Fristilte markeder har tvunget Europas sterkeste fagbevegelse i kne
I over 20 år har budskapet vært det samme over hele Europa: Konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle.
Konkurransen skal erstatte det ineffektive med det effektive, bedre produktiviteten, utnytte kapital, naturressurser og arbeid mer effektivt, senke prisene, øke realinntektene og gi samfunnsøkonomiske gevinster som vi alle vil dra nytte av.
Det går av og til svært annerledes. En viktig grunn er at konkurranse på markedene for varer og tjenester også øker konkurransen mellom arbeidstakerene på arbeidsmarkedet. Da er det maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som avgjør hva som skjer, og hvordan fordeler og ulemper fordeles.
Tyskland er det verste eksemplet på hvordan Europas største og best organiserte fagbevegelse sto maktesløs da konkurransen ble sluppet løs i et samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Bedrifter med tariffavtaler kom i stigende grad under press fra konkurrenter som drev uten avtale. Det slo blant annet ut i at lønnsutviklingen i flere år ble langt lavere enn lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen – den lønnsveksten du får utenom de sentrale lønnsoppgjørene, ved lokale forhandlinger eller fordi du finner deg en annen jobb – har lenge vært negativ i Tyskland!
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder (utenom Polen).
7 millioner tyskere har i dag det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (rundt 3500 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna.
Ordningen med minijobber ble innført som et tiltak for å sluse arbeidsløse inn i arbeidslivet. Teorien var at lavlønnssektoren var for liten. Det var for få med lave lønninger. Eller sagt annerledes: mennesker med lave yrkeskvalifikasjoner tjente for godt. Det sa OECD, og det sa EU-kommisjonen.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viser at det skjer i stadig mindre grad. For tjue år sia lyktes det for hver femte lavtlønte. Nå er det bare hver tolvte som kommer seg ut av lavlønnssituasjonen.
Lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Mange fagforeninger har de siste åra gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn.
Det er ikke bare slik at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavtlønte sank tydelig fra 2004 til 2006, altså midt i høykonjunkturen, i vest fra 7,25 euro til 6,89 og i øst fra 5,48 euro til 4,86.
1,9 millioner tyskere tjente i 2006 mindre enn 5 euro timen. Det var 400.000 flere enn to år tidligere. Med slike lønninger er det ikke nok å være i full jobb. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.
Den økonomiske politikken drar også i feil retning: Lønnsandelen før skatt er sunket fra 75 prosent i 1980 til 64 prosent i første halvår av 2008. Men etter skatt sank lønnsandelen enda mer, fra 44 prosent i 1980 til 33 prosent i første halvår av 2008, altså med en fjerdedel.
Det har ført til at ikke bare lønnsforskjellene, men også inntektsforskjellene, øker raskere i Tyskland enn i noe annet OECD-land.
Det var etter 2000 at utviklingen ble dramatisk. Fram til 2006 økte den rikeste tiendedelen inntektene sine med 31 prosent i forhold til 1992, mens den fattigste tiendedelen gikk 13 prosent ned(!) i inntekt.
Målt mot andre land ser det lite lystelig ut. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Italia med 7 prosent, i Frankrike med 10 prosent, i Sverige, Danmark og Finland med 18-19 prosent og i Storbritannia med 26 prosent. I Norge økte reallønna fra 2000 til 2007 med 24 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet.
At arbeidskostnadene synker i forhold til andre land, er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at den innenlandske kjøpekraft øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene ute i verden som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Den globale kriseutviklingen innebærer at markedene nå svikter over hele verden. Det rammer tysk økonomi særlig sterkt. Lav lønnsvekst blir faktisk en belastning siden den gjør tysk økonomi ekstra avhengig av hvordan eksportmarkedene utvikler seg.
I årevis har ledende økonomer og politikere i Tyskland krevd lønnsmoderasjon. Det ville være bra for eksporten og ville dessuten dempe utflaggingen av tyske bedrifter til land med lavere arbeidskostnader.
Men teorien bak kravet om lønnsmoderasjon har slått feil. Hvis en sammenlikner Tyskland med land der arbeidskostnadene er på omtrent samme nivå, men der lønningene øker fra år til år, så er det i Tyskland sysselsettingen har økt minst og den økonomiske veksten er svakest.
Den tyske politikken provoserer dessuten land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.
Tyske forskere innrømmer da også at andre europeiske land rammes av at Tyskland faktisk driver denne formen for lønnsdumping i så stor skala. Det er ekstra plagsomt for land som er i valutaunion med Tyskland og det øker spenningene innad i denne unionen.
(Viktigste kilder: Böckler Impuls 3/2008 og WSI-Mitteilungen 8, 9 og 11-12/2008)
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mai 2009)
fredag 24. juli 2009
mandag 2. mars 2009
Følger Obama opp?
Krisa fremmer samarbeid mellom miljøbevegelse og fagbevegelse i USA
”Jeg ser ikke arbeiderbevegelsen som del av problemet. For meg er den del av løsningen.” Det sa Barack Obama 30. januar.
Obama har åpenbart ordet i sin makt, men har han tenkt å sette makt bak orda, og makt nok? Motkreftene er mange og sterke, og Obama har fylt staben sin med svært så tradisjonelle ministere og rådgivere.
Men la oss se på lyspunktene:
Den første loven Obama undertegna etter at han var blitt president, var en lov som skal sikre kvinner og menn samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass. Det har skapt opprørsstemning både blant arbeidsgivere og republikanere.
Dagen etter undertegna han tre presidentforordninger som skal styrke stillingen til de ansatte ved offentlig anleggsvirksomhet og ved offentlige innkjøp:
- Ansatte sikres fortsatt jobb når en annen arbeidsgiver overtar kontrakten,
- Arbeidsgiveren kan ikke bruke betalingen for oppdraget til å overtale eller presse ansatte til ikke å organisere seg eller til å hindre at de ansatte kan forhandle om tariffavtale.
- Medlemmene i en fagforening må ikke lenger samtykke i det hvis fagforeningskontingent brukes til noe annet enn til å dekke kostnadene ved tarifforhandlinger og til administrasjon av foreningen.
En fjerde forordning vil snu opp-ned på en Bush-forordning fra 2001 og ligger klar i løypa. Forordningen til Bush satte forbud mot at føderale instanser kunne kreve at en arbeidsgiver som har et offentlig oppdrag, inngår tariffavtale med sine ansatte – eller til å kunne svarteliste en arbeidsgiver som ikke inngår en slik tariffavtale. Det forbudet skal fjernes.
Forordningene til Obama har som mål å bruke offentlige oppdrag som et strategisk verktøy for å skape anstendige forhold i viktige deler av arbeidslivet. Krisepakkene gjør at det blir langt flere slike oppdrag enn før. Virkningen i arbeidslivet blir desto større - hvis dette følges opp i praksis.
Det er på ingen måte opplagt. Motkreftene varsler allerede en serie med rettssaker – blant annet i håp om at forordningene er i strid med konstitusjonen.
Men lovveien er ikke den eneste som kan peke framover. Forrige fredag ble visepresident Joe Biden oppnevnt som leder for noe som har fått det omstendelige navnet ”Task Force on Middle Class Working Families”. En av oppgavene er å gå i gjennom alle forslag til nye lover og forskrifter for å finne ut hvordan de påvirker lønningene til folk flest i USA
Det er et enormt problem at de aller fleste familier knapt har økt realinntektene sine de siste 30-40 år. Når finanssystemet bryter sammen, alle kredittkranene stenges, og tallet på arbeidsløse øker med eksplosiv fart, blir det ekstra dramatisk at de som ennå ikke har mista jobben ikke har inntekter store nok til å holde hjula i gang.
Størst oppmerksomhet er likevel retta mot forslaget til ny fagforeningslov, den såkalte Fritt-valg-loven EFCA (Employee Free Choice Act). Hvis loven blir vedtatt, blir det lettere å opprette fagforeninger. Det vil bl.a. bli mulig å straffe arbeidsgivere som trakasserer eller sier opp dem som organiserer seg. Kampen for å kunne organisere seg har rast siden 1930-tallet, og de siste førti åra har både lovverk og effektiv fagforeningsknusing fra arbeidsgiverne tvunget fagbevegelsen på defensiven. I privat sektor er mindre enn ti prosent av de ansatte medlem av en fagforening. Det kan snu hvis Fritt-valg-loven blir vedtatt.
