Makthaverne i Egypt er samtidig marionetter for Verdensbanken og IMF.
Internasjonale media har hatt det meste av oppmerksomheten retta mot Tahrirplassen og mot den enorme mobiliseringen på tvers av sosiale lag for politisk frihet. Men årelange protester mot økonomisk urett og underkastelse bidrar også til det voldsomme trykket som settes inn mot regimet.
Når en prosesjon av dommere i svarte drakter marsjerer inn på Tahrirplassen med det taktfaste ropet: ”Mubarak, hvordan fikk du de 70 milliardene?”, blir kontrasten satt på spissen i forhold til de 40 prosent av egypterne som ifølge Verdensbanken lever for under to dollar dagen.
Fra hele landet meldes det om streiker og demonstrasjoner med sosiale krav i tillegg til de politiske. På torsdag var det streiker innen busstransport, jernbane, strømforsyning, tekstil- og stålindustri, bryggerier og sjukehus. De sosiale krava rettes mot arbeidsløsheten, inflasjonen, de lave lønningene og de enorme inntektsforskjellene.
Streikene har fått den nye visepresidenten Omar Suleiman til å skremme med de militære. I en TV-sending på tirsdag sa han rett ut at hvis streikene og demonstrasjonene fortsetter, vil det komme et militærkupp.
2. februar valgte den offisielt godkjente fagbevegelsen ETUF side – så ettertrykkelig som det er mulig. Den ga i en uttalelse ”full støtte til legitimiteten til president Hosny Mubarak”. Og videre: Alle egyptere må nå lage en solid front mot ”mistenkelige bevegelser finansiert fra utlandet”.
ETUF har i flere tiår vært et redskap for regimet til Mubarak. Det er ikke lov å organisere seg utafor ETUF. Bare én gang etter 2004 har ETUF – motvillig – godkjent en streik. Likevel har det vært nærmere 600 streiker mellom 2004 og 2008. 400.000 mennesker har vært med i disse streikene.
Den store styrkeprøven skjedde våren 2008 i Mahalla, en industriby nord for Kairo. Der la 25.000 ansatte ned arbeidet i protest mot lav lønn. Samtidig reiste de et nasjonalt krav: De forlangte en offentlig minstelønn for hele Egypt på 1200 egyptiske pund – eller rundt 1300 kroner i måneden.
Da studentene ville gjøre 6. april til aksjonsdag til støtte for Mahalla-arbeiderne, okkuperte sikkerhetspolitiet bedriften med stor brutalitet og tvang streikeledelsen i kne. Men det ga støtet til ”6.april-bevegelsen” som er en av de viktigste organiserte kreftene på Tahrirplassen.
Offisielt og i internasjonal statistikk går det så det suser økonomisk i Egypt. Den økonomiske veksten har ligget på 5-8 prosent i året helt fram til det siste. Det betyr en dobling av egyptisk bnp på et tiår.
Det var ikke sånn jeg opplevde møtet med egyptere i heksegryta for turisme i Luxor for tre år sia. Sjåføren Azab, som også hadde full jobb som lærer, båtføreren Hamada og teppehandleren Mohammad var i sine storfamilier de eneste med faste pengeinntekter. Og de inntektene holdt ikke tritt med prisene. Kjøtt var oppe i 35 kroner kiloen. Prisen for sukker var dobla på få år. Fire egg kunne en før få for et pund. Nå kosta to egg tre pund.
Min undring: Hvordan kunne dette henge sammen med en årlig bnp-vekst på 5 til 8 prosent?
Årsaken er enkel og opprørende: Det føres en politikk som ”opprettholder lave lønninger, gjør jobber utrygge og motvirker fagorganisering.” (www.solidaritycenter.org)
Kravet om en slik politikk kom utafra i 1991. Da krevde IMF og Verdensbanken det som så vakkert heter ”strukturtilpasninger’’. Det innebar bl.a. omfattende privatisering av offentlige tjenester og av statsbedrifter. Krava ble enda mer pågående i 2004. Fra da av var Egypt underlagt en samfunnsomdanning i entydig nyliberal retning.
Privatiseringen av offentlige tjenester førte til færre jobber, lavere lønninger, tøffere arbeidsforhold og mer bruk av korttidskontrakter. Det samme skjedde i statsbedrifter som ble overtatt av private eiere.
Privatiseringene førte til at sysselsettinga i offentlig sektor mellom 1998 og 2006 gikk ned fra 39 prosent til 30 prosent av den samlede sysselsettinga i landet. Men nedgangen ble på ingen måte fanga opp av det som i Egypt kalles den ”formelle” privatsektoren. Der økte sysselsettinga bare fra 8 til 10 prosent.
Det var den ”uformelle” delen av arbeidslivet som økte i omfang, fra 53 prosent til 60 prosent. Der fins det ingen helseforsikring eller andre sosiale ytelser. Det gjør det heller ikke i privateide bedrifter.
Mye av industriveksten skjer i et tjuetall frisoner med i alt 740 bedrifter (mai 2009). Der er skattene lave, og faglige rettigheter fins ikke. Også utafor frisonene fins det knapt fagforeninger i private bedrifter.
Disse frisonene suger til seg utenlandsk kapital fordi lønningene er så lave. Der finner en både Levi Strauss, Walmart, The Gap og tekstilkonsern fra Kina og India. Fra frisonene i Egypt har de tollfri eksport både til EU og til USA.
Lønnsnivået er ekstremt lavt. Egyptiske tekstilarbeidere tjener 47 prosent av hva tekstilarbeidere tjener i Tunis, 36 prosent av hva de tjener i Marokko og 32 prosent av hva de tjener i Tyrkia. Det er derfor fare for at egyptiske maktforhold mellom arbeid og kapital kan presse lønningene nedover også i andre land i Midt-Østen.
