Euro-LO advarer: Oppgangen er midlertidig, nedgangsfaktorene er mer permanente
Fra mange hold kommer gladmeldingene: aksjekursene er på vei oppover, ordrebøkene fylles, produksjonen stiger igjen – kort sagt: krisa er over, og renta kan økes!
Men arbeidsløsheten fortsetter å stige over hele verden. I alle verdensdeler havner flere enn før i fattigdom.
Etter storsmellen i 1929 så det også lysere ut etter noen år, men så skrumpa verdensøkonomien inn igjen med truende fart rundt 1937. Det var opprustning og krig som fjerna køene av arbeidsløse den gang. Hva må til denne gangen?
Euro-LO (ETUC) advarer i sin høstrapport mot forhasta optimisme. Hovedbudskapet er at forholdene bak oppgangen er midlertidige, mens forhold som drar etterspørsel og økonomisk aktivitet nedover, er mer permanente.
Euro-LO trekker fram tre forhold som nå skyver økonomien oppover.
1. Lagre av varer ble tømt etter nyttår siden etterspørselen var lav. Nå er mange lagre bygd opp igjen. Det har ført til at flere hjul ble satt i sving, men det var en vekstimpuls som vil avta når lagrene er kommet opp på mer normalt nivå.
2. Mange land har økt satsene for skroting av biler for å holde bilproduksjonen oppe. Det har hatt sin virkning, men nå avvikles støtten til skroting eller den reduseres til nivået før krisa satte inn. Virkningen vil derfor avta utover i 2010.
Det samme gjelder alle andre midlertidige tiltak for å holde farten oppe i næringslivet. Støtten til banker og bedrifter har ført til at regjeringene i mange land har opparbeida en statsgjeld langt over bnp (bruttonasjonalproduktet). Mange støttetiltak er derfor slått av – eller vil bli avslutta i løpet av de nærmeste månedene.
3. I mange land skjedde det paradoksale at reallønna økte under krisa og holdt etterspørselen fra husholdninger oppe. To forhold bidro til at det kunne gå slik:
- Lønnsoppgjøra i 2009 ble påvirka av at oljeprisen steg utover vinteren og bidro til at lønningene økte.
- Da oljeprisen så begynte å falle seinere på året, slo det ut i lavere prisstigning, i mange land til nærmest stabile priser – og dermed til at mange kunne få mer igjen for pengene i lønningsposen.
Dette vil ikke vare. Tvert imot er erfaringen at under ei krise synker lønningene, men først etter ei tid. Hvis arbeidsløsheten blir stor, kan lønningene i utsatte yrker og bransjer synke ganske kraftig. Hvis det skjer utover vinteren, kan krisa forverres i forhold til i dag.
Rapporten til Euro-LO trekker fram fire forhold som entydig trekker økonomien nedover – og som alle er av mer langsiktig karakter.
1. Bankene har fått penger nok til yte lån på normal vis, men privat gjeld er like stor som for et år sia og er langt større enn bnp i land som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania. Dette har ført til en gjeldsdeflasjon: alle med stor gjeld prøver å få ned gjelda ved å bruke mindre penger enn en tjener. Dermed synker etterspørselen etter varer og tjenester og arbeidsløsheten øker.
2. Det ventes at arbeidsløsheten i EU vil stige både i 2010 og 2011 og nå et nivå på 11,5 prosent i løpet av 2012, i euro-området på 12,5 prosent. Økt arbeidsløshet øker utryggheten i arbeidslivet, og til sammen kan dette føre til lavere forbruk av varer og tjenester – og dermed til enda lavere aktivitet i næringslivet.
3. Økende arbeidsløshet og en økonomi som hangler skaper et press nedover på lønnsnivået i utsatte bransjer og distrikt. Det forverrer de nedgangsspiralene som er i sving av andre grunner. Hvis det blir bortimot nullvekst for lønningene, kan dagens lave inflasjon ende som stabilt fallende priser.
Da er vi der Japan var på 1990-tallet: Både forbruk og investeringer utsettes fordi en regner med at prisene vil falle enda mer jo lenger en venter. Samtidig øker realrenta fordi bankene ikke kan operere med rente under null. I land med høy privatgjeld kan en slik lønns- og prisdeflasjon bli helt katastrofal fordi gjeldsnivået ikke endres samtidig som de inntektene som trengs for å betale renter og avdrag, synker.
4. Bankene er tilført enorm offentlig støtte i form av ny kapital, offentlige garantier og ved at regjeringer og sentralbanker har kjøpt opp mye av såkalt ”giftig gjeld”, gjeld som det er vanskelig å inndrive. I Europa er den samlede støtten et sted mellom 33 og 44 prosent av bnp - ifølge IMF og EU-kommisjonen. Hvis realøkonomien fortsetter å hangle, vil det i lang tid framover bli flere konkurser. Det kan føre til en ny runde med kreditt-tørke: Bankene vil på ny tenke seg grundig om før de låner ut penger.
Euro-LO ser bare én vei ut av uføret: Et stort offentlig investeringsprogram på minst 1 prosent av bnp i tre år framover i regi av instanser på europeisk nivå (Den europeiske investeringsbanken, EU-budsjettet).
Investeringsprogrammet må følges opp med forsvarstiltak på to områder:
- EUs sentralbank i Frankfurt må kjøpe statsobligasjoner i stor stil for å holde renta lav på disse obligasjonene slik at statsbudsjettene ikke belastes med for store renteutgifter.
- Skattekonkurransen i Europa må stoppes, og skattene må økes på de inntektene som er mest flyttbare, men som betyr lite for forbruket. Som eksempler nevnes skattleggingen av profitt, av renteinntekter, av finansiell formue og innføringen av en avgift på finanstransaksjoner.
