Gull mot miljøvern

                                                           

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

 

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige avtaler investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning dersom det lande de investerer i, vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

 

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar– og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan, ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers “framtidige fortjeneste”.

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

 

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 - av ukjente grunner - avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. september 2014)     

 

 

 

Sjokkterapiens Russland

                                                                                                           

 Oligarkene styrer økonomien og Putin politikken i et sosialt skadeskutt samfunn

 Da «muren» falt høsten 1989, reiste en sverm av vestlige økonomer til Russland for å fortelle at nå måtte overgangen til markedsøkonomi gå fortest mulig. Statseiendom måtte over i privat eie, priser og lønninger måtte bestemmes på markedene, statsutgiftene måtte ned, og handelen med utlandet måtte slippes fri.

Denne overgangen måtte skje raskt, var rådgiverne enige om. Det trengtes en «sjokk-terapi» for å hindre at overgangen kunne stoppes på halvveien eller omgjøres av «konservative krefter».

Jeg var i det som den gang het Leningrad tre måneder høsten 1990 og opplevde at det plutselig var vedtatt en «Overgang til marked» som skulle skje på «500 dager». Jeg hadde anledning til å farte rundt på samfunnsfaglige institutter, men traff ingen økonom eller samfunnsviter som kunne fortelle meg hvordan denne overgangen konkret skulle skje.

Overgangen gikk likevel raskt nok. Rådgivere fra USA og IMF satt praktisk talt inne på regjeringskontorene og skreiv det som skulle vedtas. Alle viktige beslutninger ble tatt som regjeringsdekreter og ble aldri lagt fram for det nyvalgte parlamentet.

Resultatet ble likevel ikke den markedsøkonomien som rådgiverne ville ha. De viktigste grunnene var dels måten privatiseringene ble gjennomført på og dels de reelle maktforholda i det samfunnet som skulle «snus opp ned».

Kommandoøkonomen falt sammen uten at det fantes noe juridisk grunnlag for privat næringsvirksomhet. Dermed måtte andre midler tas i bruk: posisjoner i parti og statsapparat, bekjentskaper, kriminelle strukturer og korrupsjon.

To eksempler:

1. Da jeg i 1993 ble vist rundt i et bydels-rådhus i Leningrad, var de fleste leder-kontorene tomme. Partifunksjonærer tok kompetansen sin og nettverkene sine ut av rådhuset med en gang de traff noen som var villig til å betale for det som de hadde stelt med i offentlig regi.
2. En russisk venn jeg kjente godt, jobba i et malingkonsern gang med fem produksjonsbedrifter i Leningrad. Der oppretta konsernsjefen og de fem bedriftsdirektørene et selskap som kjøpte hele malingsproduksjonen (til en pris de sjøl bestemte) før de solgte malingen videre til kundene.

Sovjetøkonomien hadde ingen regler som kunne forby noe slikt, og det nye samfunnet hadde ikke nådd fram til regler som kunne gjøre noe med denne formen for «overgang til markedet».

Det var ikke konkurransen på de nye, «åpne» markedene som avgjorde hvem som lyktes og hvem som mislyktes i kampen om makt og eiendom i Russland. Markedene ble aldri «åpne» slik de nyliberale rådgiverne ville ha dem. Konkurranse ble det, men av en helt annen karakter og ført med helt andre midler enn de som ble skildra i markedsøkonomenes lærebøker.

Det første som skjedde, var at alle borgere, fra de nyfødte til de døende, i 1992 fikk en «voucher», en kupong der det sto at de eide en like stor andel av det russiske næringslivet som alle andre borgere. På hvilken måte denne eierretten skulle utøves, sto det ingen ting om. Men voucheren kunne selges. Til hvilken pris? Det avgjorde «markedet».

Noen solgte voucheren for ei flaske vodka. Andre la den under madrassen i håp om at verdien ville klarne etter hvert. De profesjonelle leide folk til å gå på dørene for å kjøpe mange nok vouchere til at de kunne vinne budrunden når aksjer i nye aksjeselskap ble lagt ut for salg.

Fram til 1994 var dette den viktigste formen for privatisering. Etter 1994 foregikk privatiseringen mer direkte. Statseiendom ble lagt ut for salg, men aldri som åpne anbud. Det var alltid «noen som snakka sammen» og ordna salg og kjøp seg i mellom.

Næringslivet ble lagt ut på billigsalg og endte som det skulle - i hendene på privatpersoner. Det var dels velplasserte partipamper som - for en pris langt under enhver markedspris - fikk eie det som de tidligere hadde hatt partimakt eller offentlig makt til å styre. Og det var dels en del personer som med en blanding av flaks, bekjentskaper og kriminelle nettverk snodde seg fram til å havne blant de «nyrike» eierne.

