning på over 20.000 i de største.
Gabriel Resources har allerede investert 583 millioner dollar i dette gruveprosjektet. Aksjene i selskapet sank fra en toppnotering på 8 dollar til 70 cent. Selskapet svarte med å varsle at det med bakgrunn i investeringsavtalen mellom Canada og Romania ville gå til sak mot den rumenske regjeringen med krav om erstatning i milliardklassen.
Denne investeringsavtalen ble inngått så tidlig som i 1992, da Romania fortsatt var i kaos etter Ceaucescu-regimets fall. I løpet av få år inngikk Romania slike avtaler med 82 land. Avtalen med Canada ble oppdatert så nylig som i mai 2009.
Slike investeringsavtaler har til formål å beskytte dem som investerer i et annet land og gir dem blant annet rett til å kreve erstatning hvis staten skulle finne på noe som rammer profitten på urimelig måte. Det er internasjonale tvisteløsningspaneler – de fleste i regi av Verdensbanken - som avgjør hva som er urimelig.
Det fins ingen ankeinstans – til tross for at det er mye penger det dreier seg om.. Alt for to år sia pågikk det 151 voldgiftssaker der kravet var på mer enn 100 millioner dollar. Dette er saker der bare investorene kan vinne, mens regjeringer bare kan unngå å tape penger hvis de vinner. Slik befestes et kapitalherredømme som skaper politisk og sosial avmakt rundt om på kloden.
Statsminister Viktor Ponta har kommet ekstra klossete ut i denne saka. Da han som leder av det sosialdemokratiske partiet var i opposisjon, var han klar motstander av gruveprosjektet. Men begrunnelsen var spesiell: I et TV-intervju for en måneds tid sia sa han at han den gang var mot prosjektet før han visste noe om det, ”fordi Básescu støtta det”. (Som Romanias president er Básescu i en årelang og bitter tvekamp nettopp med Ponta.)
I august hadde Ponta snudd. Da forsvarte han gruveprosjektet med at det midt i den økonomiske krisa er av avgjørende betydning å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Var det trusselen om et milliardkrav fra Gabriel Resources som fikk statsminister Ponta til å skifte syn?
President Básescu varsla på sin side tidlig i september at han ikke vil undertegne loven om grønt lys for Gabriel Resources før velgerne har godkjent det ved en folkeavstemning. Dermed melder statsminister Ponta fra om at han kan komme til å stemme mot loven ”i egenskap av parlamentsmedlem”. Men som statsminister?
Verdien på aksjene til Gabriel Resources sank pladask på ny, og selskapet svarte med å konkretisere erstatningskravet fra ”milliarder dollar” til ”fire milliarder dollar”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12. oktober 2013.)
APs ære og SVs avmakt
Hvordan kan SV gjøre seg synlig i regjering med Arbeiderpartiet?
SVs glideflukt fra 12,5 % ved valget i 2001 til 8,8 prosent i 2005, 6,2 prosent i 2009 og 4,1 prosent kan ikke skyldes tilfeldigheter. Mange forsøk på forklaringer er lansert, noen for å forsvare regjeringsdeltakelsen, andre for å beklage den.
Kanskje er hovedforklaringen så enkel som dette: I den grad SV bidro til å trekke Arbeiderpartiet til venstre, ville potensielle SV-velgere like gjerne stemme på Arbeiderpartiet.
Hvorfor? Fordi politikken til regjeringen nødvendigvis måtte framstå som hele regjeringens politikk også der hvor det i utgangspunktet var SVs politikk som vant fram. Arbeiderpartiet og statsministeren kunne ta æren for det som SV fikk i gjennom, mens SVs makt ble stadig mindre.
Spissformulert og paradoksalt: Jo mer SV fikk gjennomført av sine hjertesaker fra regjeringserklæringen Soria Moria I, jo mer ville statsministeren og statsministerens parti tjene på det.
Grunnproblemet i debatten om SV i regjering er derfor dette: Hvordan kan SV bli synlig for egne medlemmer og potensielle velgere i regjeringskoalisjon med et Arbeiderparti som har flertall i regjeringen?
I åtte år har regjeringsdeltakelsen gjort SV alt for usynlig både for SVs medlemmer og for dem som stemte på SV i 2005 og 2009.
Det ble ofte sagt: Det går ikke an å være litt i regjering. Når SV er i regjering, er hele partiet i regjering.
Dette ble forstått slik at statsrådene til SV sto inne for politikken til regjeringen også når de var stemt ned av regjeringsflertallet. Unntakene var de gangene statsrådene dissenterte, det vil si markerte offentlig at de var uenige i et regjeringsvedtak.
