Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant
FN-rapporten ”The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” (omtalt i Klassekampen 23. juli) fastslår at økonomikrisa har slått hardt ut i store deler av verden.
- 95 land har hatt nedgang i gjennomsnittsinntekten.
- 50-80 millioner flere mennesker lever i ekstrem fattigdom.
- Over 1 milliard mennesker lever i sult. Det er flere enn noen gang.
Enda mer alvorlig er det at feilaktig krisepolitikk fra mange regjeringer, og fra EU og IMF, kan kaste oss inn i ei ny krise som kan sette enda kraftigere spor etter seg.
De fleste regjeringene reagerte raskt da finanskrisa sjokkerte verden høsten 2008. Offentlig støtte til banker og andre finansinstitusjoner bidro til å holde hjula i sving i næringslivet. Siden støtten ble satt inn samtidig i mange land, ble virkningene av finanskrisa langt mildere enn de ellers ville vært. Men de grunnleggende årsakene bak finanskrisa i 2007-8 er det gjort lite med – ifølge FN-rapporten
Støtten til finanslivet har økt statsgjelda til foruroligende nivåer. Allerede på G20-møtet i Toronto i juni 2010 var det enighet om at nå skulle stimulansene vekk. Det var om å gjøre å skaffe balanse i de løpende statsutgiftene raskest mulig og deretter få ned statsgjelda.
Faren er nå at stimulanstiltaka avvikles for tidlig, samtidig som de fleste regjeringene strammer kraftig inn på den offentlige økonomien for å få gjelda ned. Begge deler øker arbeidsløsheten og kan i verste fall kaste verdensøkonomien ut i ny krise, kanskje mer voldsom og mer langvarig enn den som ble utløst høsten 2008.
FN-rapporten lanserer den stikk motsatte krisepolitikken: En aktiv motkonjunkturpolitikk er det som trengs i alle land i krise. Handlingsrommet for en slik politikk må sikres også av IMF og Verdensbanken. Men både IMF og Verdensbanken fortsetter å knytte ”prosykliske vilkår” til den hjelpen de tilbyr, vilkår som forsterker konjunkturtendensene enten de går oppover eller nedover:.
FN-rapporten frykter at alle innstramningstiltaka vil drive verdensøkonomien inn i en langvarig stagnasjon. Investeringene vil holde seg lave, arbeidsløsheten vil ikke gå ned og kan komme til å stige så høyt at stadig flere gir opp å søke arbeid.
Det offisielle tallet på arbeidsløse er økt fra 178 millioner i 2007 til 205 millioner i 2009. Men særlig i utviklingsland er det avgjørende hva som skjer i den uformelle delen av arbeidslivet, der hvor folk livberger seg på måter som ikke registreres i offentlige statistikker, ved svart arbeid eller ved å søke tilbake til slekta på landsbygda.
I stigende grad kan det bli situasjonen også i europeiske land som Hellas, Italia, Spania, Portugal, Irland og i de baltiske statene hvis innstramningene blir så effektive som EU og IMF krever at de må bli.
Erfaringene fra Asia-krisa i 1997-98 viste at det ikke var nok å få arbeidsløse tilbake i jobb. Sosiale sikkerhetsnett måtte også på plass. Mennesker uten jobb måtte sikres et inntektsgrunnlag i form av sosialhjelp eller andre offentlige ytelser. Det bidro til økt kjøpekraft, til økt tilbud av varer og tjenester, og dermed til at flere fant seg arbeid.
FN-rapporten slår fast at inntektssikring og offentlige tjenester ikke er kostnader som samfunn ikke har råd til, men forutsetninger for at samfunnet skal ha råd til dem – hvis de doseres med fornuft. Godt planlagte og gjennomførte arbeidsmarkedstiltak er også ”utgifter til inntekts ervervelse”. De trengs for å få redusert arbeidsløsheten.