 

Det verste trekket ved samfunnsendringene på 1990-tallet var nettopp den nye kriminaliteten: Alle som tjente raske penger var omgitt av folk som var tøffe nok og brutale nok til å beskytte dem mot alle andre som ville beskytte dem.

Det er også uvisst hva som har skjedd med de «hemmelige tjenestene» fra sovjettida. Men det er ganske sikkert et marked for slike tjenester også i et samfunn med så mange skyggesider som den russiske. Den svarte økonomien blir av enkelte kilder anslått til 40 prosent av den samlede samfunnsøkonomien.

«Overgangen til markedet» førte til en enorm konsentrasjon av eiermakt innen næringslivet. De nyrike oligarkene – enten de var tidligere partisjefer eller sosiale oppkomlinger – sikra seg raskt politisk makt i tillegg til den økonomiske. Ingen politiske partier kunne hevde seg uten å ha mektige nok oligarker i ryggen.

Hele bransjer er dominert av noen få storkonsern. Banker og bedrifter inngår ofte i samme oligark-strukturer – og alle kommersielle TV-kanaler og større aviser eies av folk som er så rike at de også eier ganske mye annet.

Det var slike maktstrukturer Putin ga seg i kast med da han overtok etter Jeltsin i 1999 – blant annet ved å plassere tidligere KGB-folk i stadig flere lederposisjoner i banker og storkonsern. De statlige TV-kanalene styres så stramt av Putin at de kommersielle kanalene til enhver tid veit hva som er sant.

Oligarkene har også gjennom rettsvesenet blitt satt på plass med så hardhendte metoder at de ikke lenger blander seg direkte inn i politiske livet – inntil de eventuelt slår seg sammen for å kaste Putin. Foreløpig får de nøye seg med markedsmakta.

Dette har ført Russland fram til en samfunnsøkonomi som i sin struktur likner mer på det som var der før 1990 enn på vestlig kapitalisme. Det som fantes av planøkonomi er borte, og forholdet mellom arbeid og kapital er som i vest før arbeidsfolk begynte å organisere seg.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. august 2014) 

Er sanksjoner det rette?

 Bør vi prøve å forstå hvorfor russere oppfatter Ukraina-konflikten slik de gjør?

 Vi er tilskuere til et dramatisk sceneskifte øst i Europa. Krim, folkemassene på Majdan-plassen i Kiev, maktskiftet i Ukraina, separatistbevegelsen i Øst-Ukraina og det geopolitiske maktspillet omkring alt dette er stikkord for noe som kan føre til en langt farligere verden enn den vi har hatt siden muren falt.

 Sjelden har skildringene av det som skjer, stått så steilt mot hverandre. Det heter riktig nok at «krigens første offer er sannheten», men sjelden er det så tydelig som i dette tilfellet.

 Jeg skal ikke begi meg inn på å skille klinten fra hveten i de sterkt avvikende skildringene om hvem som gjorde hva – og heller ikke om hvem som har hatt mest eller minst rett til å gjøre det som de har gjort på Krim, på Majdan-plassen, i Øst-Ukraina.

Hva jeg – og andre her i Norge - måtte mene om slikt, er heller ikke så viktig. Det som kan være viktig, i hvert fall bitte litt viktig, er om vi fra norsk side kan gjøre noe som kan bidra til å dempe det nye konfliktnivået mellom øst og vest, mellom russere og ukrainere, og mellom dem som ser våpenbruk som den nødvendige løsningen.

Eller for å ikke ta i for hardt: hva kan vi fra norsk side gjøre for at vi ikke – uten å ville det - øker konfliktnivået og faren for verre kriger?

Dessverre stoler jeg verken på det bildet som tegnes i Moskva eller på det som tegnes i vest, i Kiev, Brussel og Washington. Det russiske er så primitivt at det er lettest å gjennomskue, men det mest fortvilende er at en på begge sider dramatiserer motsetningene så sterkt at det blir vanskeligst mulig å bygge ned spenningsforholdet.

 Da må ett utgangspunkt være: Konfliktene omkring det som har skjedd i Ukraina har gjort Putin mer populær i Russland enn noen gang. Etter beskyldningene om grov valgfusk ved parlamentsvalget høsten 2011 ble han utfordra av en serie massedemonstrasjoner med til dels over 100.000 deltakere i Moskva. Den stemningsbølgen tok han kverken på ved å ta sterkere kontroll over media og over organisasjonsretten – og ved å arrestere og få dømt både tilfeldige fredelige demonstranter og de mest kjente aktivistene bak demonstrasjonene.