Men det som virkelig innvarsler noe nytt, er samarbeidet mellom fagbevegelse og miljøvernere.
Stålarbeiderne har gått foran og inngikk i 2006 en såkalt ”blå-grønn” allianse med The Sierra Club, en av miljøorganisasjonene. Seinere har flere forbund slutta seg til, blant annet Transportarbeiderforbundet (The Teamsters) og SEIU, USAs største og raskest voksende fagforbund, et forbund for servicearbeidere.
The Teamsters har også meldt seg ut av ANWAR-alliansen, den som har krevd økt oljeutvinning i Alaska, etter at store deler av miljøbevegelsen gikk så klart inn for Fritt-valg-loven og retten til å organisere seg. – Vi fant ut hvor vennene våre var, var forklaringen fra forbundsledelsen.
Samarbeidet mellom miljøbevegelse og fagbevegelse bygger på to utfordringer som løses best hvis de ses i sammenheng:
- Det er stor fare for at jakten på mange nok krisejobber fører til jobber der det ikke stilles miljøkrav.
- Det viser seg i praksis at mange av de grønne jobbene er helsefarlige jobber med lav lønn, elendige arbeidsvilkår og ingen faglige rettigheter.
På den ene sida må offentlig støtte til produksjon av miljøvennlige produkter bli veien ut av krisa. Enten det dreier seg om vindmøller, etterisolering av bygninger eller oppgradering av el-nettet er det snakk om arbeid med kjent teknologi som de arbeidsløse kan gå rett inn i.
Men det er ikke nok at de nye jobbene er grønne. De grønne jobbene må være gode: de må trekke standardene i arbeidslivet oppover, ikke nedover. (Se for eksempel http://www.greenbiz.com/resources/resource/job-quality)
Her starter en ikke på bar bakke. USA er et land der det på lokalt nivå sprudler med offentlige initiativ for å sikre standarder i arbeidslivet. I 43 stater og 41 større byer stilles det for eksempel krav til lønns- og arbeidsforholdene for at et firma skal få offentlig støtte. Mange steder velger en ikke billigste tilbud ved et offentlig anbud, men legger vekt på slikt som kvaliteten på arbeidsstokken, lærlingordninger og sikkerhetsopplegget. På slike områder er den lokale handlefriheten langt større i USA enn i EU/EØS.
Det kraftigste verktøyet er såkalte prosjektavtaler. Det er avtaler mellom entreprenørene og fagforeningene om hvordan et prosjekt skal gjennomføres, til hvilken lønn og ofte om at det skal brukes lokal og fagorganisert arbeidskraft. Bush-regjeringen sørga for at slike prosjektavtaler ikke kunne stilles som vilkår der hvor føderale penger skulle inngå i prosjektet. Nå arbeides det for å ta vekk det forbudet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. februar 2009)
”Jeg ser ikke arbeiderbevegelsen som del av problemet. For meg er den del av løsningen.” Det sa Barack Obama 30. januar.
Obama har åpenbart ordet i sin makt, men har han tenkt å sette makt bak orda, og makt nok? Motkreftene er mange og sterke, og Obama har fylt staben sin med svært så tradisjonelle ministere og rådgivere.
Men la oss se på lyspunktene:
Den første loven Obama undertegna etter at han var blitt president, var en lov som skal sikre kvinner og menn samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass. Det har skapt opprørsstemning både blant arbeidsgivere og republikanere.
Dagen etter undertegna han tre presidentforordninger som skal styrke stillingen til de ansatte ved offentlig anleggsvirksomhet og ved offentlige innkjøp:
- Ansatte sikres fortsatt jobb når en annen arbeidsgiver overtar kontrakten,
- Arbeidsgiveren kan ikke bruke betalingen for oppdraget til å overtale eller presse ansatte til ikke å organisere seg eller til å hindre at de ansatte kan forhandle om tariffavtale.
- Medlemmene i en fagforening må ikke lenger samtykke i det hvis fagforeningskontingent brukes til noe annet enn til å dekke kostnadene ved tarifforhandlinger og til administrasjon av foreningen.
En fjerde forordning vil snu opp-ned på en Bush-forordning fra 2001 og ligger klar i løypa. Forordningen til Bush satte forbud mot at føderale instanser kunne kreve at en arbeidsgiver som har et offentlig oppdrag, inngår tariffavtale med sine ansatte – eller til å kunne svarteliste en arbeidsgiver som ikke inngår en slik tariffavtale. Det forbudet skal fjernes.
Forordningene til Obama har som mål å bruke offentlige oppdrag som et strategisk verktøy for å skape anstendige forhold i viktige deler av arbeidslivet. Krisepakkene gjør at det blir langt flere slike oppdrag enn før. Virkningen i arbeidslivet blir desto større - hvis dette følges opp i praksis.
Det er på ingen måte opplagt. Motkreftene varsler allerede en serie med rettssaker – blant annet i håp om at forordningene er i strid med konstitusjonen.
Men lovveien er ikke den eneste som kan peke framover. Forrige fredag ble visepresident Joe Biden oppnevnt som leder for noe som har fått det omstendelige navnet ”Task Force on Middle Class Working Families”. En av oppgavene er å gå i gjennom alle forslag til nye lover og forskrifter for å finne ut hvordan de påvirker lønningene til folk flest i USA
Det er et enormt problem at de aller fleste familier knapt har økt realinntektene sine de siste 30-40 år. Når finanssystemet bryter sammen, alle kredittkranene stenges, og tallet på arbeidsløse øker med eksplosiv fart, blir det ekstra dramatisk at de som ennå ikke har mista jobben ikke har inntekter store nok til å holde hjula i gang.
Størst oppmerksomhet er likevel retta mot forslaget til ny fagforeningslov, den såkalte Fritt-valg-loven EFCA (Employee Free Choice Act). Hvis loven blir vedtatt, blir det lettere å opprette fagforeninger. Det vil bl.a. bli mulig å straffe arbeidsgivere som trakasserer eller sier opp dem som organiserer seg. Kampen for å kunne organisere seg har rast siden 1930-tallet, og de siste førti åra har både lovverk og effektiv fagforeningsknusing fra arbeidsgiverne tvunget fagbevegelsen på defensiven. I privat sektor er mindre enn ti prosent av de ansatte medlem av en fagforening. Det kan snu hvis Fritt-valg-loven blir vedtatt.
Men det som virkelig innvarsler noe nytt, er samarbeidet mellom fagbevegelse og miljøvernere.
Stålarbeiderne har gått foran og inngikk i 2006 en såkalt ”blå-grønn” allianse med The Sierra Club, en av miljøorganisasjonene. Seinere har flere forbund slutta seg til, blant annet Transportarbeiderforbundet (The Teamsters) og SEIU, USAs største og raskest voksende fagforbund, et forbund for servicearbeidere.
The Teamsters har også meldt seg ut av ANWAR-alliansen, den som har krevd økt oljeutvinning i Alaska, etter at store deler av miljøbevegelsen gikk så klart inn for Fritt-valg-loven og retten til å organisere seg. – Vi fant ut hvor vennene våre var, var forklaringen fra forbundsledelsen.
Samarbeidet mellom miljøbevegelse og fagbevegelse bygger på to utfordringer som løses best hvis de ses i sammenheng:
- Det er stor fare for at jakten på mange nok krisejobber fører til jobber der det ikke stilles miljøkrav.
- Det viser seg i praksis at mange av de grønne jobbene er helsefarlige jobber med lav lønn, elendige arbeidsvilkår og ingen faglige rettigheter.
På den ene sida må offentlig støtte til produksjon av miljøvennlige produkter bli veien ut av krisa. Enten det dreier seg om vindmøller, etterisolering av bygninger eller oppgradering av el-nettet er det snakk om arbeid med kjent teknologi som de arbeidsløse kan gå rett inn i.
Men det er ikke nok at de nye jobbene er grønne. De grønne jobbene må være gode: de må trekke standardene i arbeidslivet oppover, ikke nedover. (Se for eksempel http://www.greenbiz.com/resources/resource/job-quality)
Her starter en ikke på bar bakke. USA er et land der det på lokalt nivå sprudler med offentlige initiativ for å sikre standarder i arbeidslivet. I 43 stater og 41 større byer stilles det for eksempel krav til lønns- og arbeidsforholdene for at et firma skal få offentlig støtte. Mange steder velger en ikke billigste tilbud ved et offentlig anbud, men legger vekt på slikt som kvaliteten på arbeidsstokken, lærlingordninger og sikkerhetsopplegget. På slike områder er den lokale handlefriheten langt større i USA enn i EU/EØS.