Det er heller ikke nok å få like mange i jobb som før finanskrisa. For siden da har titalls millioner nye arbeidsdyktige meldt seg til tjeneste – langt flere enn dem som har forlatt det aktive arbeidslivet på grunn av alder eller uførhet.
I tillegg var veksten før finanskrisa i flere år det som økonomene kaller ”jobbfattig”. Samfunnsøkonomien vokste, men uten at det ble særlig mange nye arbeidsplasser av det.
Utfordringen er å få til det FN-rapporten kaller ”jobbrik” vekst raskest mulig. Det gjelder både utviklingsland der færre er i jobb enn før, men i like stor grad europeiske land der arbeidsløsheten har bitt seg fast på et høyt nivå.
Får en ikke arbeidsløse tilbake i jobb, kan sosiale påkjenninger av alle slag komme til å øke. Det kan utløse sosial uro som kan ende med politiske kriser av uviss karakter og med uvisst forløp. Det er den trusselen som ligger og dirrer under det nøkterne språket i FN-rapporten.
FN-rapporten tar et kraftig oppgjør med påstanden om at det som er bra for veksten i den formelle økonomien også er bra for de fattige. I ly av dette perspektivet kunne regjeringene trygt se bort fra om ulikheten i samfunnet vokste. Men sosial ulikhet hemmer den type vekst som kommer de fattige til gode.
I tillegg bidro økende ulikhet også til å utløse finanskrisa både i USA og i andre land med en stor finanssektor. Midt på 1970-tallet tjente den rikeste prosenten i USA 8 prosent av nasjonalinntekten. Den andelen var tretti år seinere økt til 16 prosent. Så stor konsentrasjon av inntekter på et fåtall mennesker hadde det ikke vært i USA siden 1929, rett før verdenskrisa eksploderte.
Også denne gang ga de enorme inntektene på toppen i det amerikanske samfunnet rom for den spekulasjonen som sprengte alle forsvarlige rammer. De som satt med store formuer, søkte hektisk etter nye investeringsmuligheter på et stadig mer avregulert kapitalmarked. Løftene om profitt var størst der risikoen var størst - dersom bare den økonomiske veksten fortsatte. Det gjorde den ikke.
Når inntekter og formuer er jamt fordelt, dempes omfanget av risikofylt spekulasjon. Det er et sentralt budskap i denne FN-rapporten. Å skattlegge de rikeste hardt, er derfor nyttig på to måter. I dagens situasjon gir det mer penger til slunkne statskasser og kan dermed bidra til å få ned statsgjelda. Som FN-rapporten påpeker, kan det også forebygge framtidige spekulasjonskriser.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6.august 2011)
søndag 7. august 2011
Hva slags global krise?
FN tror på Helene Bank, Aksel Nærstad, Asbjørn Wahl og Tore Linné Eriksen, ikke på IMF
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra - om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting - og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår
Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni. Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.
Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.
Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:
Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.
Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.
En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.
Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF
Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.
Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.
I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.
Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.
Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.
Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.
Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.
Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.
Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.
Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten - gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. juli 2011)
En fersk FN-rapport bekrefter i stor detalj det som Helene Bank, Aksel Nærstad og Asbjørn Wahl her hjemme har prøvd å banke fast de siste 15 åra - om utviklingen i verden, om forholdet mellom fattig og rik, om rike lands, også Norges, ansvar for urett og utbytting - og om vilkåra for folkelig motmakt på en stadig mer konsernstyrt og spekulasjonsutsatt klode. Tore Linné Eriksen har gjort samme jobben i over fire tiår
Rapporten “The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” er utarbeidd av FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål og ble lagt fram 22. juni. Den stiller seg i rekka av FN-rapporter som snur opp-ned på det verdensbildet som Verdensbanken, IMF, OECD, de fleste vestlige regjeringer og etablerte medieoffentligheter har framstilt som det sjølsagte og eneste mulige.