Nå får Putin godkjentstempel fra opptil 87 prosent i meningsmålinger. Det nye fiendebildet fører til at russere flest setter pris på en tydelig og sterk leder. Budskapet hans er: Vi må forberede oss på kraftigere konflikt med et NATO som omklamrer russiske grenser stadig tettere. Derfor har vi økt bevilgningene til forsvaret med femti prosent – og sørga for at USA ikke kan opprette en militærbase på Krim.

Da blir det viktig å vite hvordan russere flest oppfatter konflikten mellom Russland og Ukraina. Og ikke minst: Det kan bli viktig å forstå hvorfor de oppfatter situasjonen slik de gjør.

For et par uker sia gikk jeg langs reolene i to av de største bokhandlene i Moskva – for å få et inntrykk av hva lesende russere får tilbud om av bøker om konfliktene i Ukraina og med Ukraina.

Nær inngangen lå det to svært godt synlige stabler med bøker der Hillary Clinton, CIA og fascistgruppene fra Vest-Ukraina var de giftigste edderkoppene i det nettet som nå ble spunnet stadig tettere om det russiske riket.

Og slik fortsatte det. Det var ikke lett å oppdage bøker som skildrer faktiske samfunnsforhold i disse bokhandlene. Sånn sett var det som å komme tilbake til 1950-tallets norske bokverden. Men jeg fant til slutt halvannen hyllemeter om Ukraina blant de tusener andre hyllemetere om alt mellom himmel (særlig det) og jord.

Det var en håndfull bøker om ukrainsk historie og kultur. Resten av Ukraina-bøkene slo hverandre i svime med samme tydelige budskap: Nå vil de ta oss! De er både sterke og onde!

Det underliggende budskapet må ha vært: Nå må vi forstå faren i tide – og holde sammen. Med dette fiendebildet befestes den samfunnsutviklingen som Putin så systematisk driver fram innad i Russland.

Putin er innad i Russland på høyden av sin makt. Men både Putin og Russland er i en sårbar situasjon. Økonomisk hviler den russiske økonomien på eksporten av olje og gass. Næringslivet for øvrig er forsømt på skjebnesvangert vis – hvis noe skulle skje med olje- og gasseksporten eller med prisen på olje og gass. Politisk hviler makta til Putin på at han fortsatt kan tilby russere levekår som er til å leve med.

For russere flest var 1990-tallet ei sammenhengende krise med en fattigdomsutvikling som ramma millioner av mennesker både tilfeldig og brutalt. Etter århundreskiftet har den økonomiske veksten vært rask samtidig som ulikhetene er enorme.

Middelklassen i Moskva og St. Petersburg lever og oppfører seg som middelklasser ellers i verden – blant annet med ryggen vendt vekk fra de sosiale utfordringene Russland står overfor. Det er denne middelklassen som har mest å takke Putin for, men det er samtidig her motviljen mot Putin er sterkest både når det gjelder manglende demokrati og informasjonsfrihet. Det er her en kan nok språk til at en via internett veit at Putins krisebilde kan føre Russland på farlige veier.

Det er denne middelklassen som leser den eneste avisa som er en tydelig alternativ nyhetskilde, Novaja Gazeta (Den nye avisa). Denne avisa var ny i 1993 og skriver hva den vil – også om Putin. Etter nedskytinga av flyet MH17 brukte avisa hele forsida med overskriften «Tilgi oss, Nederland!» på nederlandsk og russisk.

TV-kanalene er helt i hendene på Putin, og de andre avisene formidler offisielle budskap hver gang det er viktig for makthaverne i Kreml.

Sanksjonene kan tvinge – eller friste - Putin til å stramme inn kontrollen over meningsdannelsen ytterligere. Samtidig er det stor fare for at russere flest ser sanksjonene som en bekreftelse på at Putin har rett når han framstiller USA som den aggressive fienden Russland må ruste seg mot.

Skal vi puste til denne ilden – eller bidra til at russere etter hvert kan endre oppfatninger om hva vi vil dem?

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. august 2014) 

 

Gribbene over Argentina

                                                                  

Er det bare låntakerne, og ikke långiverne, som skal bære byrdene når land havner i gjeldskrise?

 16. juni fastslo USAs høyesterett at Argentina må betale alt landet skylder de såkalte «gribbefonda» som har tatt over gjeld fra kreditorer som nekta å være med på den store gjeldssaneringa i 2005.

 Argentina havna i 1998-2001 i ei djupere krise enn noe land har vært i etter 1945. Seinhøstes 2001 måtte regjeringen kaste korta og fortelle all verden at den ikke var i stand til å betjene gjelda si. Utenlandsgjelda var da oppe i 132 milliarder dollar, den største statsbankerotten til denne dag.

Etter harde og årelange forhandlinger med kreditorene ble det inngått en avtale om at kreditorene sa fra seg 2/3 av de lånbeløpene som var gitt. Det ga Argentina mulighet til «å starte på nytt».