Det kraftigste verktøyet er såkalte prosjektavtaler. Det er avtaler mellom entreprenørene og fagforeningene om hvordan et prosjekt skal gjennomføres, til hvilken lønn og ofte om at det skal brukes lokal og fagorganisert arbeidskraft. Bush-regjeringen sørga for at slike prosjektavtaler ikke kunne stilles som vilkår der hvor føderale penger skulle inngå i prosjektet. Nå arbeides det for å ta vekk det forbudet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. februar 2009)
søndag 15. februar 2009
Velkommen tilbake!
Vender Natur og Ungdom ryggen til breie allianser av folkelig basert motmakt?
Natur og Ungdom har vedtatt å melde seg ut av Norges Sosiale Forum, det samarbeidsmiljøet som står bak globaliseringskonferansen og bak mobiliseringen for sosialforumer ellers i verden.
Begrunnelsen som gis, er at Natur og Ungdom vil være nøytral i forhold til en ”høyre-venstre-akse i politikken” og ikke vil blandes inn i globaliseringskonferansens diskusjoner av ”tema som økonomi og privatisering”.
Natur og Ungdom har – så vidt jeg kan skjønne - i mer enn to tiår gitt det beste politiske skoleringsmiljøet for norsk ungdom. Ungdomsgenerasjon etter ungdomsgenerasjon har klart å stille krav til seg sjøl om sakkunnskap i miljøspørsmål på høyde med hvem som helst i forvaltning, næringsliv og partier – og samtidig bevart evnen til å mobilisere ungdom til meningsfulle og effektive aksjoner. Organisasjonen har gitt lærestykke etter lærestykke i hvordan en kan tenke globalt og handle lokalt.
Derfor noen kommentarer til det veivalget som nå er gjort.
Natur og Ungdom velger å bryte med Norges Sosiale Forum i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er brutt sammen.
Vi har lenge visst at dette systemet ikke er bærekraftig økologisk. Det er heller ikke bærekraftig sosialt. Etter år med høykonjunktur preges arbeidslivet både i den tredje verden, i USA og i Europa av uverdige forhold for alt for mange mennesker i økende omfang. Finanskrisa viser at systemet ikke en gang er finansielt bærekraftig.
Det er ikke sikkert at svikten i bærekraft har samme årsak på alle disse områdene. Det kan hende at dette er tre helt atskilte fenomener. Men det er vanskelig å overse ett fellestrekk: Det at verdensøkonomien bygger på profittstyrte banker og bedrifter som kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Her er noen eksempler som kan illustrere denne påstanden:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert. Dermed kan selskapet ikke brukes som et politisk redskap. Et delprivatisert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet.
Dermed har vi fått et StatoilHydro styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge.
Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp. Burde Natur og Ungdom derfor ha gått aktivt mot delprivatiseringen av Statoil den gang den kampen pågikk?
I så fall ville Natur og Ungdom ha vært i kampfellesskap med mange av miljøene som har funnet hverandre i det norske sosialforumet. Da kunne det ha vært greit å ha utvikla kjennskap og vennskap med en del av dem i andre sammenhenger på forhånd.
2. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan. Så får heller de aktuelle produsentene være med på å kjempe om oppdragene når de grunnleggende verdidebattene og føre-var-diskusjonene har avklart hva vi vil utvikle av bioteknologiske prosesser og produkter.
I kampen mot denne formen for privatisering trengs det allianser både med fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og med vaktbikkjene for menneskerettigheter.
3. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU (med Danmark som formell ryggdekning), Russland og Norge som med ryggdekning i havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis dette femkløveret skal ta klimautfordringene på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver femkløveret til storsatsing på Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. Hvis en skulle tenke seg en internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville den bare ha håp om å vinne hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. Den måtte omfatte alt fra antikrigsmiljøer til antikapitalister, FN-demokrater og menneskerettighetsforkjempere. En rein miljøkamp er dømt til tape.
4. Den konsernstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen for de nasjonale og internasjonale sosialforumene er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisert verden. Det samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, menneskerettighetsorganisasjoner, bistandorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen, kirkesamfunn og religiøse organisasjoner.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsfronten slåss for. Men vender Natur og Ungdom virkelig ryggen til denne organiseringen av folkelig basert motmakt?
Det er ikke for seint å snu. Vi andre kommer ikke til å hovere. Men vi blir veldig, veldig glade.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. februar 2009)
Natur og Ungdom har vedtatt å melde seg ut av Norges Sosiale Forum, det samarbeidsmiljøet som står bak globaliseringskonferansen og bak mobiliseringen for sosialforumer ellers i verden.
Begrunnelsen som gis, er at Natur og Ungdom vil være nøytral i forhold til en ”høyre-venstre-akse i politikken” og ikke vil blandes inn i globaliseringskonferansens diskusjoner av ”tema som økonomi og privatisering”.
Natur og Ungdom har – så vidt jeg kan skjønne - i mer enn to tiår gitt det beste politiske skoleringsmiljøet for norsk ungdom. Ungdomsgenerasjon etter ungdomsgenerasjon har klart å stille krav til seg sjøl om sakkunnskap i miljøspørsmål på høyde med hvem som helst i forvaltning, næringsliv og partier – og samtidig bevart evnen til å mobilisere ungdom til meningsfulle og effektive aksjoner. Organisasjonen har gitt lærestykke etter lærestykke i hvordan en kan tenke globalt og handle lokalt.
Derfor noen kommentarer til det veivalget som nå er gjort.
Natur og Ungdom velger å bryte med Norges Sosiale Forum i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er brutt sammen.
Vi har lenge visst at dette systemet ikke er bærekraftig økologisk. Det er heller ikke bærekraftig sosialt. Etter år med høykonjunktur preges arbeidslivet både i den tredje verden, i USA og i Europa av uverdige forhold for alt for mange mennesker i økende omfang. Finanskrisa viser at systemet ikke en gang er finansielt bærekraftig.
Det er ikke sikkert at svikten i bærekraft har samme årsak på alle disse områdene. Det kan hende at dette er tre helt atskilte fenomener. Men det er vanskelig å overse ett fellestrekk: Det at verdensøkonomien bygger på profittstyrte banker og bedrifter som kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.
Her er noen eksempler som kan illustrere denne påstanden:
1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert. Dermed kan selskapet ikke brukes som et politisk redskap. Et delprivatisert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet.
Dermed har vi fått et StatoilHydro styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge.
Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp. Burde Natur og Ungdom derfor ha gått aktivt mot delprivatiseringen av Statoil den gang den kampen pågikk?
I så fall ville Natur og Ungdom ha vært i kampfellesskap med mange av miljøene som har funnet hverandre i det norske sosialforumet. Da kunne det ha vært greit å ha utvikla kjennskap og vennskap med en del av dem i andre sammenhenger på forhånd.
2. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?
Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan. Så får heller de aktuelle produsentene være med på å kjempe om oppdragene når de grunnleggende verdidebattene og føre-var-diskusjonene har avklart hva vi vil utvikle av bioteknologiske prosesser og produkter.
I kampen mot denne formen for privatisering trengs det allianser både med fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og med vaktbikkjene for menneskerettigheter.
3. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU (med Danmark som formell ryggdekning), Russland og Norge som med ryggdekning i havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis dette femkløveret skal ta klimautfordringene på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men det er mange motiver som driver femkløveret til storsatsing på Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. Hvis en skulle tenke seg en internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville den bare ha håp om å vinne hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. Den måtte omfatte alt fra antikrigsmiljøer til antikapitalister, FN-demokrater og menneskerettighetsforkjempere. En rein miljøkamp er dømt til tape.
4. Den konsernstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den grunnleggende målsettingen for de nasjonale og internasjonale sosialforumene er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisert verden. Det samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, menneskerettighetsorganisasjoner, bistandorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen, kirkesamfunn og religiøse organisasjoner.
Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsfronten slåss for. Men vender Natur og Ungdom virkelig ryggen til denne organiseringen av folkelig basert motmakt?
Det er ikke for seint å snu. Vi andre kommer ikke til å hovere. Men vi blir veldig, veldig glade.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. februar 2009)
søndag 4. januar 2009
- Of course we can!