Ifølge Verdensbanken er nesten halvparten av alle egyptere (44 prosent) enten ”ekstremt fattige” eller ”fattige”. De fattige er da de som tjener under 1500 kroner i året (”ikke nok til å dekke grunnleggende matbehov”) mens de ekstremt fattige tjener 1050 kroner i året. Etter århundreskiftet har andelen økt både av fattige og av ekstremt fattige.(”Egypt: A Poverty Assessment Update”, Verdensbanken 2007)
Den nyliberale samfunnsomdanningen er ikke til fordel for mer enn den øverste tiendedelen av befolkningen, hevdes det. Så falt Azab, Hamada og Mohammad på plass.
Men for den konsernstyrte klodens mange marionetter står mye på spill.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. februar 2011)
tirsdag 15. februar 2011
mandag 31. januar 2011
Gjeldskrisa sprer seg
Krisepakkene til EU og IMF har bare løst kortsiktige problemer
De europeiske finansmarkedene roa seg i jula. Noen trodde det lovte godt. Det gjorde det ikke. Etter nyttår strømmer faremeldingene fra oss fra alle kanter. Nettstedet www.eurointelligence.com følger utviklingen fra dag til dag. Her er noen av bekymringene tirsdag og onsdag i denne uka:
Wolfgang Münchau i Financial Times fastslår på tirsdag at finansmarkedene nå for første gang vurderer vest-europeisk økonomi som mer risikofylt enn den øst-europeiske. Det eneste ledende politikere er enige om, er at krisa vil korrigere seg sjøl bare en sikrer likviditeten til bankene. Det har vist seg som ønsketenkning.
Krisa rammer ikke bare små land i periferien av eurosonen. Siste uke havna Belgia på det finansielle sklibrettet. Den belgiske statsgjelda er i ferd med å bli større enn nasjonalproduktet. Det kan bli katastrofalt i et land som har vært uten regjering i snart et halvt år, og der fransk- og flamsktalende lammer hverandre i en konflikt som truer med å sprenge landet i to.
Italia kan bli neste land som kan få krisestemplet på seg. Statsgjelda er nesten like stor som den belgiske, og regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut på salg. Politisk er situasjonen like perspektivløs som i Belgia. Regjeringen er så handlingslamma at en ”ledende italiensk intellektuell” på spørsmål om euroen kan bryte sammen, svarte at det var mer sannsynlig at Italia brakk i to.
De store krisepakkene som EU og IMF har gått sammen om, har ikke løst annet enn noen kortsiktige problemer. Da statsminister Papandreou for et år sia måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men ville bli så stort som 12,7 prosent, forlangte
EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter og med økte skatter og avgifter.
Den greske regjeringen fulgte opp med en innstramningsplan som utløste kraftig sosial uro og voldsomme demonstrasjoner. Utover våren 2010 ble det mer og mer klart at innstramningene til den greske regjeringen ikke løste noen problemer. Renta på greske obligasjonslån steg fra dag til dag. Noen nedbetaling av gresk gjeld ble mer og mer umulig.
På de internasjonale finansmarkedene er det ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av långivere som vil være sikre på at de kan få tilbake pengene sine.
Det endte med at EU-kommisjonen fikk i stand et gigantlån til Hellas på 110 milliarder euro i samarbeid med IMF og i forståelse med regjeringene i eurostatene –innen rammen av en samla krisepakke på 740 milliarder euro hvis flere land skulle trenge hjelp.
Det var en svært kortvarig ”løsning”. Det ble snart klart at Irland, Portugal, Spania og Italia kunne havne i dragsuget etter Hellas. Renta på statsobligasjoner var på vei oppover for alle fire land.
I november 2010 ble Irland påtvunget et tilsvarende lån på rundt 85 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass.
Krisepakkene kunne bare være kortsiktige løsninger siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på disse lånepakkene. Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste.
Men ikke alle land har like stor statsgjeld – målt i forhold til BNP og betalingsevne. Dette fører til at Tyskland betaler langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Irland, Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har blitt stadig større helt fram til skrivende stund (januar 2011). Daglige oversikter fins på nettstedet www.eurointelligence.com. Enorm blir renteforskjellen når de som vurderer å kjøpe statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Hellas måtte på onsdag betale ei rente på 12 prosent når de legger ut nye statsobligasjoner, Irland må betale 9,5 prosent, Portugal 6,6 prosent, Spania 5,5-6 prosent og Italia nesten 5 prosent. Rentenivået øker fra uke til uke. De rentene som Belgia og Frankrike må betale, er også på vei oppover.
Alt i alt skylder Hellas, Irland, Portugal og Spania 2.200 milliarder dollar til bankene. Britiske banker har lånt dem 324 milliarder dollar, tyske har lånt dem 410 milliarder dollar og franske har lånt dem 510 milliarder dollar. Da kan krisehjelpa fra EU og IMF på 740 milliarder euro fort bli for lite.
Stikk i strid med alle begrunnelser som ble brukt ved etableringen av EUs valutaunion, har unionen vist seg å øke de økonomiske forskjellene mellom medlemsstatene. For at land i det sørlige EU skulle være konkurransedyktige i forhold til EU-land i nord, måtte lønninger og priser i sør gå ned med 30 prosent. En så kraftig deflasjon ville øke all utenlandsgjeld med like mange prosent – og da ville gjeldsbyrden bli helt utålelig. Det betyr at land i sør enten måtte devaluere, dvs. gå ut av valutaunionen eller velge å slå seg konkurs – ifølge Wolfgang Münchau.
Foreløpig forverres situasjonen på begge måter. Gjelda øker mest i sør, og prisene stiger raskere i sør enn i nord. Som Münchau lakonisk fastslår: Spania i økonomisk depresjon har en høyere inflasjon enn Tyskland i en boom.