Euro-LO vil ha et investeringsprogram med en så klar miljøprofil at det fører til en ”grønnfarging” (a greening) av den europeiske økonomien. Det må bety oppbygging av et lavkarbon-samfunn, til satsing på fornybare energikilder, på CO2-rensing, på miljøvennlige biler og transportsystem.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21/11-09 (47/2009))
mandag 21. desember 2009
lørdag 14. november 2009
Hvorfor 30 milliarder?
Mål: Soria Moria III Island vil ha ansvaret for det globale finansraset prøvd rettslig. Vil ikke vi det?
De nordiske regjeringene har inngått en avtale med IMF om ei lånepakke til Island på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs i underkant av 4 milliarder kroner.
Tragedien for Island er at denne lånepakka bare kommer til utbetaling hvis Island overholder den såkalte Icesave-avtalen med Storbritannia og Nederland.
Som filial av den islandske storbanken Landsbanki tilbød nettbanken Icesave så høye renter at den på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs for et år sia, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro, mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Det er EØS-avtalen som fører til denne delingen av ansvar. Den gir innskytere rett til å få dekt innskudd opptil 20.887 euro hvis en bank går konkurs. Det betyr at Island må ut med rundt 32 milliarder norske kroner for å dekke sin del av garantiansvaret.
Den islandske regjeringen erkjenner at Island normalt ville ha et slikt garantiansvar. Men den argumenterer for at den aktuelle finanskrisa har så globale årsaker at det er helt urimelig at det lille islandske samfunnet skal påføres så enorme påkjenninger.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske til å dekke garantiansvaret sitt. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent – altså til nærmere 50 milliarder norske kroner. Det er godt over halvparten av det islandske nasjonalproduktet slik det var før krisa slo ut.
Den islandske regjeringen har derfor satt mye inn på at hele Icesave-avtalen må bringes inn for EFTA-domstolen, den domstolen som er øverste domsinstans innen EØS.
Den vil prosedere på at et lite land som Island med 320.000 innbyggere ikke kan pålegges å dekke så stor del av tapene til 400.000 utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der hele banksystemet har brutt sammen – både globalt og på Island.
Det er del av prosedyren at det islandske samfunnet ikke kan påføres enorme skadevirkninger i lang tid framover for at britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
IMF har dessuten sin del av ansvaret for at islandsk økonomi gikk helt av sporet. I sine årlige gjennomganger fastslo IMF helt fram til da verdensøkonomien gikk av hengslene høsten 2008 at islandsk økonomi er ”misunnelsesverdig” og at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”. Det bidro naturligvis til at utenlandske innskytere satte inn så betydelige beløp i Icesave.
Som Eva Joly påpekte i den artikkelen som sto i Aftenposten og mange andre europeiske aviser 1. august: Det er hemningsløs avregulering av finansmarkeder fra myndigheter over hele verden som førte til finansraset, en avregulering som IMF og EU var med på å drive fram. Nå er internasjonal solidaritet det minste en kan forlange for å hjelpe de menneskene som er hardest ramma av et ras de ikke sjøl har utløst.
Ut fra slike betraktninger har Island vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og ville ha hele avtalen opp for EFTA-domstolen. IMF har kontant avvist å vente på en slik rettslig prøving etter tungt press fra den britiske og nederlandske regjeringen. De nordiske regjeringene – også den norske – har kjørt samme tøffe linje overfor Island.
Brutal overmakt har pressa den islandske regjeringen inn i ei knipe som den ikke kan vri seg unna ved egen hjelp. På den ene sida tvinger Icesave-avtalen Island til å betale 7-8 prosent av sitt løpende nasjonalprodukt hvert år (!) mellom 2016 og 2024 til utenlandske innskytere. På den andre sida faller hele lånepakka til IMF og de nordiske statene på rundt 30 milliarder kroner vekk hvis Island ikke godtar Icesave-avtalen.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig norsk lån på størrelse med lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene, dvs. rundt 30 milliarder kroner, ville gi Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Foreløpig er Færøyene eneste land som har gitt lån uten å kreve at Island godtar Icesave-avtalen. Lånet er på godt over 300 millioner norske kroner. Denne solidariteten til Island er i samsvar med hvordan fiskere har kausjonert for hverandre i generasjoner langs kystene våre når noen var i knipe.
Fattiglandet Polen har også vært rausere enn de nordiske regjeringene. Den polske regjeringen krever riktig nok at Island godkjenner Icesave-avtalen. Men renta er satt så lavt som to prosent fram til 2015 og bare 1,3 prosent deretter på et lån på èn milliard norske kroner!
Russland trakk derimot på torsdag et lånetilbud på drøyt 3 milliarder norske kroner med henvisning til at deres egne statsinntekter svikter så dramatisk.
Den unnskyldningen har ikke den norske regjeringen. Foreløpig begrenser den norske støtten seg til en kredittavtale som gir den islandske sentralbanken rett til å hente inn inntil 4 milliarder norske kroner. De 30 milliardene Island trenger, endrer ikke hverdagen til noen av oss her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. oktober 2009)
De nordiske regjeringene har inngått en avtale med IMF om ei lånepakke til Island på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs i underkant av 4 milliarder kroner.
Tragedien for Island er at denne lånepakka bare kommer til utbetaling hvis Island overholder den såkalte Icesave-avtalen med Storbritannia og Nederland.
Som filial av den islandske storbanken Landsbanki tilbød nettbanken Icesave så høye renter at den på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs for et år sia, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro, mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Det er EØS-avtalen som fører til denne delingen av ansvar. Den gir innskytere rett til å få dekt innskudd opptil 20.887 euro hvis en bank går konkurs. Det betyr at Island må ut med rundt 32 milliarder norske kroner for å dekke sin del av garantiansvaret.