Regjeringssamarbeidet ble også forstått slik at stortingsgruppa ikke kunne stemme mot regjeringen i andre saker enn der hvor SV-statsrådene hadde valgt å dissentere.
Dermed ble det mange saker der SV både i regjering og i Stortinget stemte for vedtak som de var uenige i. Dette ble tatt imot med fryd i media over et SV som stadig måtte «sluke kameler», ja hele «karavaner av kameler».
Internt i SV bidro dette til frykten for det som ble kalt «fallhøyde»: Ved å markere for klart hva vi egentlig ville, ville tapene bli mer synlige. Stemplingen av SV som partiet som bare tapte, kunne da feste seg enda mer både hos SV-medlemmer og hos potensielle velgere.
Det opplagte, at mindretallet i regjeringen må finne seg i å tape flere saker enn det kan vinne, var ingen trøst verken for medlemmene eller velgerne til SV. Stadig flere fortalte oss at de var «skuffet over SV» og at «partiet ikke var til å kjenne igjen».
Samtidig var det slik at om tapene var synlige, så var seirene så godt som usynlige. Det var umulig for statsrådene til SV å gå ut med at Arbeiderpartiet egentlig hadde villet noe helt annet, men at SV vant fram ved hjelp av en kombinasjon av gode argumenter og en mobilisert opinion utafor Stortinget, f.eks fra fagforbund eller fra miljøorganisasjoner.
Betyr alt dette at SV rammes av en politisk tyngdelov hvis vi går inn i regjering med AP – at oppslutningen om partiet er dømt til å synke som en stein – attpåtil i pinefull langsom kino - mot den endelige crashlandingen?
Tre vilkår stilte SV til seg sjøl foran regjeringssamarbeidet i 2005:
- SV måtte ha en tilstrekkelig styrke. Den gang betydde det for de fleste av oss minst ti prosents valgoppslutning.
- Vi ville ikke gå inn i en mindretallsregjering.
- Viktigst: Godt organiserte krefter utafor partiene måtte være på vår side i dragkampene med Arbeiderpartiet. Der var LO i 2005. Det var også knapt noen i miljø-, freds- og solidaritetsorganisasjonene som støtta AP i dragkampene om regjeringserklæringen i 2005.
Vi overså et fjerde vilkår, det som kunne hindre at oppslutningen om partiet ble en synkende stein.
Det hjelper ikke at vi har et arbeidsprogram som forteller hva vi vil. Det er ikke nok at enkeltmedlemmer, lokallag, fylkeslag eller landsstyret argumenterer godt og heftig om hva vi slåss for, heller ikke når det er for standpunkter der faren er stor for at vi kan tape slag i regjeringa.
SVs statsråder kan dissentere oftere enn de gjorde disse åtte åra. Men det er ei grense: Det må ikke skje så ofte at mulighetene svekkes for å få AP-flertallet i regjeringen med på vedtak de bare motstrebende kan være villige til.
All slik innsats har bare marginal betydning for mange medlemmer og mange potensielle velgere.
Da har vi bare ett kort igjen: Stortingsgruppa.
Så la dette være ett av de mange innspill til debatten om SV i regjering:
Blir det en neste gang, må vi få til en avtale med Arbeiderpartiet om at SVs stortingsgruppe står fritt til å stemme imot forslag fra regjeringen – også der hvor SV-statsrådene ikke har dissentert.
Det vil AP-ledelsen avvise blankt. Men vent litt:
De aller fleste gangene SVs stortingsgruppe vil stemme mot forslag fra regjeringen, er saker hvor SV har et massivt flertall på Stortinget mot seg. Regjeringen vil ikke være i fare, og SV får vist hva partiet står for i saker hvor det er aller viktigst å være synlig.
Det er likevel en teoretisk mulighet for at det oppstår situasjoner der en så stor del av Stortinget er enig med SV at regjeringen kan få et flertall mot seg. Da må SV-representantene argumentere i salen mot forslaget fra regjeringen, men avslutte innleggene med å si: Vi stemmer for forslaget fra regjeringen fordi enhver annen regjering er en løsning vi ikke vil ha.
Dette opplegget vil AP-ledelsen også blankt avvise.
Så veit vi det.
Det veit da samtidig også tillitsvalgte i fagbevegelsen som utålmodig vil ha en regjering med tyngdepunkt til venstre for tyngdepunktet i Arbeiderpartiet. Det veit også en like utålmodig venstrefløy innen Arbeiderpartiet som ikke ser seg tjent med den tyngdeloven som lar oppslutningen om SV falle som en stein i regjering med Arbeiderpartiet.
