Også i Tyskland rammer kriseløsningene dem som tåler det minst
Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.
Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.
Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?
2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .
Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.
Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!
Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.
I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.
Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.
Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.
Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.
I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.
Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.
Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.
Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)
onsdag 13. juli 2011
tirsdag 5. juli 2011
Egypts sosiale opprør
Forventningspresset kan true et sårbart egyptisk demokrati etter valget til høsten
Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.
Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.
Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.
Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.
Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.
Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene
Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.
Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.
Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.
Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.
Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.
På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.
De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.
Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.
Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.
Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.
Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).
ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.
Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.
Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”
Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)
Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.
Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.
Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.
Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.
Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.
Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene
Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.
Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.
Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.
Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.
Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.
På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.
De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.
Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.
Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.
Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.
Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).
ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.
Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.
Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”
Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)
Kampen om Arktis
Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
56 JSF mot hva?
Vi veit ikke en gang hvilken regjering vi har når 56 JSF kampfly skal tas i bruk.
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
mandag 6. juni 2011
Den opplagte krigen?
Hvorfor ble mobilnettet i Libya et bombemål?
Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.
Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.
Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.
Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.
På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?
Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.
Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.
*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.
De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.
Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.
I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?
Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.
Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.
Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?
Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.
Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.
Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.
I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)
Ingen krig var mer opplagt. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og trua opprørerne i Bengasi med å utrydde dem som rotter. Dessuten hadde han alltid oppført seg som en uberegnelig ”gal hund”.
Men det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan og Irak er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.
Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.
Det var mye vi ikke visste, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit - og hva vi vil.
På nettet kan vi vasse i informasjoner som spriker i alle retninger:
- Sivile tap av liv – hvilke informanter kan en stole på?
- Den ikke-voldelige protesten mot Gaddafi-regimet har et klart folkelig grunnlag, men hva med dem som grep til våpen i øst? Hva vil de? Og hva vil de som forsyner dem med våpen?
- Har vestmaktenes støtte til det militære opprøret sammenheng med at vestlige oljeselskap vil ha direkte kontroll med oljeutvinningen i Libya?
- Sikkerhetsrådet ga mandat til å verne sivile liv. Frankrike, Storbritannia og USA har gitt klart uttrykk for at målet nå er å styrte Gaddafi-regimet. Hvilken krig er vi del av?
Det libyske samfunnet er i enda større grad enn de fleste et samfunn på godt og vondt, på mye godt og mye vondt. Den politiske eliten er korrupt, og arbeidsløsheten er over 20 prosent. Men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte.
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste leveralderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. I følge UNDP var Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før krigen.
Samtidig er Libya et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det fastslår Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha ”undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen”.
*
I mer enn tredve år var Libya ”et hår i suppa” både økonomisk og politisk. Alt fra oljeselskap til banker og større butikker var nasjonalisert, og Gaddafi gjorde alt han kunne for å irritere verdens makthavere. For Reagan var Gaddafi en ”gal hund”, for Bush var Libya del av ”ondskapens akse”. Men det er ikke derfor Libya bombes i dag.
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut. Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6.600 dollar til 3.600 dollar.
De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Da gjennomførte Gaddafi og statsminister Shokri Ghanem en helomvending som har vakt forbausende liten oppmerksomhet utafor Libya. Etter råd fra Verdensbanken avvikla Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
Etter 11. september 2001 slutta Gaddafi opp om Pentagons ”krig mot terror”. Det ble ikke tatt alvorlig. Men få dager etter at USA-tanks rykka inn i Bagdad i 2003, lovte Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen. Han ble trodd fordi han samtidig åpna landet for internasjonale inspeksjoner.
Dermed var Gaddafi-regimet blitt integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen både politisk og økonomisk. Fiendebildet var borte. I februar 2010 ble Gadaffi valg til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
*
Gaddafi-regimet hadde for lengst endra seg fra ”bad boy” til ”good boy” i maktspillet til USA og andre vestlige stormakter. Det fins dermed et stort åpent rom for spekulasjoner for hvorfor ”regimeendring” er blitt så nødvendig.