Den islandske regjeringen erkjenner at Island normalt ville ha et slikt garantiansvar. Men den argumenterer for at den aktuelle finanskrisa har så globale årsaker at det er helt urimelig at det lille islandske samfunnet skal påføres så enorme påkjenninger.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske til å dekke garantiansvaret sitt. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent – altså til nærmere 50 milliarder norske kroner. Det er godt over halvparten av det islandske nasjonalproduktet slik det var før krisa slo ut.
Den islandske regjeringen har derfor satt mye inn på at hele Icesave-avtalen må bringes inn for EFTA-domstolen, den domstolen som er øverste domsinstans innen EØS.
Den vil prosedere på at et lite land som Island med 320.000 innbyggere ikke kan pålegges å dekke så stor del av tapene til 400.000 utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der hele banksystemet har brutt sammen – både globalt og på Island.
Det er del av prosedyren at det islandske samfunnet ikke kan påføres enorme skadevirkninger i lang tid framover for at britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
IMF har dessuten sin del av ansvaret for at islandsk økonomi gikk helt av sporet. I sine årlige gjennomganger fastslo IMF helt fram til da verdensøkonomien gikk av hengslene høsten 2008 at islandsk økonomi er ”misunnelsesverdig” og at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”. Det bidro naturligvis til at utenlandske innskytere satte inn så betydelige beløp i Icesave.
Som Eva Joly påpekte i den artikkelen som sto i Aftenposten og mange andre europeiske aviser 1. august: Det er hemningsløs avregulering av finansmarkeder fra myndigheter over hele verden som førte til finansraset, en avregulering som IMF og EU var med på å drive fram. Nå er internasjonal solidaritet det minste en kan forlange for å hjelpe de menneskene som er hardest ramma av et ras de ikke sjøl har utløst.
Ut fra slike betraktninger har Island vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og ville ha hele avtalen opp for EFTA-domstolen. IMF har kontant avvist å vente på en slik rettslig prøving etter tungt press fra den britiske og nederlandske regjeringen. De nordiske regjeringene – også den norske – har kjørt samme tøffe linje overfor Island.
Brutal overmakt har pressa den islandske regjeringen inn i ei knipe som den ikke kan vri seg unna ved egen hjelp. På den ene sida tvinger Icesave-avtalen Island til å betale 7-8 prosent av sitt løpende nasjonalprodukt hvert år (!) mellom 2016 og 2024 til utenlandske innskytere. På den andre sida faller hele lånepakka til IMF og de nordiske statene på rundt 30 milliarder kroner vekk hvis Island ikke godtar Icesave-avtalen.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig norsk lån på størrelse med lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene, dvs. rundt 30 milliarder kroner, ville gi Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Foreløpig er Færøyene eneste land som har gitt lån uten å kreve at Island godtar Icesave-avtalen. Lånet er på godt over 300 millioner norske kroner. Denne solidariteten til Island er i samsvar med hvordan fiskere har kausjonert for hverandre i generasjoner langs kystene våre når noen var i knipe.
Fattiglandet Polen har også vært rausere enn de nordiske regjeringene. Den polske regjeringen krever riktig nok at Island godkjenner Icesave-avtalen. Men renta er satt så lavt som to prosent fram til 2015 og bare 1,3 prosent deretter på et lån på èn milliard norske kroner!
Russland trakk derimot på torsdag et lånetilbud på drøyt 3 milliarder norske kroner med henvisning til at deres egne statsinntekter svikter så dramatisk.
Den unnskyldningen har ikke den norske regjeringen. Foreløpig begrenser den norske støtten seg til en kredittavtale som gir den islandske sentralbanken rett til å hente inn inntil 4 milliarder norske kroner. De 30 milliardene Island trenger, endrer ikke hverdagen til noen av oss her i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. oktober 2009)
Mål: Soria Moria III
Den mest radikale regjeringsplattformen i Europa – hvis mange nok følger den opp
For alle som tar det rødgrønne prosjektet på alvor, kan regjeringsplattformen deles i tre: Deler av plattformen kan drive norsk politikk i riktig retning, deler av plattformen er vag, uklar eller skyver avgjørelser ut i tid, og deler av plattformen driver norsk politikk i feil retning.
Vi kan ha ulike meninger om hvor plattformen er bra nok, hvor den er uklar og hvor den provoserer. Men alle som ønsker et kraftfullt rødgrønt prosjekt, må sette inn innsats både der hvor Soria Moria II kan drive norsk politikk i riktig retning, der hvor regjeringsplattformen er uklar, og der hvor den driver norsk politikk i feil retning.
Det siste er mest opplagt, så jeg begrenser meg her til de delene av regjeringsplattformen som kan drive norsk politikk i riktig retning. Jeg skriver uttrykkelig ”som kan” – fordi de eneste garantiene ligger i en sterk politisk mobilisering utafor regjering og Storting.
For første gang åpner en norsk regjeringserklæring for at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi. Bare en brei og grunnleggende debatt, blant annet om førsteslagsstrategien, kan sikre at utenriks- og forsvarsministeren møter sine kolleger i NATO godt nok skodd både med standpunkter og argumenter.
Det sto ingen ting om våpeneksport i Soria Moria I. Nå står det at Norge bare skal eksportere til land som avgir en sluttbrukererklæring – og at regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. Dermed blir det viktig å engasjere seg i hva som skal stå i en slik sluttbrukererklæring
Regjeringen skal få utreda virkningene av EØS-avtalen, og det stilles klare krav til bredde og allsidighet: Det offentlige utvalget skal være ”bredt sammensatt”, det skal foreta en ”bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen … på alle samfunnsområder”. Ett moment er ikke nevnt: at avtalen skal vurderes mot realistiske alternativ til EØS. Men det kan bli et krav som ikke kan avvises hvis det reises sterkt nok av mange nok.
