Araberstatene er den region som har minst mat til egen befolkning og størst knapphet på vann
Var det frihetstrang eller sosial fortvilelse som var drivkraften bak den arabiske våren?
I fjor vår fikk frihetstrangen mest oppmerksomhet i vestlige medier. Men særlig i Egypt var de spontane og omfattende streikene et like kraftig varsel til makthaverne. Også i Tunisia var arbeidsløshet, fattigdom og brutal nød grobunn for opprøret.
Ett år etter er utsiktene lite løfterike både for frihetskampen og for det sosiale opprøret. Forventningene var enorme – og urealistiske – både når det gjaldt å snu makta i samfunnet og for å oppnå bedre levekår. Økonomisk og sosialt er de fleste verre stilt enn før.
”Verre enn før” har de fleste opplevd utviklingen de siste par tiåra - i de aller fleste araberstatene. Oljeboomen etter 2002 bidro riktig nok til at de fleste araberstatene var i en gunstig økonomisk situasjon fram til 2010 - målt med tradisjonelle og misvisende mål for økonomisk framgang. Veksten i nasjonalprodukt var oppimot ti prosent i året. Statsbudsjettene var under kontroll. Inflasjonen var på vei nedover.
Men folketallet og arbeidsstyrken økte langt raskere enn det produksjonslivet som skulle gi folk flest arbeid og inntekt. I mange land økte tallet på arbeidsløse, og de sosiale forskjellene økte kraftig overalt. Velstanden for de få økte fattigdommen for de mange.
Det er mange fellestrekk ved statene i Midt-Østen og Nord-Afrika. I varierende grad preger politisk undertrykkelse hele regionen. Som region har araberstatene dobbelt så høye militærutgifter som regioner ellers i verden – målt i forhold til folketallet. Frykten for sikkerhetstjenesten har lamma de fleste formene for protest – inntil i fjor vår.
De fleste regimene er rentenist-stater. I oljestatene koster det så lite å utvinne olje at oljeprisen på verdensmarkedet sikrer enorm fortjeneste for dem som rår over oljeutvinningen. Oljerikdommen har til nå vært et effektivt hinder for politisk og økonomisk reformpolitikk. Det har vært penger nok til almisser til at det store flertallet har funnet seg i de groteske forskjellene i levekår og makt. Større forskjeller på rik og fattig fins ikke i noen andre av verdens regioner.
Regionen har det laveste investeringsnivået i verden. Det skyldes ikke mangel på kapital, men at pengefolka har plassert pengene sine helt andre steder enn hjemme. Investeringene har i stadig mindre grad retta seg mot innenlandsk produksjon.
I Gulf-statene er situasjonen politisk og sosialt helt pervers. Der gjør 15 millioner asiater alle de synlige jobbene med elendige lønninger og arbeidsvilkår, mens de innenlandske stasborgerne sitter på kontor og har helt andre livsvilkår.
I den grad oljestatene har forsøkt å utvikle flere bein å stå på, har de konkurrert om det samme: turisme for den globale overklassen, eiendomsutvikling, flyselskap og smelteverk. Og de har alle prøvd å slå seg fram som Midt-Østens finansielle sentrum.
Arabiske land handler ekstremt lite med hverandre. Handelen mellom araberstater er bare en tiendedel av handelen deres med resten av verden. Filippinene eksporterer mer ferdigvarer enn hele den arabiske verden til sammen.
Også de oljefattige statene fungerer som rentenist-stater, ikke på grunnlag av herredømme over naturressurser, men ved et politisk herredømme som samler makt og ekstreme inntekter hos en snever elite. Private monopoler og andre regjeringsgaranterte privilegier har samla inntekter og formuer på få hender og har bidratt til de ekstreme forskjellene mellom de mange fattige og de få rike. Slik er det både i de tradisjonelle kongedømmene og i de halvmoderne republikkene.
Sentraliserte og ugjennomtrengelige byråkratier står til rådighet for de styrende elitene. Slik var det under den statskapitalistiske perioden på 1960- og 70-tallet. Og slik fortsatte det da økonomien ble liberalisert og privatisert i land etter land etter 1980.
Privatiseringene skjedde via nettverk av slektskap og vennskap. Næringslivet kontrolleres av noen få familieklikker som er nært forbundet med politiske makthavere (såkalt ”crony capitalism”). Den folkelige støtten for mer privatisering er derfor liten.