Problemet var at bare 93 prosent av gjelda var dekt av denne avtalen. Kreditorer som sto for sju prosent av lånebeløpet ville i 2005 ha tilbake alt de hadde lånt Argentina. Det betydde ingen ting for dem at Argentina hadde betalt stadig høyere rente for å få nye lån jo djupere krisa blei. Dermed hadde kreditorene tatt seg betalt for den risikoen de tok for å låne Argentina penger.

Seinere har de fleste av de gjenstridige kreditorene solgt gjeldskrava sine til såkalte «gribbefond». Det er fond som kjøper gjeldskrav i håp om at de kan drive inn gjelda med fortjeneste på et seinere tidspunkt.

I tilfellet Argentina kjøpte gribbefond  gjeldskrav til en brøkdel av verdien. Til tross for det har de stått beinhardt på kravet om at Argentina skal betale gjelda si fullt ut. Skjer det, vil det gi en profitt på opptil 1600 prosent!

Gribbefonda reiste kravet sitt for en domstol i USA og fikk medhold på alle punkter. Juristene til Argentina advarte mot at med en slik dom ville Argentina kunne havne i en ny statsfallitt.

Argentina førte derfor saka videre til USAs høyesterett som avviste å behandle den til tross for at regjeringene i Frankrike, Brasil og Mexico intervenerte med full støtte til Argentina. Det internasjonale valutafondet IMF forberedte en uttalelse i samme retning, men den ble blokkert av regjeringen i USA.

 ommen utløser en rettstilstand som vil få nokså uoversiktlige virkninger for eventuelle gjeldssaneringer i framtida. For hvilke kreditorer vil gå med på å få tilbake bare deler av det lånet som de har gitt, hvis andre kreditorer kan få tilbake hele lånet bare de har tålmodighet til å vente på en rettskraftig dom?

Dommen i Høyesterett reiser også spørsmål av etisk art:

- Hvor mange tiår skal en befolkning straffes økonomisk fordi de har hatt en regjering som har kjørt samfunnsøkonomien i grøfta?

- Deler av statsgjelda til Argentina skrev seg fra det militærdiktaturet som herja landet fram til 1983. På fem år ble statsgjelda fire ganger så stor, mens kanskje så mye som 30.000 mennesker ble myrda. Skal slik gjeld også belastes framtidige generasjoner av argentinere fullt ut? Hvis ikke, hvem skal ta kostnadene ved å slette gjelda?

I ettertid er gjeldssaneringa og devalueringa i 2001-2 sett på som en stor suksess. Det tok riktig nok tre år før samfunnsøkonomien var på samme nivå som i 2001. Men fra da av har den økonomiske utviklingen gått raskere i Argentina enn i noe annet land i Latin-Amerika.

Argentina har likevel på nytt møtt veggen utenriksøkonomisk. Det skyldes for en stor del at utenlandske selskap fører overskudd ut av landet og andre former for kapitalflukt. Men det skyldes også at krava fra gribbefonda har hindra landet i å få lån på internasjonale finansmarkeder.

Fram til den internasjonale finanskrisa i 2008 var det særlig asiatiske, afrikanske og latinamerikanske land som havna i så store betalingsproblemer at de måtte søke hjelp fra IMF for å unngå tøffe forhandlinger om sanering av gjeld med lite forståelsesfulle kreditorer.

Slike situasjoner har lenge vært så uholdbare – og ofte så dramatiske for befolkningen - at utviklingsland lenge har krevd at FN skal lage regler for gjeldssanering som ikke lar pengemakta herje med levekår i fattige land.

Det er gjennom åra fatta mange resolusjoner på FNs generalforsamlinger om at slike regler må lages. Første gang var i 1971 da det ble krevd at utviklingshensyn måtte inngå sentralt ved slike gjeldssaneringer. Men det var først i fjor vår at Unctad, FNs organisasjon for handel og utvikling, fikk mandat til å sette i gang et slikt arbeid.

Etter vedtaket i USA høyesterett har krav om fortgang i arbeidet kommet fra mange hold, bl.a. fra Eurodad, et europeisk nettverk av NGOer som jobber med gjelds- og utviklingsspørsmål.

Eurodad krever at ved gjeldssanering må alle kreditorer forpliktes likt, byrdene må fordeles rettferdig, og regjeringer må få forsyne befolkningen med viktige offentlige tjenester.

De land som nå presser på, oppfatter dagens «ikke-regime», som de kaller det, som dominert av kreditorer og med ensidig vekt på hensynet til kreditorene. Men kreditorene er i høyeste grad inhabile, med klare interesser i forhold til de avgjørelsene som skal tas.