Så kanskje vi skal la tanker som disse modne – også i Arbeiderpartiet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. september 2013.)
SVs glideflukt fra 12,5 % ved valget i 2001 til 8,8 prosent i 2005, 6,2 prosent i 2009 og 4,1 prosent kan ikke skyldes tilfeldigheter. Mange forsøk på forklaringer er lansert, noen for å forsvare regjeringsdeltakelsen, andre for å beklage den.
Kanskje er hovedforklaringen så enkel som dette: I den grad SV bidro til å trekke Arbeiderpartiet til venstre, ville potensielle SV-velgere like gjerne stemme på Arbeiderpartiet.
Hvorfor? Fordi politikken til regjeringen nødvendigvis måtte framstå som hele regjeringens politikk også der hvor det i utgangspunktet var SVs politikk som vant fram. Arbeiderpartiet og statsministeren kunne ta æren for det som SV fikk i gjennom, mens SVs makt ble stadig mindre.
Spissformulert og paradoksalt: Jo mer SV fikk gjennomført av sine hjertesaker fra regjeringserklæringen Soria Moria I, jo mer ville statsministeren og statsministerens parti tjene på det.
Grunnproblemet i debatten om SV i regjering er derfor dette: Hvordan kan SV bli synlig for egne medlemmer og potensielle velgere i regjeringskoalisjon med et Arbeiderparti som har flertall i regjeringen?
I åtte år har regjeringsdeltakelsen gjort SV alt for usynlig både for SVs medlemmer og for dem som stemte på SV i 2005 og 2009.
Det ble ofte sagt: Det går ikke an å være litt i regjering. Når SV er i regjering, er hele partiet i regjering.
Dette ble forstått slik at statsrådene til SV sto inne for politikken til regjeringen også når de var stemt ned av regjeringsflertallet. Unntakene var de gangene statsrådene dissenterte, det vil si markerte offentlig at de var uenige i et regjeringsvedtak.
Regjeringssamarbeidet ble også forstått slik at stortingsgruppa ikke kunne stemme mot regjeringen i andre saker enn der hvor SV-statsrådene hadde valgt å dissentere.
Dermed ble det mange saker der SV både i regjering og i Stortinget stemte for vedtak som de var uenige i. Dette ble tatt imot med fryd i media over et SV som stadig måtte «sluke kameler», ja hele «karavaner av kameler».
Internt i SV bidro dette til frykten for det som ble kalt «fallhøyde»: Ved å markere for klart hva vi egentlig ville, ville tapene bli mer synlige. Stemplingen av SV som partiet som bare tapte, kunne da feste seg enda mer både hos SV-medlemmer og hos potensielle velgere.
Det opplagte, at mindretallet i regjeringen må finne seg i å tape flere saker enn det kan vinne, var ingen trøst verken for medlemmene eller velgerne til SV. Stadig flere fortalte oss at de var «skuffet over SV» og at «partiet ikke var til å kjenne igjen».
Samtidig var det slik at om tapene var synlige, så var seirene så godt som usynlige. Det var umulig for statsrådene til SV å gå ut med at Arbeiderpartiet egentlig hadde villet noe helt annet, men at SV vant fram ved hjelp av en kombinasjon av gode argumenter og en mobilisert opinion utafor Stortinget, f.eks fra fagforbund eller fra miljøorganisasjoner.
Betyr alt dette at SV rammes av en politisk tyngdelov hvis vi går inn i regjering med AP – at oppslutningen om partiet er dømt til å synke som en stein – attpåtil i pinefull langsom kino - mot den endelige crashlandingen?
Tre vilkår stilte SV til seg sjøl foran regjeringssamarbeidet i 2005:
- SV måtte ha en tilstrekkelig styrke. Den gang betydde det for de fleste av oss minst ti prosents valgoppslutning.
- Vi ville ikke gå inn i en mindretallsregjering.
- Viktigst: Godt organiserte krefter utafor partiene måtte være på vår side i dragkampene med Arbeiderpartiet. Der var LO i 2005. Det var også knapt noen i miljø-, freds- og solidaritetsorganisasjonene som støtta AP i dragkampene om regjeringserklæringen i 2005.
Vi overså et fjerde vilkår, det som kunne hindre at oppslutningen om partiet ble en synkende stein.
Det hjelper ikke at vi har et arbeidsprogram som forteller hva vi vil. Det er ikke nok at enkeltmedlemmer, lokallag, fylkeslag eller landsstyret argumenterer godt og heftig om hva vi slåss for, heller ikke når det er for standpunkter der faren er stor for at vi kan tape slag i regjeringa.