Veksten i folketall setter rammevilkår som er dramatiske hvis lite skjer politisk og økonomisk. I Egypt har folketallet dobla seg etter 1980. Men araberne er unge. Halvparten av den arabiske befolkningen på 300 millioner er under 30 år. Det gir mulighet for vekst og framgang hvis regjeringene utløser sterke nok initiativ.
Ungdom mellom 15 og 24 år, de som går i front i alle opprør, utgjør 60 millioner. Men hovedproblemet er mangelen på jobber. I Egypt går 90 prosent av denne ungdommen uten arbeid.
På ett område har framgangen vært stor: langt flere har fått sjansen til skolegang og forskjellen på gutter og jenter er ikke så stor som før. Kvaliteten på skolegangen kan det være mer å utsette på. Praktisk yrkesutdanning er mangelvare overalt.
Nye medier gjør at regimene ikke lenger har kontroll med hva folk får vite og hva de får utveksle av meninger. Folketallet øker raskere enn i noen annen del av verden, og matprisene er på vei oppover. Det er blitt både dyrere og vanskeligere å holde folk i ro.
I Egypt og Tunisia fører dette til at de nye folkevalgte lederne må balansere sterkt motstridende hensyn.
- Det er avgjørende at det blir investert i produksjon som kan gi arbeid og inntekter til arbeidsløse.
- Samtidig må de med overflod av penger overbevises om at det er mer å tjene på slike investeringer enn ved å kjøpe eiendommer i London. Tiltak for å hindre kapitalflukt, kan framskynde kapitalflukten.
- Korrupsjonen må bekjempes, men ikke så pågående at de korrupte gir opp å holde hjul i gang i økonomien.
Det blir ikke lett uansett hvem som blir de reelle makthaverne i tida som kommer. De utålmodige er det store flertallet – og de har gitt hverandre håp om at livet kunne vært helt annerledes.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mars 2012)
mandag 26. mars 2012
Kamp om krisepolitikk
Er det høye eller lave lønninger som fører europeiske land ut av krisa?
To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?
De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa ser gode lønninger og andre velferdsgoder som den store faren. Forfatterne bak et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, ser derimot økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa.
ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene i 30 år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Samtidig øker inntektsforskjellene. De er nå i de fleste land større enn noen gang det siste hundreåret.
Dette har sammenheng med den politikken som systematisk er lagt til grunn innen EU. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet i tjue år. Midlene har vært lønnsmoderasjon og avregulering av arbeidslivet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.
Utgangspunktet til forfatterne bak ILO-publikasjonen er at økonomisk vekst må til for å få ned ei statsgjeld som er blitt så stor at den ikke lenger kan betjenes. Da er kuttpolitikken et blindspor som gjør vondt verre. De legger tvert om til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag.
Økt reallønn kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økt reallønn kan øke forbruket, kan øke investeringer i ny produksjon og kan øke produktiviteten ved at produksjonskapasiteten utnyttes bedre. Økte lønnskostnader stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer vanligvis samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Undersøkelser av OECD-land har vist at produktiviteten i snitt økte med 0,38 prosent når reallønna økte med én prosent.
Men økt reallønn kan også senke profitten og svekke konkurranseevnen og eksporten. For krisepolitikken går det derfor et viktig skille mellom land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst og land der økt reallønn svekker mulighetene for vekst.
Undersøkelser kan tyde på at i eurosonen som helhet kan økte lønninger føre til vekst. Derimot kan økt lønn skape problemer i en del mindre medlemsland hvis de som eneste land skulle satse på en ekspansiv lønnspolitikk. Da kan økt lønn gå utover konkurranseevnen og dermed eksporten.
Dette betyr at det kan bli avgjørende at land i eurosonen samordner lønnspolitikken sin. Enkelte land kan isolert sett være tjent med å holde lønningene nede, og det kan framstå som den eneste utveien hvis andre land også gjør det. Men sjansen for å få i gang varig vekst er best dersom eurostatene går sammen om en mer ekspansiv politikk som får lønningene til å stige.
På kort sikt er det nødvendig å få opp etterspørselen etter varer og tjenester slik at flere kommer i jobb. På lengre sikt må mange sider av politikken legges om slik at reallønna på nytt – etter 30 år – stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Begge deler må til for å hindre at økonomien havner i nye kriser og stagnasjonsperioder.