Når Soria Moria II åpner for et likestillingsløft, men uten å bruke ordet likestillingspott, må alle gode krefter langt utover kvinnedominerte forbund, jobbe aktivt for at partene i arbeidslivet ved de neste lønnsoppgjøra faktisk hever kvinnelønna i forhold til mannslønna – og at regjeringen legger penger inn for å få til noe slikt.
Når Soria Moria II har et samfunn uten fattigdom som mål, må mange offentlige ytelser økes og forbedres. Men like viktig er det å utvikle et arbeidsliv som både begrenser lønnsdumpinga og den sosiale ulikheten som konkurransen på fristilte markeder tvinger fram. Med dagens utfordringer – og bindinger gjennom EØS-avtalen – er dette en enorm utfordring
Kapitlet om miljøpolitikk er på papiret en klar forbedring. Hvis forbedringen blir på papiret, betyr det at miljøaktivistene får for lite støtte fra fagforeninger, lokale myndigheter og andre politiske miljøer.
Avsnittet om handels- og utviklingspolitikk er særlig bra og gjør Norge til et foregangsland internasjonalt. Slik var det også sist – til tross for at pådriverne utafor Storting og regjering er få og møter sterk og godt organisert motstand fra norske næringsinteresser.
Som for fire år sia skal norsk bistand – også den som gis gjennom Verdensbanken – ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Men pass på – og reager!
Soria Moria II fastslår i flere sammenhenger at regjeringen vil ”styrke fattige lands mulighet og evne til å sikre nok mat til egen befolkning”. Skulle det skje for kraftløst, er det ikke nok at Aksel Nærstad reagerer. Han må få aktiv støtte fra organisasjoner og miljøer som ikke har dette som hovedsak.
Norges viktigste bidrag til en mer rettferdig verden er GATS-punktet i erklæringen. Der står det at Norge ikke skal ”stille krav til MUL-land om liberalisering av tjenestesektorer i GATS-forhandlingene” og at det heller ikke skal ”stilles krav overfor øvrige u-land som berører viktige offentlige tjenester innen utdanning, strøm- og vannforsyning”.
Dette er et felt der få, utenom leserne av Klassekampen, vil skjønne hva det dreier seg om, men jeg skal med glede sende over forklarende avsnitt til alle som kontakter meg på ds@stortinget.no. Vi kan stole på at Helene Bank og Linn Herning vil følge alt regjeringen foretar seg på dette området med falkeblikk. Til gjengjeld må mange miljøer mobiliseres hvis de roper varsko, for sterke norske næringsinteresser vil gjerne dra norsk politikk i annen retning.
Soria Moria II går inn for ”nye globale finansieringskilder” for å ”begrense de negative virkningene av globaliseringen”. Det nevnes internasjonal ”flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner”. Her må vaktbikkjene på plass for å sikre at regjeringen faktisk følger opp i alle internasjonale fora der slikt kan fremmes.
*
På mange områder og enkeltpunkter er regjeringsplattformen uklar. Mange avgjørelser og interne dragkamper utsettes, og mange utfordringer og politiske krav er ikke omtalt.
Regjeringen vil for eksempel styrke det nordiske samarbeidet. Det sto det ingen ting om i Soria Moria I. Hva det skal bety, står det lite om. Hundrevis av slike enkeltpunkter må fylles med konkret innhold. Det er en utfordring for oss alle – både som enkeltpersoner og som medlemmer av organisasjoner.
Avgjørelsen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja blir utsatt. Det står ingen ting om å innføre en omsetningsavgift for salg og kjøp av verdipapirer på Oslo Børs. Men det står heller ikke at regjeringspartiene avviser en slik avgift.
Det betyr det opplagte at hva Soria Moria II faktisk fører fram til, avgjøres av den politiske kampen ute i samfunnet.
Og for dem som irriterer seg over manglene ved Soria Moria II: Vi har fire år på oss til å arbeide fram forutsetningene for en Soria Moria III som endrer det norske samfunnet langt mer grunnleggende i solidarisk og økologisk forsvarlig retning. Den jobben kan ikke utsettes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. oktober 2009)
For alle som tar det rødgrønne prosjektet på alvor, kan regjeringsplattformen deles i tre: Deler av plattformen kan drive norsk politikk i riktig retning, deler av plattformen er vag, uklar eller skyver avgjørelser ut i tid, og deler av plattformen driver norsk politikk i feil retning.
Vi kan ha ulike meninger om hvor plattformen er bra nok, hvor den er uklar og hvor den provoserer. Men alle som ønsker et kraftfullt rødgrønt prosjekt, må sette inn innsats både der hvor Soria Moria II kan drive norsk politikk i riktig retning, der hvor regjeringsplattformen er uklar, og der hvor den driver norsk politikk i feil retning.
Det siste er mest opplagt, så jeg begrenser meg her til de delene av regjeringsplattformen som kan drive norsk politikk i riktig retning. Jeg skriver uttrykkelig ”som kan” – fordi de eneste garantiene ligger i en sterk politisk mobilisering utafor regjering og Storting.
For første gang åpner en norsk regjeringserklæring for at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi. Bare en brei og grunnleggende debatt, blant annet om førsteslagsstrategien, kan sikre at utenriks- og forsvarsministeren møter sine kolleger i NATO godt nok skodd både med standpunkter og argumenter.