SVs statsråder kan dissentere oftere enn de gjorde disse åtte åra. Men det er ei grense: Det må ikke skje så ofte at mulighetene svekkes for å få AP-flertallet i regjeringen med på vedtak de bare motstrebende kan være villige til.
All slik innsats har bare marginal betydning for mange medlemmer og mange potensielle velgere.
Da har vi bare ett kort igjen: Stortingsgruppa.
Så la dette være ett av de mange innspill til debatten om SV i regjering:
Blir det en neste gang, må vi få til en avtale med Arbeiderpartiet om at SVs stortingsgruppe står fritt til å stemme imot forslag fra regjeringen – også der hvor SV-statsrådene ikke har dissentert.
Det vil AP-ledelsen avvise blankt. Men vent litt:
De aller fleste gangene SVs stortingsgruppe vil stemme mot forslag fra regjeringen, er saker hvor SV har et massivt flertall på Stortinget mot seg. Regjeringen vil ikke være i fare, og SV får vist hva partiet står for i saker hvor det er aller viktigst å være synlig.
Det er likevel en teoretisk mulighet for at det oppstår situasjoner der en så stor del av Stortinget er enig med SV at regjeringen kan få et flertall mot seg. Da må SV-representantene argumentere i salen mot forslaget fra regjeringen, men avslutte innleggene med å si: Vi stemmer for forslaget fra regjeringen fordi enhver annen regjering er en løsning vi ikke vil ha.
Dette opplegget vil AP-ledelsen også blankt avvise.
Så veit vi det.
Det veit da samtidig også tillitsvalgte i fagbevegelsen som utålmodig vil ha en regjering med tyngdepunkt til venstre for tyngdepunktet i Arbeiderpartiet. Det veit også en like utålmodig venstrefløy innen Arbeiderpartiet som ikke ser seg tjent med den tyngdeloven som lar oppslutningen om SV falle som en stein i regjering med Arbeiderpartiet.
Så kanskje vi skal la tanker som disse modne – også i Arbeiderpartiet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. september 2013.)
Alliansene som trengs
Miljøkamp blir et blindspor hvis den isoleres fra andre samfunnskamper
Miljøpartiet De Grønne har markert at partiet vil stå uavhengig av de to hovedblokkene i norsk politikk. Partiet kan derfor appellere til velgere som ikke ville støtte noe rødgrønt regjeringsprosjekt. Det kan – i hvert fall på kort sikt – bidra til styrke den miljøpolitiske opposisjonen i det norske samfunnet.
Men en miljøpolitikk som avgrenser seg fra andre samfunnskamper kan fort bli et strategisk blindspor, særlig i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er i full krise.
Dette systemet er ikke bærekraftig – verken økologisk, sosialt eller finansielt. Klimakrise, finanskrise og et arbeidsliv som i mange land ikke har rom for ungdom, er ikke tre helt atskilte fenomener. De har i det minste ett fellestrekk: Det at alt for mye av verdensøkonomien bygger på at profittstyrte banker og bedrifter kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Det er ekstra tragisk fordi dagens næringsliv og deres organisasjoner har kraftig slagside i miljødebatten. Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre miljøutfordringene.
Her er noen eksempler fra ulike samfunnsområder:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert av Stoltenberg I-regjeringen. Dermed kan ikke selskapet brukes som et politisk redskap for regjeringen og heller ikke for et aldri så miljøbevisst stortingsflertall. Et delprivatisert og børsnotert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet. Det var hensikten med delprivatiseringen.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge. Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp.
SV og deler av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har ikke gitt opp kampen om å gjenreise Statoil som et heleid statsselskap slik at selskapet kan gå i spissen for omstillingen vekk fra den oljeøkonomien som gjør Norge til en klimasinke. I det arbeidet er Høyre, FrP og Venstre tunge motspillere både for fagbevegelsen og for miljøbevegelsen.
2. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis klimautfordringene skal tas på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver fram storsatsingen i Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. En internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville bare ha håp om å vinne fram hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. En rein miljøkamp ført uten tette allianser med miljøer langt utafor miljøbevegelsen, er dømt til tape.
3.. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan.
I kampen mot denne formen for privatisering av vår genetiske arv trengs det allianser langt utover fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og vaktbikkjene for menneskerettigheter.
4. Den konsern- og profittstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging og river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen både for den lokale og globale kampen mot en slik konsern- og profittstyrt verden er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisering av verdenssamfunnet. Denne kampen samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, urbefolkninger, menneskerettighetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen og kirkesamfunn.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsalliansen slåss for. Men det må ikke føre til at en vender ryggen til miljøer som på sitt grunnlag og ut fra sine interesser gjør effektiv miljøkamp mer mulig for oss andre, men uten at de sjøl bruker miljøargumenter eller ser det som miljøkamp.