I mange arabiske land har herskerne den siste tida sendt hæren mot fredelige demonstranter, i Jemen, i Bahrein, i Syria. Hvorfor så intens bombing nettopp i Libya?
Det er verdt å minne hverandre om at både USA og europeiske stormakter i alle år har vært støttespillere for herskerelitene i arabiske land. De ble forsynt med de våpen de trengte.
Det er også verdt å minne hverandre om at de samme stormaktene nølte med å støtte det folkelige opprøret i Tunisia og Egypt helt til det ble opplagt at Ben Ali og Mubarak ikke lenger var vinnere å satse på.
Stabilitet i Midt-Østen har vært mantraet for regjeringene i USA og Vest-Europa i flere tiår. Stabile leveranser av olje og gass har vært overordna alle hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Er det plutselig ikke slik?
Det folkelige opprøret som har spredt seg fra Tunisia og Egypt til de fleste land i regionen, har skremt de politiske og økonomiske maktelitene i USA og Europa. Araberstatene er ikke lenger under trygg kontroll.
Folkelige opprør er alltid uforutsigbare. Også opprør som starter i middelklassen med politiske krav om frihet og demokrati, kan utvikle seg til sosiale opprør med langt større samfunnsmessig rekkevidde.
Så lenge demonstrasjonene i Libya var fredelige, kunne smitteeffekten fra Tunisia og Egypt slå inn i andre araberland med full støtte fra opinionen i de fleste vestlige land. Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghasi.
I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. Det er få mobiltelefoner i Libya – også sammenlikna med nabolanda Tunisia og Egypt. Bombing har satt store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. mai 2011)
tirsdag 12. april 2011
Når hollendere trengs
Europa preges av økende fremmedfrykt og politisk høyredreining. Hvor lenge?
Europa er i krise. Markedsliberal politikk har gjort arbeidslivet til langt mer av ei urovekkende slagmark enn før. I mange land er tilværelsen råere og mer brutal– både i og utafor arbeidslivet.
Denne uka har to årskonferanser satt søkelyset på denne utviklingen. Manifest Analyse stilte på sin årskonferanse på tirsdag spørsmålet ”Hva skjer med den norske modellen?”. Konferansen samla 950 deltakere, de fleste faglige tillitsvalgte, til et tettpakka program breddfullt med knallharde politiske utfordringer. Ingen gikk uberørt hjem.
Forskningsstiftelsen FAFO samla dagen etter 4-500 med gjennomgående mer makt i det norske samfunnet til sin 2011-konferanse med hovedtema ”Ny kamp om migrasjon, arbeidsliv og velferd - høyredreining i Europa?" Mange gikk nok mer uberørt hjem sjøl om konferansen ble avslutta med vin og tapas.
De to konferansene vender seg til ulike målgrupper, og det kan virke urimelig å sette dem opp mot hverandre. FAFO-konferansen har prisverdige ambisjoner om å presentere forskningsbaserte innsikter der hvor Manifest-konferansen satser mest på handlingsbaserte innsikter fra grasrota i arbeidslivet.
Den ene tilnærmingen utelukker ikke den andre. Men det blir ofte noe valent over det FAFO tar i – som om motsetningene i samfunnet er noe forskning skal ha armlengdes avstand fra. Det er kanskje betegnende at det var tre hollandske forskere som la inn mest sosial temperatur i innledningene sine på FAFO-konferansen.
Anton Hemerijck tok for seg de påkjenningene som velferdsordningene utsettes for rundt om i Europa, Maarten Keune påkjenningene for fagbevegelsen, mens utviklingen av fremmedfrykt og fremmedhat var temaet til Peter Geschiere.
De nye påkjenningene er utløst av det som høsten 2008 starta som ei finanskrise. Den slo raskt over i ei krise for det næringslivet som produserte varer og tjenester. Derfra var det kort vei til dagens krise for statsfinansene i de fleste land i Europa.