Årlige rapporter fra FN-organisasjonene UNDP og Unctad har riktig nok stadig mer iherdig forsøkt å opponere mot de herskende tankene som Verdensbanken, IMF og andre instanser sprer så effektivt. Men det som kommer fra UNDP og Unctad får mye mindre oppmerksomhet i media enn budskapene fra Verdensbanken og IMF.
Alt som følger, er sentrale budskap fra den aktuelle FN-rapporten:
Finanskrisa i 2007-8 oppsto ikke i utviklingsland, men den har ramma også dem. Det er for eksempel mindre etterspørsel etter de råvarene som utviklingsland har å selge, og prisene på mange råvarer er gått kraftig ned. Mange arbeidsinnvandrere til USA og Europa har mista jobben og sender derfor mindre penger til familien hjemme. De utviklingsland som ble ramma hardest, var de som var mest integrert i de internasjonale finansmarkedene – som regel etter råd og påbud fra Verdensbanken og IMF.
Krav om å gjøre arbeidsmarkedene mer fleksible, har også vist seg som bomskudd. Fleksible arbeidsmarkeder er til fordel for arbeidsgiverne, ikke for de ansatte. De bidrar til lavere lønninger og et svekka arbeidsmiljø. I land med arbeidervennlig regelverk er de sosiale forskjellene mindre uten at det går utover produksjon og sysselsetting.
En grunnleggende og svært herskende tanke har vært at friere markeder effektiviserer det økonomiske livet. Fattige land som åpner seg for økt konkurranse, vil trekke til seg utenlandske investeringer. Produktivitet og produksjon vil øke raskere, øke inntektene og dermed forbruket til folk flest.
Men da så en bort fra at veksten de siste åra før krisa, for eksempel i Afrika, skyldtes raskt vekst i eksporten av råvarer og ikke noen vekst i produktivitet. Afrikanske politikere ble forført til å tro at det ikke var bruk for noen nasjonal næringspolitikk for å få flere bein å stå på. Det var nok å liberalisere, privatisere og avregulere, mente Verdensbanken og IMF
Dette slo grunnleggende feil. IMF har ved en del anledninger erkjent at dette kan ha vært et feilspor, men fortsetter å stille krav om innstramning og avregulering som vilkår for krisehjelp i dagens krise.
Prisene på matvarer sank kraftig de første månedene etter at finanskrisa brøt ut høsten 2008, men de er nå på vei oppover igjen og er høyere enn noen gang. Årsakene er mange. Ekstremvær gjør matforsyningene mer usikre i mange fattige land. Men også andre grunnleggende forhold bidrar til at mat blir dyrere. Når det spises mindre plantekost og mer kjøtt, tas stadig større arealer i bruk for å produsere fôr.
I tillegg fortrenger produksjon av biodrivstoff matproduksjon fordi bilister, skipsredere og flyselskap har større kjøpekraft enn sultne mennesker. Derfor må biodrivstoffproduksjonen ikke lenger oppmuntres eller subsidieres, men begrenses kraftig.
Samtidig frister de internasjonale matmarkedene og råvaremarkedene til stadig mer spekulasjon om den framtidige prisutviklingen på disse markedene. Etter finanskrisa i 2007-8 er folk med overflod av penger skremt vekk fra de vanlige finansmarkedene. Spekulasjonen bidrar til at matprisene svinger kraftigere enn før og til at prisene over tid øker mer enn de ellers ville gjort.
Land som har satsa på at globale forsyningskjeder skal sikre befolkningen mat, er nå er verst ute. De har tatt sjansen på at de ikke trenger å produsere maten lokalt. Derfor har de også latt være å investere i eget landbruk, verken i opplæring, i nødvendig veiledningskompetanse, i organisering av lokale oppkjøps- og salgskanaler, i gode nok veier fram til de lokale markedene eller i teknologi tilpassa produksjon for slike markeder.