For Münchau er løsningen at bankene europeiseres, at sentralbanken tar over alle statsobligasjoner, og at statsbudsjettene samordnes. Det siste er alt i gang, men de to andre bitene krever traktatendring. Slike endringer må alle regjeringene være enige om.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.januar 2011)
De europeiske finansmarkedene roa seg i jula. Noen trodde det lovte godt. Det gjorde det ikke. Etter nyttår strømmer faremeldingene fra oss fra alle kanter. Nettstedet www.eurointelligence.com følger utviklingen fra dag til dag. Her er noen av bekymringene tirsdag og onsdag i denne uka:
Wolfgang Münchau i Financial Times fastslår på tirsdag at finansmarkedene nå for første gang vurderer vest-europeisk økonomi som mer risikofylt enn den øst-europeiske. Det eneste ledende politikere er enige om, er at krisa vil korrigere seg sjøl bare en sikrer likviditeten til bankene. Det har vist seg som ønsketenkning.
Krisa rammer ikke bare små land i periferien av eurosonen. Siste uke havna Belgia på det finansielle sklibrettet. Den belgiske statsgjelda er i ferd med å bli større enn nasjonalproduktet. Det kan bli katastrofalt i et land som har vært uten regjering i snart et halvt år, og der fransk- og flamsktalende lammer hverandre i en konflikt som truer med å sprenge landet i to.
Italia kan bli neste land som kan få krisestemplet på seg. Statsgjelda er nesten like stor som den belgiske, og regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut på salg. Politisk er situasjonen like perspektivløs som i Belgia. Regjeringen er så handlingslamma at en ”ledende italiensk intellektuell” på spørsmål om euroen kan bryte sammen, svarte at det var mer sannsynlig at Italia brakk i to.
De store krisepakkene som EU og IMF har gått sammen om, har ikke løst annet enn noen kortsiktige problemer. Da statsminister Papandreou for et år sia måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men ville bli så stort som 12,7 prosent, forlangte
EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter og med økte skatter og avgifter.
Den greske regjeringen fulgte opp med en innstramningsplan som utløste kraftig sosial uro og voldsomme demonstrasjoner. Utover våren 2010 ble det mer og mer klart at innstramningene til den greske regjeringen ikke løste noen problemer. Renta på greske obligasjonslån steg fra dag til dag. Noen nedbetaling av gresk gjeld ble mer og mer umulig.
På de internasjonale finansmarkedene er det ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av långivere som vil være sikre på at de kan få tilbake pengene sine.
Det endte med at EU-kommisjonen fikk i stand et gigantlån til Hellas på 110 milliarder euro i samarbeid med IMF og i forståelse med regjeringene i eurostatene –innen rammen av en samla krisepakke på 740 milliarder euro hvis flere land skulle trenge hjelp.
Det var en svært kortvarig ”løsning”. Det ble snart klart at Irland, Portugal, Spania og Italia kunne havne i dragsuget etter Hellas. Renta på statsobligasjoner var på vei oppover for alle fire land.
I november 2010 ble Irland påtvunget et tilsvarende lån på rundt 85 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass.
Krisepakkene kunne bare være kortsiktige løsninger siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på disse lånepakkene. Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste.
Men ikke alle land har like stor statsgjeld – målt i forhold til BNP og betalingsevne. Dette fører til at Tyskland betaler langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Irland, Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har blitt stadig større helt fram til skrivende stund (januar 2011). Daglige oversikter fins på nettstedet www.eurointelligence.com. Enorm blir renteforskjellen når de som vurderer å kjøpe statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Hellas måtte på onsdag betale ei rente på 12 prosent når de legger ut nye statsobligasjoner, Irland må betale 9,5 prosent, Portugal 6,6 prosent, Spania 5,5-6 prosent og Italia nesten 5 prosent. Rentenivået øker fra uke til uke. De rentene som Belgia og Frankrike må betale, er også på vei oppover.
Alt i alt skylder Hellas, Irland, Portugal og Spania 2.200 milliarder dollar til bankene. Britiske banker har lånt dem 324 milliarder dollar, tyske har lånt dem 410 milliarder dollar og franske har lånt dem 510 milliarder dollar. Da kan krisehjelpa fra EU og IMF på 740 milliarder euro fort bli for lite.
Stikk i strid med alle begrunnelser som ble brukt ved etableringen av EUs valutaunion, har unionen vist seg å øke de økonomiske forskjellene mellom medlemsstatene. For at land i det sørlige EU skulle være konkurransedyktige i forhold til EU-land i nord, måtte lønninger og priser i sør gå ned med 30 prosent. En så kraftig deflasjon ville øke all utenlandsgjeld med like mange prosent – og da ville gjeldsbyrden bli helt utålelig. Det betyr at land i sør enten måtte devaluere, dvs. gå ut av valutaunionen eller velge å slå seg konkurs – ifølge Wolfgang Münchau.
Foreløpig forverres situasjonen på begge måter. Gjelda øker mest i sør, og prisene stiger raskere i sør enn i nord. Som Münchau lakonisk fastslår: Spania i økonomisk depresjon har en høyere inflasjon enn Tyskland i en boom.
For Münchau er løsningen at bankene europeiseres, at sentralbanken tar over alle statsobligasjoner, og at statsbudsjettene samordnes. Det siste er alt i gang, men de to andre bitene krever traktatendring. Slike endringer må alle regjeringene være enige om.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.januar 2011)
Lønnsdumping i Danmark
Mattias Tesfaye: ”Det blir færre som vet hva vi mener når vi sier noe.”