Unctad går derfor inn for at avgjørelsene ved slike saneringer av gjeld må oppfattes som mest mulig legitime av alle parter. Det må være et mål at den gjelda som står igjen, lar seg betjene, og at landet kan skaffe seg nye lån på de vanlige kapitalmarkedene. Men det er like viktig at de sosiale byrdene ved den gjeldsløsningen og de strukturkrava som avtales, blir minst mulige.

Det legges opp til at et ferdig forslag blir lagt fram for vedtak på FNs generalforsamling i høst. Men tunge kapitalinteresser vil bli mobilisert, så det er svært uvisst hva Unctad vil få i gjennom. I vinter la f.eks. IMF fram et opplegg som ensidig legger kreditorhensyn til grunn, og som ser helt bort fra samfunnsmessige hensyn når land skal hjelpes ut av tyngende gjeldskriser.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2014)   

Utfordringen fra BRIKS

                                                                                 

Kan den vestlige dominansen i IMF vare hvis det blir konkurranse om kriselån?

I forrige uke gikk de såkalte BRIKS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) sammen om å opprette et valutafond som motvekt til IMF (Det internasjonale valutafondet) og en felles utviklingsbank som motvekt til Verdensbanken.

Valutafondet skal etter hvert opp i 100 milliarder dollar. Kina skal bidra med 41 prosent av fondet, Sør-Afrika med fem prosent og de andre tre med 18 prosent hver. Til utviklingsbanken skal alle BRIKS-land bidra likt, med ti milliarder dollar og med samme stemmerett til alle fem.

Sist et reelt alternativ til IMF ble forsøkt, var i forbindelse med den såkalte Asia-krisa i 1997-98. Da prøvde Kina, Japan, Taiwan og en del andre øst- og sørasiatiske land å sette opp et asiatisk valutafond – men initiativet ble knust av USA som gjerne så at et slikt fond ble til, men som forlangte at fondet bare kunne gi kriselån hvis IMF var enig i det.

Dermed var det asiatiske valutafondet maktesløst. Samtidig gikk ikke IMF inn med lån som var store nok til å berge betalingsbalansen til asiatiske land som var ille ute – og stilte i tillegg vilkår som i mange tilfeller var direkte skadelige.

Verdensbanken og IMF ble til i 1944 da USA var verdens eneste økonomiske stormakt. Siden har USA - sammen med europeiske land – i praksis dominert begge disse institusjonene.

BRIKS-landa har 40 prosent av verdens befolkning, representerer fjerdeparten av verdensøkonomien, men har bare ti prosent av stemmene i Verdensbanken. Kina har under 4 prosent av stemmene i IMF, men står i dag for sjetteparten av verdensøkonomien.

Alle forsøk på å endre maktforholda internt i Verdensbanken og IMF slik at land i andre verdensdeler kan få en innflytelse i rimelig forhold til folketall og økonomi, har til nå bare ført til kosmetiske endringer.

IMF har i tillegg lenge blitt kritisert for utlånspolitikken sin. Ukraina er siste eksempel. Landet har i årevis vært i djup økonomisk krise, og kaoset de siste månedene har ført til at produksjonslivet er hardt ramma. Likevel har IMF fulgt opp kriselånet på vanlig vis med krav om innstramninger som vil gjøre krisa verre for folk flest.

På bakgrunn av slike erfaringer har mange utviklingsland de siste åra latt være å be IMF om kriselån når de har kommet i betalingsproblemer. Det er betegnende at etter finanskrisa i 2008 er det land i Europa som har fått – eller blitt utsatt for – kriselån fra IMF. Mange land i Asia og Afrika har også gått til svært så villige kinesiske banker for å få finansiert større utviklingsprosjekt.

De fem BRIKS-statene har ganske sikkert ulike forventninger og mål med det nye samarbeidet. For Kina er det åpenbart et forsøk på å stå fram som den suverene motpolen til USA.  Det Beijing-regjeringen aller helst vil, er å bli anerkjent som den opplagte lederen for alle verdens utviklingsland i dragkampene med USA og EU i internasjonale sammenhenger.

For Russland er BRIKS-samarbeidet et forsøk på å sikre seg forbundsfeller i en situasjon der landet risikerer å bli isolert økonomisk av sanksjonene til USA og EU i forbindelse med Ukraina-krisa.

India, Brasil og Sør-Afrika er nok mest interessert i å skaffe seg manøvreringsrom i det uoversiktlige globale maktspillet som nå utvikler seg. De har ingen grunn til å tro at ledelsen i Beijing er mindre opptatt av å hevde langsiktige nasjonale interesser enn ledelsen i Washington har vært. Andre land i Asia, Latin-Amerika og Afrika kan også se seg tjent med at Verdensbanken og IMF ikke er de eneste å gå til.