Utviklingsland har til nå i stor grad satsa på eksport for å komme ut av krisesituasjoner. Det har ofte vært svært kortsiktige løsninger der internasjonal agroindustri har stukket av med fortjenesten. I dag er den utveien uansett stengt for de fleste fattige land.
Det som må støttes, er ikke eksportjordbruket, men tvert i mot småskala-jordbruket retta mot lokale markeder. Det er både sosialt og økologisk det mest bærekraftige. I tillegg er det viktig at både den nasjonale landbrukspolitikken og den utenlandske landbruksstøtten har kvinnene som sentral målgruppe. I de fleste fattige land er kvinnene er helt avgjørende for matproduksjonen.
Da matprisene økte så voldsomt i 2007-8, ble det i mange land ny interesse for den nasjonale matsikkerheten. De nødvendige omleggingene av landbrukspolitikken er krevende, de er på kort sikt kostbare og de kan ta lang tid. Da er det nødvendig at også hjelp utafra bidrar til en slik omstilling.
Det er en grunnleggende Marx-innsikt at det er de undertrykte som trenger å se verden som den er, mens undertrykkerne er best tjent med å spre ”falsk bevissthet” om tilstanden slik at uretten kan fortsette.
Hvilket forlag tar konsekvensen av denne innsikten ved å gi ut en kortversjon av denne FN-rapporten - gjerne ispedd spissformulerte innskudd fra Helene, Aksel, Asbjørn og Tore?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. juli 2011)
Høyre om - og så?
Politisk krise med aggressiv nasjonalisme kan komme til å overskygge den økonomiske
Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.
Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.
Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.
Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.
Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.
Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.
Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.
Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.
Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.
Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.
Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.
Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.
Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.
EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.
Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.
De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.
I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.
Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. juli 2011)
Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.
Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.
Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.
Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.
Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.
Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.
Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.
Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.
Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.
Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.
Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.
Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.
Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.
EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.
Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.
I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.
De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.
I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.
Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. juli 2011)
onsdag 13. juli 2011
Er Tyskland krisefri?
Også i Tyskland rammer kriseløsningene dem som tåler det minst
Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.
Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.
Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?
2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .
Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.
Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!
Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.
I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.
Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.
Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.
Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.
I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.
Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.
Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.
Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)
Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.
Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper slektninger i nød, i Hellas, Irland, Portugal, om nødvendig også i Spania og Italia. Dobbeltbudskapet er likevel tydelig: Det er ikke fordi sør-europeerne fortjener hjelp, men fordi tyske banker har lånt dem så mye penger at stater som Hellas ikke må gå konkurs.
Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?
2 millioner tyskere tjener fortsatt mindre enn 5 euro timen. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 7 millioner tyskere har hatt det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 400 euro i måneden (3100 kroner med dagens kurs). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige.
Begrunnelsen for minijobber og andre lavlønnsjobber var at arbeidsløse skulle arbeide seg ut av lavlønnsjobbene og over i bedre betalt arbeid. Undersøkelser viste at det i liten grad skjedde, heller ikke før krisa. .
Det er ikke bare sånn at det blir flere lavtlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte har sunket etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene drar lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet.
Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minilønn. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen har lenge vært negativ i Tyskland!
Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på defensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privatisering og fristilte markeder førte til at bedrifter med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.
Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er idag – sammen med Storbritannia, men ti år etter - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet.
Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå.
I 2009 hadde 4 av 10 lønnstakere jobb på en arbeidsplass uten tariffavtale. Ti år før var det 3 av 10. I tillegg er det åpna adgang til å forhandle seg “vekk” fra tariffavtalen ved forhandlinger på arbeidsplassen. I 2010 var det sånn på 6 av 10 arbeidsplasser.
Dette har ført til en kraftig desentralisering av lønnsdannelsen i Tyskland – og samtidig til at fagbevegelsen svekkes. Kampen for lønn og arbeidsvilkår må i stigende grad tas på den enkelte arbeidsplass. Det er der arbeidstakerne vanligvis står svakest.