For en del arbeidsinnvandrere nærmer det seg slavelignende forhold, sa lederen i Malernes Fagforening, Bo Rosschou, på en faglig konferanse i København nylig.: ”Det er sterke krefter vi står overfor, hvor mafiametoder, tilslørte pengestrømmer og korrupsjon spiller en stor rolle.”
Forskere, faglige tillitsvalgte og politikere fra partiene til venstre i dansk politikk var skjønt enige: utfordringene i arbeidslivet er dramatiske. Det haster å snu utviklingen. Da trengs det en strategi som partier og fagforeninger kan stå sammen om.
Det var konklusjonen da nærmere 200 tillitsvalgte fra 40 fagforeninger møttes i København.
Partiene var Socialdemokratene, Socialistisk Folkeparti og Enhetslisten. De to første tar mål av seg til å få på plass en rødgrønn flertallsregjering ved neste valg til Folketinget. Enhetslisten presser effektivt på fra venstre.
I løpet av konferansen hagler det med eksempler.
- Slakteribransjen er en stor bransje i Danmark. Var. Tusenvis av arbeidsplasser flyttes til Tyskland. Der jobbes ”på polske vilkår” med lønninger mellom to og seks euro timen. I Danmark er også det store flertallet på slakteriene polakker, men de er med i fagforeningene og jobber på danske vilkår.
Ved lønnsoppgjøret i vår krevde arbeidsgiverne at slakteriarbeiderne skulle gå 20 prosent i lønn. Det ble avvist etter megling, men utflyttingen til Tyskland kan skyte ny fart.
- Danske sjåfører konkurrerer med sjåfører som tjener 30 til 50 kroner timen. Danske transportselskap åpner filialer i Tyskland og ansetter sjåfører fra Øst-Europa. Det er logisk nok at 2/3 av varetransporten over danske grenser besørges av tyske og østeuropeiske biler.
- Danmarks neststørste IT-firma, CSC, har de siste åra henta minst 900 indere fra datterselskapet sitt i India. De har fått dansk arbeidstillatelse fordi de på bakgrunn av en såkalt ”beløpsordning”. Da er vilkåret at de skal ha mer enn 375.000 kroner i årslønn. I virkeligheten får de 285 kroner dagen i diett i tillegg til indisk lønn på mellom 3000 og 5000 kroner måneden.
Da en av dem til slutt vågde å si ifra, ble han sendt hjem på dagen. Hvis de slutter i jobben før det er gått to år, har de forplikta seg til å betale en bot på 35.000 kroner. Det er ei årslønn for dem som har ei indisk månedslønn på 3000 kroner. De må fraskrive seg alle krav i Danmark for å få tilbake jobben i CSC i India. I Danmark risikerer de å siktes fordi de jobber ulovlig, dvs. for mindre enn ei årslønn på 375.000 kroner!
- Forskerne på FAOS regner med at det er 44.000 østarbeidere i Danmark. Toppen tiendeparten faller inn under en dansk tariffavtale. I byggebransjen jobber minst hver tredje svart.
- Fire faglærte polakker tok kontakt med Malernes Fagforening fordi de hadde jobba for Fitness World i fem uker uten betaling. De var faglærte men var ansatt som ufaglærte. 43 andre faglærte polske murere, tømrere og malere var i samme situasjon.
- Storentreprenøren Pihl og Søn, som har dominerende innflytelse i arbeidsgiverforeningen Danske Byggeri, lager underentrepriser med ungarske kontraktører i stedet for å ansette.
- Et bulgarsk ektepar sto for rengjøringen på Hotel BelAir mot en brutto månedslønn på 10.000 kroner – uten kvittering, overtidsbetaling og fridager. De bodde i et lite kjellerrom på hotellet der husleia ble dobla da de henta småbarna sine fra Bulgaria. De ble sagt opp på dagen da en fagforening blanda seg inn.
- Til litauere ansatte i et litauisk firma jobber i et gartneri 14 timer om dagen. De skal klippe 100.000 stiklinger om dagen og plante dem i 25.000 blomsterpotter. I så fall er bruttolønna 10.500 kroner i måneden.
Den rykende ferske boka ”Vi er ikke dyr, men vi er tyskere. Working poor på Danmarks dørtrin.” av den 29 år gamle tilitsvalgte mureren Mattias Tesfaye er stappfull med andre eksempler fra mange deler av arbeidslivet. Boka er et forsøk på å sprenge tausheten – eller likegyldigheten - omkring utviklingen i arbeidslivet. Denne tausheten gjør at ”det er færre som vet hva vi mener når vi sier noe”.
Spør etter boka i bokhandlene, så den kan bli bestilt, kjøpt, lest og forstått også i Norge! Eller bestill den direkte fra www.sohn.dk.
”Det er like vanskelig å flytte regjeringen i slike spørsmål som å flytte på en kirkegård”, var professorens kommentar.
Enda verre kan det bli å flytte på EU. Det kom mange krav om en sosialprotokoll knytta til EU-traktaten og om at utstasjoneringsdirektivet må endres. Folkebevegelsens medlem av EU-parlamentet, Søren Søndegaard, minte om at hvis en sosialprotokoll skal få traktatstatus, må alle 27 regjeringer være enige om det. Og hvis utstasjoneringsdirektivet skal endres, må det ¾ flertall til i EUs ministerråd. Begge deler har lange utsikter siden ikke en gang den danske regjeringen vil støtte slike forslag.
Derfor var oppfordringen til Søndegaard: Tvers igjennom EU-lov til seier. Bare ved effektiv kamp mot sosial dumping – om nødvendig på tvers av EU-regler for å avsløre hva EU-systemet står for – kan mange nok mobiliseres til forsvar for danske lønns- og arbeidsforhold og danske velferdsordninger.