Både fra Brasil og Sør-Afrika understrekes det derfor at det ikke er tale om en ny blokkdannelse, men et praktisk samarbeid mellom stater som vil riste av seg den vestlige dominansen i Verdensbanken og IMF. De vil derfor at det nye valutafondet og den nye utviklingsbanken skal framstå som et supplement og ikke som et alternativ til Verdensbanken og IMF.

Foreløpig er de nye institusjonene små i forhold til Verdensbanken og IMF. IMF har f.eks. ni ganger så mye å rutte med som det nye valutafondet, og den nye utviklingsbanken har ikke større startkapital enn den statlige utviklingsbanken i Brasil. Foreløpig vil banken derfor først og fremst gå inn med kapital i samarbeid med nasjonale banker.

Men på lengre sikt kan både valutafondet og utviklingsbanken tilføres flere midler. Alle BRIKS-landa har store valutareserver. Reservene til Kina anslås til enorme 3800 milliarder dollar, mye av det plassert i USA. Valutareservene til Russland er på over 500 milliarder dollar, Brasils er på nærmere 400 milliarder dollar, Indias på 300 milliarder dollar og Sør-Afrikas på 50 milliarder dollar.

Vestlige utviklingsbanker har vanligvis lånt penger til forretningsbanker som så kan låne dem videre til konkrete investeringsformål i andre land. Men alle de fem BRIKS- landa har statlige utviklingsbanker som låner ut penger til direkte investeringer i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det betyr at de alle fem har bankfolk som kan gå inn i den nye utviklingsbanken med praktisk erfaring fra den slags utlånsvirksomhet.

Nå er det ikke slik at det nye valutafondet vil bli den uproblematiske redningen for land som havner i betalingsproblemer. Også BRIKS-fondet vil vurdere om krisa skyldes forhold som regjeringen i landet «ikke kunne noe for» eller om den skyldes det fondet oppfatter som «uansvarlig» politikk. Hvis det siste er tilfellet, vil BRIKS-fondet – som IMF - stille krav om at politikken må legges om.  

Men situasjonen blir likevel ny. Land i krise vil i prinsippet – og kanskje også i praksis - kunne forhandle både med IMF og med BRIKS-fondet om hvordan krisa best kan overvinnes.. Dermed kan det utvikle seg en ny type konkurranse i verdensøkonomien, en konkurranse om hvilken krisepolitikk som kan bringe land ut av et finansielt uføre på en måte som gjør at eventuelle sosiale skadevirkningene blir de mildest mulige.

 

(Kilder: Financial Times 16. og 20. juli og CEPR, 18. juli)

 

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. juli 2014) 

 

 

 

 

 

 

Støres arktiske ildprøve

 Det billigste klimatiltaket er å la oljen og gassen i Arktis ligge der den ligger

 De globale makthaverne i WEF, Verdens økonomiske forum, har bedt Jonas Gahr Støre om å lede et utvalg som skal «jobbe med Arktis», som det så presist heter i media. NTB melder at «Ap-lederen er satt til å lede et såkalt Global Agenda Council, der målet er å samle de skarpeste og mest innflytelsesrike hodene som jobber med Arktis med ulike innfallsvinkler».

 Jonas Gahr Støre har de siste månedene gjort til sin personlige flaggsak at Arbeiderpartiet nå skal ta klima- og miljøpolitikken på alvor. «Bli med på å bygge nullutslippssamfunnet Norge», sa Støre i sin første tale som ny leder av Arbeiderpartiet. Ut fra det er Støre derfor på rett plass som leder av et slikt utvalg.

 Men dette ledervervet kan fort bli en uriaspost. Det blir ikke lett å lede et utvalg der de sterkeste næringsinteressene tjener penger på å øke klimafarene.

 I Norge har Statoil vært den sterkeste pådriveren for en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene. Ledelsen i Statoil veit like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Og den veit at når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig for utvinning. Brennes oljen og gassen opp, smelter isen enda raskere.

 Det mest skjebnesvangre er at noen klimavirkninger kan bli sjølforsterkende:

-          Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.

-          Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.

Samtidig hevder alle faginstanser at den globale oppvarmingen må holdes under 2 grader for å unngå klimavirkninger vi ikke kan mestre. Skal det unngås, må de globale klimautslippene være mer enn halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990. For å gi rom for økonomisk vekst i fattige land, må EU, Norge og andre høyt industrialiserte land da kutte utslippene sine med minst 80 prosent. Det forutsetter at hele samfunnet må bygges om på måter som ingen land har begynt å forberede seg på.

 Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Men hvis utslippene til disse statene skal ned med 80 prosent innen 2050, er det billigste, raskeste og mest effektive klimatiltaket å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.