Kollektivt fastlagte standarder på bransjenivå reforhandles lokalt, og hovedtendensen er at de svekkes år for år. Slik var det også før finanskrisa, men krisa har gjort det verre å stå imot.
Ett lyspunkt er det likevel. I alle fagforbund er det ny oppmerksomhet om å bygge organisasjonen nedafra. Det er der kampviljen og grunnlaget for motstand må festnes. Men i dagens situasjon er det å slåss i motbakke. Til nå har det gått mer nedover enn oppover for tysk fagbevegelse.
I denne situasjonen er det fristende å ty til staten. Det fins ingen offentlig minstelønn i Tyskland, men tariffavtaler kan allmenngjøres slik at de gjelder alle som jobber innafor tariffområdet. Det er få allmenngjorte tariffavtaler. De viktigste er avtalene for byggebransjen, renovasjon og for reinhold.
Fagevegelsen har lenge stilt krav om at flere bransjeavtaler må allmenngjøres. Den veien har vist seg tung å nå fram på. De siste åra har kravet om en offentlig fastlagt minstelønn derfor vært det store kampkravet. DGB, Tysklands LO, krever ei lovbestemt minstelønn på 8,50 euro timen, 65-66 kroner med dagens kurs. Det er ikke all verden, heller ikke i Tyskland.
Ikke noe sted i Vest-Europa har fristilte markeder slått ut med så usosial kraft som i Tyskland. Lønnsforskjellene har økt i alle europeiske land, men Tyskland slår alle rekorder.
Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land har reallønna økt over det samme tidsrommet, til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.
Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland synker i forhold til andre land. Slik har det vært helt siden langt tilbake på 1990-tallet. Det er en fordel for de tyske eksportnæringene. Ulempen er at lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Det er markedene i andre land som har holdt veksten oppe i Tyskland.
Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa. Men det skyldes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte.
Men krisa er ikke over i Tyskland heller. Også i Tyskland ble milliarder av euro pumpa inn i bankene for å holde dem skadesløse. Nå må statsgjelda ned.
Regjeringen går inn for at statsutgiftene skal kuttes med 80 milliarder euro fram til 2014. Det er det største spareopplegget i tysk etterkrigshistorie, og også i Tyskland rammer det mest dem som tåler det minst. 30 milliarder euro skal spares ved å kutte i støtten til arbeidsløse og til dem som tar imot sosialhjelp.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. juli 2011.)
tirsdag 5. juli 2011
Egypts sosiale opprør
Forventningspresset kan true et sårbart egyptisk demokrati etter valget til høsten
Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.
Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.
Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.
Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.
Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.
Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene
Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.
Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.
Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.
Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.
Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.
På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.
De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.
Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.
Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.
Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.
Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).
ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.
Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.
Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”
Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)
Det er ingen tvil om at Mubarak-regimet var forhatt. Meningsmålinger viser at 95 prosent støtter den såkalte 25.januar-revolusjonen som etter noen uker feide vekk Mubarak.
Sett med vestlige briller var opprøret retta mot den politiske undertrykkelsen. Ferske meningsmålinger, bl.a. fra USA-baserte International Republican Institute, viser at opprøret i enda større grad var retta mot økonomisk undertrykking. Der hvor 19 prosent svarer at de støtta eller deltok i protestbevegelsen på grunn av ”mangel på demokrati og politiske reformer”, svarer 64 prosent at de støtta eller deltok på grunn av ”lav levestandard og mangel på jobber”.
Da er det urovekkende at bare 9 prosent syns at levestandarden er blitt bedre det siste året, mens 60 prosent at den er blitt dårligere. Og det som uroer folk mest:10 prosent syns at sikkerheten er blitt bedre, 77 prosent at den har blitt verre. Også andre undersøkelser viser at det er stigende misnøye med helsetjenestene, boligforholda og mangelen på jobber.