Både på kort og lang sikt krever dette et felles løft av land som handler mye med hverandre. De må legge om politikken i samme retning – samtidig.
Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. På lengre sikt er det derfor avgjørende å sørge for at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten – hevder forskerne bak ILO-rapporten.
Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet. Nivået på minstelønningene er også strategisk viktige – uansett om de fastlegges som lovbestemte minstelønninger eller gjennom tariffavtaler.
I ILO-rapporten vises det til mengder av forskningsrapporter som - i strid med nyliberal teori - konkluderer med at et godt regulert arbeidsmarked fører til høy vekst i produktivitet. Den sammenhengen holder enten en ser på stillingsvernet, på faglige rettigheter eller på hvor god arbeidsløshetstrygden er.
Men hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp-ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Da blir det fort et spørsmål om interesser og makt.
Noen er tjent med at millioner går arbeidsløse og presser lønningene ned i det som er igjen av arbeidslivet. Noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønndannelsen og over egne arbeidsplasser.
Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, f.eks ved en skatt på finanstransaksjoner. Det må stilles krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.
Målet må være å hindre spekulasjon bl.a. ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene i ILO-publikasjonen.
Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mars 2012)
To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?
De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa ser gode lønninger og andre velferdsgoder som den store faren. Forfatterne bak et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, ser derimot økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa.
ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene i 30 år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Samtidig øker inntektsforskjellene. De er nå i de fleste land større enn noen gang det siste hundreåret.
Dette har sammenheng med den politikken som systematisk er lagt til grunn innen EU. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet i tjue år. Midlene har vært lønnsmoderasjon og avregulering av arbeidslivet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.
Utgangspunktet til forfatterne bak ILO-publikasjonen er at økonomisk vekst må til for å få ned ei statsgjeld som er blitt så stor at den ikke lenger kan betjenes. Da er kuttpolitikken et blindspor som gjør vondt verre. De legger tvert om til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag.
Økt reallønn kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økt reallønn kan øke forbruket, kan øke investeringer i ny produksjon og kan øke produktiviteten ved at produksjonskapasiteten utnyttes bedre. Økte lønnskostnader stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer vanligvis samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Undersøkelser av OECD-land har vist at produktiviteten i snitt økte med 0,38 prosent når reallønna økte med én prosent.
Men økt reallønn kan også senke profitten og svekke konkurranseevnen og eksporten. For krisepolitikken går det derfor et viktig skille mellom land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst og land der økt reallønn svekker mulighetene for vekst.
Undersøkelser kan tyde på at i eurosonen som helhet kan økte lønninger føre til vekst. Derimot kan økt lønn skape problemer i en del mindre medlemsland hvis de som eneste land skulle satse på en ekspansiv lønnspolitikk. Da kan økt lønn gå utover konkurranseevnen og dermed eksporten.
Dette betyr at det kan bli avgjørende at land i eurosonen samordner lønnspolitikken sin. Enkelte land kan isolert sett være tjent med å holde lønningene nede, og det kan framstå som den eneste utveien hvis andre land også gjør det. Men sjansen for å få i gang varig vekst er best dersom eurostatene går sammen om en mer ekspansiv politikk som får lønningene til å stige.
På kort sikt er det nødvendig å få opp etterspørselen etter varer og tjenester slik at flere kommer i jobb. På lengre sikt må mange sider av politikken legges om slik at reallønna på nytt – etter 30 år – stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Begge deler må til for å hindre at økonomien havner i nye kriser og stagnasjonsperioder.
Både på kort og lang sikt krever dette et felles løft av land som handler mye med hverandre. De må legge om politikken i samme retning – samtidig.
Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. På lengre sikt er det derfor avgjørende å sørge for at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten – hevder forskerne bak ILO-rapporten.
Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet. Nivået på minstelønningene er også strategisk viktige – uansett om de fastlegges som lovbestemte minstelønninger eller gjennom tariffavtaler.
I ILO-rapporten vises det til mengder av forskningsrapporter som - i strid med nyliberal teori - konkluderer med at et godt regulert arbeidsmarked fører til høy vekst i produktivitet. Den sammenhengen holder enten en ser på stillingsvernet, på faglige rettigheter eller på hvor god arbeidsløshetstrygden er.
Men hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp-ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Da blir det fort et spørsmål om interesser og makt.
Noen er tjent med at millioner går arbeidsløse og presser lønningene ned i det som er igjen av arbeidslivet. Noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønndannelsen og over egne arbeidsplasser.
Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, f.eks ved en skatt på finanstransaksjoner. Det må stilles krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.
Målet må være å hindre spekulasjon bl.a. ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene i ILO-publikasjonen.
Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mars 2012)
søndag 26. februar 2012
Alternativ fins!
Økt lønn er ingen kostnad for samfunnet, men kan bli veien ut av krisa
Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.
Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,
Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,
Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.
Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.
Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.
Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.
To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.
I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.
Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.
Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.
Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.
Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.
Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.
Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.
De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.
Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.
De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.
Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land
En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.
Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.
ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.
Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)
Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.
Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,
Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,
Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.
Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.
Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.
Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.
To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.
I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.
Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.
Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.
Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.
Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.
Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.
Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.
De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.
Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.
De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.
Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land
En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.
Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.
ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.
Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.
(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)
Skatt på spekulasjon
Hvorfor skal ikke finansnæringa bidra til å hindre framtidige finanskriser?
Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.
Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.
Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.
Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.
Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.
Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.
Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.
Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.
Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.
Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.
Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.
EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.
I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.
De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.
I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.
Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.
Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.
Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.
Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.
Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.
Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.
Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?
Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.
For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.
(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)
Kan krise av det slaget som slo ut i 2007-08 hindres eller mildnes? Det raser det en kamp om rundt om i verden.
Tunge interesser står mot hverandre, tunge utredninger brukes som slagvåpen, og mektige finanslobbyer tar mer enn gjerne politikere på fanget.
Tre hovedtyper av tiltak er foreslått: en avgift på finansielle transaksjoner, en aktivitetsavgift og en stabilitetsavgift. Disse avgiftene har hvert sitt formål. Alle vil ha nyttige virkninger, og de blir mest effektive hvis de tas i bruk alle tre.
Det er transaksjonsavgiften som har fått mest oppmerksomhet. EU-kommisjonen foreslo i september 2011 en slik avgift. Merkel og Sarkozy vil ha den. Men det vil ikke USA, Storbritannia og mange andre land. Finansnæringa stempler – med ytterst få unntak – avgiften nord og ned.
Sarkozy går mest offensivt ut. Han vil innføre en transaksjonsavgift også om ingen andre land gjør det. Men så er det da også presidentvalg i Frankrike i april.
Forslaget til EU-kommisjonen skal diskuteres på EU-toppmøtet 30. januar. Det er allerede klart at det ikke kan bli en felles EU-avgift. Det går britene imot, og avgiftsvedtak må være enstemmige. Den britiske regjeringen vil ikke være med på en transaksjonsavgift hvis den ikke er global, Irland blir ikke med hvis ikke Storbritannia er med. Danmark og Sverige går foreløpig imot.
Transaksjonsavgiften retter seg mot den spekulasjonen som foregår på de store, aktive markedene, markedene for handel med aksjer, andre verdipapirer, boliger, råvarer, klimakvoter.
Det er særlig handelen med derivater som har drevet spekulasjon opp i et omfang som har revet seg løs fra alle underliggende økonomiske realiteter. I 2010 var de finansielle transaksjonene 73 ganger større enn det samlede nasjonalproduktet i verden. I 1990 var de ”bare” 15 ganger større.
Derivater fins etter hvert i utallige varianter. Det de har felles, er at de forholder seg til mulig handel en gang i framtida. De fleste tar form av veddemål om hvordan prisen vil være på det som det handles med på bestemte tidspunkt i framtida.
Det er denne spekulasjonen det er nødvendig å motvirke hvis en vil hindre at stadig nye spekulasjonsbobler kaster store deler av verden ut i krise når de til slutt brister.
Transaksjonsavgiften retter seg direkte mot omfanget av spekulasjonen. Avgiften trenger ikke være særlig stor. EU-kommisjonen foreslår en avgift på 0,1 prosent på aksjeomsetning og på 0,01 prosent for andre finanstransaksjoner. Likevel kan avgiften innbringe store beløp. EU-kommisjonen anslår at den vil gi en inntekt på 57 milliarder euro – et halvt norsk statsbudsjett.
EU-kommisjonen begrunner avgiften også med andre hensyn. De finansielle tjenestene er fritatt for moms. De fleste andre tjenester belastes med en moms på oppimot 25 prosent. Det bidrar til at økonomiske ressurser i urimelig grad dreies i retning av finansnæringa.