I dragkampene mellom fossile energiinteresser og miljøhensyn har ikke Støre stått fram med noen overbevisende miljøprofil.

 Det kan naturligvis virke betryggende at Aftenbladet i januar 2012 kunne melde fra et møte i olje- og gass-metropolen Houston, Texas: «Støre sier at Norge har en ambisjon om å ligge i front når det gjelder kunnskap, aktivitet og nærvær i nordområdene. Lille Norge har virkelig noe vi skulle ha sagt, og vi sier det på en måte som gjør at vi tror de lytter.» (5.1.2012)

 Mindre beroligende var det at Støre noen måneder seinere - på et «oljetoppmøte» i Stavanger med «toppolitikere og ledere fra energibransjen fra inn- og utland» - hadde dette som budskap: «Hovedparadokset er at vårt behov for å imøtekomme verdens økende energietterspørsel tilsynelatende er i konflikt med behovet for å oppnå bærekraft og bekjempe klimaendringer». Bare tilsynelatende?

 Og det ble verre da han fulgte opp med: «Støre innrømmer at det umiddelbart kan virke som en logisk løsning å bare la ressursene i Arktis være, og dermed ikke skade miljø og klima. Men han minner om at verdens økende energibehov uansett vil føre til økt produksjon, og brukes ikke gassen fra Arktis vil kanskje mer miljøfiendtlige alternativer benyttes, for eksempel kull.» (Kommunal Rapport/NTB 28.8.2012) Men det var for to år sia. Vi har mindre tid på oss nå.

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa tok til. Målet er å komme fram til en forpliktende global klimaavtale på klimatoppmøtet i Paris neste sommer. Alle veit at det ikke blir lett.

 Derfor er det tragisk at de selskapene som tjener mest på å øke klimautfordringene, toner ned alvoret i situasjonen og argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser - for å sabotere arbeidet for en effektiv klimaavtale i Paris neste sommer.

 Det er ingen tvil om at det er et umettelig behov for mer energi i den fattige delen av verden de nærmeste par tiåra. Den enkleste – og farligste – måten å dekke dette behovet er å tappe olje- og gassressurser overalt der det er mulig. Det fører oss alle – både rike og fattige - rett inn i klimakatastrofen.

 Alle veit at bare en kombinasjon av fornybar energi og langt mer energieffektiv produksjon sammen med en økologisk bærekraftig ombygging av hele samfunnet, er det som på sikt kan hindre katastrofen. Men foreløpig «betaler det seg ikke» å få til noe sånt så lenge olje og gass er så billig som i dag.

 For at olje og gass skal bli dyrere, er det enkleste å sørge for at det blir knapphet på begge deler. Da øker prisen på olje og gass. Dyrere olje og gass er en forutsetning for at mange nok regjeringer ser det som lønnsomt å satse offensivt og i stor skala både på fornybare energikilder og på mer effektiv bruk av energien.

 Det billigste og mest effektive klimatiltaket er derfor å la oljen og gassen i Arktis ligge i fred der den har bygd seg opp i løpet av noen millioner år.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. juli 2014)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Matteo-evangeliet

På stram line mellom lite fleksible EU-regler og alt for fleksible italienske arbeidstakere

Ved valget til EU-parlamentet i mai gikk den nyinnsatte italienske statsministeren Matteo Renzi kraftig til angrep på innstramningspolitikken til EU, den som har ført millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, sosial nød og fortvilelse i EUs mange kriseland.

Det ga partiet til Renzi, Det demokratiske partiet, en oppslutning på 40, 3 prosent ved EU-valget. Det er det beste valgresultatet et sosialdemokratisk parti har fått på lange tider noe sted i Europa.

Fra 1. juli overtok Italia formannskapet i EU for andre halvdel av 2014, og Renzi har lenge krevd at EU legger om krisepolitikken i retning av mer «fleksibilitet». Det er et ord som kan bety så mangt, men så langt er det oppfatta som en kritikk av den hardhendte bruken av den såkalte Stabilitets- og vekstpakten til EU.

Denne pakten krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) og at den offentlige gjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp.

Dette var krav som mange land har hatt store problem med å klare også før finanskrisa slo ut i 2008. I enkelte kriseår etter 2008 har nesten alle EU-land brutt disse krava – til dels med stor margin.

Den sosialt brutale krisepolitikken som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF har påtvunget land etter land, innebar at offentlige utgifter, lønninger og pensjoner måtte ned uten hensyn til hva og hvem som ble ramma.

Det er denne krisepolitikken Renzi har gått til kamp mot. Han oppnådde nylig et kompromiss med Angela Merkel om hvordan det skal skje. Det er nok et kompromiss på skjørt papir.