Varig vern av Arktis – det billigste tiltaket mot global oppvarming
- Arktis er ikke hellig, hvor skal vi ellers hente energi? Det spurte EUs energikommissær om på en konferanse i Brussel i september.
StatoilHydros Helge Lund lød som et lystig ekko da han på samme konferanse fastslo at Europa ikke har noe annet valg nå som virksomheten langs norskekysten avtar.
Isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
FNs miljøprogram er kommet til at isen i Arktis kan være borte alt i 2040. I september fastslo US National Ice Center at Nordvestpassasjen nord for Canada og Nordøstpassasjen nord for Sibir var fri for is samtidig for første gang.
Samme måned påviste svenske og russiske forskere at millioner tonn av den kraftige klimagassen metan bobler opp fra havbunnen nord for Sibir. Det var ingen oppmuntrende melding siden det er lagra mer metan under havbunnen i Arktis enn det fins kullreserver på denne kloden.
Noen sammenhenger er særlig skremmende:
- Is reflekterer stråling fra sola, mens åpent hav absorberer slik stråling og varmes opp. Jo mindre is, jo mer av strålingen omdannes til varme. Det fører til at det blir enda mindre is.
- Enorme mengder metangass slippes fri når permafrosten slipper taket på tundraen i Sibir og i Canada. Metan er 20 ganger mer virkningsfull som klimagass enn CO2. Jo mer metan, jo raskere oppvarming, jo mindre permafrost og jo mer metan på vei opp i atmosfæren.
Når prosesser med så stor egentyngde blir sjølforsterkende, trengs det enorm innsats for å stoppe dem, og enda mer for å snu dem.
Men hvem snakker om å snu? Både næringsliv og næringspolitikere jubler. Endelig kan ressursene i Arktis gi profitt og arbeidsplasser!
Det er budskapet fra norsk hold, fra EU, fra USA og fra Canada. Og ingen behøver å lure på hva russerne står for når det gjelder ressursene mellom Sibir og Nordpolen.
”Etter oss kommer syndfloden”, skal det være sagt ved hoffet til Ludvig XV. Så ærlige våger ikke dagens statsministere og oljedirektører å være. Ikke offentlig.
USAs Geological Survey er kommet til at 22 prosent av de uoppdagede olje- og gassressursene i verden fins i Arktis. Fem land ligger i startgropene for å utnytte dem. Det er de som i media allerede har fått navnet ”de arktiske statene”, USA, Canada, Russland, Norge og Danmark, de som i henhold til Havrettskonvensjonen har rettigheter på kontinentalsokkelen i Arktis.
Ifølge EU-kommisjonen står EU klar til å utnytte oljen og gassen i Arktis. USA og Canada er alt i gang, mens president Medvedev planlegger å ”gjøre Arktis til Russlands ressursbase for det 21. århundret”.
Det er ikke egna til å berolige at Oljedirektoratet på sin nettside fastslår (24.8.08): ”Selv om det blir åpnet for letevirksomhet i arktiske områder, kommer det ikke til å skje i hele Arktis samtidig.”
Samtidig hevder både EU og vår egen rødgrønne regjering at til grunn for klimapolitikken ligger det ufravikelige målet om at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall, sier FNs klimapanel, må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990.
Skal det være mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt.
EU skal innen 2020 kutte utslipp med 20 prosent i forhold til nivået i 2005, men vil ta to tredeler av utslippene i andre deler av verden. Norge skal kutte med 30 prosent i forhold til nivået i 1990, men vil høyst ta halvparten innenlands. USA og Russland har ikke tatt på seg noen forpliktelser, og Canada trakk seg fra Kyoto-forpliktelsene sine i 2006 med utslipp 30 prosent høyere enn i 1990.
Hvis de fem ”arktiske statene” skal ta på alvor å kutte klimautslippene ned til en femtepart, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men er det overhodet tenkbart?
Norge er det land i verden som mer enn noe annet land har råd til å la de arktiske olje- og gassressursene ligge urørt. Men det hjelper sjølsagt ingen at bare vi avstår fra å tjene penger på olje- og gassutvinning i Arktis.
Så spørsmålet blir: Kan vi få med oss noen andre på noe så himmelropende utrendy?
Russland? Canada? EU? Håpet om noe slikt er i utgangspunktet ikke en gang lyse-lysegrønt. Eneste halsbrekkende håp er … Barack Obama!
På de fleste områder vil Obama stå for ”business as usual”: Han vil trappe ned i Irak for å trappe opp i Afghanistan. Han er minst like Israel-vennlig som noen annen i Washington. Han vil redde banker og bilprodusenter, men få boligeiere. Han vil satse på en forsiktig helseform – hvis det er penger igjen når bankene og bilprodusentene har fått sitt..
Slik vil Obama skuffe de aller fleste både ute og hjemme. Men han vant valget på løftet om ”forandring”, og forandringen må være både viktig og synlig. Den globale oppvarmingen er mer grunnleggende enn alle andre utfordringer Obama står overfor. Skal oppvarmingen snus, må ”forandringen” komme raskt.
Hvert år tapt, kan bli et uopprettelig tap. Det internasjonale energibyrået IEA regner med at forbruket av energi kan øke med 50 prosent fram til 2030. ”Mesteparten av denne økningen må dekkes av fossile energikilder”, står det på nettsida til Olje- og energidepartementet. Det er det samme som å si at den globale oppvarmingen vil løpe løpsk
Barack Obama er eneste statsleder som kan stille seg i brodden for å verne Arktis. Jens Stoltenberg har sjansen til å ta det første initiativet: ”Of course we can!”
Så får resten av kloden – og alt som fins av miljøvernere - presse EU og Canada på plass. Og deretter overøse Russland med fristende nok samarbeidstiltak om å utvikle teknologi for fornybar energi og mer effektiv energibruk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. januar 2009)
- Arktis er ikke hellig, hvor skal vi ellers hente energi? Det spurte EUs energikommissær om på en konferanse i Brussel i september.
StatoilHydros Helge Lund lød som et lystig ekko da han på samme konferanse fastslo at Europa ikke har noe annet valg nå som virksomheten langs norskekysten avtar.
Isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
FNs miljøprogram er kommet til at isen i Arktis kan være borte alt i 2040. I september fastslo US National Ice Center at Nordvestpassasjen nord for Canada og Nordøstpassasjen nord for Sibir var fri for is samtidig for første gang.
Samme måned påviste svenske og russiske forskere at millioner tonn av den kraftige klimagassen metan bobler opp fra havbunnen nord for Sibir. Det var ingen oppmuntrende melding siden det er lagra mer metan under havbunnen i Arktis enn det fins kullreserver på denne kloden.
Noen sammenhenger er særlig skremmende:
- Is reflekterer stråling fra sola, mens åpent hav absorberer slik stråling og varmes opp. Jo mindre is, jo mer av strålingen omdannes til varme. Det fører til at det blir enda mindre is.
- Enorme mengder metangass slippes fri når permafrosten slipper taket på tundraen i Sibir og i Canada. Metan er 20 ganger mer virkningsfull som klimagass enn CO2. Jo mer metan, jo raskere oppvarming, jo mindre permafrost og jo mer metan på vei opp i atmosfæren.
Når prosesser med så stor egentyngde blir sjølforsterkende, trengs det enorm innsats for å stoppe dem, og enda mer for å snu dem.
Men hvem snakker om å snu? Både næringsliv og næringspolitikere jubler. Endelig kan ressursene i Arktis gi profitt og arbeidsplasser!
Det er budskapet fra norsk hold, fra EU, fra USA og fra Canada. Og ingen behøver å lure på hva russerne står for når det gjelder ressursene mellom Sibir og Nordpolen.
”Etter oss kommer syndfloden”, skal det være sagt ved hoffet til Ludvig XV. Så ærlige våger ikke dagens statsministere og oljedirektører å være. Ikke offentlig.
USAs Geological Survey er kommet til at 22 prosent av de uoppdagede olje- og gassressursene i verden fins i Arktis. Fem land ligger i startgropene for å utnytte dem. Det er de som i media allerede har fått navnet ”de arktiske statene”, USA, Canada, Russland, Norge og Danmark, de som i henhold til Havrettskonvensjonen har rettigheter på kontinentalsokkelen i Arktis.
Ifølge EU-kommisjonen står EU klar til å utnytte oljen og gassen i Arktis. USA og Canada er alt i gang, mens president Medvedev planlegger å ”gjøre Arktis til Russlands ressursbase for det 21. århundret”.