Det er lett å skjønne at sånn må det være i et land der femteparten av befolkningen må greie seg med en inntekt på to dollar dagen eller mindre, og der neste femtepart ikke tjener stort mer. Og i et land der tekstilarbeiderne bare tjener halvparten av hva tekstilarbeidere tjener i Tunisia og en tredjedel av hva de tjener i Marokko og Tyrkia.
Økonomien havna i fritt fall fra januar av. Bankene var stengt i flere uker, og det var streiker rundt omkring i landet. I mars var turistinntektene nede på en tredjedel av det vanlige. Det investeres mindre enn før, særlig fra utlandet. Suez-kanalen er det eneste som gir solide inntekter.
Det er derfor fare for at arbeidsløsheten vil øke kraftig. Egypt har de siste åra hatt en vekst på 5-7 prosent uten at arbeidsløsheten er gått vesentlig ned. Det øker problemene at noen hundretusen arbeidsutvandrere til Libya har reist hjem til Egypt de siste ukene
Men optimismen på egne vegne er stor. 80 prosent regner med at familiens finansielle situasjon vil bli bedre om et år, bare 13 prosent at den blir verre. Det gjør det ikke lett å tilfredsstille forventningene for den regjeringen som skal ta over ansvaret etter valget til høsten.
Militærrådet har satt inn en midlertidig regjering med store indre motsetninger. Den starta med å godkjenne at alle statsansatte skulle få en lønnsøkning på 15 prosent. Det var noe av det siste Mubarak rakk å foreslå før han trakk seg som president, antakelig for å roe ned stemningen.
Offentlige pensjoner er også økt, og 450.000 kontraktarbeidere har fått fast jobb. Ei minstelønn på 700 egyptiske pund i måneden er innført, for øyeblikket rundt 640 norske kroner. Det er få som vil få lønna økt av ei slik minstelønn, men den skal etter planen økes.
Subsidiepolitikken til Mubarak skal også videreføres. Bensinsubsidiene veier tyngst og har elendig sosial profil. Ifølge Economist subsidieres en bensinslukende privatbil med 150 pund hver gang den kjører fra Kairo til Alexandria. Det svarer til ei ukelønn for en som jobber for den nylig innførte minstelønna.
Brød er også subsidiert. Ulempen er at subsidiene havner hos mellommenn på veien fram til dem som trenger subsidiene mest, de fattigste på landsbygda.
På verdensmarkedet har prisene på olje og matvarer steget – til dels kraftig – i det siste. Den nye regjeringen har økt bensinsubsidiene med en fjerdedel, og de legger beslag på så mye som åtte prosent av nasjonalproduktet til Egypt. Brødsubsidiene krever to prosent.
De samlede subsidiene koster nå tre ganger så mye som hele den offentlige utdanningssektoren. Til gjengjeld er den elendig utstyrt, også i sammenlikning med de fleste araberstatene. Regjeringen planlegger å øke bevilgningene til skole og helse med 20 prosent neste år.
Alt dette øker statsutgiftene betydelig. Da blir det et problem at det er gjort lite for å øke inntektene til staten. Mubarak planla å innføre en eiendomsskatt. Den er lagt på is av den nye regjeringen – etter press fra store jordeiere. Et forslag om å skattlegge aksjeutbytte er også trukket.
Derimot er terskelen for å betale skatt økt. Det bedrer den sosiale profilen på statsbudsjettet, men ikke balansen mellom utgifter og inntekter. Budsjettet legger opp til utgifter på over 86 milliarder dollar og inntekter på 50 milliarder.
Dette betyr at den regjeringen som overtar etter valget til høsten kan få en umulig oppgave. Det er den som etter hvert må få til en bedre budsjettbalanse, og da ligger upopulære tiltak lett for hand. Dermed kan det nye demokratiet komme i vanry.
Mye avhenger av utviklingen på arbeidsplassene. Der utfordrer nye, uavhengige fagforeninger den tidligere statskontrollerte fagbevegelsen ETUF (Egyptian Trade Union Federation). Det dukker opp 10-12 nye foreninger hver måned. De samler seg i EITUF (Egyptian Independent Trade Union Federation).