Ropet om statlig hjelp var unisont – både fra den politiske venstresida og fra høyresida. Venstresida ville redde arbeidsplassene, mens høyresida ville sørge for at finansverdenen kunne finne veien til bake til ”business as usual”.
Bare statene kunne redde bankene - enten de hadde penger eller ikke. Hadde de ikke, fikk de låne. For ingen andre enn finansministrene hadde både plikt og gode grunner til å ta ansvaret for å holde liv i samfunnsøkonomien.
De fleste finansministre måtte låne, for få av dem vågde å øke skattene midt i ei krise der både bedrifter og stadig flere forbrukere fikk problem med å greie utgiftene sine. Dermed økte underskuddene i statsfinansene og den samlede statsgjelda.
Norge var i fjor eneste land i Europa med overskudd på statsbudsjettet, et overskudd så stort som 9,4 prosent av bruttonasjonalproduktet. Bare i Luxemburg og Estland var underskuddet lavt nok til å holde seg unna EUs øvre grense på tre prosent for slike underskudd. Polen, Portugal og Frankrike hadde underskudd oppunder 8 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Slovakia, Litauen og Latvia var underskuddet over 8 prosent, i Spania og Hellas over 9 prosent. Storbritannia hadde et underskudd på 10 prosent og Irland ett på 34 prosent! (Economist 10.2.2011)
Slike underskudd kan ingen statskasse tåle lenge. Men det er ikke nok å få underskuddene ned. De store underskuddene de siste par åra har i mange land økt statsgjelda så kraftig at den ikke kan betjenes hvis den ikke kan reduseres. Altså må enda kraftigere innstramning til – lenge.
Få regjeringer våger å øke skattene. Det betyr at alt satses på kutt i offentlige utgifter. Og hvis situasjonen er så akutt at noen skatter må økes, kreves det ekstra store kutt i offentlige utgifter.
Ifølge Maarten Keune slår situasjonen svært forskjellig ut for fagbevegelsen i privat og offentlig sektor.
I land med sterke bransjeforbund håndteres situasjonen i privat sektor fortsatt gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Men mange forhandlinger og avtaler desentraliseres, i siste instans helt ned til bedriftsnivå.
Streng lønnsmoderasjon er klimaet omkring alle disse forhandlingene. Ofte ender de med at fagforeningen eller forbundet godtar å jobbe for lavere lønn for å hindre oppsigelser. Et annet utfall er at de ansatte beholder timelønna, men jobber færre timer i uka.
I land der tariffavtalene stort sett har vært inngått bedrift for bedrift, har bedriftsledelsen stadig oftere diktert innholdet i nye avtaler uten forhandlinger med de ansatte.
I offentlig sektor er løsningene enklere, men verre for dem som jobber der. Der forhandles det ikke. I land etter land setter myndighetene setter alle avtaler til side. Kriseløsningene faller som sleggeslag mot de offentlig ansatte. De må finne seg i kraftige lønnskutt – hvis de ikke sies opp på kort varsel.
I Spania skjæres lønningene til offentlig ansatte ned fem prosent, i Irland med seks prosent, i Hellas med 12-20 prosent, i Romania med 25 prosent. I andre land fryses lønningene til offentlig ansatte samtidig som oppsigelsene hagler ned. Men de offentlige budsjettene er så ute av balanse at dette bare er starten, ifølge Maarten Keune.
Så langt legges de desidert tyngste byrdene ved kriseløsningene på offentlig ansatte. Samtidig svekkes velferdsordningene. Hevdvunne sosiale ytelser begrenses eller fjernes, pensjoner kuttes og pensjonsalderen økes.
Så skjer det da heller ikke uten sverdslag. Massedemonstrasjonene i Hellas, Irland, Portugal og Spania bærer bud om alvoret i den sosiale situasjonen. Det verste er at nasjonalistiske strømninger basert på fremmedfrykt og det som verre er, sprer seg som en kreftsvulst fra land til land.