Det som her i Norge mer enn noe annet underordner oss konsern- og profittstyring, er EØS-avtalen. EØS tvinger oss nettopp til å slippe løs profittstyrt virksomhet på felt etter felt og gir konserninteresser mer makt i det norske samfunnet.
Det var ikke miljøhensyn som var de sentrale i kampen mot postdirektivet. Men å slippe løs profittstyrt kamp om å bære fram brev, rammer også miljøet. Det går både Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti inn for.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. september 2013,)
Miljøpartiet De Grønne har markert at partiet vil stå uavhengig av de to hovedblokkene i norsk politikk. Partiet kan derfor appellere til velgere som ikke ville støtte noe rødgrønt regjeringsprosjekt. Det kan – i hvert fall på kort sikt – bidra til styrke den miljøpolitiske opposisjonen i det norske samfunnet.
Men en miljøpolitikk som avgrenser seg fra andre samfunnskamper kan fort bli et strategisk blindspor, særlig i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er i full krise.
Dette systemet er ikke bærekraftig – verken økologisk, sosialt eller finansielt. Klimakrise, finanskrise og et arbeidsliv som i mange land ikke har rom for ungdom, er ikke tre helt atskilte fenomener. De har i det minste ett fellestrekk: Det at alt for mye av verdensøkonomien bygger på at profittstyrte banker og bedrifter kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Det er ekstra tragisk fordi dagens næringsliv og deres organisasjoner har kraftig slagside i miljødebatten. Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre miljøutfordringene.
Her er noen eksempler fra ulike samfunnsområder:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert av Stoltenberg I-regjeringen. Dermed kan ikke selskapet brukes som et politisk redskap for regjeringen og heller ikke for et aldri så miljøbevisst stortingsflertall. Et delprivatisert og børsnotert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet. Det var hensikten med delprivatiseringen.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge. Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp.
SV og deler av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har ikke gitt opp kampen om å gjenreise Statoil som et heleid statsselskap slik at selskapet kan gå i spissen for omstillingen vekk fra den oljeøkonomien som gjør Norge til en klimasinke. I det arbeidet er Høyre, FrP og Venstre tunge motspillere både for fagbevegelsen og for miljøbevegelsen.
2. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis klimautfordringene skal tas på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver fram storsatsingen i Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. En internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville bare ha håp om å vinne fram hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. En rein miljøkamp ført uten tette allianser med miljøer langt utafor miljøbevegelsen, er dømt til tape.
3.. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan.
I kampen mot denne formen for privatisering av vår genetiske arv trengs det allianser langt utover fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og vaktbikkjene for menneskerettigheter.
4. Den konsern- og profittstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging og river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen både for den lokale og globale kampen mot en slik konsern- og profittstyrt verden er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisering av verdenssamfunnet. Denne kampen samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, urbefolkninger, menneskerettighetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen og kirkesamfunn.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsalliansen slåss for. Men det må ikke føre til at en vender ryggen til miljøer som på sitt grunnlag og ut fra sine interesser gjør effektiv miljøkamp mer mulig for oss andre, men uten at de sjøl bruker miljøargumenter eller ser det som miljøkamp.
Det som her i Norge mer enn noe annet underordner oss konsern- og profittstyring, er EØS-avtalen. EØS tvinger oss nettopp til å slippe løs profittstyrt virksomhet på felt etter felt og gir konserninteresser mer makt i det norske samfunnet.
Det var ikke miljøhensyn som var de sentrale i kampen mot postdirektivet. Men å slippe løs profittstyrt kamp om å bære fram brev, rammer også miljøet. Det går både Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti inn for.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 7. september 2013,)
søndag 16. februar 2014
Det er SV som trengs!
Uten ankerfeste til venstre glir Arbeiderpartiet mot høyre – som partifeller ellers i Europa
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det vil skje hvis velgerflertallet vender ryggen til ei regjering som holder fast på
- at privatisering er usosialt,
- at velferdstjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den politikken for konkurranseutsetting og privatisering som alle regjeringer, også AP-regjeringer, sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt blant sosialister i Europa. At det ble satt stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter er styrka og ikke svekka, at Posten forblir i statlig eie og beholder eneretten til å gå rundt med den viktigste delen av brevforsendelsene og at GATS-krav til u-land om å åpne seg for vestlige tjenesteselskap ble trukket fra norsk side, har ikke hendt i noe annet europeisk land.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden hatt den mest radikale utenriksplattformen i Europa: For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld og anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina. Dette var SV-politikk og ikke AP-politikk – ikke før partiet kunne sole seg i glansen av ei rødgrønn regjering.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet kom til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte viktige faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under stadig mer markedsliberale samfunnsvilkår gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en framtidig felles regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget 9. september. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som nølende stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk – og kunne bare gjennomføres fordi Stoltenberg søkte støtte til høyre. Utafor regjering ble SV og størstedelen av fagbevegelsen spilt ut over sidelinja.