Angela Merkel prøvde å roe ned den tyske Forbundsdagen slik: «Stabilitets- og vekstpakten gir ypperlige vilkår for å fremme vekst og konkuranseevne med klare rammer og grenser på den ene sida og en mengde instrumenter som tillater fleksibilitet på den andre. Vi må bruke begge deler akkurat slik som de har blitt brukt til nå.»

Akkurat slik - hva kan det bety? Partigruppa til Merkel i Forbundsdagen skyndte seg med å banke fast: «Berlin vil ikke tillate noen triks som vil sette Europa på et behagelig men fatalt gjeldsspor.» (EurActiv 26.6)

Ett er sikkert: Fleksibilitet for Italia og andre kriseland vinner ikke velgere i Tyskland. Og tyske delstatsvalg er det flere av hvert år. Angela Merkel liker ikke å tape ett eneste av dem.

Kompromisset mellom Renzi og Merkel ble velsigna på et toppmøte av EUs 28 regjeringssjefer i slutten av juni. Det endte med en «strategisk dagsorden» på sju sider som sier at budsjettreglene til EU skal praktiseres fleksibelt. Men sjølve reglene skal stå fast.

Disse budsjettreglene ble da også høytidelig bekrefta på et EU-toppmøte så nylig som for tre år sia, altså midt i den verste krisetida. Og for fire måneder sia gikk den tyske finansministeren kraftig ut mot EU-kommisjonen fordi den fulgte opp budsjettkrava for slapt overfor Frankrike og Spania.

Da er det ikke sikkert et halvt år er nok for Renzi. Noen av forslaga hans er dessuten urealistiske. Han har f.eks. foreslått at Investeringer og utgiftene til utdanning ikke skal regnes med i et eventuelt budsjettunderskudd. Det kan umulig være alvorlig ment. I så fall ville alle EU-land med glans holde eventuelle budsjettunderskudd under grensa på tre prosent av bnp.


Renzi er hilst velkommen i media som en «brilliant politiker» med «ungdommelig dynamisme», han er 39 år. Retorikken hans er sterk nok: «Den store utfordringen er å finne tilbake til Europas sjel, finne tilbake til den virkelige meningen med å leve sammen.» Men som han også sa: «Tida for tom retorikk er over.»

Problemene er mange nok for en italiensk statsminister. Arbeidsløsheten er godt over 12 prosent – offisielt. Over 40 prosent av ungdommen går fortsatt uten jobb, og mange av dem som er i jobb, kan ikke leve av den lønna de får. Statsgjelda er på 135 prosent av bnp. I EU er det bare Hellas som har høyere statsgjeld.

Det største problemet for Renzi er likevel at han må gå på stram line mellom kravet om fleksible budsjettregler i EU og den fleksibiliteten han krever av det italienske arbeidslivet.

Det blir ikke lett å rette opp det skakkjørte arbeidslivet i Italia. I tre omganger, i 1997, 2003 og 2012, er det vedtatt lover som har avregulert arbeidslivet i retning av økt «fleksibilitet».

Renzi har bidratt med en ny «jobblov» som bl.a. gir arbeidsgivere rett til å ansette inntil en femtedel av arbeidsstokken på korttidskontrakter begrensa til høyst tre år. Slike korttids-ansatte kan sies opp når som helst uten begrunnelse.

OECD fastslo i fjor at av alle industriland har Italia det mest fleksible arbeidsmarkedet. Jobbtryggheten er stadig svekka, og svekka jobbtrygghet har på sin side ført til svakere produktivitetsutvikling. (Social Europe, 2.7.2014)

På tjue år er veksten i produktivitet falt til en fjerdedel av hva den var på 1990-tallet og er nå nede på 0,4 prosent i året. Viktige grunner er nettopp at så store deler av arbeidslivet er så fleksibelt at lønna for de lavlønte er ekstremt lav.

Den andelen av verdiskapinga som går til lønn er sunket med ti prosentpoeng sia 1990-tallet. Profittandelen er steget tilsvarende – og har ikke bidratt til næringsinvesteringer fordi det har vært mer å tjene på å investere i eiendom og på kjøp og salg av verdipapirer.

Det er denne onde sirkelen Renzi må bryte ut av både ved å øke de offentlige budsjettene og ved å få lønningene til å stige. Det er viktigste forutsetning for at pengefolka begynner å investere i ny teknologi og arbeidsplasser som tåler at ansatte tjener bra.

Da er det ikke nok å lansere politikken overfor arbeidslivet som «ekspansiv prekaritet» slik Renzi og arbeidsminister Poletti har gjort. Det kan fort bli oppfatta som «tom retorikk» når en «prekær» arbeidsplass viser seg å være en jobb du ikke veit hvor lenge du beholder, hvilken lønn du vil få i neste uke, og hvor lange dager du må jobbe.