Norge er i utkanten av denne utviklingen, men kan dras inn i denne malstrømmen fortere enn vi aner. Analysene våre må derfor avspeile uro og svare på krava om effektivt forsvar for standardene i arbeidslivet. Distansert ro er det siste vi trenger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. mars 2011)
Europa er i krise. Markedsliberal politikk har gjort arbeidslivet til langt mer av ei urovekkende slagmark enn før. I mange land er tilværelsen råere og mer brutal– både i og utafor arbeidslivet.
Denne uka har to årskonferanser satt søkelyset på denne utviklingen. Manifest Analyse stilte på sin årskonferanse på tirsdag spørsmålet ”Hva skjer med den norske modellen?”. Konferansen samla 950 deltakere, de fleste faglige tillitsvalgte, til et tettpakka program breddfullt med knallharde politiske utfordringer. Ingen gikk uberørt hjem.
Forskningsstiftelsen FAFO samla dagen etter 4-500 med gjennomgående mer makt i det norske samfunnet til sin 2011-konferanse med hovedtema ”Ny kamp om migrasjon, arbeidsliv og velferd - høyredreining i Europa?" Mange gikk nok mer uberørt hjem sjøl om konferansen ble avslutta med vin og tapas.
De to konferansene vender seg til ulike målgrupper, og det kan virke urimelig å sette dem opp mot hverandre. FAFO-konferansen har prisverdige ambisjoner om å presentere forskningsbaserte innsikter der hvor Manifest-konferansen satser mest på handlingsbaserte innsikter fra grasrota i arbeidslivet.
Den ene tilnærmingen utelukker ikke den andre. Men det blir ofte noe valent over det FAFO tar i – som om motsetningene i samfunnet er noe forskning skal ha armlengdes avstand fra. Det er kanskje betegnende at det var tre hollandske forskere som la inn mest sosial temperatur i innledningene sine på FAFO-konferansen.
Anton Hemerijck tok for seg de påkjenningene som velferdsordningene utsettes for rundt om i Europa, Maarten Keune påkjenningene for fagbevegelsen, mens utviklingen av fremmedfrykt og fremmedhat var temaet til Peter Geschiere.
De nye påkjenningene er utløst av det som høsten 2008 starta som ei finanskrise. Den slo raskt over i ei krise for det næringslivet som produserte varer og tjenester. Derfra var det kort vei til dagens krise for statsfinansene i de fleste land i Europa.
Ropet om statlig hjelp var unisont – både fra den politiske venstresida og fra høyresida. Venstresida ville redde arbeidsplassene, mens høyresida ville sørge for at finansverdenen kunne finne veien til bake til ”business as usual”.
Bare statene kunne redde bankene - enten de hadde penger eller ikke. Hadde de ikke, fikk de låne. For ingen andre enn finansministrene hadde både plikt og gode grunner til å ta ansvaret for å holde liv i samfunnsøkonomien.
De fleste finansministre måtte låne, for få av dem vågde å øke skattene midt i ei krise der både bedrifter og stadig flere forbrukere fikk problem med å greie utgiftene sine. Dermed økte underskuddene i statsfinansene og den samlede statsgjelda.
Norge var i fjor eneste land i Europa med overskudd på statsbudsjettet, et overskudd så stort som 9,4 prosent av bruttonasjonalproduktet. Bare i Luxemburg og Estland var underskuddet lavt nok til å holde seg unna EUs øvre grense på tre prosent for slike underskudd. Polen, Portugal og Frankrike hadde underskudd oppunder 8 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Slovakia, Litauen og Latvia var underskuddet over 8 prosent, i Spania og Hellas over 9 prosent. Storbritannia hadde et underskudd på 10 prosent og Irland ett på 34 prosent! (Economist 10.2.2011)
Slike underskudd kan ingen statskasse tåle lenge. Men det er ikke nok å få underskuddene ned. De store underskuddene de siste par åra har i mange land økt statsgjelda så kraftig at den ikke kan betjenes hvis den ikke kan reduseres. Altså må enda kraftigere innstramning til – lenge.