Det sto ingen ting om våpeneksport i Soria Moria I. Nå står det at Norge bare skal eksportere til land som avgir en sluttbrukererklæring – og at regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. Dermed blir det viktig å engasjere seg i hva som skal stå i en slik sluttbrukererklæring
Regjeringen skal få utreda virkningene av EØS-avtalen, og det stilles klare krav til bredde og allsidighet: Det offentlige utvalget skal være ”bredt sammensatt”, det skal foreta en ”bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen … på alle samfunnsområder”. Ett moment er ikke nevnt: at avtalen skal vurderes mot realistiske alternativ til EØS. Men det kan bli et krav som ikke kan avvises hvis det reises sterkt nok av mange nok.
Når Soria Moria II åpner for et likestillingsløft, men uten å bruke ordet likestillingspott, må alle gode krefter langt utover kvinnedominerte forbund, jobbe aktivt for at partene i arbeidslivet ved de neste lønnsoppgjøra faktisk hever kvinnelønna i forhold til mannslønna – og at regjeringen legger penger inn for å få til noe slikt.
Når Soria Moria II har et samfunn uten fattigdom som mål, må mange offentlige ytelser økes og forbedres. Men like viktig er det å utvikle et arbeidsliv som både begrenser lønnsdumpinga og den sosiale ulikheten som konkurransen på fristilte markeder tvinger fram. Med dagens utfordringer – og bindinger gjennom EØS-avtalen – er dette en enorm utfordring
Kapitlet om miljøpolitikk er på papiret en klar forbedring. Hvis forbedringen blir på papiret, betyr det at miljøaktivistene får for lite støtte fra fagforeninger, lokale myndigheter og andre politiske miljøer.
Avsnittet om handels- og utviklingspolitikk er særlig bra og gjør Norge til et foregangsland internasjonalt. Slik var det også sist – til tross for at pådriverne utafor Storting og regjering er få og møter sterk og godt organisert motstand fra norske næringsinteresser.
Som for fire år sia skal norsk bistand – også den som gis gjennom Verdensbanken – ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”. Men pass på – og reager!
Soria Moria II fastslår i flere sammenhenger at regjeringen vil ”styrke fattige lands mulighet og evne til å sikre nok mat til egen befolkning”. Skulle det skje for kraftløst, er det ikke nok at Aksel Nærstad reagerer. Han må få aktiv støtte fra organisasjoner og miljøer som ikke har dette som hovedsak.
Norges viktigste bidrag til en mer rettferdig verden er GATS-punktet i erklæringen. Der står det at Norge ikke skal ”stille krav til MUL-land om liberalisering av tjenestesektorer i GATS-forhandlingene” og at det heller ikke skal ”stilles krav overfor øvrige u-land som berører viktige offentlige tjenester innen utdanning, strøm- og vannforsyning”.
Dette er et felt der få, utenom leserne av Klassekampen, vil skjønne hva det dreier seg om, men jeg skal med glede sende over forklarende avsnitt til alle som kontakter meg på ds@stortinget.no. Vi kan stole på at Helene Bank og Linn Herning vil følge alt regjeringen foretar seg på dette området med falkeblikk. Til gjengjeld må mange miljøer mobiliseres hvis de roper varsko, for sterke norske næringsinteresser vil gjerne dra norsk politikk i annen retning.
Soria Moria II går inn for ”nye globale finansieringskilder” for å ”begrense de negative virkningene av globaliseringen”. Det nevnes internasjonal ”flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel og avgift på valutatransaksjoner”. Her må vaktbikkjene på plass for å sikre at regjeringen faktisk følger opp i alle internasjonale fora der slikt kan fremmes.
*
På mange områder og enkeltpunkter er regjeringsplattformen uklar. Mange avgjørelser og interne dragkamper utsettes, og mange utfordringer og politiske krav er ikke omtalt.
Regjeringen vil for eksempel styrke det nordiske samarbeidet. Det sto det ingen ting om i Soria Moria I. Hva det skal bety, står det lite om. Hundrevis av slike enkeltpunkter må fylles med konkret innhold. Det er en utfordring for oss alle – både som enkeltpersoner og som medlemmer av organisasjoner.
Avgjørelsen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja blir utsatt. Det står ingen ting om å innføre en omsetningsavgift for salg og kjøp av verdipapirer på Oslo Børs. Men det står heller ikke at regjeringspartiene avviser en slik avgift.
Det betyr det opplagte at hva Soria Moria II faktisk fører fram til, avgjøres av den politiske kampen ute i samfunnet.
Og for dem som irriterer seg over manglene ved Soria Moria II: Vi har fire år på oss til å arbeide fram forutsetningene for en Soria Moria III som endrer det norske samfunnet langt mer grunnleggende i solidarisk og økologisk forsvarlig retning. Den jobben kan ikke utsettes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. oktober 2009)
fredag 9. oktober 2009
Hundre milliarder?
IMF holder islendingene i ei knipe som et kortsiktig norsk lån kunne få dem ut av
Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen går inn for at Norge låner Island 100 milliarder kroner. Fra Arbeiderpartiets side ble forslaget øyeblikkelig skutt ned. Beløpet er da også satt så stort at det er lett å skyte det ned. Det er for eksempel 25 ganger mer enn hva Stortinget vedtok å låne Island i mai som del av ei felles lånepakke med IMF og de andre nordiske land.
Forhandlinger med IMF førte før jul i fjor fram til ei lånepakke på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Halvparten av dette lånet tok de nordiske land på seg. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs nær 4 milliarder kroner.
Et vilkår for denne lånepakka var at Island overholder sine internasjonale forpliktelser, blant annet å dekke tapene til utlendinger som har skutt inn penger i islandske banker.