Det er ikke egna til å berolige at Oljedirektoratet på sin nettside fastslår (24.8.08): ”Selv om det blir åpnet for letevirksomhet i arktiske områder, kommer det ikke til å skje i hele Arktis samtidig.”
Samtidig hevder både EU og vår egen rødgrønne regjering at til grunn for klimapolitikken ligger det ufravikelige målet om at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall, sier FNs klimapanel, må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990.
Skal det være mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt.
EU skal innen 2020 kutte utslipp med 20 prosent i forhold til nivået i 2005, men vil ta to tredeler av utslippene i andre deler av verden. Norge skal kutte med 30 prosent i forhold til nivået i 1990, men vil høyst ta halvparten innenlands. USA og Russland har ikke tatt på seg noen forpliktelser, og Canada trakk seg fra Kyoto-forpliktelsene sine i 2006 med utslipp 30 prosent høyere enn i 1990.
Hvis de fem ”arktiske statene” skal ta på alvor å kutte klimautslippene ned til en femtepart, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.
Men er det overhodet tenkbart?
Norge er det land i verden som mer enn noe annet land har råd til å la de arktiske olje- og gassressursene ligge urørt. Men det hjelper sjølsagt ingen at bare vi avstår fra å tjene penger på olje- og gassutvinning i Arktis.
Så spørsmålet blir: Kan vi få med oss noen andre på noe så himmelropende utrendy?
Russland? Canada? EU? Håpet om noe slikt er i utgangspunktet ikke en gang lyse-lysegrønt. Eneste halsbrekkende håp er … Barack Obama!
På de fleste områder vil Obama stå for ”business as usual”: Han vil trappe ned i Irak for å trappe opp i Afghanistan. Han er minst like Israel-vennlig som noen annen i Washington. Han vil redde banker og bilprodusenter, men få boligeiere. Han vil satse på en forsiktig helseform – hvis det er penger igjen når bankene og bilprodusentene har fått sitt..
Slik vil Obama skuffe de aller fleste både ute og hjemme. Men han vant valget på løftet om ”forandring”, og forandringen må være både viktig og synlig. Den globale oppvarmingen er mer grunnleggende enn alle andre utfordringer Obama står overfor. Skal oppvarmingen snus, må ”forandringen” komme raskt.
Hvert år tapt, kan bli et uopprettelig tap. Det internasjonale energibyrået IEA regner med at forbruket av energi kan øke med 50 prosent fram til 2030. ”Mesteparten av denne økningen må dekkes av fossile energikilder”, står det på nettsida til Olje- og energidepartementet. Det er det samme som å si at den globale oppvarmingen vil løpe løpsk
Barack Obama er eneste statsleder som kan stille seg i brodden for å verne Arktis. Jens Stoltenberg har sjansen til å ta det første initiativet: ”Of course we can!”
Så får resten av kloden – og alt som fins av miljøvernere - presse EU og Canada på plass. Og deretter overøse Russland med fristende nok samarbeidstiltak om å utvikle teknologi for fornybar energi og mer effektiv energibruk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. januar 2009)
tirsdag 25. november 2008
Når Jemen slår Norge
Verdensbanken: Det blir færre fattige hvis arbeidstakere fratas rettigheter..
Når Verdensbanken avgjør hvilke land som skal innvilges lån, bygger den i stor grad på bankens egne ”Doing Business”-rapporter. De så første gang dagens lys i 2003 og er – i følge Verdensbanken – den av bankens publikasjoner som trykkes i størst opplag. 2008-utgaven tar for seg 178 land.
Hensikten med ”Doing Business”-rapportene er å fortelle hvor det er enklest å drive næringsvirksomhet, og en del av ”Doing Business”-kriteriene er vettuge nok. Men når det gjelder forholdene i arbeidslivet, er budskapet: det er bedre jo enklere ansettelser og oppsigelser kan foregå.
Land defineres som investeringsfiendtlige
- hvis de har regler for maksimal arbeidstid,
- hvis deltidsarbeidere har fulle sosiale rettigheter,
- hvis oppsigelser skal varsles - og hvis det fins regelverk for hvordan oppsigelser skal skje,
- hvis de har regler for hvem som skal gå først eller sist ved oppsigelser,
- hvis arbeidsgivere må bidra økonomisk ved arbeidsulykker,
- hvis arbeidsgivere må bidra til å finansiere sjukeforsikring, fødselspermisjoner og pensjonsordninger for sine ansatte,
- hvis tariffavtaler forhandles nasjonalt eller bransjevis og ikke på bedriftsnivå.
Land er også investeringsfiendtlige hvis de har ei minstelønn som er mer enn en fjerdedel av verdiskapningen per ansatt. Det vil i mange land bety ei lønn under Verdensbankens egen grense for ekstrem fattigdom på 1 dollar dagen.
Land rykker opp på ”Doing-Business”-skalaen ved å svekke rettighetene for de ansatte. Saudi Arabia kommer høyt opp fordi det der er fritt fram for arbeidsgivere både ved ansettelser og oppsigelser. Fagforeninger er forbudt, og kvinner kan bare jobbe i bestemte yrker. Sør-Afrika kommer derimot dårlig ut fordi landet har regler som diskriminerer hvite både ved ansettelser og oppsigelser.
Arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” bygger på at enhver regulering av arbeidslivet bare fører med seg ulemper og ingen fordeler. En kunne flire av slike indekser dersom de ikke hadde så store virkninger. Både Verdensbanken og IMF, Det internasjonale valutafondet, bruker dem i praksis når de skal avgjøre hvilke land som skal gis hvilke lån på hvilke vilkår.
I 2008-utgaven er Georgia satt på topp fordi landet har den mest ”fleksible reguleringen” av arbeidslivet i hele verden. En ny lov for arbeidslivet gir arbeidsgiverne rett til å si opp ansatte uten begrunnelse og gir arbeidsgiverne full styringsrett over arbeidsforhold som de før måtte forhandle med de ansatte om. Loven fastslår at en fagforening bare kan godkjennes hvis den har over 100 medlemmer på en arbeidsplass, at ingen streik kan vare mer enn 90 dager, og at fagforeninger kan forbys hvis de ”oppmuntrer til sosial konflikt”.
I følge 2007-utgaven til ”Doing Business” skulle den nye loven ”hjelpe arbeidere til å finne seg bedre jobber” og dermed til økonomisk vekst. Men siden 2006 har tallet både på arbeidsløse og på fattige økt i Georgia.
Georgia er bare ett av mange land der arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” er brukt til ”å fremme - og til å rose - de land som gjennomfører vidtrekkende avregulering av arbeidslivet – helt uten hensyn til virkningen på fattigdomsutviklingen, sysselsettingen, lønningene, arbeidsforholdene og respekten for ansattes grunnleggende rettigheter”. Det hevder ITUC/Global Unions, den verdensomspennende sammenslutningen av nasjonale fagbevegelser og internasjonale bransjeforbund.
Andre suksesshistorier finner ”Doing Business 2008” i Afghanistan, Belarus, Colombia, Eritrea, Haiti, Saudi-Arabia og Usbekistan. Alle ligger godt foran de fleste land i Vest-Europa. Norge ligger for eksempel bak land som Armenia, Mongolia og Jemen.
Hovedbudskapet til Verdensbanken er at det ikke bare blir flere som vil investere i et land hvis ansatte har få rettigheter. Det vil også føre til raskere vekst og mindre fattigdom.
Dette budskapet styrer også mye av virksomheten både til Verdensbanken og IMF. En oversikt utgitt av ITUC/Global Unions trekker fram ferske eksempler fra 16 land på hvordan Verdensbanken og IMF har lagt ”Doing Business”- indeksen til grunn for å kreve avregulering av arbeidslivet som vilkår for lån og annen støtte
Slik svekker Verdensbanken og IMF lovgivningen for arbeidslivet i mange land rundt om i verden. De indirekte virkningene er også opplagte. Når Verdensbanken og IMF stiller krav som uttrykkelig er basert på ”Doing Business”- indeksen, styrker det de arbeidsgiverne som ser seg tjent med avmektige ansatte.
Verdensbanken hevder at den støtter det arbeidet som ILO gjør for å sikre arbeidstakere over hele kloden mot vilkårlig behandling og overgrep. Samtidig legger den til grunn en arbeidslivsindeks der land som undergraver innsatsen til ILO, kommer best ut.