Få regjeringer våger å øke skattene. Det betyr at alt satses på kutt i offentlige utgifter. Og hvis situasjonen er så akutt at noen skatter må økes, kreves det ekstra store kutt i offentlige utgifter.
Ifølge Maarten Keune slår situasjonen svært forskjellig ut for fagbevegelsen i privat og offentlig sektor.
I land med sterke bransjeforbund håndteres situasjonen i privat sektor fortsatt gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Men mange forhandlinger og avtaler desentraliseres, i siste instans helt ned til bedriftsnivå.
Streng lønnsmoderasjon er klimaet omkring alle disse forhandlingene. Ofte ender de med at fagforeningen eller forbundet godtar å jobbe for lavere lønn for å hindre oppsigelser. Et annet utfall er at de ansatte beholder timelønna, men jobber færre timer i uka.
I land der tariffavtalene stort sett har vært inngått bedrift for bedrift, har bedriftsledelsen stadig oftere diktert innholdet i nye avtaler uten forhandlinger med de ansatte.
I offentlig sektor er løsningene enklere, men verre for dem som jobber der. Der forhandles det ikke. I land etter land setter myndighetene setter alle avtaler til side. Kriseløsningene faller som sleggeslag mot de offentlig ansatte. De må finne seg i kraftige lønnskutt – hvis de ikke sies opp på kort varsel.
I Spania skjæres lønningene til offentlig ansatte ned fem prosent, i Irland med seks prosent, i Hellas med 12-20 prosent, i Romania med 25 prosent. I andre land fryses lønningene til offentlig ansatte samtidig som oppsigelsene hagler ned. Men de offentlige budsjettene er så ute av balanse at dette bare er starten, ifølge Maarten Keune.
Så langt legges de desidert tyngste byrdene ved kriseløsningene på offentlig ansatte. Samtidig svekkes velferdsordningene. Hevdvunne sosiale ytelser begrenses eller fjernes, pensjoner kuttes og pensjonsalderen økes.
Så skjer det da heller ikke uten sverdslag. Massedemonstrasjonene i Hellas, Irland, Portugal og Spania bærer bud om alvoret i den sosiale situasjonen. Det verste er at nasjonalistiske strømninger basert på fremmedfrykt og det som verre er, sprer seg som en kreftsvulst fra land til land.
Norge er i utkanten av denne utviklingen, men kan dras inn i denne malstrømmen fortere enn vi aner. Analysene våre må derfor avspeile uro og svare på krava om effektivt forsvar for standardene i arbeidslivet. Distansert ro er det siste vi trenger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. mars 2011)
tirsdag 15. februar 2011
Kampen er også sosial
Makthaverne i Egypt er samtidig marionetter for Verdensbanken og IMF.
Internasjonale media har hatt det meste av oppmerksomheten retta mot Tahrirplassen og mot den enorme mobiliseringen på tvers av sosiale lag for politisk frihet. Men årelange protester mot økonomisk urett og underkastelse bidrar også til det voldsomme trykket som settes inn mot regimet.
Når en prosesjon av dommere i svarte drakter marsjerer inn på Tahrirplassen med det taktfaste ropet: ”Mubarak, hvordan fikk du de 70 milliardene?”, blir kontrasten satt på spissen i forhold til de 40 prosent av egypterne som ifølge Verdensbanken lever for under to dollar dagen.
Fra hele landet meldes det om streiker og demonstrasjoner med sosiale krav i tillegg til de politiske. På torsdag var det streiker innen busstransport, jernbane, strømforsyning, tekstil- og stålindustri, bryggerier og sjukehus. De sosiale krava rettes mot arbeidsløsheten, inflasjonen, de lave lønningene og de enorme inntektsforskjellene.
Streikene har fått den nye visepresidenten Omar Suleiman til å skremme med de militære. I en TV-sending på tirsdag sa han rett ut at hvis streikene og demonstrasjonene fortsetter, vil det komme et militærkupp.