I Danmark har fagbevegelsen tatt på seg ansvaret for at tariffbestemt lønn skal sette standarden også i den uorganiserte delen av arbeidslivet. Det skjer gjennom utstrakt bruk av boikott, blokade og sympatiaksjoner for å presse uvillige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler eller til i det minste å betale lønninger på høyde med tarifflønningene. Dette er faglige kampmidler som norsk fagbevegelse ikke i samme grad har lovgrunnlag til å ta i bruk.
Fire krav sto i sentrum for debatten, solidaransvar, bestilleransvar, tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag og innsynsrett for tillitsvalgte.
- Solidaransvar: Hovedentreprenører må stå økonomisk ansvarlig for at tariffavtalen overholdes av hele kjeden av underentreprenører – ”til det ytterste ledd i kjeden” som de har uttrykt det, i Danmark kalt ”kjedeansvar”.
- Bestilleransvar: Den som bestiller en tjeneste eller et byggeoppdrag må stå økonomisk ansvarlig for manglende utbetaling av lønn (også feriepenger og pensjoner) fra leverandør eller entreprenør.
- Tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag: det skal være et anbudskrav at entreprenører dekkes av tariffavtale og at de bare kan bruke underentreprenører som også er dekt av tariffavtale. I tillegg skal det kreves plasser for lærlinger.
- Innsynsrett. Tillitsvalgte skal ha rett til innsyn i hvilke lønninger som faktisk betales på alle ledd i en entreprenørkjede. Da må de gis rett til å komme på uanmeldt besøk i selskap i hele kjeden for å sjekke lønns, arbeids- og boforhold.
Danmark har ingen ordning for å allmenngjøre tariffavtaler. Fra mange hold ble det krevd at en gikk i gjennom erfaringene med den norske ordningen, men det var også mange skeptikere: Hvis også uorganiserte automatisk skal ha tarifflønn, vil ikke det svekke oppslutningen om fagforeningene?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. desember 2010)
For en del arbeidsinnvandrere nærmer det seg slavelignende forhold, sa lederen i Malernes Fagforening, Bo Rosschou, på en faglig konferanse i København nylig.: ”Det er sterke krefter vi står overfor, hvor mafiametoder, tilslørte pengestrømmer og korrupsjon spiller en stor rolle.”
Forskere, faglige tillitsvalgte og politikere fra partiene til venstre i dansk politikk var skjønt enige: utfordringene i arbeidslivet er dramatiske. Det haster å snu utviklingen. Da trengs det en strategi som partier og fagforeninger kan stå sammen om.
Det var konklusjonen da nærmere 200 tillitsvalgte fra 40 fagforeninger møttes i København.
Partiene var Socialdemokratene, Socialistisk Folkeparti og Enhetslisten. De to første tar mål av seg til å få på plass en rødgrønn flertallsregjering ved neste valg til Folketinget. Enhetslisten presser effektivt på fra venstre.
I løpet av konferansen hagler det med eksempler.
- Slakteribransjen er en stor bransje i Danmark. Var. Tusenvis av arbeidsplasser flyttes til Tyskland. Der jobbes ”på polske vilkår” med lønninger mellom to og seks euro timen. I Danmark er også det store flertallet på slakteriene polakker, men de er med i fagforeningene og jobber på danske vilkår.
Ved lønnsoppgjøret i vår krevde arbeidsgiverne at slakteriarbeiderne skulle gå 20 prosent i lønn. Det ble avvist etter megling, men utflyttingen til Tyskland kan skyte ny fart.
- Danske sjåfører konkurrerer med sjåfører som tjener 30 til 50 kroner timen. Danske transportselskap åpner filialer i Tyskland og ansetter sjåfører fra Øst-Europa. Det er logisk nok at 2/3 av varetransporten over danske grenser besørges av tyske og østeuropeiske biler.
- Danmarks neststørste IT-firma, CSC, har de siste åra henta minst 900 indere fra datterselskapet sitt i India. De har fått dansk arbeidstillatelse fordi de på bakgrunn av en såkalt ”beløpsordning”. Da er vilkåret at de skal ha mer enn 375.000 kroner i årslønn. I virkeligheten får de 285 kroner dagen i diett i tillegg til indisk lønn på mellom 3000 og 5000 kroner måneden.
Da en av dem til slutt vågde å si ifra, ble han sendt hjem på dagen. Hvis de slutter i jobben før det er gått to år, har de forplikta seg til å betale en bot på 35.000 kroner. Det er ei årslønn for dem som har ei indisk månedslønn på 3000 kroner. De må fraskrive seg alle krav i Danmark for å få tilbake jobben i CSC i India. I Danmark risikerer de å siktes fordi de jobber ulovlig, dvs. for mindre enn ei årslønn på 375.000 kroner!
- Forskerne på FAOS regner med at det er 44.000 østarbeidere i Danmark. Toppen tiendeparten faller inn under en dansk tariffavtale. I byggebransjen jobber minst hver tredje svart.
- Fire faglærte polakker tok kontakt med Malernes Fagforening fordi de hadde jobba for Fitness World i fem uker uten betaling. De var faglærte men var ansatt som ufaglærte. 43 andre faglærte polske murere, tømrere og malere var i samme situasjon.
- Storentreprenøren Pihl og Søn, som har dominerende innflytelse i arbeidsgiverforeningen Danske Byggeri, lager underentrepriser med ungarske kontraktører i stedet for å ansette.
- Et bulgarsk ektepar sto for rengjøringen på Hotel BelAir mot en brutto månedslønn på 10.000 kroner – uten kvittering, overtidsbetaling og fridager. De bodde i et lite kjellerrom på hotellet der husleia ble dobla da de henta småbarna sine fra Bulgaria. De ble sagt opp på dagen da en fagforening blanda seg inn.
- Til litauere ansatte i et litauisk firma jobber i et gartneri 14 timer om dagen. De skal klippe 100.000 stiklinger om dagen og plante dem i 25.000 blomsterpotter. I så fall er bruttolønna 10.500 kroner i måneden.