Mens ILO kritiserer Kina for at det bare fins statskontrollerte fagforeninger, Colombia for drapene på dusinvis av fagorganiserte hvert år, Saudi-Arabia for totalforbudet mot fagforeninger, så kommer Kina, Colombia og Saudi-Arabia svært godt ut på arbeidslivsindeksen til ”Doing Business 2008”.
Verdensbanken har ifølge ITUC/Global Unions aldri lagt fram noen dokumentasjon som kan vise at et sterkt regulert arbeidsmarked hindrer at det investeres i nye jobber. De årlige ”Doing Business”-rapportene ser dessuten helt bort fra den samfunnsøkonomiske og sosiale begrunnelsen for at land begrenser arbeidstida eller utvikler gode velferdsordninger.
Andre studier og rapporter fra Verdensbanken viser at et godt regulert arbeidsliv kan trekke til seg investeringer og føre til trygg økonomisk vekst. Men det er ”Doing Business”-rapportene som spres i det største opplaget, og det er de som brukes mest direkte når Verdensbanken og IMF blander seg inn i hvordan lovgivningen for arbeidslivet skal være i land som søker lån og annen støtte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. november 2008)
Når Verdensbanken avgjør hvilke land som skal innvilges lån, bygger den i stor grad på bankens egne ”Doing Business”-rapporter. De så første gang dagens lys i 2003 og er – i følge Verdensbanken – den av bankens publikasjoner som trykkes i størst opplag. 2008-utgaven tar for seg 178 land.
Hensikten med ”Doing Business”-rapportene er å fortelle hvor det er enklest å drive næringsvirksomhet, og en del av ”Doing Business”-kriteriene er vettuge nok. Men når det gjelder forholdene i arbeidslivet, er budskapet: det er bedre jo enklere ansettelser og oppsigelser kan foregå.
Land defineres som investeringsfiendtlige
- hvis de har regler for maksimal arbeidstid,
- hvis deltidsarbeidere har fulle sosiale rettigheter,
- hvis oppsigelser skal varsles - og hvis det fins regelverk for hvordan oppsigelser skal skje,
- hvis de har regler for hvem som skal gå først eller sist ved oppsigelser,
- hvis arbeidsgivere må bidra økonomisk ved arbeidsulykker,
- hvis arbeidsgivere må bidra til å finansiere sjukeforsikring, fødselspermisjoner og pensjonsordninger for sine ansatte,
- hvis tariffavtaler forhandles nasjonalt eller bransjevis og ikke på bedriftsnivå.
Land er også investeringsfiendtlige hvis de har ei minstelønn som er mer enn en fjerdedel av verdiskapningen per ansatt. Det vil i mange land bety ei lønn under Verdensbankens egen grense for ekstrem fattigdom på 1 dollar dagen.
Land rykker opp på ”Doing-Business”-skalaen ved å svekke rettighetene for de ansatte. Saudi Arabia kommer høyt opp fordi det der er fritt fram for arbeidsgivere både ved ansettelser og oppsigelser. Fagforeninger er forbudt, og kvinner kan bare jobbe i bestemte yrker. Sør-Afrika kommer derimot dårlig ut fordi landet har regler som diskriminerer hvite både ved ansettelser og oppsigelser.
Arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” bygger på at enhver regulering av arbeidslivet bare fører med seg ulemper og ingen fordeler. En kunne flire av slike indekser dersom de ikke hadde så store virkninger. Både Verdensbanken og IMF, Det internasjonale valutafondet, bruker dem i praksis når de skal avgjøre hvilke land som skal gis hvilke lån på hvilke vilkår.
I 2008-utgaven er Georgia satt på topp fordi landet har den mest ”fleksible reguleringen” av arbeidslivet i hele verden. En ny lov for arbeidslivet gir arbeidsgiverne rett til å si opp ansatte uten begrunnelse og gir arbeidsgiverne full styringsrett over arbeidsforhold som de før måtte forhandle med de ansatte om. Loven fastslår at en fagforening bare kan godkjennes hvis den har over 100 medlemmer på en arbeidsplass, at ingen streik kan vare mer enn 90 dager, og at fagforeninger kan forbys hvis de ”oppmuntrer til sosial konflikt”.
I følge 2007-utgaven til ”Doing Business” skulle den nye loven ”hjelpe arbeidere til å finne seg bedre jobber” og dermed til økonomisk vekst. Men siden 2006 har tallet både på arbeidsløse og på fattige økt i Georgia.
Georgia er bare ett av mange land der arbeidslivsindeksen til ”Doing Business” er brukt til ”å fremme - og til å rose - de land som gjennomfører vidtrekkende avregulering av arbeidslivet – helt uten hensyn til virkningen på fattigdomsutviklingen, sysselsettingen, lønningene, arbeidsforholdene og respekten for ansattes grunnleggende rettigheter”. Det hevder ITUC/Global Unions, den verdensomspennende sammenslutningen av nasjonale fagbevegelser og internasjonale bransjeforbund.
Andre suksesshistorier finner ”Doing Business 2008” i Afghanistan, Belarus, Colombia, Eritrea, Haiti, Saudi-Arabia og Usbekistan. Alle ligger godt foran de fleste land i Vest-Europa. Norge ligger for eksempel bak land som Armenia, Mongolia og Jemen.
Hovedbudskapet til Verdensbanken er at det ikke bare blir flere som vil investere i et land hvis ansatte har få rettigheter. Det vil også føre til raskere vekst og mindre fattigdom.
Dette budskapet styrer også mye av virksomheten både til Verdensbanken og IMF. En oversikt utgitt av ITUC/Global Unions trekker fram ferske eksempler fra 16 land på hvordan Verdensbanken og IMF har lagt ”Doing Business”- indeksen til grunn for å kreve avregulering av arbeidslivet som vilkår for lån og annen støtte
Slik svekker Verdensbanken og IMF lovgivningen for arbeidslivet i mange land rundt om i verden. De indirekte virkningene er også opplagte. Når Verdensbanken og IMF stiller krav som uttrykkelig er basert på ”Doing Business”- indeksen, styrker det de arbeidsgiverne som ser seg tjent med avmektige ansatte.
Verdensbanken hevder at den støtter det arbeidet som ILO gjør for å sikre arbeidstakere over hele kloden mot vilkårlig behandling og overgrep. Samtidig legger den til grunn en arbeidslivsindeks der land som undergraver innsatsen til ILO, kommer best ut.
Mens ILO kritiserer Kina for at det bare fins statskontrollerte fagforeninger, Colombia for drapene på dusinvis av fagorganiserte hvert år, Saudi-Arabia for totalforbudet mot fagforeninger, så kommer Kina, Colombia og Saudi-Arabia svært godt ut på arbeidslivsindeksen til ”Doing Business 2008”.
Verdensbanken har ifølge ITUC/Global Unions aldri lagt fram noen dokumentasjon som kan vise at et sterkt regulert arbeidsmarked hindrer at det investeres i nye jobber. De årlige ”Doing Business”-rapportene ser dessuten helt bort fra den samfunnsøkonomiske og sosiale begrunnelsen for at land begrenser arbeidstida eller utvikler gode velferdsordninger.
Andre studier og rapporter fra Verdensbanken viser at et godt regulert arbeidsliv kan trekke til seg investeringer og føre til trygg økonomisk vekst. Men det er ”Doing Business”-rapportene som spres i det største opplaget, og det er de som brukes mest direkte når Verdensbanken og IMF blander seg inn i hvordan lovgivningen for arbeidslivet skal være i land som søker lån og annen støtte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. november 2008)
Kapitalflyt som tabu
Er vi dømt til finanskriser hvis kapitalflyten blir hellig?
Vi har vært her før. 1929 er årstallet som satte djupe spor etter seg her i landet. I Asia, Russland og Argentina slo siste valuta- og finanskrise brutalt inn bare for ti år sia.
Den såkalte Asia-krisa tvang Verdensbanken og IMF til å innrømme at kontroll med kapitalbevegelser i hvert fall kunne vurderes, og UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et oppgjør med den frie kapitalflyten.
Stortinget diskuterer hver høst hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant kommuner og forbrukere. Debatten dreier seg om noen få milliarder opp eller ned. Samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med titalls milliarder kroner når det er penger å tjene på det – fordi det ikke er mulig for Finansdepartementet å styre det samlede utlånet. Den styringa forsvant da det ble fritt fram å flytte penger over grensene våre for tjue år sia.