2. februar valgte den offisielt godkjente fagbevegelsen ETUF side – så ettertrykkelig som det er mulig. Den ga i en uttalelse ”full støtte til legitimiteten til president Hosny Mubarak”. Og videre: Alle egyptere må nå lage en solid front mot ”mistenkelige bevegelser finansiert fra utlandet”.
ETUF har i flere tiår vært et redskap for regimet til Mubarak. Det er ikke lov å organisere seg utafor ETUF. Bare én gang etter 2004 har ETUF – motvillig – godkjent en streik. Likevel har det vært nærmere 600 streiker mellom 2004 og 2008. 400.000 mennesker har vært med i disse streikene.
Den store styrkeprøven skjedde våren 2008 i Mahalla, en industriby nord for Kairo. Der la 25.000 ansatte ned arbeidet i protest mot lav lønn. Samtidig reiste de et nasjonalt krav: De forlangte en offentlig minstelønn for hele Egypt på 1200 egyptiske pund – eller rundt 1300 kroner i måneden.
Da studentene ville gjøre 6. april til aksjonsdag til støtte for Mahalla-arbeiderne, okkuperte sikkerhetspolitiet bedriften med stor brutalitet og tvang streikeledelsen i kne. Men det ga støtet til ”6.april-bevegelsen” som er en av de viktigste organiserte kreftene på Tahrirplassen.
Offisielt og i internasjonal statistikk går det så det suser økonomisk i Egypt. Den økonomiske veksten har ligget på 5-8 prosent i året helt fram til det siste. Det betyr en dobling av egyptisk bnp på et tiår.
Det var ikke sånn jeg opplevde møtet med egyptere i heksegryta for turisme i Luxor for tre år sia. Sjåføren Azab, som også hadde full jobb som lærer, båtføreren Hamada og teppehandleren Mohammad var i sine storfamilier de eneste med faste pengeinntekter. Og de inntektene holdt ikke tritt med prisene. Kjøtt var oppe i 35 kroner kiloen. Prisen for sukker var dobla på få år. Fire egg kunne en før få for et pund. Nå kosta to egg tre pund.
Min undring: Hvordan kunne dette henge sammen med en årlig bnp-vekst på 5 til 8 prosent?
Årsaken er enkel og opprørende: Det føres en politikk som ”opprettholder lave lønninger, gjør jobber utrygge og motvirker fagorganisering.” (www.solidaritycenter.org)
Kravet om en slik politikk kom utafra i 1991. Da krevde IMF og Verdensbanken det som så vakkert heter ”strukturtilpasninger’’. Det innebar bl.a. omfattende privatisering av offentlige tjenester og av statsbedrifter. Krava ble enda mer pågående i 2004. Fra da av var Egypt underlagt en samfunnsomdanning i entydig nyliberal retning.
Privatiseringen av offentlige tjenester førte til færre jobber, lavere lønninger, tøffere arbeidsforhold og mer bruk av korttidskontrakter. Det samme skjedde i statsbedrifter som ble overtatt av private eiere.
Privatiseringene førte til at sysselsettinga i offentlig sektor mellom 1998 og 2006 gikk ned fra 39 prosent til 30 prosent av den samlede sysselsettinga i landet. Men nedgangen ble på ingen måte fanga opp av det som i Egypt kalles den ”formelle” privatsektoren. Der økte sysselsettinga bare fra 8 til 10 prosent.
Det var den ”uformelle” delen av arbeidslivet som økte i omfang, fra 53 prosent til 60 prosent. Der fins det ingen helseforsikring eller andre sosiale ytelser. Det gjør det heller ikke i privateide bedrifter.
Mye av industriveksten skjer i et tjuetall frisoner med i alt 740 bedrifter (mai 2009). Der er skattene lave, og faglige rettigheter fins ikke. Også utafor frisonene fins det knapt fagforeninger i private bedrifter.