I de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
Rødgrønn politikk kommer derfor ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til dagens regjering er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor – sosialt og økologisk. Årsaken er enkel: både rød og grønn politikk har svak forankring i Arbeiderpartiets ledelse.
Mange samfunnsforbedringer står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det burde bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss. Det prosjektet står og faller med SV.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge var det inntil nylig bare to europeiske land der partier til venstre for sosialdemokratene var i regjering - Kypros og Island. Nå er det bare Norge igjen – og bare ei uke til?
Den rødgrønne regjeringen har derfor vært viktig langt utover Norges grenser. Skulle den bli gjenvalgt – på tvers av alle meningsmålinger - vil det sende et signal om at det nytter å stå opp imot den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980.
Taper de rødgrønne valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke bremse sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 i virkeligheten innsatte den rødgrønne regjeringen.
Uten et sterkt SV rammes gjennomslagskraften til norsk fagbevegelse.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. august)
EU-USA som handelsblokk
Frihandel mellom EU og USA – et ”atlantisk indre marked” med brodd utad
EU og USA har starta forhandlinger om en frihandelsavtale (TAFTA), the Transatlantic Free Trade Agreement.
Det er ingen bagatell av en avtale. EU og USA står for nesten halvparten av det som produseres av varer og tjenester her i verden og 30 prosent av verdenshandelen. Målet med avtalen er å få til ”gjensidig fordelaktig jobbskaping, økonomisk vekst og internasjonal konkurransekraft”.
Det er ingen tvil om at det er konkurransekraften som er poenget med avtalen. Det er økt konkurransekraft som skal bidra til jobbskapingen og veksten. Da blir spørsmålet: Hvem er det som skal utkonkurreres?
Norske medier syns allerede synd på Norge: Vi kan tape 11.500 jobber på en slik handelsavtale mellom EU og USA, og arbeidsløsheten vår kan øke med 0,44 prosentpoeng. Det har det tyske forskningsinstituttet IFO kommet fram til med vanlig tysk presisjon.
NHO krever at regjeringen tar initiativ til parallelle forhandlinger mellom EFTA og USA slik at Norge blir del at det nye store frihandelsområdet.
Trond Giske har meldt fra at den største faren er at bedrifter i EU får bedre markedsadgang til USA-markedet enn norske bedrifter. Hvis ikke alle EFTA-land vil ha noen avtale med USA, kan det bli aktuelt for Norge å forhandle egen avtale med USA, sier Giske til NTB.
En langt større fare er det nok hvis Norge knytter seg til den investeringsavtalen (TTIP)som er en sentral del av den handelsavtalen som EU og USA forhandler om. Den vil kunne gi selskap både fra EU-land og fra USA rettigheter som går langt ut over hva EØS-avtalen gir EU-selskap, for eksempel ved at de kan reise krav om erstatning dersom en norsk lov, for eksempel en strammere miljølov, rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”.
Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningspaneler som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til norsk lovgivning. (Se Klassekampen forrige lørdag.)
Men det er nok mer som står på spill enn noen norske interesser når EU og USA setter så mye inn på å få frihandel og friere flyt av investeringer seg i mellom.
Både USA og EU er hardt ramma av krise, EU mer enn USA. Samtidig skjer det en grunnleggende dreining av verdensøkonomien vekk fra Europa og Nord-Amerika og over til regioner i langt sterkere vekst: Kina, Brasil og land i Sør-Asia.
Både vareproduksjon og tjenesteyting flagges ut til land i Asia, og billigvarer av mange slag strømmer tilbake til Europa og Nord-Amerika. På kort sikt er det til fordel for forbrukerne her i vest fordi det har holdt inflasjonen nede. Men hvilke arbeidsplasser sitter Europa og USA igjen med?
Den frihandelsavtalen som nå er på trappene, skal ha følgende innhold – hvis forhandlingene fører fram:
• All toll mellom EU og USA skal vekk. Også de mest sensitive tollsatsene skal fases ut relativt raskt
• For handelen med tjenester skal EU og USA forplikte seg til ”den høyeste grad av liberalisering” som fastlegges i deres handelsavtaler med andre land.