Den samlede pengemengden lar seg ikke styre lenger når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS – eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land .
En offentlig regulering av lånemengden i samfunnet forutsetter at vi kan regulere valutastrømmene over grensene våre. Kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen.
Hvis vi innfører begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, vil mye endre seg. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt høy sysselsetting. Det kan også hindre at de med mest penger å plassere, kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons- og trygdeordningene.
Men er det mulig med slik kapitalkontroll i dag? Svaret var ja – i følge UNCTAD, IMF og Verdensbanken den gang finanskrisa slo til for ti år sia. Det de var uenige om, var hvor lurt det er - og i hvilket omfang kapitalkontrollen bør settes inn.
Valuta- og finanskrisene i 1998 førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslår at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
UNCTAD-rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll også fra det nyliberale 1990-tallet. Kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner: som ledd i overordna økonomistyring på kort sikt og for å oppnå langsiktige utviklingsmål. Kontrollen kan ta mange former og rettes mot ulike typer pengeflyt. UNCTAD-rapporten går i detalj inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt om i verden.
Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, ved at salg av verdipapirer til utlandet forutsetter offentlig godkjenning, og ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.
Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt eller begrenses ved at det lages egne regler for utenlandske investorer. Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap. Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd. Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken. Alt slikt forbys riktig nok i EØS, men de fleste land i verden er ikke med der.
Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyt ut av landet kan rette seg både mot direkte-investeringer og mot kjøp av verdipapir i utlandet. Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, f.eks. ved å kreve at profitten blir stående innenlands et bestemt tidsrom.
Det kan legges begrensinger på hvor store aksjeposter innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet. Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta slik at den ugunstige kursen brukes ved de pengebevegelsene som en ønsker å begrense.
Lista til UNCTAD er lang - og kan leses på to måter: som oversikt over hva slags kapitalkontroll som faktisk brukes rundt om på kloden - og som ei liste over hvilke virkemidler Norge har sagt fra seg retten til å bruke gjennom medlemskapet i EØS.
UNCTAD-rapporten viser at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten over grensene. Teknologien gir også muligheter for oversikt og kontroll - hvis den politiske viljen er til stede.
UNCTADs konklusjon var klar: Regjeringer må fortsatt ha rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner etter egen vurdering.
Året etter var også Verdensbanken og IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999 gikk erkjennelsen i samme retning: "Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep …”
Skal vi kanskje begynne å pirke ved ett av EØS-avtalens tyngste tabuer?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. oktober 2008)
Vi har vært her før. 1929 er årstallet som satte djupe spor etter seg her i landet. I Asia, Russland og Argentina slo siste valuta- og finanskrise brutalt inn bare for ti år sia.
Den såkalte Asia-krisa tvang Verdensbanken og IMF til å innrømme at kontroll med kapitalbevegelser i hvert fall kunne vurderes, og UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et oppgjør med den frie kapitalflyten.
Stortinget diskuterer hver høst hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant kommuner og forbrukere. Debatten dreier seg om noen få milliarder opp eller ned. Samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med titalls milliarder kroner når det er penger å tjene på det – fordi det ikke er mulig for Finansdepartementet å styre det samlede utlånet. Den styringa forsvant da det ble fritt fram å flytte penger over grensene våre for tjue år sia.
Den samlede pengemengden lar seg ikke styre lenger når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS – eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land .
En offentlig regulering av lånemengden i samfunnet forutsetter at vi kan regulere valutastrømmene over grensene våre. Kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen.
Hvis vi innfører begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, vil mye endre seg. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt høy sysselsetting. Det kan også hindre at de med mest penger å plassere, kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons- og trygdeordningene.
Men er det mulig med slik kapitalkontroll i dag? Svaret var ja – i følge UNCTAD, IMF og Verdensbanken den gang finanskrisa slo til for ti år sia. Det de var uenige om, var hvor lurt det er - og i hvilket omfang kapitalkontrollen bør settes inn.
Valuta- og finanskrisene i 1998 førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslår at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
UNCTAD-rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll også fra det nyliberale 1990-tallet. Kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner: som ledd i overordna økonomistyring på kort sikt og for å oppnå langsiktige utviklingsmål. Kontrollen kan ta mange former og rettes mot ulike typer pengeflyt. UNCTAD-rapporten går i detalj inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt om i verden.
Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, ved at salg av verdipapirer til utlandet forutsetter offentlig godkjenning, og ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.
Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt eller begrenses ved at det lages egne regler for utenlandske investorer. Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap. Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd. Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken. Alt slikt forbys riktig nok i EØS, men de fleste land i verden er ikke med der.
Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyt ut av landet kan rette seg både mot direkte-investeringer og mot kjøp av verdipapir i utlandet. Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, f.eks. ved å kreve at profitten blir stående innenlands et bestemt tidsrom.
Det kan legges begrensinger på hvor store aksjeposter innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet. Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta slik at den ugunstige kursen brukes ved de pengebevegelsene som en ønsker å begrense.
Lista til UNCTAD er lang - og kan leses på to måter: som oversikt over hva slags kapitalkontroll som faktisk brukes rundt om på kloden - og som ei liste over hvilke virkemidler Norge har sagt fra seg retten til å bruke gjennom medlemskapet i EØS.
UNCTAD-rapporten viser at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten over grensene. Teknologien gir også muligheter for oversikt og kontroll - hvis den politiske viljen er til stede.
UNCTADs konklusjon var klar: Regjeringer må fortsatt ha rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner etter egen vurdering.
Året etter var også Verdensbanken og IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999 gikk erkjennelsen i samme retning: "Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep …”
Skal vi kanskje begynne å pirke ved ett av EØS-avtalens tyngste tabuer?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. oktober 2008)
Uansett president
Finanskrisa gjør det umulig med rakettskjold og ny kapprustning uten en hysterisk krigspsykose.
Uansett hvilken president som velges, står USA foran et grunnleggende veivalg som vil få betydning for hele verden. Finanskrisa stiller veivalget skarpt. Skal USA videreføre ”krigen mot terror” og i tillegg utløse en nye kapprustning slik Bush-regjeringen har lagt opp til? Eller trappe ned krigføringen i Irak og Afghanistan og legge rakettskjoldet på is?
Finanskrisa krever at store statsmidler satses for å hindre at konkursraset fortsetter i amerikansk finansliv. De pengene har ikke USAs regjering.
Statsfinansene er kjørt i grøfta, skatteøkninger sitter langt inne, krigene og ny kapprustning koster penger som må lånes utenlands.
Problemet bak problemene er at USA har levd over evne i flere tiår. Det har hele det amerikanske samfunnet gjort. Det har staten gjort. Det har de fleste amerikanere gjort.
År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. År etter år har det gått flere penger ut av statskassa enn det har gått inn. År etter år har folk flest hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Det amerikanske samfunnet er ikke bare i finanskrise, det er inne i en økonomisk blindvei som det ikke er lett å komme ut av. Finanskrisa gjør at det ikke er like lett som før å lukke øynene for disse grunnleggende problemene. Derfor spør stadig flere: hvordan kom vi hit?
Det amerikanske samfunnet har levd over evne fordi det i så stor grad – og så lenge – har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. Det kan gå lenge, men det fins ei grense for hvor mye og hvor lenge det kan lånes.
Amerikanske verdipapirer for svimlende 10 tusen milliarder dollar eies nå fra utlandet. Utenlandske sentralbanker står for tre tusen milliarder av dette. Det norske oljefondet har skaffa seg amerikanske verdipapirer for 45 milliarder dollar – før fallet i aksjekursene.
Sentralbankene i Japan og Kina topper lista. De eier amerikanske verdipapirer til nesten tusen milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media, særlig fordi kineserne eier mer for hvert år som går. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
I en del byer rundt om i USA fins det såkalte gjeldsklokker. De viser hvor stor statens gjeld er blitt og er satt opp av noen som ikke liker statsgjeld. Klokka på Times Square i New York måtte gi opp for et par uker sia. Da hadde statsgjelda passert 10 tusen milliarder dollar, og klokka hadde ikke nok nuller til å klare et slikt tall.
10 tusen milliarder dollar betyr med dagens dollarkurs 800.000 kroner for en familie på fire. Regner en inn de helse- og trygdeforpliktelsene som staten har tatt på seg, er statsgjelda oppe i 59 tusen milliarder dollar.