Disse frisonene suger til seg utenlandsk kapital fordi lønningene er så lave. Der finner en både Levi Strauss, Walmart, The Gap og tekstilkonsern fra Kina og India. Fra frisonene i Egypt har de tollfri eksport både til EU og til USA.
Lønnsnivået er ekstremt lavt. Egyptiske tekstilarbeidere tjener 47 prosent av hva tekstilarbeidere tjener i Tunis, 36 prosent av hva de tjener i Marokko og 32 prosent av hva de tjener i Tyrkia. Det er derfor fare for at egyptiske maktforhold mellom arbeid og kapital kan presse lønningene nedover også i andre land i Midt-Østen.
Ifølge Verdensbanken er nesten halvparten av alle egyptere (44 prosent) enten ”ekstremt fattige” eller ”fattige”. De fattige er da de som tjener under 1500 kroner i året (”ikke nok til å dekke grunnleggende matbehov”) mens de ekstremt fattige tjener 1050 kroner i året. Etter århundreskiftet har andelen økt både av fattige og av ekstremt fattige.(”Egypt: A Poverty Assessment Update”, Verdensbanken 2007)
Den nyliberale samfunnsomdanningen er ikke til fordel for mer enn den øverste tiendedelen av befolkningen, hevdes det. Så falt Azab, Hamada og Mohammad på plass.
Men for den konsernstyrte klodens mange marionetter står mye på spill.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. februar 2011)
Internasjonale media har hatt det meste av oppmerksomheten retta mot Tahrirplassen og mot den enorme mobiliseringen på tvers av sosiale lag for politisk frihet. Men årelange protester mot økonomisk urett og underkastelse bidrar også til det voldsomme trykket som settes inn mot regimet.
Når en prosesjon av dommere i svarte drakter marsjerer inn på Tahrirplassen med det taktfaste ropet: ”Mubarak, hvordan fikk du de 70 milliardene?”, blir kontrasten satt på spissen i forhold til de 40 prosent av egypterne som ifølge Verdensbanken lever for under to dollar dagen.
Fra hele landet meldes det om streiker og demonstrasjoner med sosiale krav i tillegg til de politiske. På torsdag var det streiker innen busstransport, jernbane, strømforsyning, tekstil- og stålindustri, bryggerier og sjukehus. De sosiale krava rettes mot arbeidsløsheten, inflasjonen, de lave lønningene og de enorme inntektsforskjellene.
Streikene har fått den nye visepresidenten Omar Suleiman til å skremme med de militære. I en TV-sending på tirsdag sa han rett ut at hvis streikene og demonstrasjonene fortsetter, vil det komme et militærkupp.
2. februar valgte den offisielt godkjente fagbevegelsen ETUF side – så ettertrykkelig som det er mulig. Den ga i en uttalelse ”full støtte til legitimiteten til president Hosny Mubarak”. Og videre: Alle egyptere må nå lage en solid front mot ”mistenkelige bevegelser finansiert fra utlandet”.
ETUF har i flere tiår vært et redskap for regimet til Mubarak. Det er ikke lov å organisere seg utafor ETUF. Bare én gang etter 2004 har ETUF – motvillig – godkjent en streik. Likevel har det vært nærmere 600 streiker mellom 2004 og 2008. 400.000 mennesker har vært med i disse streikene.
Den store styrkeprøven skjedde våren 2008 i Mahalla, en industriby nord for Kairo. Der la 25.000 ansatte ned arbeidet i protest mot lav lønn. Samtidig reiste de et nasjonalt krav: De forlangte en offentlig minstelønn for hele Egypt på 1200 egyptiske pund – eller rundt 1300 kroner i måneden.
Da studentene ville gjøre 6. april til aksjonsdag til støtte for Mahalla-arbeiderne, okkuperte sikkerhetspolitiet bedriften med stor brutalitet og tvang streikeledelsen i kne. Men det ga støtet til ”6.april-bevegelsen” som er en av de viktigste organiserte kreftene på Tahrirplassen.