• Ved offentlige innkjøp må det – på alle forvaltingsnivåer – sikres mest mulig likebehandling med innenlandske selskap.
• Investeringer må ha et vern på minst like høyt nivå som i noen annen investeringsavtale som EU og USA har inngått.
• Handelsreglene mellom EU og USA må være ”globalt relevante” slik at de kan møte ”felles globale handelsutfordringer og muligheter”.
Det siste punktet viser inn mot den fastlåste situasjonen i WTO og det nettverket av tosidige frihandelsavtaler som er tvunget fram nettopp av EU og USA.
Både USA og EU brukte WTO til å tvinge i gjennom handelsregler som var til fordel for rike land. De pressa på for å få innpass på markeder for industrivarer, landbruksvarer og tjenester over hele kloden.
EU var i tillegg sterkeste pådriver for investeringsregler som kunne sikre vestlige selskap bedre armslag på andre kontinenter og konkurranseregler som kunne sikre at “det blir best for alle når alle stiller likt”, både storkonsern fra rike land og håndverksbedrifter i fattige land.
.
Land i den tredje verden hadde også sine offensive krav. Særlig provoserende var den enorme eksportstøtten som USA og EU gir for å utkonkurrere millioner av fattigbønder i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Vendepunktet kom på WTO-møtet i Cancun i 2003. Da sto u-landa for første gang sammen så solidarisk at EU og USA ikke kunne diktere hva forhandlingene skulle føre til. Siden Cancun har situasjonen i WTO vært helt fastlåst. Internasjonal handel har måttet leve med WTO-reglene slik de var i 2003.
Derfor har EU og USA valgt å gå utenom WTO og heller inngå tosidige avtaler med stadig flere enkeltland, både frihandelsavtaler og investeringsavtaler. Ved alle disse forhandlingene er det naturligvis EU og USA som er den sterke parten – og avtalene blir deretter.
Den konsernstyrte globaliseringa fortsetter derfor med full styrke overalt der den kan komme til. For denne kloden er skrudd sammen slik – av WTO fram til 2003, av Verdensbanken, av IMF, av de utallige tosidige handels- og investeringsavtalene og av markedsmakta til store konsern – at det ikke fins noen balanse mellom fattig og rik, mellom sosiale hensyn og profitthensyn, mellom miljøhensyn og ressursuttapping.
Handelsreglene er fortsatt til fordel for rike land. Internasjonale storkonsern har fortsatt ubestridt overtak på markedene – og bruker overtaket hensynsløst når det er penger å tjene på å være hensynløs. Det er det ofte.
Det er i denne situasjonen EU og USA vil prøve å sikre hverandre et størst mulig ”indre marked” slik at de bedriftene som klarer konkurransen der, står sterkere også i resten av verden.
Forhandlingene blir likevel ikke enkle. USA vil presse på for at EU skal åpne seg for genmodifiserte importvarer, mens EU krever likestilt adgang til USA-markedet ved offentlige innkjøp. EU-forhandlerne må i tillegg sørge for at de fleste av de 28 regjeringene er brukbart fornøyde.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. august 2013)
EU og USA har starta forhandlinger om en frihandelsavtale (TAFTA), the Transatlantic Free Trade Agreement.
Det er ingen bagatell av en avtale. EU og USA står for nesten halvparten av det som produseres av varer og tjenester her i verden og 30 prosent av verdenshandelen. Målet med avtalen er å få til ”gjensidig fordelaktig jobbskaping, økonomisk vekst og internasjonal konkurransekraft”.
Det er ingen tvil om at det er konkurransekraften som er poenget med avtalen. Det er økt konkurransekraft som skal bidra til jobbskapingen og veksten. Da blir spørsmålet: Hvem er det som skal utkonkurreres?
Norske medier syns allerede synd på Norge: Vi kan tape 11.500 jobber på en slik handelsavtale mellom EU og USA, og arbeidsløsheten vår kan øke med 0,44 prosentpoeng. Det har det tyske forskningsinstituttet IFO kommet fram til med vanlig tysk presisjon.
NHO krever at regjeringen tar initiativ til parallelle forhandlinger mellom EFTA og USA slik at Norge blir del at det nye store frihandelsområdet.
Trond Giske har meldt fra at den største faren er at bedrifter i EU får bedre markedsadgang til USA-markedet enn norske bedrifter. Hvis ikke alle EFTA-land vil ha noen avtale med USA, kan det bli aktuelt for Norge å forhandle egen avtale med USA, sier Giske til NTB.