Den rykende ferske boka ”Vi er ikke dyr, men vi er tyskere. Working poor på Danmarks dørtrin.” av den 29 år gamle tilitsvalgte mureren Mattias Tesfaye er stappfull med andre eksempler fra mange deler av arbeidslivet. Boka er et forsøk på å sprenge tausheten – eller likegyldigheten - omkring utviklingen i arbeidslivet. Denne tausheten gjør at ”det er færre som vet hva vi mener når vi sier noe”.
Spør etter boka i bokhandlene, så den kan bli bestilt, kjøpt, lest og forstått også i Norge! Eller bestill den direkte fra www.sohn.dk.
”Det er like vanskelig å flytte regjeringen i slike spørsmål som å flytte på en kirkegård”, var professorens kommentar.
Enda verre kan det bli å flytte på EU. Det kom mange krav om en sosialprotokoll knytta til EU-traktaten og om at utstasjoneringsdirektivet må endres. Folkebevegelsens medlem av EU-parlamentet, Søren Søndegaard, minte om at hvis en sosialprotokoll skal få traktatstatus, må alle 27 regjeringer være enige om det. Og hvis utstasjoneringsdirektivet skal endres, må det ¾ flertall til i EUs ministerråd. Begge deler har lange utsikter siden ikke en gang den danske regjeringen vil støtte slike forslag.
Derfor var oppfordringen til Søndegaard: Tvers igjennom EU-lov til seier. Bare ved effektiv kamp mot sosial dumping – om nødvendig på tvers av EU-regler for å avsløre hva EU-systemet står for – kan mange nok mobiliseres til forsvar for danske lønns- og arbeidsforhold og danske velferdsordninger.
I Danmark har fagbevegelsen tatt på seg ansvaret for at tariffbestemt lønn skal sette standarden også i den uorganiserte delen av arbeidslivet. Det skjer gjennom utstrakt bruk av boikott, blokade og sympatiaksjoner for å presse uvillige arbeidsgivere til å inngå tariffavtaler eller til i det minste å betale lønninger på høyde med tarifflønningene. Dette er faglige kampmidler som norsk fagbevegelse ikke i samme grad har lovgrunnlag til å ta i bruk.
Fire krav sto i sentrum for debatten, solidaransvar, bestilleransvar, tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag og innsynsrett for tillitsvalgte.
- Solidaransvar: Hovedentreprenører må stå økonomisk ansvarlig for at tariffavtalen overholdes av hele kjeden av underentreprenører – ”til det ytterste ledd i kjeden” som de har uttrykt det, i Danmark kalt ”kjedeansvar”.
- Bestilleransvar: Den som bestiller en tjeneste eller et byggeoppdrag må stå økonomisk ansvarlig for manglende utbetaling av lønn (også feriepenger og pensjoner) fra leverandør eller entreprenør.
- Tariffavtale ved offentlige byggeoppdrag: det skal være et anbudskrav at entreprenører dekkes av tariffavtale og at de bare kan bruke underentreprenører som også er dekt av tariffavtale. I tillegg skal det kreves plasser for lærlinger.
- Innsynsrett. Tillitsvalgte skal ha rett til innsyn i hvilke lønninger som faktisk betales på alle ledd i en entreprenørkjede. Da må de gis rett til å komme på uanmeldt besøk i selskap i hele kjeden for å sjekke lønns, arbeids- og boforhold.
Danmark har ingen ordning for å allmenngjøre tariffavtaler. Fra mange hold ble det krevd at en gikk i gjennom erfaringene med den norske ordningen, men det var også mange skeptikere: Hvis også uorganiserte automatisk skal ha tarifflønn, vil ikke det svekke oppslutningen om fagforeningene?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. desember 2010)
Det lysner i øst
Sosial uro og spontan organisering tvinger fram et bedre arbeidsliv i Kina
1.august i fjor satt fire kraftverkarbeidere fra Hunan ved inngangen til det mest prestisjefylte universitetet i Beijing, Tsinghua universitet, mens studenter i strie strømmer gikk ut og inn. De fikk den oppmerksomheten de var ute etter da de tok fram en kjøkkenkniv og etter tur skar av seg tuppen på lillefingeren.
Det var en desperat protest mot at de sammen med 15 andre var sagt opp fra de faste jobbene sine i et fylkeskraftverk og var overført til et slags vikarbyrå med tilfeldige oppdrag og lavere lønn. I mer enn to år hadde de prøvd utallige instanser, og møtt byråkratiske og juridiske stengsler overalt.
Det er ingen sak å samle hundrevis av slike skrekkhistorier om kinesisk arbeidsliv fra engelskspråklige nettsteder som www.clb.org (China Labour Bulletin) og www.chinalaborwatch.org. Men viktigere er det at på de samme nettstedene trer det fram et helhetsbilde med langt mer oppmuntrende perspektiver.
Knapt noe sted i verden har hverdagsklassekampen i det siste ført til så løfterike resultater for så mange som i Kina. Tilbakeslagene er mange, og sikkert bitre for dem det rammer. Men de mange små og store seirene demper nå fattigdommen og umyndiggjøringen blant de kinesiske arbeidermassene langt mer effektivt enn myndighetene kunne få til gjennom politiske vedtak.
Årsaken er enkel. Det begynner å bli knapphet på arbeidskraft i mange regioner og mange bransjer. Det gjør at arbeidsfolk ikke lenger kan bys hva som helst av lønn og arbeidsvilkår.
Offentlige myndigheter lokalt og på riksnivå kan heller ikke stå fram med samme ufølsomhet overfor hvordan millionene av arbeidstakere tenker og handler. Overgrep i arbeidslivet blir nå slått opp også i offisielle media.