Nettbanken Icesave har i den forbindelse vært hovedproblemet. Denne nettbanken som var eid av Landsbanki, en av de tre islandske storbankene, tilbød så høye renter at banken på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro (garantibeløpet for islandske innskytere), mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet.
Siden den islandske regjeringen ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den få lån på 22 milliarder kroner fra den britiske regjeringen og 10 milliarder kroner fra den nederlandske til å dekke sin del av garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk.
Denne avtalen er ekstremt provoserende for islendinger flest. Meningsmålinger viser at helt oppimot ni av ti vil forkaste hele avtalen. Alltinget har diskutert avtalen i månedsvis, og godkjente den med et nødskrik i august, men da med et forbehold: låna kan bare betales tilbake innen 2024 dersom islandsk økonomi tåler det. Denne sikkerhetsventilen er foreløpig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Icesave-avtalen er i disse dager til intense diskusjoner innad i regjeringen og mellom alltingsgruppene til de to regjeringspartiene, sosialdemokratene og de Venstre-Grønne. De to opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Framskrittspartiet, utnytter situasjonen til å gå til stormløp mot Icesave-avtalen.
Problemet for regjeringen er at hvis Icesave-avtalen faller, faller også IMF-lånet vekk. Både IMF og de nordiske regjeringene har gjort lånestøtten avhengig av at Icesave-avtalen blir godkjent. Det er budskapet også fra den norske regjeringen.
Det er i denne situasjonen Per Olaf Lundteigen, på vegne av Senterpartiet, foreslår å låne Island 100 milliarder kroner.
Det er lett å ha sympati med et slikt forslag. Men hvor lurt er det?
Hvis hensikten er å gjøre det mulig for Island å avvise hele Icesave-avtalen, kan vi gjøre islendingene en bjørnetjeneste. Det vil bli oppfatta som at Island ikke oppfyller internasjonale forpliktelser som er gjort til en forutsetning for det økonomiske tillitsforholdet mellom stater.
De islandske finansvikingene har sørga for at Island har ekstremt lav goodwill blant europeiske finansministere. Uansett hva en måtte mene om forpliktelsen til å dekke tap også for utenlandske innskytere, er det tvilsomt om Island er tjent med å bryte slike forpliktelser.
Hadde vi derimot gitt Island et betydelig lån alt i fjor høst, ville den islandske regjeringen stått sterkere både i forhandlingene med IMF og i Icesave-forhandlingene. Det kunne ført fram til avtaler som det hadde vært langt lettere for islendingene å forsone seg med.
Hva så med lånepakka fra IMF på rundt 30 milliarder kroner?
Den vil utløses i det øyeblikk Island godtar Icesave-avtalen. Argumentet for et betydelig lån fra Norge uavhengig av IMF, er at det vil gi den islandske regjeringen pusterom.
Island har vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og har ønsket å reise avtalegrunnlaget rettslig. Det har vært avvist av den britiske og nederlandske regjeringen – og også av IMF.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig, men betydelig norsk lån kunne gitt Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Nå kan det diskuteres hvor store lån Island trenger. Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sa i islandsk TV for en måned sia at Island kan greie seg bra uten lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene. Lån skal betales tilbake, og bare en tøff og årelang hestekur kan sikre at Island får en økonomi som gjør det mulig å betale tilbake lån. Den hestekuren kan ikke Island låne seg ut av.
*
Det som provoserer mest på Island, er at islendinger flest må bære byrdene for en utvikling der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island – og et system som IMF er medansvarlig for.
Det er for eksempel synd å si at Island ble advart av IMF den gang det ikke var for seint å hindre spekulasjonskatastrofen. Det framgår av de analysene som IMF hvert år har lagt fram om situasjonen på Island.
I 2006 fastslo IMF at på mellomlang sikt er den islandske økonomien ”misunnelsesverdig”.” Åpne og fleksible” markeder har i kombinasjon med ”en dynamisk entreprenørkultur” ført til resultater som en skulle tro var umulig for et så lite land.
I 2007 er budskapet at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”.
Det som hvert år har irritert IMF, er at de private bankene ikke tjener nok fordi de må konkurrere med den statseide Husbanken. Den må privatiseres og konkurrere på samme vilkår som de andre bankene. IMF er på ingen måte en part uten skyld.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. oktober)
Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen går inn for at Norge låner Island 100 milliarder kroner. Fra Arbeiderpartiets side ble forslaget øyeblikkelig skutt ned. Beløpet er da også satt så stort at det er lett å skyte det ned. Det er for eksempel 25 ganger mer enn hva Stortinget vedtok å låne Island i mai som del av ei felles lånepakke med IMF og de andre nordiske land.
Forhandlinger med IMF førte før jul i fjor fram til ei lånepakke på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Halvparten av dette lånet tok de nordiske land på seg. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs nær 4 milliarder kroner.
Et vilkår for denne lånepakka var at Island overholder sine internasjonale forpliktelser, blant annet å dekke tapene til utlendinger som har skutt inn penger i islandske banker.
Nettbanken Icesave har i den forbindelse vært hovedproblemet. Denne nettbanken som var eid av Landsbanki, en av de tre islandske storbankene, tilbød så høye renter at banken på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.
Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro (garantibeløpet for islandske innskytere), mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet.
Siden den islandske regjeringen ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den få lån på 22 milliarder kroner fra den britiske regjeringen og 10 milliarder kroner fra den nederlandske til å dekke sin del av garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk.