ETUF var under Mubarak i praksis del av statsapparatet med oppgave å holde ro i arbeidslivet. Generalsekretæren til ETUF tar i så det holder om de nye uavhengige fagforeningene: De er ”kontrarevolusjonære” og en ”sionistkonspirasjon”.
Men det er ikke sikkert at kjeftbruk hjelper. Den nye regjeringen har gitt sterk støtte til de uavhengige fagforeningene i EITUF. Det har ført til at ILO har tatt Egypt ut av sin svarteliste over land som hindrer faglig organisasjonsfrihet.
Begge fagbevegelsene stilte naturligvis opp på den årlige ILO-konferansen for to uker sia, ETUF med status som offisiell deltaker. Midt under talen fra ETUF, ropte lederen for EITUF, Kamal Abbas, fra salen at ETUF ikke lenger hadde noen rett til å representere arbeiderne i Egypt: ”Enough you killers! Dere forsvarte korrupsjonen, undertrykkelsen og tyranniet til Mubaraks regime.”
Antakelig var det siste gang ETUF representerte egyptiske fagforeninger på et ILO-møte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juni 2011)
Kampen om Arktis
Jo mer oljeutvinning, jo raskere smelter isen, og jo mer olje kan utvinnes.
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
Arktisk råd var lenge noe eksotisk i utkanten av verdens oppmerksomhet, og perifert også for utenriksministre. Slik er det ikke lengre. På det siste rådsmøtet holdt i Nuuk, hovedstaden på Grønland, var både Hillary Clinton og Sergej Lavrov, utenriksministrene i USA og Russland, på plass.
Det er ingen tvil om at mye står på spill i Arktis. Hotellene i Nuuk var overfylte. Den store og topptunge USA-delegasjonen valgte å bo på et skip, kanskje også av sikkerhetsgrunner.
De topptunge delegasjonene valfarta til Nuuk for å sikre tunge nasjonale næringsinteresser når isen i Arktis smelter. Da åpnes det for skipstrafikk i stor skala nord for Russland og Canada og for et kappløp om å utvinne olje- og gass slik at isen kan smelte raskere og frigi enda mer olje og gass – og enda flere klimautslipp.
Fossilentusiastene fabler om at så mye som fjerdeparten av verdens petroleumsreserver ligger nord for polarsirkelen. Russiske myndigheter mener at mesteparten ligger på russisk område – hvis det området blir stort nok.
Også danskene er med på kappløpet nordover. Uten kontakt med Folketinget har dansk UD – i følge danske aviser ”under full diskresjon” – jobba med en dansk Arktis-strategi. En lekkasje gjorde det mulig for avisa Information å sitere fra strategidokumentet: ”Kongeriket ventes å gjøre krav på kontinentalsokkelen på fem områder omkring Færøyene og Grønland, heriblant selve Nordpolen.”
Alle land med krav på deler av Arktis er i gang med samme iver: Det gjelder å få kontroll over størst mulig del av Arktis. Det avgjørende er da hvordan kontinentalsokkelen ser ut nord for de økonomiske sonene på 200 sjømil som Havrettskonvensjonen etablerte i løpet av 1980-tallet for land med kystlinje til Nordishavet.
Hver kyststat kan kreve kontroll over egen kontinentalsokkel også om den går mer enn 200 sjømil fra land. En kommisjon oppretta innen rammen av Havrettskonvensjonen avgjør om kravet kan imøtekommes. (Se faktaboks.) Hvis kontinentalsokler overlapper hverandre, blir det forhandlinger mellom partene, og langt tøffere forhandlinger enn forhandlingene om delelinja mellom Russland og Norge.