Kjempekonsernet Foxconn, som med sine 200.000 ansatte leverer elektronikk bl.a. til Apple, Dell og HP, fikk i fjor vinter oppmerksomhet over hele verden på grunn av en serie med sjølmord blant de ansatte. Det førte til høyere lønn, men fortsatt under den lokale minstelønna, og enkelte forbedringer i arbeidsvilkåra.
Foxconn holder til i Shenzhen, det enorme industridistriktet med 30 millioner innbyggere like nord for Hong Kong. I fjor sommer meldte konsernledelsen at lønningene skal økes på ny, nå med 30 prosent. Det skjedde en måned før den offisielle minstelønna i Shenzhen skulle økes med 20 prosent.
Meldinger om slike lønnsøkninger kommer nå fra alle vekstområder i Kina. To forhold ligger bak. Det viktigste er at arbeidsmarkedet strammer seg til. Men protestviljen blant ansatte har også økt.
Kinesiske arbeidstakere har i dag verken rett til å organisere seg på fritt grunnlag, til å forhandle kollektivt eller til å streike. Likevel streiker de, og hvis mange nok lager bråk, kan det føre til forhandlinger med bedriftsledelse og lokale myndigheter.
Lokale myndigheter har inntil nylig vært en trygg støtte for arbeidsgiverne, særlig i utenlandsk-eide bedrifter. Det er de lave lønningene som et par tiår har sugd utenlandske investeringer til Kina. De lokale partipampene har sterke egeninteresser både politisk og økonomisk av at profitten er stor nok til at bedriftene har gode vekstvilkår. De har derfor vært aktivt med på å holde lønningene nede.
Det kan komme til å snu. Frykten for sosial uro tvinger i dag både sentrale og lokale myndigheter til å sette inn press særlig mot utenlandske arbeidsgivere. Dem er det mange av. Bare i Schenzhen-distriktet har 55.000 Hong Kong-bedrifter etablert seg og har der en samla arbeidsstokk på 10 millioner.
Også i offisielle media diskuteres det nå åpent om reelle lønnsforhandlinger er en forutsetning for å roe ned situasjonen i arbeidslivet. En talsmann for sentralledelsen i Beijing, Tan Haojun, har advart utenlandske bedriftsledere mot å ta for gitt ”toleransen, lydigheten og fliden” til kinesiske arbeidere. Skal de få ro på arbeidsplassen, kan de ikke lenger behandle fagforeningen som et redskap for å ”presse blod og svette” ut av arbeiderne sine. (www.clb.hk/en/node/100657)
I tidsskriftet Liaowing, organet for det offisielle nyhetsbyrået Xinhua, har det et års tid vært argumentert for at et system med reelle lønnsforhandlinger må til for å dempe uroen i arbeidslivet.
Men da må både sentrale og lokale myndigheter jobbe aktivt for at det ikke skal være slik at ”fagforeningen er redd for å snakke og ledelsen ikke vil snakke”. Det sies rett ut fra offentlig hold at ”fagforeninger må bli mer uavhengige av bedriften og tillitsvalgte må bli mer uavhengige av arbeidsgiveren for at konflikten mellom arbeid og kapital skal mildnes”.
Verdenskrisa slo hardt inn i Kina, mest direkte mot de eksportbransjene som har ført an i den økonomiske veksten. Mange bedrifter ga opp eller gjennomførte kraftige nedbemanninger. Arbeidsløse strømte i store skarer tilbake til landsbygda.
Det førte til harde kutt i lønningene i mange bedrifter. Men lønnsnedslaga var midlertidige. Alt høsten 2009 var lønningene på vei oppover igjen i de industrialiserte vekstområdene langs kysten.
Der må lønningene opp også fordi det skal mer til enn før for å få folk til å flytte fra hjemdistriktet sitt Mange bedrifter har derfor flytta innover i landet. Der er det lavere lønnsnivå og billigere tomter enn i kystdistriktene.
Men bildet av Kina som et så enormt lavlønnssluk at det tvinger sitt lave lønnsnivå inn på store deler av verden, kan snart bli misvisende. Inntektsdata kan tyde på at kinesiske arbeidstakere har hatt en klar vekst i reallønn i hvert fall fra midt på 1990-tallet. Veksten har vært særlig sterk etter århundreskiftet. Det gjelder både innen industri, gruver, byggebransjen, transport og tjenesteyting.
Det kinesiske samfunnet har fortsatt mange både akutte og kroniske utfordringer, ikke minst på miljøområdet. De sosiale utfordringene er også enorme. En fersk undersøkelse fra Beijing viser at folk der opplever de økte inntektsforskjellen som ”uutholdelige”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. januar 2011)
1.august i fjor satt fire kraftverkarbeidere fra Hunan ved inngangen til det mest prestisjefylte universitetet i Beijing, Tsinghua universitet, mens studenter i strie strømmer gikk ut og inn. De fikk den oppmerksomheten de var ute etter da de tok fram en kjøkkenkniv og etter tur skar av seg tuppen på lillefingeren.
Det var en desperat protest mot at de sammen med 15 andre var sagt opp fra de faste jobbene sine i et fylkeskraftverk og var overført til et slags vikarbyrå med tilfeldige oppdrag og lavere lønn. I mer enn to år hadde de prøvd utallige instanser, og møtt byråkratiske og juridiske stengsler overalt.
Det er ingen sak å samle hundrevis av slike skrekkhistorier om kinesisk arbeidsliv fra engelskspråklige nettsteder som www.clb.org (China Labour Bulletin) og www.chinalaborwatch.org. Men viktigere er det at på de samme nettstedene trer det fram et helhetsbilde med langt mer oppmuntrende perspektiver.