En langt større fare er det nok hvis Norge knytter seg til den investeringsavtalen (TTIP)som er en sentral del av den handelsavtalen som EU og USA forhandler om. Den vil kunne gi selskap både fra EU-land og fra USA rettigheter som går langt ut over hva EØS-avtalen gir EU-selskap, for eksempel ved at de kan reise krav om erstatning dersom en norsk lov, for eksempel en strammere miljølov, rammer det som kalles ”framtidig fortjeneste”.
Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningspaneler som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til norsk lovgivning. (Se Klassekampen forrige lørdag.)
Men det er nok mer som står på spill enn noen norske interesser når EU og USA setter så mye inn på å få frihandel og friere flyt av investeringer seg i mellom.
Både USA og EU er hardt ramma av krise, EU mer enn USA. Samtidig skjer det en grunnleggende dreining av verdensøkonomien vekk fra Europa og Nord-Amerika og over til regioner i langt sterkere vekst: Kina, Brasil og land i Sør-Asia.
Både vareproduksjon og tjenesteyting flagges ut til land i Asia, og billigvarer av mange slag strømmer tilbake til Europa og Nord-Amerika. På kort sikt er det til fordel for forbrukerne her i vest fordi det har holdt inflasjonen nede. Men hvilke arbeidsplasser sitter Europa og USA igjen med?
Den frihandelsavtalen som nå er på trappene, skal ha følgende innhold – hvis forhandlingene fører fram:
• All toll mellom EU og USA skal vekk. Også de mest sensitive tollsatsene skal fases ut relativt raskt
• For handelen med tjenester skal EU og USA forplikte seg til ”den høyeste grad av liberalisering” som fastlegges i deres handelsavtaler med andre land.
• Ved offentlige innkjøp må det – på alle forvaltingsnivåer – sikres mest mulig likebehandling med innenlandske selskap.
• Investeringer må ha et vern på minst like høyt nivå som i noen annen investeringsavtale som EU og USA har inngått.
• Handelsreglene mellom EU og USA må være ”globalt relevante” slik at de kan møte ”felles globale handelsutfordringer og muligheter”.
Det siste punktet viser inn mot den fastlåste situasjonen i WTO og det nettverket av tosidige frihandelsavtaler som er tvunget fram nettopp av EU og USA.
Både USA og EU brukte WTO til å tvinge i gjennom handelsregler som var til fordel for rike land. De pressa på for å få innpass på markeder for industrivarer, landbruksvarer og tjenester over hele kloden.
EU var i tillegg sterkeste pådriver for investeringsregler som kunne sikre vestlige selskap bedre armslag på andre kontinenter og konkurranseregler som kunne sikre at “det blir best for alle når alle stiller likt”, både storkonsern fra rike land og håndverksbedrifter i fattige land.
.
Land i den tredje verden hadde også sine offensive krav. Særlig provoserende var den enorme eksportstøtten som USA og EU gir for å utkonkurrere millioner av fattigbønder i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Vendepunktet kom på WTO-møtet i Cancun i 2003. Da sto u-landa for første gang sammen så solidarisk at EU og USA ikke kunne diktere hva forhandlingene skulle føre til. Siden Cancun har situasjonen i WTO vært helt fastlåst. Internasjonal handel har måttet leve med WTO-reglene slik de var i 2003.
Derfor har EU og USA valgt å gå utenom WTO og heller inngå tosidige avtaler med stadig flere enkeltland, både frihandelsavtaler og investeringsavtaler. Ved alle disse forhandlingene er det naturligvis EU og USA som er den sterke parten – og avtalene blir deretter.
Den konsernstyrte globaliseringa fortsetter derfor med full styrke overalt der den kan komme til. For denne kloden er skrudd sammen slik – av WTO fram til 2003, av Verdensbanken, av IMF, av de utallige tosidige handels- og investeringsavtalene og av markedsmakta til store konsern – at det ikke fins noen balanse mellom fattig og rik, mellom sosiale hensyn og profitthensyn, mellom miljøhensyn og ressursuttapping.
Handelsreglene er fortsatt til fordel for rike land. Internasjonale storkonsern har fortsatt ubestridt overtak på markedene – og bruker overtaket hensynsløst når det er penger å tjene på å være hensynløs. Det er det ofte.
Det er i denne situasjonen EU og USA vil prøve å sikre hverandre et størst mulig ”indre marked” slik at de bedriftene som klarer konkurransen der, står sterkere også i resten av verden.
Forhandlingene blir likevel ikke enkle. USA vil presse på for at EU skal åpne seg for genmodifiserte importvarer, mens EU krever likestilt adgang til USA-markedet ved offentlige innkjøp. EU-forhandlerne må i tillegg sørge for at de fleste av de 28 regjeringene er brukbart fornøyde.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. august 2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