Offisielt og i internasjonal statistikk går det så det suser økonomisk i Egypt. Den økonomiske veksten har ligget på 5-8 prosent i året helt fram til det siste. Det betyr en dobling av egyptisk bnp på et tiår.
Det var ikke sånn jeg opplevde møtet med egyptere i heksegryta for turisme i Luxor for tre år sia. Sjåføren Azab, som også hadde full jobb som lærer, båtføreren Hamada og teppehandleren Mohammad var i sine storfamilier de eneste med faste pengeinntekter. Og de inntektene holdt ikke tritt med prisene. Kjøtt var oppe i 35 kroner kiloen. Prisen for sukker var dobla på få år. Fire egg kunne en før få for et pund. Nå kosta to egg tre pund.
Min undring: Hvordan kunne dette henge sammen med en årlig bnp-vekst på 5 til 8 prosent?
Årsaken er enkel og opprørende: Det føres en politikk som ”opprettholder lave lønninger, gjør jobber utrygge og motvirker fagorganisering.” (www.solidaritycenter.org)
Kravet om en slik politikk kom utafra i 1991. Da krevde IMF og Verdensbanken det som så vakkert heter ”strukturtilpasninger’’. Det innebar bl.a. omfattende privatisering av offentlige tjenester og av statsbedrifter. Krava ble enda mer pågående i 2004. Fra da av var Egypt underlagt en samfunnsomdanning i entydig nyliberal retning.
Privatiseringen av offentlige tjenester førte til færre jobber, lavere lønninger, tøffere arbeidsforhold og mer bruk av korttidskontrakter. Det samme skjedde i statsbedrifter som ble overtatt av private eiere.
Privatiseringene førte til at sysselsettinga i offentlig sektor mellom 1998 og 2006 gikk ned fra 39 prosent til 30 prosent av den samlede sysselsettinga i landet. Men nedgangen ble på ingen måte fanga opp av det som i Egypt kalles den ”formelle” privatsektoren. Der økte sysselsettinga bare fra 8 til 10 prosent.
Det var den ”uformelle” delen av arbeidslivet som økte i omfang, fra 53 prosent til 60 prosent. Der fins det ingen helseforsikring eller andre sosiale ytelser. Det gjør det heller ikke i privateide bedrifter.
Mye av industriveksten skjer i et tjuetall frisoner med i alt 740 bedrifter (mai 2009). Der er skattene lave, og faglige rettigheter fins ikke. Også utafor frisonene fins det knapt fagforeninger i private bedrifter.
Disse frisonene suger til seg utenlandsk kapital fordi lønningene er så lave. Der finner en både Levi Strauss, Walmart, The Gap og tekstilkonsern fra Kina og India. Fra frisonene i Egypt har de tollfri eksport både til EU og til USA.
Lønnsnivået er ekstremt lavt. Egyptiske tekstilarbeidere tjener 47 prosent av hva tekstilarbeidere tjener i Tunis, 36 prosent av hva de tjener i Marokko og 32 prosent av hva de tjener i Tyrkia. Det er derfor fare for at egyptiske maktforhold mellom arbeid og kapital kan presse lønningene nedover også i andre land i Midt-Østen.
Ifølge Verdensbanken er nesten halvparten av alle egyptere (44 prosent) enten ”ekstremt fattige” eller ”fattige”. De fattige er da de som tjener under 1500 kroner i året (”ikke nok til å dekke grunnleggende matbehov”) mens de ekstremt fattige tjener 1050 kroner i året. Etter århundreskiftet har andelen økt både av fattige og av ekstremt fattige.(”Egypt: A Poverty Assessment Update”, Verdensbanken 2007)
Den nyliberale samfunnsomdanningen er ikke til fordel for mer enn den øverste tiendedelen av befolkningen, hevdes det. Så falt Azab, Hamada og Mohammad på plass.
Men for den konsernstyrte klodens mange marionetter står mye på spill.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. februar 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