Knapt noe sted i verden har hverdagsklassekampen i det siste ført til så løfterike resultater for så mange som i Kina. Tilbakeslagene er mange, og sikkert bitre for dem det rammer. Men de mange små og store seirene demper nå fattigdommen og umyndiggjøringen blant de kinesiske arbeidermassene langt mer effektivt enn myndighetene kunne få til gjennom politiske vedtak.
Årsaken er enkel. Det begynner å bli knapphet på arbeidskraft i mange regioner og mange bransjer. Det gjør at arbeidsfolk ikke lenger kan bys hva som helst av lønn og arbeidsvilkår.
Offentlige myndigheter lokalt og på riksnivå kan heller ikke stå fram med samme ufølsomhet overfor hvordan millionene av arbeidstakere tenker og handler. Overgrep i arbeidslivet blir nå slått opp også i offisielle media.
Kjempekonsernet Foxconn, som med sine 200.000 ansatte leverer elektronikk bl.a. til Apple, Dell og HP, fikk i fjor vinter oppmerksomhet over hele verden på grunn av en serie med sjølmord blant de ansatte. Det førte til høyere lønn, men fortsatt under den lokale minstelønna, og enkelte forbedringer i arbeidsvilkåra.
Foxconn holder til i Shenzhen, det enorme industridistriktet med 30 millioner innbyggere like nord for Hong Kong. I fjor sommer meldte konsernledelsen at lønningene skal økes på ny, nå med 30 prosent. Det skjedde en måned før den offisielle minstelønna i Shenzhen skulle økes med 20 prosent.
Meldinger om slike lønnsøkninger kommer nå fra alle vekstområder i Kina. To forhold ligger bak. Det viktigste er at arbeidsmarkedet strammer seg til. Men protestviljen blant ansatte har også økt.
Kinesiske arbeidstakere har i dag verken rett til å organisere seg på fritt grunnlag, til å forhandle kollektivt eller til å streike. Likevel streiker de, og hvis mange nok lager bråk, kan det føre til forhandlinger med bedriftsledelse og lokale myndigheter.
Lokale myndigheter har inntil nylig vært en trygg støtte for arbeidsgiverne, særlig i utenlandsk-eide bedrifter. Det er de lave lønningene som et par tiår har sugd utenlandske investeringer til Kina. De lokale partipampene har sterke egeninteresser både politisk og økonomisk av at profitten er stor nok til at bedriftene har gode vekstvilkår. De har derfor vært aktivt med på å holde lønningene nede.
Det kan komme til å snu. Frykten for sosial uro tvinger i dag både sentrale og lokale myndigheter til å sette inn press særlig mot utenlandske arbeidsgivere. Dem er det mange av. Bare i Schenzhen-distriktet har 55.000 Hong Kong-bedrifter etablert seg og har der en samla arbeidsstokk på 10 millioner.
Også i offisielle media diskuteres det nå åpent om reelle lønnsforhandlinger er en forutsetning for å roe ned situasjonen i arbeidslivet. En talsmann for sentralledelsen i Beijing, Tan Haojun, har advart utenlandske bedriftsledere mot å ta for gitt ”toleransen, lydigheten og fliden” til kinesiske arbeidere. Skal de få ro på arbeidsplassen, kan de ikke lenger behandle fagforeningen som et redskap for å ”presse blod og svette” ut av arbeiderne sine. (www.clb.hk/en/node/100657)
I tidsskriftet Liaowing, organet for det offisielle nyhetsbyrået Xinhua, har det et års tid vært argumentert for at et system med reelle lønnsforhandlinger må til for å dempe uroen i arbeidslivet.
Men da må både sentrale og lokale myndigheter jobbe aktivt for at det ikke skal være slik at ”fagforeningen er redd for å snakke og ledelsen ikke vil snakke”. Det sies rett ut fra offentlig hold at ”fagforeninger må bli mer uavhengige av bedriften og tillitsvalgte må bli mer uavhengige av arbeidsgiveren for at konflikten mellom arbeid og kapital skal mildnes”.
Verdenskrisa slo hardt inn i Kina, mest direkte mot de eksportbransjene som har ført an i den økonomiske veksten. Mange bedrifter ga opp eller gjennomførte kraftige nedbemanninger. Arbeidsløse strømte i store skarer tilbake til landsbygda.
Det førte til harde kutt i lønningene i mange bedrifter. Men lønnsnedslaga var midlertidige. Alt høsten 2009 var lønningene på vei oppover igjen i de industrialiserte vekstområdene langs kysten.
Der må lønningene opp også fordi det skal mer til enn før for å få folk til å flytte fra hjemdistriktet sitt Mange bedrifter har derfor flytta innover i landet. Der er det lavere lønnsnivå og billigere tomter enn i kystdistriktene.
Men bildet av Kina som et så enormt lavlønnssluk at det tvinger sitt lave lønnsnivå inn på store deler av verden, kan snart bli misvisende. Inntektsdata kan tyde på at kinesiske arbeidstakere har hatt en klar vekst i reallønn i hvert fall fra midt på 1990-tallet. Veksten har vært særlig sterk etter århundreskiftet. Det gjelder både innen industri, gruver, byggebransjen, transport og tjenesteyting.
Det kinesiske samfunnet har fortsatt mange både akutte og kroniske utfordringer, ikke minst på miljøområdet. De sosiale utfordringene er også enorme. En fersk undersøkelse fra Beijing viser at folk der opplever de økte inntektsforskjellen som ”uutholdelige”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. januar 2011)
mandag 6. desember 2010
Når elektrikerne drar
Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
fredag 29. oktober 2010
President uten makt
- Er ikke Obama sosialist, så er han i hvert fall islamist
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
- Den smarte bakveien
Høyreseieren etterlater ubesvarte spørsmål: Hvordan kunne Reinfeldt vinne?
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