Helse- og trygdeforpliktelsene vil øke kraftig i tida framover, blant annet fordi andelen eldre øker så mye. Regjeringens egne tall viser at om tredve år vil alle statsinntektene gå med til å dekke slike bundne utgifter – hvis skattene holdes på samme nivå som i dag. Da blir det ingen ting til skole, rettsvesen, veibygging, militærutgifter og alt det andre som finansieres over statsbudsjettet.
Hvis underskuddene på statsbudsjettet skulle dekkes ved å ta opp nye lån, ville statsgjeldas andel av nasjonalproduktet dobles fram til 2040 og dobles enda en gang fram til 2060. I 2080 vil statsgjelda i så fall være seks ganger så stor som USAs nasjonalprodukt.
Dermed har amerikanske politikere kniven på strupen. Midt i ei finanskrise der det må sprøytes inn masse penger for å sikre at banker og forsikringsselskap overlever, må enda mer grunnleggende problemer håndteres.
700 milliarder dollar skal det i første omgang satses for å hindre at konkursraset i finansverdenen fortsetter. Det er ingen liten sum. Det svarer til 55.000 kroner fra hver familie på fire. Hvor tas pengene fra?
Økt skatt sitter langt inne – uansett hvem som blir president. De store postene på statsbudsjettet kan det bli ekstra vanskelig å røre når boligen trues, bensinen blir dyrere og jobbene mer utrygge.
Settes det fart på seddelpressa, går inflasjonen i været. Det må sentralbanken stoppe med høyere rente. Dermed mister mange jobben, det blir mindre penger blant folk, og det blir enda flere som mister jobben.
Hvis olje og andre råvarer prises i euro i stedet for i dollar, hvis dollaren ikke lenger oppfattes av regjeringer og bedrifter som ”sikker som banken”, kan finansieringen av amerikansk overforbruk plutselig ta slutt.
Det er ikke gitt at resten av verden fortsatt vil finansiere en supermakt som innenlands lever over evne - og som utenlands har råd til over sju hundre militærbaser i andre land, til å føre kriger i Irak og Afghanistan og true med krig mot Iran.
Skal amerikansk opinion godta at USA fortsatt skal spille rollen som verdenspoliti, må den skremmes slik Bush klarte det etter 11. september. Frykten for iranske raketter er begrunnelsen for rakettskjoldet. Russernes krig i Georgia kan bli påskuddet for å flytte de amerikanske basene enda nærmere Russland og for å utvide NATO. Det var en krig som de 200 amerikanske rådgiverne i Georgia ikke kan ha gjort mye for å avverge.
Rakettskjold, baser og krigføring koster penger. Finanskrisa gjør at den nye presidenten bare vil ha penger til slikt hvis det bygges opp en ny, kraftig krigspsykose i USA. Bare slik kan oppmerksomheten dreies vekk fra det økonomiske uføret det amerikanske samfunnet har havna i.
Det valget står USA foran – uansett hvem som blir president etter Bush.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. oktober 2008)
Uansett hvilken president som velges, står USA foran et grunnleggende veivalg som vil få betydning for hele verden. Finanskrisa stiller veivalget skarpt. Skal USA videreføre ”krigen mot terror” og i tillegg utløse en nye kapprustning slik Bush-regjeringen har lagt opp til? Eller trappe ned krigføringen i Irak og Afghanistan og legge rakettskjoldet på is?
Finanskrisa krever at store statsmidler satses for å hindre at konkursraset fortsetter i amerikansk finansliv. De pengene har ikke USAs regjering.
Statsfinansene er kjørt i grøfta, skatteøkninger sitter langt inne, krigene og ny kapprustning koster penger som må lånes utenlands.
Problemet bak problemene er at USA har levd over evne i flere tiår. Det har hele det amerikanske samfunnet gjort. Det har staten gjort. Det har de fleste amerikanere gjort.
År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. År etter år har det gått flere penger ut av statskassa enn det har gått inn. År etter år har folk flest hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Det amerikanske samfunnet er ikke bare i finanskrise, det er inne i en økonomisk blindvei som det ikke er lett å komme ut av. Finanskrisa gjør at det ikke er like lett som før å lukke øynene for disse grunnleggende problemene. Derfor spør stadig flere: hvordan kom vi hit?
Det amerikanske samfunnet har levd over evne fordi det i så stor grad – og så lenge – har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. Det kan gå lenge, men det fins ei grense for hvor mye og hvor lenge det kan lånes.
Amerikanske verdipapirer for svimlende 10 tusen milliarder dollar eies nå fra utlandet. Utenlandske sentralbanker står for tre tusen milliarder av dette. Det norske oljefondet har skaffa seg amerikanske verdipapirer for 45 milliarder dollar – før fallet i aksjekursene.
Sentralbankene i Japan og Kina topper lista. De eier amerikanske verdipapirer til nesten tusen milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media, særlig fordi kineserne eier mer for hvert år som går. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
I en del byer rundt om i USA fins det såkalte gjeldsklokker. De viser hvor stor statens gjeld er blitt og er satt opp av noen som ikke liker statsgjeld. Klokka på Times Square i New York måtte gi opp for et par uker sia. Da hadde statsgjelda passert 10 tusen milliarder dollar, og klokka hadde ikke nok nuller til å klare et slikt tall.
10 tusen milliarder dollar betyr med dagens dollarkurs 800.000 kroner for en familie på fire. Regner en inn de helse- og trygdeforpliktelsene som staten har tatt på seg, er statsgjelda oppe i 59 tusen milliarder dollar.
Helse- og trygdeforpliktelsene vil øke kraftig i tida framover, blant annet fordi andelen eldre øker så mye. Regjeringens egne tall viser at om tredve år vil alle statsinntektene gå med til å dekke slike bundne utgifter – hvis skattene holdes på samme nivå som i dag. Da blir det ingen ting til skole, rettsvesen, veibygging, militærutgifter og alt det andre som finansieres over statsbudsjettet.
Hvis underskuddene på statsbudsjettet skulle dekkes ved å ta opp nye lån, ville statsgjeldas andel av nasjonalproduktet dobles fram til 2040 og dobles enda en gang fram til 2060. I 2080 vil statsgjelda i så fall være seks ganger så stor som USAs nasjonalprodukt.
Dermed har amerikanske politikere kniven på strupen. Midt i ei finanskrise der det må sprøytes inn masse penger for å sikre at banker og forsikringsselskap overlever, må enda mer grunnleggende problemer håndteres.
700 milliarder dollar skal det i første omgang satses for å hindre at konkursraset i finansverdenen fortsetter. Det er ingen liten sum. Det svarer til 55.000 kroner fra hver familie på fire. Hvor tas pengene fra?
Økt skatt sitter langt inne – uansett hvem som blir president. De store postene på statsbudsjettet kan det bli ekstra vanskelig å røre når boligen trues, bensinen blir dyrere og jobbene mer utrygge.
Settes det fart på seddelpressa, går inflasjonen i været. Det må sentralbanken stoppe med høyere rente. Dermed mister mange jobben, det blir mindre penger blant folk, og det blir enda flere som mister jobben.
Hvis olje og andre råvarer prises i euro i stedet for i dollar, hvis dollaren ikke lenger oppfattes av regjeringer og bedrifter som ”sikker som banken”, kan finansieringen av amerikansk overforbruk plutselig ta slutt.
Det er ikke gitt at resten av verden fortsatt vil finansiere en supermakt som innenlands lever over evne - og som utenlands har råd til over sju hundre militærbaser i andre land, til å føre kriger i Irak og Afghanistan og true med krig mot Iran.
Skal amerikansk opinion godta at USA fortsatt skal spille rollen som verdenspoliti, må den skremmes slik Bush klarte det etter 11. september. Frykten for iranske raketter er begrunnelsen for rakettskjoldet. Russernes krig i Georgia kan bli påskuddet for å flytte de amerikanske basene enda nærmere Russland og for å utvide NATO. Det var en krig som de 200 amerikanske rådgiverne i Georgia ikke kan ha gjort mye for å avverge.
Rakettskjold, baser og krigføring koster penger. Finanskrisa gjør at den nye presidenten bare vil ha penger til slikt hvis det bygges opp en ny, kraftig krigspsykose i USA. Bare slik kan oppmerksomheten dreies vekk fra det økonomiske uføret det amerikanske samfunnet har havna i.
Det valget står USA foran – uansett hvem som blir president etter Bush.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. oktober 2008)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