I tillegg står finansnæringa under et særlig vern fra statens side. Det har den enorme pengestøtten fra høsten 2008 vist bedre enn noe annet. Det er urimelig at skattebetalerne skal dekke tapene når det går dårlig, hvis ikke næringa bidrar til fellesskapet når det går bra.
De to andre avgiftene, aktivitetsavgiften og stabilitetsavgiften, retter seg ikke mot spekulasjonen, men skal nettopp sørge for at finanslivet sjøl bidrar til at regjeringene har penger til å ”berge bankene” i krisetider.
I 2008-09 ble statskassene tømt for å berge bankene. Dette har ifølge IMF ført til at G20-regjeringene i snitt måtte stille til rådighet beløp som svarer til en fjerdedel av et årlig nasjonalprodukt (bnp) for å holde liv i finanslivet. Beløpet kan stige til nærmere 40 prosent fram mot 2015.
Det norske finanskriseutvalget foreslo for snart et år sia begge disse avgiftene. Aktivitetsavgiften er en skatt på virksomheten til en finansinstitusjon, både på lønnsutgiftene og på overskuddet.
Stabilitetsavgiften er en avgift på nettogjelda, dvs. gjeld når en ser bort fra egenkapitalen og innskudd som er sikra gjennom banksikringsfondet. En slik avgift vil bidra til at banker og andre finansinstitusjoner tenker seg mer om før de tar på seg store gjeldsforpliktelser.
Ulike former for stabilitetsavgifter praktiseres allerede i Sverige og Tyskland. En felles aktivitetsavgift for EU er noe EU-kommisjonen jobber med. Det er på tide at innstillingen fra Finanskriseutvalget følges opp politisk i Norge.
Det viktigste argumentet mot transaksjonsavgiften er at den bare virker som den skal hvis den er global. På kort sikt blir den ikke det.
Svenskene satte i 1983 i gang et heroisk forsøk med en ”transaksjonsavgift i ett land”. Da forsvant 90 prosent av derivathandelen til London. Avgiften ble derfor fjerna i 1991.
Det svenske opplegget bygde på at avgiften gjaldt transaksjoner som ble gjennomført i Sverige. Hvis de like gjerne kunne foregå andre steder, var opplegget sårbart.
Etter forslaget til EU-kommisjonen skal avgiften knyttes til hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen tilhører. Da slipper en ikke unna avgiften ved å flytte transaksjonen ut av landet. Personen eller selskapet må sjøl etablere seg i et land som ikke har noen transaksjonsavgift. Hvor mange gjør det for å unngå en avgift på brøkdeler av en prosent?
Flere land har alt i dag ulike former for avgifter på finansielle transaksjoner, som for eksempel børsavgiften i London. I EU gjelder det bl.a. land som Frankrike, Italia, Belgia, Finland, Polen og Romania.
For pådrivere som Merkel, Sarkozy og EU-kommisjonen er hensikten å gå foran for å få andre til å følge etter. Skulle EU-toppmøtet 30. januar vedta å innføre en transaksjonsavgift i deler av EU, bør den norske regjeringen foreslå for Stortinget at Norge slutter seg til et slikt avgiftssystem – slik det står i Soria Moria II.
(Artikkelen ble trykti Klassekampen lørdag 7/1-2012.)
onsdag 11. januar 2012
Hjelp som hjelper
IMF-lånet på 55 milliarder kroner er ”å vende ryggen halvveis til et Europa i krise”.
”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.
Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.
Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?
Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?
Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.
For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.
Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.
Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.
For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.
For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.
Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.
Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!
Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.
Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.
Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.
Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).
Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.
Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.
Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.
Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)
”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.
Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.
Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?
Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?
Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.
For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.
Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.
Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.
For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.
For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.
Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.
Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!
Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.
Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.
Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.
Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).
Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.
Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.
Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.
Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)
tirsdag 20. desember 2011
Kampen om lantanidene
Det kan være opptil 60 forskjellige råstoffer i en mobiltelefon. Slikt blir det storpolitikk av
De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.
Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.
Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).
Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.
Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.
Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.
EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.
Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.
På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.
I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.
Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.
Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.
Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.
I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.
EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.
Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)
De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.
Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.
Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).
Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.
Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.
Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.
EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.
Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.
På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.
I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.
Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.
Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.
Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.
I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.
EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.
Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)
Fra Durban til Beijing?
Vil klimautfordringene være uløselige inntil energiteknologien er ”Made in China”?
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.
Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.
Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.
De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.
Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.
Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.
Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.
For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.
I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.
Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.
Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.
I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.
Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.
Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.
I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.
40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.
Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.
Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.
Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.
Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.
Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.
Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