Denne avtalen er ekstremt provoserende for islendinger flest. Meningsmålinger viser at helt oppimot ni av ti vil forkaste hele avtalen. Alltinget har diskutert avtalen i månedsvis, og godkjente den med et nødskrik i august, men da med et forbehold: låna kan bare betales tilbake innen 2024 dersom islandsk økonomi tåler det. Denne sikkerhetsventilen er foreløpig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Icesave-avtalen er i disse dager til intense diskusjoner innad i regjeringen og mellom alltingsgruppene til de to regjeringspartiene, sosialdemokratene og de Venstre-Grønne. De to opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Framskrittspartiet, utnytter situasjonen til å gå til stormløp mot Icesave-avtalen.
Problemet for regjeringen er at hvis Icesave-avtalen faller, faller også IMF-lånet vekk. Både IMF og de nordiske regjeringene har gjort lånestøtten avhengig av at Icesave-avtalen blir godkjent. Det er budskapet også fra den norske regjeringen.
Det er i denne situasjonen Per Olaf Lundteigen, på vegne av Senterpartiet, foreslår å låne Island 100 milliarder kroner.
Det er lett å ha sympati med et slikt forslag. Men hvor lurt er det?
Hvis hensikten er å gjøre det mulig for Island å avvise hele Icesave-avtalen, kan vi gjøre islendingene en bjørnetjeneste. Det vil bli oppfatta som at Island ikke oppfyller internasjonale forpliktelser som er gjort til en forutsetning for det økonomiske tillitsforholdet mellom stater.
De islandske finansvikingene har sørga for at Island har ekstremt lav goodwill blant europeiske finansministere. Uansett hva en måtte mene om forpliktelsen til å dekke tap også for utenlandske innskytere, er det tvilsomt om Island er tjent med å bryte slike forpliktelser.
Hadde vi derimot gitt Island et betydelig lån alt i fjor høst, ville den islandske regjeringen stått sterkere både i forhandlingene med IMF og i Icesave-forhandlingene. Det kunne ført fram til avtaler som det hadde vært langt lettere for islendingene å forsone seg med.
Hva så med lånepakka fra IMF på rundt 30 milliarder kroner?
Den vil utløses i det øyeblikk Island godtar Icesave-avtalen. Argumentet for et betydelig lån fra Norge uavhengig av IMF, er at det vil gi den islandske regjeringen pusterom.
Island har vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og har ønsket å reise avtalegrunnlaget rettslig. Det har vært avvist av den britiske og nederlandske regjeringen – og også av IMF.
En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig, men betydelig norsk lån kunne gitt Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.
Nå kan det diskuteres hvor store lån Island trenger. Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sa i islandsk TV for en måned sia at Island kan greie seg bra uten lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene. Lån skal betales tilbake, og bare en tøff og årelang hestekur kan sikre at Island får en økonomi som gjør det mulig å betale tilbake lån. Den hestekuren kan ikke Island låne seg ut av.
*
Det som provoserer mest på Island, er at islendinger flest må bære byrdene for en utvikling der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island – og et system som IMF er medansvarlig for.
Det er for eksempel synd å si at Island ble advart av IMF den gang det ikke var for seint å hindre spekulasjonskatastrofen. Det framgår av de analysene som IMF hvert år har lagt fram om situasjonen på Island.
I 2006 fastslo IMF at på mellomlang sikt er den islandske økonomien ”misunnelsesverdig”.” Åpne og fleksible” markeder har i kombinasjon med ”en dynamisk entreprenørkultur” ført til resultater som en skulle tro var umulig for et så lite land.
I 2007 er budskapet at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”.
Det som hvert år har irritert IMF, er at de private bankene ikke tjener nok fordi de må konkurrere med den statseide Husbanken. Den må privatiseres og konkurrere på samme vilkår som de andre bankene. IMF er på ingen måte en part uten skyld.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. oktober)
fredag 18. september 2009
Valget – det har vi nå
Prøv lokalt, hvis det ikke skjer noe sentralt!
Det holdt – så vidt. Fire nye år har vi fått - nei, det har vi gitt hverandre. Hva bruker vi denne gjensidige, men svært så forgjengelige gaven til? Det er det vi raskest mulig må bestemme oss for.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det regjeringspartiet som gikk fram ved valget.
Arbeiderpartiet hadde to valgkampsaker. Den ene var å fortelle at det kunne gjøres mye for de eldre, de sjuke, de unge osv. for de 20 milliardene som Høyre ville gi i skattelette hvert år – eller for de 70 milliardene som Fremskrittspartiet ville gi bort. Den andre valgkampsaken var å lene seg på det rødgrønne prosjektet som om det var Arbeiderpartiets prosjekt.
Arbeiderpartiet lanserte ingen framtidsprosjekter som kunne vekke entusiasmen for fire nye år. Mange nok velgere valgte likevel Jens som det tryggeste vernet mot Siv.
Jeg skrev før valget: ” Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.” Det var ikke slik det gikk.
Innad i regjeringen har velgerne gitt Arbeiderpartiet en sterkere stilling enn til nå. Det er liten grunn til å tro at det vil anspore Arbeiderpartiets statsråder til å friske opp rødfargen og grønnfargen på den politikken som skal føres.
Det betyr at enda mer enn i forrige periode er potensialet for det rødgrønne samfunnsprosjektet avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
De første par ukene kan regjeringsplattformen påvirkes. Men det må ikke slutte der. Alle som vil noe annet enn å hilse en blågrå høyre-regjering velkommen i 2013, må ikke la de tre regjeringspartiene i fred de neste fire åra. Da er ideer, forslag og handlingsorienterte debatter langt viktigere enn kritikk over alt som ikke er bra nok.
Det beste vernet av gyteområdene i Lofoten er for eksempel et gjennomarbeida opplegg for en næringspolitikk bygd på fornybar energi. Fra alle hold, fra FN-instanser, fra OECD og fra EU-kommisjonen, fra vårt eget lavutslippsutvalg er det lagt fram overbevisende dokumentasjon på at en overgang fra fossil energi til fornybar energi gir jobber til langt flere mennesker og er samfunnsøkonomisk lønnsom alt i et 10-15 års perspektiv.