De argeste rivalene er alle med i Arktisk Råd. Det er de fem statene med kystlinje mot Nordishavet, Canada, Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Russland og USA. Finland, Sverige og Island er også medlemmer, formelt fordi de har landområder nord for polarsirkelen. I tillegg er Sametinget og fem urfolkorganisasjoner fra Grønland, Canada, Alaska og Sibir permanente observatører på rådsmøtene.
Canada, Russland og Danmark stiller krav om de største økonomiske sonene. USA har visstnok ikke noe håp om at kontinentalsokkelen nord for Alaska når særlig langt inn i Arktis og er derfor interessert i et Arktis som mest mulig er et fritt, internasjonalt hav.
Men det er mange andre Arktis-sugne makter. EU har – via Danmark - bare Grønlands-kysten som springbrett nordover mot Nordpolen, og det er, i hvert fall formelt, et spinkelt springbrett siden Grønland meldte seg ut av EU etter en folkeavstemning i 1980. EU er derfor på linje med USA i kravet om et hav åpent for dem som har industriell og økonomisk evne til å utnytte de nye ressursene.
Norge leverte i 2006 inn et krav om å utvide sin sokkel i Smutthullet, Smutthavet og Nansenbassenget nord for Svalbard. Vår kontinentalsokkel stopper 60 mil fra Nordpolen og vil verken overlappe eller kollidere med andre sokkelkrav.
Danmark er med i Arktisk Råd på grunn av det danskene kaller Rigsfællesskabet med Grønland og Grønlands lange kystlinje mot Nordishavet. Finland og Sverige har derimot ingen kystlinje mot Nordishavet, og kan derfor ikke delta i kappløpet om å dele opp Arktis. Men gjennom Arktisk Råd har begge land interesse av at ikke det meste av Arktis blir nasjonal eiendom for Russland, Canada og Danmark.
For alle land gjelder det å posisjonere seg – politisk, økonomisk og militært. Danske krigsskip patruljerer allerede nordlige farvann ”mer enn før” meldes det. I Finland diskuteres mulighetene for å bygge jernbanelinjer til Skibotn, Kirkenes og Kandalaksja lengst vest i Kvitsjøen for å ta seg av store godstransporter fra de nye transportrutene nord for Sibir.
Kina bygger sin første isbryter, har en påfallende stor ambassade i Reykjavik og søker permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Sør-Korea og EU. EU ble avvist så seint som på rådsmøtet i mai. Sånn kan det gå når en forbyr import av selprodukter fra Grønland og Island! Japan og Italia banker også på døra til Arktisk Råd.
Men mest aktivitet meldes fra Russland. Russerne har for lengst planta flagget sitt på Nordpolen, på 4000 meters djup – og de følger opp med å bygge mobile, kjernefysiske kraftverk til bruk i nordområdene. Det første av i alt åtte flytende kjernekraftverk skal være ferdigbygd i 2012.
I første omgang skal kraftverka produsere strøm til bosettinger og olje- og gassfelt langs kysten av Sibir. Seinere kan de levere strøm til de store gassriggene på Shtokman-feltet og andre gassfelt i Barentzhavet..
Ifølge BBC kan kraftverka produsere strøm i 12 år før de må slepes tilbake St. Petersburg for vedlikehold. Slepet må nødvendigvis gå langs norskekysten.
Faktaboks:
Havrettskonvensjonen gir alle land med kyst en økonomisk sone som strekker seg 200 sjømil fra kysten. I den sonen har kyststaten enerett til å utvinne naturressursene i området. Alt hav utafor de økonomiske sonene er internasjonalt farvann.
Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få utvida den økonomiske sonen. Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landområdene fram til djuphavet.
Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg, er lagt til Havrettskonvensjonens ”kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrense” (CLCS). Der fordeles enorme verdier, i prinsippet for all framtid.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juni 2011)
56 JSF mot hva?
Vi veit ikke en gang hvilken regjering vi har når 56 JSF kampfly skal tas i bruk.
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.
Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.
I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?
Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.
Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.
Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.
Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.
Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?
Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.
Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.
Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.
Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.
Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