Denne innsikten må bli lokal og konkret. Også store og små kystsamfunn vil være tjent med overgangen fra det fossile til det fornybare.
Men da må det politiske presset ikke bare komme fra miljøaktivister – ære være dem – men også fra et nettverk av arbeidsgrupper som kan overbevise lokale næringsinteresser, fagforeninger og myndigheter om at lokalsamfunnet og distriktet er tjent med å legge grunnlaget for det næringslivet vi må leve av når oljen tar slutt.
Slik må det jobbes også med andre samfunnsforbedringer som står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det må bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn
med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss.
De politiske aktivistene i partiene til venstre, inkludert de i AP og AUF som vil noe med det rødgrønne prosjektet, må ut av sine sjølpålagte sosiale båser. Vi må oppsøke pådriverne i eget lokalsamfunn og vi må oppsøke miljøer som vi tradisjonelt ikke jobber i forhold til, i næringslivet, i media, i det mangfoldige lokale organisasjonslivet.
Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt. Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Men argumentet kan snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Slik kunne vi fortsette, felt for felt, utfordring for utfordring. Demokratiet forvitrer, skoletaperne øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten må kjempes fram også lokalt. Min opplisting her er på ingen måte fullstendig.
Hvis slikt politisk arbeid kan utløses, hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det spinkle rødgrønne flertallet legge grunnlaget for et rødgrønt samfunnsprosjekt som kan vare utover de neste fire åra. Det virkelige valget, det står vi foran nå.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. september 2009)
Det holdt – så vidt. Fire nye år har vi fått - nei, det har vi gitt hverandre. Hva bruker vi denne gjensidige, men svært så forgjengelige gaven til? Det er det vi raskest mulig må bestemme oss for.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det regjeringspartiet som gikk fram ved valget.
Arbeiderpartiet hadde to valgkampsaker. Den ene var å fortelle at det kunne gjøres mye for de eldre, de sjuke, de unge osv. for de 20 milliardene som Høyre ville gi i skattelette hvert år – eller for de 70 milliardene som Fremskrittspartiet ville gi bort. Den andre valgkampsaken var å lene seg på det rødgrønne prosjektet som om det var Arbeiderpartiets prosjekt.
Arbeiderpartiet lanserte ingen framtidsprosjekter som kunne vekke entusiasmen for fire nye år. Mange nok velgere valgte likevel Jens som det tryggeste vernet mot Siv.
Jeg skrev før valget: ” Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.” Det var ikke slik det gikk.
Innad i regjeringen har velgerne gitt Arbeiderpartiet en sterkere stilling enn til nå. Det er liten grunn til å tro at det vil anspore Arbeiderpartiets statsråder til å friske opp rødfargen og grønnfargen på den politikken som skal føres.
Det betyr at enda mer enn i forrige periode er potensialet for det rødgrønne samfunnsprosjektet avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
De første par ukene kan regjeringsplattformen påvirkes. Men det må ikke slutte der. Alle som vil noe annet enn å hilse en blågrå høyre-regjering velkommen i 2013, må ikke la de tre regjeringspartiene i fred de neste fire åra. Da er ideer, forslag og handlingsorienterte debatter langt viktigere enn kritikk over alt som ikke er bra nok.
Det beste vernet av gyteområdene i Lofoten er for eksempel et gjennomarbeida opplegg for en næringspolitikk bygd på fornybar energi. Fra alle hold, fra FN-instanser, fra OECD og fra EU-kommisjonen, fra vårt eget lavutslippsutvalg er det lagt fram overbevisende dokumentasjon på at en overgang fra fossil energi til fornybar energi gir jobber til langt flere mennesker og er samfunnsøkonomisk lønnsom alt i et 10-15 års perspektiv.
Denne innsikten må bli lokal og konkret. Også store og små kystsamfunn vil være tjent med overgangen fra det fossile til det fornybare.
Men da må det politiske presset ikke bare komme fra miljøaktivister – ære være dem – men også fra et nettverk av arbeidsgrupper som kan overbevise lokale næringsinteresser, fagforeninger og myndigheter om at lokalsamfunnet og distriktet er tjent med å legge grunnlaget for det næringslivet vi må leve av når oljen tar slutt.
Slik må det jobbes også med andre samfunnsforbedringer som står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det må bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn
med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss.
De politiske aktivistene i partiene til venstre, inkludert de i AP og AUF som vil noe med det rødgrønne prosjektet, må ut av sine sjølpålagte sosiale båser. Vi må oppsøke pådriverne i eget lokalsamfunn og vi må oppsøke miljøer som vi tradisjonelt ikke jobber i forhold til, i næringslivet, i media, i det mangfoldige lokale organisasjonslivet.
Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt. Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Men argumentet kan snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Slik kunne vi fortsette, felt for felt, utfordring for utfordring. Demokratiet forvitrer, skoletaperne øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten må kjempes fram også lokalt. Min opplisting her er på ingen måte fullstendig.
Hvis slikt politisk arbeid kan utløses, hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det spinkle rødgrønne flertallet legge grunnlaget for et rødgrønt samfunnsprosjekt som kan vare utover de neste fire åra. Det virkelige valget, det står vi foran nå.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. september 2009)
En regjering å presse
Valget mellom rødgrønt og blåsvart
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?
Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.
I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.
I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.
Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.
Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.
Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)
Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?
Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.
I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.
I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.
Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.
Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.
Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!
Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.
Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.
Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.
Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.
Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.
Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.
Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.
Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.
Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)
lørdag 15. august 2009
Øst-Europa nullstilles
I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
